3.2 Meldeplikt til barnevernet

NAV har plikt til å være oppmerksom på om barna til de voksne vi hjelper kan være utsatt for omsorgssvikt eller mishandling. Å leve i et voldelig hjem kan gi like store skadevirkninger som å bli utsatt for vold av personer du har tillit til.

Opplysningsplikt (meldeplikt) og oppmerksomhetsplikt

NAV har plikt til å være oppmerksomme på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenesten. Dersom du har grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet, lever i et voldelig hjem, eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, plikter du å melde fra til barnevernet uten hinder av taushetsplikt.

Opplysningsplikten er regulert av folketrygdloven § 25-11, barnevernloven § 6-4 andre ledd og sosialtjenesteloven § 45. Den som innehar bekymringen er den med plikt til å melde. Din plikt er med andre ord ikke å melde i fra til ledelse, og la ledelsen avgjøre om bekymringsmelding skal sendes. Den plikten har du selv.

Hvis du har grunn til å tro at en gravid kvinne utsetter fosteret for alvorlig omsorgssvikt eller blir utsatt for vold i nære relasjoner, kontakter du sosialtjenesten.

Når skal jeg melde?

Det kreves ikke at du er helt sikker på at situasjonen er alvorlig. Hvis opplysningene gir grunn til bekymring, skal du melde i fra. Hvis du er usikker, ringer du lokalt barnevern og diskuterer saken anonymt med dem før du eventuelt melder. Her er noen eksempler på når du skal melde:

  • Du får vite at et barn har en alvorlig sykdom eller skade, men foreldrene sørger ikke for at barnet kommet til undersøkelse og behandling. Eller du får vite at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket særlige behov for behandling eller opplæring.
  • Du mistenker alvorlige mangler ved den daglige omsorgen som barnet får, eller alvorlige mangler i den personlige kontakten og tryggheten som barnet trenger etter sin alder og utvikling. Eksempel: Den av foreldrene som har daglig omsorg, har en alvorlig psykisk sykdom, for eksempel langvarig psykose, alvorlig personlighetsforstyrrelse, alvorlig depresjon eller selvmordstanker.
  • Du har mistanke om at barnet blir mishandlet, utsatt for andre alvorlige overgrep eller lever i et voldelig      hjem.
  • Du har mistanke om at det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet. Eksempel: En eller begge av foreldrene har en ruslidelse.
  • Du får vite at et barn har vist alvorlige atferdsvansker som alvorlig eller gjentatt kriminalitet, vedvarende misbruk av rusmidler eller annet.

Hvordan skal jeg melde?

Hvis du vurderer saken som akutt, skal du ringe med en gang til barnevernet eller eventuelt barnevernsvakta. Hvis situasjonen ikke vurderes akutt, men alvorlig, sendes bekymringen som brev.

Brevet bør inneholde:

  • Personopplysninger om barn og foreldre, og om det er behov for tolk
  • Hvorfor du er bekymret. Ikke underdriv! Skriv både objektive fakta og hva du subjektivt er bekymret for. Det er barnevernets oppgave å undersøke bekymringen.
  • Husk å skrive under.
  • Husk kontaktinformasjon – hvordan du kan nås. 

 Her er en mal du kan velge å bruke.

Brevet skal ikke journalføres eller scannes i Gosys. Du skal heller ikke sette spor i Arena. Hvis en av personene, enten foreldre eller ungdom, har en oppfølgingssak på NAV-kontoret, må veilederen eller saksbehandleren varsles om at det har blitt sendt en bekymringsmelding til barnevernet. 

Hva skjer hos barnevernet?

Innen en uke tar barnevernet stilling til om de skal undersøke bekymringsmeldingen du har sendt eller henlegge meldingen. Hvis barnevernet ønsker å undersøke saken videre, snakker de med både foreldre og barn, eventuelt også barnehagen, skolen eller deg i NAV. Når undersøkelsen er ferdig, avgjør barnevernsleder og saksbehandler hva som skal skje i saken. Noen ganger blir saken avsluttet. Kanskje familien får hjelp fra en annen hjelpeinstans eller saken løser seg på andre måter? Rundt halvparten av undersøkelsene ender likevel med tiltak fra barnevernstjenesten. I kun to av ti tilfeller ender saken med at barnet plasseres i fosterhjem. I resten av sakene samarbeider barnevernet med familien om støttetiltak som:

  • betalt barnehageplass/SFO
  • støttekontakt
  • besøkshjem
  • støttehjem
  • råd og veiledning til foreldrene
  • familieråd
  • økonomisk støtte
  • tilsyn i hjemmet
  • kontakt med andre hjelpeinstanser, for eksempel BUP