Av Ragnhild Ekelund og Johannes Sørbø

Det stilles en rekke krav til personer som mottar dagpenger fra Nav. Brudd på disse kravene, kan sanksjoneres med midlertidig bortfall, som betyr at utbetalingene stopper i en periode, eller stans av utbetalingene. I denne artikkelen undersøker vi, ved hjelp av intervjuer med veiledere på Nav-kontor, hvordan sanksjonsregelverket brukes i oppfølging av dagpengemottakere. 

Vi finner at veilederne stort sett kun vurderer kravet om å være reell arbeidssøker, og det er vanlig å omtale sanksjoner generelt som «stans». De bruker i liten grad reglene for midlertidig bortfall, og kjenner i liten grad til detaljene i regelverket. Sanksjonsreglene ble strammet inn både i 2016 og 2021, begrunnet med at det skulle forsterke arbeidslinjen. Når veilederne i liten grad forholder seg til lengden på sanksjonene, er det kanskje liten grunn til å tro at slike endringer vil ha en effekt. 

Samtidig er veilederne opptatt av at det er viktig å kunne sanksjonere dagpengemottakere som ikke følger aktivitetskravene. De bruker imidlertid først og fremst sanksjonsregelverket til å «true» med en sanksjon, fremfor at det faktisk gis en sanksjon.  «Truslene» kommer ofte i form av uformelle meldinger eller telefonsamtaler om at det kan bli nødvendig å sende ut et formelt varsel, dersom brukeren ikke gjør bestemte aktiviteter. Om dette ikke fører frem, sender de et formelt varsel.  Veilederne forteller at dette ofte kan være et effektivt virkemiddel, selv om det sjelden blir til en faktisk sanksjon. 

Veilederne oppgir flere grunner til at de lar være å sanksjonere, selv om dagpengemottakeren ifølge regelverket skulle vært ilagt en sanksjon. Sanksjonering skaper merarbeid både for Nav-kontoret og andre deler av organisasjonen, og veilederne vil derfor helst unngå det. I tillegg fremhever veilederne at trekk ved arbeidssøkerne kan virke formildende. De nevner blant annet lav digital kompetanse, lav språkkompetanse, helseutfordringer, eller hensynet til personens familie og særlig barn. 

(nettversjon) (DOI)