Hvorfor ser vi økt fattigdom i Norge?

Uansett hvilket mål man bruker på fattigdom, vil Norge være et at de land i verden hvor en finner lavest forekomst av fattigdom. I tillegg tas det ofte utgangspunkt i disponibel inntekt, og tas ikke hensynt til at Norge for eksempel har svært god tilgang på offentlig tjenester og ytelser innenfor viktige områder som helse, omsorg og utdanning. Derfor kan en si at det å være fattig i Norge har lang mindre alvorlige konsekvenser enn det kan ha i de aller fleste andre land i verden. Således kan man si at den moderne fattigdommen i Norge må ses i relasjon til velstandsutviklingen.

Forskere peker på tre ulike samfunnsmessige endringer som har ført til en økt relativ fattigdom i Norge [1] :

• En kraftig inntektsutvikling der forskjellen samtidig har økt
• Stadig flere lever alene (skilt, enslige forsørgere m. fl.) og disse er også blant de som er overrepresentert blant  fattige
• Økt innvandring, også av fattige innvandrere

Økt innvandring består både av velutdannede og faglærte innvandrer og av fattige innvandrere. Den første gruppen kan til en viss bidra til en skarpere konkurranse på utsatte deler av arbeidsmarkedet, mens den sistnevnte gruppen ofte glir inn i den uformelle økonomien eller i det offentlige sosiale systemet.[2]

[1] Ivan Harsløf og Sissel Seim (red.): Fattigdommens dynamikk. Perspektiver på marginalisering i det norske samfunnet. Universitetsforlaget. 2008.

[2] Øyvind Østerud og Helge Hveem, 2007, i Mydske, Claes og Lie (red.): Nyliberalisme – ideer og politisk virkelighet.