Vedtak i Nav berører borgernes friheter og rettigheter, og skal være godt begrunnede. Det skal også gjøres i henhold til prinsipper for god forvaltningspraksis. 

Du kan lese hele rapporten her.

Riksrevisjonen og andre har kritisert Nav for mangelfull oppfyllelse av begrunnelsesplikten. Det handler ikke bare om at vedtak kan være vanskelige å forstå; begrunnelsene er ofte ufullstendige med tanke på hvilke hensyn som tas i betraktning. Dette kan imidlertid ikke bøtes på med enkle regler og prosedyrer. Det kreves skjønn for å gjøre komplekse vurderinger som forener rettferdighet og faglighet. Som EØS-medlem må norsk forvaltning også ta høyde for at forventningene til skjønnsbruk skjerpes i møte med EUs krav til begrunnelse.

Gjennom analyser av 12 klagesaker og 19 dybdeintervjuer med ansatte i Nav, samt en vignettstudie blant saksbehandlere i Nav, har forskere ved UiO dykket ned i dette området.

Forskerne har systematisert tre ulike måter å tenke på, tre forskjellige normative logikker som hver for seg kan styre handlingsvalg i en moderne forvaltning: den instrumentelle modellen, advokatmodellen og harmoniseringsmodellen. De har videre sorterte analysene etter et knippe prinsipper som du kan lese om i rapporten. 

Funn

Analysen av klagesakene viser at det er store forskjeller i kvaliteten på begrunnelsene og at kvaliteten varierer systematisk mellom nivåene i Nav-systemet. Problemene handler særlig om at relevante hensyn ofte kommer inn på en formalistisk og oppramsende måte. De ferdige malene bli for styrende, og relevant hensyn kan dukke opp først i løpet av klageprosessen.

Forskerne vurderer mangelfulle begrunnelser som et to-delt problem:

1) Juridisk kompetanse: Svak opplæring og sviktende argumentasjon i forhold til begrunnelseskravet er et gjennomgående tema både i klagesakene og i intervjuene med ansatte. Svak EØS-kompetanse er også et tema.

2) Systemiske forhold: Forskerne har identifisert opplevelser av manglende kontaktpunkter mellom nivåer, hvor informasjon kan sirkulere oppover og nedover. I tillegg rapporteres det om begrenset kapasitet, ettersom saksmengden kan være stor og komplisert.

Forskerne foreslår å møte noen av disse utfordringene ved å etablere det de kaller deliberative (drøftende) møteplasser. Her kan vanskelige saker – eksempelsaker – diskuteres med sikte på å bli enige om hvordan de skal behandles. Synspunkter og vurderinger kan diskuteres på åpent og saklig vis – og med enighet om hvilke prinsipper som gjelder, hva de betyr for lovtolkningen, men også hvordan styringssignaler og instrukser skal forstås. Møteplassen kan bestå av «advokaten» for søker, saksbehandler, en annen ansatt, samt en ordstyrer som ser til at begrunnelsesprinsippene overholdes.

På deliberative møteplasser klargjøres prinsippenes betydning og relevans for aktuelle lovfortolkninger. De trengs også når det oppstår uklarheter og uenigheter om hvordan lover skal praktiseres, om hvordan rundskriv, styringssignaler og instrukser skal forstås. Slike møteplasser kan stimulere til læring og virke normdannende for praksis.

Forskerne fremholder at slike prinsipporienterte deliberative møteplasser er det manglende mellomledd som binder individuell skjønnsbruk til en offentlig fornuft i Nav.