Kartlegging av Kvalifiseringsprogrammet i NAV-kontorene

På oppdrag fra Arbeids- og velferdsdirektoratet har Oxford Research foretatt en kartlegging av NAV-kontorenes arbeid med KVP. Hensikten med oppdraget har vært å gi en tilstandsbeskrivelse for å styrke kunnskapsgrunnlaget og bidra til videreutvikling av programmet.

Datagrunnlaget for studien har i hovedsak vært analyse av registerdata fra NAV, en bred spørreundersøkelse sendt til ledere ved 247 ulike NAV-kontor og kvalitative intervju av et utvalg KVP-veiledere, NAV-veiledere og ledere ved NAV-kontor.

Kartleggingen har konsentrert seg om bruk av KVP, hvordan arbeidet med KVP er organisert, innhold i program og oppfølging av deltakere og barrierer for bruk av KVP. Oxford har også gjort noen overordnede refleksjoner og anbefalinger.

Les Kartlegging av arbeidet med Kvalifiseringsprogrammet i NAV-kontorene.

Funn

Gjennomgående er det stor variasjon mellom NAV-kontorene på de fleste av kartleggingens områder. Oxford presenterer derfor en bred variasjon av beskrivelser og forklaringer bak hvordan og hvorfor de ulike kontorene arbeider med KVP på den måten de gjør.

Følgende hovedfunn trekkes frem i rapporten:

• Registerdata gir muligheter til å anslå hvor mange av NAVs brukere som er mulige KVP-deltakere. Antallet personer som er i målgruppen, og kan fylle vilkår for programmet, tilsier at det finnes et rom for å øke bruken av KVP. Det er likevel vanskelig å anslå hvor mange hvor mange som bør få tilbud. Sannsynligvis er det færre enn registerdataene gir inntrykk av.
• Terskelen for å tilby KVP er hevet de senere årene, ved at man nå tilbyr KVP til merressurssterke deltakere enn tidligere.
• Organiseringen av NAV-kontorene preges av lokale forhold, og slik sett er det naturligvis en del variasjon i måten arbeidet med KVP innrettes på. Den viktigste organisatoriske skillelinjen ser ut til å være hvorvidt kontoret opererer med egne KVP-veiledere eller ikke.
• I stort opplever både ledelsen og veilederne at kunnskapen og prioriteringen av KVP ved kontoret er tilstrekkelig. Her er det imidlertid et spørsmål om hva som menes med tilstrekkelig kunnskap.
• Kravet om at KVP skal være et fulltidsprogram kan virke omfattende både for veiledere som skal drive oppfølging i programmet, men også for deltakere som i utgangspunktet er vurdert til å ha vesentlig nedsatt arbeids- og inntektsevne.
• KVP-arbeidet krever ressurser, herunder finansiering, personell og tid. Dette skiller ikke KVP fra andre tjenester fra NAV, men volumet av ressurser som kreves for å bruke (og øke bruken av) KVP, skiller programmet fra andre tjenester ved NAV-kontorene.

Anbefalinger

Oxford har listet opp små og store forslag til hvordan arbeidet med KVP kan endres:

• KVP må kontinuerlig synliggjøres. Betydningen av å jobbe godt med informasjon om KVP til ledelsen i kommuner og NAV-kontor ser ut til å være sentral for å sikre prioritering i kommunale budsjettprosesser.
• Direktoratet bør vurdere å gjøre en ny deskriptiv analyse av mulige KVP-deltakerne, der de faktiske KVP-deltakerne er ekskludert. Slik vil NAV kunne få bedre oversikt over hvordan personer som er i målgruppen, men ikke deltar i KVP, skiller seg fra dem som er faktiske KVP-deltakere. Dette vil kunne gi et bedre grunnlag for målrettet rekrutteringsarbeid.
• Det bør etableres en forståelse av KVP som et program som inngår i porteføljen av NAVs tjenester, og ikke som noe særegent utenfor NAVs verktøykasse. Dette innebærer blant annet spredning av kunnskap og innsikt i hva KVP er, og hvordan man kan arbeide med KVP.
• Utvikle et mer automatisert fagsystem for arbeidet med KVP, som er tettere integrert med de statlige fagsystemene. Det vil forenkle kommunikasjonen med deltakerne og gi færre tidkrevende manuelle operasjoner
• Det bør drøftes på et strategisk nivå hvor terskelen for inngangsvilkårene for KVP skal ligge. Dersom den ligger for høyt risikerer man at deltakere som kunne nyttiggjort seg av programmet ikke får muligheten, og motsatt bruker man mye ressurser på personer som ikke er i stand til å få særlig nytte av KVP hvis den listen ligger for lavt.
• Det hevdes det er en risiko å inkludere deltakere i KVP fordi programmet er ressurs- og arbeidskrevende for veilederne og NAV-kontoret som sådan. Samtidig bør det etableres en forståelse for at denne investeringen kan lønne seg på sikt. En effektstudie av KVP på nasjonalt nivå bør gjennomføres for å underbygge dette.
• Finansiering, eller rettere sagt manglende eller begrenset finansiering, er en uttalt barriere for bruk av KVP. Dersom man endrer finansieringsmodellen vil man også oppnå andre insentivstrukturer enn de som er rådende i dag. Det mest radikale forslaget er at KVP ikke lengre skal være et kommunalt program.