Høyest andel unge uføre har Vestfold og Telemark med 3, 8 prosent av befolkningen i alderen 18-29 år, etterfulgt av Agder med 3,4 prosent. I andre enden av skalaen befinner Oslo seg med 1,3 prosent, og deretter følger Vestland med 2,2 prosent.

På landsbasis økte antallet unge uføre 9 960 og 1,2 prosent i 2012 til 21 400, som tilsvarer 2,6 prosent, i 2021.  Få jobber ved siden av uføretrygden og de aller fleste har psykiske lidelser eller adferdsforstyrrelser.

Det er mange faktorer som påvirker hvor mange unge uføre de ulike fylkene har. En del av forskjellene kan forklares med flytting. Videre ser det ut til at enkelte fylker har flere unge med alvorlige lidelser. Helse henger sammen med utdanning og økonomi, og i tillegg kan oppfølging fra skole, helsevesen og Nav spille inn.

 – Det er svært viktig at unge blir sett, hørt og møtt tidlig, for eksempel hvis de sliter på skolen. Vi – offentlige velferdstjenester –vet godt at det er viktig med så tidlig innsats som mulig- fra barnehagen, gjennom skolen og gjennom de sårbare overgangene på veien til voksenlivet og arbeidslivet, sier arbeids og velferdsdirektør Hans Christian Holte.

Flytting påvirker uføreandelen

Nav har for første gang studert hvordan flytting påvirker uføreandelene på fylkesnivå, og finner at det forsterker forskjellene. Både Oslo, Vestland, Trøndelag og Troms og Finnmark ville hatt høyere uføreandeler hvis de ikke hadde hatt høy tilflytning av unge ikke-uføre.

For Oslo betyr tilflytningen svært mye, for uten ville det vært 2,2 prosent unge uføre i Oslo og ikke 1,3.

– Vi fant at mange unge som ikke er uføre flytter til fylker hvor det finnes universitet og høyskoler samt et bredere tilbud av jobber. Unge uføre blir i større grad boende på hjemstedet, forklarer seniorrådgiver Åshild Kalstø i Nav, en av forskerne bak analysen.

Flere av fylkene med høyere uføreandeler, ville hatt lavere andeler uten flytting. Dette skyldes både at unge ikke-uføre flytter ut, og at disse stedene i tillegg har noe tilflytting av unge uføre.

Forskjeller i helse på fylkesnivå

Når vi diskuterer unge uføre kan det være en fordel å skille mellom de som får innvilget uføretrygd som 18-19 åringer, og de blir uføretrygdet utover i 20-årene. Fylkene med de laveste andeler som starter å motta uføretrygd når de er 18-19 år, har også lavest andel som starter i 20-årene. Blant de med høyest andeler er det motsatt. Vi finner altså fylkesforskjeller i begge gruppene.

–  De som får uføretrygd som 18-19 åringer har ofte medfødte lidelser. De vanligste diagnosene er psykisk utviklingshemming og autisme. At det er geografiske forskjeller her, kan tyde på at det er geografiske variasjon i andel barn og unge med alvorlige lidelser, sier Kalstø

Blant de som starter å motta uføretrygd i 20-årene er det også en del som har de nevnte diagnosene, men her kommer også innslag av andre diagnoser. Generelt har mange psykiske lidelser blant de unge uføre.

– Et annet moment å trekke frem rundt forskjeller i helse, er det som ofte kalles sosiale helseforskjeller. I det ligger det at de som har lang utdanning, og god økonomi, lever lenger og har færre helseproblemer enn de som har kortere utdanning og dårligere økonomi, Disse forskjellene påvirker også barn. Blant annet viser tall fra FHI at psykiske lidelser er 3-4 ganger mer utbredt hos barn av foreldre med lav inntekt. Fylkesforskjeller i inntekt og utdanning kan dermed være med på å forklare hvorfor vi har fylkesforskjeller i unge uføre, sier Kalstø

Medikalisering av unge med sammensatte problemer

På landsbasis er 4,6 prosent av unge i alderen 18-29 år registrert med nedsatt arbeidsevne hos Nav, mens 3,3 prosent er arbeidssøkere. Fylker med flere unge registrert hos Nav har også flere unge uføre. Unge som oppsøker Nav, har ofte sammensatte problemer. Et mindretall har videregående skole, og de fleste har aldri vært i arbeid. I tillegg har de ofte hatt problemer i oppveksten. Dette kan føre til lav motivasjon og mestringsfølelse. Flere sliter også med sykdom, og da spesielt psykisk sykdom.

I dette bilde har mange forskere vært opptatt av det som kalles medikalisering. Det innebærer at unge med sammensatte problemer sykeliggjøres. System, og regelverk, er lagt opp slik at sykdom utløser rettigheter. Arbeidsavklaringspenger (AAP) er den eneste statlige ytelsen unge uten arbeidserfaring kan ha rett på, men det er krav om at personen har nedsatt arbeidsevne på grunn av sykdom. Personer med nedsatt arbeidsevne har dessuten rett på tettere oppfølging, og muligheter til å delta i flere tiltak enn ordinære arbeidssøkere. Dette kan føre til at det blir fokusert på at de unge er syke, for å kunne tilby dem en mer stabil inntekt og tettere oppfølging. Hvor mange unge som starter å motta AAP vil etter hvert påvirke hvor mange som blir uføre.

– Dagens regelverk kan føre til at det blir fokusert på diagnose og begrensninger, fremfor muligheter. Hvis en ung person opplever dette sykdomsfokuset over tid, kan det være en lang prosess og få snudd rundt på det og tenke muligheter. På steder med mindre muligheter på arbeidsmarkedet er det også flere unge registrert hos Nav generelt, noe som kan bety at det er en større fare for medikalisering på disse stedene, sier Kalstø

Holte er enig i at det kan være behov for å se nærmere på inntektssikringsordningene for særlig de yngste unge.

– Det er svært viktig at vi unngår å sende unge inn i en retning som sykeliggjør og setter merkelapper. Unge skal møte veiledere som anerkjenner, støtter og setter fokus på ressurser og muligheter fremfor hindringer - og som er til stede i oppfølgingsprosessen som en god støttespiller. Vi må fortsette å styrke vårt oppfølgingsarbeid og vi må fortsette å utvikle godt samarbeid med både helsetjenestene, utdanningssektorer, øvrige kommunale tjenester og ikke minst arbeidsgiverne, sier Holte.

Les analysen Store fylkesforskjeller i unge uføre