Av Ragnar Hjellset Alne

1. januar 2015 ble det innført et nytt regelverk for uføretrygd. Reformen skulle tilpasse uføreregelverket til det nye regelverket for alderspensjon som ble innført i 2011. Samtidig som de to regelverkene ble samkjørt, ble også de økonomiske insentivene de uføretrygdede har for å arbeide endret. I artikkelen estimerer vi hvilken effekt denne endringen har hatt på de uføretrygdedes arbeidsdeltakelse. Ved bruk av differanse-i-differanse modeller, estimerer vi hvilken effekt uførereformen har hatt på antall arbeidstimer de uføretrygdede arbeider, og på sannsynligheten for at de uføretrygdede er i arbeid.

I modellen for arbeidstid finner vi at uføretrygdede med 100 prosent uføregrad og minimum ett registrert arbeidsforhold, har hatt en økning på 1,0 arbeidstime per uke, eller 7,5 prosent sammenlignet med før uførereformen. For uføretrygdede med gradert uførhet finner vi ingen signifikant endring i antall arbeidstimer. I modellen som estimerer sannsynligheten for å være i arbeid, finner vi ingen signifikant endring for personer med 100 prosent uføregrad, men i gruppen med gradert uførhet har sannsynligheten for å være i arbeid sunket med 1,9 prosent.

Et viktig funn i analysen er altså at det er personer med høy uføregrad som har respondert positivt på reformens økonomiske insentiver til å arbeide. Dette viser at det ikke nødvendigvis er en sammenheng mellom uføregrad og restarbeidsevne, men at arbeidsevnen til uføre kan forandre seg over tid.

• Jobber de uføretrygdede mer etter uførereformen i 2015? (pdf)