Vilkårene for uføretrygd – for leger

Her er en oversikt over de viktigste vilkårene for å få innvilget uføretrygd.

Det må foreligge varig sykdom, skade eller lyte

Også her legges det til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis.

Skade betyr her ulike former for personskade. Lyte er medfødte tilstander som for eksempel psykisk utviklingshemming. Sykdom omfatter både fysiske og psykiske tilstander.

Kategoriene sykdom, skade og lyte er likestilte. Begrepet sykdom vil derfor brukes som samlebetegnelse på de tre kategoriene.

Som kjent kan en pasient ha en varig sykdom uten at dette gir en varig funksjonsnedsettelse, og heller ikke nedsatt inntektsevne. Eller pasienten kan ha en varig sykdom som medfører en varig funksjonsnedsettelse, men likevel klare seg fint i arbeid.

Med varig menes ikke livsvarig, men langvarig. Siden det kan være vanskelig å ha en sikker oppfatning om fremtidig utvikling og mulig bedring, må vurderingen i mange tilfeller nødvendigvis bli skjønnspreget. 

Det retningsgivende varighetskravet er 7 år eller mer. Dersom du antar at tilstanden vil endre seg vesentlig i løpet av noen år, vil varighetskravet ikke være oppfylt. Det er med andre ord ikke tilstrekkelig at tilstanden har vedvart i 7 år dersom pasienten antas å kunne bli frisk innen noen år fram i tid.

Det er først når den varige sykdommen forårsaker varig funksjonsnedsettelse og varig nedsatt inntektsevne at det medisinske vilkåret er oppfylt.

Det avgjørende er mulighetene for å være i arbeid

Den medisinske diagnosen alene er imidlertid ikke avgjørende. Det er hvordan sykdommen innvirker på muligheten for å være i arbeid som har betydning.

Noen spesielle sykdommer/tilstander krever særlig dyptgående vurderinger før de kan diagnostiseres og før en eventuell varighet kan konstateres. Dette kan blant annet skyldes manglende objektive funn eller at personens totalsituasjon gjør det vanskelig å konstatere hva som er sykdom og hva som kan være utenforliggende forhold. Slike tilstander kan for eksempel være rusmiddelavhengighet eller kronisk utmattelsessyndrom.

Sosiale og økonomiske eller andre livsproblemer godkjennes ikke som sykdom og gir alene ikke rett til uføretrygd. Slike problemer kan imidlertid være medvirkende faktorer i utviklingen av varig sykdom, og da kan kravet til sykdom være oppfylt.

Inntektsevnen må være varig nedsatt med minst 50 prosent

Inntektsevnen må være varig nedsatt med minst halvparten. Hvis pasienten mottok arbeidsavklaringspenger da han søkte om uføretrygd, er det imidlertid tilstrekkelig at inntektsevnen er nedsatt med minst 40 prosent. Skyldes uførheten yrkesskade eller yrkessykdom, er det tilstrekkelig at inntektsevnen er nedsatt med 30 prosent.

Sykdom må være hovedårsaken til den nedsatte inntektsevnen

Sykdommen må ha medført en varig funksjonsnedsettelse av en slik art og et slikt omfang at nedsettelsen kan sies å utgjøre hovedårsaken til at inntektsevnen er varig nedsatt.

Dette innebærer at det aktuelle sykdomsforholdet må utgjøre minst 50 prosent av det samlede årsaksbildet.

Dersom utenforliggende forhold – ikke sykdom – er den dominerende årsaken til at pasienten ikke er i arbeid, vil årsakskravet ikke være oppfylt.

Sykdommens alvorlighet og omfang kan være slik at det uten videre er klart at det er denne som er hovedårsaken til den nedsatte inntektsevnen.

I enkelte tilfeller vil likevel en relativt beskjeden medisinsk lidelse og påfølgende funksjonsnedsettelse framstå som en hovedårsak til den nedsatte inntektsevnen. Dette kan være tilfeller der pasienten av andre grunner enn medisinske forhold i snever forstand – for eksempel svak evnemessig utrustning - tidligere har fungert marginalt i arbeidslivet.

Det må være en årsakssammenheng

Sykdommen må ha medført varig funksjonsnedsettelse av en slik art og omfang at nedsettelsen kan sies å utgjøre hovedårsaken til at inntektsevnen er nedsatt med minst halvparten.

Funksjonsevne sier noe om hva pasienten kan greie av ulike typer oppgaver og gjøremål. Den kan konkret relateres til fysiske aktiviteter, for eksempel å gå, stå, løfte, bære, bruke hender/armer. Den kan videre omfatte kognitive eller sosiale forhold, som å tenke, lære, konsentrere seg, samarbeide, fungere sammen med andre.

Beskrivelsen kan ta utgangspunkt i pasientens

  • generelle medisinske funksjonsevne
  • alminnelige funksjonsevne i dagliglivets gjøremål - som husarbeid, omsorgsoppgaver               og fritidsaktiviteter
  • evne til å utføre konkrete aktuelle arbeidsoppgaver eller mulige alternative arbeidsoppgaver, eventuelt i arbeidsrettede tiltak

Arbeidsevne forstås altså som individets funksjon sett opp mot arbeidsforholdet og arbeidslivets oppgaver og krav.

Funksjonsnedsettelsen angir hvilke begrensninger pasienten har i utførelsen av de forskjellige oppgaver. Det er imidlertid viktig for å gi et helhetlig bilde å beskrive både hva pasienten ikke kan gjøre og hva han kan gjøre til tross for sykdom og redusert funksjon.