Av Heidi Nicolaisen

NAVs markedsarbeid kritiseres for at kompetansen om yrker, arbeidsliv og ledige stillinger er for dårlig, og for at etaten har for lite kontakt med arbeidsgivere. I artikkelen undersøkes hvordan markedsarbeidet gjøres i NAVs arbeidsevnevurderinger, som er en sentral metodikk for å kartlegg-e brukeres begrensninger og muligheter på arbeidsmarkedet, rett til ytelser og planlegge videre oppfølging Kompetanse om hva som kreves i ulike yrker er avgjørende for at NAV-veilederne skal kunne gjøre gode arbeidsevne-vurderinger. Artikkelen bygger på kvalitative intervjuer og en spørreundersøkelse.

Veilederne opplever de eksisterende støtteverktøyene som utilstrekkelige, og lager derfor egne klipparkiv basert på ulike kilder på nettet, yrkeskataloger laget i enkeltfylker og beskrivelser fra  kollegaer og brukere. Arbeidsgivere brukes lite som kilde. Den konkrete kunnskapen NAV-veilederne trenger om yrker og arbeidsmarked kommer altså i stor grad «nedenfra», og kollegaveiledning er vanligste form for opplæring.

Legeerklæringen er et viktig grunnlagsdokument, men legens vurdering av funksjonsevne og arbeidsevne er ofte ikke grundig nok til å være nyttig når NAV-veilederen skal vurdere om bruker kan stå i et yrke. Mange leger er usikre på hvilken informasjon NAV ønsker, og beskriver funksjons-evne og arbeidsevne kun opp mot det yrket bruker har.

Når det gjelder rett til arbeidsavklaringspenger, er det ulik praksis knyttet til vilkåret om at arbeids-evnen skal være nedsatt for ethvert yrke. Flere veiledere synes det er vanskelig å kreve at en som ikke lenger kan stå i yrket sitt skal ta en hvilken som helst type jobb fremfor å motta arbeids-avklaringspenger.

Det ser videre ut til at NAV er «best på» yrker som krever lav utdanning og har mest kontakt med et fåtall bransjer der lave krav til formalkompetanse er et fellestrekk. Dette reduserer trolig kvaliteten på arbeidsevnevurderinger for brukere som tilhører yrkesgrupper med større krav til utdanning.