Mål for lavinntekt

Det vanligste målet er å ta utgangspunkt i folks inntekt. Både EU, OECD og norske myndigheter måler som regel fattigdom ved hjelp av inntektsmål. Det mest vanlige er å sette fattigdomsgrensen ved en gitt andel av medianinntekten. Medianinntekten er den inntekten som deler befolkningen i to, slik at halvparten tjener over medianinntekten og halvparten tjener under medianinntekten. OECD definerer fattigdomsgrensen ved 50 prosent av medianinntekten, mens EU definerer fattigdomsgrensen som 60 prosent av medianinntekten. Således vil en få flere fattige dersom en anvender EUs mål enn OECDs mål.

Dersom man anvender OECDs definisjon har andelen personer med relativ lavinntekt økt noe i de siste ti årene, mens dersom man anvender EUs definisjon så har andelen vært stabil.

Statistisk sentralbyrå (SSB) benytter betegnelsen lavinntekt, ikke fattigdom.

Absolutt eller relativt

Begge målene ovenfor er relative mål på lavinntekt. Benytter vi i stedet en mer absolutt definisjon av lavinntekt, basert på det beløpet som tilsvarte den årlige lavinntektsgrensen i 2000, kun justert for prisstigningen i perioden, har det skjedd en betydelig reduksjon i andelen personer med lavinntekt i de siste ti årene. Det betyr at den store realinntektsveksten som har funnet sted for husholdingene de siste 15 årene, også har kommet de nederst i fordelingen til gode. Likevel ser vi at inntektsforskjellene har økt.

Vi kan også tenke at vi kan avgrense fattigdom ved den inntekten som skal til for å kjøpe et sett forhåndsdefinerte varer og tjenester. For å måle fattigdom i utviklingsland, er det vanlig å sette fattigdomsgrensen til én dollar om dagen. Dette er et absolutt fattigdomsbegrep. I Norge er det allmenn enighet om å anvende et relativt fattigdomsbegrep. 

Andre perspektiver enn inntektsfattigdom

Ofte er det lavinntekt eller inntektsfattigdom som benyttes når vi diskuterer omfanget av fattigdom. Det er dette som er utgangspunkt for både EUs og OECDs definisjoner og mål for fattigdom.

Når en bruker slike mål så tar en ikke høyde for verken folks øvrige levekår eller deres subjektive opplevelse av hvorvidt man er fattig eller ikke. Enkelte forskere (blant annet Tone Fløtten) tar til orde for at vi også må skjele til folks oppfatning av hva som er akseptable materielle levekår. Dette presenteres nærmere under temaet barnefattigdom.

Levekår dreier seg om mer enn bare inntekt. Levekår omfatter blant annet fysisk og psykisk helse, boforhold, bomiljø og nærmiljø, sosial kontakt, forhold knyttet til fritidaktiviteter, forhold knyttet til kriminalitet og vold og til forurensning, støy og trafikk.

SSB foretar levekårsundersøkelser årlig. Undersøkelsene er såkalte tverrsnittsundersøkelser der et antall personer på et gitt tidspunkt blir intervjuet. I de senere årene har temaene variert fra år til år. I 2008 var temaet helse, omsorg og sosial kontakt, mens temaet for 2007 var boforhold og i 2006 var arbeidsmiljø.

 Mer om inntektsfattigdom og levekår på Statistisk sentralbyrås nettsider.