Kan aktivitetskrav bidra til at unge sosialhjelpsmottakere kommer i jobb?

Ja, mener forsker Øystein Hernæs, som har analysert effekter av praksisendring i kommunene rundt årtusenskiftet.

Fra 1. januar 2017 ble det obligatorisk å stille krav om aktivitet ved utbetaling av sosialhjelp til personer under 30 år. Hensikten er å forhindre at unge blir gående uten arbeid eller annen aktivitet i lengre perioder, og slik øker risikoen for å bli varige stønadsmottakere. Så langt har det imidlertid vært lite forskning på hvorvidt det å stille krav om aktivitet faktisk virker etter hensikten.

Nå har Hernæs, som er tilknyttet både Institutt for samfunnsforskning og Frischsenteret, gjennomført en effektanalyse av det å stille vilkår for sosialhjelp til unge ved å bruke data fra tidligere praksisendringer i kommunene. Han lander på at svaret er ja.

- Det er riktignok alltid noe usikkerhet bak funnene, men jeg finner en tydelig tendens til at endringer i bruk av vilkår virket veldig positivt. Det ga faktisk vinn-vinn-resultater, altså for både den enkelte og det offentlige, sier Hernæs i en kommentar til analysen.

Les hele rapporten «Virkninger på sysselsetting og inntektsfordeling av økt brukt av vilkår for sosialhjelp»

Ulik praksis i kommunene muliggjør effektanalyse

Kommunene har lenge hatt adgang til å stille vilkår med hjemmel i lov om sosiale tjenester, men frem til 1. januar 2017 var det opp til den enkelte kommune om de ønsket dette eller ei. Ettersom aktivitetsplikten nå er innført over hele landet, er det ikke lenger mulig å finne kontrollkommuner som ikke stiller krav om aktivitet for den aktuelle målgruppen. Hernæs har derfor valgt å benytte seg av data fra en undersøkelse Telemarksforskning Bø utførte i 2005, da de fikk i oppdrag å kartlegge sosialkontorenes praksis med å stille krav til sosialhjelpsmottakere. Ulike kommuner innførte økt bruk av vilkår på forskjellige tidspunkt på 1990- og 2000-tallet, og dermed er det mulig å sammenligne situasjonen for sosialhjelpsmottakerne i de respektive kommunene. Ved hjelp av avanserte beregningsmodeller har Hernæs sett nærmere på hvordan praksisendringen påvirket sysselsetting, sosialhjelpsmottak og inntekt i aldersgruppen 26-30 år.

Færre unge sosialhjelpsmottakere etter praksisendringen

Sosialhjelpsmottak er høyest for personer i begynnelsen av 20-årene, og avtar med alder. Som regel trenger flere økonomisk bistand i nedgangstider, og færre i oppgangstider. Siden årtusenskiftet har kommunene i økende grad benyttet ulike former for vilkår overfor unge sosialhjelpsmottakere – som f.eks. oppmøteplikt, jobbsøking, salg av dyre eiendeler og deltakelse i tiltak.

- For unge mottakere var vilkår knyttet til aktivitet spesielt mye brukt, og dette gjør funnene relevante for den obligatoriske aktivitetsplikten som ble innført fra og med 2017, sier Hernæs.

Ifølge rapporten ser det ut til at praksisendringen førte til færre unge sosialhjelpsmottakere. I 1997 mottok i underkant av 60 000 unge under 30 år sosialhjelp, mens antallet falt til litt under 40 000 ti år senere. Ved å beregne gjennomsnittseffekter på ulike kombinasjoner av utfall, finner forskeren at praksisendringen førte til økt sannsynlighet for å være i jobb uten å motta sosialhjelp blant de unge under 30 år. Hernæs finner også at endringen hadde en positiv effekt for lønnsinntektsutviklingen blant de med lavest inntekt. Samtidig ble offentlige utgifter redusert som følge av færre utbetalinger og mindre saksmengde, noe som ifølge rapporten gjorde det kostnadseffektivt å stille vilkår til unge sosialhjelpsmottakere.