Hvordan lykkes med arbeidsinkludering?

I det treårige forskningsprosjektet Samarbeid om utvikling av inkluderingskompetanse ved hjelp av «naturlig bistand» (mentor) undersøker forskere fra Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) ved OsloMet hvordan oppfølging fra NAV og bruk av mentor på arbeidsplassen kan støtte opp under inkluderingsforløpene for brukere med sammensatte bistandsbehov. Målet er å utvikle bedre inkluderingskompetanse både i arbeidslivet og støtteapparatet.

Prosjektet er basert på place-train-tilnærmingen, og gjør bruk av vanlige arbeidsplasser som arena for arbeidsinkludering. Tiltakene som prøves ut er naturlig bistand i form av mentor på arbeidsplassen, opplæring og oppfølging av mentorene og utvikling av mentornettverk. Utprøvingen foregår gjennom to delprosjekter i Nord-Trøndelag og Akershus, hvor forskerne samarbeider tett med NAV-kontorene og arbeidslivssentrene som deltar i prosjektet.

- Arbeidsinkludering er et felt som egner seg spesielt godt for en eksperimenterende tilnærming og utvikling av modeller hvor ansatte og ledere får handlingsrom til å spille en aktiv rolle, forteller AFI-forsker Pål Klethagen, som er en av forskerne bak prosjektet. – Modellene er i stadig utvikling, og forutsetter samhandling og erfaringslæring.

Forskerne er nå midtveis i prosjektperioden, og erfaringene så langt er oppsummert i delrapporten Arbeidsinkludering og mentor.

Arbeidsinkludering – et gjenstridig problem

Det å få brukere med sammensatte og omfattende støttebehov inkludert i ordinære virksomheter, beskrives som et såkalt gjenstridig problem i rapporten. Forskerne viser til at det er lagt ned betydelige ressurser i å løse utfordringen over lang tid, uten at en har sett klare resultater så langt. Utviklingstrekk i arbeidslivet bidrar til å gjøre problemet enda mer komplisert, ved at det stadig blir vanskeligere å tilpasse jobber til enkeltmennesket. I stedet må arbeidssøkere tilpasse seg stillingene som finnes.

I dette prosjektet får brukere med omfattende bistandsbehov oppfølging av mentorer på vanlige arbeidsplasser. Mentorene får opplæring og oppfølging fra støtteapparatet, samt tilbud om å delta i mentornettverk med mentorer fra andre virksomheter.

- Én viktig erfaring er at utplassering på arbeidsplassene må ha en viss varighet, sier Klethagen. – Vi ser at det er krevende å planlegge og investere i oppfølging når tidsperspektivet blir for kort.

Mentorrollen beskrives som omfattende og krevende. Noen av mentorene som er intervjuet i prosjektet, fremstår som svært dedikerte, og omtales som «supermentorer». De trenger likevel mye opplæring og oppfølging fra støtteapparatet, og de forventer også tilstrekkelig støtte og fleksibilitet. Ifølge rapporten er det en viss fare for at de kan påta seg for mye i forbindelse med mentorrollen, slik at det oppstår slitasje. For høyt arbeidspress kan også virke avskrekkende på andre som vurderer å bli mentor.

Mellom veileder og jobbspesialist

Det har vært viktig for forskerne å finne modeller som kan tas i bruk uten tilførsel av ekstra ressurser eller formell kompetanse. I prosjektet skal NAV-veiledere jobbe som jobbspesialister i noen saker, og gi standardisert oppfølging etter gjeldende retningslinjer i de øvrige sakene. Ettersom de skal jobbe etter to ulike metodikker, kaller forskerne dette for en hybridmodell.

- Fordelen med denne modellen er at den er enklere å ta i bruk innenfor eksisterende rammer ved NAV-kontoret, forklarer Klethagen. – Samtidig krever den litt mer av arbeidsplassen og mentoren som står for arbeidsinkluderingen.

Etter hybridmodellen trenger ikke veilederne å ha erfaring med tett oppfølging på arbeidsplass fra før av. Kompetansetilførsel og erfaringslæring kan for eksempel foregå ved at veilederne jobber sammen med en kollega med jobbspesialisterfaring i en opplæringsperiode. Forholdene må likevel legges til rette organisatorisk, slik at det er mulig å jobbe etter ulike logikker og diskutere erfaringer. Hybridmodellen skal være en modell i utvikling, og krever derfor også en type ledelse som tillater dette.

Modellen innebærer en ny måte å jobbe på for NAV-veilederne, og den er basert på samarbeid mellom NAV-kontor og Arbeidslivssentre om konkrete inkluderingsforløp. Ifølge rapporten gjenstår det fortsatt å se om delprosjektene vil lykkes i å utvikle en bærekraftig modell som lar seg videreføre etter prosjektslutt.