Supported employment ga flere i arbeid raskt, men etter tre år er forskjellen borte

Av Espen S. Dahl og Ivar Lima 

I denne artikkelen undersøker vi effektene av et randomisert kontrollert forsøk med supported employment (SE) gjennomført ved fire NAV-kontor i perioden 2013 til 2017. SE, arbeid med bistand på norsk, blir regnet som en lovende tilnærming for å inkludere flere med nedsatt arbeidsevne i arbeidslivet. Tilnærmingen handler om rask utplassering i ordinært arbeid og tett oppfølging av deltaker og arbeidsgiver.  

I alt 268 personer ble med i forsøket, hvorav 167 var i intervensjonsgruppen og ble fulgt opp etter SE-metodikken av jobbveiledere ved NAV-kontoret, mens 101 personer i kontrollgruppen fikk ordinær oppfølging. Omtrent 2 av 3 mottok arbeidsavklaringspenger da de ble rekruttert til forsøket, og få hadde et arbeidsforhold. Mange hadde vært utenfor arbeidslivet i en lengre periode. Alle de fire NAV-kontorene fikk tildelt friske midler til å ansette to jobbveiledere som kun skulle jobbe med å følge opp SE-deltakerne. Jobbveilederne hadde ansvar for færre brukere enn andre NAV-veiledere ved de samme kontorene. 

Konklusjonen er at SE på sikt ikke hadde en større effekt på andel i arbeid enn ordinær oppfølging ved NAV-kontorene. I likhet med flere tidligere SE-forsøk finner vi positive effekter på andel i arbeid og utdanning mellom 12 og 24 måneder etter oppstart i forsøket. 24 måneder etter oppstart er det 12 prosentpoeng flere i arbeid i intervensjonsgruppen sammenlignet med kontrollgruppen. Etter dette avtar forskjellen mellom intervensjons- og kontrollgruppen ved at andelen som er i jobb øker mer i kontrollgruppen. Tre år etter start av oppfølgingen er det ingen signifikant forskjell i andelen som er i jobb mellom de to gruppene.  

Vi finner at flertallet av SE-deltakerne mottok arbeidsmarkedstiltaket arbeidspraksis, og at de mottok dette langt oftere enn kontrollgruppen. Dette til tross for at det i forsøket var et uttalt mål om at intervensjonsgruppen skal hjelpes rett inn i ordinært arbeidsliv og gis oppfølging der, uten å først gå via NAVs vanlige arbeidsmarkedstiltak. Det viser at det i praksis var vanskelig å realisere målet om rask utplassering i arbeidslivet. 

Supported employment ga flere i arbeid raskt, men etter tre år er forskjellen borte (pdf)

 

English summary 

In this paper, we will assess the effects of a randomized controlled trial with supported employment (SE) conducted at four NAV offices in the period 2013 to 2017. SE is a promising approach to include more people with disabilities in the work force. The approach is about quick placement in ordinary work and close follow-up of the participant and employer.  

A total of 268 people joined the trial, of which 167 were in the intervention group and received the SE measure, while 101 people in the control group received ordinary follow-up. Approximately 2 out of 3 received work assessment allowance when they were recruited for the experiment, and few were employed. Many had been out of employment for a long time. All four NAV offices were allocated fresh funds to employ two job supervisors who were only to work on following up the SE participants. The job supervisors were responsible for fewer users than other NAV supervisors at the same offices. 

The conclusion is that in the long run, SE did not have a greater effect on employment than ordinary follow-up at the NAV offices. As with several previous SE trials, we find positive effects on employment and education between 12 and 24 months after starting the trial. 24 months after start-up, for example, there are 12 percentage points more in employment in the intervention group compared with the control group. But after this, the difference between the intervention and the control group decreases since the proportion who are in work increases more in the control group. Three years after the start there is no significant difference in employment between the two groups. 

We find that most of the SE participants received the labor market scheme traineeship in an ordinary company, and that they received this far more often than the control group. This happened even though it was a stated as a goal that the intervention group was to be placed directly into ordinary employment and given follow-up there, without first attending a labor market scheme. This shows that it was difficult to realize the goal of rapid placement in employment.