Av Kristine von Simson og Johannes Sørbø 

Personer som mottar dagpenger kan ilegges sanksjoner om de bryter med aktivitetskrav, eller dersom de selv har sagt opp jobben eller er oppsagt på grunn av forhold de selv kan bebreides for. Regjeringen Solberg strammet inn sanksjonene to ganger. Først i 2016, da man økte fra 8 til 12 uker uten dagpenger om man ble ilagt sanksjon. Så i 2021 da regjeringen vedtok utvidelse til 18 uker. I denne analysen ser vi nærmere på hvor mange og hvem som får slike sanksjoner, og om det skjedde noen endring i bruken av sanksjoner etter 2016 som følge av innstrammingen. 

Antallet som ilegges sanksjon for selv å ha sagt opp jobben faller fra om lag 12 000 til 9 000 personer, men når vi tar hensyn til hvor mange som mottar dagpenger de ulike årene er det ingen tydelig nedgang etter innstrammingen i 2016. Når det gjelder sanksjon for brudd på aktivitetskrav ser vi en klar nedgang, men den kommer av at færre får sanksjon for såkalt konferansenekt, altså å ikke delta i et møte med NAV. Dette er et brudd hvor sanksjonen ikke har blitt strengere, og nedgangen henger trolig sammen med mer digital oppfølging. 

Det er i størst grad unge under 35 år som blir sanksjonert, både for å ha sagt opp jobben selv og for å bryte med aktivitetskravene. Vi ser også at innvandrere og menn er klart overrepresentert blant de som får en sanksjon for brudd på aktivitetskrav. 

Et mål med å innføre strengere sanksjoner var at det skulle bli vanskeligere å si opp sin stilling og å takke nei til jobbtilbud. Vi finner imidlertid ingen nedgang av betydning i hvor mange som sanksjoneres for dette, noe som kan indikere at man ikke har oppnådd ønsket effekt. Et annet mål med lovendringen var å redusere varigheten på dagpenger. Det har vi ikke undersøkt i denne artikkelen. Forskning fra andre land tyder imidlertid på at hvor strenge sanksjonene er har mindre betydning; det er først og fremst det at det stilles krav til arbeidssøkere og at brudd på disse kravene kan sanksjoneres som betyr noe. 

Strengere sanksjoner for dagpengemottakere har ikke ført til at færre blir sanksjonert (pdf)

 

Summary 

Individuals receiving unemployment benefits can be subjected to sanctions if they violate the activity requirements or if they have voluntarily resigned from their job or have been terminated due to reasons attributable to their own actions. The Solberg government implemented two rounds of stricter sanctions. The first occurred in 2016 when the duration without unemployment benefits for individuals subjected to sanctions was extended from 8 to 12 weeks. The second round of adjustments occurred in 2021 when the government approved an extension to 18 weeks. In this analysis, we take a closer look at how many and who receives such sanctions, and whether there have been any changes in the use of sanctions after the 2016 tightening. 

The number of individuals subjected to sanctions for voluntarily resigning from their jobs decreased from approximately 12 000 to 9 000 individuals. However, when accounting for the total number of unemployment benefit recipients in different years, there is no clear decrease after the 2016 tightening. Concerning sanctions for violations of activity requirements, there is a noticeable decrease, primarily due to fewer sanctions related to conference refusal, that is, not participating in a meeting with the Norwegian Labour and Welfare Administration (NAV). This particular violation has not seen stricter sanctions, and the decline is likely associated with an increased use of digital follow-up. 

Young individuals under the age of 35 are predominantly affected by sanctions, both for voluntarily resigning from their jobs and for breaching the activity requirements. Immigrants and men are also significantly overrepresented among those receiving sanctions for activity requirement violations. 

One of the objectives of implementing stricter sanctions was to prevent individuals to resign from their positions and decline job offers. However, the analysis does not reveal a significant reduction in the number of individuals receiving sanctions for these reasons, suggesting that the desired effect may not have been achieved. Another objective of the legislative changes was to reduce the duration of unemployment benefits, which was not investigated in this article. Research from other countries, however, suggests that the severity of the sanctions is of lesser importance; it is primarily the fact that requirements are imposed on job seekers and that violations of these requirements can be sanctioned that matters.