Integrering som samskaping i distriktskommuner

Utgangspunktet for prosjektet var at Oppland fylke hadde altfor lav overgang til arbeid eller utdanning for deltagere i introduksjonsprogrammet. Samtidig var det viktig for kommunene å finne ut hvordan man kunne få flest mulig av flyktningene til å bli boende etter endt introduksjonsprogram. 

De tre delstudiene som ble utviklet skulle gi innsikt i hvordan henholdsvis flyktningene, arbeidsgiverne og ansatte i hjelpeapparatet opplevde utfordringer i integreringsprosessen og hvordan integreringsarbeidet kunne forbedres. I studiene intervjuet forskerne et utvalg i distriktskommunene Sel, Vågå og Nordre Land. Det metodiske opplegget besto av kvalitative semi-strukturerte intervjuer. 15 flyktninger og 19 arbeidsgivere ble intervjuet i de tre kommunene. I tillegg ble 21 personer fra NAV, flyktningetjenesten og læringssentrene intervjuet. Erfaringene fra delstudiene ble samlet i en sluttrapport, samtidig som det ble utarbeidet en modell for integrering av flyktninger i norske distriktskommuner.  

Hovedfunn fra delrapporten om flyktningene viser blant annet at de fleste flyktninger trives i de kommunene de blir bosatt, men det synes lettere å bli sosialt integrert for barnefamilier enn for enslige som savner møteplasser og steder der de kan delta i fritidsaktiviteter. Hjelpeapparatets rolle er avgjørende for hvordan flyktningene opplever møtet med kommunene og det er for mange viktig med en fast kontaktperson i hjelpeapparatet. Selv om de fleste oppgir at de ønsker å bli boende i kommunen, fremhever de samtidig at det først og fremst er muligheter for arbeid som er avgjørende for valg av bosted. 

Mange arbeidsgivere er positive til å ta inn flyktninger, og flere mener de har et samfunnsansvar til å ta imot  flyktninger i praksis. Samtidig påpeker de private arbeidsgiverne at deres primære mål er å drive lønnsomt, og en viktig motivasjon er at dette kan bidra til rekruttering av nye arbeidstakere. Kommunene som arbeidsgiver synes ikke å ha arbeidet systematisk med å opprette arbeidsplasser eller tilrettelegge for praksisplasser. Det er derfor et stort potensiale hvis det er viktig for kommunene å beholde flyktningene som innbyggere og arbeidskraft.

De ansatte i hjelpeapparatet fortalte i intervjuene at de opplevde utfordringer knyttet til omorganiseringer og  nedskjæringer i kommunen. Prosjektet avdekket også at manglende samordning av hjelpeapparatet i den enkelte kommune var av vesentlig hindring for å lykkes med integreringsarbeidet. Individuell plan var heller ikke brukt som et fleksibelt og viktig redskap for å samordne innsatsene for flyktningene. Bruk av flerkulturelle i integreringsarbeidet skjer også i liten grad, og kan antagelig brukes langt mer både for språkopplæring og sosial integrering. 

Les hele rapporten og sammendraget. De tre delrapportene og modellen ligger under relatert informasjon.