Hensikten med studien har vært å framskaffe ny kunnskap om hvilke faktorer og forhold som kan forklare hvorfor noen blir inkludert i arbeid og utdanning, mens andre ikke blir inkludert og derfor mottar offentlige ytelser.  I kohorten av langtidsmottakere fra 2005 var det en opphopning av helseproblemer i form av psykiske plager, langvarig smerteproblematikk, rusbruk, samt oppvekstproblemer som mobbing, økonomiske problemer og konflikter hjemme, sammenlignet med hele befolkningen. Problemene fra 2005 har fått følger for deres videre livsløp og inntekt.  Hovedfunnet er at målet om at sosialhjelpen skal være kortvarig og ende opp med at personene skal forsørge seg selv, er vanskelig å nå. I 2013 hadde kun 27 % av de 456 langtidsmottakerne fra 2005, sin hovedinntektskilde (1,5 G) fra lønnet arbeid. Det innebærer at nesten 70 prosent fikk sin inntekt på andre måter.  Nesten 3⁄4 av utvalget har deltatt på arbeidsmarkedstiltak minst gang. Arbeid som hovedbeskjeftigelse kjennetegner løpebanene for et lite mindretall, til tross for den omfattende tiltaksaktiviteten. Sosialhjelpsmottakerne som hadde psykiske plager, hadde en lavere deltakelse i arbeidsmarkedsprogrammer enn de som ikke hadde psykiske plager.  Når mange langtidsmottakere opplever problemer av langvarig natur, og når de manifesterer seg allerede i barne- og ungdomsåra, taler det for at innsatsen ikke bare bør settes inn tidlig, men også krever langsiktighet og tålmodighet.  Du kan lese mer om funnene i sluttrapporten, sammendrageteller i artiklene de har publisert. 

Det er publisert seks vitenskapelige artikler og to kronikker fra prosjektet, her er artiklene som ikke er bak betalingsmur: