Diagnoser uføretrygd

Statistikk per 30. juni 2016

Nyhetssak

Statistikknotat

Tabeller

Utviklingen

Per 30. juni 2016 hadde nær 64 prosent av de uføretrygdede enten en psykisk lidelse (32,6) eller sykdom i muskel- skjelettsystemet og bindevev (27,3). Det dreier seg om omlag 202 000 personer.

Siden 2010 har det vært en kraftig økning i andelen med psykiske lidelser, mens andelen med muskel-skjelettsykdommer har gått ned. I 2011 var andelen med psykiske lidelser for første gang høyere enn andelen med muskel- og skjelettsykdommer.

I tillegg til de to store diagnosegruppene har 8,0 prosent av de uføre sykdommer i nervesystemet, og 5,2 prosent er uføretrygdet som følge av skader, forgiftninger og vold.

Denne utviklingen henger sammen med at sammensetningen av populasjonen endres over tid ved at mange av de yngre som kommer inn i uføreordningen har en psykisk lidelse/atferdsforstyrrelse, mens de eldre som går ut oftere har en muskel-skjelettsykdom.

De uføretrygdedes diagnosemønster varierer med hensyn til kjønn og alder. Den vanligste diagnosen for uføretrygdede menn er en psykisk lidelse og atferdsforstyrrelse (41 %), mens for kvinner var det omtrent like mange med psykiske lidelser (32,8 %) som med muskel- og skjelettsykdom (32,6 %).

Fakta

Om koding av uførediagnoser

Over tid skjer det forandringer i hvilke diagnoser som brukes ved uføretrygd, noe som kan gjenspeile både reelle endringer i befolkningens sykdomsmønster og endringer i legenes bruk av diagnoser. Når disse endringene blir store, må det gjøres endringer i hvilke diagnosegrupper som rapporteres i NAVs statistikk.

Uførediagnoser blir kodet på basis av innsendte legeerklæringer. Arbeidet blir utført av en egen kodeenhet under ledelse av overlege. Fra 1998 blir uførediagnosene kodet etter ICD-10 (International Classification of Diseases).
Det er primærdiagnoser som omtales i dette notatet, det vil si den hovedsakelige medisinske årsaken til at uføretrygd er innvilget. I 2012 ble grupperingen av enkeltdiagnoser noe endret (se diagnosenotat for 2013).

Fra 1998 blir uførediagnosene kodet etter ICD-10 ICD-9 ble benyttet i perioden 1.4.1987-31.12.1997. Noen år har det vært mangelfull innsending av legeerklæringer, og dette medfører høyere andel med ”Diagnose mangler”. Det påvirker i størst grad diagnosefordelingen blant nye uføretrygdede.