Hovednr. 45 – Rundskriv til EØS-avtalens bestemmelser om trygd

2.3.1 Utsending inntil 2 år – artikkel 12 nr. 1

Artikkel 12 nr. 1 gjør unntak fra hovedregelen om trygdedekning i arbeidslandet for visse grupper av arbeidstakere.

En arbeidstaker som sendes ut av den arbeidsgiveren som han/hun vanligvis arbeider for, for å arbeide i et annet land i inntil 24 måneder for arbeidsgiverens regning, skal fortsatt være omfattet av utsenderlandets lovgivning.

Det er et vilkår at arbeidsperioden ikke er ment å skulle vare i mer enn 24 måneder, og at arbeidstakeren ikke sendes ut for å avløse en annen arbeidstaker som utsendingsperioden er utløpt for.

Formålet med denne bestemmelsen er å fremme arbeidskraftens frie bevegelighet, samt å sørge for at arbeidstakeren ikke får kortvarige avbrudd i en ellers kontinuerlig rettighetsopptjening. Regelen fritar arbeidstakere, arbeidsgivere og trygdeinstitusjonene for administrative vanskeligheter når det dreier seg om kortvarige arbeidsperioder i en annen medlemsstat, jfr. Den administrative kommisjons Beslutning A2 av 12. juni 2009 om fortolkning av artikkel 12.

Etter forordning 883/2004 kan den forventede utsendingsperioden ikke overstige 24 måneder. Forordning 1408/71 opererer med en forventet utsendingsperiode på maksimalt 12 måneder med en ytterligere forlengelse på inntil 12 måneder. Forordning 883/2004 har ingen uttrykkelig overgangsbestemmelse om sammenlegging av utsendingsperioder etter 1408/71 og perioder med utsending etter 883/2004. Den administrative kommisjon for koordinering av trygdeordninger har uttalt at det bør være rettslig kontinuitet mellom de gamle og de nye forordningene, og at det bør sikres en ensartet anvendelse av reglene for utsending i overgangsperioden mellom disse forordningene. I Beslutning A3 av 17. desember 2009 vedtok kommisjonen derfor at alle utsendingsperioder som er tilbakelagt i henhold til forordning 1408/71 skal tas i betraktning ved beregningen av en uavbrutt utsendingsperiode i henhold til forordning 883/2009.

Ved overgangen fra gammel til ny forordning kan den samlede, uavbrutte periode for utsending etter de to forordningene dermed ikke overstige 24 måneder.

2.3.2 Nærmere om kriteriene for anvendelsen av artikkel 12 nr. 1 – forholdet mellom arbeidstakeren og den utsendende arbeidsgiveren

2.3.3 Nærmere om den praktiske gjennomføringen av bestemmelsen

Utsending fra Norge:

Når en arbeidstaker sendes fra Norge for å arbeide i et annet EØS-land, utsteder NAV Internasjonalt dokumentasjon for at vedkommende fortsatt skal være medlem i folketrygden.

Dokument A1 (attest som den trygdelovgivning som innehaveren er omfattet av) sendes til arbeidstakeren. Arbeidstakeren benytter denne attesten i tilfeller der det er behov for å dokumentere at han/hun er omfattet av norsk trygdelovgivning og unntatt fra tilsvarende lovgivning i arbeidslandet.

I tillegg sender NAV Internasjonalt SED A003 til vedkommende myndighet i det landet som arbeidstakeren er sendt ut til.

Utsending til Norge:

Når det gjelder utsendte arbeidstakere til Norge, vil NAV Internasjonalt motta SED A003. Når NAV Internasjonalt mottar denne, er det viktig at unntaket blir registrert, og at melding om unntaket sendes til skattekontoret og kemner/kommunekasserer. Den utsendte arbeidstakeren blir ikke medlem i folketrygden, og det skal følgelig ikke betales trygdeavgift eller arbeidsgiveravgift i Norge av vedkommendes inntekter.

2.3.4 – Utveksling av informasjon om utsendingstilfeller, gjennomføringsforordningen artikkel 15 nr 1

Norge har uttrykt ønske om å bli informert om alle utsendinger hit til landet fra andre medlemsland. Når et land utsteder en A1 for person som skal arbeide i Norge og som skal være unntatt fra norsk trygd i henhold til forordningens artikkel 11 nr. 3 bokstav b (offentlig tjenestemann) og artikkel 12 (utsendt arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende), skal landet samtidig underrette NAV Internasjonalt. I den papirbaserte løsningen kan dette skje i form av en oversendelse av en kopi av A1.

Belgia, Bulgaria, Estland, Finland, Frankrike, Island, Latvia, Liechtenstein, Nederland, Portugal, Romania, Storbritannia, Sverige, Tyskland og Østerrike har til nå uttrykt tilsvarende ønske om å få informasjon om personer som skal arbeide på deres territorium, men være underlagt et annet lands lovgivning. I de tilfeller der det blir utstedt A1 til en person som etter forordningens artikkel 11 nr. 3 bokstav b eller artikkel 12 skal være omfattet av norsk lovgivning under arbeid i et eller flere av disse landene, skal NAV Internasjonalt også informere vedkommende land om dette.

2.4.1 Internasjonal transport

[Endret 2/13]

Forordning EF 883/2004 har, i motsetning til EØF (nr.) 1408/71, ikke egne regler for personer som tilhører kjørende eller seilende personell i en virksomhet som driver internasjonal transport. Denne gruppen arbeidstakere skal følge de regler som gjelder for andre arbeidstakere som utfører arbeid i to eller flere land.

Ved forordning 465/2012 ble det imidlertid tilføyd en særskilt lovvalgsregel for flygere og kabinbesetning i artikkel 11 nr. 5. Etter denne bestemmelsen skal flygere og kabinpersonell anses for å utføre sitt arbeid i det medlemslandet der de har sin hjemmebase. Hvor hjemmebasen er, fremgår av vedlegg III til forordning EØF (nr.) 3922/91. Etter dette skal operatøren bestemme hvor mannskapets hjemmebase er. Hjemmebasen er det stedet hvorfra arbeidstakeren normalt starter og avslutter sine skift, og der arbeidsgiveren ikke er ansvarlig for å dekke de oppholdsutgiftene som arbeidstakeren måtte ha.

Dette innebærer at flygende personell blir omfattet at lovgivningen i det landet der operatøren bestemmer at de har sin hjemmebase. Trygdemyndighetene kan ikke bestemme at en arbeidstaker skal anses for å ha en annen hjemmebase enn det operatøren har bestemt. Dersom de involverte land skulle komme til at de faktiske forhold ikke stemmer med de opplysninger som operatøren har gitt, må dette i så fall tas opp med luftfartsmyndighetene som har ansvaret for gjennomføringen av forordning EØF (nr.) 3922/91.

2.4.2 Arbeid i to eller flere land Forordning 883/2004 artikkel 13, se forordning 456/2012

[Endret 2/13]

Forordning 883/2004 rendyrker prinsippet om et en person bare kan være omfattet av ett medlemslands lovgivning av gangen. Hvilket lands trygdelovgivning vedkommende skal være omfattet av, reguleres av forordningens artikkel 13.

Artikkel 13 nr. 1 er endret ved forordning 465/2012. Endringen medfører at en arbeidstaker som vanligvis utfører arbeid i to eller flere land, normalt ikke blir omfattet av bosettingslandets lovgivning med mindre han eller hun utfører en vesentlig del av arbeidet sitt der. Hva som skal regnes som «en vesentlig del» er omtalt i 2.4.3.

2.4.3 Trygd i bostedslandet – artikkel 13 nr.1 bokstav a og bokstav b, iv)

[Endret 2/13, 1/17]

En arbeidstaker som vanligvis utfører arbeid i to eller flere medlemsland, skal være omfattet av bosettingslandets trygdelovgivning dersom han eller hun utfører en vesentlig del av arbeidet der. Dette gjelder uavhengig av om arbeidstakeren har en eller flere arbeidsgivere og uavhengig av i hvilket land arbeidsgiveren eller arbeidsgiverne er hjemmehørende/har forretningssted, jf. artikkel 13 nr 1 bokstav a.

En arbeidstaker som vanligvis utfører arbeid i to eller flere medlemsland, men som ikke utfører en vesentlig del av arbeidet i bostedslandet, blir likevel omfattet av bostedslandets lovgivning dersom han eller hun har to eller flere arbeidsgivere, og minst to av dem er hjemmehørende/har forretningssted i forskjellige medlemsland utenfor bosettingslandet, jf. artikkel 13 bokstav b, iv). I tilfeller som disse skal arbeidstakeren behandles som om han/hun utfører all yrkesaktivitet og har all inntekt i bostedslandet. Se artikkel 13 nr. 5. Dette innebærer at trygdeavgiften til bostedslandet skal beregnes av arbeidstakerens samlede, avgiftspliktige inntekter – også eventuell inntekt som selvstendig næringsdrivende – uansett i hvilket EØS-land inntekten er opptjent i. Tilsvarende tjener han/hun opp rettigheter bare i bostedslandet som om all inntekt var opptjent der.

Uttrykket «vanligvis utfører arbeid i to eller flere land» omfatter hovedsakelig to situasjoner: Arbeidstakeren kan være ansatt for å utføre arbeid i et land og samtidig utføre arbeid i et annet land. Omfanget og arten av arbeidet i det andre landet, er i denne sammenheng uten betydning. Den andre situasjonen er der arbeidstakeren utfører arbeidet slik at han/hun i perioder alternerer mellom to/flere land. I slike tilfeller spiller det ingen rolle hvor lenge de enkelte arbeidsoppholdene varer eller hvor hyppig han/hun bytter mellom de forskjellige arbeidslandene. Så lenge vedkommendes ansettelses- eller arbeidsforhold er slik at det skal utføres arbeid i to eller flere land, kommer arbeidstakeren inn under bestemmelsen i artikkel 13 nr. 1. Se forordning 987/2009 artikkel 14 nr. 5. Merk at bestemmelsen er endret ved forordning 465/2012.

«En vesentlig del av arbeidet» innebærer ikke et krav om at hoveddelen av arbeidet må utføres i bostedslandet. Hva som er «en vesentlig del» skal avgjøres ut fra en samlet vurdering av arbeidstakerens virksomhet. I vurderingen inngår både arbeidstid og avlønning. Momentene må ses i sammenheng ettersom lønnsnivåene i de forskjellige medlemslandene kan være store. Lønnsutbetalingene alene gir derfor ikke nødvendigvis noe godt bilde av arbeidets omfang.

Dersom den samlede vurderingen viser at arbeidstakeren utfører mindre enn 25 % av arbeidet i bostedslandet, er dette en indikasjon på at vilkåret om «en vesentlig del» ikke er oppfylt. Gjennomføringsforordningen artikkel 14 nr. 8 siste ledd må forstås slik at mer enn 25 % alltid er en vesentlig del, og at mindre enn 25 % normalt ikke er det. Bestemmelsen utelukker dermed ikke at en virksomhet som utgjør mindre enn 25 % av den totale arbeidsmengden, etter en konkret vurdering likevel kan anses som en vesentlig del.

Vurderingene etter gjennomføringsforordningens artikkel 14 nr. 8 skal gjøres ut fra en bedømmelse av situasjonen slik den kan forventes å være i de påfølgende 12 kalendermåneder. Artikkel 14 nr. 10.

Vilkåret om en .vesentlig del. ble tatt inn i forordning 883/2004 art. 13 for å motvirke spekulasjon. Fordi det etter forordning 1408/71 art. 14 nr. 2 b ikke ble stilt noe krav til omfanget av det arbeidet som ble utført i bostedslandet, etablerte arbeidsgivere fiktive firmaer eller postkassefirmaer i land med lave avgifter og ansatte arbeidstakere bosatt der. Ved å innrette arbeidet slik at disse arbeidstakerne utførte en relativt ubetydelig del av arbeidet i bostedslandet, oppnådde arbeidsgiveren at arbeidstakerne ble omfattet av lovgivningen der, selv om den reelle hensikten med ansettelsen var å utføre arbeid i et eller flere andre land. Ønsket om å forhindre dette er bakgrunnen for at den nye forordningen stiller krav til at arbeidstakeren må utføre en .vesentlig del. av arbeidet i bostedslandet for å bli omfattet av dette landets lovgivning.

Hvordan arbeid som blir utført i bostedslandet skal vurderes under 1408/71 har også blitt sett på av EU-domstolen.

I EU-dom C-425/93 (Calle Grenzshop Andersens GmbH & Co. KG) tar EU-domstolen stilling til om den angjeldende arbeidstakeren skal anses som utsendt arbeidstaker, eller arbeidstaker i to eller fle land. Domstolen kommer til at arbeidstakeren faller inn under forordningens artikkel 14) nr 2 b), da han regelmessig utfører arbeid i to land, herunder i bostedslandet. Det blir i vurderingen ikke tillagt vekt hvor mye arbeid han utfører i arbeidslandet. Generaladvokaten vurderer i sin uttalelse til saken hva som skal til for å bli omfattet av bostedslandets trygd på bakgrunn av det arbeidet han gjør der. I uttalelsens nummer 32 sier han: (...) Efter min opfattelse må det afgørende være, at der præsteres en faktisk arbejdsydelse i arbejdstagerens bopælsstat. Herved bør fuldstændig ubetydelig beskæftigelse lades ude af betragtning for at forhindre eventuelle manipulationer. I øvrigt bør der ikke opstilles nogen kriterier for beskæftigelsens mindsteniveau, for det første fordi forordningens ordlyd ikke kræver det, og for det andet for ikke at besværliggøre den praktiske gennemførse af reglerne

Vilkåret om vesentlig del har ikke tilbakevirkende kraft for perioder før rådsforordning 883/2004 trådte i kraft for Norge 01.06.12.

2.4.4 Trygd i arbeidsgiverens hjemland – artikkel 13 nr. 1 (b) i), ii) og iii)

[Endret 2/13]

Merk at de reglene som er beskrevet nedenfor, bare kommer til anvendelse for arbeidstakere som ikke utfører en vesentlig del av arbeidet i sitt bostedsland.

En arbeidstaker som vanligvis utfører arbeid i to eller flere land og som har bare en arbeidsgiver, skal være omfattet av lovgivningen i det landet der arbeidsgiveren er hjemmehørende ellerar forretningssted. Dette følger av artikkel 13 nr. 1 bokstav b, i).

Dette vil også gjelde dersom arbeidstakeren har to eller flere arbeidsgivere som er hjemmehørende/har forretningssted i et og samme land, jf. artikkel 13 nr 1 bokstav b ii).

En arbestaker blir omfattet av lovgivningen i det landet. utenfor bostedslandet. der arbeidsgiveren er hjemmehørende/har registrert forretningssted hvis arbeidstakeren utfører arbeid for to eller flere arbeidsgivere som er hjemmehørende/har registrert forretningssted i to medlemsland, hvorav det ene er arbeidstakerens bostedsland, artikkel 13 nr. 1 bokstav b iii). Denne regelen er gitt for å hindre at arbeidstakeren blir omfattet av bostedslandets lovgivning som følge av et svært begrenset arbeidorhold der.

2.4.5 Arbeid for en arbeidsgiver som ikke er hjemmehørende i et EØS-land

[Endret 2/13]

En arbeidstaker som arbeider i to eller flere EU/EØS-land, men som ikke har noen arbeidsgiver med etablert virksomhet i EØS, skal være omfattet av lovgivningen i det EØS-landet der han/hun er bosatt.

2.4.6 Arbeidstakerens og trygdemyndighetens plikter – Midlertidig lovvalgsbeslutning, forordning 987/2009 artikkel 16

[Endret 2/13]

Etter gjennomføringsforordningen, forordning 987/2009, artikkel 16 nr. 1 skal en person som utfører arbeid i mer enn ett medlemsland, underrette trygdemyndighetene i bostedslandet om sin situasjon.

I Norge er det NAV Internasjonalt som skal underrettes, og som skal vurdere vedkommendes trygdeforhold.

Når NAV Internasjonalt i bostedslandet mottar en melding som nevnt i gjennomføringsforordningens artikkel 16 nr.1, skal det straks beslutte hvilket lands lovgivning arbeidstakeren skal være omfattet av. Denne beslutningen er foreløpig, og NAV Internasjonalt skal straks informere de kompetente myndigheter i de andre, berørte landene om beslutningen. Se gjennomføringsforordningen artikkel 16 nr. 2.

Dersom ingen av de berørte myndigheter innen to måneder melder fra om at de ikke kan godta den foreløpige beslutningen, blir denne endelig. Dersom de berørte myndighetene blir enige om lovvalget før det er gått to måneder, anses lovvalget for endelig fastsatt fra dette tidligere tidspunktet.

I Norge er det NAV Internasjonalt som mottar de foreløpige lovvalgsbeslutninger fra andre land, og som skal vurdere om man fra norsk side eventuelt skal erklære seg uenig i den foreløpige beslutningen.

I tilfeller der det er usikkerhet om hvilket lands lovgivning som skal gjelde, skal de berørte lands myndigheter ta kontakt med hverandre og, ut fra bestemmelsene i forordningen og gjennomføringsforordningen, sammen finne en løsning i saken.

Når det er besluttet, enten foreløpig eller endelig, at en person skal være omfattet av norsk lovgivning skal NAV Internasjonalt straks informere vedkommende om beslutningen, gjennomføringsforordningen artikkel 16 nr. 5.

2.4.7 Arbeidstaker i et land og selvstendig næringsdrivende i et annet land

[Endret 2/13]

Forordning 1408/71 har i artikkel 14c en bestemmelse som åpner for at en person som er arbeidstaker i et land og selvstendig næringsrivende i et annet, kan bli omfattet av begge lands lovgivning. En tilsvarende regel finnes ikke i forordning 883/2004. Denne forordningen gjør ingen unntak fra prinsippet om at en person kun skal være omfattet av lovgivningen i ett land om gangen.

Etter 883/2004 blir den som er arbeidstaker i et land og næringsdrivende i et annet, bare omfattet av lovgivningen i det landet der han utfører arbeid som arbeidstaker, jf artikkel 13. Dersom vedkommende er arbeidstaker i flere land og samtidig driver næring i et eller flere land, bruker man reglene for personer som er arbeidstakere i to eller flere land for å avgjøre lovvalget.

2.6.1 Selvstendig næringsdrivende som midlertidig skal drive virksomhet i et annet land

Artikkel 12 nr. 2.

En person som vanligvis driver selvstendig næringsvirksomhet i et medlemsland, skal etter artikkel 12 nr.2 opprettholde trygdeforholdet i dette landet hvis han/hun for en periode på inntil 24 måneder skal drive liknende virksomhet i et annet EØS-land.

Artikkel 14 nr. 3 i gjennomføringsforordningen krever at den næringsdrivende må kunne gjenoppta virksomheten i det landet der han/hun opprinnelig drev, etter at det midlertidige arbeidsoppholdet i det andre landet er avsluttet.

Det skal utstedes attester for den utsendte næringsdrivende på samme måte som for en utsendt arbeidstaker.

Det er NAV Internasjonalt som skal utstede dokumentasjon for fortsatt norsk trygdetilknytning, og som vil motta dokumentasjon for fortsatt tilknytning til et annet EØS-lands trygdeordning i tilfeller der en næringsdrivende midlertidig skal drive virksomhet i Norge. Hvis andre enheter mottar slik dokumentasjon, skal denne sendes NAV Internasjonalt.

Det er HELFO som skal utstede helsetrygdkortet for utsendte fra Norge.

Utsendte selvstendige næringsdrivende som er pliktige medlemmer av folketrygden under opphold i utlandet, skal betale trygdeavgift etter ordinære satser uansett om de er skattepliktige eller ikke til Norge.

2.6.2 Nærmere om vilkårene for å kunne opprettholde tilknytningen til «hjemlandets» trygdeordning

Etter artikkel 12 nr. 2 er det et vilkår at vedkommende vanligvis driver næringsvirksomhet i et medlemsland. Hva som skal forstås med «vanligvis» er utdypet i gjennomføringsforordningen artikkel 14 nr. 3.

Bestemmelsen stiller som krav at vedkommende har drevet virksomheten i en visst tidsrom forut for utenlandsoppholdet, og at den er av et visst omfang.

Hva gjelder kravet til tidsrom, vil dette normalt være oppfylt hvis virksomheten har vært drevet i minst to måneder. Kortere tid kan likevel godtas etter en konkret vurdering av alle andre, relevante momenter i saken.

Det må også kreves at den næringsdrivende opprettholder ressurser i «hjemlandet» slik at han eller hun vil kunne gjenoppta virksomheten der etter at oppdraget i det andre landet er avsluttet.

Ved vurderingen av virksomhetens omfang, skal det foretas en samlet vurdering av all virksomhet. Det kreves ikke at næringsvirksomheten er drevet på full tid, eller at den utgjør hoveddelen av vedkommendes samlede arbeid. Så vel omsetning som inntekt og antall oppdrag skal inngå i vurderingen. Momenter som betaling av skatt, om vedkommende har autorisasjon eller tillatelse til å utøve virksomheten, har et organisasjonsnummer og om virksomheten drives fra et kontor eller fast driftssted, skal også inngå i vurderingen.

Dersom den selvstendige virksomheten utgjør minst 25 % av vedkommende samlede aktivitet, vil virksomheten normalt fylle vilkåret til omfanget. Se gjennomføringsforordningen artikkel 14 og beslutning Nr. A2 fra Den administrative kommisjon for koordinering av trygdeordninger.

Hovedhensikten med vilkårene er å sikre at vedkommende har drevet en reell virksomhet i det landet hvis trygdeordning han/hun ønsker å være omfattet av, slik at man unngår spekulasjon. Stort omfang kan kompensere for et kortere tidsrom. Det at virksomheten har vært drevet over et langt tidsrom forut for utenlandsoppholdet, kan kompensere for et mindre omfang.

Hva gjelder kravet til liknende virksomhet, følger det av gjennomføringsforordningen artikkel 14 nr. 4 at dette går på virksomhetens eller arbeidsoppdragets innhold. Normalt vil kravet være oppfylt hvis vedkommende skal arbeide inne samme bransje, selv om virksomheten i utsendingslandet ikke fullt ut tilsvarer virksomheten i hjemlandet.

Hvis de øvrige vilkår er oppfylt, skal den næringsdrivende beholde sin opprinnelige trygdetilknytning også i tilfeller der han/hun blir ansett som arbeidstaker etter lovgivningen i det landet der arbeidet skal utføres.

2.6.3 Selvstendig næringsdrivende med virksomhet i flere enn ett land

Artikkel 13 nr. 2.

Den som vanligvis driver næringsvirksomhet i to eller flere land, er omfattet av trygdelovgivningen i bostedslandet dersom han/hun utøver en vesentlig del av sin virksomhet der, jf. artikkel 13 nr. 2 (a).

Hvis den næringsdrivende ikke er bosatt i noen av de landene der virksomheten drives, skal vedkommende være omfattet av trygdelovgivningen i det landet hvor han/hun har sin hovedbeskjeftigelse, jf. artikkel 13 nr. 2 (b).

Hva gjelder vurderingen av hva som er en vesentlig del av virksomheten, jf artikkel 13 nr. 2 (a), vises til gjennomføringsforordningen artikkel 14 nr. 8 hvoretter det skal tas hensyn til momenter som omsetning, arbeidstid, antall oppdrag og inntekt. Det fremgår av bestemmelsen at vilkåret om en vesentlig del normalt ikke vil være oppfylt hvis den del av virksomheten som utøves i bosettingslandet, er mindre enn 25 % av vedkommendes samlede virksomhet.

Visse retningslinjer for vurderingen av hvor vedkommende har sin hovedbeskjeftigelse, artikkel 13 nr. 2 (b) er gitt i gjennomføringsforordningens artikkel 14 nr. 9. Det skal gjøres en konkret, samlet vurdering av vedkommendes virksomhet, herunder om han/hun har fast driftssted, virksomhetens omfang, art og varighet, samt vedkommendes hensikt og formål slik de fremstår ut fra opplysningene i saken.

Vurderingene etter gjennomføringsforordningens artikkel 14 nr. 8 og 9 skal gjøres ut fra en bedømmelse av situasjonen slik den kan forventes å være i de påfølgende 12 kalendermåneder, jf. artikkel 14 nr. 10.

Dersom den næringsdrivende etter forordningen er omfattet av lovgivningen i et annet land enn der han/hun er bosatt, skal bostedslandets trygdemyndighet underrette myndighetene i de øvrige berørte land om dette.

Det vises til det som er sagt ovenfor om personer som har lønnet arbeid i to eller flere land i punkt 2.4.6 om gjennomføringsforordningens artikkel 16. Denne bestemmelsen gjelder tilsvarende for næringsdrivende.

Personer som er yrkesaktive i to eller flere land, men bare skal være omfattet av lovgivningen i ett av landene, skal i forhold til rettigheter og plikter behandles som om de utøvet hele sin ervervsmessige virksomhet i det landet der de er omfattet av lovgivningen, jf. artikkel 13 nr. 5. Ytelser og avgifter i dette landet skal beregnes som om hele inntekten var opptjent der.

Vedrørende avgifter se hovednr. 45 kapittel 23/24.

2.6.4 Selvstendig næringsdrivende i et land og arbeidstaker i et annet land

Forordning 1408/71 har i artikkel 14c en bestemmelse som åpner for at en person som er selvstendig næringsrivende i et land og arbeidstaker i et annet, kan bli omfattet av begge lands lovgivning. En tilsvarende regel finnes ikke i forordning 883/2004, og vedkommende blir bare omfattet av lovgivningen i det landet der han utfører arbeid som arbeidstaker, jf artikkel 13 nr. 3.

Det lovvalget som er foretatt etter forordning 1408/71 kan imidlertid fortsatt opprettholdes på visse vilkår, jf. overgangsbestemmelsen i forordning 883/2004 artikkel 87 nr. 8. Bestemmelsen er omtalt i punkt 2.1 ovenfor.

2.7.1 Hovedregel – trygd i flaggstaten

Personer som har lønnet arbeid eller driver selvstendig virksomhet om bord på skip til sjøs under en medlemsstats flagg, blir medlem i trygdeordningen i flaggstaten som om de hadde utført arbeidet i vedkommende medlemsstat.

I forhold til folketrygdlovens regler innebærer dette at sjøfolk med statsborgerskap fra EØS-land blir medlemmer i folketrygden med fulle rettigheter dersom de arbeider om bord på norskregistrerte skip. Det er i denne sammenheng uten betydning om skipet er registrert i det ordinære skipsregisteret (NOR) eller i norsk internasjonalt skipsregister (NIS).

Det at vedkommende er omfattet av flaggstatens lovgivning, må forstås slik at EØS-borgere som arbeider om bord på et norsk skip, skal være med i de trygdeordninger for sjøfolk som er etablert etter norsk lovgivning (folketrygden og pensjonstrygden for sjømenn). Vilkår om bosetting i Norge eller norsk statsborgerskap kan ikke gjøres gjeldende. Dette følger av forbudet mot enhver forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet i artikkel 4 i selve EØS-avtalen. Også forordning 883/2004 har en generell ikke-diskrimineringsregel i artikkel 4.

Fiskefartøy går inn under bestemmelsen om skip. Det vil si at fiskere som er statsborgere av et EØS-land og som arbeider på norskregistrerte fiskefartøy, i utgangspunktet er medlemmer i folketrygden.

Fiskere som er medlem i folketrygden uten å være skattepliktig til Norge for inntekten av arbeid på norsk fiskefartøy, skal betale trygdeavgift til NAV Internasjonalt.

Sjøfolkenes forsørgede familiemedlemmer får rett til avledede ytelser fra folketrygden, men regnes ikke som medlemmer i trygden.

2.7.2 Unntak – ansatt og lønnet i et annet land enn flagglandet

Artikkel 11 nr. 4 innholder også et unntak fra prinsippet om trygd i flagglandet.

Personer som er ansatt om bord på skip registrert i et EØS-land, og som er ansatt og lønnet av en arbeidsgiver som er hjemmehørende eller har registrert driftssted i et annet land enn flagglandet, skal være omfattet av lovgivningen i det landet der arbeidsgiveren er hjemmehørende eller har registrert driftssted såfremt den ansatte også er bosatt i dette landet.

Reglene i artikkel 14 nr. 4 gjelder plassering av trygdeforholdet mellom EØS-land, og de antas å være uten betydning for EØS-borgere bosatt utenfor EØS. For disse vil norske regler og praksis gjelde, dette innebærer at andre EØS-lands statsborgere er medlemmer i folketrygden dersom norske statsborgere i samme situasjon vill vært det.

En person som f.eks. er bosatt i Spania og som arbeider for en spansk arbeidsgiver om bord på et norsk skip, skal være omfattet av spansk lovgivning.

Bestemmelsen gjelder etter sin ordlyd bare for personer som har lønnet arbeid, dvs. ikke for næringsdrivende.

Trygdemyndighetene i bostedslandet attesterer overfor NAV Internasjonalt at de berørte er omfattet av lovgivningen der de bor.

2.7.3 Arbeidstaker utsendt til et skip

Artikkel 11 nr. 4 jf, artikkel 12.

Artikkel 11 nr. 4 slår fast at arbeid om bord på skip registrert i et EØS-land, skal betraktes på linje med arbeid i vedkommende land. Dette innebærer at reglene i artikkel 12 om utsendte arbeidstakere får tilsvarende anvendelse for sjøfolk.

En person som har trygdedekning som arbeidstaker om bord på et skip som fører et EØS-lands flagg, kan på visse vilkår opprettholde sitt trygdeforhold i dette landet hvis han/hun sendes ut av sin arbeidsgiver for å arbeide om bord på et skip som fører et annet EØS-lands flagg. Vilkårene i artikkel 12 for utsendelse i artikkel må være oppfylt, jf. 2.3.

Det er NAV Internasjonalt som skal vurdere forholdet og utstede dokumentasjon for at vedkommende fortsatt er omfattet av norsk lovgivning når det gjelder sjømenn som utsendes fra Norge. Det er også NAV Internasjonalt som skal være mottaker tilsvarende dokumentasjon for at utsendte sjømenn til norske skip skal være unntatt fra trygdedekningen i Norge.

2.7.4 Selvstendig næringsdrivende «utsendt» til et skip

Artikkel 11 nr. 4 jf, artikkel 12.

På tilsvarende måte som for arbeidstakere, kan en selvstendig næringsdrivende opprettholde medlemskapet i det trygdesystemet han er omfattet av, selv om han utfører arbeid om bord på et skip registrert i et annet land. Vilkårene i artikkel 12 for utsendelse i artikkel må være oppfylt, jf. 2.6.

Det er NAV Internasjonalt som skal vurdere forholdet og utstede dokumentasjon for at vedkommende fortsatt er omfattet av norsk lovgivning når det gjelder sjømenn som utsendes fra Norge. Det er også NAV Internasjonalt som skal være mottaker tilsvarende dokumentasjon for at utsendte sjømenn til norske skip skal være unntatt fra trygdedekningen i Norge.

2.7.5 Trygd i «havnestaten»

Artikkel 11 nr. 4, jf. artikkel 11 nr. 3 (a)

En person som vanligvis ikke arbeider til sjøs, og som uten å tilhøre mannskapet, utfører arbeid på et skip i havn i eller i territorialfarvannet til et annet EØS-land enn det hvis flagg skipet fører, skal være omfattet av lovgivningen i det landet hvor skipet befinner seg.

Bestemmelsen gjelder både arbeidstakere og næringsdrivende.

2.7.6 Særskilt unntak for hotell- og restaurantansatte på NIS-skip

Alle personer som er ansatt i hotell- og restaurantvirksomhet om bord på turistskip registrert i NIS (norsk internasjonalt skipsregister), er unntatt fra folketrygden så lenge ansettelsen består.

Dette følger av folketrygdloven § 2-12. Bestemmelsen unntar både norske og andre lands statsborgere fra medlemskap i trygden. Ettersom den er helt generelt utformet og ikke knytter unntaket til statsborgerskap eller bosetting, anses den ikke å være i strid med likebehandlingreglene i EØS-avtalen og forordningen.

For personer som er bosatt i Norge, og som går inn under folketrygdloven § 2-12 skal NAV forvaltning ved behov bekrefte overfor ligningskontoret at vedkommende ikke er medlem i folketrygden og derfor ikke skal betale trygdeavgift.

Det kan ikke gis frivillig opptak etter folketrygdloven § 2-7 eller § 2-8 til personer som går inn under dette unntaket.

2.7.7 Sjøfolk som er bosatt i Polen eller Latvia og ansatt om bord på skip registrert i NIS

[Endret 8/21, 1/22, 4/22, 8/22]

Etter artikkel 16 i forordningen kan det gjøres avtaler om annet lovvalg enn det som følger av de ordinære lovvalgsbestemmelsene. Norske og polske trygdemyndigheter har inngått en slik generell avtale etter den tilsvarende bestemmelsen i forordning 1408/71 artikkel 17 om trygdeforholdet for sjøfolk som er bosatt i Polen, og er ansatt om bord på skip registrert i NIS. En tilsvarende generell avtale har norske og latviske trygdemyndigheter inngått om trygdeforholdet for sjøfolk som er bosatt i Latvia, og ansatt om bord på skip registrert i NIS.

I følge avtalene skal disse sjøfolkene være underlagt lovgivningen i Polen eller Latvia.

Kompetent polsk institusjon (Zaklad Ubezpiezen Spoleczvych- ZUS) skal bekrefte på en særskilt blankett at vedkommende arbeidstaker fortsatt skal være underlagt polsk trygdelovgivning. Det skal oppgis på blanketten hvilken periode trygdedekningen gjelder for. ZUS skal sende en kopi av blanketten til arbeidstakeren, og en kopi til NAV Medlemskap og avgift, som er kompetent institusjon for behandling av saker etter avtalen på vår side.

Kompetent latvisk institusjon (Valsts socialas apdrosinasanas agentura – VSAA) skal bekrefte på blankett A1 at vedkommende arbeidstaker fortsatt skal være underlagt latvisk trygdelovgivning. Det skal oppgis på blanketten hvilken periode trygdedekningen gjelder for. VSAA skal sende en kopi av blanketten til arbeidstakeren. Kompetent institusjon i Norge er NAV Medlemskap og avgift.

NAV Medlemskap og avgift skal orientere Pensjonstrygden for sjømenn, skatteoppkreverkontoret i Rogaland (innkrevende myndighet for arbeidsgiveravgift for sjømenn på norske skip) og Sentralskattekontoret for utenlandssaker (ligningskontor for sjømenn bosatt i utlandet), om unntak fra norsk trygd i det enkelte tilfelle.

Avtalene gjør ikke noe unntak fra kravet om dokumentasjon av at den enkelte arbeidstaker skal være unntatt fra norsk trygd. ZUS i Polen og VSAA i Latvia må i hvert enkelt tilfelle utstede dokumentasjon om at vedkommende fortsatt skal være underlagt polsk eller latvisk trygdelovgivning. Dersom polske eller latviske myndigheter ikke har utstedt bekreftelse på trygdedekning i Polen eller Latvia innen to måneder etter at tiltredelsen av stillingen om bord fant sted, skal avgiftstrekk til folketrygden innledes.

Avtalen med Polen trådte i kraft 2. juli 2004, med virkningstidspunkt fra 1. mai 2004. Avtalen gjaldt opprinnelig til 30. april 2009, men har blitt fortløpende forlenget, og er nå gjeldende til 30. september 2022.

Avtalen med Latvia trådte i kraft 18. november 2004, med virkningstidspunkt fra 1. mai 2004. Avtalen gjaldt opprinnelig fram t.o.m. 30. april 2006, men er forlenget på ubestemt tid.

2.7.8 Avtale med Romania om fortsatt trygd i hjemlandet for rumenske sjømenn på norske skip

[Endret 2/13, 8/21]

Avtalen har opphørt.

2.8.1 Tjenestemenn som arbeider i et annet medlemsland

[Endret 10/13]

Artikkel 11 nr. 3 bokstav b.

Bestemmelsen innebærer at offentlig tjenestemenn som er i arbeid i et annet EØS-land, er omfattet av lovgivningen i det landet de arbeider for.

Bestemmelsen omfatter foruten tjenestemenn ved diplomatiske stasjoner og konsulater, også andre tjenestemenn under oppdrag i utlandet. Ved anvendelsen av norsk lovgivning innebærer bestemmelsen ikke noen endring i forhold til gjeldende rett.

Om lokalt ansatte se punkt 2.9.1.

2.8.2 Tjenestemenn som utfører annet arbeid i et eller flere medlemsland

Artikkel 13 nr. 4

Offentlige tjenestemenn som i tillegg til den offentlige tjenesten utfører arbeid eller driver næringsvirksomhet i et eller flere land, skal bare være omfattet av lovgivningen i det landet de er tjenestemenn for.

HELFO utsteder dokumentasjon for tjenestemannens og familiens rett til naturalytelser ved bosetting i annet EØS-land.

2.9.1 Trygd i sysselsettingslandet for lokalt ansatte

Artikkel 11.

Personer som er ansatt ved diplomatiske stasjoner og konsulater, og som ikke er å regne som offentlige tjenestemenn, kommer inn under hovedregelen i artikkel 11 nr. 3 (a). Disse skal dermed være omfattet av lovgivningen i det landet der arbeidet utføres.

2.9.2 Valgrett for kontraktsansatte i EUs organer

Artikkel 15

Bestemmelsen inneholder regler om adgangen for EUs kontraktsansatte til å velge hvilken lovgivning de skal være omfattet av.

De kan velge enten å være omfattet av lovgivningen i det landet der arbeidet utføres, det landet hvis lovgivning de sist var omfattet av eller det landet de er statsborgere av. Denne valgretten gjelder lovgivningen for andre ytelser enn de familieytelser som gis i henhold til ansettelsesvilkårene for de kontraktsansatte.

Valgretten kan utøves én gang og får virkning for hele ansettelsesperioden.

Bestemmelsen antas ikke å innebære særskilte problemer ut over det som følger av behovet for registrering mv.

2.13.1 Generelt

[Endret 4/22-2]

Ikke-yrkesaktive familiemedlemmer skal etter artikkel 11 nr. 3 bokstav e) være omfattet av lovgivningen i bosettingslandet, jf. 2.13.2 nedenfor. Dette innebærer at de har rett til de ytelser som bosettingslandets lovgivning gir. Bestemmelsen kan føre til at en yrkesaktiv forsørger og dennes familiemedlemmer blir omfattet av lovgivningen i forskjellige land. Bestemmelsen i artikkel 11 nr. 3 bokstav e) er imidlertid ikke til hinder for at familiemedlemmene kan ha rettigheter etter andre bestemmelser i forordningen. Det fremgår av ordlyden at bestemmelsen ikke tilsidesetter andre bestemmelser som sikrer rett til ytelser etter lovgivningen i en eller flere andre medlemsland. Eksempel på en slik bestemmelse antas å være artikkel 17 om rett til helsetjenester i bostedslandet, men på den kompetente stats regning.

Når det gjelder retten til etterlattepensjon, medisinsk stønad og barnetrygd, vises det til kommentarene til de enkelte stønadstypene.

Forskrift om unntak fra medlemskap i folketrygden § 1 nr. 1 sier at ikke-yrkesaktive EØS-borgere, derunder medfølgende familiemedlemmer, ikke er medlemmer i folketrygden selv om de er bosatt her. Denne bestemmelsen i forskriften er utdatert og må fravikes. Se punkt 2.17 i dette rundskrivet.

2.13.2 Medfølgende familiemedlemmer til utsendt arbeidstaker eller næringsdrivende

[Endret 4/22-2]

Forordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav e) fastslår at ikke-yrkesaktive personer skal være omfattet av lovgivningen i det landet de er bosatt i. Hvilket land dette er, må imidlertid avgjøres etter forordningenes regler og prinsipper, herunder gjennomføringsforordningen artikkel 11. Lovvalget kan medføre at en utsendt arbeidstaker/næringsdrivende og medfølgende familiemedlemmer blir omfattet av lovgivningen i to forskjellige land. Denne situasjonen vil også kunne oppstå i tilfeller der familiemedlemmene anses som bosatt i en tredje medlemsstat.

Ettersom bestemmelsen om at en person bare skal være omfattet av lovgivningen i én medlemsstat også gjelder for de aktuelle familiemedlemmene, vil det i mange tilfeller kunne bli nødvendig å innhente det eller de øvrige berørte lands syn i saken. Dette for å unngå at personen blir omfattet av lovgivningen i flere land, eller at han eller hun ikke blir omfattet av lovgivningen i noen av landene.

Uansett medlemskap i trygden eller ikke, vil familiemedlemmene, etter forordningens regler, ha rett til medisinsk stønad under oppholdet i Norge.

2.14.1 Generelt

[Endret 4/22-2]

Bestemmelsen i forordningens artikkel 11 nr. 3 bokstav e) om at ikke-yrkesaktive skal være omfattet av lovgivningen i bosettingslandet gjelder også for personer som etter avsluttet yrkesaktivitet, mottar pensjon fra de ordningene som er omfattet av forordningen.

Pensjonisters rettigheter på de enkelte stønadsområdene er i mange tilfeller særskilt regulert i forordningen, og det er gitt regler om hvilken stat eller institusjon som er å regne som «kompetent» for pensjonister med tilknytning til flere land. Det er som hovedregel den institusjonen som vedkommende har pensjon fra, som er kompetent institusjon, jf. forordningen artikkel 1 bokstav q) ii). Kompetent stat blir dermed den stat der denne institusjonen ligger, artikkel 1 bokstav s). Dette er av særlig betydning i for hvem som skal gi stønad ved helsetjenester og for dekning av utgiftene til slik stønad.

Det er viktig å merke seg at selv om en pensjonist etter artikkel 11 nr. 3 bokstav e) er omfattet av lovgivningen i bostedslandet, kan han eller hun ha rett til ytelser fra andre land og etter andre bestemmelser i forordningen.

En pensjonist som har pensjon fra en eller flere EØS-land, men som ikke har pensjon fra bosettingslandet, kan etter anmodning unntas fra lovgivningen der. Se pkt 2.14.5 nedenfor.

Det vil bli gjort nærmere rede for pensjonisters rett til ytelser i forbindelse med behandlingen av de enkelte stønadstyper. Under punktet her vil det derfor bare kort bli nevnt enkelte hovedtrekk ved pensjonistenes situasjon.

2.14.2 Pensjon fra flere land – retten til helsetjenester

Artikkel 23 og 24

En pensjonist som har pensjon fra to eller flere land, og som er bosatt og har rett til naturalytelser i et av disse landene, skal sammen med sine familiemedlemmer har like ytelser fra bosettingslandet som om alle pensjoner ble utbetalt derfra.

Dersom bostedslandets lovgivning ikke gir pensjonister og deres familiemedlemmer rett til helsetjenester, skal det likevel gis slike ytelser i bostedslandet, men etter regler som beskrevet i artikkel 24.

Etter denne bestemmelsen skal utgiftene dekkes av det av de pensjonsutbetalende land som utpekes etter reglene i artikkel 24 nr. 2.

2.14.3 Norske pensjonister i utlandet

[Endret 12/15, 4/22-2]

Artikkel 24 og 25

Pensjonister som bare har pensjon fra Norge (fra folketrygden, Statens pensjonskasse, Pensjonstrygden for fiskere, Pensjonstrygden for skogsarbeidere, Pensjonstrygden for sjømenn eller Pensjonsordning for sykepleiere), og som bosetter seg i annet EØS-land, vil ha rett til stønad ved helsetjenester i bostedslandet for folketrygdens regning. Dette følger av artikkel 25.

HELFO utsteder rettighetsdokumentet S1 som gir grunnlag for registrering i bostedslandet. HELFO utsteder også helsetrygdkort til de pensjonister som har rett til helsetjenester på folketrygdens regning.

Utbetales det pensjon fra flere land, bestemmer prioriteringsreglene i artikkel 24 hvilket land som skal være ansvarlig for utgiftene.

Forskrift 1997-04-15 nr. 316 om bortfall av rett til dekning av utgifter til helsetjenester mv på grunn av gjensidighetsavtale med annet land (avskjæringsforskriften) etter folketrygdloven § 5-24 åttende ledd fører til bortfall av dekning etter folketrygdloven kapittel 5 Stønad ved helsetjenester. Det er imidlertid gjort unntak fra bortfall av rett til dekning etter kapittel 5 for medisinsk behandling i land som nevnt i § 1 i forskrift 2007-06-08 nr. 587 om unntak fra forskrift om bortfall av rett til dekning av utgifter til helsetjenester mv. på grunn av gjensidighetsavtale med annet land (forskrift om unntak fra avskjæringsforskriften).

Pensjonister kan ha rett til barnetrygd fra Norge mens de er bosatt i et annet EØS-land, se nærmere om dette i hovednr. 45 – 33.

2.14.4 Utenlandske pensjonister i Norge

[Endret 4/22-2]

Etter folketrygdloven § 2-13 skal personer som bosetter seg i Norge fra og med 1993 med utenlandsk pensjon som svarer til minste pensjonsnivå for enslige etter folketrygdloven, bare ha begrenset medlemskap i folketrygden med mindre de har pensjonsgivende inntekt i Norge.

Begrunnelsen er at det ikke er rimelig at personer som allerede har pensjon over norsk minstenivå, i tillegg opptjener rett til alderspensjon fra folketrygden bare ved å bo i Norge.

I noen tilfeller kan den utenlandske pensjon være tilnærmet lik minste pensjonsnivå for enslige fra folketrygden. Det kan da endre seg hvilken som er størst når den ene eller begge reguleres.

Som hovedregel skal avgjørelsen om pensjonens størrelse i forhold til norsk minste pensjonsnivå for enslige gjelde for hele den perioden han eller hun blir boende i Norge.

Unntaket fra opptak i pensjonsdelen faller bort bare hvis vesentlig underregulering av den utenlandske pensjonen har ført til at den gjennomsnittlige pensjon i hvert av minst tre sammenhengende kalenderår har vært mindre enn 85 % av minste pensjonsnivå for enslige fra folketrygden. Opptak i pensjonsdelen begynner da fra og med det fjerde kalenderåret.

Ved vurderingen av den utenlandske pensjonens størrelse ses det bort fra eventuelle tillegg for forsørgelse.

Vi viser til forskriften til § 2-13 andre ledd.

Bestemmelsen i § 2-13 om unntak fra delvis medlemskap gjelder både pensjonister som flytter til Norge fra land utenfor EØS, og de som kommer fra EØS-land, følgelig også norske statsborgere.

Etter forskrift om unntak fra medlemskap i folketrygden § 1 nr. 1 er pensjonister som er statsborgere av andre EØS-land og som får opphold i Norge etter oppholdsdirektivene, helt unntatt fra medlemskap i folketrygden selv om de bosetter seg her. De tidligere direktivene er erstattet av unionsborgerdirektivet 2004/38/EF. Ikrafttredelsen av forordning 883/2004, som også omfatter ikke-yrkesaktive, innebærer at den eksisterende forskriften § 1 nr. 1 må fravikes. Se punkt 2-17 i dette rundskrivet.

Det synes imidlertid klart at pensjonister som blir bosatt i Norge på annet grunnlag enn etter direktivet, og omfattet av norsk lovgivning etter forordningen, skal vurderes etter lovens ordinære regler.

Pensjonister som er EØS-borgere og bare mottar pensjon fra andre EØS-land, vil etter EØS-reglene ha rett til stønad ved helsetjenester i Norge etter norske regler, men på det andre, evt. et av de andre pensjonsbetalende lands regning. Det ansvarlige landet, jf. artikkel 25, utsteder dokumentasjon for retten til helsetjenester. Pensjonisten skal betale avgift bare til det landet som er ansvarlig for å dekke utgiftene.

Rundskrivet her vil bli ajourført etter at det eventuelt er gitt nye forskrifter og rettstilstanden for den aktuelle persongruppen er avklart.

2.14.5 Rett til unntak fra trygden i bostedslandet

Artikkel 16 nr. 2

En person som mottar pensjon fra et annet medlemsland (eller flere andre medlemsland) enn der hvor han er bosatt, kan unntas fra trygden i bostedslandet hvis han ber om det. Forutsetningen er at det ikke gjelder trygd på grunnlag av inntektsgivende arbeid.

2.15.1 Utgangspunkt

Artikkel 11 nr. 3 (e)

Studenter går inn under trygdekoordineringsreglene i forordningen ettersom forordningen også omfatter ikke-yrkesaktive personer.

Studenter er etter forordningens artikkel 11 nr. 3 (e) omfattet av bosettingslandets lovgivning.

2.15.2 Studenter i EU/EØS-området

[Endret 12/15]

For en student som studerer innenfor EU/EØS-området er det dermed forordning 883/2004 som avgjør hvor han/hun skal være trygdedekket. I følge forordningens artikkel 11 nr 3 (e) skal en ikke-yrkesaktiv person være omfattet av trygdelovgivningen det landet han/hun er bosatt. For å avklare hvor studenten regnes som bosatt, skal man benytte kriteriene i forordning 987/2009 artikkel 11. Kriteriene sier noe om hvor en person har sentrum for sine livsinteresser. For studenter innenfor EØS kan man derfor ikke avgjøre medlemskap utelukkende ut fra hvorvidt en student har støtte fra Lånekassen.

I tilfeller der en student ikke har til hensikt å bosette seg i studielandet, men skal tilbake til Norge og til sin nærmeste familie etter avsluttet studium eller skolegang, vil man normalt kunne si at han eller hun ikke har sentrum for sine livsinteresser i studielandet. Det oppstår i slike tilfeller ingen konflikt mellom folketrygdlovens regler og forordningens lovvalgsregel. Det må imidlertid sees hen til vedkommendes trygdeforhold i studielandet, slik at det ikke oppstår dobbelt trygdedekning.

I situasjoner der det er uenighet om hvor er person er bosatt, skal landenes kompetente institusjoner utveksle alle opplysninger som er relevante i henhold til forordning 987/2009 artikkel 11, slik at de i fellesskap kan avgjøre hvor vedkommende har sentrum for sine interesser.

Studenter som opprettholder medlemskapet i folketrygden sikres rett til stønad ved helsetjenester i studielandet ved fremvisning av helsetrygdkort.

Trygdedekningen i Norge faller bort hvis studenten blir omfattet av lovgivningen i studielandet på grunn av yrkesaktivitet der.

Også for studenter innenfor Norden kommer lovvalgsreglene i forordning 883/2004 til anvendelse. For mer om medlemskap for studenter i Norden se hovednummer 41.

2.15.3 Studenter i Norge

[Endret 12/15]

Studenter fra andre EØS-land blir medlemmer av norsk trygd dersom de blir regnet som bosatt her i henhold til artikkel 11 i forordning 883/2004. Ved vurderingen av bosted er det et tungtveiende argument for bosted i hjemlandet at de har studiestøtte derfra. Det er en forutsetning at de har rett til opphold. Borgere av andre EØS-land som skal studere i Norge har rett til å ta opphold her, forutsatt at de har midler til eget livsopphold og har sykeforsikring som dekker alle risikoer i Norge. Dette følger av bestemmelser gitt i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/38/EF, som har blitt inkorporert i utlendingsloven kapittel 13 (§ 112, 1. ledd bokstav d)).

Studenter fra EØS-land som skal studere i Norge, vil kunne oppfylle kravet om sykeforsikring ved å ha rett til medisinsk stønad i Norge fordi de er medlemmer av trygdeordning i hjemlandet. Retten skal dokumenteres ved europeisk helsetrygdkort, utstedt av kompetent institusjon i hjemlandet.

Nordiske borgere er unntatt fra krav om oppholdstillatelse i Norge, og det stilles dermed ikke noe krav til at nordiske studenter må ha midler til eget livsopphold for å ta opphold her.

2.18.1 Delegasjon av myndighet til å inngå avtaler etter artikkel 16 nr. 1

NAV Internasjonalt har myndighet til å kunne inngå avtaler om unntak etter artikkel 16 nr. 1 i forordning 883/2004 både ved å ta initiativ til slike avtaler overfor utpekte organer i andre EØS-land etter søknad fra personer som ønsker å forbli medlem i folketrygden under arbeid i utlandet, og ved å etterkomme anmodninger om avtaler om unntak fra folketrygden fra utpekte organer i andre land.

NAV Internasjonalt er utpekt til å kunne inngå avtaler om unntak fra folketrygden for personer som arbeider i Norge. Dette skjer etter anmodning om unntak fra kompetent organ i det EØS-land der vedkommende ønsker å være trygdedekket.

NAV Internasjonalt er også gitt myndighet til å bekrefte forlenget unntak ut over to år i tilfeller der unntaket for de første to årene er registrert hos dem.

Delegasjonen til NAV Internasjonalt medfører at en unngår behandling av samme tilfelle ved flere enheter i etaten.

2.18.2 Når avtale kan anbefales eller bekreftes

2.18.3 Tilbakevirkning

Administrative hensyn vil særlig kunne tale mot artikkel 16 nr. 1-avtale der det søkes om avtale etter at trygdeforholdet allerede er etablert i arbeidslandet (registreringer foretatt, avgifter innbetalt og ilignet). Der søknaden er mottatt av norske trygdemyndighetene mer enn ett år etter at perioden søknaden omfatter er påbegynt, må dette normalt i seg selv være tilstrekkelig grunn til avslag på anmodningen om å anbefale artikkel 16 nr.1-avtale overfor arbeidslandets trygdemyndigheter.

Gjelder en slik sak arbeid i Norge og vedkommende organ i «utsenderlandet» fremmer saken med anmodning om artikkel 16 nr. 1-avtale, til tross for den sene søknaden, bør en være forsiktig med å avslå anmodningen.

2.18.4 Blanketter/dokumentasjon

Når avtale etter artikkel 16 nr. 1 er inngått for et opphold i annet EØS-land som varer utover ett år, utstedes A1 i kombinasjon med utveksling av SED i henhold til flyt F-S001 evt. F-S002.

Gjelder avtalen opphold i Norge, og de nevnte blanketter ikke mottas, kan det ved behov anmodes om blanketter fra kompetent organ i utsenderlandet.

Avtale etter artikkel 16 nr. 1 bør normalt kunne bekreftes i tilfeller der slik avtale er anbefalt av kompetent organ i utsenderlandet.

3.2.1 Eksempler på fastsettelse av pensjon

3.3.1 Inngangsvilkår oppfylt uten sammenlegging av trygdetid – sammenlignende beregning

Hvis rett til ytelse foreligger uten sammenlegging med trygdetid fra andre EØS-land, jf. artikkel 52 nr. 1, bokstav a, skal pensjonen beregnes både etter nasjonal lovgivning og pro rata etter artikkel 52 nr. 1, bokstav b. Deretter skal det gunstigste alternativet velges, jf. artikkel 52 nr. 3. Se punkt 3.3.2 om pro rata-beregning.

Når folketrygdens alminnelige inngangsvilkår er oppfylt, vil som regel pensjonsberegning etter folketrygdlovens bestemmelser gi det gunstigste resultatet.

I en pensjonsberegning etter folketrygdlovens regler kan bestemmelser i Nordisk konvensjon føre til avkortning av framtidig tid i uføretrygd og pensjon til gjenlevende ektefelle, jf. artikkel 9 i Nordisk konvensjon om trygd av 12. juni 2012. Dette er bare aktuelt når flere enn ett nordisk land beregner pensjon med framtidig tid etter nasjonale regler. Se rundskriv til Nordisk konvensjon under Hovednr. 41.

Når det gjelder alminnelige alderspensjoner skal ytelsen bare beregnes etter folketrygdlovens regler. Se punkt 3.2 og og rundskrivet til kapittel 19 under Hovednr. 45.

3.3.2 Inngangsvilkår oppfylt gjennom sammenlegging av trygdetid – pro rata beregning

Hvis rett til ytelser bare foreligger etter sammenlegging av trygdetid, skal pensjonen beregnes pro rata (forholdsmessig) etter regler gitt i artikkel 52 nr. 1, bokstav b.

Det skal først beregnes et teoretisk beløp lik den pensjon vedkommende hadde fått dersom all trygdetid i EØS-land hadde vært tilbakelagt i vedkommende land, jf. artikkel 52 nr. 1 bokstav b i).

Deretter skal det fastsettes et faktisk beløp ved at det teoretiske beløpet multipliseres med en brøk der tilbakelagt trygdetid i vedkommende land er teller og summen av tilbakelagt trygdetid i EØS-land er nevner, jf. artikkel 52 nr. 1 bokstav b ii).

Sosial- og helsedepartementet fastsatte 23.12.93 Forskrift om pensjonsberegning, om tilståelse og beregning av barnetillegg og barnepensjon og om gjennomføringa av folketrygdlovens bestemmelser om inntektsprøving i tilfelle som omfattes av EØS-avtalen. Denne forskriften presiserer bl.a.:

• at det aldri skal anvendes mer enn 40 år i brøken for beregning av faktisk pensjonsbeløp,
• at pro rata beregningen skal gjøres hver for seg for grunnpensjon og tilleggspensjon,
• at det teoretiske beløp ikke skal omfatte ektefelletillegg og barnetillegg.

I tillegg gjelder følgende:

3.3.3 Eksempler på beregning av gjenlevendepensjon etter EØS-reglene

Grete har vært bosatt i Norge fra fylte 16 år (15.5.1990) til1.5.2008. Hun hadde opptjening av pensjonspoeng i Norge i årene 1996-2008. Grete er gift med Hans. Hans mottar ikke alderspensjon eller uføretrygd.

Grete var bosatt og medlem i annet EØS-land fra 1.5.2008. Grete dør 1.5.2014. Hans får rett til pro rata beregnet gjenlevendepensjon fordi vilkåret i folketrygdloven § 17-3 om tre års medlemskap før dødsfallet er oppfylt gjennom sammenlegging.

Gretes opptjening:

Etter «EØS-trygdetiden» er vilkårene for full fremtidig trygdetid oppfylt. Grunnpensjonen i det teoretiske beløp skal da beregnes etter 288 md. + full fremtidig trygdetid, dvs. etter 40 års trygdetid.

Etter EØS-reglene foreligger det her rett til fulle fremtidige poengår i tillegg til de faktiske poengårene. Det teoretiske beløp for tilleggspensjonen skal da beregnes etter 40 poengår.

Det faktiske beløpet for grunnpensjon blir= Full grunnpensjon x 40/40 x224/288

Det faktiske beløpet for tilleggspensjon = G x sluttpoengtall x pensjonsprosent x 40/40 x 3/18

Hans får rett til gjenlevendepensjon med Gretes pro rata grunnpensjon og 55% av hennes pro rata tilleggspensjon, jf. folketrygdloven § 3-7 og § 3-23. Gjenlevendepensjonen kan inntektsprøves etter reglene i § 17-8. Se også kapittel 17 under Hovednr. 45.

Ivar har vært bosatt i Norge fra fylte 16 år (15.5.1991) til 1.3.1999. Hadde poengopptjening i Norge i årene 1993 – 1998. Var på Filippinene fra 1.3.1999 til 1.3.2012 og bodde deretter i et EØS-land med bostedstrygd fra 1.3.2012, og var i arbeid der i 2012 og 2013. Ivar dør 1.5.2015. Ivar er gift med Inger. Inger mottar ikke alderspensjon eller uføretrygd.

Ivars opptjening:

Den faktiske «EØS-trygdetiden» er mindre enn 4/5 av opptjeningstiden (fra fylte 16 år til dødsfallstidspunktet), og den framtidige trygdetiden skal da reduseres etter folketrygdloven § 3-7 første ledd bokstav a, jf. § 12-12 tredje ledd.

Denne trygdetiden legges til grunn ved beregningen av grunnpensjon i «det teoretiske beløp».

«Poengårene» i annet EØS-land er ikke tilstrekkelige til at Ivar fyller vilkårene for rett til framtidige poengår, jf. folketrygdloven § 3-23 første ledd. Tilleggspensjonen i det teoretiske beløp skal da beregnes med 8 poengår.

Faktisk beløp for grunnpensjonen blir: Full grunnpensjon x 32/40 x 94/132

Faktisk beløp for tilleggspensjon blir: G x sluttpoengtall x pensjonsprosent x 8/40 x 6/8

Inger får rett til gjenlevendepensjon med Ivars pro rata grunnpensjon og 55% av hans pro rata tilleggspensjon. Gjenlevendepensjon inntektsprøves etter reglene i folketrygdloven § 17-8. Se også kapittel 17 under Hovednr. 45.

3.4.1 Pro rata alderspensjonsgaranti

Alderspensjonsgarantien for grunnpensjonen garanterer trygdetiden i den pro rata-beregnede uføretrygden, jf. trygdetidsgarantien ved overgang til alderspensjon i folketrygdloven § 3-5 sjuende ledd.

Grunnpensjonsgarantien (basispensjon):

Når uføretrygden er en omregnet uførepensjon beregnes grunnpensjonsgarantien pro rata med teoretisk og faktisk trygdetid fra uførepensjonen slik:

Faktisk beløp = Full grunnpensjon x teoretisk trygdetid i uførepensjonen/40 x pro rata brøken for uførepensjonen.

Når uføretrygden er beregnet etter kapittel 12 gjeldende fra 1. januar 2015 beregnes grunnpensjonsgarantien pro rata med teoretisk og faktisk trygdetid fra uføretrygden slik:

Faktisk beløp = Full grunnpensjon x teoretisk trygdetid i uføretrygden/40 x pro rata brøken for uføretrygden.

Tilleggspensjonsgarantien (basispensjon):

Når uføretrygden er en omregnet uførepensjon beregnes tilleggspensjonsgarantien pro rata med samme antall poengår som i teoretisk og faktisk beløp i uførepensjonen slik:

Faktisk beløp = Grunnbeløpet x sluttpoengtall x antall poengår i teoretisk beregning i uførepensjonen/40 x pro rata brøken for tilleggspensjon til uførepensjonen

Sluttpoengtallet kan bli omregnet ved overgang til alderspensjon dersom uførepensjonen eller uføretrygden har vært gradert, se punkt 3.4.2.

Når uføretrygden er beregnet etter kapittel 12 gjeldende fra 1. januar 2015 beregnes tilleggspensjonsgarantien pro rata med teoretisk og faktisk beløp beregnet på grunnlag av antall år med inntekt i Norge og antall år med inntekt i andre EØS-land. Det er ingen nedre inntektsgrense for at et år skal regnes som et år med inntekt. Det skal alltid beregnes framtidige år i teoretisk beløp. Dersom antall framtidige år i grunnpensjonen er begrenset, begrenses antall framtidige år i tilleggspensjonen tilsvarende. Beregningen gjøres slik:

Faktisk beløp = Grunnbeløpet x beregnet sluttpoengtall x samlet antall år med inntekt i EØS-land før uføretidspunktet + beregnet antall framtidige poengår x antall år med inntekt i Norge/ samlet antall år med inntekt i EØS-land.

Sluttpoengtallet beregnes som gjennomsnittet av de inntil 20 beste norske poengtallene før uføretidspunktet (gjennomsnittet av alle hvis 20 eller færre), se punkt 3.3.2. Dette sluttpoengtallet omregnes hvis uføretrygden har vært gradert, se punkt 3.4.2.

3.4.2 Omregning av sluttpoengtallet når pro rata-beregnet uførepensjon eller uføretrygd har vært gradert

Dersom den pro rata beregnede uførepensjonen eller uføretrygden har vært gradert, skal det tas hensyn til graderingen ved beregning av sluttpoengtallet i alderspensjonsgarantien. Sluttpoengtallet kan da bli lavere enn gjennomsnittet av de inntil 20 beste poengtallene før uføretidspunktet.

Beregningen av sluttpoengtallet gjøres ved først å beregne hvor mange av de framtidige poengårene i teoretisk beløp som skal medregnes for beregning av sluttpoengtallet i alderspensjonen, for deretter å beregne hvilket poengtall som skal anvendes for disse årene. Antall år som skal medregnes beregnes ved å multiplisere antall framtidige år med pro rata brøken for tilleggspensjonen. Poengtallet som skal godskrives beregnes deretter ved å multiplisere sluttpoengtallet med gjennomsnittlig uføregrad (veiet gjennomsnitt).

3.4.3 Sammenlignende beregning

Alderspensjonen (basispensjon) skal beregnes etter folketrygdens regler dersom dette gir et høyere beløp enn pro rata alderspensjonsgarantien. Det skal tas hensyn til sammenleggingsbestemmelsene i forordningen hvis det er nødvendig for å åpne rett til en slik beregning.

En folketrygdberegning av alderspensjonen kan lønne seg dersom pensjonisten har opptjening i folketrygden i uføreperioden, evt. etter det 66. året.

En folketrygdberegning kan også lønne seg i tilfeller hvor en beregning med årsbrøk vil medføre et høyere beløp enn en beregning med månedsbrøk. Dette kan for eksempel være aktuelt når en uføretrygdet ikke har pensjonspoeng i Norge og sammenlagt trygdetid i EØS-land er 40 år.

Eksempel – gjenlevendepensjon (artikkel 57 nr. 2)

Lars har opptjent trygdetid i to andre EØS-land, og trygdetiden er under ett år i det ene av landene. Lars dør, og ektefellen får rett til norsk gjenlevendepensjon Pro rata beregningen av den norske gjenlevendepensjonen etter Lars sin opptjening skal gjøres slik:

Faktisk trygdetid i land 1: 11 måneder. Dette gir ingen pensjonsrett i landet

Faktisk trygdetid i land 2: 4 år (48 md). Det tilstås delpensjon fra dette landet.

Faktisk trygdetid i Norge: 16 år og 2 måneder (194 md).

Samlet EØS-trygdetid: 21 år 1 måned (253 md.)

Pro rata beregning av den norske grunnpensjonen skal da gjøres etter følgende mønster:

Det teoretiske beløp skal beregnes på grunnlag av 253 md.

Det faktiske beløp for grunnpensjon blir beregnet pro rata:

Det teoretiske beløp x 194 (md) i Norge / 242 md. i (Land 2 og Norge)

Tilsvarende beregning skal gjøres for tilleggspensjon dersom Lars har hatt poengår i Norge.

Hvis det også foreligger rett til gjenlevendepensjon etter nasjonale regler, sammenlignes denne med den pro rata beregnede pensjonen på vanlig måte etter bestemmelsene i artikkel 52, og det høyeste beløpet velges.

Eksempel – alderspensjon (artikkel 57 nr. 3)

Mario har opptjent trygdetid under ett år i fire ulike EØS-land og det siste landet er Norge. Opptjeningen på under ett år gir ikke rett til pensjon etter lovgivningen i noen av landene.

Trygdetid i land 1: 9 måneder.

Trygdetid i land 2: 11 måneder. Dette gir ingen pensjonsrett i landet.

Trygdetid i land 3: 10 måneder

Trygdetid i Norge: 6 måneder

Samlet EØS-trygdetid: 36 måneder = 3 år

Vilkåret i folketrygdloven § 19-2 om minst tre års trygdetid for rett til alderspensjon er oppfylt etter sammenlegging av periodene, og det gis alderspensjon fra Norge beregnet etter 3/40 trygdetid.

Eksempel

Nico har opptjent trygdetid i tre land. Nico dør 1.7.2011. Pensjon med rettigheter som gjenlevende etter Nico blir tilstått i følgende rekkefølge:

1.8.2012 – Gjenlevendepensjon tilstås fra Norge uten sammenlegging av trygdetid for å fylle inngangsvilkåret. Pensjonen beregnes både etter norsk lovgivning og pro rata etter forordningens artikkel 52 nr. 1, bokstav a og b (all EØS-trygdetid), og det høyeste beløpet velges. Dette følger av bestemmelsene i artikkel 52 nr. 3.

1.11.2012 – Gjenlevendepensjon fra land B etter sammenlegging med norsk trygdetid for å fylle inngangsvilkåret. Land B skal beregne pensjonen pro rata på to alternative måter:

1. Teoretisk og faktisk beløp basert på all EØS trygdetid (Norge, land B og land C)
2. Teoretisk og faktisk beløp basert på trygdetid opptjent bare etter egen (land B) og norsk lovgivning.

Dette følger av bestemmelsene i artikkel 50 nr. 2.

Den norske gjenlevendepensjonen skal nå beregnes på nytt, slik at beregningen etter norsk lovgivning også sammenlignes med en pro rata beregning hvor det bare tas hensyn til trygdetid i Norge og land B. (Jf. artikkel 50 nr. 4).

1.11.2013 – Alderspensjon med gjenlevenderettigheter tilstås fra land C.

Nå foreligger det rett til pensjon fra alle de tre land hvor Nico hadde opptjent trygdetid, og artikkel 50 kommer ikke lenger til anvendelse for noe land. All EØS-trygdetid skal medregnes ved beregningen av det teoretiske og faktiske beløp i alle tre land. Dersom det beste resultatet til nå har vært en pro rata beregning basert på trygdetid bare i Norge og land B, skal pensjonen fastsettes på nytt og all EØS-trygdetid tas med i pro rata beregningen. For Norge blir det da en ny sammenligning, lik den som ble foretatt pr.1.8.2012 (Jf. artikkel 52 og artikkel 50 nr. 4).

1.11.2014 – Den norske gjenlevendepensjonen går over til alderspensjon. Alle tre land må foreta nye beregninger etter artikkel 52 nr. 1 bokstav b, jf. artikkel 50 nr. 4. Se punkt 3.5 om overgang fra gjenlevendepensjon til alderspensjon.

3.13.1 Beregningen av forsørgingstillegg før inntektsprøving

Ektefelletillegget til en person som mottar alderspensjon og som forsørger ektefelle skal utgjøre 25% av minste pensjonsnivå med høy sats. Barnetillegget skal utgjøre 20% av minste pensjonsnivå med høy sats. Dersom grunnpensjonen er redusert på grunn av manglende trygdetid, reduseres forsørgingstillegget tilsvarende. Jf. folketrygdloven § 3-24, § 3-25 og § 19-8.

Forsørgingstillegg til alderspensjon beregnes alltid etter folketrygdlovens regler, også når det er nødvendig med sammenlegging av trygdetid for å åpne rett til pensjon.

Forskriften § 6 kommer ikke til anvendelse fordi alminnelig alderspensjon er unntatt fra pro rata-beregning, og alltid beregnes etter folketrygdlovens regler, også når den gis etter sammenlegging, se punkt 3.2. Hvis alderspensjonen er beregnet som pro rata alderspensjonsgaranti fra en omregnet uføretrygd som beskrevet i punkt 3.4, vil det også alltid foreligge en rett til alminnelig alderspensjon.

3.13.2 Inntektsprøving av forsørgingstillegg

Eksempel

En alderspensjonist har 40/40 grunnpensjon og tilleggspensjon beregnet etter 30 poengår. Vedkommende har hatt 10 år frivillig trygdetid og 8 frivillige poengår.

Pensjon på grunnlag av frivillig medlemskap (dvs. det beløp som skal trekkes fra før samordning i annet land) blir summen av grunnpensjon, tilleggspensjon og eventuelt pensjonstillegg og minstenivåtillegg fratrukket år med tid som frivillig medlem:

4.1.1 Hvilke regler regulerer retten til dagpenger

Etter inngåelsen av EØS-avtalen, har vi følgende rettskilder som er av betydning for vurderingen av rett til dagpenger i saker med EØS-tilsnitt.

• Folketrygdloven
• Forskrift om dagpenger under arbeidsløshet
• Trygdeforordning 883/2004
• Del av EØS-avtalen som inneholder materielle regler om retten til å overføre rettigheter opptjent i ett EØS-land til utløsning i et annet EØS-land
• Gjennomføringsforordning 987/2009
• Del av EØS-avtalen som gir saksbehandlingsregler for gjennomføringen av 883/2004
• Nordisk konvensjon om trygd som gir personer som bor og arbeider i nordiske land spesielle rettigheter
• Trygdeavtaler mellom Norge, Nederland, Luxembourg og Østerrike som fastlegger spesielle regler i forhold mellom landene
• Brexit-loven med tilhørende rundskriv
• Trygdeavtale mellom Sveits og EØS som fastlegger spesielle regler mellom Sveits og EØS-land

4.1.2 Forholdet mellom norsk lovgivning og EØS-reglene om trygdekoordinering

Trygde- og gjennomføringsforordningen er viktige verktøy som skal sikre at trygderettigheter og opptjening ikke går tapt når en EØS-borger flytter til, oppholder seg eller kommer i arbeid, i et annet EØS-land.

Forordningene inneholder regler for koordinering av trygdeytelser ved bevegelse mellom ulike EØS-land. Forordningene har ikke til hensikt å harmonisere trygdeordningene i de enkelte EØS-land. Fortalen til trygdeforordningen punkt 4 peker tvert imot på at særtrekkene i nasjonal trygdelovgivning skal respekteres.

EØS-avtalens trygdebestemmelser tar sikte på å koordinere anvendelsen av de enkelte avtalelandenes trygdelovgivning i forholdet til personer som er eller har vært omfattet av trygdeordningene i flere land. Formålet med koordineringen er å sikre at borgere fra andre EØS-land har samme rettigheter og plikter som landets egne borgere

EØS-rettens prinsipper om retten til fri bevegelighet er inntatt i folketrygdloven § 1-3. Trygdeforordningens koordineringsprinsipper om likebehandling, sammenlegging av tid, delpensjon (pro rata) og utbetaling av ytelser i andre EØS-land (eksportabilitet), må overholdes og ses i sammenheng med EØS-avtalens hoveddel.

EØS-avtalens trygdebestemmelser regnes som spesiallovgivning og går så langt den rekker, foran tilsvarende regler i nasjonal trygdelovgivning. Regler i norsk trygdelovgivning, som for eksempel gjør retten til ytelser avhengig av statsborgerskap, bosetting eller opphold i landet, må derfor tolkes i overensstemmelse med EØS-retten, og bestemmelser i nasjonal rett må fravikes om nødvendig.

Koordineringsprinsippene vil også påvirke nasjonale regler slik at forordningens regler gis forrang. For å tydeliggjøre forholdet mellom nasjonale regler og EØS-retten er trygdeforordningene inkorporert i folketrygdloven § 1-3 a.

Nordisk konvensjon om trygd, EFTA-konvensjonens bestemmelser om trygd og avtalene med Storbritannia om trygd er inkorporert i folketrygdloven § 1-3 b. I tillegg kan Kongen i forskrift gjennomføre bilaterale avtaler om trygdekoordinering.

Disse lovbestemmelsene trådte i kraft i 25. november 2022, og erstatter forskrift 22.06.2012 585 om inkorporasjon av trygdeforordningene i EØS-avtalen.

Ved lovendring i kraft fra 25.11.22 ble det også innført folkerettsmarkører i folketrygdloven, barnetrygdloven og kontantstøtteloven. Uttrykket «folkerettsmarkør» brukes om lovbestemmelser som ikke gjør mer enn å henvise til forordningene eller trygdeavtalene, jf. Prop L71 (2021-2022) kapittel 7.1. Brukeren må derfor finne fram forordningene og avtalene med betydning for trygdekoordinering for å få kjennskap til det nærmere innholdet i reglene.

Trygdekoordineringsutvalget foreslo å ta inn en rekke relativt omfattende folkerettsmarkører i folketrygdloven, barnetrygdloven og kontantstøtteloven, som synliggjør at lovens regler må fravikes eller suppleres, der dette følger av forpliktelser etter trygdeforordningene eller bi- og multilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering.

Forutsetningen i EØS-avtalen artikkel 7 om at en forordning må implementeres «som sådan» og ikke splittes opp, gjentas eller omformuleres, begrenser hvilke tilpasninger det er mulig å gjøre ved innarbeidelse i den eksisterende trygdelovgivningen. De vedtatte folkerettsmarkørene er derfor mer generelle enn forslagene fra trygdekoordineringsutvalget.

Folkerettsmarkør for dagpenger er tatt inn i folketrygdloven § 4-1a. Bestemmelsen lyder:

«Dagpenger er en ytelse ved arbeidsløshet etter trygdeforordningen. Bestemmelsene i dette kapitlet skal fravikes i den utstrekning det er nødvendig av hensyn til relevante bestemmelser i EØS-avtalens hoveddel, trygdeforordningen, gjennomføringsforordningen og bi- og multilaterale trygdeavtaler, se §§ 1-3 a og 1-3 b.

Departementet kan i forskrift gi bestemmelser som supplerer eller legger til rette for etterlevelse av bestemmelser om ytelser ved arbeidsløshet i trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen.»

Bestemmelsene i folketrygdloven kapittel 4 som må fravikes av hensyn til internasjonale forpliktelser er omhandlet i dette rundskrivet.

4.1.3 Trygdeforordningens personkrets

Trygdeforordningen får anvendelse på personer som er omfattet av personkretsen i artikkel 2.

Forordningen gjelder for alle statsborgere av en medlemsstat, samt for flyktninger og statsløse bosatt i et medlemsland og som er eller har vært omfattet av trygdelovgivningen i en medlemsstat, og på deres familiemedlemmer og etterlatte.

Det følger av definisjonene i trygdeforordningens artikkel 1, bokstavene g og h, hvem som anses som henholdsvis flyktning eller statsløs i forordningens forstand.

Familiemedlemmer og gjenlevende etter gruppene nevnt i artikkel 2 nr. 1 er omfattet fullt ut av trygdeforordningen. Det er ikke krav om statsborgskap for denne gruppen. Gjenlevende etter tredjelandsborgere er også omfattet dersom den gjenlevende selv er statsborger av et medlemsland eller flykning eller statsløs bosatt i et medlemsland. Tredjelandsborgere er statsborgere fra land utenfor EØS-området.

Trygdeforordningen artikkel 2 innebærer at tredjelandsborgere faller utenfor trygdekoordineringen i EØS, selv om de er medlemmer i folketrygden, med forbehold om unntakene nevnt over og ved benyttelse av nordisk konvensjon. Nordisk konvensjon (1231/2010) utvider forordningens personkrets for tredjelandsborgere bosatt i Norden, og som er eller har vært omfattet av trygdelovgivningen i et nordisk land, se R41-00 Nordisk konvensjon om trygd, punkt 2.0.

Trygdeavtalene mellom Norge og Nederland, Østerrike og Luxembourg utvider også personkretsen for tredjelandsborgere.

Det følger av fast og langvarig praksis i EU-domstolen at tredjelandsborgere som er familiemedlemmer til en EØS-borger, ikke har rett til dagpenger etter artiklene 61-66 i rådsforordning 883/2004. Det følger blant annet av C-189/00. Tredjelandsborgere kan likevel registrere seg som arbeidssøkere i Norge.

Du kan lese mer om trygdeforordningens personkrets i rundskrivet til EØS-avtalen og dens bestemmelser om trygd R45 kapittel 1 punkt 7.

4.1.4 Trygdeforordningens regler om lovvalg

Når vi skal vurdere om det foreligger rett til en trygdeytelse, for en person som er omfattet av personkretsen i trygdeforordningen, må vi først ta stilling til om norsk trygdelovgivning kommer til anvendelse, se forordningens artikler 11-16. Trygdeforordningen slår i artikkel 11 nr. 1 fast at personer som forordningen gjelder for, bare skal være omfattet av trygdelovgivningen i én medlemsstat for samme periode. Dette landet kalles vanligvis personens lovvalgsland.

Det å være omfattet av et lands lovgivning innebærer ikke at lovvalgslandet må tilby visse ytelser, eller ytelser på et visst nivå, se fortalens punkt 4. Det som imidlertid er viktig, er at likebehandlingsprinsippet overholdes, se fortalens punkt 5.

Lovvalgslandet har både plikt til å utbetale ytelser til personen, og enerett til å kreve inn trygde- og arbeidsgiveravgifter som følge av lovvalget. For den enkelte betyr dette at plikten til å betale trygdeavgift følger lovvalget, slik at trygdeavgift kun skal betales til ett land for den samme perioden.

Trygdeforordningens hovedregel er at yrkesaktive personer er omfattet av trygdelovgivningen i det landet der de fysisk utfører arbeidet, uavhengig av hvor arbeidsgiver holder til. Ikke-yrkesaktive er omfattet av lovgivningen i bostedslandet.

Hovedregelen løser ikke alle situasjoner. Det finnes særskilte lovvalgsregler for yrkesaktive som i en begrenset tid skal arbeide i et annet EØS-land enn der hvor de er omfattet av trygdelovgivningen. Videre finnes det egne regler for personer som er yrkesaktive i flere land, for sjøfolk, for flyvende personell og enkelte andre grupper. Formålet med lovvalgsreglene er likevel alltid at det skal defineres ett lovvalgsland for den berørte personen i tråd med prinsippet i trygdeforordningen artikkel 11 nr. 1, som innebærer at kun ett lands lovgivning skal anvendes av gangen for et gitt tidsrom.

Du kan lese mer om trygdeforordningens lovvalgsregler i rundskriv R45-00 kapittel 2 Regler om medlemskap og om hvilket lands lovgivning som skal anvendes.

4.1.5 Ytelsens EØS-rettslige plassering

[Endret 7/23]

Trygdeforordningen artikkel 3 inneholder bestemmelser om det materielle virkeområdet, dvs. hvilke typer av ytelser som omfattes av trygdekoordineringen, og hvilke ytelser som er holdt utenfor.

Hovedprinsippet er nedfelt i artikkel 3 nr. 1. Rettighetsbaserte ytelser som finansieres helt eller delvis gjennom trygdeavgifter, og som tildeles uten økonomisk behovsprøving er omfattet. Dette svarer i store trekk til de ytelsene som omfattes av folketrygdloven, barnetrygdloven og lov om kontantstøtte, men med enkelte unntak.

Enkelte ytelser er kategorisert på en annen måte i norsk lovgivning enn i trygdeforordningen. I trygdeforordningen er ytelsene kategorisert ut fra hvilke koordineringsregler som gjelder for den enkelte ytelse. Disse reglene finnes i trygdeforordningen avdeling III, som er delt i 9 kapitler, og omfatter artiklene 17 til 70. Inndelingen etter koordineringsregler innebærer at foreldrepenger anses som en kontantytelse ved sykdom etter trygdeforordningen, mens uføretrygd anses som en pensjon. For øvrig er kategoriseringen den samme som i norsk trygdelovgivning.

Dagpenger koordineres som en ytelse ved arbeidsløshet etter trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav h. Nærmere koordineringsregler for dagpenger finnes i trygdeforordningen avdeling III kapittel 6 og gjennomføringsforordningen avdeling III kapittel V.

4.1.6 Koordineringsprinsipper

Trygdekoordineringen i EØS bygger på noen grunnleggende prinsipper

• Likebehandling på grunn av nasjonalitet (trygdeforordningen artikkel 4)
• Likebehandling av faktiske forhold med videre (trygdeforordningen artikkel 5)
• Sammenlegging (trygdeforordningen artikkel 6)
• Delpensjonsprinsippet (pro rata) (trygdeforordningen artikkel 51)
• Eksportabilitet (trygdeforordningen artikkel 7)

I tillegg er enstatsprinsippet i trygdeforordningen artikkel 11 nr. 1 et grunnleggende prinsipp. Prinsippet er nær knyttet til forordningens regler om lovvalg, mens delpensjonsprinsippet bare gjelder pensjonsytelser og uføretrygd.

Et EØS-land kan ikke fravike de grunnleggende prinsippene gjennom nasjonal lovgivning. Derimot kan prinsippene fravikes når trygdeforordningen selv gjør unntak fra dem. Det gjør forordningen ved flere anledninger.

Prinsippet om eksportabilitet (trygdeforordningen artikkel 7) er fraveket for ytelser ved arbeidsledighet gjennom spesialbestemmelsen i artikkel 63, og for «særskilte ikke avgiftspliktige ytelser» gjennom artikkel 70. Delpensjonsprinsippet er fraveket for opptjeningsperioder under ett år i trygdeforordningen artikkel 57. Prinsippet i artikkel 5 om likebehandling med hensyn til ytelser, inntekter, faktiske forhold eller hendelser er innskrenket i forordningens fortale, der det blant annet går frem at bruk av dette prinsippet ikke må medføre at lovvalgslandet endres. Flere ytelser har også egne bestemmelser om sammenlegging av tid som erstatter eller utfyller det generelle sammenleggingsprinsippet i trygdeforordningen artikkel 6.

Du kan lese mer om grunnprinsippene i rundskriv R45-00 kapittel 1 punkt 9 Koordineringsprinsipper

4.1.7 Utveksling av trygdeinformasjon mellom EØS-landene

For at trygdekoordineringen skal fungere etter hensikten, er det helt avgjørende å ha et godt system for utveksling av informasjon om den enkelte bruker, på tvers av landegrensene.

Gjennomføringsforordningen forutsetter at all informasjon i enkeltsaker mellom trygdemyndighetene i EØS-land skal utveksles elektronisk. Den elektroniske utvekslingen av opplysninger foregår i EESSI-løsningen, som ble tatt i bruk av alle EØS-landene i perioden 2019-2021. Hjemmelsgrunnlaget for elektronisk utveksling av trygdeinformasjon er gjennomføringsforordningen artiklene 2 til 4.

De elektroniske meldingene som utveksles kalles SED (Strukturert Elektronisk Dokument), og systemet deler de ulike meldingsflytene eller forretningsprosessene (ofte forkortet BUC, for «Business Use Case») i såkalte sektorer. Begrepet «sektor» betegner en gruppe ytelser som koordineres etter samme kapittel i trygdeforordningen avdeling III.

Noen sektorer går på tvers av flere eller alle ytelser. Det gjelder lovvalg (trygdeforordningen avdeling II), yrkesskade og tilbakekreving. I tillegg har systemet en egen tverrgående sektor H («horisontal»), for generelle forespørsler og andre meldinger som ikke passer inn i de øvrige kategoriene.

4.3.1 Oppholdsrett

Se rundskrivet til folketrygdloven § 2-1 tredje ledd for generelle regler om oppholdsrett for EØS-borgere.

Etter utlendingsloven § 111 tredje ledd har en EØS-borger som er arbeidssøkende, rett til opphold i inntil seks måneder forutsatt at vedkommende ikke blir en urimelig byrde for offentlige velferdsordninger. En EØS-borger som søker om dagpenger etter å ha vært i arbeid i Norge, anses ikke å bli en urimelig byrde for offentlige velferdsordningen når vedkommende har opptjent rett til dagpenger.

Oppholdstiden på seks måneder i § 111 tredje ledd, vil avbrytes ved utreise til et annet land. Dette innebærer at EØS-borgeren vil kunne starte opp en ny seksmåneders arbeidssøkerperiode ved å forlate Norge. Det er ingen karantenetid før man kan reise inn på nytt, og ingen begrensning på hvor mange slike arbeidssøkerperioder på seks måneder man kan ha.

Enkelte som søker om dagpenger kan ha oppholdsrett med status som arbeidstaker etter utlendingsloven § 112 andre ledd bokstav b) og c). Ikke alle som søker om dagpenger vil fylle disse vilkårene, i og med at det her stilles krav om uforskyldt ledighet. Om en EØS-borger som søker om dagpenger har oppholdsrett med status som arbeidstaker, eller en oppholdsrett som ikke gir status som arbeidstaker, har ikke betydning for dagpengesaken. Det er ikke et vilkår for rett til dagpenger at vedkommende har status som arbeidstaker etter utlendingsregelverket.

De aller fleste som søker om dagpenger, vil fylle vilkårene for et av de aktuelle grunnlagene for oppholdsrett. Ved søknad om dagpenger skal NAV som hovedregel legge til grunn at EØS-borgeren har lovlig opphold uten å foreta nærmere undersøkelser.

Unntaksvis, og dersom det foreligger særlige grunner til å tro at den som søker dagpenger ikke lenger har oppholdsrett, kan det være grunn til å foreta en nærmere undersøkelse og vurdering av vilkårene for oppholdsrett. Et eksempel på dette kan være at NAV har blitt kjent med at det foreligger et vedtak om å utvise vedkommende fra Norge.

Dersom den som søker om dagpenger er selvforskyldt arbeidsløs og blir ilagt forlenget ventetid, kan det hende at vilkåret om ikke å bli en urimelig byrde for offentlige velferdsordninger ikke er oppfylt i venteperioden. Dette er likevel ikke aktuelt å vurdere i forbindelse med dagpengesøknaden.

Registreringsbevis som er utstedt til den som søker om dagpenger gjelder for en ubegrenset periode og trenger derfor ikke å fornyes. Utlendingsmyndighetene tar ikke stilling til hvorvidt en person fortsatt har oppholdsrett etter registrering og utstedelse av registreringsbeviset. Dette innebærer at NAV ikke skal kontakte politiet for forespørsel om oppdatert oppholdsrett.

For nordiske statsborgere kreves ikke oppholdsrett.

For mer informasjon om oppholdsrett for EØS-borgere, se www.udi.no.

4.3.2 Arbeidsforholdet – delvis, periodevis eller helt arbeidsløs

Spørsmålet om hvorvidt en arbeidstaker anses som delvis, periodevis eller helt arbeidsløs har betydning for anvendelsen av trygdeforordningen artikkel 65.

Den administrative kommisjonen for koordinering av trygdeordninger har kommet til at det må anvendes ensartede kriterier for å fastslå om en person skal regnes som helt eller delvis arbeidsløs som definert i artikkel 65 nr. 1 og 2 i trygdeforordning. Kommisjonen har oppstilt slike kriterier i sin beslutning^​1 U3 av 12. juni 2009 og EU-domstolens dom C-444/98. Det er opp til det enkelte land å avgjøre om en arbeidssøker skal anses som helt eller delvis arbeidsløs. Vurderingen må gjøres på bakgrunn av kriteriene oppstilt i beslutning U3 og C-444/98. I beslutningen er det lagt til grunn at spørsmålet om hvorvidt en person er delvis eller helt arbeidsløs må avgjøres på bakgrunn av om det fortsatt eksisterer arbeidsrettslige forpliktelser, ikke på varigheten av et midlertidig opphør av arbeidsplikten.

Arbeidsrettslig er det grunnleggende at det foreligger arbeidsplikt og lønnsplikt for at det skal foreligge et arbeidsforhold. I folketrygdlovens forstand er en person i et arbeidsforhold kun dersom vedkommende arbeider i en annens tjeneste for lønn eller annen godtgjørelse. Dette går fram av folketrygdloven § 1-8.

Det avgjørende for å vurdere om en dagpengesøker skal anses som helt, delvis eller periodevis arbeidsløs i vurderingen av lovvalg, er om det fortsatt eksisterer et juridisk bindende arbeidsforhold under ledighetsperioden. Med dette menes at det må være konkrete juridisk bindende rettigheter og plikter for arbeidstakeren om å gå tilbake til sin stilling når som helst, og for arbeidsgiveren om å ta vedkommende inn i arbeid. Ansiennitet og varighet av ledigheten har ikke betydning for vurderingen.

Etter norsk lovgivning, vil arbeidsgiver ved permittering etter permitteringslønnsloven være unntatt fra lønnsplikt, samtidig som det fortsatt eksisterer et juridisk bindende arbeidsforhold. Helt eller delvis permitterte skal derfor anses som periodevis arbeidsløse når det skal vurderes hvilket land de skal ha dagpenger fra.

4.3.3 EØS-lovvalg – hvem omfattes av artikkel 65

Lovvalgsreglene i trygdeforordningen avdeling II slår fast hvilket EØS-lands lovgivning eventuelle rettigheter skal vurderes etter. Det er et grunnleggende prinsipp som går fram av artikkel 11, at du bare kan være omfattet av ett EØS-lands lovgivning av gangen.

Det er viktig å kjenne til de grunnleggende regler om lovvalg for å være i stand til å vurdere om vedkommende har rett til å få dagpengesaken vurdert etter norsk lovgivning. Lovvalgsreglene går fram av trygdeforordningen artikkel 11-16 og er nærmere beskrevet i EØS-rundskrivet kapittel 2.

I forordningen er bestemmelsene om lovvalg slik at arbeidstakere og selvstendige næringsdrivende som hovedregel er omfattet av lovgivningen i arbeidslandet. De som ikke er yrkesaktive er omfattet av lovgivningen i bosettingslandet.

Så lenge arbeidsforholdet består, er lovvalget arbeidslandet slik det går fram av artikkel 11 nr. 3 bokstav a.

Artikkel 65 er ingen fullskala lovvalgsregel, men en bestemmelse som gir helt arbeidsløse grensearbeidere og ikke-grensearbeidere rett til dagpenger fra bosettingslandet etter reglene i artikkel 65 nr. 5, se også NOU 2021:8 s.183.

I tilfellene som omfattes av artikkel 65 nr. 5, er det bosettingslandet som er ansvarlig for å utbetale ytelse ved arbeidsløshet. Lovvalget fastsettes da til bosettingslandet etter reglene i artikkel 11 nr. 3 bokstav c.

I artikkel 11-16, er det gitt enkelte unntak fra hovedregelen om at man skal være omfattet av trygdelovgivningen i arbeidslandet. Det må undersøkes om hvorvidt dagpengesøkeren har utført arbeid i flere land før vedkommende søkte om dagpenger, da dette kan få betydning for lovvalget. I tillegg må det undersøkes om det er gjort en avtale om unntak fra lovvalgsreglene etter trygdeforordningen artikkel 16 med et annet EU-/EØS-land, en såkalt «artikkel 16-avtale».

Det finnes en egen lovvalgsregel i artikkel 11 nr. 3 bokstav c som medfører at lovvalget ikke lenger skal være arbeidslandet, dersom en arbeidssøker mottar ytelse ved arbeidsløshet fra bostedslandet etter reglene i artikkel 65. Reglene i artikkel 65 er særregler, som fraviker helt fra de normale lovvalgsreglene ved at bostedslandet overtar ansvaret for utbetaling av ytelse ved arbeidsløshet. Bakgrunnen for særreglene, er at EU-lovgiver har lagt til grunn at tilknytningen til bostedslandet i noen tilfeller er så sterk at arbeidssøkeren vil ha best sjanse for å få seg nytt arbeid der.

I trygdeforordningens artikkel 1 bokstav j defineres bosted som det sted, hvor en person har sitt vanlige oppholdssted. EU-domstolen har definert dette som senter for livsinteresser. Det betyr at det må gjøres en konkret vurdering for å fastslå hvor vedkommende er bosatt etter trygdeforordningen. Nærmere momenter som kan vektlegges i tvilstilfeller går fram av gjennomføringsforordningen artikkel 11. Se det generelle rundskrivet.

Ved konkurs, er dagpengesøkeren omfattet av norsk lovgivning så lenge vedkommende mottar dagpenger som forskutterte lønnsgarantimidler fra Norge, se unntak fra krav til opphold i Norge i forskrift om dagpenger § 1-2. For arbeidstakere er hovedregelen for lovvalg at en person skal være omfattet av trygdelovgivningen i arbeidslandet, jf. artikkel 11 nr. 3 bokstav a).

4.3.4 Hvordan anvendes artikkel 65

4.3.5 Om kravet til opphold i Norge

I henhold til artikkel 7 i trygdeforordningen kan et EØS-land ikke stanse en kontantytelse som følge av at mottakeren er bosatt i en annen medlemsstat, dersom ikke noe annet følger særskilt av forordningens øvrige bestemmelser. For ytelser ved arbeidsløshet, følger det av artikkel 63 at opphevelse av bostedskravet i artikkel 7 bare får anvendelse på de tilfeller som er omhandlet i artikkel 64 og 65, og innenfor de grenser som er fastsatt der. Dette betyr at det i utgangspunktet er forenlig med forordningen å stille krav om opphold for rett til dagpenger.

I Borgarting lagmannsrett sin dom avsagt 27. september 2021 i sak LB-2019-159381 kom retten, i likhet med EFTA-domstolen i sak E-15/20, til at oppholdskravet i folketrygdlovens § 4-2 ikke er i strid med Norges EØS-rettslige forpliktelser. Norge kan dermed stille krav til opphold i Norge for dagpengemottakere som ikke er omfattet av de overnevnte unntakene.

Kravet til opphold i Norge må ses i sammenheng med at retten til dagpenger etter kapittel 6 i forordningen også omfatter rett til mer generelle arbeidsmarkedstjenester. Dette innebærer at arbeidssøkeren har rettigheter og plikter knyttet til oppfølging, formidlingsbistand og arbeidsmarkedstiltak. NAV kan i utgangspunktet ikke tilby slike tjenester dersom arbeidssøkeren ikke oppholder seg i Norge.

Artikkel 63 i forordningen skal ikke forstås slik at enhver som er omfattet av artikkel 65, nødvendigvis må unntas fra kravet til opphold i Norge. Artikkel 7 gjelder kun innenfor de grenser som er fastsatt i artikkel 64 og 65.

En periodevis eller delvis arbeidsløs grensearbeider eller er ikke-grensearbeider, er unntatt fra kravet til opphold i Norge. Se dagpengeforskriften § 1-8.

På grunnlag av EFTA-dom E-8/20 har NAV besluttet at alle ikke-grensearbeidere som er periodevis eller delvis arbeidsløse unntas fra kravet til opphold for å ha rett til dagpenger fra Norge. Denne praksisendringen gjelder alle saker som behandles fra og med 15. oktober 2021, uavhengig av virkningstidspunktet.

Grensearbeidere og ikke-grensearbeidere må være reell arbeidssøker for å ha rett til dagpenger fra Norge. Kravet om å være reell arbeidssøker går fram av folketrygdloven § 4-5. Det er ikke et krav om postadresse i Norge for å motta dagpenger fra Norge i bosettingslandet etter EØS-reglene.

En arbeidssøker som har fått innvilget eksport av dagpenger etter forordningens artikkel 64, er unntatt fra kravet til opphold i Norge. Dette gjelder alle som er omfattet av personkretsen i trygdeforordningen artikkel 2.

4.3.6 Bosatt i Norge med siste arbeidsforhold i et annet EØS-land

En person som er bosatt i Norge og er periodevis eller delvis arbeidsløs fra et arbeidsforhold i et annet EØS-land er omfattet av arbeidslandets lovgivning. Retten til ytelse skal vurderes etter arbeidslandets lovgivning. Vedkommende kan ikke få tilsvarende ytelse i Norge. Dette går fram av trygdeforordningen artikkel 65 nr. 1.

En grensearbeider som har blitt helt arbeidsløs, skal registrere seg som arbeidssøker i Norge og kan få dagpenger. Vedkommende er ikke omfattet av lovgivningen i arbeidslandet og kan derfor ikke få innvilget ytelse der. Som et supplerende skritt, kan vedkommende registrere seg som arbeidssøker i arbeidslandet, og motta formidlingsbistand. Dette går fram av trygdeforordningen artikkel 65 nr. 2.

En helt arbeidsløs ikke-grensearbeider som vender tilbake til Norge, skal registrere seg som arbeidssøker hos NAV dersom Norge er bosettingslandet. Vedkommende er omfattet av norsk lovgivning og kan få innvilget dagpenger fra Norge. Som et supplerende skritt, kan vedkommende registrere seg som arbeidssøker i arbeidslandet, og motta formidlingsbistand. Dette går fram av trygdeforordningen artikkel 65 nr. 2.

Dersom vedkommende etter å ha mottatt ytelse ved arbeidsløshet under opphold i siste arbeidsland ønsker å reise tilbake til Norge, kan vedkommende søke om å få godkjent eksport av dagpenger med attest PD U2. Dette går fram av artikkel 65 nr. 5 b).

Dersom dagpengesøkeren har mottatt ytelse ved arbeidsløshet i siste arbeidsland i en periode før vedkommende reiser tilbake til Norge, og vedkommende ikke fremlegger attest PD U2 uoppfordret, kan NAV anmode trygdemyndighetene i siste arbeidsland om det foreligger rett til eksport før dagpenger kan innvilges. Denne anmodningen sendes på SED U007. Se nærmere beskrivelser om dette i vedlegg 2, veiledning for SED.

4.3.7 EØS-borgere som har arbeidet i flere EØS-land

Dagpengesøkere kan i sitt siste arbeidsforhold ha utført ulik grad av arbeid på territoriet til flere EØS-land. Dette gjelder for eksempel for arbeidstakere som sendes ut fra en arbeidsgiver til oppdrag i flere EØS-land.

I disse situasjonene må lovvalget avgjøres etter en konkret vurdering av lovvalgsreglene i artikkel 11 til 16 i trygdeforordningen. Trygdeforordningen artikkel 11 nr. 4 har lovvalgsregler for skipsansatte, mens artikkel 11 nr. 5 har lovvalgsregler for flyvende personell. Lovvalgsregler for andre yrkesgrupper som arbeider i to eller flere land finnes i trygdeforordningen artikkel 13. Lovvalgsreglene i trygdeforordningen artikkel 11-16, er beskrevet nærmere i R45-00, kapittel 2 Regler om medlemskap og om hvilket lands lovgivning som skal anvendes.

4.3.8 EØS-borgere som har arbeidet som utsendt arbeidstaker i Norge og har sterk tilknytning til Norge

Personer som har bodd og arbeidet i Norge for utenlandsk arbeidsgiver, som utsendt arbeidstaker, men som ønsker å bli boende i Norge etter at arbeidsforholdet er opphørt, kan også ut fra visse kriterier få utløst dagpengerettigheter ved arbeidsløshet selv om vedkommende egentlig er omfattet av lovgivningen i et annet EØS-land.

Kriterier kan være hvor lenge vedkommende har vært i Norge og/eller at vedkommende av familiære grunner har så sterk tilknytning til Norge at det er mest naturlig for vedkommende å stå som arbeidssøker her. Ved vurdering av tidsmomentet, bør det ses hen til folketrygdlovens øvrige regler om medlemskap i folketrygdloven § 2-1.

Norge kan kreve refusjon for disse arbeidstakerne fra det landet de har vært forsikret i. Se rutiner i vedlegg 2 til kapittel 4 under hovednummer 45.

4.3.9 Helt arbeidsløse som flytter til Norge og ikke har rett til kontantytelse fra annet EØS-land

Dersom en helt arbeidsløs person flytter til Norge, og ikke mottar en kontantytelse som følger av yrkesaktivitet fra et annet EØS-land, kan vedkommende etter lovvalgsreglene anses som ikke-yrkesaktiv og bli omfattet av norsk lovgivning som bosatt.

Dersom vedkommende tidligere har vært i arbeid i Norge innenfor opptjeningsperioden og opptjent rettighet til dagpenger, kan vedkommende ha rett til dagpenger.

I et slikt tilfelle vil vedkommende ikke ha rett til overføring av rettigheter fra et annet EØS-land etter trygdeforordningens artikkel 61, siden slik sammenlegging forutsetter at vedkommende har blitt arbeidsløs etter å ha arbeidet i et ordinært arbeidsforhold i Norge.

4.3.10 Bosatt i Norge, mottar dagpenger og utfører deltidsarbeid i et annet EØS-land

I noen tilfeller vil en dagpengemottaker som er bosatt i Norge komme i deltidsarbeid i et annet EØS-land.

Den administrative kommisjonen for koordinering av trygdeordningers henstilling U1 er en henstilling om å la vedkommende fortsatt være underlagt lovgivningen i bostedslandet, selv om lovvalgsreglene tilsier at vedkommende skal være omfattet av lovgivningen i arbeidslandet.

Dette gjøres ved at de to statenes myndigheter inngår en avtale etter trygdeforordningen artikkel 16. Se nærmere om dette i henstilling U1 under hovednummer 45.

4.4.1 Generelt

Det går fram av artikkel 61 i trygdeforordningen at forsikringsperioder, arbeidsperioder eller perioder med selvstendig næringsvirksomhet i ett EØS-land skal medregnes i den grad det skal til for å oppfylle vilkårene for rett til ytelse ved arbeidsløshet i et annet EØS-land.

I Norge er det ikke et eget krav til spesifikk forsikring mot arbeidsløshet slik en del andre EØS-land har. Dette betyr i praksis at alle arbeidsperioder hvor vedkommende kan dokumentere at vedkommende har vært i arbeid i andre EØS-land skal medregnes for å oppfylle kravet til minsteinntekt, og periodene skal også inngå i dagpengegrunnlaget.

Selvstendig næringsvirksomhet gir ikke grunnlag for rett til dagpenger i Norge. Perioder med selvstendig næringsvirksomhet i andre EØS-land kan derfor ikke medregnes ved søknad om dagpenger. Perioder med selvstendig næringsvirksomhet utført i Norge kan imidlertid medregnes ved søknad om ytelse ved arbeidsløshet i enkelte andre EØS-land hvor slik virksomhet gir grunnlag for ytelse.

Vurdering av tap av arbeidstid og vurdering av vanlig arbeidstid i annet EØS-land skal foretas etter ordinære regler. Se rundskrivet til folketrygdloven § 4-3.

For å ha rett til å få medregnet arbeidsperioder fra et annet EØS-land, kreves det som hovedregel at vedkommende har vært i arbeid i Norge før arbeidsløsheten oppsto. Dette kravet kan fravikes i noen unntakstilfeller.

4.4.2 Vilkår for å ha rett til overføring av rettigheter

For å ha rett til å overføre rettigheter fra et EØS-land til et annet, kreves det ifølge artikkel 61 nr. 2 at vedkommende først har tilbakelagt henholdsvis forsikringsperioder, arbeidsperioder eller perioder med selvstendig næringsvirksomhet ut fra hva det enkelte EØS-lands lovgivning krever for å ha rett til ytelse ved arbeidsløshet.

I Norge er alle arbeidstakere forsikret mot arbeidsløshet dersom kravet til minsteinntekt er oppfylt. Selvstendig næringsvirksomhet gir ikke rett til dagpenger i Norge.

For å få rett til overføring av arbeidsperioder fra et annet EØS-land ved søknad om dagpenger, må vedkommende først ha utført inntektsgivende arbeid i et ordinært arbeidsforhold i Norge. Det er ikke satt noen minste krav til varigheten av arbeidsforholdet i Norge for å få rett til overføring av rettigheter fra et annet EØS-land.

Dersom vedkommende ikke har hatt sitt siste arbeidsforhold i Norge, kan vedkommende ikke få overført rettigheter fra andre EØS-land. Vær oppmerksom på at det finnes noen få unntakstilfeller fra denne hovedregelen.

4.4.3 Unntakstilfeller

I særlige tilfeller har den som søker om dagpenger rett til overføring av rettigheter fra et annet EØS-land selv om vedkommende ikke har blitt arbeidsløs fra et arbeidsforhold i Norge. Disse særlige tilfellene følger av konvensjoner og av EU-domstolens praksis.

4.4.4 Dokumentasjon av arbeidsperioder fra et annet EØS-land

Arbeidsperioder i andre EØS-land må være tilstrekkelig dokumentert før disse kan overføres og medregnes for å oppfylle vilkårene for rett til dagpenger i Norge.

Søker kan framlegge en PD U1 fra et landet vedkommende har arbeidet. Hvis vedkommende ikke har en PD U1 må kompetent institusjon utveksle informasjon via SED U001-U006. Det er kompetent institusjon eller A-kassene i de ulike EØS-landene hvor arbeidstakeren har hatt arbeid, som utsteder disse skjemaene.

I noen tilfeller opplyser dagpengesøkeren på søknaden at vedkommende har vært i arbeid i et annet EØS-land, og ikke har mulighet til å få attest PD U1 fordi vedkommende ikke har vært innmeldt i en forsikringsordning som gir rett til ytelse ved arbeidsløshet.

I Trygderettens kjennelse av 2. november 2012, TRR-2012-836, slår Trygderetten fast at det vil være i strid med EØS-reglene å kreve at vedkommende må ha vært medlem av spesifikk forsikringsordning (for eksempel A-kasse) som ville ha gitt rett til ytelse ved arbeidsløshet i det EØS-landet hvor rettighetene er opptjent. I samme kjennelse henvises det til EF-domstolens dom C-388/87, og Trygderettens tidligere kjennelser TRR-2007-2912, TRR-2008-2626, TRR-2010-1217 og TRR-2011-2575 som rettslig grunnlag.

Dersom NAV blir kjent med at vedkommende tidligere har arbeidet i et annet EØS-land, må vedkommende bes om å fremlegge arbeidsavtale, lønnsslipper og likningsopplysninger som dokumenterer omfanget av arbeidet og at det har vært betalt skatt av arbeidet i det andre EØS-landet. NAV må deretter foreta en konkret vurdering av om det foreligger tilstrekkelig dokumentasjon som er utvetydig og etterprøvbar.

Dersom vedkommende ikke har rett til å få utstedt attest PD U1 i det andre EØS-landet som dokumenterer arbeidsperiodene, er det NAV som må innhente nødvendig dokumentasjon.

4.4.5 Overføring av perioder med likestilte ytelser

Perioder vedkommende har mottatt ytelser i et annet EØS-land som ville ha blitt medregnet i kravet til minsteinntekt etter folketrygdloven § 4-4, skal anses som likestilt med arbeidsperioder ved vurderingen av kravet til minsteinntekt.

Perioder vedkommende har mottatt ytelser i et annet EØS-land som ville ha blitt medregnet ved fastsettelsen av dagpengegrunnlaget, skal anses likestilt med arbeidsperioder ved vurderingen av dagpengegrunnlaget.

4.5.1 Beregning av minsteinntekt for rett til dagpenger

[Endret 1/24]

Arbeidsperioder utført som arbeidstaker og likestilte perioder i andre EØS-land, likestilles med kravet om minste arbeidsinntekt (kvalifikasjonskravet) i folketrygdloven § 4-4. Dette gjelder tilsvarende for et medlem som omfattes av EØS/EFTA-landenes konvensjon om trygdekoordinering med Storbritannia.

Arbeidsperioder fra et annet EØS-land skal legges sammen med eventuell arbeidsinntekt i Norge for å oppfylle kravet til minsteinntekt. Den norske arbeidsinntekten må da omregnes til arbeidsperioder.

Kvalifikasjonskravet anses oppfylt når det kan dokumenteres at søkeren før søknad om dagpenger settes frem har hatt arbeid eller likestilte perioder i et annet EØS-land tilsvarende fulltid i minst:

• 16 uker i løpet av de siste 12 avsluttede kalendermånedene

eller

• 32 uker i løpet av de 36 siste avsluttede kalendermånedene

Ved vurderingen av hva som anses som fulltidsarbeid, ses det hen til hva som vanligvis anses som fulltidsarbeid i det andre EØS-landet. Foreligger ikke opplysninger om dette, anses fulltidsarbeid å være 37,5 timer per uke.

Dersom arbeidsperiodene som overføres er fra en deltidsstilling i det andre EØS-landet, må den totale arbeidsperioden reduseres, slik at den tilsvarer full sysselsetting. Dette betyr at 32 uker i 50 prosent stilling regnes som 16 uker i 100 prosent stilling.

Det er ikke krav om at ukene må ha vært utført sammenhengende.

I de tilfeller hvor NAV trenger en SED U002 bes det samtidig om en SED U004 fra det tidligere arbeidsland, for å få opplysninger om lønn og timer.

4.5.2 Beregning av dagpengegrunnlag

Arbeidsperioder utført som arbeidstaker og likestilte perioder i andre EØS-land eller Sveits, skal regnes med i beregningen av dagpengegrunnlaget etter folketrygdloven § 4-11.

Likestilte perioder er perioder vedkommende har mottatt ytelser i et annet EØS-land som tilsvarer en ytelse som skal likestilles ved utregning av dagpengegrunnlaget i Norge. Se folketrygdloven § 4-11.

Tidsrom med avtjent verneplikt i et annet EØS-land enn Norge likestilles når verneplikten i det andre EØS-landet gir rett til arbeidsledighetstrygd der. Personen må ha vært omfattet av en forsikringsordning tilsvarende dagpengeordningen. Se EU-domstolens dom C-372/02, særlig domsslutningen pkt. 2. Personen må i tillegg fylle vilkårene i folketrygdloven § 4-19

Ved beregning etter sammenleggingsprinsippet, er det ikke faktisk inntekt i et annet EØS-land som kan overføres, men arbeidsperioder omregnet til inntekt etter bestemte utregningsregler.

4.5.3 Sanksjoner

NAV må vurdere om folketrygdlovens §§ 4-10 og 4-20 kommer til anvendelse ved søknad om dagpenger etter arbeid i annet EØS-land. Ønske om å flytte tilbake til Norge anses ikke alene som rimelig grunn til å si opp arbeid i utlandet.

En som sier opp jobben sin for å flytte med samboer eller ektefelle til et annet sted i landet skal ikke ilegges sanksjon ved innvilgelse av dagpenger. Trygderetten har i kjennelse TRR-2020-1163 vist til artikkel 4 i grunnforordningen om likebehandling hvor det heter at personer som omfattes av forordningen, skal ha de samme rettigheter og plikter etter en medlemsstats lovgivning som denne medlemsstats borgere.

Medlemmer som sier opp jobben sin for å flytte fra et EØS-land med ektefelle eller samboer som har fått seg arbeid i Norge, skal dermed ikke ha sanksjon etter folketrygdloven § 4-10. Unntaket i folketrygdloven § 4-10 sjette ledd kommer også til anvendelse ved flytting innad i EU- og EØS-området.

4.6.1 Generelt

Søknad om PD U1 kan fremmes av arbeidstakeren selv. Forespørsel om SED 002 kan fremmes av kompetent institusjon i andre EØS-land på vegne av arbeidstakeren ved hjelp av SED U001.

Søknad om PD U1 fremmes skriftlig, på skjema NAV 04-02.05. I skjemaet er det gitt informasjon om hvilken dokumentasjon som må framlegges. Søknaden sendes til skanning.

NAV EØS dagpenger behandler søknaden.

Utfylt PD U1 eller eventuelt avslag, skal sendes til den person som har fremmet søknaden. SED U002 sendes den myndighet som har fremmet søknaden. Ved forespørsel brukes da SED U001

4.6.2 Hovedregel

For å få utstedt PD U1/SED U002 er det ikke tilstrekkelig bare å ha vært medlem av folketrygden eller at vedkommende har skattet til Norge. Vedkommende må også ha vært omfattet av dagpengeordningen her i landet. Det vil si at vedkommende enten må ha vært

• arbeidstaker og betalt skatt inklusive folketrygdens pensjonsdel til Norge, eller
• frivillig trygdet i Norge ved arbeid i utlandet, dvs. betalt inn full trygdeavgift til NAV Medlemskap og avgift (4530).

Oppfyller ikke søkeren kravet til å få utstedt PD U1/SED U002, skal det gis avslag med skriftlig begrunnelse. Vedtaket kan påklages etter arbeidsmarkedsloven § 17. Klagefristen er 6 uker fra det tidspunkt underretning om vedtaket er kommet frem til vedkommende.

4.6.3 Hva kan overføres

Arbeidsperioder og likestilte perioder som inngår ved beregning av dagpengegrunnlaget for norske dagpenger, jf. folketrygdloven § 4-11, er det som kan overføres av opptjente trygdeperioder i Norge til andre EØS-land.

Inntekt fra selvstendig næringsinntekt gir ikke rett til dagpenger i Norge, se folketrygdloven § 4-3 og § 4-11. På anmodning fra bruker, eller fra annen myndighet skal likevel PD U1/ eller SED U002 (myndighet) utstedes for personer som har drevet selvstendig næringsinntekt eller bare hatt næringsinntekt. Dette følger av trygdeforordningen art 61(1).

4.6.4 Bekreftelse på perioder som kan overføres

Vanligvis vil en arbeidstaker i Norge betale trygdeavgift gjennom skatt av arbeidsinntekt. Legger søkeren fram skatteavregningen fra ligningsmyndighetene, vil innbetalt trygdeavgift framgå av denne.

Det finnes ikke noe sentralt register over hvilke personer som er medlem av folketrygden i Norge. Skattekort, lønnsslipp eller sammenstilling til inntekstmottaker gir opplysninger om det er trukket skatt av inntekt, men det gir ingen opplysninger om arbeidstakeren har betalt trygdeavgift. Legger søkeren ikke fram skatteoppgjør må det undersøkes og vurderes for hver enkelt søker om vedkommende har vært medlem av folketrygden.

Innhenting av opplysninger kan blant annet skje hos

• Tidligere arbeidsgivere (skjema NAV 04-02.03 Bekreftelse på arbeidsforhold – fylles ut av arbeidsgiver)
• Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret (NAV)
• NAV-kontor
• Det lokale skattekontor der vedkommende var bosatt under arbeidsforholdet
• NAV Medlemskap og avgift – hvis personen var omfattet av norsk trygdelovgivning under arbeid i annet EØS-land

Personer som er unntatt pliktig medlemskap i folketrygden ved arbeid i Norge (typisk utenlandske oljearbeidere), har ikke krav på SED U002/PD U1 fra Norge. Sentralskattekontoret for utenlandssaker i Sandnes kan gi nærmere informasjon om disse arbeidstakerne.

Avspasering/opptjente fridager i slutten av et arbeidsforhold

Her må det skilles mellom to typer arbeidsforhold

Fast, tilbakevendende turnus

Har bruker arbeidet i en fast, tilbakevendende turnus (f.eks. 14 dager i arbeid, 21 dager fri) skal hele arbeidsperioden føres opp inklusive avspaseringsperioden i etterkant av siste faktiske arbeidsdag. Hele perioden føres under pkt. 3.1 (trygdetid) og punkt 4.1 (ansettelsestid).

Opparbeidet fridagssaldo ved avslutningen av et arbeidsforhold

Ved avslutning av et arbeidsforhold kan en bruker ha opparbeidet seg en fridagssaldo for eksempel ved avmønstring etter å ha arbeidet en lang periode om bord i et skip. I forbindelse med avslutningen av arbeidsforholdet, får bruker utbetalt lønn for den opptjente fridagssaldoen.

Fridagssaldo inngår ikke i ansettelsestiden eller trygdetiden, men føres opp på attestens punkt 6.1 for å angi hvor lenge brukeren mottar lønn utover avmønstringsdatoen.

Som trygdetid og ansettelsestid føres tidsrommet frem til arbeidsforholdet anses å være slutt. Momenter for å fastsette sluttdato er blant annet:

1. Arbeidsavtalens sluttdato
2. Avmønstringsdato
3. Dato for utmelding av AA-registeret

Oppsigelsestid med lønn, men uten arbeidsplikt

Det er den formelle arbeidskontrakten som avgjør hva som føres under ansettelsestid og trygdetid. Medlemskapet gjelder så lenge arbeidsforholdet består (pluss inntil 1 måned etter arbeidsforholdets opphør), forutsatt opphold i Norge. EØS-borgere beholder også medlemskapet på samme vilkår under opphold i annet EØS-land, så lenge de ikke kommer i arbeid der.

Arbeidsforholdet kan fortsatt bestå, selv om eventuell lønnsplikt og arbeidsplikt midlertidig suspenderes. Det kan være aktuelt ved sykdom eller permittering.

Oppsigelsesfristen begynner som hovedregel å løpe fra første dag i måneden etter at oppsigelsen fant sted, jf. arbeidsmiljøloven § 15-3 fjerde ledd.

Sluttkompensasjon/«fallskjerm»

Det tidsrommet vedkommende har vært ansatt i henhold til arbeidskontrakt, inklusive oppsigelsestid, skal oppføres som trygdetid og ansettelsestid, såfremt vedkommende fortsatt er medlem.

Spørsmålet blir dermed hvor lenge vedkommende beholder sitt medlemskap i folketrygden. Eventuell sluttkompensasjon som utbetales for periode utover ansettelsesperioden, skal føres på attesten under punkt 6.2.

Eventuell periode med dagpengeopptjening etter at medlemskapet i folketrygden har opphørt, skal ikke føres på attesten. En EØS-borger kan imidlertid være medlem i folketrygden i inntil én måned etter arbeidsforholdets opphør/oppsigelsestidens utløp.

Dersom det er tvil om medlemskap, må dette avklares med NAV Medlemskap og avgift.

Konkurs og lønnsgaranti

Ved konkurs er arbeidstaker bundet av arbeidsavtalen inntil eventuelt konkursboet trer ut av arbeidsavtalen. Dersom konkursboet har trådt ut av arbeidsavtalen, er vedkommende disponibel for arbeidsmarkedet, men har et krav mot boet på lønn i oppsigelsestid.

Statens Lønnsgaranti i konkurs dekker krav på lønn i lovbestemt oppsigelsestid (eventuelt oppsigelsestid avtalt i tariffavtale.) Se Lov om statsgaranti for lønnskrav ved konkurs mv og forskrift om statsgaranti for lønnskrav ved konkurs mv.

Den perioden det utbetales lønnsgarantimidler for, skal føres som ansettelses- og trygdeperiode. Dette vil tilsvare den periode bruker hadde krav på lønn etter lovbestemt oppsigelsestid/tariffavtale. Også her er det et vilkår at medlemskapet i folketrygden beholdes så lenge bruker ikke har skaffet seg nytt arbeid i annet EØS-land.

Det samme gjelder dersom det forskutteres lønnsgarantimidler i form av dagpenger. Forskutterte dagpenger innberettes som lønnsgaranti i konkurs. Se rundskriv om forskuttering av dagpenger.

4.6.5 Nærmere om fastsettelse av perioder som kan overføres på SED U002/PD U1.

Trygdetidsrom ved lønnet arbeid og likestilte tidsrom skal gjenspeile perioder der søker har hatt inntekt som kan inngå i dagpengegrunnlag etter nasjonale/norske regler etter folketrygdloven kapittel 4.

En rekke folketrygdytelser tas med i dagpengegrunnlaget og skal føres som likestilt periode. Dette er

• dagpenger etter kapittel 4
• sykepenger etter kapittel 8
• omsorgs- pleie og opplæringspenger etter kapittel 9, samt
• svangerskapspenger og foreldrepenger etter kapittel 14

Både punktet om ansettelsestidsrom og likestilte tidsrom på blankettene skal fylles ut selv om tidsrommene overlapper hverandre.

Perioder med for eksempel arbeidsavklaringspenger tas ikke med i dagpengegrunnlaget og tas derfor ikke med som likestilt periode. Perioder med næringsinntekt kan på oppfordring fra bruker tas med, men trenger ellers ikke fylles ut.

Spesielt om dagpengeperioder

Hovedregelen er at alle meldeperioder der personen har hatt rett til dagpenger, har fått utbetalt dagpenger og har forbrukt av maksimal dagpengeperiode skal regnes med. Det betyr at perioden fylles ut selv om personen har jobbet deltid, men ikke så mye at retten til dagpenger har falt bort. Alle meldeperioder der personen har fått utbetalt dagpenger, føres som trygdetid i attesten pkt. 3.1 og likestilt tidsrom under punkt 4.2.

Brudd i dagpengeperioden

Det er brudd i en dagpengeperiode dersom det ikke er utbetalt dagpenger i en hel meldeperiode eller bruker er ilagt en sanksjon.

Har personen jobbet så mye at det ikke er utbetalt dagpenger for meldeperioden, skal perioden ikke føres som likestilt. Perioden kan imidlertid være aktuell som ansettelsesperiode og trygdeperiode på grunn av arbeidsforholdet.

Er bruker ilagt forlenget ventetid eller tidsbegrenset bortfall etter bestemmelsene i §§ 4-10 og 4-20, forbrukes dagpengeperioden, men det utbetales ikke dagpenger. Perioden skal derfor ikke fylles ut som likestilt periode.

Jobber personen så mye i sanksjonsperioden at personen ikke har rett til dagpenger og heller ikke avspaserer sanksjonen, skal perioden fortsatt ikke føres som likestilt, men kan være aktuell som ansettelsesperiode og trygdeperiode.

Det er også brudd i perioden dersom det ikke er utbetalt dagpenger på grunn av arbeid eller fravær.

Har bruker hatt fravær pga. sykdom og derfor ikke fått utbetalt dagpenger, har han krav på sykepenger for de aktuelle dagene, se folketrygdloven § 8-49. Perioder med sykdom føres som likestilt periode på linje med dagpenger.

Har bruker hatt fravær pga. ferie eller andre årsaker, skal ikke perioden føres som likestilt.

Har bruker fravær i deler av en meldeperiode, men får utbetalt dagpenger for andre deler, føres hele perioden som likestilt med en merknad om fravær i nn dager. Antall dager med fravær fremgår av utbetalingshistorikken i Arena.

Nærmere om utfylling av PD U1/SED U002, se UB BUC 01.

Inntekt fra siste arbeidsforhold

Inntekt fra siste arbeidsforhold skal føres på attest PDU1/SED U002. Det er det siste, formelle arbeidsforhold som legges til grunn. Det stilles ikke krav til arbeidsforholdets varighet.

Hadde bruker flere samtidige arbeidsforhold, for eksempel to deltidsjobber, tas begge arbeidsforholdene med dersom begge avsluttes så vidt nær i tid at det er naturlig å se begge forhold under ett, for eksempel med få dagers mellomrom.

Både punktet om ansettelsestidsrom og likestilte tidsrom på blankettene skal fylles ut selv om tidsrommene overlapper hverandre.

Nærmere om utfylling av PD U1/SED U002, se UB BUC 01.

4.7.1 Generelt

En helt arbeidsløs arbeidssøker kan på visse vilkår beholde dagpengene under arbeidssøking i annet EØS-land. Dette går fram av trygdeforordningen artikkel 64.

Dagpengene utbetales av NAV og vedkommende er unntatt fra kravet til opphold i Norge så lenge vedkommende mottar eksporterte dagpenger etter denne bestemmelsen.

NAV benytter SED U007 – U016 for å utveksle informasjon med myndighetene i det andre EØS-landet hvor vedkommende ønsker å søke arbeid.

Arbeidssøkeren får utstedt attest PD U2 dersom vilkårene er oppfylt og leverer den til myndighetene i arbeidssøkingslandet når vedkommende registrerer seg som arbeidssøker der.

Alternativt kan myndighetene i arbeidssøkingslandet sende en forespørsel til NAV om vedkommende har rett til eksport av dagpenger. I den forbindelse benyttes SED U007 og U008.

Vilkårene for å få utstedt attest PD U2 og SED U008 er de samme.

Nærmere om utfylling av PDU2/SED008, se UB BUC 02.

4.7.2 Vilkår

4.7.3 Avslag

Hvis vilkårene for å få utstedt PD U2/SED U008 ikke er oppfylt, skal det fattes vedtak om avslag. Melding om avslag sendes søkeren sammen med en kort begrunnelse for vedtaket.

Vedtak om avslag på utstedelse av attest kan påklages.

En del brukere som reiser til et annet land før de har søkt eller før de har stått tilmeldt i fire uker, vil hevde at de har fått mangelfull veiledning fra NAV om vilkårene som gjelder.

Arbeidssøkeren har en selvstendig plikt til selv å sette seg inn i de forutsetninger og regler som gjelder for sin søknad om attest PD U2.

NAV har informasjonsplikt, og skal ved henvendelser så langt det er mulig gi nærmere orientering om de reglene som kommer til anvendelse. Informasjonen finnes på www.nav.no – «Søke arbeid i et annet EØS-land med norske dagpenger».

Dersom en bruker klager på at det er gitt mangelfull veiledning, må dette vurderes konkret. Det anses ikke som mangelfull veiledning at bruker ikke har gjort seg kjent med informasjonen dersom reglene er tilgjengelig for brukere på www.nav.no. Det vil kunne være aktuelt å omgjøre vedtaket dersom det er klart dokumentert at en NAV-ansatt skriftlig eller muntlig har godkjent avreise til et annet EØS-land i strid med reglene, og brukeren har forholdt seg til dette. Det går fram av trygdeforordningen artikkel 64 at NAV har anledning til å fravike fireukerskravet.

4.7.4 Stønadsperiode

Perioden vedkommende kan motta dagpenger under arbeidssøking i et annet EØS-land er på 3 måneder.

Retten til ytelser begrenses likevel av hvor lang tid vedkommende har igjen av maksimal stønadsperiode etter bestemmelsene i folketrygdloven §§ 4-15 eller 4-19.

Eksempel:

Har vedkommende allerede forbrukt 50 uker av sin maksimale stønadsperiode på 52 uker, kan vedkommende bare få utbetalt dagpenger i 2 uker. Vedkommende kan likevel være arbeidssøker i tre måneder.

4.7.5 Vilkår for å få utbetalt ytelser i arbeidssøkingslandet

Arbeidssøkeren må registrere seg som arbeidssøker hos arbeidsformidlingen i arbeidssøkingslandet senest innen 7 dager etter det tidspunkt vedkommende opphørte å stå tilmeldt NAV. Vedkommende anses ikke lenger å stå tilmeldt NAV fra og med første dato i perioden på tre måneder som går fram av attest PD U2. Dette gjelder selv om vedkommende ikke reiser fra Norge til arbeidssøkingslandet på denne datoen.

Er siste dag i 7-dagers perioden en lørdag, søndag eller helligdag, blir siste dag i perioden mandagen eller første virkedag. Arbeidssøker må selv undersøke åpningstider og har selv ansvaret for å overholde fristen.

Under særlige omstendigheter kan 7-dagers fristen forlenges, når arbeidssøkeren ikke selv kan lastes for ikke å ha fått registrert på grunn av administrative problemer i arbeidssøkingslandet. Slike problemer kan for eksempel være at datasystem ligger nede, avvisning på feil grunnlag, problemer/lang ventetid for å få nasjonalt fødselsnummer og lignende.

Melder ikke arbeidssøkeren seg for arbeidsformidlingen i arbeidssøkingslandet innen fristen, skal ytelsen først utbetales fra og med den dagen vedkommende melder seg. Arbeidssøkeren får ikke utbetalt dagpenger i perioden fra avreisedato til den dato vedkommende melder seg for arbeidssøkingslandets arbeidsformidling.

Arbeidssøkeren plikter å følge arbeidssøkingslandets lovgivning når det gjelder melde- og kontrollregler.

Elektroniske meldekort som sendes på vanlig måte til Norge gjør utbetaling av dagpenger enklere, men det er ikke noe krav for selve retten til ytelsen.

Når en arbeidssøker reiser til et annet EØS-land med dagpenger fra Norge, skal dagpengene stanses. Når Norge får beskjed om at vedkommende har meldt seg i arbeidssøkingslandet via en SED 009 skal dagpengene gjenopptas for vedkommende.

4.7.6 Forhold som har betydning for stønadsforholdet

NAV-kontoret skal etter gjennomføringsforordningens artikkel 55 bli underrettet om ethvert forhold som har betydning for retten til dagpenger. Slik melding kan NAV motta fra arbeidssøkingslandets myndighet på SED U010.

Fordi arbeidssøkeren fortsatt er omfattet av norsk folketrygd, er det de norske regler som avgjør hvorvidt arbeidssøkeren skal ha

• tidsbegrenset bortfall
• stans
• avslag
• graderte dagpenger

4.7.7 Tilbakekomst til Norge og gjenopptak av dagpenger

Arbeidssøkeren må vende tilbake og melde seg hos NAV ved personlig frammøte på et NAV-kontor innen utløpet av perioden på tre måneder. Siste dag i perioden går fram av attest PD U2.

Dersom arbeidssøkeren likevel ikke reiste til det andre EØS-landet som forutsatt, må vedkommende melde seg på nytt på et NAV-kontor ved personlig frammøte og søke om gjenopptak av dagpengene.

Dersom arbeidssøkeren melder seg hos NAV etter utløpet av perioden på tre måneder, kan dagpengene tidligst gjenopptas fra den dagen vedkommende søker om gjenopptak av dagpengene (søknadstidspunktet), forutsatt at øvrige vilkår er oppfylt. Forutsetningen er at vedkommende søker innen 52 uker etter siste stønadsdag.

Dersom arbeidssøkeren melder seg senere enn ovennevnte frister, må NAV vurdere om vedkommende fyller vilkårene for å gjenoppta stønadsforholdet etter folketrygdloven § 4-16.

Eventuelle arbeidsperioder utført i annet EØS-land, likestilles med kravet til arbeid i folketrygdloven § 4-16 ved vurderingen av eventuell reberegning av dagpengegrunnlaget.

4.7.8 Ny periode med å søke arbeid i et annet EØS-land med dagpenger fra Norge

Adgangen til å søke arbeid med dagpenger i andre EØS-land, er begrenset til én tremånedersperiode per stønadsperiode. Dette går fram av forskrift om dagpenger § 13-3.

En arbeidssøker som har fått utstedt attest PD U2 / SED U008 og igjen melder seg hos NAV ved personlig frammøte før utløpet av tremånedersperioden, kan etter søknad få innvilget en ny periode med dagpenger under arbeidssøking i et annet EØS-land.

Den nye perioden er tidsmessig begrenset til det antallet ubenyttede dager som gjenstår av den tidligere tremånedersperioden.

Eksempel:

En arbeidssøker har fått utstedt attest PD U2 for å være arbeidssøker i et annet EØS-land fra 1. juni til 31. august. Vedkommende reiser tilbake til Norge før utløpet av perioden, og melder seg ved personlig frammøte hos sitt NAV-kontor 7. august. En ny periode med rett til dagpenger under arbeidssøking i annet EØS-land vil være begrenset til 24 dager.

4.8.1. Refusjonsregler

5.1.1 Kort om forordningene

Dette rundskrivet beskriver nærmere gjennomføringen av bestemmelser om rett til naturalytelser (helsetjenester) som følger av EU-forordningene 883/2004 (grunnforordningen) og 987/2009 (gjennomføringsforordningen).

Avdeling III i grunnforordningen inneholder hovedsakelig bestemmelser om rett til naturalytelser (helsetjenester) når en person bor i et EØS-land og driver aktivitet i et annet EØS-land. Dette vil for eksempel være arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende, studenter, eller personer som mottar pensjon eller trygd fra et annet EØS-land. Videre inneholder avdeling III bestemmelser om rett til naturalytelser ved midlertidig opphold i et annet EØS-land, og rett til planlagt behandling utenfor bostedslandet eller den kompetente staten.

5.2.1 Naturalytelser

Naturalytelser er definert i grunnforordningen artikkel 1 bokstav va.

Hovedregelen i de enkelte bestemmelsene om rett til naturalytelser er at en person har rett til å få dekket de naturalytelser som omfattes av lovgivningen i det landet der helsehjelpen mottas. Hvilken helsehjelp en person kan få dekket etter forordningens regler avgjøres av hvilken helsehjelp som dekkes for innbyggerne i behandlingslandet.

Begrepet naturalytelser omfatter også ytelser som dekkes gjennom refusjon eller stønader dersom beløpet er direkte knyttet til en naturalytelse.

Ettersom rettighetene til naturalytelser varierer i de enkelte medlemsland, kan det ikke gis en uttømmende liste over hvilke tjenester som er å anse som naturalytelser.

5.2.2 Naturalytelser som dekkes etter norsk lovgivning

I Norge regnes helsetjenester som det gis stønad til etter folketrygdloven kapittel 5 som naturalytelser.

Det samme gjelder tjenester etter blant annet:

• helse- og omsorgstjenesteloven
• spesialisthelsetjenesteloven
• lov om tannhelsetjenesten
• lov om psykisk helsevern

Stønadsformer etter folketrygdloven § 10-7 (blant annet ortopediske hjelpemidler) og båretransport etter folketrygdloven § 7-3, kan også være naturalytelser. Dette er naturalytelser som forvaltes av NAV. Se egne rundskriv for mer informasjon om disse ytelsene.

5.3.1 Hvem har rett til naturalytelser

For mer om personkretsen som er omfattet av forordningen se rundskrivets kapittel 1, pkt. 7 Personkrets – trygdeforordningen artikkel 2.

EU-domstolen har i flere saker lagt til grunn definisjonen av «insured person» (forsikringstaker) i forordningens artikkel 1 bokstav (c) som det avgjørende for hvem som har rett til naturalytelser. Begrepet «insured person» henviser til:

«any person satisfying the conditions required under the legislation of the Member State competent under Title II to have the right to benefits, taking into account the provisions of this Regulation»

Avdeling II i forordningen inneholder regler om lovvalg og hvilken stat som er kompetent. Hvis Norge er kompetent stat for en person etter disse reglene, vil personen være forsikret for naturalytelser i Norge, forutsatt at vedkommende oppfyller vilkårene for rett til naturalytelser her. Norge vil også kunne være ansvarlig for utgifter til naturalytelser personen mottar i andre EØS-land.

Det gjøres oppmerksom på at det er NAV som har ansvaret for forvaltningen av forordningens avdeling II (forordningens lovvalgsbestemmelser). Se mer om lovvalg i kapittel 2 – Regler om medlemskap og om hvilket lands lovgivning som skal anvendes.

5.4.1 Arbeidstakere

Reglene for arbeidstakere gjelder for personer som er i «lønnet arbeid» og for personer som utøver «selvstendig virksomhet».

Med «lønnet arbeid» menes enhver aktivitet som betraktes som lønnet arbeid etter trygdelovgivningen i den medlemsstaten der aktiviteten finner sted, jf. grunnforordningen artikkel 1 bokstav a.

Med «selvstendig virksomhet» menes enhver aktivitet som betraktes som selvstendig virksomhet etter trygdelovgivningen i den medlemsstaten der denne finner sted, jf. grunnforordningen artikkel 1 bokstav b.

5.4.2 Ytelser fra Nav som sidestilles med «lønnet arbeid»

Ytelser fra NAV som følge av lønnet arbeid/arbeidsinntekt kan utløse de samme rettighetene som arbeidstakere har. Når rundskrivet omtaler «arbeidstakere», kan dette også omfatte personer som har følgende ytelser:

• Dagpenger
• Sykepenger
• Arbeidsavklaringspenger
• Svangerskapspenger
• Foreldrepenger
• Omsorgspenger, pleiepenger og opplæringspenger

5.4.3 Arbeidstakeres rettigheter i bostedslandet (S1)

En arbeidstaker som er bosatt i et EØS-land, men som er forsikringstaker i trygdeordningen i et annet EØS-land (kompetent stat), har rett til helsetjenester i bostedslandet. Dette følger av artikkel 17 i grunnforordningen.

Retten til dekning av helsetjenester i bostedslandet gis etter bostedslandets lovgivning, som om vedkommende var forsikret i trygdeordningen der. Vedkommende har rett til både helsetjenester som blir nødvendig under oppholdet og planlagt behandling.

Retten til helsetjenester dokumenteres ved at den kompetente staten utsteder dokument S1 (tidligere blankett E106), jf. gjennomføringsforordningen artikkel 24.

Utgiftene dekkes etter lovgivningen i bostedslandet, men på kompetent stats bekostning. For det finansielle etteroppgjøret mellom landene, se punkt 5.18 i dette rundskrivet.

Merk at dokument S1 dokumenterer en rettighet, og bekrefter at kompetent stat har tatt på seg finansieringsansvaret for vedkommende persons helsetjenester. Det er de underliggende forholdene som avgjør om vedkommende har en rettighet i bostedslandet. Det er derfor anledning til å gi blankett S1 med virkningsdato tilbake i tid. Forutsetningen er at vilkårene har vært oppfylt hele virkningsperioden.

Arbeidstakere må registrere seg i bostedslandet og levere rettighetsdokumentet til trygdemyndighetene der.

5.4.4 Bostedsland

Når en arbeidstaker søker Helfo om dokument S1, gjør Helfo en konkret vurdering av hvor arbeidstaker skal regnes som bosatt, det vil si i hvilket land arbeidstaker har hovedtyngden av sin aktivitet og anses å ha sitt «senter for livsinteresser», se gjennomføringsforordningen artikkel 11. For å regnes som bosatt i et land, er det en forutsetning av oppholdet der er lovlig.

I vurderingen av hvor en arbeidstaker har sitt bosted kan det blant annet legges vekt på disse forholdene, jf. gjennomføringsforordningen artikkel 11:

• varigheten og kontinuiteten av personens opphold i de aktuelle statene
• arbeidets art og særtrekk, særlig stedet der aktiviteten utøves til vanlig, i hvilken grad det er en permanent aktivitet, og hvor lenge en eventuell arbeidsavtale varer,
• personens familiesituasjon og familiebånd,
• eventuell ulønnet aktivitet,
• for studenters vedkommende, deres inntektskilde,
• personens boligsituasjon, særlig hvor permanent den er
• i hvilket land personen er skattemessig bosatt

I vurderingen av hvilket land som anses som bostedslandet er det ikke nødvendigvis avgjørende hvor stor del av året som tilbringes i de ulike landene. Registrering i folkeregisteret og/eller i Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret er i seg selv heller ikke avgjørende for hvor arbeidstakeren er bosatt. Dette vil imidlertid kunne være momenter som kan vektes i en helhetsvurdering.

5.4.5 Familiemedlemmers rettigheter i bostedslandet (S1)

Familiemedlemmer til arbeidstakere som er bosatt i et annet EØS-land enn den kompetente stat, har de samme rettighetene som arbeidstakeren i bostedslandet. Familiemedlemmer som har et arbeidsforhold eller mottar andre ytelser i bostedslandet, vil imidlertid ha selvstendige rettigheter avhengig av sin trygdetilknytning.

Ettersom det er bostedslandets regler som er avgjørende for hvem som er å anse som familiemedlem, er det bostedslandet som foretar den endelige avgjørelsen av hvorvidt familiemedlemmet har rett til helsehjelp der. Blanketten eller rettighetsdokumentet må registreres i bostedslandet for å være gyldig.

5.4.6 Arbeidstakeres rettigheter i den kompetente staten

Arbeidstakerens rettigheter i den kompetente staten er regulert i artikkel 18 i grunnforordningen.

En arbeidstaker som bor i et annet medlemsland enn den kompetente stat, vil under opphold i den kompetente stat ha rett til helsetjenester på lik linje med de som bor der. Dette følger av artikkel 18 nr. 1.

En person som er arbeidstaker i Norge og er omfattet av norsk trygd, men er bosatt i et annet EØS-land, vil dermed ha rett til både helsetjenester som blir nødvendig under oppholdet og planlagt behandling i begge land.

5.4.7 Familiemedlemmers rettigheter i arbeidstakers kompetente stat

En arbeidstakers familiemedlemmer som bor i et annet medlemsland enn den kompetente staten, har rett til helsetjenester under opphold i den kompetente staten, på lik linje med personer som er bosatt der. Dette følger av artikkel 18 nr. 1.

Dersom familiemedlemmene er bosatt i et annet EØS-land enn arbeidstakeren og dette landet krever refusjon på grunnlag av faste beløp (rundsum), må de søke om rett til planlagt behandling i kompetent stat fra bosettingslandets myndigheter. Disse har rett til å få europeisk helsetrygdkort (med gul bakside) fra kompetent stat, og har derfor kun de rettighetene som helsetrygdkortet gir under opphold utenfor bosettingslandet, se pkt 5.18 under for informasjon om refusjon på grunnlag av faste beløp.

Denne persongruppen kan imidlertid ha rettigheter til refusjon av helsetjenester mottatt i Norge etter folketrygdlovens § 5-24 a. Se rundskrivet til ftrl § 5-24 a for mer informasjon.

Det er også egne regler for en grensearbeiders familiemedlemmer. Se pkt 5.5.1.

5.4.8 Registrering og opphør av rettigheter for arbeidstakere som er bosatt i et annet land enn den kompetente staten

En forsikringstaker som bor i en annen stat enn den kompetente, plikter å registrere seg hos trygdemyndighetene på bostedet. Trygdemyndighetene i den kompetente staten skal deretter bekrefte retten til helsetjenester. Den kompetente staten og bostedsstaten har plikt til å orientere hverandre om enhver endring eller sletting av denne registreringen. Dato skal samsvare med den datoen personens rettslige stilling endres. Melding må sendes med en gang endringen er kjent.

Det er datoen for opphør som er avgjørende for når en stats ansvar for ytelsene opphører. Dette følger av gjennomføringsforordningen artikkel 24 nr. 2. Viktigheten av at slike meldinger sendes uten opphold er understreket i Avgjørelse S6 fra Den Administrative Kommisjon.

Det gjelder en særskilt regel for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende som flytter uten å videreføre eksisterende arbeidsforhold, eller går over i ny jobb. Så lenge disse personene mottar arbeidsledighetstrygd fra landet de tidligere jobbet i, skal staten som har ansvar for å yte helsetjenester, forbli uforandret. Dersom personen ikke har rett til arbeidsledighetstrygd fra det landet de jobbet i, skal sluttdato være dagen de ble ledige.

Ytelser som er gitt basert på rettighetsdokumentet, og i samsvar med dokumentets gyldighet (uten at melding om opphør er kommet frem), kan ikke nektes refusjon med begrunnelse at personen ikke lenger hadde slike rettigheter, og at beløpet derfor ikke skulle vært utbetalt.

5.5.1 Grensearbeidere og deres familiemedlemmer

Bestemmelsene om grensearbeidere fremgår av artikkel 18 og 28 i grunnforordningen. For å falle inn under denne persongruppen må vedkommende bo i et medlemsland og arbeide i et annet medlemsland, hvor hun eller han reiser tilbake daglig, eller minst en gang i uken, jf. grunnforordningen artikkel 1 bokstav f). Det er ikke et krav at medlemslandene fysisk grenser til hverandre.

Grensearbeidere har rett til helsetjenester både i bostedslandet og i den kompetente medlemsstaten, det vil si der grensearbeideren arbeider. Helsetjenestene skal gis og dekkes av kompetent medlemsstat som om de var bosatt der. Grensearbeidere har derfor rett til både de helsetjenestene som blir nødvendig under oppholdet og planlagt behandling.

Disse reglene gjelder også for grensearbeidernes familiemedlemmer, forutsatt at kompetent medlemsstat ikke er oppført i grunnforordningens Vedlegg III («Begrensninger på rett til naturalytelser for en grensearbeiders familiemedlemmer»). Dersom kompetent stat er oppført her, har familiemedlemmene etter artikkel 18 nr. 2 ikke rett til planlagt behandling, men kun helsehjelp som blir nødvendig under oppholdet. Norge har tilsluttet seg vedlegg III, og familiemedlemmer til grensearbeidere som arbeider her, har derfor i henhold til forordningen kun de rettighetene som Europeisk helsetrygdkort gir, se punkt 5.8. Denne persongruppen kan imidlertid ha rettigheter til refusjon av helsetjenester mottatt i Norge etter folketrygdlovens § 5-24 a. Se rundskrivet til ftrl § 5-24 a for mer informasjon.

Utgiftene dekkes etter lovgivningen i bostedslandet, men på kompetent stats bekostning. For det finansielle etteroppgjøret mellom landene, se punkt 5.18 i dette rundskrivet

5.5.2 Pensjonerte grensearbeidere

Pensjonerte grensearbeidere har etter grunnforordningen fortsatt rett til helsetjenester ved sykdom i det landet som var kompetent stat da vedkommende gikk av med pensjon, forutsatt at behandlingen er en fortsettelse av behandling som var påbegynt i dette landet. Med uttrykket «fortsettelse av behandling» menes fortsatt undersøkelse, diagnostisering og behandling av en sykdom, så lenge behandlingen varer.

Den pensjonerte grensearbeideren dokumenterer retten sin med det portable dokumentet S3. Dokumentet skal utstedes av kompetent stat som utbetaler pensjonen, og legges frem for institusjonen på oppholdsstedet.

5.6.1 Pensjonister som omfattes av forordningen

Ikke alle pensjonister omfattes av rettighetene i forordningene. For Norges del omfattes norske statsborgere eller statsborgere i et annet EØS-land, som har pensjon fra:

• Folketrygden (alle former for pensjon)
• Statens Pensjonskasse
• Pensjonsordningen for sykepleiere
• Pensjonstrygden for sjømenn
• Pensjonstrygden for fiskere
• Pensjonstrygden for skogsarbeidere.

Pensjonister med andre former for offentlige eller private tjenestepensjonsordninger, har ikke rettigheter etter forordningen. For eksempelvis vil pensjonsordningene Fellesordningen for tariffestet pensjon (FTP) og avtalefestet pensjon (AFP) i utgangspunktet falle utenfor forordningens bestemmelser.

Når det gjelder personer med private AFP-ordninger, forutsetter uttak under disse avtalene imidlertid samtidig uttak av alderspensjon fra folketrygden. Disse personene er dermed likevel omfattet av forordningen. Dersom uttak av alderspensjon er satt til kr 0, er forutsetningen ikke lenger oppfylt, og AFP-pensjonisten vil derfor ikke lenger være omfattet av forordningen.

Personer i aldersgruppen 65 – 67 år med pensjon fra Statens pensjonskasse, er å anse som AFP-pensjonister og blir følgelig ikke omfattet av artiklene om pensjonister i forordningen.

Pensjonister som ikke har rettigheter etter forordningen og som bosetter seg i et annet EØS-land, kan få rett til stønad til helsehjelp etter folketrygdloven § 5-24. De må da få innvilget frivillig medlemskap i folketrygden etter folketrygdloven § 2-8. Det er NAV som tar stilling til medlemskap i folketrygden.

5.6.2 Pensjonisters rettigheter i bostedslandet (S1)

Pensjonister som bosetter seg i et annet EØS-land enn det landet de mottar pensjon fra, kan ha rett til helsetjenester i bostedslandet etter bostedslandets regler. Dette gjelder også hans eller hennes familiemedlemmer. Det er en forutsetning at pensjonisten ville hatt rett til helsetjenester i landet vedkommende mottar pensjon fra, dersom vedkommende var bosatt der. Dette følger av artikkel 24 i grunnforordningen.

Pensjonisten blir omfattet av trygdelovgivningen i bostedslandet på kompetent stats regning. Kompetent stat er som hovedregel det landet som utbetaler pensjonen, jf. lovvalgsbestemmelsene i grunnforordningen. Dersom Norge utbetaler pensjonen, dokumenteres rettigheten ved at Helfo utsteder dokument S1 (tidligere blankett E121). Hvem som skal anses som familiemedlem følger av bostedslandets regler.

5.6.3 Rettigheter under midlertidig opphold i et annet EØS-land, inklusiv opphold i den kompetente stat

Pensjonister som oppholder seg midlertidig utenfor bostedslandet, har rett til de helsetjenester som blir nødvendig under oppholdet. Dette følger av grunnforordningen artikkel 27 jf. artikkel 19.

Pensjonistens rettigheter under midlertidige opphold i den kompetente stat er i utgangspunktet også begrenset til helsehjelp som blir nødvendig under oppholdet. Dersom den kompetente staten er oppført i vedlegg IV til forordningen vil pensjonisten ha utvidede rettighet i den kompetente staten (dvs. rett til planlagt behandling i kompetent stat). Norge har imidlertid ikke tilsluttet seg dette vedlegget. Personer som mottar pensjon fra Norge og er bosatt i et annet EØS-land, har dermed etter forordningen kun rett til de helsetjenester som blir nødvendige under opphold i Norge. Se imidlertid punkt 5.6.4 nedenfor om planlagt behandling utenfor bostedslandet. Pensjonistene må med andre ord under opphold i Norge benytte seg av Europeisk helsetrygdkort. Se mer om hvilke rettigheter Europeisk helsetrygdkort gir under punkt 5.8 i dette rundskrivet. Det vises til at disse pensjonistene imidlertid kan ha rett til å motta planlagt behandling i Norge etter bestemmelsene i pasientrettighetsdirektivet (se rundskrivet til ftrl § 5-24 a for mer informasjon).

Det er den staten som utbetaler pensjon som skal utstede Europeisk helsetrygdkort til pensjonister. Pensjonister som mottar pensjon fra Norge og som bor i annet EØS-land skal derfor ha helsetrygdkort fra Norge. Siden denne persongruppen ikke har rett til planlagt behandling i Norge, mottar de Europeisk helsetrygdkort med gul bakside.

5.6.4 Planlagt behandling utenfor bostedslandet

Norske pensjonister som er bosatt i andre EØS-land, har i utgangspunktet ikke rett til planlagt behandling i Norge etter reglene i forordningen. Dette følger av at Norge ikke er oppført i grunnforordningens vedlegg IV.

En pensjonist kan imidlertid ha rett til planlagt behandling i land utenfor bostedslandet etter reglene i grunnforordningen artikkel 20. Dette fremkommer av artikkel 27 nr. 3. Se mer om hva denne rettigheten inneholder, og vilkårene for å få dekket planlagt behandling i punkt 5.9.

I de tilfellene der bostedslandet er oppført i Vedlegg 3 i gjennomføringsforordningen og dermed krever refusjon på grunnlag av faste beløp (rundsum), er det bostedslandets trygdemyndigheter som er ansvarlig for utgiftene når det gjelder rett til å motta planlagt behandling utenfor bostedslandet. Dette følger av artikkel 27 nr. 5. For mer informasjon om rundsum, se punkt 5.18.3 i dette rundskrivet.

Eksempel: Dersom en person mottar pensjon fra Norge og bor i Spania, er Norge kompetent stat med tanke på naturalytelser. Pensjonisten har rett til å motta dokument S1 og helsetrygdkort (med gul bakside) fra Norge. Pensjonisten har imidlertid begrenset rett til å motta planlagt behandling i Norge. For å kunne motta planlagt behandling i Norge etter forordningens regler må pensjonisten ha med seg forhåndsgodkjenning fra Spania, (dokument S2). Spania er da ansvarlig for utgiftene til den planlagte behandlingen. Mer informasjon om disse rettighetene må pensjonisten få fra trygdemyndighetene i bostedslandet Spania.

Norge krever rundsum for pensjonister som bosetter seg her. Det følger av tilpasninger i EØS-tillegget til EØS-avtalens trygdedel at Norge skal legge Vedlegg 3 til gjennomføringsforordningen til grunn. Norge er derfor også ansvarlig for å utstede dokument S2 til pensjonister som er bosatt her, dersom de planlegger behandling i sitt hjemland (se for øvrig punkt 5.9).

5.7.1 Studenter i andre EØS-land

Artikkel 11 i grunnforordningen gir generelle bestemmelser om hvilken stat som er å anse som kompetent stat for«ikke-yrkesaktive». Dette gjelder også blant andre for studenter. Personer som omfattes av grunnforordningen skal som hovedregel være undergitt lovgivningen i bare én medlemsstat. Enhver person som ikke omfattes av artikkel 11 nr. 2 og nr. 3 bokstav a) til d), skal som utgangspunkt være undergitt bostedsstatens lovgivning. Dette er den alminnelige lovvalgsregelen for studenter.

Avgjørende for hvilket land som er å anse som bostedsland, er hvor studenten anses å ha sitt «senter for livsinteresser», jf. artikkel 11 i gjennomføringsforordningen.

Det skal blant annet legges vekt på følgende momenter:

• Varigheten og kontinuiteten på personens opphold i de berørte medlemsstatene
• Virksomhetens art og karakter
• Familiesituasjonen
• Utøvelse av annen ulønnet virksomhet
• Inntektskilde/studiefinansiering
• Inntektskilde ved siden av studiene
• Boligsituasjonen
• Skattemessig bosted

Varigheten på studiene vil ha betydning, samt hvor ofte studenten er tilbake i hjemlandet sitt. Dersom studieoppholdet er kort, og studenten tilbringer de fleste ferier og høytider i hjemlandet, vil det tale for at studenten ikke har sitt «senter for livsinteresser» i studielandet. Motsatt vil gjelde dersom studieoppholdet varer over flere år og studenten sjelden oppholder seg i hjemlandet.

Et studieopphold vil normalt ikke ha en fast karakter, noe som taler for at studenten ikke har sitt «senter for livsinteresser» i studielandet. Det vil ha betydning hvor studentens nærmeste familiemedlemmer holder til. I tilfeller der en student ikke har til hensikt å bosette seg i studielandet, men skal tilbake til Norge og til sin nærmeste familie etter avsluttet studium eller skolegang, vil man normalt kunne si at han eller hun ikke har senter for sine livsinteresser i studielandet, men i hjemlandet.

Videre har studentens inntektskilde betydning i vurderingen av «senter for livsinteresser». Hvilket land studenten mottar studiestøtte fra, vil derfor ha betydning. Dersom studenten tar inntektsgivende arbeid i studielandet, vil studenten ikke lenger være «ikke-yrkesaktiv». Forordningens hovedregel er at en person som utfører lønnet arbeid i en medlemsstat er undergitt denne statens lovgivning, jf. grunnforordningen artikkel 11 bokstav a).

Mer om lovvalgsregler for studenter finnes i rundskrivets punkt 2.15.

Det er NAV som tar stilling til studentens lovvalg (medlemskap). Dersom Helfo er i tvil om hvilket lands lovgivning en student er omfattet av (hvor studenten er medlem), tar Helfo kontakt med NAV eller ber brukeren om å fremskaffe dokumentasjon.

De samme momentene legges til grunn når en student studerer i et annet nordisk land, og Helfo må ta stilling til bosted for å vurdere hvilket nordisk land som er kompetent. Det gjøres imidlertid oppmerksom på at også studenter med statsborgerskap i land utenfor EØS (tredjeland) har rettigheter innenfor Norden, se punkt 5.11 om Nordisk konvensjon.

5.7.2 Rettigheter i studielandet

Dersom studenten er å anse som bosatt i et annet land enn studielandet, vil studenten måtte benytte seg av Europeisk helsetrygdkort under oppholdet i studielandet for å dokumentere retten til helsetjenester. Helsetrygdkortet dokumenterer rett til de helsetjenester som blir nødvendige under oppholdet, se mer om dette i punkt 5.8. Planlagt behandling som ikke er nødvendig å få utført under oppholdet, vil ikke kunne dekkes av helsetrygdkortet.

Dersom studenten er å anse som bosatt i studielandet, blir studielandet kompetent stat. Studenten har da rett til helsehjelp etter studielandets regler på lik linje med øvrige bosatte der. Dette omfatter også retten til planlagt behandling. Utgiftene skal dekkes for studielandets regning.

Dersom studenten har familiemedlemmer som ikke selv har rettigheter som arbeidstaker eller lignende, vil disse ha de samme rettighetene som studenten selv, som dokumenteres med eget helsetrygdkort.

5.7.3 Rettigheter i hjemlandet

Landet studenten reiser ut fra og har bodd i frem til utreisen til studielandet, betraktes ofte som studentens hjemland, og kan være studentens kompetente stat.

Hvilket land som er en students kompetente stat vurderes etter lovvalgsreglene. Det vil kunne ha betydning om studenten har arbeid i tillegg til studiene, eller er ikke-yrkesaktiv.

Anses hjemlandet som studentens kompetente stat, vil en som studerer i et annet EØS-land ha rett til helsetjenester som andre bosatte i hjemlandet, når studenten oppholder seg der. Utgiftene dekkes etter hjemlandets lovgivning og for hjemlandets regning.

Dersom det er studielandet som er den kompetente staten etter lovvalgsreglene, vil studenten ikke ha rett til helsetjenester i hjemlandet, utover de rettigheter som Europeisk helsetrygdkort gir. Det er studielandet som i disse tilfellene skal utstede Europeisk helsetrygdkort. Studenten vil da ikke ha rett til planlagte helsetjenester i hjemlandet, med mindre vedkommende kan vise Dokument S2 utstedt av studielandet. For utgifter påløpt i hjemlandet, kan studenten også søke refusjon fra studielandet etter pasientrettighetsdirektivet.

5.8.1 Midlertidig opphold

Med midlertidig opphold menes et opphold som ikke er av fast karakter. Det er ikke gitt noen felles grense for hvor lenge et opphold kan vare og fortsatt klassifiseres som midlertidig. Et hvert opphold utenfor bostedslandet er å anse som midlertidig opphold. For å avgjøre bostedsland, må det vurderes konkret i hvilket land personen anses å ha sitt «senter for livsinteresser», jf. gjennomføringsforordningen artikkel 11. I hvilket land en person er folkeregistrert, har ikke avgjørende betydning for om oppholdet skal anses for å være midlertidig eller ikke. For vurderingen knyttet til arbeidstakere og studenter, se punkt 5.4 og 5.7.

5.8.2 Helsetjenester som blir nødvendige

En EØS-borger som er omfattet av trygdelovgivningen i et EØS-land kan ha rett til helsetjenester som blir nødvendige under midlertidig opphold i et annet EØS-land, se artikkel 19 i grunnforordningen og artikkel 25 i gjennomføringsforordningen. Det samme gjelder vedkommendes familiemedlemmer.

Rettigheten omfatter de ytelsene som tilbys i oppholdslandet. Dette innebærer at det er regelverket i oppholdslandet som avgjør hvilke helsetjenester som dekkes, og hvilket beløp som dekkes.

Eksempel: En person som er på turistopphold i Frankrike vil ikke få dekket andre typer helsetjenester enn det andre rettighetshavere i Frankrike får dekket av det offentlige. Videre må turisten betale de samme egenandeler som rettighetshaverne i Frankrike. Det gis kun stønad til helsehjelp mottatt ved behandlingssteder som er tilknyttet det offentlige helsevesenet i Frankrike.

Rettigheten er begrenset til de ytelsene som blir nødvendige under oppholdet, sett i forhold til ytelsens art og hvor lenge oppholdet er forventet å vare. Dette betyr at helsetjenester som det er nødvendig at en rettighetshaver får utført før den planlagte hjemreisen, skal dekkes. Vedkommende skal med andre ord ikke være nødt til å avbryte reisen og dra hjem for å motta nødvendig behandling.

«Naturalytelser som blir nødvendig under oppholdet» omfatter både behandling som blir nødvendig som følge av akutt sykdom og behandling som relaterer seg til kronisk sykdom og allerede konstatert sykdom. Dette følger av Avgjørelse S1 og S3 fra Den Administrative Kommisjon.

Det er helsetjenesteyteren i oppholdslandet som tar stilling til hva som er å anse som «nødvendig» under oppholdet.

5.8.3 Europeisk helsetrygdkort

Retten til å få dekket helsetjenester under midlertidig opphold i et annet EØS-land, dokumenteres som hovedregel ved Europeisk helsetrygdkort.

Når en rettighetshaver viser frem Europeiske helsetrygdkort til behandleren eller behandlingsinstitusjonen, trenger vedkommende kun å betale eventuell egenandel eller egenbetaling for helsehjelpen som mottas. Resten av beløpet belastes den kompetente staten gjennom landoppgjør, se punkt 5.18.

Mellom de nordiske land er det ikke et krav at man må dokumentere retten ved fremleggelse av helsetrygdkort. Her anvendes helsetrygdkort kun ved behov. Dette fremgår av bestemmelser i Nordisk konvensjon, se punkt 5.11 og eget rundskriv om konvensjonen.

Helsetrygdkortet utstedes som hovedregel med tre års varighet i Norge, men gyldigheten er betinget av at personen er omfattet av trygdelovgivningen. En person som har fått utstedt Europeisk helsetrygdkort må selv sørge for at vilkårene for retten til å bli omfattet av lovgivningen er oppfylt. Dersom vilkårene ikke lenger er oppfylt, kan vedkommende ikke lenger benytte helsetrygdkortet.

Dersom en rettighetshaver ikke har med seg helsetrygdkortet sitt, skal trygdemyndighetene i personens kompetente stat ved behov utstede en hasteblankett. I Norge kan Helfo utstede dette til rettighetshavere.

5.8.4 Fødsel i et annet EØS-land

Svangerskap og fødsel er omfattet av bestemmelsen om midlertidig opphold, se grunnforordningen artikkel 19 og gjennomføringsforordningen artikkel 25 avsnitt A stk. 3. Dette følger av Avgjørelse S3 fra Den Administrative Kommisjon. Ved fødsel i utlandet skal det derfor som hovedregel være tilstrekkelig å vise frem Europeisk helsetrygdkort.

Dette gjelder likevel ikke når fødselen er formålet med det midlertidige oppholdet, fordi fødselen da anses som planlagt behandling. Ved planlagt fødsel innenfor EØS-området kan imidlertid reglene i folketrygdloven § 5-24 a kunne anvendes. Vi viser til rundskrivet til ftrl § 5-24 a for mer informasjon. For informasjon om hvilke regler som gjelder når en fødsel gjennomføres i et land som er unntatt fra avskjæring, se punkt 5.16.2.

5.8.5 Arbeidsledige

Arbeidsledige personer som oppholder seg midlertidig i andre EØS- land dokumenterer sin rett til helsetjenester ved å fremvise Europeisk helsetrygdkort.

En arbeidsledig som er bosatt i et EØS- land som ikke er kompetent har rett til å få dekket utgifter til helsetjenester etter bostedslandets lovgivning, som om vedkommende var medlem i trygdeordningen der. Vedkommende har rett til både helsetjenester som blir nødvendig under oppholdet og planlagt behandling. Dette følger av artikkel 17 jf. artikkel 64 i grunnforordningen og artikkel 55 i gjennomføringsforordningen. Den arbeidsledige dokumenterer sin rett til helsetjenester ved å fremvise dokument S1.

Eksempel: En arbeidsledig person bosatt i Norge, men hvis kompetente stat er Tyskland, har rett til helsetjenester i Norge etter norsk lovgivning på lik linje som øvrige norske borgere bosatt her. Vedkommende registrer retten ved dokument S1 fra Tyskland.

5.8.6. Personer med særskilt behandlingsbehov – visse typer løpende behandling

«Naturalytelser som blir nødvendig under oppholdet» omfatter også behandling som relaterer seg til kronisk sykdom og allerede konstatert sykdom. Dette følger av Avgjørelse S1 og S3 fra Den Administrative Kommisjon.

Utgifter til visse typer løpende behandling anses som nødvendige utgifter og kan dekkes etter oppholdslandets lovgivning. Det er et vilkår at behandlingen gis som ledd i en allerede løpende behandling, og at hensikten med reisen ikke er å oppnå slik behandling i oppholdslandet. For å kunne garantere at den løpende helsetjenesten faktisk kan gis i oppholdslandet, bør avtale om behandling være inngått før oppholdet begynner. Det er rettighetshaveren selv som må sørge for at en slik avtale med behandlingsstedet er avtalt. Dette er spesielt aktuelt for behandling som kun kan gis på noen spesialiserte medisinske avdelinger, og/eller gis av helsepersonell med spesialisering og/eller krever spesielt medisinsk utstyr.

Den Administrative Kommisjon har utarbeidet en liste over behandlingstyper som av praktiske grunner forutsetter at det foreligger avtale mellom behandlingsinstitusjonen og personen som trenger helsehjelpen, se Avgjørelse S3. Listen nevner dialysebehandling, oksygenbehandling, særlig astmabehandling, ekkokardiografi i forbindelse med kroniske autoimmune sykdommer og kjemoterapi (kreftbehandling). Denne listen er ikke uttømmende.

En avtale om behandling må inngås med et behandlingssted som er tilknyttet det offentlige helsevesenet i behandlingslandet.

Når det gjelder oksygen- og dialysebehandling for EØS-borgere som kommer til Norge, er det de regionale helseforetakene som er kontakt- og informasjonsorgan.

5.9.1 Innledning

Dersom en rettighetshaver ønsker å reise til et annet EØS-land i den hensikt å motta behandling der (planlagt behandling), stilles det vilkår for dekning av utgiftene etter forordningen. Vilkårene fremkommer av artikkel 20 i grunnforordningen. Også vedkommendes familiemedlemmer har rett til å motta planlagt behandling i annet EØS-land. Dette følger av artikkel 20 nr. 3.

Det kreves i utgangspunktet forhåndsgodkjenning fra trygdemyndighetene i den kompetente staten for å få dekket planlagt behandling etter forordningens regler. Dette fremkommer av artikkel 20 nr. 1 jf. nr. 2. En søknad om forhåndsgodkjenning bør derfor fremsettes før avreisen, og senest innen den aktuelle behandlingen starter. Dette er imidlertid ikke et absolutt vilkår, og en søknad skal ikke avslås med den begrunnelse at denne er fremsatt etter at den planlagte behandlingen er utført. Se f.eks. EU-domstolen VanBraekel [61998CJ0368], Elchinov [62009CJ0173] og C:2021:809.

En rettighetshaver vil derfor kunne ha rett til stønad også der en søknad settes frem i etterkant av behandlingen. Det skal da foretas en konkret vurdering av om en forhåndsgodkjenning ville vært innvilget dersom søknad om forhåndsgodkjenning var blitt fremsatt før avreisen og senest innen behandlingen startet.

Forhåndsgodkjenning fra den kompetente stat dokumenteres ved utstedelse av dokument S2, som er en bekreftelse på at den kompetente medlemsstaten påtar seg det økonomiske ansvaret for utgiftene som påløper i forbindelse med behandlingen som fremgår av godkjenningen. Forhåndsgodkjenning blir basert på sakens opplysninger, gitt for en bestemt behandling i en nærmere angitt tidsperiode, hos en bestemt behandler/behandlingsinstitusjon.

Rettighetshaveren skal få godkjenningen dersom vilkårene i artikkel 20 nr. 2 andre punktum er oppfylt. Det er et krav at samtlige vilkår er oppfylt for at godkjenning skal kunne gis. Vilkårene for å få godkjenning er beskrevet nedenfor.

Reglene om planlagt behandling innenfor EØS-området etter forordningene, suppleres av reglene i pasientrettighetsdirektivet. Pasientrettighetsdirektivet er ulikt gjennomført i EØS-landene. I Norge er reglene gjennomført i folketrygdloven § 5-24 a med tilhørende forskrift. Reglene er nærmere omtalt i eget rundskriv [R05-24A-FOR].

5.9.2 Vilkårene for å få forhåndsgodkjenning til planlagt behandling

For at en rettighetshaver skal få forhåndsgodkjenning til å få utført den behandlingen vedkommende søker om å få dekket i et annet EØS-land, er det et vilkår at Norge har et godkjent behandlingstilbud som tilsvarer den omsøkte behandlingen. Kravet er begrunnet med forutsetningen om at det primære helsetilbudet skal være i vedkommendes bostedsstat, og at retten til å motta behandling i annet EØS-land først aktualiseres når gjeldende behandling ikke kan gis innen medisinsk forsvarlig ventetid.

Videre er det et vilkår at vedkommende ikke kan få gjeldende behandling fra Norge innen en tid som er medisinsk forsvarlig. Det skal foretas en konkret vurdering av hva som er å anse som forsvarlig ventetid for den enkelte pasienten, hvor man tar hensyn til vedkommendes behandlingsbehov gjennom en objektiv medisinsk vurdering. I vurderingen av hva som er å anse som medisinsk forsvarlig ventetid skal det tas utgangspunkt i pasientens «aktuelle helsetilstand og den sannsynlige utviklingen av sykdommen». EU-domstolen har fastslått at ventelister for de ulike behandlingsformer ikke i seg selv er i strid med EU/EØS-retten. De mener likevel at en søknad om forhåndsgodkjenning til planlagt behandling i annet EØS-land ikke kan avslås kun med den begrunnelsen at det foreligger en venteliste.

Det er også et vilkår for rett til stønad at den aktuelle behandleren eller behandlingsinstitusjonen er tilknyttet det offentlige helsevesenet i behandlingslandet. Dette fremgår forutsetningsvis av ordlyden i artikkel 20 nr. 2 første ledd ved at det vises til at medlemmet skal motta helsehjelpen som om vedkommende har trygdedekning i behandlingslandet.

5.9.3 Dekning av utgifter

Dersom en person har rett til å få dekket planlagt behandling i et annet EØS-land etter artikkel 20, gis det kun stønad til selve behandlingen og andre utgifter som er knyttet til pasientens behandlingsbehov under oppholdet. Ytterligere utgifter som påløper i forbindelse med oppholdet, dekkes ikke. Dette følger av EU-domstolens praksis. Se likevel hvilke regler som gjelder for dekning av reise- og oppholdsutgifter nedenfor i punkt 5.13.

Pasienter som har fått planlagt behandling etter forordningens regler, får stønad etter reglene i oppholdslandet og skal kun betale de egenandelene som er fastsatt i behandlingslandet.

Dersom personen har mottatt planlagt behandling i samsvar med forhåndsgodkjenning som er gitt av kompetente trygdemyndigheter (dokument S2), og betalt egenandelene i behandlingslandet, har pasienten i visse tilfeller rett til å få dekket ytterligere av utgiftene sine fra hjemlandet. Dersom reglene i behandlingslandet innebærer at pasienten får en større egenbetaling enn det vedkommende ville fått ved tilsvarende behandling i hjemlandet, kan pasienten få dekket dette mellomlegget av hjemlandets trygdemyndigheter. Dette fremkommer av grunnforordningen artikkel 26 B nr. 7.

5.9.4 Forholdet til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4a (2a) om helsehjelp i utlandet

Dersom pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten etter § 2-1 b og det ikke finnes et tilbud i riket eller helsehjelpen i utlandet er dokumentert mer virkningsfull enn den helsehjelpen som tilbys av det offentlige i Norge, har personen rett til nødvendig helsehjelp ved et behandlingssted i utlandet innen en individuelt fastsatt frist. Det er de regionale helseforetakene som behandler disse søknadene og har finansieringsansvaret for utført behandling, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 5-2 tredje ledd.

I enkelte tilfeller vil det kunne være samsvar mellom rettighetene etter forordningen og pbrl §2-4a (2a). En pasient som har rett etter pbrl §2-4a (2a) er ikke nødvendigvis forhindret fra å motta rettigheter etter forordning 883/04 dersom vilkårene er oppfylt. Det ytes imidlertid ikke dekning etter flere ordninger for den samme helsetjenesten.

5.9.5 Reise til Norge med det formål å motta nødvendig behandling her

Dersom en EØS-borger kommer til Norge med det formål å motta behandling her, og Norge verken er bostedsland eller kompetent medlemsstat, kan personen ha rett til å motta behandling her på lik linje med medlemmer i norsk folketrygd både etter forordningen og etter pasientrettighetsdirektivet.

Dersom personen har med seg forhåndsgodkjenning fra sin kompetente trygdemyndighet (dokument S2), er Norge forpliktet til å gi vedkommende stønad til helsetjenester i samsvar med norsk rett. Behandlingsutgiftene skal dekkes av den medlemsstaten som har utstedt forhåndsgodkjenningen.

Sykehus og behandlere, som mottar pasienter med forhåndsgodkjenning i form av dokument S2, skal sende regning til Helfo sammen med kopi av dokumentet.

5.13.1 Personer som oppholder seg i Norge

Personer som omfattes av forordningen, har under opphold i Norge rett til dekning av utgifter til syketransport etter norske regler i forbindelse med behandling som blir nødvendig under oppholdet. Det er en forutsetning at reisen har sammenheng med behandling som er refusjonsberettiget. Reiseutgifter dekkes etter reglene i pasientreiseforskriften (forskrift av 25. juni 2015 nr. 793), jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6.

En EØS-statsborger som under et opphold i Norge har hatt utgifter til behandling og reise, og har betalt mer enn egenandel, eller av ulike grunner ikke har fått dekket utgiftene etter norske regler, kan fremsette kravet for kompetent institusjon i hjemlandet sitt. Kompetent institusjon vil da kunne sende en forespørsel til Helfo for å innhente opplysninger om korrekt refusjonsbeløp etter norsk lovgivning. Helfo vurderer utgiftene knyttet til behandlingen og reisen, og opplyser om korrekt refusjonsbeløp.

5.13.2 Personer som oppholder seg midlertidig i et annet EØS-land

Under opphold i et annet EØS-land, er det lovgivningen i oppholdslandet som er avgjørende for om utgifter til reise og opphold vil bli dekket.

En person som arbeider i, eller oppholder seg midlertidig i et annet EØS-land, må derfor undersøke hvilke rettigheter man har i oppholdslandet/bostedslandet. En person som har hatt reiseutgifter under midlertidig opphold i et annet EØS-land, kan søke Helfo om refusjon etter at utgiftene er påløpt. Helfo vil da undersøke med oppholdslandet hvorvidt det foreligger grunnlag for refusjon, og hva som er korrekt refusjonsbeløp.

5.13.3 Planlagt behandling i annet EØS-land

Når en person reiser til et annet EØS-land i den hensikt å motta behandling der (planlagt behandling), vil personen og nødvendig ledsager kunne ha rett til dekning av reise- og oppholdsutgifter. Dette følger av artikkel 26 C i gjennomføringsforordningen.

Dersom det i nasjonal lovgivning finnes hjemmel for å dekke reise- og oppholdsutgifter i forbindelse med at vedkommende mottar helsetjenester, skal slike utgifter også dekkes når vedkommende har fått forhåndsgodkjenning til å motta planlagt behandling i et annet EØS-land, jf. artikkel 26 C nr. 8. Det som kan dekkes med hjemmel i nasjonal lovgivning er «reise og oppholdsutgifter som ikke kan holdes adskilt fra medlemmets behandling» for pasienten selv og «om nødvendig for en nødvendig ledsager».

I Norge vurderes krav om dekning av reise- og oppholdsutgifter og utgifter til nødvendig ledsager som nevnt etter reglene i pasientreiseforskriften. Krav om reise- og oppholdsutgifter i forbindelse med planlagt behandling i et annet EØS-land vurderes også derfor etter dette regelverket.

Kravet om reise- og oppholdsutgifter skal settes frem sammen med kravet om helsehjelp. Begge krav skal sendes til Helfo. Det er først når personen har fått innvilget krav om planlagt behandling, at kravet om reise- og oppholdsutgifter vil bli behandlet. Helfo behandler også kravet om dekning av reise- og oppholdsutgifter.

5.13.4 Yrkesskade og yrkessykdom

Dersom den kompetente staten har hjemmel for å dekke reiseutgifter i forbindelse med at en person mottar helsetjenester knyttet til en yrkesskade eller yrkessykdom, skal slike utgifter også dekkes når vedkommende er bosatt i et annet EØS-land og har hatt reiseutgifter til sitt bosted eller til sykehus. Dette følger av artikkel 37 nr. 1 i grunnforordningen.

Det er et vilkår at den kompetente institusjonen har gitt godkjennelse til transporten på forhånd, etter å ha tatt en konkret vurdering av grunnene som taler for dette. Det kreves ikke forhåndstilsagn for grensearbeidere. Utgiftene dekkes etter reglene i kompetent stat.

Helfo dekker nødvendige utgifter til hjemtransport etter en yrkesskade, jf. folketrygdloven § 5-25. Når Norge er kompetent land for yrkesskaden, skal Helfo gi forhåndstilsagn for dekning av reiseutgifter til bosted eller sykehus også i de tilfellene der vedkommende er bosatt i et annet EØS-land. Utgiftene dekkes etter reglene i pasientreiseforskriften.

5.13.5 Merutgifter ved hjemtransport

Forordningen har ikke egne bestemmelser om dekning av hjemtransport dersom en person blir skadet eller blir syk under opphold i et annet EØS-land. Det foreligger imidlertid unntak for yrkesskade, se punkt 5.13.4 i dette rundskrivet.

For personer som pådrar seg merutgifter ved hjemtransport innenfor Norden, kan det gis stønad etter Nordisk konvensjon artikkel 7. Denne bestemmelsen gjelder mellom de nordiske land, også for personer som er omfattet av grunnforordningen. Se pkt 5.11 i rundskrivet.

5.14.1 Rettighetsdokumenter

Personer med rett til helsetjenester i et annet EØS-land, dokumenterer dette med rettighetsdokument utstedt av den staten vedkommende er forsikringstaker i. Dokumentasjon på retten til naturalytelser etter forordningen omfatter blant andre europeisk helsetrygdkort (EHIC), hasteblankett, portabelt dokument S1, S2, S3 og DA1, og utstedes for ulike situasjoner. For fullstendig oversikt over relevante dokumenter og bruken av disse, se veiledning til E-blanketter [V40-02] og portable dokumenter.

Det vises til at Norge med enkelte EØS-land har inngått avtaler om dokumentasjonsfrihet, noe som innebærer at dokumentasjonskravene som følger av forordningen ikke gjelder i disse landene. Dette gjelder først og fremst de nordiske landene (se rundskrivets punkt 5-11).

5.14.2 Når personen ikke har med seg gyldig dokumentasjon

Personer som ikke har med seg gyldig dokumentasjon, kan få dette fra trygdemyndighetene i staten vedkommende er forsikringstaker i.

For eksempel må en forsikringstaker fra Tyskland som havner på sykehus i Norge kontakte tyske trygdemyndigheter for å få tilsendt en hasteblankett dersom personen ikke kan fremvise europeisk helsetrygdkort på behandlingstidspunktet.

Trygdemyndighetene i oppholdslandet vil også kunne være behjelpelig med å fremskaffe relevant dokumentasjon fra trygdemyndighetene i staten vedkommende er forsikret i. Trygdemyndighetene i forsikringsstaten må straks sørge for å fylle ut det aktuelle rettighetsdokumentet og sende det til personen. I Norge er det Helfo som er kompetent institusjon og kontaktorgan for alle spørsmål som gjelder dokumentasjon for naturalytelser.

For eksempel kan norske sykehus kontakte Helfo for bistand dersom de ikke lykkes med å innhente relevant dokumentasjon fra en pasient som har hatt et sykehusopphold i Norge.

5.15.1 Innledning

En person som er omfattet av Norges betalingsansvar (vedkommende er forsikret i Norge), og som har rett til helsetjenester mottatt i et annet EØS-land etter forordningens regler, skal i utgangspunktet kun betale de egenandeler som er fastsatt etter oppholdslandets lovgivning. Vedkommende dokumenterer rettigheten ved å fremvise det aktuelle rettighetsdokumentet, for eksempel Europeisk helsetrygdkort.

Dersom personen har mottatt behandling i en annen medlemsstat uten å ha fått dekket sine utgifter i oppholdslandet, kan vedkommende i ettertid søke Helfo om refusjon. Årsaken til at medlemmet ikke har fått dekning i oppholdslandet, kan for eksempel være manglende dokumentasjon på sine rettigheter. Gjennomføringsforordningen artikkel 25 punkt B gir nærmere bestemmelser om hvordan oppgjør kan skje.

For å kunne søke Helfo om refusjon, må vedkommende ta med seg regninger og kvitteringer hjem, og legge dette ved søknaden.

5.15.2 Refusjon etter reglene i oppholdslandet

En rettighetshaver som har hatt utgifter til helsetjenester under midlertidig opphold i et annet EØS-land (se rundskrivets punkt 5.8), kan få stønad etter reglene i oppholdslandet, slik vedkommende opprinnelig skulle ha fått. I slike tilfeller kontakter Helfo de kompetente myndighetene i oppholdslandet for å få oppgitt hvilke beløp som skulle vært refundert. Når Helfo mottar svar fra trygdemyndighetene i oppholdslandet får medlemmet utbetalt beløpet fra Helfo.

5.15.3 Refusjon etter norske takster

Et medlem som har hatt utgifter til helsetjenester under et midlertidig opphold i et annet EØS-land kan få forenklet oppgjør etter norske takster, i stedet for å måtte avvente svar fra trygdemyndighetene i oppholdslandet. Helfo innhenter i slike tilfeller samtykke fra vedkommende. Dette er en oppgjørsform som er et unntak fra hovedregel om oppgjør etter satsene i oppholdslandet. For beregning av refusjon skal takster og satser som følger av forskrift om stønad til dekning av utgifter til helsetjenester i utlandet (ordinær stønad), gitt med hjemmel i folketrygdloven § 5-24, legges til grunn. Helfo utbetaler refusjon som tilsvarer disse takstene eller satsene, men beløpet skal ikke utgjøre mer enn de faktiske utgiftene som vedkommende har hatt.

Helfo kan ikke utbetale refusjon etter norske takster og satser dersom helsetjenesten er mottatt i et land som Norge har inngått avtale om refusjonsavkall med. Dersom det foreligger avtale om refusjonsavkall med behandlingslandet, må det utbetales refusjon som beskrevet i rundskrivets punkt 5.18.2.

5.15.4 Refusjon etter reglene i folketrygdloven § 5-24 og § 5-24 a

I enkelte tilfeller kan et medlem ha rett til stønad etter folketrygdloven § 5-24 eller § 5-24 a når vedkommende har mottatt helsetjenester innenfor EØS-området. Disse tilfellene er beskrevet nærmere i punkt 5.16. Dersom det ytes stønad etter folketrygdloven § 5-24 eller § 5-24 a, beregnes refusjonen etter reglene som er fastsatt i disse bestemmelsene og i tilhørende forskrifter, samt de øvrige bestemmelsene.

5.16.1 Folketrygdloven § 5-24 – avskjæring

De fleste personer som har rettigheter etter forordningenes bestemmelser, har som hovedregel ikke rett til stønad etter folketrygdloven § 5-24. Dette fordi personer som er medlem etter folketrygdloven §§ 2-1 og 2-3, har svært begrensede rettigheter etter § 5-24. Det er derfor i liten grad sammenfall mellom persongruppene som har rett til stønad etter § 5-24 og de som har rett til stønad etter grunnforordningen.

I de tilfellene det er sammenfall mellom de nevnte persongruppene, er det gitt bestemmelser som skal hindre at en person har rett til stønad etter både forordningene og folketrygdloven § 5-24. Disse reglene kalles avskjæringsregler og fremgår av forskrift av 15. april 1997 nr. 316 om bortfall av rett til dekning av utgifter til helsetjenester mv. på grunn av gjensidighetsavtale med annet land (avskjæringsforskriften). Avskjæringsreglene innebærer at personer som har rettigheter etter forordningene, ikke lenger har rett til stønad etter folketrygdloven § 5-24.

Eksempel: En norsk student som reiser for å studere i Tyskland med støtte fra Lånekassen og senter for livsinteresser i Norge. Studenten vil være omfattet av personkretsen i forordningene og har rett til helsetjenester etter bestemmelsene der ved å fremvise europeisk helsetrygdekort fra Norge. Siden studenten har rett til helsetjenester etter forordningen, får avskjæringsforskriften anvendelse og studenten avskjæres derfor fra retten til stønad etter folketrygdloven § 5-24. Studenten kan da ikke få dekket utgifter etter § 5-24. En praktisk følge av dette er at studenten ikke får dekket helsetjenester hos behandlere som ikke er tilknyttetdet offentlige helsevesenet i Tyskland.

Regler for avskjæring gjelder ikke for rettigheter etter folketrygdloven § 5-24 a. Se punkt 5.16.4 under for mer informasjon om rettigheter etter folketrygdloven § 5-24 a.

5.16.2 Folketrygdloven § 5-24 – unntak fra avskjæring

Det finnes unntak fra avskjæring, noe som innebærer at en person likevel kan ha rettigheter etter folketrygdloven § 5-24 hvis personen oppholder seg innenfor EØS-området.

Det ene unntaket fremkommer av forskrift om unntak fra forskrift om bortfall av rett til dekning av utgifter til helsetjenester mv. på grunn av gjensidighetsavtale med annet land (forskrift av 8. juni 2007) § 1 og gjelder personer som har mottatt helsehjelp i bestemte land. Personer som har mottatt helsehjelp i følgende land kan unntas fra avskjæringsreglene og også ha rettigheter etter folketrygdloven § 5-24:

• Bulgaria
• Den tsjekkiske republikk
• Estland
• Hellas
• Italia
• Kypros
• Latvia
• Litauen
• Malta
• Polen
• Romania
• Slovakia
• Slovenia
• Ungarn

Unntaket fra avskjæring innebærer at et medlem som har mottatt helsehjelp i et av de nevnte landene, kan ha rett til stønad etter § 5-24 selv om vedkommende også har tilsvarende rettigheter etter forordningen. En person som er pliktig medlem etter § 2-5 eller har fått innvilget frivillig medlemskap etter § 2-8 vil kunne ha rett til stønad etter folketrygdloven § 5-24 og etter forordningene. Dette unntaket fra avskjæring gir imidlertid ikke økt risiko for at folketrygden dekker utgifter som vedkommende person har en parallell rett til å få dekket gjennom å være omfattet av forordningen. Mens forordningen kun gir rett til naturalytelser og finansiering i den utstrekning de er tilknyttet \det offentlige helsevesenet i behandlingslandet, gir unntaksbestemmelsen rett til dekning av utgifter til tjenester gitt utenfor det offentlige helsevesenet i disse landene (dvs. av private tilbydere). Siden de to regelsettene har ulike materiell rekkevidde, vil det i utgangspunktet være liten risiko for dobbel utgiftsdekning når det gjelder helsetjenester mottatt i bostedslandet. Medlemmer av folketrygden som mottar helsetjenester i disse landene kan velge hvilket regelverk som for dem gir den gunstigste utgiftsdekningen, men det kan ikke gis stønad etter begge ordninger for den samme helsehjelpen.

I tillegg fremkommer et unntak i avskjæringsforskriften § 2 annet ledd. Unntaket gjelder tilfeller der helsetilstanden til medlemmet er til hinder for at vedkommende selv kan velge å motta helsehjelp som omfattes av avtalen, slik at utgiftene ikke dekkes av behandlingslandets regler. Helsehjelpen kan da dekkes etter folketrygdloven kapittel 5. Unntaket tolkes strengt, og innebærer for eksempel tilfeller hvor et medlem er bosatt i et annet EØS-land, er bevisstløs etter en ulykke i det andre EØS-landet og fraktes til et privat sykehus. Helsehjelp på privat sykehus dekkes ikke etter forordningens regler, og helsetilstanden til medlemmet er til hinder for at han kan be om å bli sendt til et offentlig sykehus.

Eksempel: En student studerer i Italia, har senter for livsinteresser i Norge og oppfyller samtidig vilkårene for rett til utvidet stønad etter 5-24. Siden helsetjenesteutgifter påløpt i Italia er unntatt avskjæring, vil studenten derfor kunne velge hvilke regler han ønsker å motta stønad etter. Studenten kan få stønad til helsehjelp mottatt på et privat sykehus etter reglene i folketrygdloven § 5-24.

Regler for avskjæring gjelder ikke for rettigheter etter folketrygdloven § 5-24 a. Se punkt 5.16.4 under for mer informasjon om rettigheter etter folketrygdloven § 5-24 a.

Det er imidlertid viktig å huske at denne valgfriheten bare gjelder i de tilfellene der persongruppene som har rett til stønad etter § 5-24 sammenfaller med personkretsen som har rett til refusjon etter forordningen. En person som er medlem av folketrygden etter folketrygdloven §§ 2-1 eller 2-3 har ikke rett til stønad til helsehjelp etter § 5-24 annet ledd, og vil derfor kun ha rettigheter etter forordningene. Unntaket fra avskjæringsregelen har med andre ord ingen betydning for personer som bor i Norge og ferierer i disse landene.

Eksempel: En person som er bosatt i Norge, men som er på ferie i Hellas, har ikke mulighet til å velge refusjon etter § 5-24, men må benytte seg av sitt helsetrygdkort eller søke refusjon etter § 5-24 a.

5.16.3 Folketrygdloven § 5-24 – fødsel, oksygen og dialyse

Personer som er medlem etter folketrygdloven §§ 2-1 eller 2-3 og som har vedvarende og regelmessig behov for oksygen eller dialysebehandling, eller som reiser til utlandet for å føde, vil kunne ha rett til stønad etter folketrygdloven § 5-24 under midlertidige utenlandsopphold, se § 5-24 andre ledd andre punktum. Dersom disse medlemmene også har rettigheter etter forordningene under opphold i andre EØS-land, vil de i utgangspunktet være avskåret rettigheter etter folketrygdloven § 5-24.

Personer med behov for oksygen- eller dialysebehandling eller som reiser til utlandet for å føde, vil derfor kun ha mulighet til å velge refusjonsordning dersom de oppholder seg i landene som er listet opp under punkt 5.16.2.

5.16.4 Folketrygdloven § 5-24 a

Medlemmer av folketrygden, og andre personer som omfattes av Norges ansvar for å refundere utgifter etter pasientrettighetsdirektivets artikkel 7, har rett til stønad til helsetjenester under opphold i et annet EØS-land etter folketrygdloven § 5-24 a. Se nærmere beskrivelse i rundskriv til folketrygdloven § 5-24 a.

Disse persongruppene vil under opphold innenfor EØS-området kunne ha rett til dekning både etter folketrygdloven § 5-24 a og etter grunnforordningens artikkel 19 (se punkt 5.8). Medlemmer som mottar planlagt behandling i et annet EØS-land, kan søke om å få dekket behandlingen både etter reglene i § 5-24 a og etter forordningens artikkel 20 (se punkt 5.9).

I de tilfeller der en person har rett til stønad etter både forordningens regler og etter § 5-24 a, skal personen få dekket utgiftene i samsvar med bestemmelsene i forordningene, med mindre vedkommende vil få dekket en større andel av utgiftene etter folketrygdloven § 5-24 a. Det ytes imidlertid ikke dekning etter flere ordninger for den samme helsetjenesten. For eksempel vil en person som har betalt en egenandel etter å ha benyttet Europeisk helsetrygdkort, ikke kunne få refundert egenandelen etter § 5-24 a.

I enkelte tilfeller vil det ikke være samsvar mellom rettighetene etter de ulike regelsettene. For eksempel vil helsetjenester mottatt hos private tjenesteytere kunne dekkes etter § 5-24 a, mens forordningen stiller krav til at tjenesteyteren er tilknyttet det offentlige helsevesenet i behandlingslandet. Forordningene stiller alltid krav om forhåndsgodkjenning ved planlagt behandling, mens Norge ikke stiller krav om forhåndsgodkjenning ved refusjon av utgifter til planlagt behandling etter § 5-24 a. Behandlingsutgifter etter § 5-24 a kan refunderes etter at pasienten har betalt selv, mens for behandling etter forordningene skal pasienten normalt kun betale egenandel.

Eksempel: En norsk student som reiser for å studere i Tyskland med støtte fra Lånekassen og senter for livsinteresser i Norge. Studenten vil være omfattet av personkretsen i forordningene og har rett til helsetjenester etter bestemmelsene der ved å fremvise europeisk helsetrygdekort fra Norge. Studenten har videre rett til dekning også etter reglene i § 5-24 a. En praktisk følge av dette er at studenten kan få dekket helsetjenester også hos behandlere som ikke er tilknyttet det offentlige helsevesenet i Tyskland. Studenten vil ikke kunne få stønad etter begge ordninger.

Det gjøres oppmerksom på at folketrygdloven § 5-24 a også gir hjemmel for dekning av utgifter til planlagt behandling i Norge for de personkategoriene som omfattes av pasientrettighetsdirektivets artikkel 7.2.b. Dette gjelder grensearbeideres familiemedlemmer som er bosatt i et annet EØS- land, samt norske pensjonister (dvs personer med pensjon som er omfattet av forordningen) som er bosatt i et annet EØS- land (se rundskrivet til ftrl § 5-24 a for mer informasjon). Disse personene vil ikke ha rettigheter til planlagt behandling i Norge etter forordningen (se dette rundskrivet), mens folketrygdlovens § 5-24 a derimot oppstiller denne retten. Dette betyr at forordningen ikke kan anvendes ifm planlagt behandling i Norge for nevnte persongrupper, og vi henviser til rundskrivet til ftrl § 5-24 a.

5.17.1 Innledning

Personer fra et EØS-land dokumenterer sin rett til helsetjenester i Norge ved å fremvise Europeisk helsetrygdkort/hasteblankett, dokument S2, dokument S3 eller DA1, samt identitetsbevis. Personer som omfattes av reglene om blankettfrihet i nordisk konvensjon, må kun fremvise identitetsbevis samt oppgi bostedsadresse. Tjenesteyteren sender deretter kravet til Helfo for utført helsetjeneste, slik at Helfo kan foreta oppgjør.

Dersom personen må betale alle kostnadene for helsetjenesten i Norge på grunn av manglende dokumentasjon, eller av andre grunner, kan vedkommende ta med seg regninger og kvitteringer hjem og deretter kontakte trygdemyndighetene i hjemlandet. Trygdemyndighetene kan da sende forespørsel til Helfo om hvilket beløp som skulle vært dekket for den aktuelle helsetjenesten etter norske regler. Helfo besvarer henvendelsen og returnerer saken til kompetent stat, som foretar oppgjør med den som sendte krav om refusjon. Dersom Norge har avtale om refusjonsavkall med den kompetente staten, vil kompetent stat kreve disse utgiftene refundert fra Norge gjennom landoppgjørene, se punkt 5.18.

5.17.2 Sykehusbehandling

Folketrygden skal dekke utgiftene for personer som ikke har bosted i Norge, dersom vedkommende er trygdet etter folketrygdloven, eller er stønadsberettiget etter gjensidig avtale med annen stat, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 5-3 andre ledd.

Helfo krever deretter beløpet fra den kompetente staten, med unntak av tilfeller hvor det foreligger avtale om refusjonsavkall, se punkt 5.18.2. Utgiftene for helsetjenester gitt på bakgrunn av dokument S2, skal alltid kreves tilbake fra det landet som har utstedt blanketten. Dette gjelder også i de tilfeller Norge har avtale om refusjonsavkall med det aktuelle landet.

For at Helfo skal kunne kreve utgiftene tilbake fra kompetent stat, må retten til dekning av utgiftene dokumenteres. Ved kravet skal det ligge ved dokumentasjon (for eksempel kopi av Europeisk helsetrygdkort), som bekrefter pasientens rettigheter etter forordningen.

5.17.3 Ambulansetransport

Utgifter til ambulanse som er tilknyttet en helsetjeneste mottatt i Norge, dekkes av Helfo. Vedlagt kravet skal det ligge dokumentasjon som bekrefter EØS-borgerens rettigheter etter forordningen.

5.17.4 Hjemtransport etter reglene i Nordisk konvensjon

Nordisk konvensjon gir rett til dekning av hjemtransport. Helfo dekker på nærmere vilkår merutgifter ved hjemreise etter artikkel 7 i Nordisk konvensjon. Se for øvrig rundskriv til Nordisk konvensjon om trygd.

5.17.5 Poliklinisk behandling

Utgifter til poliklinisk behandling som helseforetakene ikke selv skal dekke, jf. spesialisthelsetjenesteloven §§ 5-2 og 5-3, dekkes av Helfo. Oppgjør overfor sykehusene skjer på grunnlag av informasjon fra Helsedirektoratet/Norsk Pasientregister. Helfo skal i utgangspunktet kreve beløpet tilbake fra de EØS-landene som Norge har refusjonsavtale med.

Utgifter til helsetjenester gitt på bakgrunn av dokument S2, skal alltid kreves tilbake fra det landet som har utstedt blanketten. Dette gjelder også i de tilfellene hvor Norge har avtale om refusjonsavkall med det aktuelle landet.

5.17.6 Behandlere og leverandører

Utgifter påløpt hos behandlere og leverandører, ofte etter folketrygdloven kapittel 5, som for eksempel apotek, dekkes av Helfo. Utgiftene skal i utgangspunktet kreves tilbake fra pasientens kompetente stat.

5.17.7 Oppgjør for reiseutgifter

Personer som omfattes av forordningen, har under opphold i Norge rett til dekning av utgifter til transport i forbindelse med behandling som blir nødvendig under oppholdet Det er et vilkår at reisen har sammenheng med behandling som er refusjonsberettiget.

I Norge dekkes reise- og oppholdsutgifter etter reglene i pasientreiseforskriften. Krav om dekning av reiseutgifter behandles av Pasientreiser. Reise- og oppholdsutgifter dekkes kun når EØS-statsborgeren har rett til dekning av helsetjenester etter reglene i forordningen. Reiseutgiftene kreves tilbake av Helfo via landoppgjørene, med mindre Norge har avtale om refusjonsavkall med vedkommende land.

5.18.1 Innledning

Helsetjenester som en person har mottatt i en annen medlemsstat, skal som hovedregel dekkes av den staten som er kompetent for naturalytelser. Refusjonen skal fastsettes etter behandlingslandets regler, men oppgjøret mellom medlemsstatene skal foretas etter reglene som er angitt i gjennomføringsforordningen avdeling IV. Dette skal hovedsakelig gjøres på bakgrunn av faktiske utgifter, se punkt 5.18.2, eller alternativt på grunnlag av faste beløp (rundsum), se punkt 5.18.3.

To eller flere medlemsstater kan avtale andre refusjonsmåter, eller inngå avtale om helt eller delvis refusjonsavkall, se punkt 5.18.4.

Refusjon mellom medlemsstatenes institusjoner skal i utgangspunktet finne sted så raskt som mulig. Frister omtales nærmere under punkt 5.19.5.

Det er Helfo som foretar landoppgjørene for Norge.

5.18.2 Oppgjør av faktiske utgifter mellom medlemsstater

Helsetjenester som en person har mottatt i en annen medlemsstat, skal som hovedregel dekkes av den staten som er kompetent for naturalytelser, jf. grunnforordningen artikkel 35 nr. 1. Refusjon skal fastsettes og gjennomføres etter reglene som følger av gjennomføringsforordningen artikkel 62. Refusjon på grunnlag av faktiske utgifter skal refunderes av kompetent stat på bakgrunn av de utgifter som institusjonen i oppholdslandet har hatt. Dersom institusjonen ikke har en oversikt over samtlige eller enkelte av utgiftene, følger det av artikkel 62 nr. 2 hvordan refusjonsbeløpet skal fastsettes. Det skal ikke legges høyere satser til grunn for refusjonsbeløpet enn det som følger av lovgivningen til institusjonen som har gitt helsetjenestene.

Kravene baseres på helsetjenester som er gitt ved fremvisning av et portabelt dokument (S1, S2, DA1) eller Europeisk helsetrygdkort/hasteblankett.

Krav om refusjon av ytelser gitt på bakgrunn av Europeisk helsetrygdkort eller annet rettighetsdokument, kan avvises, og fordringen kan sendes i retur til organet som foretar oppgjøret i kreditorstaten når kravet er ufullstendig og/eller feilaktig utfylt. Se Den Administrative Kommisjon sin avgjørelse S11 om prosedyrer for refusjon i forbindelse med gjennomføring av grunnforordningen artikkel 35 og 41. Det samme gjelder når kravet gjelder helsetjenester som ikke er innenfor rettighetsdokumentets gyldighetsperiode. Et krav kan ikke avvises med begrunnelse i at personen ikke lenger er forsikret hos institusjonen som har utstedt dokumentet, så lenge ytelsene er mottatt innen gyldighetsperioden på rettighetsdokumentet.

5.18.3 Oppgjør på grunnlag av faste beløp – rundsum

Rundsumsoppgjørene er en oppgjørsform hvor det betales et fast beløp per måned fra kompetent stat for naturalytelser til myndighetene i landet der vedkommende er bosatt.

Oppgjør på grunnlag av faste beløp forutsetter at bostedslandet er oppført i Vedlegg 3 i gjennomføringsforordningen. Dette følger av gjennomføringsforordningen artikkel 63. En medlemsstat kan oppføres i Vedlegg 3 dersom statens rettslige eller forvaltningsmessige struktur gjør at refusjon på grunnlag av faktiske utgifter ikke er hensiktsmessig.

Det går frem av EØS-tillegget til EØS-avtalens trygdedel at Norge skal legge gjennomføringsforordningen artikkel 63, punkt 1 til grunn, som om Norge var oppført i Vedlegg 3. Norge krever derfor rundsum for bosatte i Norge som tilhører de aktuelle personkategoriene.

Medlemsstater som er oppført i Vedlegg 3 i gjennomføringsforordningen skal kreve rundsum for følgende personkategorier: a) familiemedlemmer som ikke er bosatt i samme medlemsstat som forsikringstaker i trygdeordningen, som omhandlet i grunnforordningen artikkel 17, og b) pensjonister og medlemmer av deres familie, som omhandlet i grunnforordningen artikkel 24 nr. 1 og artikkel 25 og 26.

Oppgjørene settes frem til disse personenes kompetente stat.

Beløpet som skal kreves inn beregnes etter reglene i gjennomføringsforordningen artikkel 64. Det faste beløpet fastsettes for tre aldersgrupper:

• Personer under 20 år,
• personer mellom 20 og 64 år, og
• personer fra 65 år.

Det faste beløpet skal i størst mulig grad svare til de faktiske utgiftene. Helsedirektoratet beregner årlig rundsum etter bestemmelsene i artikkel 64. Rundsumbeløpet godkjennes og publiseres av den Administrative Kommisjon i Brussel.

Medlemsstater som er oppført i Vedlegg 3, som Norge ikke har inngått avtale om refusjonsavkall med, fremmer rundsumkrav overfor Norge.

Se Den Administrative Kommisjon sin avgjørelse S11 om prosedyrer for refusjon i forbindelse med gjennomføring av grunnforordningen artikkel 35 og 41.

5.18.4 Avtaler om refusjonsavkall

Landene kan seg imellom avtale andre oppgjørsformer, for eksempel avtale helt eller delvis avkall på refusjon. Dette følger av artikkel 35 nr. 3 i grunnforordningen.

Nordisk konvensjon har bestemmelser om refusjonsavkall mellom de nordiske landene, jf. artikkel 15. De nordiske land gir etter avtalens bestemmelser avkall på enhver refusjon mellom landene som gjelder utgifter til helsetjenester ved sykdom, svangerskap og fødsel, ved yrkesskader og yrkessykdommer, ved ytelser til arbeidsløse, samt til administrativ og medisinsk kontroll. Avkallet på refusjon omfatter ikke helsetjenester til personer som etter forordningens regler har fått forhåndsgodkjenning til å reise til et annet nordisk land for å få planlagt behandling (dokument S2).

Norge har i tillegg inngått bilaterale avtaler om refusjonsavkall med Luxembourg, Storbritannia og Portugal.

5.18.5 Frister

Bestemmelser om frister for fremsettelse og betaling av fordringer fremgår av gjennomføringsforordningen artikkel 66 og 67.

Fordringer basert på faktiske utgifter skal fremmes for debitorstatens (staten som mottar et krav) kontaktorgan innen 12 måneder fra utgangen av det halve kalenderåret da disse fordringer ble bokført i kreditorinstitusjonens regnskaper.

Fordringer for et kalenderår basert på faste beløp skal fremmes for debitorstatens kontaktorgan innen 12 måneder etter måneden da de gjennomsnittlige utgiftene for det aktuelle året offentliggjøres i Den europeiske unions tidende. Rundsum beregnes av Helsedirektoratet og oversendes Revisjonsutvalget innen utgangen av året etter referanseåret rundsummen gjelder for.

Fordringer som ikke fremmes etter fristene som er nevnt her, skal ikke tas i betraktning.

Debitorinstitusjonen skal betale fordringene til kreditorstatens kontaktorgan innen 18 måneder etter utgangen av måneden da de ble presentert for debitorstatens kontaktorgan. Dette gjelder ikke for fordringer som debitorinstitusjonen med en god begrunnelse har avvist i løpet av dette tidsrommet. Alle tvister om en fordring skal løses innen 36 måneder etter måneden da fordringen ble presentert. Ved eventuelle tvister som går utover fristene som er oppgitt i artikkel 67, kan en av partene anmode Revisjonsutvalget om å avgi en uttalelse i saken.

Fristene som er nevnt her, begynner først å løpe når det er fastlagt hvilken institusjon som er kompetent. Dette følger av gjennomføringsforordningen artikkel 6 nr. 5 andre ledd.

5.18.6 Morarente og nedbetaling

Reglene for morarente og nedbetaling finnes i gjennomføringsforordningen artikkel 68.

Fra utgangen av 18-månedersperioden som er beskrevet ovenfor, kan kreditorinstitusjonen legge til rente på utestående fordringer. Dette gjelder imidlertid ikke dersom debitorinstitusjonen innen seks måneder etter utgangen av måneden da fordringen ble presentert, har nedbetalt minst 90 % av den totale fordringen som er presentert. For de deler av fordringen som ikke er nedbetalt, kan det ilegges rente først ved utgangen av 36-månedersperioden som er angitt i artikkel 67 nr. 6.

Bestemmelsen inneholder videre regulering av hvilken rente som skal benyttes.

5.18.7 Årlig regnskapsoppgjør

Det finnes regler om årlig regnskapsoppgjør i gjennomføringsforordningen artikkel 69.

Helsedirektoratet sender årlig en rapport til Den Administrative Kommisjon om status på landoppgjørene. Rapporten beskriver kravene som Norge har sendt til andre stater, derunder størrelse på beløp som er betalt til Norge og hvor mange krav som er betalt eller bestridt. Videre inneholder rapporten beskrivelse av fordringene som Norge har mottatt, derunder størrelse på beløp, hvor mye Norge har utbetalt og hvor mange krav som er bestridt. Rapporten utarbeides på bakgrunn av informasjon fra Helfo.

6.1.1 EØS-avtalens bestemmelser om fri bevegelighet for personer og trygdekoordinering

EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994. Avtalen sikrer EFTA/EØS-landene Island, Liechtenstein og Norge adgang til EUs indre marked. Avtalen bygger på EUs fellesskapsrett knyttet til «de fire friheter»: Fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital.

Trygdekoordineringsreglene i trygdeforordningen (EU 883/2004) og gjennomføringsforordningen (EU 987/2009) må ses i sammenheng med fellesskapsreglene om fri bevegelighet for arbeidstakere innenfor EØS-området. Retten til fri bevegelighet innenfor EØS-området for EØS-borgere og deres familiemedlemmer reguleres av direktiv 2004/38 (unionsborgerdirektivet). Direktivet erstatter de tre såkalte «oppholdsdirektivene» som gjaldt fram til unionsborgerdirektivet trådte i kraft i EØS-området. Direktivet er gjennomført ved transformasjon i utlendingsloven kapittel 13, som trådte i kraft 1. januar 2010. Du kan lese mer opp oppholdsrett i Norge for EØS-borgere i rundskriv R45-00 kapittel 1, punkt 2.4 EØS-avtalens restriksjonsforbud.

Trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen trådte i kraft i EFTA/EØS-landene 1.6. 2012. De erstattet tidligere trygdeforordning (EØF) 1408/71 og gjennomføringsforordning (EØF) 574/72. De tidligere forordningene ble opphevet fra samme dato, men trygdeforordningen har overgangsbestemmelser som skal sikre at enkeltpersoner ikke kommer dårligere ut enn før som følge av overgang til nye forordninger.

Fra 1. januar 2016 anvendes trygdeforordningen med tilhørende gjennomføringsforordning mellom EFTA/EØS-landene og Sveits. Sveits har vært omfattet av trygdekoordineringen i EØS siden 2002 for alle praktiske formål, se punkt 10.2 i rundskrivet kapittel 1 for mer informasjon. Sveits har imidlertid ikke innlemmet endringsforordninger etter forordning 1224/2012 ble innlemmet i EFTA-konvensjonen i 2014. Senere endringsforordninger kan derfor ikke legges til grunn overfor Sveits. Avtalen mellom EU og Sveits omfatter ikke unionsborgerdirektivet og benyttes dermed heller ikke mellom EFTA/EØS-landene og Sveits.

EØS-avtalens betydning på trygdeområdet er nærmere omtalt i rundskriv R45-00, kapittel 1 punkt 2 EØS-avtalen.

6.1.2 Forholdet mellom norsk trygdelovgivning og EØS-reglene om trygdekoordinering

[Endret 12/22-2]

Trygde- og gjennomføringsforordningen er viktige verktøy som skal sikre at trygderettigheter og opptjening ikke går tapt når en EØS-borger flytter til, oppholder seg eller kommer i arbeid, i et annet EØS-land.

Forordningene inneholder regler for koordinering av trygdeytelser ved bevegelse mellom ulike EØS-land. Forordningene har ikke til hensikt å harmonisere trygdeordningene i de enkelte EØS-land. Fortalen til trygdeforordningen punkt 4 peker tvert imot på at særtrekkene i nasjonal trygdelovgivning skal respekteres.

EØS-avtalens trygdebestemmelser tar sikte på å koordinere anvendelsen av de enkelte avtalelandenes trygdelovgivning i forholdet til personer som er eller har vært omfattet av trygdeordningene i flere land. Formålet med koordineringen er å sikre at borgere fra andre EØS-land har samme rettigheter og plikter som landets egne borgere

EØS-rettens prinsipper om retten til fri bevegelighet er inntatt i folketrygdloven § 1-3. Trygdeforordningens koordineringsprinsipper om likebehandling, sammenlegging av tid, delpensjon (pro rata) og utbetaling av ytelser i andre EØS-land (eksportabilitet), må overholdes og ses i sammenheng med EØS-avtalens hoveddel.

EØS-avtalens trygdebestemmelser regnes som spesiallovgivning og går så langt den rekker, foran tilsvarende regler i nasjonal trygdelovgivning. Regler i norsk trygdelovgivning, som for eksempel gjør retten til ytelser avhengig av statsborgerskap, bosetting eller opphold i landet, må derfor tolkes i overensstemmelse med EØS-retten, og bestemmelser i nasjonal rett må fravikes om nødvendig.

Koordineringsprinsippene vil også påvirke nasjonale regler slik at forordningens regler gis forrang. For å tydeliggjøre forholdet mellom nasjonale regler og EØS-retten er trygdeforordningene inkorporert i folketrygdloven § 1-3 a.

Nordisk konvensjon om trygd, EFTA-konvensjonens bestemmelser om trygd og avtalene med Storbritannia om trygd er inkorporert i folketrygdloven § 1-3 b. I tillegg kan Kongen i forskrift gjennomføre bilaterale avtaler om trygdekoordinering.

Disse lovbestemmelsene trådte i kraft i 25. november 2022, og erstatter forskrift 22.06.2012 585 om inkorporasjon av trygdeforordningene i EØS-avtalen.

Ved lovendring i kraft fra 25.11.22 ble det innført folkerettsmarkører i folketrygdloven, barnetrygdloven og kontantstøtteloven. Uttrykket «folkerettsmarkør» brukes om lovbestemmelser som ikke gjør mer enn å henvise til forordningene eller trygdeavtalene, jf. prop. 71 L (2021-2022) kapittel 7.1. Brukeren må derfor finne fram forordningene og avtalene med betydning for trygdekoordinering for å få kjennskap til det nærmere innholdet i reglene.

Trygdekoordineringsutvalget foreslo å ta inn en rekke relativt omfattende folkerettsmarkører i folketrygdloven, barnetrygdloven og kontantstøtteloven, som synliggjør at lovens regler må fravikes eller suppleres, der dette følger av forpliktelser etter trygdeforordningene eller bi- og multilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering.

Forutsetningen i EØS-avtalen artikkel 7 om at en forordning må implementeres «som sådan» og ikke splittes opp, gjentas eller omformuleres, begrenser hvilke tilpasninger det er mulig å gjøre ved innarbeidelse i den eksisterende trygdelovgivningen. De vedtatte folkerettsmarkørene er derfor mer generelle enn forslagene fra trygdekoordineringsutvalget.

Folkerettsmarkør for grunnstønad og hjelpestønad er tatt inn i folketrygdloven § 6-1a. Bestemmelsen lyder:

Grunnstønad og hjelpestønad er ytelser ved sykdom etter trygdeforordningen. Bestemmelsene i dette kapitlet skal fravikes i den utstrekning det er nødvendig av hensyn til relevante bestemmelser i EØS-avtalens hoveddel, trygdeforordningen, gjennomføringsforordningen og bi- og multilaterale trygdeavtaler, se §§ 1-3 a og 1-3 b

Bestemmelsene i folketrygdloven kapittel 6 som må fravikes av hensyn til internasjonale forpliktelser er omhandlet i dette rundskrivet.

6.1.3 Trygdeforordningens personkrets

Trygdeforordningen får anvendelse på personer som er omfattet av personkretsen i artikkel 2.

Forordningen gjelder for alle statsborgere av en medlemsstat, samt for flyktninger og statsløse som er eller har vært omfattet av trygdelovgivningen i en medlemsstat, og på deres familiemedlemmer og etterlatte.

Det følger av definisjonene i trygdeforordningens artikkel 1, bokstavene g og h hvem som anses som henholdsvis flyktning eller statsløs i forordningens forstand.

Familiemedlemmer og gjenlevende etter gruppene nevnt i artikkel 2 nr. 1 er omfattet fullt ut av trygdeforordningen. Det er ikke krav om statsborgskap for denne gruppen. Gjenlevende etter tredjelandsborgere er også omfattet dersom den gjenlevende selv er statsborger av et medlemsland. Tredjelandsborgere er statsborgere fra land utenfor EØS-området.

Trygdeforordningen artikkel 2 innebærer at tredjelandsborgere faller utenfor trygdekoordineringen i EØS, selv om de er medlemmer i folketrygden, med forbehold om unntakene nevnt over og ved benyttelse av nordisk konvensjon. Nordisk konvensjon utvidere forordningens personkrets for tredjelandsborgere bosatt i Norden, og som er eller har vært omfattet av trygdelovgivningen i et nordisk land, se rundskriv R41-00 Nordisk konvensjon om trygd, punkt 2.0. Gjennom bilaterale avtaler gjelder det samme personer som er eller har vært omfattet av lovgivningen i Luxembourg, Nederland eller Østerrike.

Du kan lese mer om trygdeforordningens personkrets i R45-00 kapittel 1 punkt 7 Personkrets – trygdeforordningen artikkel 2.

6.1.4 Trygdeforordningens regler om lovvalg

Når vi skal vurdere om det foreligger rett til en trygdeytelse, for en person som er omfattet av personkretsen i forordningen, må vi først ta stilling til om norsk trygdelovgivning kommer til anvendelse, se forordningens artikler 11-16. Trygdeforordningen slår i artikkel 11 nr. 1 fast at personer som forordningen gjelder for, bare skal være omfattet av trygdelovgivningen i én medlemsstat for samme periode. Dette landet kalles vanligvis personens lovvalgsland.

Det å være omfattet av et lands lovgivning innebærer ikke at lovvalgslandet må tilby visse ytelser, eller ytelser på et visst nivå, se fortalens punkt 4. Det som imidlertid er viktig, er at likebehandlingsprinsippet overholdes, se fortalens punkt 5.

Lovvalgslandet har både plikt til å utbetale ytelser til personen, og enerett til å kreve inn trygde- og arbeidsgiveravgifter som følge av lovvalget. For den enkelte betyr dette at plikten til å betale trygdeavgift følger lovvalget, slik at trygdeavgift kun skal betales til ett land for den samme perioden.

Trygdeforordningens hovedregel er at yrkesaktive personer er omfattet av trygdelovgivningen i det landet der de fysisk utfører arbeidet, uavhengig av hvor arbeidsgiver holder til. Ikke-yrkesaktive er omfattet av lovgivningen i bostedslandet.

Hovedregelen løser ikke alle situasjoner. Det finnes særskilte lovvalgsregler for yrkesaktive som i en begrenset tid skal arbeide i et annet EØS-land enn der hvor de er omfattet av trygdelovgivningen. Videre finnes det egne regler for personer som er yrkesaktive i flere land, for sjøfolk, for flyvende personell og enkelte andre grupper. Formålet med lovvalgsreglene er likevel alltid at det skal defineres ett lovvalgsland for den berørte personen i tråd med prinsippet i trygdeforordningen artikkel 11 nr. 1, som innebærer at kun ett lands lovgivning skal anvendes ad gangen for et gitt tidsrom.

Du kan lese mer om trygdeforordningens lovvalgsregler i rundskriv R45-00 kapittel 2 Regler om medlemskap og om hvilket lands lovgivning som skal anvendes.

6.1.5 Ytelsens EØS-rettslige plassering

Trygdeforordningen artikkel 3 inneholder bestemmelser om det materielle virkeområdet, dvs. hvilke typer av ytelser som omfattes av trygdekoordineringen, og hvilke ytelser som er holdt utenfor.

Hovedprinsippet er nedfelt i artikkel 3 nr. 1. Rettighetsbaserte ytelser som finansieres helt eller delvis gjennom trygdeavgifter, og som tildeles uten økonomisk behovsprøving er omfattet. Dette svarer i store trekk til de ytelsene som omfattes av folketrygdloven, barnetrygdloven og lov om kontantstøtte, men med enkelte unntak.

Grunnstønad og hjelpestønad koordineres som ytelser ved sykdom, se bokstav a i artikkel 3 nr. 1. Nærmere koordineringsregler for ytelsen finnes i trygdeforordningen avdeling III kapittel 1 og gjennomføringsforordningen avdeling III, kapittel 1.

6.1.6 – Koordineringsprinsipper

Trygdekoordineringen i EØS bygger på noen grunnleggende prinsipper

• Likebehandling pga. nasjonalitet (trygdeforordningen artikkel 4)
• Likebehandling av faktiske forhold mv. (trygdeforordningen artikkel 5)
• Sammenlegging (trygdeforordningen artikkel 6)
• Delpensjonsprinsippet (pro rata) (trygdeforordningen artikkel 51)
• Eksportabilitet (trygdeforordningen artikkel 7)

I tillegg er enstatsprinsippet i trygdeforordningen artikkel 11 nr. 1 et grunnleggende prinsipp. Prinsippet er nær knyttet til forordningens regler om lovvalg, mens delpensjonsprinsippet bare gjelder pensjonsytelser og uføretrygd.

Et EØS-land kan ikke fravike de grunnleggende prinsippene gjennom nasjonal lovgivning. Derimot kan prinsippene fravikes når trygdeforordningen selv gjør unntak fra dem. Det gjør forordningen ved flere anledninger.

Du kan lese mer om grunnprinsippene i rundskriv R45-00 kapittel 1 punkt 9 Koordineringsprinsipper.

6.1.7 Utveksling av trygdeinformasjon mellom EØS-landene

For at trygdekoordineringen skal fungere etter hensikten, er det helt avgjørende å ha et godt system for utveksling av informasjon om den enkelte bruker, på tvers av landegrensene.

Gjennomføringsforordningen forutsetter at all informasjon i enkeltsaker mellom trygdemyndighetene i EØS-land skal utveksles elektronisk. Den elektroniske utvekslingen av opplysninger foregår i EESSI-løsningen, som ble tatt i bruk av alle EØS-landene i perioden 2019-2021. Hjemmelsgrunnlaget for elektronisk utveksling av trygdeinformasjon er gjennomføringsforordningen artiklene 2 til 4.

De elektroniske meldingene som utveksles kalles SED (Strukturert Elektronisk Dokument), og systemet deler de ulike meldingsflytene eller forretningsprosessene (ofte forkortet BUC, for «Business Use Case») i såkalte sektorer. Begrepet «sektor» betegner en gruppe ytelser som koordineres etter samme kapittel i trygdeforordningen avdeling III, med enkelte unntak.

Noen sektorer går på tvers av flere eller alle ytelser. Det gjelder lovvalg (trygdeforordningen avdeling II), yrkesskade og tilbakekreving. I tillegg har systemet en egen tverrgående sektor H («horisontal»), for generelle forespørsler og andre meldinger som ikke passer inn i de øvrige kategoriene. Grunn- og hjelpestønad tilhører EESSI-sektoren H, selv om ytelsen er koordinert som en sykdomsytelse. Årsaken er at de SED-ene som benyttes for andre sykdomsytelser ikke passer for grunn- og hjelpestønad.

6.4.1 Familiemedlemmer

[Endret 2/23]

Artikkel 21 nr.1. første punktum sier at et medlem i trygdeordningen og medlemmer av hans/hennes familie som bor eller oppholder seg i en annen medlemsstat enn den kompetente medlemsstat, skal ha rett til kontantytelser fra den kompetente institusjon i samsvar med lovgivningen den anvender.

Dette innebærer at et familiemedlem kan ha rett til grunn-/ hjelpestønad fra et annet land (kompetent stat) enn det landet som trygdeforordningen utpeker som lovvalgsland. Et praktisk eksempel er en arbeidstaker som har Norge som lovvalgsland, og et forsørget barn som bor i en annen EØS-stat. Barnet har bostedslandet som lovvalgsland etter trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav e. Denne bestemmelsen sier samtidig at den ikke «berører andre bestemmelser i denne forordning som sikrer ham/henne ytelser etter en eller flere andre medlemsstaters lovgivning». Det innebærer at artikkel 21 nr.1 har forrang, slik at det er forelderens arbeidsland som er kompetent stat for grunn- og hjelpestønad. Det kan ikke pålegges at hen søker om tilsvarende ytelse fra et annen EØS- land. Dersom det blir utbetalt ytelse både fra Norge og et annet EØS-land skal den norske ytelsen reduseres i henhold til gjennomføringsforordningen art 10, se R45-00 kapittel 1 punkt 11.2

Ved overgang til nytt, lovvalgsland kan det oppstå spørsmål om artikkel 21 innebærer rett til å beholde løpende ytelse. Du kan lese mer om dette i R45-00 kapittel 1, punkt 5.5 Fortsatt utbetaling av ytelser fra stat som tidligere var kompetent.

Når en person etter forordningen er definert som familiemedlem, oppstår spørsmålet om hva slags rettigheter familiemedlemmet har etter forordningen: er rettighetene selvstendige eller avledede?

Opprinnelig la EU-domstolen til grunn at familiemedlemmer hadde avledet rett til ytelser etter trygdeforordningen, se sak C-40/76 Kermaschek. I sak C-308/93 Cabaniss-Issarte revurderte domstolen dette standpunktet. Her sies det at rettigheter som ikke har direkte sammenheng med personens arbeid er å regne som selvstendige. Denne omdefineringen fra avledede til selvstendige rettigheter har betydning for grunn- og hjelpestønad.

Domstolen begrunner praksisendringen med at dersom øvrige rettigheter ble klassifisert som avledede, vil det utgjøre et hinder for fri bevegelighet for arbeidstakere, fordi familiemedlemmer i gitte situasjoner risikerer å tape rettigheter når de er klassifisert som avledede. Dette synspunktet var sentralt i saken C-286/03 Hosse, som gjaldt en sykdomsytelse til barn. Den aktuelle ytelsen har klare likhetstrekk med norsk hjelpestønad. Med henvisning til sak C-308/93 Cabaniss-Issarte konkluderte domstolen med at det faktum at den ene av foreldrene jobber i et annet land (og dermed får et annet lovvalgsland) enn barnet, ikke har betydning for den selvstendige retten som barnet har til en slik ytelse.

For eksempel vil et barn, bosatt i Polen, som har fått innvilget hjelpestønad i samsvar med trygdeforordningens artikkel 21, fortsatt kunne ha rett til hjelpestønad selv om trygdedekningen til forelderen opphører som følge av at forelderen blir trygdedekket i Tyskland

Se for øvrig R45-00 kapittel 1, punkt 5.6 om familiemedlemmers rettigheter.

6.4.2 Pensjonister

Det som omtales her gjelder ved nye søknader.

Trygdeforordningen artikkel 29 regulerer pensjonisters rett til kontantytelser ved sykdom. Bestemmelsen sier at kontantytelser til pensjonister skal utbetales fra det landet som har ansvar for å dekke utgifter til helsetjenester / naturalytelser til pensjonisten i hans/hennes bostedsstat. Dette gjelder også pensjonistens familiemedlemmer. Artikkel 21 får tilsvarende anvendelse.

Det innebærer at retten til stønad avgjøres etter prioriteringsreglene som gjelder for naturalytelser til pensjonister. Retten til grunn- og hjelpestønad består så lenge Norge plikter å dekke helsetjenester for pensjonisten.

Hvilket land som er kompetent stat for sykdomsytelser til pensjonister avgjøres etter følgende prioriteringsregler, se trygdeforordningen artikkel 23 til artikkel 25:

• Prioritet 1: Pensjonisten får hele eller deler av pensjonen fra bostedslandet: Bostedslandet er kompetent stat
• Eksempel: Pensjonisten har 35 år opptjening i Sverige, fem år i Norge og bor i Norge. Norge er kompetent stat.
• Prioritet 2: Pensjonisten får hele pensjonen fra et annet land enn bostedslandet: Pensjonslandet er kompetent stat
• Eks: Pensjonisten har hele opptjeningen i Norge, er bosatt i Spania
• Prioritet 3: Pensjonisten får pensjon fra to eller flere land, ingen av dem er bostedsland: Det landet der pensjonisten har lengst opptjening er kompetent stat
• Eks: Pensjonist bor i Spania, har 25 år opptjening i Sverige og 15 år i Norge: Sverige er kompetent stat (ingen rett til ytelse fra Norge)
• Prioritet 4: Hvis «lengste opptjening» er den samme i to eller flere land: Det landet der pensjonisten sist hadde opptjening, er kompetent stat.
• Eksempel: Samme pensjonist bor i Spania og har først 10 år opptjening i Norge, deretter 20 år i Sverige og så 10 år i Norge: Norge (siste opptjeningsland) blir kompetent stat.

Ettersom pensjonister ikke er yrkesaktive, har de lovvalg i bostedslandet. Det er likevel det landet som er kompetent stat for pensjoner som også er kompetent stat for utbetaling av grunn- og hjelpestønad og andre tilsvarende kontantytelser ved sykdom. Dette følger av trygdeforordningen artikkel 29. Denne regelen innebærer at en person som eksempelvis får hele pensjonen sin fra Norge og bor i Spania har Spania som lovvalgsland etter trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav e, men det er likevel Norge som skal utbetale kontantytelser ved sykdom i medhold av trygdeforordningen artikkel 29. Dette innebærer at i tilfeller der Norge er kompetent stat for pensjoner, kan pensjonisten søke om grunn- eller hjelpestønad også etter at vedkommende har flyttet til et annet EØS-land.

Hvilket land som er kompetent stat når en person ikke har pensjon fra bostedslandet avgjøres etter reglene i trygdeforordningen artikkel 24 og 25. Disse bestemmelsene gjelder etter sin ordlyd helsetjenester og andre naturalytelser, men artikkel 29 gir dem tilsvarende anvendelse for kontantytelser. Artikkel 29 nr. 2 medfører at reglene også gjelder for pensjonistens familiemedlemmer.

Merk at det ikke foreligger noen motsetning mellom bestemmelsene i henholdsvis artikkel 11 og artikkel 29, fordi lovvalgsbestemmelsen i artikkel 11 nr. 3 bokstav e sier at ikke yrkesaktive «skal være undergitt bostedsstatens lovgivning, uten at det berører andre bestemmelser i denne forordning som sikrer ham/henne ytelser etter en eller flere andre medlemsstaters lovgivning».

7.1.1 Generelt

Stønader ved gravferd er omfattet av trygdekoordineringsreglene i den nye EØS-avtalen.

Utgangspunktet etter norsk rett er at avdøden var medlem i folketrygden på tidspunktet for dødsfallet. For personer som oattes av forordningen må dette prinsippet fravikes slik at man får mulighet til å eksportere stønader ved gravferd til et annet EØS-land.

Personer som dør i et EØS-land (herunder «medlemsland») vil omfattes av trygdeordningen i det landet de arbeider eller får pensjon fra i lik linje med dette landets borgere. Stønader ved gravferd betales også av arbeids- eller pensjonslandet ved dødsfall til deres familiemedlemmer.

De nye forordningene tar utgangspunkt i at begrepet «familiemedlem» er stort innen EØS-området og har valgt en pragmatisk behandling av denne utfordringen. De faktiske forholdene mellom familiemedlemmer og avdøden skal derfor vurderes nå for å velge hvem ytelsen skal innvilges til.

EØS-reglene om stønader ved gravferd gjelder for

1. Statsborgere av en medlemsstat
2. Statsløse og flyktninger som er bosatt i en medlemsstat eller som er omfattet av lovgivningen i en eller flere medlemstater
3. Disse gruppenes familiemedlemmer eller etterlatte (uansett statsborgerskap)
4. Familiemedlemmer eller etterlatte som er statsborgere av en medlemsstat, selv om «hovedpersonen» ikke hadde slikt statsborgerskap
5. Yrkesaktive og ikke-yrkesaktive

På grunn av at EØS-reglene også gjelder for ikke-yrkesaktive, ansees en person som flytter til Norge som bosatt i riket fra innflyttingsdagen. Dermed kan personen få rett til gravferdsstønad fra måneden etter innflytting til Norge uavhengig av landets nasjonale regler, jfr. Folketrygdloven kapitel 7 § 2.

Dersom en person har rett til ytelser i bostedslandet, er det ikke til hinder for at vedkommende får rettighetertter andre medlemsstaters lovgivning. Hvis et land har regler som gjør retten til gravferdsstønad avhengig av forutgående opptjening, må det også tas hensyn til tilsvarende opptjening i andre medlemsland – hvis det er nødvendig for å ha rett til ytelsen, jfr. art.6 i 883/2004. Dette innebærer at en EØS-borger med opptjent rettigheter i et medlemsland kan flytte til et annet EØS-land med sine opptjeningsperioder som sammen med opptjeningsperioder i det andre landet, kan gi rett til gravferdsstønad fra dette landet.

Forordningen åpner for anerkjennelse av faktiske forhold og hendelser gjennom grensene (art. 5 i 883/2004)

7.1.2 Regelverk