Midlertidig lønnstilskudd: I hvilken grad oppnås en stabil arbeidstilknytning?
Arbeid og velferd nr.3-2024
Av Jon Petter Nossen
Deltakere på midlertidig lønnstilskudd ansettes på ordinære vilkår og mottar vanlig lønn, mot at arbeidsgiveren mottar et lønnstilskudd fra Nav. Målet er å oppnå ordinær fast ansettelse. I denne artikkelen benytter vi Navs registerdata til å undersøke i hvilken grad de som startet på midlertidig lønnstilskudd i årene 2013–2020 oppnådde en stabil tilknytning til ordinært arbeidsliv.
Vi finner at 4 av 10 deltakere på midlertidig lønnstilskudd oppnår en stabil arbeidstilknytning innen tre år. Andre har kortere perioder i vanlig jobb eller bruker lengre tid på å komme i vanlig jobb. Andelen som oppnår en stabil arbeidstilknytning, er markant høyere blant ordinære arbeidssøkere enn blant deltakere med nedsatt arbeidsevne (54 mot 23 prosent). Forskjellen er noe mindre dersom vi inkluderer dem som kommer i jobb sent i treårsperioden, og dermed ikke rekker å oppnå en stabil arbeidstilknytning.
Sannsynligheten for at ordinære arbeidssøkere på midlertidig lønnstilskudd oppnår en stabil arbeidstilknytning, alt annet likt, synker med alderen. Den er høyere blant dem med påbegynt høyere utdanning, og lavere blant innvandrere fra landgruppe 2. Sannsynligheten er høyere blant dagpengemottakere, som kan forklares med tidligere arbeidserfaring. Den er også høyere blant mottakere av tiltakspenger. Dette kan indikere at det er gunstig å gå direkte fra et annet tiltak til midlertidig lønnstilskudd uten en ventetid først.
Når det gjelder deltakere med nedsatt arbeidsevne, er betydningen av ulike kjennetegn mer usikker. Men i denne gruppen oppnår menn en stabil arbeidstilknytning i større grad enn kvinner. I begge hovedgruppene er sannsynligheten for å oppnå en stabil arbeidstilknytning lavere blant dem som året før deltok på andre tiltak. Dette kan skyldes at de som har behov for andre tiltak før lønnstilskudd har mindre gode forutsetninger for å komme i ordinært arbeid, sammenlignet med dem som ikke har dette behovet.
(nettversjon) (DOI)
Abstract
Participants on temporary wage subsidies are employed on ordinary terms and receive regular wages, while the employer receives a wage subsidy from Nav. The goal is to achieve ordinary permanent employment. In this article, we use Nav's register data to examine the extent to which those who started on temporary wage subsidies in the years 2013–2020 achieved a stable attachment to ordinary working life.
We find that 4 out of 10 participants on temporary wage subsidies achieve a stable work attachment within three years. Others have shorter periods in regular jobs or take longer to get into regular jobs. The proportion who achieves a stable work attachment is significantly higher among ordinary job seekers than among participants with reduced work capacity (54 versus 23 percent). The difference is smaller if we include those who get a regular job late in the three-year period, and thus do not have time to achieve a stable work attachment.
The probability that an ordinary job seeker on temporary wage subsidies will achieve a stable work attachment, all else being equal, decreases with age. It is higher among those who have started higher education, and lower among immigrants from country group 2 (outside the European Economic Area). The probability is higher among unemployment benefit recipients, which can be explained by previous work experience. It is also higher among recipients of employment scheme benefits. This may indicate that it is beneficial to move directly from another employment scheme to temporary wage subsidies without a waiting period first.
When it comes to participants with reduced work capacity, the significance of individual characteristics is more uncertain. However, in this group, men achieve a stable work attachment to a greater extent than women. In both main groups, the probability of achieving a stable work attachment is lower among those who participated in other employment schemes in the previous year. This may be because those who need other measures before receiving wage subsidies have worse prospects for entering regular work, compared to those who do not have this need.