Av Eirik Lamøy

I perioden 2016–2022 ble det innført en øvre grense for samlet uføretrygd og barnetillegg på 95 prosent av tidligere inntekt. Noen uføre fikk med dette et betydelig redusert barnetillegg. I denne artikkelen undersøker jeg om regelendringen førte til færre nye uføre og økt arbeidsdeltakelse.

I arbeids- og velferdspolitikken er det et overordnet prinsipp at det skal lønne seg å arbeide framfor å motta ytelser. Før 2016 kunne enkelte få mer i uføretrygd og barnetillegg enn de hadde hatt i arbeidsinntekt. Et viktig argument for regelendringen, var at dette ikke ga økonomiske insentiver til å gå tilbake i arbeid hvis helsen tillot det.

Jeg anslår at regelendringer perioden 2016–2018 hvert år berørte 3 500 til 4 000 AAP-mottakere. Disse fikk et lavere barnetillegg hvis de ble uføretrygdet enn de fikk før regelendringen.

Det viktigste funnet mitt er at regelendringen ikke førte til en klar nedgang i antall nye uføre i perioden som helhet. Det var imidlertid en svak reduksjon i nye uføre i 2016. I 2016 var det flere som mottok AAP lenger og således færre som startet med uføretrygd. Endringen er statistisk svak og gjelder kun i starten av året. Man bør derfor være varsom i å tolke det som effekt fra regelendringen.  

Videre finner jeg ingen tegn til at endringen førte til økt arbeidsdeltagelse. Konklusjonen blir dermed at de økonomiske insentivene i regelendringen ikke hadde de forventede virkningene, altså at flere ville arbeide fremfor å motta uføretrygd.

(Nettversjon) (DOI)