Midlertidige helserelaterte ytelser til unge – har vi misforstått utviklingen?

Arbeid og velferd nr.1-2021

Av Inger Cathrine Kann og Eirik Grønlien 

Det har vært knyttet bekymring til veksten i antall unge på arbeidsavklaringspenger (AAP) i flere offentlige utredninger. Denne bekymringen var også en viktig del av begrunnelsen for lovendringene på AAP i 2018 og 2020.   

Våre funn indikerer at man ikke nødvendigvis trenger å være mer bekymret for de yngste enn for de over 30 år.  Årsaken til det er at det ikke er en økning i helseytelser, men et bytte i hvilken ytelse som brukes blant de under 30 år i 2010. Byttet innebærer en nedgang i langtidssykefraværet samtidig som AAP øker. Ser man langtidssykefravær og AAP under ett, er utviklingen lik for de under 30 år som for andre aldersgrupper.  

At sykepenger benyttes sjeldnere av de unge etter 2010 tror vi skyldes at personer har rett på den ytelsen som gir høyest stønad (Ftrl. §8-48, §11-27). I valget mellom sykepenger og AAP vil AAP som regel gi høyest sum for alle som har inntekt under minstesatsen på AAP, som tilsvarer rundt 200 000 kroner. Siden unge i stor grad har lav inntekt, vil de oftere enn andre aldersgrupper være i en situasjon der minstesats på AAP lønner seg fremfor sykepenger. At det skjer et skifte i 2010 kan skyldes at det på en av de tre ytelsene som AAP erstattet var et krav om å ha vært syk i 52 uker før ytelsen kunne innvilges. Dette kravet finnes ikke i AAP regelverket. Et annet forhold som trekker i samme retning er at unge som gruppe endrer seg blant annet ved at flere nå er studenter, mens færre arbeider fulltid. Dette gjør også at AAP oftere er den ytelsen som lønner seg dersom de blir syke, og som de da ifølge loven har krav på. 

Midlertidige helserelaterte ytelser til unge – har vi misforstått utviklingen? (pdf)

 

English Summary 

There have been concerns about the growth in the number of young people on Work Assessment Allowance (WAA) in several public reports. This concern was also an important part of the rationale for the legislative changes in WAA 2018 and 2020. 

Our findings indicate that one does not necessarily have to be more concerned about the youngest than for those over 30 years. The reason for this is that there is no increase in health benefits, but there is a change in which benefit is used among those between 18 and 30 years of age in 2010.  

The change entails a decrease in long-term sickness absence at the same time as WAA increases. If you look at sickness absence and WAA in sum, the development is the same for those under 30 years as for other age groups. 

We believe that sickness benefits are used less often for young people since people are entitled to the benefit that provides the highest sum. In the choice between sickness benefit and WAA, it will apply to those who has an income (or calculation basis) below the minimum rate on WAA, which corresponds to around 200,000 NOK. Since young people largely have a low income, they will more often than other age groups be in a situation where WAA pays off. That this change takes place may be because one of the three benefits that WAA replaced in 2010, it was a requirement that one had been ill for 52 weeks before the benefit could be granted, this requirement is not found in the WAA regulations. Another factor that pulls in the same direction is that young people as a group change, where more are students, and fewer work full time. This means that WAA is more often the benefit that pays off if they become ill, and that they are therefore entitled to according to the law.