Av Heidi Nicolaisen og Inger Cathrine Kann

De siste årene, og spesielt siden 2017, har politikerne bedt Nav om å prioritere utdanning for unge brukere som mangler kvalifikasjoner. Bekymringen er særlig knyttet til de som mangler videregående skole. I denne artikkelen undersøker vi hvordan bruk av opplæringstiltak er, og har utviklet seg siden 2010, for unge Nav-brukere under 30 år. For å forstå hvordan og hvorfor kvalifiseringspolitikken virker som den gjør, har vi studert hvordan den praktiseres av dem som har ansvar for å iverksette den. Dette er primært Navs veiledere, men også Navs Fylkesledd.

Vi finner at opplæringstiltakene er relativt lite brukt og at det er nedgang i bruken de siste årene, også etter 2017. Vi finner at målet om bruk av mer langvarige opplæringstiltak ofte ikke iverksettes, selv når Nav-veilederne mener det kan være hensiktsmessig. En viktig årsak til dette er at Nav-veilederne prioriterer kortvarige tiltak og at målet om «arbeid først» preger veiledernes prioriteringer og arbeidsvaner. Målet om «arbeid først» er rotfestet i styring, organisatoriske
strukturer, regelverk for ytelser, finansiering av tiltak og i måten Navs suksess måles på. En viktig barriere mot at utdanning brukes mer er også frontlinjens mangelfulle kompetanse om utdanningssystemet og at mange unge brukere mangler motivasjon og forutsetninger for å gå løs på utdanning.

• Hvem får hva og hvorfor. Utdanning, opplæring og unge NAV-brukere (pdf)

ENGLISH SUMMARY

In this article we examine the provision of education and training as activation measures to young welfare clients below the age of 30 years old in the period 2010-2018. Since 2017 the politicians have urged NAV to give particular priority to education of young low-skilled clients. We find, however, that the use of the NAV education and training measures are modest and have declined throughout the period, also between 2017 and 2018. To explain this development we have examined policy implementation at the county and municipal levels. We find that the practice of frontline workers is influenced by the established “work first” policy. They hence prioritize short-term activation measures rather than education. This practice is backed up by governance and organizational structures, such as rules for benefits and how the measures are financed. Other hindrances to education as activation are frontline workers’ scarce knowledge about the educational system and that many young welfare clients are not motivated to embark on education.