Av Ragnar Alne

I denne artikkelen analyserer vi om uførereformen i 2015 har hatt en effekt på hvor mye de uføretrygdede jobber. Innføringen av det nye regelverket for uføretrygd hadde som mål å gjøre det lettere for de uføretrygdede å utnytte en eventuell gjenværende arbeidsevne. Reformen gjennomførte dette ved blant annet å fjerne den økonomiske risikoen de uføretrygdede hadde hatt ved retur til arbeid.

Hovedfunnet i analysen er at de uføretrygdede som allerede arbeidet noe, økte antallet arbeidstimer med omtrent en halv time per uke etter uførereformen, noe som tilsvarer en økning på 2,5 prosentpoeng. Samtidig viser analysen at det nye uføreregelverket i liten grad har påvirket hvor stor andel av de uføretrygdede som jobber. Denne andelen ligger på om lag 5 prosent for 100 prosent uføretrygdede og 75 prosent for gradert uføre, både før og etter reformen. Vi finner videre at effekten av uførereformen varierer med alder, kjønn og uføregrad. Analysen indikerer at effekten har vært størst for unge, 100 prosent uføretrygdede menn, som har økt sin arbeidsmarkedsdeltakelse med 3,1 prosentpoeng. Denne gruppen jobber 2,8 arbeidstimer mer per uke i snitt etter reformen. Totalt sett viser analysen at de uføretrygdede i større grad bruker sin gjenværende arbeidsevne etter uførereformen i 2015.

• Uføretrygd og arbeid: Jobber de uføre mer etter reformen i 2015? (pdf)

ENGLISH SUMMARY

Disability insurance (DI) and work: Do Norwegian DI beneficiaries work more after the 2015 reform?

In this article, we use a difference-in-difference model on full population data, to estimate the labor market response to a 2015 Norwegian disability insurance (DI) reform. The reform introduced an incentive program to encourage DI beneficiaries to increase their labor supply, and we find that the program significantly increased the average working hours and modestly affected the labor market participation of DI beneficiaries. The 2015 reform eliminated the economic risks that were associated with entering the labor force prior to the 2015 reform, and there is significant heterogeneity in the estimated effects of the reform. The average working hours, conditional on working, increased by approximately 0.5 hours after the reform. This equates to a working hour increase of 2.5 percentage points. The reform had no overall effect on the probability of working, but young DI beneficiaries have an increased probability of working as well as a higher number of working hours after the DI reform. In total, the analysis indicates that Norwegian DI beneficiaries utilize more of their potential labor supply after the reform.