Av Ivar Andreas Åsland Lima og Heidi Nicolaisen

Når en person søker om arbeidsavklaringspenger er det NAV-kontoret som behandler søknaden ved å gjennomføre en arbeidsevnevurdering. Denne artikkelen handler om legeerklæringen og medisinske aspektet ved vurderingene, og vi ser nærmere på retningslinjer, praksis og rollefordeling mellom NAV og fastlegene.

Arbeidsevnevurderingen står i spenningen mellom en helhetlig, brukerstyrt og individuell kartlegging av oppfølgingsbehov (NAV-lovens § 14a), og en mer regelstyrt saksbehandling av det medisinske vilkåret som er fastsatt i folketrygdloven. I NAVs retningslinjer for arbeidsevnevurderingen er ikke legeerklæringen omtalt og det det er ingen regler for hvordan helseopplysninger skal vektlegges. Ifølge folketrygdloven er legeerklæringen derimot nødvendig og viktig for vurderingen av om det er en «årsakssammenheng» mellom sykdom og arbeidsevne. Når vi undersøker veiledernes praksis med arbeidsevnevurderinger finner vi at det er folketrygdloven og legeerklæringen som mest legges til grunn.

I legeerklæringen skal legene redegjøre for diagnose, prognose, funksjonsevne og arbeidsevne. Ifølge veilederne er diagnose beskrevet, mens de tre andre temaene ofte er mangelfullt belyst. Veilederne vil i mange saker ha lite å støtte seg på fra legeerklæringen når de skal vurdere om sykdommen påvirker arbeidsevnen. Legene på sin side synes det er vanskelig å beskrive funksjonsevne og arbeidsevne. De er usikre på hva NAV egentlig vil vite på disse punktene, og
flere leger mangler kompetanse på området. Det er også uklart om det er legens oppgave å vurdere arbeidsevne, eller om dette bør overlates helt til NAV.

Begge aktører mener at bedre samarbeid og tettere dialog vil øke kvalitet og tempo på både avklaringen av brukers arbeidsevne og den senere oppfølgingen. Vi foreslår flere tiltak for å bedre saksbehandlingen og for bedre samarbeid mellom leger og NAV.