Rundskriv til ftrl kap 22 – Utbetaling

4.7.1 Refusjonsadgangen

[Endret 11/00]

§ 12 første ledd i lov om rettergangsordningens ikrafttræden inneholder en bestemmelse som fastslår at uforfalt fordring på bl.a. trygdeytelser ikke rettsgyldig kan overdras eller pantsettes. Det er altså ikke forbud mot å overdra ytelsene ved f.eks. en transporterklæring, men erklæringen står seg ikke rettslig hvis medlemmet senere likevel forlanger å få ytelsen utbetalt direkte til seg selv.

Det hender imidlertid at medlemmer mottar ytelser til livsopphold fra andre enn trygden i ventetiden mellom kravtidspunktet og vedtakstidspunktet med en derpå følgende etterbetaling. For å unngå at medlemmet skal få dobbeltdekning i denne perioden, bestemmes det i § 12 annet ledd at overdragelse av uforfalt fordring på trygd, pensjon eller annen ytelse som er bestemt til vanlig underhold likevel kan skje til pensjonsinnretning, arbeidsgiver eller offentlig myndighet i den utstrekning disse yter lønn, stønad til vanlig underhold eller liknende ytelse til vedkommende for samme tidsrom. I disse tilfellene blir altså overdragelsen rettsgyldig.

For at det skal kunne kreves refusjon må fordringshaver ha hjemmel til dette. Slike hjemler foreligger i lovs form for sosialtjenesten og pensjonsordninger som kommer inn under lov om samordning.

For arbeidsgivere har vi regelen i folketrygdloven § 22-7 som regulerer refusjonsadgangen for så vidt gjelder sykepenger o.l. Øvrige hjemler for arbeidsgiverne vil være avtale/transporterklæring, tariffavtale eller offentlig lønnsregulativ.

For pensjonsordninger som ikke kommer inn under lov om samordning, vil refusjonsadgangen være lik den som gjelder for arbeidsgivere.

4.7.2 Informasjonsretten

[Endret 9/99]

Den informasjonsretten som bestemmelsen gir til trygdens organer inntrer først etter at det foreligger et vedtak om at ytelse er gitt. Før dette tidspunktet vil heller ikke trygdens organer være kjent med medlemmets rettigheter selv om de kan synes nokså selvfølgelige.

Trygeetatens rett til å informere er videre avhengig av at man har grunn til å anta at noen av de nevnte organer har grunnlag for å kreve refusjon. Trygdekontoret har ikke noen selvstendig undersøkelsesplikt på dette området, det er opp til den enkelte fordringshaver å sannsynliggjøre/bekjentgjøre sin refusjonsrett overfor trygdekontoret. Dersom trygdekontoret ikke har hatt noen grunn til å tro at det har vært noen som kan kreve refusjon, blir det således heller ikke tale om å tilstå erstatning til fordringshavere som mister sin rett til refusjon fordi stønaden er utbetalt med befriende virkning til den som har fremsatt kravet og fremstår som rette vedkommende.

Hvis medlemmet selv gir trygdekontoret opplysning om at en fordringshaver har refusjonsrett, skal trygdekontoret orientere fordringshaveren om hvilken ytelse som er gitt og fra hvilket tidspunkt. Orienteringen skal gis før utbetaling finner sted med vanlig tre ukers frist til å melde kravet.

4.7.3 Rett til å holde ytelser tilbake

[Endret 9/99, 3/00]

§ 21-8 gir trygden en rett til å utsette utbetalingen av ytelsen i opptil tre uker. Innen denne treukersfristen må således fordringshaveren melde sitt krav. Fristen må regnes fra det tidspunkt fordringshaveren har fått varselet, og tiden for normal postgang må derfor regnes med. Meldes det ikke noe krav, skal trygdekontoret utbetale ytelsen til rette vedkommende, og fordringshaveren har tapt sin rett overfor trygdekontoret. For å få dekket sitt krav må han nå inndrive det direkte fra stønadsmottakeren.

For pensjonsordninger som omfattes av lov om samordning, er det i egen forskrift fra Sosialdepartementet fastsatt at ytelsen kan holdes tilbake i inntil seks uker etter at opplysningene om folketrygdytelsene er kommet frem til vedkommende pensjonsordning. Andre pensjonsordninger er bundet av treukersfristen i § 22-7.

5.2.1 Forskudd på ytelser før krav er mottatt

Under spesielle og akutte omstendigheter (katastrofehendinger) kan trygdekontoret, hvis det synes opplagt at det vil inntreffe en rett til ytelse, utbetale forskudd på forventet ytelse før formelt krav foreligger. Dette gjelder f.eks. ved dødsfall som vil føre til etterlattepensjoner.

5.2.2 Andre avvik fra de regulære utbetalingstidspunkter

Avvik fra de regulære utbetalingstidspunkter til ugunst for medlemmene må ikke skje. Det er altså ikke adgang til å holde løpende ytelser tilbake eller å utbetale løpende ytelser i lenger terminer enn de fastsatte. Medlemmene har krav på å få disponere sin ytelse til fastsatte terminer og med fullt terminbeløp med unntak av eventuelle trekkpålegg.

Trygdekontoret kan heller ikke fravike de fastsatte utbetalingstidspunkter til gunst for medlemmet ved å utbetale løpende ytelser i kortere terminer, jf. dog det som er sagt over om korttidsstønader hver 14. dag. For det første gir ikke lov eller forskrifter adgang til slike disposisjoner, for det andre taler hensynet til lik behandling av medlemmene mot en slik løsning. For det tredje ville det bli en administrativ belastning å håndheve en slik ordning, pågangen ville bli betydelig.

Trygdekontoret har ikke adgang til å utporsjonere terminbeløpet. Dersom medlemmet ikke klarer å disponere ytelsen innenfor terminperioden og ikke har noen verge, kan det være aktuelt å behandle forholdet etter reglene i § 21-7.

I rene unntakstilfelle må trygdekontoret likevel kunne foreta en enkelt utbetaling før terminforfall dersom medlemmet kan vise til en kvalifisert nødsituasjon eller særdeles tungtveiende velferdsgrunner tilsier en slik løsning. Det må i så fall være et krav at vedkommende senere vil kunne klare seg med de regulære utbetalinger.

Den berettigede

[Endret 5/07]

Normalt vil den som skal utbetale ytelser ikke være i tvil om hvem hun eller han skal utbetale til. Trygdeorganets vedtak vil vanligvis utpeke den som er berettiget til den aktuelle ytelse.

Ektefelletillegg og barnetillegg anses som en del av den ytelsen tilleggene er knyttet til, slik at det er denne stønadsberettigede som skal ha utbetalt disse.

Barnepensjon for to eller flere barn skal etter § 18-5 sjette ledd anses som gitt med et likt beløp til hvert barn. Ved utbetaling av barnepensjoner, skal for øvrig de vanlige utbetalingsreglene følges.

Har NAV lokalt utbetalt en ytelse til feil person, skal man straks utbetale korrekt beløp til rette vedkommende. Saken skal deretter behandles som en feilutbetalingssak der man må avgjøre om det feilutbetalte skal kreves tilbake.

Utbetaling til andre i medhold av særlig lovhjemmel

Selv om dette stoffet ikke fremgår direkte av folketrygdloven, finner vi det naturlig å omtale stoffet her i denne delen av rundskrivet. Det er en del av emnet «Hvem ytelsen utbetales til» og lister opp ulike kreditorer som har en lovhjemlet adgang til å kreve hele eller deler av en ytelse. Stoffet om skatt kompletteres i Vedlegg til rundskriv kapittel 21-00 om saksbehandling kapittel 22. Det samme gjelder behandlingen av trekkbegjæringer, prioritet m.v.

Utbetaling til personer under vergemål (vergemålsloven)

[Endret 6/00, 12/02, 5/07, 12/14]

Det er to persongrupper som er under vergemål. Det er personer under 18 år (mindreårige) og personer over 18 år som er satt under vergemål.

Alle engangsutbetalinger som er større en to ganger grunnbeløpet (per 1. januar) skal utbetales til fylkesmannen når den som har rett til ytelsen er under vergemål (er mindreårig eller satt under vergemål). Dette framgår av vergemålsforskriften § 26 som lyder slik: «Grensen for når fylkesmannen plikter å forvalte finansielle eiendeler som nevnt i vergemålsloven § 48 for personer under vergemål, settes til et beløp lik to ganger folketrygdens grunnbeløp (G), beregnet på grunnlag av folketrygdens grunnbeløp per 1. januar hvert år.»

Løpende og andre ytelser der beløpet er under to ganger grunnbeløpet skal i utgangspunktet utbetales til vergen. Enkelte ytelser kan imidlertid utbetales direkte til mindreårige som har fylt 15 år. Dette gjelder ytelser som skal erstatte eller kompensere for bortfall av arbeidsinntekt. Dette vil typisk være sykepenger, dagpenger og foreldrepenger. Disse ytelsene er betinget av at den mindreårige har hatt inntektsgivende arbeid. Det er da naturlig at disse ytelsene behandles likt med arbeidsinntekt. Det vises til vergemålsloven § 12 som omhandler mindreåriges inntekt. Bestemmelsens første ledd lyder slik: «En mindreårig råder selv over midler som han eller hun har tjent ved eget arbeid eller virksomhet etter fylte 15 år, eller som vergen eller andre har latt den mindreårige få til egen rådighet, samt normal avkastning av slike midler.» Vergen kan imidlertid frata den mindreårige rådigheten, men når den mindreårige er over 15 år kreves det samtykke fra fylkesmannen. Dette er fastsatt i vergemålsloven § 12 tredje ledd.

Ytelser som kan tilstås uavhengig av tidligere inntekt, skal ikke utbetales til mindreårige uten at vergen har gitt samtykket. Vergens samtykke i slike tilfeller bør være skriftlig.

Hvem som er verge for mindreårige er fastslått i vergemålsloven § 16. Bestemmelsen lyder slik: «Verge for en mindreårig er den som har foreldreansvar for den mindreårige etter reglene i barneloven, og som er myndig. Er den mindreårige uten fungerende verge, skal fylkesmannen oppnevne ny eller midlertidig verge.»

Utbetaling av grunn- og hjelpestønad til barn

[Tilføyd 05/07. Endret 11/20]

Grunn- og hjelpestønad til barn skal utbetales til den kontoen som foreldrene, eventuelt oppnevnt verge, bestemmer. Konto kan opprettes i en av foreldrenes/verges navn eller i barnets navn.

Fullmektiger

[Endret 5/07, 4/13]

Etter forvaltningsloven § 12 første ledd har «en part rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig på alle trinn av saksbehandlingen». Dette gjelder også utbetaling av innvilgede ytelser fra NAV. Dersom advokaten ber om det kan altså NAV med frigjørende virkning utbetale ytelsen til advokaten. Forvaltningsloven § 12 fjerde ledd fastslår at en advokat ikke behøver å fremlegge skriftlig fullmakt, med mindre forvaltningsorganet finner grunn til å kreve det. Sivilombudsmannen har uttalt (ombudsmannssak 2012/2803) at skriftlig fullmakt kun bør kreves når det er reell tvil om at medlemmet har gitt advokaten rett til å ta imot ytelsen på sine vegne.

Stønadsmottaker kan ellers ved fullmakt gi andre anledning til å motta ytelser som er forfalt til betaling. Nå som NAV kontoret så og si uten unntak er kontantløse, er det mest praktisk at slike fullmakter presenteres på utbetalingsstedet, dvs. bank eller postkontor.

Den vanligste form for fullmakt til NAV kontoret går ut på at ytelsen skal settes inn på en bankkonto. I den sammenheng er det viktig at bankkontoen skal lyde på medlemmets navn. Hvis ikke har man å gjøre med overdragelse av uforfalt fordring på trygd, noe som i utgangspunktet ikke er rettsgyldig og strider mot § 12 rettergangsordningens ikrafttredelseslov.

Forskottstrekk for skatt – skatteloven og skattebetalingsloven

[Endret 1/03, 12/05, 5/07]

Ytelser fra folketrygden er underlagt skatteplikt som inntekt, bortsett fra engangsytelser, naturalytelser (tekniske hjelpemidler mv.) og ytelser som skal dekke bestemte utgifter (grunn- og hjelpestønad). Det innebærer at NAV lokalt må trekke skatt av de ytelsene som ifølge skatteloven er gjenstand for forskottstrekkplikt og foreta oppgjør med kommunekassereren etter reglene i skattebetalingsloven. Forskottstrekk for skatt skal foretas uoppfordret.

Det beløp som skal trekkes vil fremgå av skattekort som utstedes av ligningskontoret. Det er to måter å beregne trekket på, enten etter tabell eller prosenttrekk. Dersom NAV lokalt ikke har mottatt skattekort fra medlemmet eller har fått overført skatteopplysninger direkte fra Skattedirektoratet, skal det trekkes 30% skatt av pensjoner o.l. mens det av sykepenger, arbeidsløshetstrygd o.l. (pensjonsgivende inntekter) skal trekkes 50%.

Skattepliktige ytelser skal utbetales uten at det foretas forskottstrekk i følgende perioder:

• Rehabiliteringspenger – 01.06.xx – 30.06.xx
• Sykepenger og rehabiliteringspenger – 01.12.xx – 15.12.xx
• Pensjoner – 01.12.xx – 31.12.xx

Hvis utbetaling for den skattefrie perioden skjer etter årsskiftet, skal det likevel foretas forskottstrekk for skatt. Det er utbetalingstidspunktet som er det avgjørende i den sammenheng.

Ved etterbetalinger kan tabelltrekk brukes også tilbake i tid (til og med desember året før), men bare dersom det tidligere ikke er trukket skatt. Ellers brukes prosenttrekk av etterbetalinger. Før det foretas skattetrekk av etterbetaling, må man ta hensyn til eventuelle refusjonskrav eller avregning i tidligere ytelser.

Trekk til Pensjonstrygden for sjømenn i ytelser etter kap. 8, 9 og 14.

[Tilføyd 2/03, endret 11/05, 5/07]

Når arbeidsgiveren forskutterer ytelse etter kap. 8, 9 eller 14 til sjømenn som er arbeidstakere og krever refusjon fra NAV lokalt, skal arbeidsgiveren innbetale til Pensjonstrygden for sjømenn.

Når NAV lokalt utbetaler ytelse etter kap. 8, 9 eller 14 til sjømenn som er arbeidstakere, skal NAV lokalt innbetale til Pensjonstrygden for sjømenn.

Dette følger av Lov om pensjonstrygd for sjømenn av 3. desember 1948 nr. 7, §§ 1 og 10.

Den skatterettslige definisjonen av selvstendig næringsdrivende er ikke avgjørende for hvem som regnes som arbeidstakere etter lov om pensjonstrygd for sjømenn. Etter denne loven har båtmannskap på fiske- og fangstfartøy alltid vært definert som arbeidstakere, uavhengig av den skatterettslige definisjonen. Til sammenligning defineres båtmannskap på fiske- og fangstfartøy også som arbeidstakere etter yrkesskadeforsikringsloven (se NOU 2005:3 Arbeidsskadeforsikring punkt 10.3.2).

Dersom det er tvil om en person omfattes av lov om pensjonstrygd for sjømenn, vil spørsmålet bli vurdert og avgjort av Pensjonstrygden for sjømenn som administrerer pensjonsordningen og herunder fører kontroll med at det innbetales arbeidstaker- og rederiavgift for personer som omfattes av trygden.

Sjømenn som er næringsdrivende, innbetaler selv trekket til Pensjonstrygden for sjømenn.

Trekkets størrelse skal framgå av blankett NAV 08-30.01 Inntekts- og skatteopplysninger – arbeidstaker som skal ha sykepenger, fødselspenger eller adopsjonspenger i punkt 5. Er dette punktet ikke utfylt, og arbeidsgiveren ikke forskutterer ytelsen, må NAV lokalt kontakte arbeidsgiveren for å få opplysningene.

Utbetaling til kommunene til dekning av utgifter ved barns opphold i institusjon – lov om barneverntjenester

Når en kommune har utgifter i forbindelse med plassering av barn i institusjon, kan kommunen kreve innbetalt til seg barnepensjon som barnet oppebærer etter lov om folketrygd. Refusjonsadgangen inntrer den tredje kalendermåned etter den måned plasseringen tok til.

Kommunen kan ikke kreve hele pensjonen til seg. Barnet (verge eller foresatte) har rett til å få utbetalt til seg et beløp som årlig minst skal tilsvare 25% av grunnbeløpet samt 10% av tilleggspensjon eller særtillegg.

Det ovennevnte fremgår av forskrifter datert 21. desember 1992 gitt med hjemmel i lov om barneverntjenester § 9-3 femte ledd.

Utbetaling til kommunen – vederlag for opphold i institusjon mv. – helsetjenesteloven/sosialtjenesteloven

[Endret 5/07]

Dersom den som har rett til ytelsen er innlagt i institusjon eller privatforpleining og kommunen har stilt garanti eller helt eller delvis dekker utgiftene for oppholdet, kan kommunen kreve vederlag for oppholdet gjennom trygdeytelser til livsopphold. Dette fremgår av § 3 syvende ledd i forskrift om vederlag for opphold i institusjon.

Vederlaget betales ved at NAV lokalt overfører til kommunen inntil 75% av trygdeytelser som er mindre enn grunnbeløpet fratrukket et fribeløp, og inntil 85% av det overstigende. Det som blir igjen av trygdeytelser utbetales direkte til medlemmet.

Hvis vedkommende har inntekter utover folketrygden og derfor må betalte et høyere vederlag enn hva som dekkes av trygden, dekkes dette direkte av vedkommende selv.

Refusjon til kommunen for utlegg etter lov om sosiale tjenester – sosialtjenesteloven

I § 5-9 i sosialtjenesteloven fastslås det at dersom en stønadsmottaker med tilbakevirkning får innvilget ytelser etter folketrygdloven eller krigspensjoneringslovene, kan sosialtjenesten krev hel eller delvis refusjon i det beløp som skal etterbetales til dekning av sine utlegg til samme formål og for samme tidsrom. Er stønadsmottakeren gift, kan det kreves refusjon på de samme vilkår også i etterbetalinger til ektefellen såfremt stønaden er kommet ektefellen til gode.

Ettersom det oftest vil ta noe tid før et krav om trygdeytelser blir avgjort, vil medlemmet ofte være avhengig av sosial stønad til livsopphold. I medhold av ovennevnte bestemmelse kan sosialtjenesten på visse vilkår kreve refusjon for sine sosialhjelpsutgifter i etterbetalte trygdeytelser. Begrunnelsen for refusjonsadgangen er at det ikke anses rimelig at en person får dobbelt dekning for samme tidsrom og til samme formål. Det vises ellers til det som er sagt om «samme formål og samme tidsrom» under punkt 4.6.1.

Begrunnelsen for at sosialtjenesten også kan kreve refusjon i etterbetalinger til ektefelle, er at det ofte er tilfeldig hvilke av ektefellene som søker sosialhjelp til familien. Dette bør derfor ikke være avgjørende for sosialtjenestens adgang til å søke refusjon i etterbetalte trygdeytelser. Det er likevel en forutsetning om at sosialhjelpen er gått til ektefellenes/familiens felles underhold.

Det vil ikke kunne kreves refusjon i trygdeytelser til barn for sosialhjelp ytt til noen av foreldrene. Forsørgertillegg som utbetales til foreldrenes trygd vil likevel kunne kreves refundert dersom vedkommende forsørget barnet og vilkårene for å kreve refusjon for øvrig er oppfylt.

Utbetaling til andre etter trekkpålegg fra namsmannen eller andre særnamsmenn – dekningsloven/tvangsfullbyrdelsesloven

[Endret 9/99, 5/07]

Medlemmet kan av ulike årsaker ha opparbeidet seg gjeld som ikke betjenes på korrekt vis. Dersom kreditor har såkalt tvangsgrunnlag for gjelden kan han søke namsmannen om hjelp til å inndrive kravet. Noen offentlige myndigheter har det vi kaller særnamsrett, dvs. de kan inndrive gjelden direkte hos arbeidsgiver eller NAV lokalt gjennom trekk i lønn eller trygdeytelser. Som eksempler kan nevnes Arbeids- og velferdsetaten etter vedtak i feilutbetalingssaker med hjemmel i § 22-15, kommunekassereren i forbindelse med inndriving av restskatt med hjemmel i skattebetalingsloven §§ 32 og 33, Statens Innkrevingssentral med hjemmel i straffeprosessloven § 465 for så vidt gjelder bøter og erstatninger og Arbeids- og velferdsetatens innkrevingssentral i Sør-Varanger med hjemmel i innkrevingsloven § 8 for så vidt gjelder bidragsgjeld.

Om vilkårene for trekk er til stede, avgjøres av namsmannen eller den etat som har særnamsrett. NAV lokalt blir i denne sammenheng å likestille med andre arbeidsgivere og er pliktig til å foreta det trekk som pålegges.

Det er viktig å forsikre seg om at trekkpålegget er formelt riktig fremsatt. Det innebærer at pålegget må være skriftlig, vise til hjemmel, eventuelt tvangsgrunnlag o.l. Oftest vil det være utarbeidet skjema utarbeidet til formålet av de respektive instanser som kan nedlegge trekk, og skjemaet skal da være korrekt utfylt. Dersom det ikke er tilfelle, oppstår det risiko for at man må betale ut en gang til til den som har rett til ytelsen.

I forbindelse med trekkpålegget blir skyldneren alltid informert om sin rett etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 og skattebetlingsloven § 40 A til å klage namsmannens avgjørelse inn for namsretten. NAV lokalt skal derfor i utgangspunktet ikke gå inn i diskusjoner med personer som klager over trekket, men bare henvise dem til namsretten.

Trekkpålegg fra private eller offentlige kreditorer som ikke har tvangsgrunnlag for sitt krav, skal som en hovedregel avvises av NAV lokalt. Unntak kan tenkes i situasjoner der NAV lokalt finner det påkrevet å hjelpe særlig ressurssvake medlemmer ut av en vanskelig situasjon.

Utbetaling av uførepensjon via arbeidsgiver for personer med varig tilrettelagt arbeid (VTA-bedrifter)

[Tilføyd 2/05, endret 5/07]

Medlemmer med 100% uførepensjon, som arbeider i VTA-bedrifter kan få sin uførepensjon utbetalt gjennom VTA-bedriften, slik at arbeidsgiver utbetaler netto uførepensjon sammen med den bonus eller godtgjørelse som virksomheten betaler for arbeidet som blir utført.

Hensikten med denne ordningen er at utbetaling av uførepensjonen skal være mest mulig lik måten ordinær lønnsutbetaling skjer på, og således bidra til å styrke den enkeltes følelse av å være en del av det ordinære arbeidslivet.

Det fremgår av § 12 andre og tredje ledd i rettergangsordningens ikrafttredelseslov at trygdeytelse kan utbetales til arbeidsgiver når denne utbetaler lønn eller lignende til medlemmet.

Ordningen er frivillig for det enkelte medlem og bedriften, og før utbetaling via bedriften kan settes i gang må det innhentes samtykkeerklæring fra medlemmet. Samtykkeerklæringen gjelder så lenge arbeidsforholdet varer og vilkårene for øvrig er oppfylt, eller inntil vedkommende selv trekker erklæringen tilbake.

Videre må det inngås en kontrakt mellom Arbeids- og velferdsetaten og den enkelte VTA-bedrift. I kontrakten mellom VTA-bedrift og NAV lokalt forplikter bedriften seg til å videreformidle pensjonsutbetalingen samme dag som ordinær pensjonsutbetaling finner sted. På lønnsslippen fra arbeidsgiver skal det fremgå hva som er lønn/bonus og hva som er pensjonsutbetaling. NAV lokalt Trygdekontoret skal trekke skatt og foreta alle andre trekk i pensjonen, slik at bedriften kun skal videreformidle et nettobeløp. Det kan forekomme endringer i størrelsen på nettoutbetalingen fra måned til måned, som følge av endret skattetrekk, påleggstrekk og lignende. Bedriften forplikter seg til å være forberedt på eventuelle endringer i pensjonsutbetalingen slik at pensjonsutbetalingen fra dem til enhver tid tilsvarer nettoutbetalingen fra NAV lokalt.

P.g.a. utbetalingssystemet i Infotrygd når pensjonen skal utbetales til en annen enn pensjonisten, må grunnstønad og hjelpestønad utbetales til VTA-bedriften sammen med uførepensjon. Dette gjør at medlemmer som mottar grunnstønad og hjelpestønad også vil få denne utbetalt via arbeidsgiver.

Hovedregelen i § 12 fastslår at man ikke rettsgyldig kan overdra uforfalt fordring på lønn eller annen ytelse nevnt i dekningsloven § 2-7. Unntaket i andre ledd gjelder ytelser til livsopphold etter dekningslovens § 2-7 bokstav b, c og e. Det at ytelser som ikke er til livsopphold, for eksempel grunnstønad og hjelpestønad, ikke rettsgyldig kan overdras, er ikke det samme som at det ikke er anledning til å overdra dem. At de ikke rettsgyldig kan overdras, betyr at den som ytelsen er overdratt til ikke har noe rettsvern mot andre kreditorer med gyldig adgang/hjemmel til å nedlegge trekk i ytelsen. Et eksempel i så måte er at sosialtjenesten har forskottert ytelser som grunnstønaden eller hjelpestønaden skal dekke. Sosialtjenesten har da lovhjemmel til å kreve det forskotterte refundert etter sosialtjenesteloven § 5-9, og dette kravet har prioritet foran den ikke rettsgyldige overdragelsen fra medlemmet til arbeidsgiveren. Antagelig vil ikke dette representere noe problem i praksis.

Kunstnere med garantiinntekt

[Endret 3/00, 11/10, 9/15]

Garantiinntekten blir utbetalt uansett om kunstneren er syk eller ikke, og kunstnere med garantiinntekt vil ikke ha rett til sykepenger for den delen av inntekten som utgjør garantiinntekten.

Statens Kunstnerstipend/Kulturrådet sender hvert år ajourførte lister til Arbeids- og velferdsdirektoratet som oppdaterer Infotrygd med merknadskode 260 «KUNSTNER MED STATL GAR.IN».

Når en kunstner med garantiinntekt fremlegger kravblankett D og forvaltningsenheten behandler sykepengekravet, vil merknadskode 260 angi at vedkommende er kunstner med garantiinntekt. Vedkommende skal ikke ha utbetalt sykepenger for den delen av inntekten som utgjør garantiinntekten.

Dersom kunstnerens antatte årlige inntekt, som i utgangspunktet er basert på poengtallene, er større enn garantiinntekten, betales sykepenger for differansen til kunstneren etter de vanlige regler som gjelder for medlemmer med kombinerte inntekter. Kunstneren må selv dokumentere størrelsen på sin garantiinntekt.

Ordningen med garantiinntekt er vedtatt utfaset fra 2013 og erstattes med statens arbeidsstipend.

Kunstnere med arbeidsstipend

[Endret 11/10, 9/15]

Krav om sykepenger skal behandles og sykepenger utbetales etter de vanlige regler som gjelder for frilansere.

Statens Kunstnerstipend/Kulturrådet administrer ordningen med arbeidstipend for kunstnere. Dersom en stipendiat blir syk i mer enn 50 prosent og for en periode på mer enn 1 måned – vil Statens Kunstnerstipend/Kulturrådet stanse utbetalingen av stipend fra og med sykeperiodens dag 17.

Generelt

[Endret 6/19]

En arbeidsgiver som utbetaler lønn i perioden arbeidstaker mottar foreldrepenger kan kreve refusjon fra Arbeids- og velferrdsetaten.

Arbeidsgivers refusjonsrett er begrenset til tidsrommet for og omfanget av stønadsmottakerens rett til foreldrepenger. Stønadsmottaker velger sats for utbetaling av foreldrepenger med 100 prosent eller 80 prosent av beregningsgrunnlaget, jf. § 14-9.

Eksempel:

Stønadsmottakeren velger 80 prosent foreldrepenger. Vedkommende mottar 100 prosent lønn fra arbeidsgiver i til sammen 25 uker. Arbeidsgiver kan ikke motta refusjon for mer enn det stønadsmottakeren får i foreldrepenger. Arbeids- og velferdsetaten refunderer derfor 80 prosent foreldrepenger i 25 uker.

Det foreligger ikke rett til refusjon for utbetalt engangsstønad etter § 14-17.

Krav og dokumentasjon for kravet

[Endret 9/06, 11/10, 3/20]

Dersom arbeidsgiveren krever refusjon etter § 8-20 skal krav om refusjon settes frem på NAV 08 20.12. Ved refusjon etter § 8-21 skal krav om refusjon settes frem på NAV 08-21.15.

Det er ikke utgitt en egen kravblankett til bruk ved refusjonskrav etter § 22-3. En arbeidsgiver som krever refusjon av sykepenger etter § 22-3, må, ved arbeidsgiverperiodens utløp, sende NAV 08 30.01 inntektsopplysninger. På skjemaet skal det være opplyst om arbeidsgiveren kommer til å kreve sykepengene utbetalt til seg. Vi presiserer at skjema for inntektsopplysninger ikke er å betrakte som et krav. I tillegg skal arbeidsgiveren sende inn NAV 08 07.04, kravblankett D, som utgjør selve kravet om sykepenger. Alle felter på blanketten skal være fylt ut.

Krav om refusjon av fødsels- og adopsjonspenger anses fremsatt når forvaltningsenheten har mottatt utfylt inntektsopplysningsskjema NAV 08 30.01.

NAV må foreta en fullstendig vurdering av hver enkelt sak og kontrollere inngangsvilkårene etter henholdsvis kapitlene 8, 9 og 14 og fastsette riktig grunnlag.

Når det gjelder sykepengesaker, må forvaltningsenheten kontrollere at arbeidsuførheten for det tidsrommet kravet gjelder er bekreftet av lege og at arbeidstakeren har fylt ut egenerklæringen. NAV må også vurdere om de medisinske vilkår for utbetaling av sykepenger er til stede. Sykmeldingstilfellet skal følges opp på vanlig måte.

For at NAV-kontoret skal bli i stand til å følge opp et sykepengetilfelle på behørig måte, må det til enhver tid ha kjennskap til hvorvidt en arbeidstaker går sykmeldt. Derfor må NAV-kontoret registrere alle sykmeldingsattester med forlengelser.

Refusjonskrav fra arbeidsgiver etter kapittel 8 skal alltid være vedlagt kravblankett.

Arbeidsgivere som ikke krever refusjon fra NAV

[Tilføyd 10/11. Endret 9/22]

Stortinget krever ikke refusjon for ytelser som gis i medhold av folketrygdloven til stortingsrepresentanter. Ytelsene dekkes i sin helhet av Stortinget. Selv om Stortinget ikke krever refusjon, må NAV innhente nødvendige opplysninger, vurdere om det foreligger rett til ytelse og orientere Stortinget om avgjørelsen.

Flere arbeidsgivere

Dersom en arbeidstaker har flere arbeidsgivere og inntekten til sammen overstiger 6 ganger grunnbeløpet, skal sykepengene reduseres etter utløpet av arbeidsgiverperioden. Er det flere arbeidsgivere som forskutterer sykepenger etter § 22-3, skal NAV lokalt redusere refusjonen til den enkelte arbeidsgiver i forhold til hvor stor del av samlet lønn utbetalingen fra den enkelte utgjør. Dette gjelder også når den ene arbeidsgiveren er statlig og derfor omfattet av den sentrale oppgjørsordningen. Hvis den ene av arbeidsgiverne ikke forskutterer, skal den andre arbeidsgiveren få dekket sitt krav fullt ut før sykepenger tilstås arbeidstakeren.

NAV sin veiledning

I og med at arbeidsgiveren forskutterer sykepenger på egen risiko, har NAV neppe plikt til å underrette arbeidsgiveren om at en arbeidstaker ikke har rett til sykepenger. For å forhindre eller begrense et eventuelt økonomisk tap for arbeidsgiveren, anser Arbeids- og velferdsdirektoratet det likevel positivt om NAV tar kontakt med arbeidsgiveren, hvis man blir klar over at en arbeidsgiver forskutterer sykepenger til en arbeidstaker som etter folketrygdens regler ikke har rett til sykepenger. Melding fra NAV til arbeidsgiveren om at en sykmeldt arbeidstaker ikke fyller vilkårene for rett til sykepenger, vil ikke være i konflikt med folketrygdlovens bestemmelser om taushetsplikt. Man vil imidlertid kunne komme i konflikt med taushetsplikten om man opplyser om årsaken til at arbeidstakeren ikke har rett til sykepenger. Unnlatelse av å gi slik melding kan vanligvis ikke gi arbeidsgiveren medhold i refusjonskravet eller være erstatningsbetingende.

Hvis arbeidsgiveren har fremsatt krav om refusjon og dette blir avslått, kan NAV gi begrunnelse for avslaget med hjemmelshenvisning, jf. forvaltningsloven § 24 om begrunnelse av vedtak. Som eksempel kan nevnes de tilfellene der avslaget beror på at den trygdede utholder varetekt, straff eller sikring i institusjon, slik at vilkårene for sykepenger ikke er til stede, jf. § 8-54 første ledd. NAV kan imidlertid ikke gi opplysninger som innebærer at f.eks. diagnosen gjøres kjent. Man kan opplyse at refusjon reduseres på grunn av institusjonsopphold, jf. § 8-53, men ikke hvilken type institusjon oppholdet skjer i.

Arbeidsgivere som likevel ikke betaler sykelønn til arbeidstaker

[Tilføyd 1/11]

Dersom NAV har refundert sykepenger til en arbeidsgiver som har unnlatt å utbetale sykelønn til arbeidstaker, har NAV ansvar for å utbetale ytelsen på nytt direkte til arbeidstaker. Situasjonen kan blant annet inntreffe ved konkurs. Utbetalingen fra NAV har da skjedd på sviktende grunnlag, ettersom arbeidsgiver ikke «betaler full lønn» slik bestemmelsen forutsetter. Det er da rimelig at NAV som sterkeste part – og ikke arbeidstaker – bærer risikoen for arbeidsgiverens manglende utbetaling til arbeidstakeren.

Feilutbetalt beløp til arbeidsgiver må vurderes etter reglene om feilaktig utbetalt stønad som skal tilbakekreves, jf. folketrygdloven § 22-15.

Utbetalingsterminer

[Endret 3/20]

Det vil ofte være en fordel for arbeidsgiveren å foreta avregning for sykepenger for de samme terminer som brukes ved lønnsutbetaling. NAV bør i samråd med arbeidsgiveren bli enig om en avregningstermin på én, eventuelt to ganger i måneden, alt etter hva som anses mest hensiktsmessig. I og med at krav om sykepenger som hovedregel skal skrives ut etterskuddsvis og ikke bør gjelde for lengre tid enn 14 dager, bør avregningsterminer på mer enn én måned ikke godtas. På skjema NAV 08-30.01 Inntektsopplysninger for arbeidstaker som skal ha sykepenger står det at utbetaling til arbeidsgiver kan foretas én gang i måneden.

Trekk av skatt og avgifter – utbetalt beløp

[Endret 9/06]

Dersom arbeidsgiveren utbetaler lønn under sykdom, må han foreta trekk av skatt i lønnen og innbetale til skattemyndighetene, som ved annen lønnsutbetaling. Arbeidsgiveren vil deretter kunne kreve refusjon for sykepengene tilsvarende det den trygdede ville hatt krav på.

NAV må foreta en fullstendig vurdering av alle sykepengesakens sider, f.eks. av sykepengegrunnlaget, derunder 25 prosent-regelen, arbeidsuførheten mv. NAV må også påse at refusjonen ikke overstiger 6 ganger grunnbeløpet eller varer ut over den perioden som arbeidstakeren selv ville hatt rett til dersom han hadde mottatt stønaden direkte.

Det beløp NAV lokalt skal refundere tilsvarer arbeidsgiverens brutto utgifter til sykepenger. Det skal ikke foretas skattetrekk eller andre trekk, og sykepengerefusjonen skal ikke innberettes til skattemyndighetene.

Om vedtaket og berettigedes klagemuligheter

Det må alltid klart framgå av vedtaket hvem som skal motta ytelsen og disponere den på vegne av den berettigede.

Et vedtak om tvungen forvaltning skal ikke gjøres mer inngripende enn strengt nødvendig. Dersom det er tilstrekkelig å sikre at faste utgifter til boligformål som husleie, avdrag på lån, avgifter og strøm m.m. blir dekket, skal tvungen forvaltning av ytelsen ikke omfatte mer enn dette. Den resterende del av ytelsen skal da utbetales til den berettigede selv.

Der saksforholdet ligger til rette for det, kan det også gis andre pålegg i vedtaket om hvordan ytelsen skal disponeres. En presis angivelse kan forhindre at det senere oppstår konflikt mellom berettigede og forvalter om dette. For eksempel kan det være aktuelt og fastsatte i vedtaket hvor stor del av ytelsen den berettigede skal kunne disponere selv.

Forvalter skal følge opp det som er fastsatt i vedtaket og vil være bundet av dette. Forvalter kan ikke foreta disposisjoner som i realiteten innebærer en endring av vedtaket. Dette betyr at de enkelte disposisjoner som foretas av forvalter ikke kan påklages så lenge disse ligger innenfor det mandatet forvalter er gitt i vedtaket. Det er vedtaket som kan være gjenstand for klage, ikke de enkelte disposisjoner som foretas for å følge opp det som er fastsatt i vedtaket. Dersom den berettigede mener at forvalter disponerer ytelsen i strid med det mandatet som er gitt i vedtaket, kan dette påklages. Eventuelt må det avklares om den berettigede i realiteten krever endring av vedtaket.

Dersom det ansees nødvendig å fatte vedtaket om full tvungen forvaltning, vil situasjonen sannsynligvis være slik at forvalter (da særlig NAV-kontor) er best egnet til å ta avgjørelser om hvordan ytelsen skal disponeres. Formelt kan det imidlertid også i slike tilfeller gis pålegg i vedtaket om hvordan ytelsen skal disponeres, men dette vil etter omstendighetene i den enkelte sak kunne fremstå som lite formålstjenlig. Dersom det ikke er gitt nærmere føringer i vedtaket, har forvalteren, gjennom vedtaket, fått mandat til å vurdere hvordan ytelsen skal disponeres til beste for den som har rett til den. Enkeltdisposisjoner som foretas av forvalteren vil da i utgangspunktet være oppfølging av vedtaket og de enkelte disposisjonene vil derfor ikke være gjenstand for klage. Dersom det derimot påberopes at forvalters disponering ikke samsvarer med lovens krav, om at ytelsen skal disponeres til beste for den som har rett til den, kan dette påklages. Eventuelt må det avklares om den berettigede i realiteten krever endring av vedtaket, for eksempel at vedkommende mener seg berettiget til selv å disponere en (større) del av ytelsen.

At vedtaket ikke skal være mer inngripende enn nødvendig, innebærer også at det må tas stilling til om det skal begrenses i tid. Uansett skal den tvungne forvaltningen oppheves dersom endrede forhold tilsier at vilkårene ikke lenger er til stede. Dersom det er klare holdepunkter for at vedkommendes utilstrekkelighet må antas å være av forbigående art, bør det fattes tidsbegrenset vedtak. Når det er berettiget tvil om forholdene vil være av varig karakter, bør det uansett fastsettes i vedtaket at saken innen en viss tid skal tas opp til revisjon.

Parter, kravsfremsettelse og klageadgang

Den som er berettiget til ytelsen er part i saken. Den berettigede kan således sette frem krav om at ytelsen helt eller delvis skal utbetales til en annen eller til et NAV-kontor. Selv om dette sannsynligvis vil forekomme sjeldent, kan det ikke utelukkes at det er personer som selv innser at de har behov for den type trygghet og hjelp dette gir. Når en person har slik selvinnsikt vil det sannsynligvis være mest nærliggende at det blir inngått avtale om frivillig forvaltning.

Andre enn den som er part kan ikke sette frem krav, men kan anmode om tvungen forvaltning. Formelt sett betyr dette at saken tas opp av eget tiltak. Dette innebærer at det ikke er å anse som et vedtak om avslag dersom det besluttes at det ikke skal fattes vedtak om tvungen forvaltning. Beslutningen om ikke å fatte vedtak om tvungen forvaltning, kan da ikke påklages. Dette gjelder altså med mindre det er berettigede selv som har satt fram krav om tvungen forvaltning.

Vergemålsloven har andre regler når det gjelder dette. I vergemålsloven § 56, er det lovfestet at personer som etter loven har kompetanse til å begjære vergemål blir part i saken. Det er imidlertid ikke gitt regler i lov eller forskrift til § 22-6 omkring partsforhold og klageadgang, og det kan heller ikke uten videre bygges på en analogi fra vergemålsloven. Forholdet reguleres således etter forvaltningslovens regler om hvem som er parter og hvem som kan ha rettslig klageinteresse. Det legges til grunn at det ikke er andre enn berettigede selv som har klageadgang i saker om tvungen forvaltning og at andre ikke skal anses for å være part eller ha rettslig klageinteresse (dvs. ha klageadgang uten å være part). Dette standpunktet bør også sees i sammen med at partsrettigheter og rettslig klageinteresse gir rett til innsyn i saken og derved opplysninger som i utgangspunktet er taushetsbelagte (med mindre de allerede er kjent for nærstående). En begjæring fra andre må imidlertid alltid vurderes på ethvert stadium av saken, men saken tas da formelt opp av eget tiltak.

Vedtaksmyndighet når personen ikke er bosatt i Norge

Det er ikke gitt regler som omhandler dette. Det er ikke i kapittel 22, som i stønadskapitlene, satt som vilkår at personen må være medlem i folketrygden. Det er heller ikke lovfestet vilkår om at personen må være bosatt i Norge, eller være norsk statsborger. Utgangspunktet er da at det ikke er formelle skranker for at en sak om tvungen forvaltning kan behandles i Norge selv om personen har flyttet til utlandet. § 22-6 er imidlertid en «kan-regel», og det må derfor foretas en konkret vurdering av hva som er det naturlige anvendelsesområde og om det rent praktisk er mulig å følge opp et vedtak om tvungen forvaltning på en forsvarlig måte. Det kan da være formålstjenlig å ta utgangspunkt i vergemålsloven og de hensyn som der er lagt til grunn. Forholdet er regulert i vergemålsloven § 98, som lyder:

«Om en norsk statsborger har flyttet fra Norge, kan sak etter loven her i særlige tilfeller behandles av fylkesmannen der personen hadde sin siste bopel i Norge.»

I Ot.prp.nr.110 (2008-2009), som er forarbeidene til vergemålsloven, uttaler departementet:

«I bestemmelsen foreslås det en snever unntaksregel for utflyttede, norske statsborgere, se punkt 9.2.4. I Norge legges bopel til grunn for tilknytning til riket, og ikke statsborgerskap. Personer som har flyttet fra riket, har dermed i utgangspunktet ikke rett til bistand fra vergemålsmyndigheten. Utflyttede norske statsborgere erfarer fra tid til annen at de heller ikke får slik bistand i bostedsstaten siden de ikke er statsborgere i bostedslandet. Det foreslås derfor at fylkesmannen der personen sist hadde bopel i riket, i særlige tilfeller skal ha kompetanse, men ikke plikt, til å behandle saken. I vurderingen bør det legges vekt på om forholdene er slik at fylkesmannen vil være i stand til å utøve sine oppgaver etter loven til tross for at personen er utflyttet, om personen kan få nødvendig bistand i bostedslandet, om personen har fast eiendom i Norge, eller om det er andre forhold som taler for at det skal kunne opprettes vergemål i Norge. Et slikt forhold kan være at fylkesmannen vil være best egnet til å vurdere personens interesser, jf. Haagkonvensjonen [side 226] 13. januar 2000 om internasjonal beskyttelse av voksne artikkel 7.»

(Konvensjonen omfatter ikke trygdeytelser.)

De reelle hensyn som her kommer til uttrykk, må også kunne legges til grunn for vurderingen av anvendelsesområdet til § 22-6. I praksis vil det sannsynligvis i all hovedsak være aktuelt å vurdere tvungen forvaltning der personen har flyttet til utlandet og åpenbart bruker sine trygdeytelser til skade for en som han eller hun plikter å forsørge og som bor igjen i Norge.

Vergemålsloven § 57, meldeplikt til fylkesmannen

En person som ved tvungen forvaltning får innskrenket disposisjonsrett til sin folketrygdytelse, har sin rettslige handleevne i behold og kan selv foreta rettslige handlinger og råde over sine øvrige midler, uten noen form for begrensning. Den som skal disponere folketrygdytelsen, har derfor ikke mandat til å foreta andre handlinger på vegne av personen, med mindre det foreligge fullmakt fra personen selv. Dersom en person har behov for bistand utover tvungen forvaltning av sine trygdeytelser, må det vurderes om det skal gis melding til fylkesmannen.

I vergemålsloven § 57 er det gitt pålegg om meldeplikt for institusjoner og andre. Bestemmelsens første ledd lyder slik:

«Må det antas at det er behov for vergemål for en person som er innlagt i institusjon, skal institusjonen melde fra til fylkesmannen. Meldeplikten gjelder også ansvarlig for kommunens sosialtjeneste og kommunens helse- og omsorgstjeneste utenfor institusjon. Meldingen skal begrunnes.»

I vergemålsforskriften § 12 er det gitt nærmere regler om meldeplikten. Bestemmelsens første ledd lyder slik:

«Melding om behov for vergemål etter vergemålsloven § 57 skal begrunnes. Begrunnelsen skal inneholde en beskrivelse av tilstanden til personen som det antas har behov for vergemål, samt en vurdering av på hvilke områder det antas at personen har behov for bistand fra verge. Meldingen skal også inneholde en vurdering av hvorvidt det er behov for fratakelse av rettslig handleevne, jf. vergemålsloven § 22.»

Ettersom tvungen forvaltning etter § 22-6 kun omfatter ytelser etter folketrygdloven, er det viktig at fylkesmannen får melding dersom det avdekkes at personen det gjelder har midler av noe omfang utover folketrygdytelsene. Det er naturlig å begrense anvendelsesområdet til § 22-6 ut fra de samme betraktninger som legges til grunn for begrensingen i vergemålsloven § 94 om rekkevidden av legalfullmakten til nærstående. Dette innebærer at forvalter skal foreta enkle dagligdagse disposisjoner som gjelder utgifter knyttet til bolig, daglig underhold, offentlige avgifter, skatt og forpliktelser som følger av gyldige låneavtaler. Dersom det må tas stilling til hvordan likvide midler skal forvaltes, ligger dette utenfor anvendelsesområdet til § 22-6, med mindre det er snakk om relativt beskjedne beløp som naturlig plasseres på konto i personens navn.

Det kan også være aktuelt å gi melding til fylkesmannen dersom personen konsekvent handler på en måte som gjør det vanskelig å gjennomføre et vedtak om tvungenforvaltning etter hensikten. Det vises til at personen har sin rettslige handleevne i behold og kan inngå bindende avtaler som innebærer økonomiske forpliktelser som potensielt kan føre til utleggstrekk i vedkommendes ytelser.

Regnskapsplikt, revisjon av regnskap og vedtak

Det er vedtaksorganet som har ansvar for å føre kontroll med at vedtakene blir gjennomført som forutsatt.

Det er ikke gitt formelle regler i lov eller forskrift om regnskapsplikt. At det foreligger plikt til å dokumentere hvordan midlene disponeres, er likevel selvsagt. Uten slik dokumentasjon kan det ikke føres kontroll med at midlene er brukt til beste for personen, slik loven krever, eller om forvalter har holdt seg innenfor det mandatet som er gitt i vedtaket.

Det skal føres et enkelt regnskap. I noen tilfeller vil det være tilstrekkelig å arkivere kontoutskrifter.

Pålegg om regnskapsplikt, og en nærmere presisering av innholdet i denne, må gis i selve vedtaket. Nærstående kan fritas for regnskapsplikt når det ikke synes nødvendig sett hen til omfanget av hva som forvaltes og situasjonen for øvrig. Også dette må fremgå av vedtaket.

Vedtaksinstansen skal foreta jevnlig gjennomgang, fortrinnsvis en gang i året, for å vurdere om vedtakene bør endres eller oppheves, med mindre det ansees åpenbart unødvendig med slik kontroll. Det kan for eksempel være tilfellet når det er konstatert varig alvorlig mental svekkelse.

Det skal fastsettes i vedtakene at den som forvalter ytelsen, innen en viss tid, skal foreta en fornyet vurdering som skal sendes til vedtaksinstansen. Dersom det er lite sannsynlig at forholdne vil endre seg, kan det være tilstrekkelig at det fastsettes i vedtaket at forvalter skal sende en bekreftelse på at forholdne er uendret. Det må således vurderes konkret i den enkelte sak hvor omfattende revisjon forvalter skal pålegges å utføre.

Refusjonsadgangen

[Endret 11/00]

§ 12 i lov av 14. august 1918 nr. 4 om rettergangsordningens ikrafttræden har følgende ordlyd:

«Uforfalt fordring på lønn eller annen ytelse som nevnt i lov om fordringshavernes dekningsrett § 2-5 kan ikke rettsgyldig overdras eller pantsettes. For så vidt angår erstatningskrav som nevnt i § 2-5 annet ledd bokstav f, gjelder dog reglene i lov av 13. juni 1969 nr 26 om skadeserstatning § 3-10.

Overdragelse av uforfalt fordring på trygd, pensjon eller anne ytelse som nevnt i lov om fordringshavernes dekningsrett § 2-5 annet ledd bokstav b, c og e kan likevel skje til pensjonsinnretning, arbeidsgiver eller offentlig myndighet i den utstrekning disse yter lønn, stønad til vanlig underhold eller liknende ytelser til vedkommende for samme tidsrom.

Overdragelse som nevnt i annet ledd kan også skje ved bestemmelse i tariffavtale eller offentlig lønnsregulativ.»

Bestemmelsen fikk sin nåværende ordlyd i forbindelse med endring av lov om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) ved lov av 13. juni 1975 nr. 37. Før dette tidspunkt var overdragelse av bl.a. uforfalte trygdeytelser ikke tillatt, noe som kunne føre til urimelige resultater i de tilfellene der den trygdede hadde fått ytelser til livsopphold i ventetid mellom krav og innvilgelse av ytelse, f.eks. lønn under sykdom, sosialhjelp eller ytelser fra private pensjonsordninger. Dersom den trygdede ikke var villig til å undertegne på en transporterklæring etter at etterbetalingen var forfalt, ble resultatet at vedkommende mottok en dobbeltytelse med derav følgende tap for den som hadde «forskottert» ytelsen til livsopphold.

Slik dobbeltdekning ble ansett for å være uheldig. Derfor ble det inntatt regler som gjorde det mulig for den trygdede på forhånd å inngå avtale om overdragelse av uforfalte trygdeytelser til pensjonsordning, arbeidsgiver eller annen offentlig myndighet i den utstrekning disse yter lignende ytelse til vanlig underhold i samme tidsrom. På denne måten kan de nevnte instanser innhente en overdragelseserklæring før de yter sin ytelse til livsopphold slik at de på den måten har en sikkerhet for at refusjonskravet vil stå seg når det i ettertid fremsettes.

I forbindelse med forberedelsene til endring av § 12 i rettergangsordningens ikrafttredelseslov, fikk folketrygdlovens § 15-1 fått et nytt nr. 6 som ga trygdekontorene en utvidet informasjonsrett overfor fordringshaverne og en rett til å holde ytelsen tilbake i tre uker i påvente av refusjonskrav. Før endringen av § 12 hadde imidlertid de mulighetene § 15-1 nr. 6 ga bare praktisk betydning for de som hadde en lovfestet rett til å kreve refusjon. Etter at § 12 ble endret har § 15-1 nr. 6, og nå § 22-7 stor praktisk betydning for alle arbeidsgivere og pensjonsordninger som ikke kommer inn under samordningsloven, deres refusjonskrav baseres på avtale om overdragelse av uforfalte trygdeytelser.

Ytelser til livsopphold

[Endret 2/11]

Adgangen til å overdra uforfalte fordringer på trygdeytelser gjelder for det første bare for ytelser som gis til livsopphold, f.eks. sykepenger, arbeidsavklaringspenger, overgangsstønad og pensjoner. Fremmes det krav om refusjon i slike ytelser, vil kravet også omfatte forsørgingstillegg som gis til disse. Ytelser som skal dekke spesielle utgifter, så som grunn- og hjelpestønad, er det derimot ikke adgang til å overdra.

Samme periode

[Endret 2/11]

For det andre er overdragelsesadgangen avhengig av at ytelsene skal være gitt for samme periode. Dette innebærer at refusjonsadgangen vesentlig vil være anvendelig ved etterbetalinger av trygdeytelser.

Selv om § 12 åpner for at det kan kreves refusjon i løpende ytelser, gjelder § 22-7 bare ved behandling av etterbetalinger. Arbeids- og velferdsetaten kan ikke holde tilbake en løpende ytelse i påvente av et eventuelt refusjonskrav, medlemmet har krav på utbetaling i faste terminer. I den utstrekning noen har forskottert ytelser til livsopphold som kan resultere i rett til refusjon i løpende ytelser, har vedkommende således et selvstendig ansvar for å melde sitt krav overfor Arbeids- og velferdsetaten slik at trekket kan iverksettes i den løpende ytelse uten at det oppstår noen forsinkelser i den forbindelse. Når det gjelder trekk i løpende ytelser, viser vi til Vedlegg 1, Skatt og andre trekk.

Hjemmel for refusjonskrav

[Endret 2/11]

For at det skal kunne kreves refusjon, må fordringshaver ha hjemmel til dette. Slik hjemmel foreligger i lovs form f.eks. for kommunen i lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen § 26 . For pensjonsordninger som kommer inn under lov om samordning, har Sosial- og helsedepartementet med hjemmel i samordningsloven § 27 gitt forskrift av 15. mars 1969 om refusjonskrav ved etterbetaling med tilbakevirkende kraft:

«I.

Pensjons- eller trygdeytelser som er utbetalt for meget fra en ordning fordi pensjons- eller trygdeytelser fra en annen ordning er tilstått eller forhøyet med tilbakevirkning, kan trekkes i sistnevnte ytelse fra samme tidsrom. Dette gjelder også når nedsettelse av pensjon skjer etter særskilte bestemmelser i de enkelte pensjonsordninger.

II

Ved samordning av pensjon- og trygdeytelser som er tilstått eller forhøyet med tilbakevirkning, kan det unnlates å fremme refusjonskrav på opptil kr 300,-.»

For arbeidsgivere har vi regelen i folketrygdloven § 22-3 som regulerer refusjonsadgangen for så vidt gjelder sykepenger o.l. Øvrige hjemler for arbeidsgivere kan være

• avtale/transporterklæring, jf. rettergangsordningens ikrafttredelseslov § 12 andre ledd
• tariffavtale, jf. § 12 tredje ledd eller
• offentlig lønnsregulativ, jf. § 12 tredje ledd. Som eksempel viser vi til § 9 nr. 6 i lønnsregulativets fellesbestemmelser som gjelder for statsansatte, se Personalhåndboken.

For pensjonsordninger som ikke kommer inn under lov om samordning, vil hjemmelen for å kunne kreve refusjon være de samme som for arbeidsgivere.

§ 12 i lov rettergangsordningens ikrafttreden stiller altså vilkår om at man bare kan overdra trygdeytelser for samme periode som ytelsene til livsopphold skulle dekke. Dette forhindrer imidlertid ikke at de som har en lovfestet refusjonsadgang kan kreve refusjon i andre ytelser enn de som er til livsopphold. Dette følger av at hjemlene for slike krav finnes i spesiallover som går foran rettergangsordningens ikrafttredelseslov.

I lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen § 26 fastslås det f.eks. at kommunen kan kreve refusjon i etterbetalte trygdeytelser til dekning av sine utlegg til samme formål og for samme tidsrom. Det er ikke stilt noe vilkår om at ytelsene skal være til livsopphold. Har således kommunen gitt stønad til formål som dekkes av folketrygdens grunn- eller hjelpestønad i påvente av Arbeids- og velferdsetatens vedtak, kan de derfor kreve etterbetalt grunn- eller hjelpestønad refundert med hjemmel i § 26.

Informasjonsretten

Den informasjonsrett Arbeids- og velferdsetaten har etter denne bestemmelsen, er et lovbestemt unntak fra taushetspliktreglene i lovens § 21-3 og forvaltningslovens § 13 – 13 e. Arbeids- og velferdsetaten gis en begrenset rett til å gi utenforstående informasjon om at den trygdede er blitt innvilget en trygdeytelse.

Informasjonsretten inntrer først etter at det foreligger vedtak om at ytelse er innvilget. Et vilkår for Arbeids- og velferdsetatens rett til å informere, er videre at Arbeids- og velferdsetaten har grunn til å anta at noen har grunnlag for å kreve refusjon. Arbeids- og velferdsetaten har ingen selvstendig undersøkelsesplikt. Det forutsettes heller ikke at Arbeids- og velferdsetaten har konkret kjennskap til arbeidsavtaler, tariffavtaler o.l. Det er opp til den enkelte fordringshaver å sannsynliggjøre sin refusjonsrett overfor Arbeids- og velferdsetaten.

Ytelsene fra trygden er i juridisk forstand å betrakte som .enkle fordringer. som analogisk følger reglene i gjeldsbrevlovens tredje kapittel. Dette innebærer at Arbeids- og velferdsetaten vil være fri for ansvar selv om det blir foretatt utbetaling til den trygdede til tross for at det finnes noen som kan ha et gyldig refusjonskrav, forutsatt at saksbehandleren ikke vet om overdragelsen eller kravet og ellers har vært så aktsom som han eller hun bør være (jf. gjeldsbrevloven § 27). Dette fremgår av forarbeidene til endringsloven som innførte § 15-1 nr. 6 (som altså tilsvarte § 22-7 ). Det vises til ot.prp. nr. 51 (1973-74) side 8 punkt 4.

Hvis medlemmet selv gir Arbeids- og velferdsetaten opplysning om at en fordringshaver som nevnt i § 22-7 har refusjonsrett, skal Arbeids- og velferdsetaten orientere fordringshaveren om hvilken ytelse som er tilstått og fra hvilket tidspunkt. Orienteringen skal gis før utbetaling finner sted med frist for å melde kravet.

Rett til å holde ytelser tilbake

[Endret 9/99, 2/11, 10/14]

Bestemmelsen gir Arbeids- og velferdsetaten en rett til å utsette utbetaling av ytelsen i opptil tre uker. Vanligvis vil utbetalingstidspunktet følge umiddelbart etter at vedtak er gjort og ytelsen er beregnet, men er det grunn til å tro at en av de omtalte grupper har et refusjonskrav utsettes altså selve utbetalingstidspunktet i tre uker.Tre ukers-fristen er absolutt, og NAV kan ikke holde tilbake en ytelse utover tre uker i påvente av et refusjonskrav. Tre ukers-fristen regnes fra det tidspunktet ytelsen skulle ha vært utbetalt, se NOU 1990:20 s. 684. Det er således uten betydning når Arbeids- og velferdsetaten sender melding til arbeidsgiveren mv., og når meldingen kommer frem til denne.

Arbeids- og velferdsetaten må opplyse i meldingen fra hvilket tidspunkt fristen løper.

Refusjonskrav som kommer inn etter at tre ukers-fristen er utløpt, men likevel før ytelsen er utbetalt til bruker, skal det heller ikke tas hensyn til, for eksempel der behandlingstiden for utbetaling av ytelsen i etaten er lengre enn tre uker.

Arbeids- og velferdsetaten kan likevel ta hensyn til krav innkommet fra kommunen etter tre ukers-fristen i tilfeller der ytelsen holdes tilbake med hjemmel i lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser § 26 og forskrift gitt i medhold av denne bestemmelsen, se omtale av bestemmelsen nedenfor.

Kommunens refusjonskrav må være utformet på en slik måte at Arbeids- og velferdsetaten kan ta stilling til om kommunens krav er berettiget eller ikke. Dette innebærer blant annet at beløpet som kreves refundert må være klarlagt, samt formål og tidsrom det er utbetalt for. Kommunen må i tillegg melde sitt krav til etaten på en slik måte at det blir registrert som mottatt hos Arbeids- og velferdsetaten, fortrinnsvis som en skriftlig påtegning. Det vil for eksempel normalt ikke være tilstrekkelig at kommunen legger inn melding om et refusjonskrav i statlige saksbehandlingssystemer.

Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen § 26 omfatter også dagpenger. Kommunen kan såldes kreve refusjon i dagpenger. I folketrygdloven § 22-7 er det imidlertid gjort unntak for dagpenger. En etterbetaling av dagpenger skal derfor ikke holdes tilbake i påvente av et eventuelt refusjonskrav, men kan utbetales til kommunen dersom det foreligger et refusjonskrav på utbetalingstidspunktet. (Etter Arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 8 kan det også gis opplysninger til kommunen om dagpenger uten hinder av taushetsplikten.)

§ 22-7 gjør ingen innskrenkninger i anvendelsen av samordningslovens bestemmelser. Med hjemmel i samordingsloven § 27 har Sosialdepartementet fastsatt følgende forskrift:

«Er det grunn til å anta at pensjonsordning har grunnlag for å kreve refusjon i folketrygdens ytelser for pensjon som skal reduseres etter bestemmelser i samordningsloven, skal trygdekontoret gjøre vedkommende pensjonsordning kjent med den trygdedes rettigheter. Folketrygdens ytelser kan i så fall holdes tilbake i inntil seks uker etter at opplysninger om folketrygdytelsen er kommet frem til vedkommende pensjonsordning. Er det beløp som skal utbetales fra folketrygden større enn kr 5.000,-, skal det minnes om saken før utbetaling til trygdede kan finne sted.

Denne bestemmelse trer i kraft 1. januar 1978.»

Som det fremgår av teksten i forskriften, har pensjonsordningen her en seksukersfrist fra meldingen har kommet frem til pensjonsordningen. Dette harmonerer med teksten for treukersfristen i den gamle § 15-1 nr. 6, men altså ikke med den nye § 22-7 .

Er kravet ikke mottatt innen seks uker, kan Arbeids- og velferdsetaten utbetale etterbetalingen til medlemmet med befriende virkning dersom beløpet er under kr 5.000,-. Er beløpet høyere, skal Arbeids- og velferdsetaten minne pensjonsordningen om saken før utbetaling finner sted. Dette gjelder selv om det har gått over seks uker fra den mottok det første varselet.

Resultatet dersom enheter i Arbeids- og velferdsetaten overser denne purrerutinen er refusjonskrav fra pensjonsordningene etter at etterbetaling er foretatt til medlemmet. På grunn av at minneplikten ikke er overholdt, har pensjonsordningen rett til å få refusjonskravet dekket.

Noen enheter ringer til pensjonsordningen og purrer på refusjonskrav. I ettertid kan det være vanskelig å godtgjøre at Arbeids- og velferdsetaten har purret muntlig. Det sikreste er å purre skriftlig. Hvis det purres muntlig, må det tas notat til saken. Vi anbefaler at den vi tar kontakt med, også bes om å ta notat.

Sosialdepartementets forskrift er hjemlet i samordningsloven, og den får derfor bare anvendelse overfor pensjonsordninger som er omfattet av samordningsloven. Andre pensjonsordninger er omfattet av hovedregelen i § 22-7.

Rekkefølgen ved refusjonskrav – prioritet

Om rekkefølgen for behandling og dekning av refusjonskrav har Sosialdepartementet den 28. juni 1979 bestemt følgende:

«Refusjonskrav fra aktuelle pensjonsordninger skal dekkes i den prioritetsorden som følger av samordningsloven, dvs. at den pensjonsordning som etter samordningsloven først skal samordne, også skal være den som først får dekket sitt refusjonskrav.

Intern folketrygdsamordning, f.eks. motregning mellom sykepenger/attføringspenger og uførepensjon, skal foretas før dekning av krav fra andre pensjons- og trygdeordninger.

Eventuelle krav fra arbeidsgiver skal bare dekkes i den utstrekning det er noe tilbake av etterbetalingsbeløpet etter at refusjon som nevnt foran er foretatt.»

Først når disse refusjonskravene er dekket, vil man ha klarhet i om det blir noe til utbetaling av etterbetalingen til medlemmet. Det kan ellers tenkes at det ligger andre trekkpålegg i saken som også må dekkes opp i henhold til egne lovhjemler for trekkadgang. Se nærmere om dette under vedlegg 1 til dette rundskrivet, «Skatt og andre trekk».

Avregning mot utbetalte sykepenger

Ved etterbetaling av uførepensjon for en måned det er betalt sykepenger fra trygden uten samordning etter bestemmelsene i § 22-12 andre ledd, foretas samordningen ved reduksjon av etterbetalingsbeløpet for den uførepensjon som er innvilget for samme tidsrom. Bestemmelsen var tidligere å finne i forskrift til den gamle loven, men er nå tatt direkte inn i loven.

Bestemmelsen i § 22-12 andre ledd tredje punktum gir anvisning på en samordning mellom sykepenger og uførepensjon. Ved at sykepenger i den situasjonen vi nå behandler allerede er utbetalt, vil det av praktiske årsaker være uførepensjonen som faktisk blir redusert i et slikt tilfelle. Det er likevel den samme beregning som foretas, og medlemmet får den samme utbetalingen.

Er dagsatsen for sykepenger mindre enn dagsatsen for uførepensjonen, skal uførepensjonen betales med det beløp som overstiger sykepengene. I dette tilfellet ligger sykepengene i bunnen ved samordning mellom de to ytelsene, mens det vanligvis er uførepensjonen som ligger i bunnen.

Uansett hvilken av de to ytelsene som er størst, har vedkommende slik Rikstrygdeverket ser det, rett til differensen mellom de to ytelsene i tillegg til den ytelsen som ligger i bunnen ved samordningen. Ved beregningen av differensen, må uføreytelsen omberegnes til dagytelse.

Avregning mot utbetalte dagpenger og kursstønad

[Endret 11/00]

Av § 4-24 andre ledd fremgår at retten til dagpenger faller bort når medlemmet mottar full uførepensjon. Ved etterbetaling av full uførepensjon skal utbetalte dagpenger for samme tidsrom gå til fradrag, jf. § 4-27 første og andre ledd.

På lignende måte skal det ved tilståelsen av gradert uførepensjon foretas en avregning mot dagpenger utbetalt i sammenfallende tidsrom slik at for mye utbetalte dagpenger går til fradrag i etterbetalingen. Det er differansen mellom utbetalte dagpenger og samordnede dagpenger som skal gå til fradrag, jf. § 4-27 andre ledd. Arbeidskontoret beregner for mye utbetalte dagpenger. Trygdekontoret avregner ytelsene ved etterbetalingen av uførepensjon.

Når det gjelder avregning mot kursstønad, har Arbeidsdirektoratet i brev av 04.09.98 skrevet følgende:

«I følge § 12 i forskrift om tilskudd under opplæring med sikte på høvelig arbeid, skal kursstønad samordnes med stønad fra andre offentlige trygde- eller pensjonsordninger som helt eller delvis dekker utgifter til livsopphold. Personer som mottar slik ytelse tilstås ikke grunnstønad, og heller ikke tillegg til kompensasjon for utgifter etter forskriftens § 2 punkt 2-6, i de tilfeller det foreligger rett til tilsvarende etter folketrygden.

Dette gjelder også ved etterbetaling av uførepensjon. I disse tilfellene skal kursstønad komme til fradrag fra etterbetalingen. Kursstønad som er utbetalt i en periode mottakeren fylte vilkårene for offentlig pensjons- eller trygdeyting, skal tilbakeføres til Arbeidsmarkedsetaten.»

Avregning mot rehabiliteringspenger og attføringspenger

Dersom det har påløpt attføringspenger eller rehabiliteringspenger i en periode som det blir etterbetalt uførepensjon, skal det gjøres fradrag i den del av etterbetalingsbeløpet som refererer seg til samme tidsrom som det er utbetalt attføringspenger/rehabiliteringspenger. Det fremgår av §§ 10-14 og 11-15 at rehabiliteringspenger og attføringspenger faller bort når medlemmet får rett til blant annet uførepensjon og alderspensjon mv.

Avregning i måned hvor medlemmet har fått utbetalt flere ytelser

Dersom medlemmet har mottatt både sykepenger og rehabiliteringspenger, attføringspenger eller dagpenger innenfor en kalendermåned skal den etterbetalte uførepensjonen for denne måneden avregnes i forhold til hver enkelt av de ytelsene som allerede er utbetalt. Nedenfor følger et eksemplet som viser fremgangsmåten ved avregning i slike tilfeller.

Eksempel

Maksimum sykepengetid utløp 13.11.97. – dvs. at medlemmet har mottatt sykepenger i 9 dager i 11.97. Han ble deretter tilstått rehabiliteringspenger fra 14.11.97- dvs. at han mottok rehabiliteringspenger 14 dager i 11.97.

Dagsats uførepensjon beregnet etter antall sykepengedager (10.500/21,67) = kr 484,54.

Dagsats sykepenger: kr 350,-.

Dagsats uførepensjon beregnet etter antall rehab.pengedager (10.500/26) = kr 403,85.

Dagsats rehabiliteringspenger: kr 403,85.

Avkorting i etterbetalingen av uførepensjon ved arbeidsforsøk i etterbetalingsperioden.

I noen tilfeller settes virkningstidspunktet for innvilgelse av uførepensjon forut for en eller flere perioder hvor medlemmet har vært i inntektsgivende arbeid. Dette er aktuelt når arbeidssituasjonen har vært av utprøvende eller attføringsmessig art, slik at den ikke kan anses som uttrykk for en reell inntektsevne på minst 50 prosent.

Formålet med uførepensjon er å kompensere for bortfall av inntekts- eller arbeidsevne, og det synes derfor rimelig å foreta en form for avregning mot arbeidsinntekt som er opptjent i etterbetalingsperioden.

Det foreligger ingen egne bestemmelser som gjelder avregning i etterbetalingen av uførepensjon mot arbeidsinntekt opptjent i slike attføringspregete arbeidsforsøk. Det må derfor gjøres en avkorting av etterbetalingen med utgangspunkt i bestemmelsen om «vesentlig endring» i § 12-12 og utbetalingsbestemmelsene for hvilende pensjonsrett, opp- og nedjustering av ytelser i § 22-12.

Dette innebærer at uførepensjonen stoppes eller at uføregraden reduseres i hele kalendermåneder. På grunn av utbetalingsbestemmelsene vil det i praksis bare bli aktuelt å foreta avkorting ved arbeidsforsøk som er på mer enn en hel måneds uavbrudt arbeid. Arbeidsforholdet må berøre minst tre kalendermåneder, hvorav start- og stoppmåneden nødvendigvis ikke trenger å være hele kalendermåneder, se eksemplet nedenfor. I den tiden arbeidsforsøket varer vil bestemmelsen om hvilende pensjonsrett i § 12-12 tredje ledd komme til anvendelse.

Arbeidsforsøk som medfører midlertidig bortfall av utbetalingsretten

Ved arbeidsforsøk som gir inntekt tilsvarende mer enn halvparten av inntektsevnen, stoppes utbetalingen av uførepensjonen og medlemmet får en hvilende pensjonsrett, jf § 12-12 tredje ledd. Den hvilende pensjonsretten innebærer at uførepensjonen ikke anses som opphørt, og det er derfor utbetalingsbestemmelsen ved nedgradering av ytelser i § 22-12 fjerde ledd som skal anvendes. Ved arbeidsforsøkets slutt skal ny iverksetting skje etter § 22-12 andre ledd siste punktum.

Arbeidsforsøk som medfører midlertidig reduksjon av uføregraden

Ved arbeidsforsøk som gir inntekt tilsvarende mindre enn 50 prosent av inntektsevnen skal uføregraden reduseres etter de alminnelige bestemmelsene for uførepensjon i §§ 12-7 andre ledd og 12-12 andre ledd, og det er utbetalingsbestemmelsene i § 22-12 tredje og fjerde ledd som kommer til anvendelse.

Eksempel

100% uførepensjon er innvilget fra 01.10.97.

100% rehabiliteringspenger er utbetalt fra 01.10.97 til 25.02.98.

Medlemmet var i lønnet arbeidsforsøk på full tid fra 26.02.98 til 14.04.98.

100% rehabiliteringspenger er utbetalt fra 15.04.98 til 30.06.98

100% uførepensjon skal utbetales løpende fra 01.07.98

Perioden 01.10.97 – 25.02.98: Har mottatt 100% rehabiliteringspenger. Avregning i etterbetaling av uførepensjon mot rehabiliteringspenger etter gjeldende retningslinjer, se eget avsnitt om dette foran – dvs at det også skal avregnes for første delen av februar.

Perioden 26.02.98 – 14.04.98: Lønnet arbeidsforsøk på hel tid. Den hvilende pensjonsretten etter § 12-12 tredje ledd innebærer at pensjonen ikke skal anses som opphørt i denne perioden. Det betyr at vi bruker hjemmelen for reduksjon i § 22-12 fjerde ledd, og stopper utbetalingen fra 01.03.98. Ved opphør av arbeidsforsøket anvendes § 22-12 andre ledd siste punktum, slik at 100% pensjonen trer i kraft igjen fra 01.04.98.

Perioden 15.04.98 – 01.07.98: Har mottatt 100% rehabiliteringspenger. Avregning i etterbetaling av uførepensjon mot rehabiliteringspenger etter gjeldende retningslinjer, se eget avsnitt om dette foran. Da 100% uførepensjon trådte i kraft fra 01.04.98 skal det foretas en avregning mot rehabilitetspenger for den siste delen av april.»

Trekk til sosialkontor

I lov om sosiale tjenester finner vi følgende bestemmelse:

Ǥ 5-9 Refusjon i ytelser fra folketrygden m.m

Dersom en stønadsmottaker med tilbakevirkning får innvilget ytelser etter lov om folketrygd eller lovene om krigspensjonering av 13. desember 1946 nr. 21 og 22, kan sosialtjenesten kreve hel eller delvis refusjon i det beløp som skal etterbetales, til dekning av sine utlegg til samme formål og for samme tidsrom. Er stønadsmottakeren gift, kan det kreves refusjon etter regelen i første punktum også hos ektefellen såfremt stønaden er kommet ektefellen til gode.»

I denne bestemmelsen er det altså presisert at sosialtjenesten kan kreve refusjon for samme tidsrom som etterbetalingen gjelder. Forståelsen av uttrykket «samme tidsrom» er imidlertid ikke den samme som gjelder når det er snakk om samordning av trygdeytelser.

Fra Sosialdepartementets kommentarer til bestemmelsen i Rundskriv I-1/93, siterer vi følgende:

«Videre er det et vilkår at trygdeytelser det kreves refusjon i er gitt for samme tidsrom som sosialhjelpen. Dette innebærer at sosialhjelp gitt for et tidsrom forut for det tidspunkt trygden innvilges fra, ikke kan kreves refundert. Ved beregningen av et refusjonskrav kan hele tidsrommet hvor sosialhjelpsmottakeren har mottatt sosialhjelp ikke ses under ett, selv om etterbetalingen også dekke samme tidsrom. Dersom vedkommende i enkelte perioder har hatt behov for sosialhjelp som overstiger trygdens ytelser i samme perioder, kan det overskytende beløpet ikke kreves refundert i trygd som etterbetales for perioder hvor han eller hun greide seg med mindre sosialhjelp enn trygdeytelsene.»

Som det fremgår forutsetter altså departementet at «samme tidsrom» deles opp i mindre perioder i slike saker. Rikstrygdeverket tolker dette som at man må dele ytelsene ned på terminnivå, og at man må avregne refusjonskravet fra sosialtjenesten måned for måned.

Når det gjelder behandling av refusjonskrav fra sosialtjenesten rent generelt, vises det ellers til vedlegg «Skatt og andre trekk» til kommentarrundskrivet til kapittel 21.

Feriepenger til arbeidstakere som er mye syke

[Endret 8/98]

I tillegg til feriepenger de 48 første sykepengedagene (endring fra og med 01.04.98) yter trygden feriepenger av sykepenger som arbeidsgiveren utbetaler til en arbeidstaker og får refundert av trygden etter reglene i § 8-20, jf. § 8-33. Vi viser til kommentarene til disse bestemmelsene.

Andre unntak fra de ordinære utbetalingsterminer

Under spesielle og akutte omstendigheter (katastrofehendinger) kan trygdekontoret, hvis det synes opplagt at det vil inntreffe en rett til ytelse, utbetale forskudd på forventet ytelse før formelt krav foreligger. Dette gjelder f.eks. ved dødsfall som vil føre til etterlattepensjoner.

Det må presiseres for medlemmet at ytelsen er et forskudd og at den utbetales under forutsetning av at det senere blir tilstått ytelse som forskuddet blir avregnet i.

Hvis det ikke blir gitt noen ytelse senere, skal forskuddet som en hovedregel refunderes. Unntak kan tenkes i helt spesielle nødsituasjoner. Når det gjelder krigspensjoner, er det positivt bestemt følgende i de to lovene: «Midlertidig utbetalt pensjonsbeløp blir å avregne i tilstått pensjon, men kan ikke kreves tilbakebetalt hvis pensjon ikke blir tilstått».

Avvik fra de regulære utbetalingstidspunkter til ugunst for medlemmene må ikke skje. Det er altså ikke adgang til å holde løpende ytelser tilbake eller å utbetale løpende ytelser i lenger terminer enn de fastsatte. Medlemmene har krav på å få disponere sin ytelse til fastsatte terminer og med fullt terminbeløp med unntak av eventuelle trekkpålegg.

Trygdekontoret kan heller ikke fravike de fastsatte utbetalingstidspunkter til gunst for medlemmet ved å utbetale løpende ytelser i kortere terminer, jf. dog det som er sagt over om korttidsstønader hver 14. dag. For det første gir ikke lov eller forskrifter adgang til slike disposisjoner, for det andre taler hensynet til lik behandling av medlemmene mot en slik løsning. For det tredje ville det bli en administrativ belastning å håndheve en slik ordning, pågangen ville bli betydelig.

Trygdekontoret har ikke adgang til å utporsjonere terminbeløpet. Dersom medlemmet ikke klarer å disponere ytelsen innenfor terminperioden og ikke har noen verge, kan det være aktuelt å behandle forholdet etter reglene i § 22-6.

I rene unntakstilfelle må trygdekontoret likevel kunne foreta en enkelt utbetaling før terminforfall dersom medlemmet kan vise til en kvalifisert nødsituasjon eller særdeles tungtveiende velferdsgrunner tilsier en slik løsning. Det må i så fall være et krav at vedkommende senere vil kunne klare seg med de regulære utbetalinger.

§ 22-12 Første ledd første punktum – Hovedregel for månedsytelser

Her fastslås hovedregelen om at ytelser som gis pr. måned vanligvis skal utbetales fra og med måneden etter den måneden vedkommende fyller vilkårene for rett til ytelsen.

For å få en ytelse, må den som har rett til ytelsen sette frem krav. Medlemmet kan ha fylt vilkårene for rett til en ytelse i lang tid, men fordi hun eller han ikke har fremsatt krav, innvilges som hovedregel ikke ytelsen langt tilbake i tid, jf. § 22-13. Bestemmelsen viser til tidspunktet når medlemmet «fyller vilkårene for rett til ytelsen». Vilkårene for rett til ytelsen kan være oppfylt selv om det ikke kommer noe til utbetaling på grunn av for høy inntekt. Dette gjelder for eksempel overgangsstønad, ytelser til gjenlevende ektefelle, og forsørgingstillegg.

Forsørgingstillegg anses å være en selvstendig ytelse i relasjon til virkningstidspunkt for utbetaling av ytelse. Det er vilkåret for retten til tillegget som skal være avgjørende. Det innebærer at hovedregelen i første ledd skal følges, og forsørgingstillegg utbetales derfor først fra og med måneden etter vilkårene for tillegget har inntrådt.

Når gifte pensjonister eller uføretrygdede flytter fra hverandre, for eksempel på grunn av institusjonsopphold eller separasjon, skal ytelsene omregnes til satser som gjelder for enslige fra og med måneden etter medlemmet fikk fast plass på alders- og sykehjem, og fra og med måneden etter flytting. Dette reguleres etter dette leddet, til forskjell fra økning av løpende ytelser som reguleres etter fjerde ledd. Bakgrunnen for tolkingen er uttalelse i forarbeidene, hvor det fremkommer at bestemmelsen er gitt med tanke på økning av ytelser ved inntektsendring.

§ 22-12 Første ledd andre punktum – Stønad til barnetilsyn på grunn av arbeid

Her fastsettes det et unntak fra hovedregelen i første punktum. Stønad til barnetilsyn på grunn av arbeid utbetales fra og med den måneden vilkårene for ytelsen er oppfylt.

Grunnen til dette er at § 22-12 også gjelder i tilfeller hvor retten til en ytelse er falt bort, men hvor vilkårene oppfylles igjen på et senere tidspunkt. Etter hovedregelen i første punktum vil da ytelsen løpe fra og med kalendermåneden etter at vilkårene på nytt ble oppfylt.

Stønad til barnetilsyn til gjenlevende og til ugifte, skilte og separerte forsørgere er en ytelse som kan bli stanset og igangsatt på nytt flere ganger i løpet av en relativt kort periode. Hovedregelen i første punktum ville da kunne føre til en uforholdsmessig reduksjon i utbetalt ytelse, og man har funnet det riktig at stønad til barnetilsyn skal utbetales fra og med den kalendermåneden da vilkårene ble oppfylt.

Generell kommentar

Dette er en utbetalingsbestemmelse for de tilfellene en bestemt ytelse avløses av en annen.

§ 22-12 Andre ledd første punktum – Overgang fra sykepenger til uføretrygd

Her fastslås hovedregelen om at når en som mottar sykepenger får uføretrygd, så utbetales uføretrygden fra og med den måneden sykepengeperioden utløper. Dette gjelder også når sykepengeperioden utløper siste dag i måneden. Opphører for eksempel retten til sykepenger 31.8., skal virkningstidspunktet for uføretrygd settes til 1.8. Medlemmet er dermed sikret at et beløp svarende til sykepengene blir utbetalt så lenge sykepengeperioden varer.

Bestemmelsen gjelder selv om uføretrygden er høyere enn sykepengene. Dersom medlemmet i en situasjon hvor uføretrygden er høyere enn sykepengene, frasier seg retten til sykepenger for å få igangsatt uføretrygden tidligere, fastsettes det et fiktivt opphørstidspunkt som om vedkommende hadde benyttet seg av sykepengeretten. Det kan også være aktuelt å fastsette et fiktivt opphørstidspunkt hvis vedkommende sier opp sin stilling i stedet for å bli sykmeldt. Det fiktive opphørstidspunktet tilsvarer det tidspunktet retten til sykepenger ville ha opphørt.

Medlemmet kan i noen tilfeller innvilges uføretrygd tilbake i tid. Det er da mulig at vedkommende ikke hadde rett til sykepenger i hele denne perioden. Dette kan for eksempel skyldes opphold i utlandet eller uttak av ferie. I slike tilfeller har medlemmet rett til uføretrygd i de aktuelle periodene. forutsatt at vedkommende ikke har mottatt lønn i samme periode.

§ 22-12 Andre ledd andre punktum – Overgang sykepenger og gradert uføretrygd til hel uføretrygd

Ved denne situasjonen gjelder samme prinsipp som under første punktum. Det utbetales 100 prosent uføretrygd fra den måneden retten til sykepenger opphører.

Et medlem som har gradert uføretrygd uten å være sykmeldt, kan bli sykmeldt i den graderte jobben han har. Dersom medlemmet innvilges 100 prosent uføretrygd, vil 100 prosent uføretrygd bli utbetalt først fra og med den måneden retten til sykepenger. opphører

§ 22-12 Andre ledd tredje punktum – Utbetaling i den måneden sykepengeretten opphører

Det fastslås i denne bestemmelsen at i måneden retten til sykepenger opphører, skal sykepengene utbetales med det beløp som overstiger uføretrygden. Dette gjelder også for offentlige tjenestemenn i etater/institusjoner som går inn under den sentrale oppgjørsordningen.

Uføretrygden ligger «i bunn» når en uføretrygd blir tilstått i en måned der sykepengerettigheten utløper. Først regnes uføretrygden om til en dagsats. Deretter ser en på dagsatsen for sykepengene. Hvis denne er høyere, kommer differansen til utbetaling i tillegg til uføreytelsen. Medlemmet er dermed sikret at et beløp svarende til sykepengene blir utbetalt så lenge sykepengeperioden varer. Hvor mye sykepengene i opphørsmåneden utgjør, regnes ut ved å multiplisere dagsatsen for sykepenger med antall dager vedkommende har rett til sykepenger. Videre beregnes uføretrygden for måneden, og vedkommende har rett til utbetaling av det som er overskytende uføretrygd for måneden. Dersom bruker har barnetillegg til sin uføretrygd, holdes denne utenfor avregningsgrunnlaget. Dette fordi barnetillegget allerede er avkortet mot utbetalingen av sykepenger for den overlappende perioden.

§ 22-12 Andre ledd fjerde punktum – Iverksettelse av uføretrygd etter periode uten rett til utbetaling

Denne bestemmelsen har mistet sin betydning etter innføringen av uføretrygd fra 01.01.15. Henvisningen til § 12-12 tredje ledd gjelder også den bestemmelsen slik den lød før 01.01.15. Hvilende rett til uføretrygd er hjemlet i § 12-10 og forskrift om uføretrygd fra folketrygden § 3-4.

§ 22-12 Fjerde ledd første punktum – Virkningstidspunkt ved økning av ytelse

Denne bestemmelsen omhandler tidspunkt for endring av utbetaling ved økning av ytelse. Når en ytelse blir satt opp, skal endringen skje fra og med samme måned som vilkårene er oppfylt. Bestemmelsen gjelder for løpende ytelser som blir satt opp, også når ytelsen har vært redusert til null kroner.

For uføretrygd er det uføretrygden og inntekten i løpet av hele kalenderåret som er avgjørende. Hvilken rett til utbetaling av uføretrygd som er korrekt for kalenderåret blir avklart i etteroppgjøret på høsten året etter. Se § 12-14, og forskrift om uføretrygd fra folketrygden kapittel 4, angående etteroppgjør.

Når det gjelder gifte pensjonister eller uføretrygdede som flytter fra hverandre, for eksempel på grunn av institusjonsopphold eller separasjon, reguleres dette etter første ledd, som omhandler igangsettelse når vilkårene for en ytelse er oppfylt. Se kommentaren til denne bestemmelsen.

Bestemmelsen i fjerde ledd kom inn i forbindelse med en endring av loven i 1990 der hovedregelen om at pensjoner o.l. skulle utbetales i kalendermåneden etter at vilkårene var oppfylt ble innført. Departementet fant det uheldig at oppjustering av pensjoner først skulle gjelde fra og med kalendermåneden etter at vilkårene var oppfylt. Dette ville gjøre det mindre fristende for pensjonister til å forsøke seg i arbeidslivet på deltid. Dersom forsøket slo feil, ville de måtte gå på redusert ytelse en måned lengre enn før lovendringen. Det samme ville gjelde for ytelser som kan få hyppige endringer, f.eks. overgangsstønad til ugifte, skilte og separerte. Vi viser til Ot.prp.nr.3 (1990-1991) punkt 17. For uførepensjonister gjaldt egne retningslinjer.

Eksempler:

• En gjenlevendepensjonist med løpende ytelse som får lavere arbeidsinntekt, skal ha den høyere ytelsen satt opp fra samme måned som inntekten opphører/reduseres etter fjerde ledd.

Får vedkommende høyere inntekt, skal pensjonen reduseres fra måneden etter inntektsøkningen, jf. femte ledd.

• Ektefelletillegg i alderspensjon gis fra måneden etter ekteskapets inngåelse. Når ektefellen slutter i arbeid, ytes tillegget fra måneden etter at arbeidsforholdet opphørte. Ektefelletillegg opphører fra måneden etter at ektefellen begynner i arbeid, eller har rett til eller mottar hel alderspensjon.

Barnetillegg gis fra måneden etter fødselen og løper til og med den måneden barnet fyller 18 år.

Når inntekt som inngår ved beregning av forsørgingstillegg i alderspensjon endres slik at tilleggene blir høyere eller lavere, utbetales den høyere ytelsen fra samme måned som inntekten reduseres. Det lavere tillegget blir utbetalt fra måneden etter at inntekten har blitt høyere, jf. femte ledd.

Dersom tillegget i alderspensjon har vært stoppet på grunn av for høy inntekt, skal det begynne å løpe fra og med den måneden inntekten reduseres eller opphører.

• Utbetalingen av uføretrygd kan endres ved endringer i medlemmets inntekt. Melder vedkommende fra om en inntektsendring, endres den løpende utbetalingen av uføretrygd fra måneden etter. Det er imidlertid inntekt for kalenderåret som er det avgjørende for hvilken rett medlemmet hadde til utbetaling av uføretrygd i det kalenderåret, og dette avklares i etteroppgjøret. Se mer om dette i § 12-14 og tilhørende bestemmelser i forskrift om uføretrygd fra folketrygden.

§ 22-12 Fjerde ledd andre punktum – Pensjon til gjenlevende ektefelle

Her er det fastslått at hovedregelen i første ledd likevel skal gjelde for så vidt gjelder pensjon til gjenlevende ektefelle når ektefellen dør og begge mottok pensjon fra folketrygden før dødsfallet. Da reguleres gjenlevende ektefelles pensjon først fra måneden etter dødsfallet. Tilsvarende gjelder dersom enten avdøde eller gjenlevende, eller begge, mottok og / eller mottar uføretrygd.

Grunnen til dette er at man på den måten unngår å gi dobbeltkompensasjon til den gjenlevende i dødsmåneden, dvs. både pensjon eller uføretrygd til den avdøde og ensligfordeler til den gjenlevende.

Forsvunne personer

Det hender at en person som oppebærer pensjon forsvinner. Dette kan skyldes at vedkommende vil forsvinne, dvs. flytter et annet sted og begynner et nytt liv, kanskje med helt ny identitet. Mer praktisk er de tilfellene der vedkommende har forsvunnet på tur, enten til lands eller vanns uten å bli funnet med en gang. Som regel vil personene ha omkommet, men ettersom de ikke blir funnet, vet man ikke dette med sikkerhet.

I kommentarene til § 17-2 er det skrevet noe om vilkårene for å få utferdiget dødsformodningsdom eller kjennelse for at den forsvunne er død. Vi viser også til lov om forsvunne personer av 23. mars 1961 nr. 1. Dersom det uten videre kan legges til grunn at en forsvunnet person er død, kan det avsies kjennelse for dette. Hvis det anses overveiende sannsynlig at vedkommende er død kan det avsies dødsformodningsdom når det er gått ett år siden siste tidspunkt da en vet at vedkommende var i live. Ellers er fristen ti år. Omstendighetene rundt forsvinningen og medlemmets tilstand vil ofte gi et signal om hva som kan ha skjedd.

Spørsmålet blir hva man skal gjøre med den løpende pensjonen når det ikke er klart om vilkårene får å få den er til stede.

Overgangsstønad etter folketrygdloven kapittel 15 når omsorgen for barn opphører uventet

§ 22-12 sjette ledd siste punktum regulerer virkningstidspunkt for stans av overgangsstønad etter folketrygdloven kapittel 15 i tilfeller hvor omsorgen for barn opphører uventet. Etter gammel praksis har det vært gitt overgangsstønad i en «omstillingsperiode» på opptil tre måneder i slike tilfeller. Det har vært lagt til grunn at forsørgeren trenger noe tid til å områ seg og skaffe seg andre inntekter.

Ordningen som skal sikre overgangsstønad i tre måneder ekstra er nå tatt inn i § 22-12 sjette ledd. Det er et vilkår at omsorgen for barn opphører uventet. Som eksempel kan nevnes tilfeller hvor barnet dør eller hvor barnevernet overtar omsorgen. Det kan også gis stønad i tilfeller hvor forsørgeren selv blir innlagt i institusjon. Det kan imidlertid ikke gis stønad i tilfeller hvor forsørgeren etter avtale overlater omsorgen til den andre av barnets foreldre, med mindre dette skyldes innleggelse i institusjon eller plutselig sykdom.

Det legges til grunn at vilkåret om å være i yrkesrettet aktivitet ikke kan gjøres gjeldende i slike tilfeller.

Generelt

Det har alltid vært en forutsetning for å få en ytelse fra trygden at det er satt frem en søknad eller et krav. Dette stod ikke i den gamle folketrygdloven, men kunne leses som en forutsetning i kapittelet om saksbehandling. For å unngå tvil om nødvendigheten av selve kravsfremsettelsen, er det nå uttrykkelig fastslått at krav må være satt frem av den som har rett til ytelsen for at vedkommende skal få noe.

Om rettslig handleevne

Det forekommer at berettigede ikke har rettslig handleevne, dvs. at han ikke gyldig kan foreta rettshandler på egen hånd. Et eksempel på rettshandel er det å undertegne et krav overfor NAV. Det gir både rettigheter og plikter å sette frem krav og å motta ytelser, se for eksempel § 21-3 og § 22-15. Man må være myndig for å kunne påta seg plikter. Verge eller andre foresatte må fremsette krav på vegne av den berettigede.

Dersom det er åpenbart at vilkårene for en ytelse er oppfylt, kan man som en foreløpig løsning godta at andre enn verge/foresatte, fremsetter krav på vegne av medlemmet. Det kan for eksempel være personale ved institusjon der vedkommende oppholder seg, slektninger eller andre nærstående.

I slike tilfeller bør det stilles vilkår om at kravet innen en viss frist blir bekreftet av en verge. NAV må i slike tilfeller melde fra til fylkesmannen som kan vurdere behovet for verge.

For krav om alderspensjon har man sett noe mindre strengt på kravene til at verger i tilfelle må brukes. Grunnen til det er at alle medlemmer av trygden har rett til alderspensjon fra fylte 67 år. NAV skal derfor godta underskrift fra nære familiemedlemmer dersom medlemmet selv ikke er i stand til å undertegne.

Dersom det er åpenbart at medlemmet bare er fysisk forhindret fra å undertegne på kravet, men har sin rettslige handleevne i behold, kan det undertegnes med påholden penn. Det må i slike tilfeller være klart at vedkommende forstår rekkevidden av det han eller hun gjør, det vil si at den rettslige handleevne må være intakt. Dersom medlemmet av andre grunner ikke kan skrive, til tross for at vedkommende har klar forståelse av hva et krav innebærer, kan man godta underskrift eller lignende uten å sette for store krav til kvaliteten.

Særlig om krav om grunnstønad og hjelpestønad

Når det gjelder krav om grunnstønad og hjelpestønad bør det som hovedregel godtas at personen som har omsorg for medlemmet fremmer kravet og undertegner kravblanketten på medlemmets vegne, når vedkommende er ute av stand til det selv. Dette gjelder særlig når det er nære pårørende som forestår pleien.

Når det gjelder krav fra psykisk utviklingshemmede – også de som flytter ut fra institusjon – skal de i utgangspunktet undertegne kravet selv, forutsatt at vedkommende forstår hva kravet innebærer. Det stilles ikke strenge krav til underskriftens kvalitet. Dersom vedkommende ikke forstår hva kravet dreier seg om, må det i utgangspunktet kreves at det blir oppnevnt verge.

Alderspensjon med gjenlevenderett

For å få en ytelse etter denne loven må den som har rett til ytelsen, sette fram krav. Dette gjelder også for krav om rettigheter som gjenlevende ektefelle. I tilfeller der en alderspensjonist ikke har søkt om rettigheter som gjenlevende, og avdøde ektefelle mottok alderspensjon, uføretrygd eller AFP, skal NAV likevel behandle saken av eget tiltak.

Etterlattes/dødsboets rett til å fremsette krav

Hovedregelen er at dersom et medlem dør uten å ha fremmet krav om en ytelse, kan kravet fremsettes av skifteretten eller av person som dokumenterer rådighet over boet. Arvinger må fremlegge skifterettens bekreftelse på at de er selvskiftende arvinger. Gjenlevende ektefelle må fremlegge skifterettens erklæring om at vilkårene for å sitte i uskiftet bo er oppfylt.

Unntak:

Dersom en person som har vært utsatt for en yrkesskade før dødstidspunktet ikke har fremsatt krav om menerstatning, kan ikke vedkommendes etterlatte/dødsbo fremme slikt krav på avdødes vegne. Trygderetten har i ankesak nr. 03/05355 [TRR-2003-5355] uttalt følgende

«Retten vil bemerke at ménerstatning, som det er pekt på i Rikstrygdeverkets oversendelsesbrev, har til formål å kompensere for skadens eller sykdommens rent medisinske følger. Denne stønadsformen skal ikke kompensere utgifter eller inntektstap som følge av skaden/sykdommen. I flere kjennelser i Trygderetten har man funnet at ménerstatning er av så personlig karakter at det ikke vil være rimelig å anse dødsboet berettiget til å sette frem krav om slik stønad. Retten i den foreliggende sak legger samme lovforståelse til grunn.»

Fullmektiger

Forvaltningsloven § 12 første og siste ledd har følgende ordlyd:

«En part har rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig på alle trinn av saksbehandlingen.

Fullmektig som ikke er advokat, skal legge frem skriftlig fullmakt. Advokat behøver ikke å legge frem skriftlig fullmakt, med mindre forvaltningsorganet finner grunn til å kreve det.»

Av dette fremgår det at medlemmet kan gi en person fullmakt til å undertegne krav. Fullmakten skal være skriftlig, den skal angi navn på fullmektigen, og det må videre fremgå hva fullmakten omfatter.

Advokat som opptrer som fullmektig for medlemmet, trenger derimot ikke å fremlegge skriftlig fullmakt. Advokaten innestår for de rettshandler som foretas på vegne av klienten.

Når det gjelder bruk av fullmektiger ellers, viser vi til kommentarene til forvaltningsloven § 12 i rundskriv i Hovednummer 36.

Unntak fra plikten til å fremsette krav

Når krav anses for å være satt frem

[Endret 11/16 (2), 1/23]

Tidspunktet for når et krav anses for å være fremsatt vil som hovedregel være dagen:

1. kravskjemaet/søknaden er levert ved personlig fremmøte,
2. kravskjemaet/søknaden er sendt elektronisk til riktig elektronisk adresse,
3. kravskjemaet/søknaden er avgitt til tilbyder av posttjenester som skal sørge for å få sendingen frem til forvaltningsorganet eller til offentlig tjenestemann som har fullmakt til å ta imot dokumentet eller
4. kravskjemaet/søknaden er sendt til skanningssentralen, når kravskjemaet/søknaden er skannet.

Om det ikke kan bevises når dokumentene er avgitt til tilbyder av posttjenester eller er sendt til skanningsentralen, legges det til grunn at postgangen har tatt en uke (5 virkedager) for post i Norge. Postgang er satt til 1 uke (5 virkedager) i samsvar med postens rutiner og rundskrivet til forvaltningsloven § 29 første ledd (R36-00). Det skal altså trekkes fra 5 virkedager fra mottaksdato.

Når det gjelder beregning av fristen i utenlandssaker, må dette vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Det må tas hensyn til hva som er normal postgang i de ulike landene.

For både innenlandspost og utenlandspost må det også legges vekt på brukerens forklaring, dersom denne er troverdig. Tidligste avgivelse til posttilbyder eller skanningsentralen er likevel datoen som står på førstesiden som avsender har lagt ved dokumentene.

Dagen for kravfremsettelse kan være av avgjørende betydning både for å kunne avgjøre om fristen for å fremsette krav er overholdt, og for å kunne gi en månedsytelse fra riktig måned, jf. tredje ledd, eller en dagsytelse fra riktig dag, jf. fjerde ledd.

Det hender at krav blir fremsatt uten særlig dokumentasjon fordi medlemmet vil forsikre seg om at kravet ikke blir avslått som for sent fremsatt. NAV bør da sette en frist for fremskaffelse av den nødvendige dokumentasjon, f.eks. en regning.

Det har vært en langvarig praksis for at NAV har endret krav om arbeidsavklaringspenger til krav om uføretrygd. I noen tilfeller kan NAV ha mottatt et krav om arbeidsavklaringspenger hvor vilkårene for å motta stønaden ikke er oppfylt. I stedet finner NAV at vilkårene for å få innvilget uføretrygd kan være oppfylt. I slike saker kan kravet om arbeidsavklaringspenger anses som krav om uføretrygd dersom medlemmet er enig i dette. Tidspunktet for fremsettelse av kravet om arbeidsavklaringspenger blir utgangspunkt for fastsettelsen av virkningstidspunktet for uføretrygden.

Dersom det fremmes krav om uførepensjon fra Statens Pensjonskasse eller Kommunal Landspensjonskasse, og kravene senere sendes til NAV som krav om en uføretrygd, er det den dato kravet ble fremsatt til Statens Pensjonskasse eller Kommunal Landspensjonskasse som skal legges til grunn.

Generell kommentar

Grunnen til at man har frister, er først og fremst at NAVs kontrollmuligheter vanskeliggjøres når krav settes frem lang tid etter det tidspunkt da den begivenhet inntraff som gav rett til ytelse.

Frist for framsetting av krav må ikke forveksles med foreldelsesfrister som behandles i § 22-14. Folketrygdens stønadsbestemmelser innebærer at medlemmene har latente stønadsrettigheter. For at disse rettighetene eventuelt skal føre til utbetalinger, må vedkommende sette frem krav innen fristene i § 22-13. Rett til utbetaling oppstår først når NAV har gjort vedtak om at ytelsen skal gis. Det er først ved spørsmålet om foreldelse av denne retten til utbetaling etter at vedtak er gjort, at den alminnelige foreldelseslovens bestemmelser skal brukes.

Et eksempel på forholdet mellom fristbestemmelsene i folketrygdloven og foreldelsesbestemmelsene i foreldelsesloven er refusjon for transportutgifter til lege. Kravet må være satt frem innen seks måneder. Pengene må heves innen tre år. Etter denne tid er retten til utbetaling i henhold til vedtaket foreldet.

Retten til utbetaling kan imidlertid inntre selv om kravet ikke er fremsatt innen den ordinære fristens utløp. NAV har adgang til å dispensere fra fristene under gitte forhold. Dette heter å «gi oppreisning for fristoversittelsen». Dersom man altså gir slik oppreisning, behandler kravet og finner at vilkårene for ytelse er til stede, oppstår det et krav på utbetaling. Vi viser til behandlingen av § 22-13 syvende ledd nedenfor.

«Tidligst kunne ha vært satt fram»

[Endret 7/19, 2/22]

I § 22-13 andre ledd fastslås det at krav om en ytelse som utbetales som et engangsbeløp må settes frem innen seks måneder etter at kravet tidligst kunne vært satt frem, jf. § 22-10 første og fjerde ledd.

Bestemmelsen skal tolkes strengt.

I § 22-13 syvende ledd omhandles tilfeller som kan føre til at det gis oppreisning for oversittelse av seksmånedersfristen, og vi viser til kommentarene til dette leddet.

Foruten fysisk forhindring fra medlemmets side, kan det være andre forhold som gjør at man må godta krav som settes frem over seks måneder etter at det forhold inntrer som gir rett til ytelse.

Dersom søker venter på svar på oppholdstillatelse fra UDI, begynner fristen å løpe fra det tidspunktet søker mottok vedtaket om oppholdstillatelse.

Dersom søkeren på grunn av manglende personnummer eller D-nummer er forhindret fra å fremsette krav om engangsstønad, vil fristen begynne å løpe fra det tidspunktet søker mottok personnummer eller D-nummer.

For å få refusjon for fysikalsk behandling, er det satt kriterier for hvilke diagnoser som skal godkjennes i den forbindelse. Vi kan tenke oss at en lege har satt feil diagnose fordi han har bedømt tilstanden feil eller han har vært unøyaktig fordi han ikke trodde det spilte så stor rolle. I ettertid viser det seg at legen endrer synspunkt eller tilstanden til pasienten endrer seg i en slik retning at riktig diagnose kan stilles. I slike tilfeller må man kunne godta et refusjonskrav selv om det er gått mer enn seks måneder, medlemmet har ikke kunnet sette frem krav på grunn av manglende faktisk viten om riktig diagnose.

Det kan altså fastslås at dersom det kan konstateres at retten til stønad (refusjon) objektivt forelå på et tidligere tidspunkt og kravet ikke er fremmet fordi den berettigede ikke var klar over (eller burde vært klar over) de omstendigheter som etablerer kravet, påløper ikke fristoversittelse etter § 22-13 andre ledd.

Generell kommentar

I dette leddet stadfestes hovedregelen for hvor langt tilbake man kan gi en ytelse. Bestemmelsen er i realiteten ikke en ren fristbestemmelse, men mer en bestemmelse om virkningstidspunkt. Den sier ikke at krav må fremsettes innen en viss frist for at man skal få rett til en ytelse. Den sier derimot at en ytelse som gis pr. dag eller måned bare gis for opptil tre måneder før den måned da kravet ble satt frem. Man kan derfor fremsette krav når som helst etter at vilkårene for ytelse er til stede, men kan altså etter hovedregelen ikke få ytelse lenger enn tre måneder tilbake selv om vilkårene har vært til stede vesentlig lenger. Det er viktig å påse at vilkårene for den aktuelle ytelsen har vært oppfylt i hele perioden det etterbetales for.

Barnepensjon og menerstatning

Begrunnelse for unntaket når det gjelder disse ytelsene finnes i Ot.prp.nr.17 (1965-1966) side 60. Det ble der pekt på at de dagjeldende trygdelover (før folketrygdloven) hadde meget strenge foreldelsesregler og at ytelser i alminnelighet ikke ble etterbetalt for mer enn tre måneder tilbake. Det ble lagt vekt på at de strenge foreldelsesreglene hang sammen med at trygdesystemet den gang til dels var behovsprøvd og bare sikret de trygdede ytelser på et visst minstestandardnivå.

Det ble videre pekt på at den nye folketrygdordningen skulle bygge på opptjening av rettigheter. Dette talte etter departementets mening for at ytelsene skulle gis for opptil tre år før søknadstidspunktet. Det ble fremhevet at man av praktiske grunner ikke kunne anvende disse reglene for de øvrige ytelsene etter den foreslåtte folketrygdloven. Kontrollvanskelighetene ble særlig fremhevet.

Når det gjelder barnepensjon og engangsytelsen menerstatning, har departementet videreført ordningen med at man kan utbetale for inntil tre år før den måneden da kravet ble satt frem. For andre engangsytelser ble reglene endret i denne nye loven ved at krav om ytelse nå må settes frem innen seks måneder etter at kravet tidligst kunne vært satt frem, se kommentarene til andre ledd.

Overgangsstønad til enslig mor

Etter § 15-8 første ledd kan det ytes overgangsstønad i opptil to måneder før fødselen. I disse tilfellene kan det ytes overgangsstønad i inntil fem måneder før kravfremsettelsen.

Alderspensjon

Fra 1. januar 2011 gis alderspensjon tidligst fra og med måneden etter den måneden da kravet ble satt fram. Tilsvarende skal gjelde for krav om økning, reduksjon eller stans av pensjon. En konsekvens av bestemmelsen er at alderspensjon tidligst kan utbetales fra måneden etter fylte 62 år. Før 1. januar 2011 kunne alderspensjon gis for inntil tre år før søknadstidspunktet.

Med innføring av fleksibelt uttak fra 2011 vil pensjonen bli beregnet både på grunnlag av opptjente rettigheter og på grunnlag av forventet levealder. Ettersom pensjonen utbetales etter nøytrale prinsipper vil den bli høyere ved senere uttak. Det vil derfor ikke oppstå noe tap i utbetalt alderspensjon gjennom perioden som pensjonist. I et slikt system er det ikke naturlig at man får etterbetalt pensjon før søknadstidspunktet.

Begrunnelsen for regelen som gjaldt fram til 1. januar 2011 finnes i Ot.prp.nr.17 (1965-1966), se kommentaren til barnepensjon og menerstatning. Dette lovforslaget gjaldt også for alderspensjon.

Lovendringen fra 1. januar 2011 skal forstås slik at den gjelder personer født fra og med 1943 som tar ut pensjon i 2011 eller senere. For personer født i 1943 som tar ut pensjon i 2010 vil den tidligere regelen gjelde, men slik at virkningstidspunktet tidligst kan være måneden etter fylte 67 år. For personer født i 1942 eller tidligere skal den tidligere reglen om tre års etterbetaling gjelde uavhengig av når vedkommende velger å ta ut alderspensjon.

Alderspensjon med gjenlevenderett

For at det skal kunne gis gjenlevenderett til alderspensjon må det settes fram krav om ytelse til gjenlevende ektefelle, fordi det må vurderes om vilkårene i folketrygdloven kapittel 17 er oppfylt. Dette er ikke nødvendig dersom det allerede er innvilget gjenlevendepensjon eller uførepensjon til gjenlevende ektefelle.

Gjenlevendeytelse kan etter tredje ledd gis med virkning fra inntil tre måneder før den måneden kravet ble satt fram, og dette skal også gjelde for gjenlevenderett til alderspensjon. Hvis kravet om gjenlevenderett kommer samtidig eller noe senere enn kravet om alderspensjon kan det derfor være aktuelt å innvilge og etterbetale gjenlevendepensjon for en periode før virkningstidspunktet for alderspensjonen, og gjenlevenderett fra virkningstidspunktet for alderspensjonen.

Tidligere kunne alderspensjon etterbetales for inntil tre år før kravet ble satt fram, og dette gjelder fortsatt ved krav om alderspensjon fra personer født i 1942 eller tidligere, jf. avsnittet om alderspensjon ovenfor. Praksis var å anvende denne regelen også ved krav om gjenlevenderett i alderspensjonen. Denne praksisen skal opphøre. Ved krav om gjenlevenderett til alderspensjon til personer født i 1942 eller tidligere gjelder nå regelen i tredje ledd om tre måneder før kravet ble satt fram.

Dagpenger

[Tilføyd 7/19]

Dagpenger kan ikke innvilges med virkning før den dato søknaden ble satt fram.

Den særlige adgangen til å innvilge stønad med virkning inntil tre år bakover i tid som følger av syvende ledd, gjelder ikke for dagpenger.

Hvilken dato søknaden ble satt fram, avgjøres i medhold av folketrygdloven § 4-4 og dagpengeforskriften § 3A-1 første ledd om søknadsdato.

Med utgangspunkt i søknadsdatoen, vurderes om vilkårene for dagpenger er oppfylt. Dagpenger kan innvilges fra den dato alle vilkårene er oppfylt, -som blir virkningstidspunktet for dagpengeperioden. Avtjeningen av ventetid etter folketrygdloven § 4-9 kan tidligst starte fra dette virkningstidspunktet.

Virkningstidspunktet for dagpengeperioden kan etter fast praksis ikke ligger mer enn 14 dager frem fra vedtaksdatoen, da det er for stor usikkerhet rundt de faktiske forhold lenger frem i tid.

Skjæringstidspunkt nytt og gammelt regelverk

[Tilføyd 7/19]

Selv om søknadstidspunktet etter praksis hjemlet i tidligere § 4-9 kan fastsettes til en dato forut for 1. juli 2019, fastsetter vi virkningstidspunktet etter ny § 22-13 femte ledd når datoen blir 1. juli 2019 eller senere.

Eksempel:

Medlemmet registrerer seg som arbeidssøker 25. juni 2019, og fyller vilkårene for dagpenger fra 2. juli 2019. Medlemmet leverer søknad om dagpenger 6. juli 2019. Medlemmet har brukt mindre enn fire uker fra registrerings-/uttrykksdato, og får dermed søknadstidspunktet fastsatt til 25. juni 2019 med hjemmel i tidligere § 4-9. Virkningstidspunktet for dagpenger kan fastsettes til 2. juli.

Dersom søknadstidspunktet etter tidligere regelverk kan fastsettes forut for, og vilkårene for dagpenger er oppfylt før 1. juli 2019, fastsettes virkningstidspunktet med hjemmel i tidligere § 4-9. Dette gjelder selv om søknaden avgjøres etter 1. juli 2019. Se rundskriv som gjaldt til og med 30. juni 2019

Eksempel:

Medlemmet registrerer seg som arbeidssøker 25. juni 2019, og fyller vilkårene for dagpenger fra samme dato. Medlemmet leverer søknad om dagpenger 15. juli 2019. Med hjemmel i tidligere § 4-9 kan både søknads- og virkningstidspunktet fastsettes til 25. juni 2019.

Arbeidsavklaringspenger

[Tilføyd 7/19]

Arbeidsavklaringspenger gis tidligst fra den dagen kravet ble satt fram. Se likevel syvende ledd om adgangen til å innvilge stønad med virkning inntil tre år bakover i tid i særlige tilfeller.

Ute av stand til å fremsette krav

[Endret 6/23]

Etter den gamle folketrygdloven var det en forutsetning for dispensasjon at den trygdede godtgjorde at vilkårene for ytelsen var til stede fra et tidligere tidsrom enn tre måneder forut for kravsfremsettelsen. Denne formuleringen er nå borte, men det må likevel legges til grunn at dersom det er medlemmet selv som har best forutsetninger for å kunne godtgjøre dette, så må medlemmet kunne pålegges en slik plikt. Det vises til bestemmelsen i § 21-3.

Hensynet til en mest mulig lik behandling tilsier likevel at NAV går aktivt inn for å klarlegge saksforholdet også for tidsrom som ligger mer enn tre måneder forut for den kalendermåned da kravet ble fremsatt, når opplysningene i saken tyder på at det kan være aktuelt å gi etterbetaling for en lengre tid enn de tre månedene. I mange tilfeller vil det umiddelbart være klart fra hvilket tidspunkt vilkårene har foreligget. Spesielt nevnes den saksopplysning som er nødvendig for fastsettelsen av uføretidspunktet, jf. kommentarene til § 12-10.

Selv om det er klart at vilkårene for rett til ytelse har foreligget på et tidligere tidspunkt, er vilkåret for å oppnå dispensasjon fra tremånedersregelen at medlemmet «åpenbart ikke har vært i stand til å sette fram krav tidligere». Det må med andre ord ha foreligget en helt spesiell situasjon som har hindret vedkommende i å sette frem krav. Det mest praktiske eksemplet er at vedkommende har en alvorlig sykdom eller skade. Mange har på grunn av psykisk sykdom ikke innsikt i egen situasjon, og har av den grunn ikke mulighet for å ivareta sine interesser som blant annet kan være å fremsette krav om ytelser.

Se f.eks. Rt-2004-2 som gjaldt en mann som var blitt uførepensjonert med uføregrad på 100% grunnet schizoid personlighetsforstyrrelse. Han søkte om å bli tilkjent uførepensjon med tre års tilbakevirkning for ytelsen. Spørsmålet var om det var åpenbart at mannen ikke hadde vært i stand til å sette frem kravet tidligere. Høyesterett fant etter en konkret vurdering at mannens psykiske lidelse hadde hindret ham i å ha nødvendig kunnskap og innsikt for å kunne reise krav for trygdemyndighetene basert på den psykiske lidelsen.

Medlemmet kan også ha vært innlagt i institusjon i en slik forfatning at det ikke har vært mulig å fremsette krav.

Det kan ellers tenkes at medlemmet har vært underlagt en annen persons uvilje mot kravsfremsettelse i en slik grad at vedkommende åpenbart har vært ute av stand til å sette frem krav. Dessuten kan vedkommende ha planlagt å sette frem krav innen en viss frist, men rett før fristens utløp inntreffer det en ulykke eller annen begivenhet som gjør at det ikke har vært mulig å overholde fristen.

Dispensasjonen skal begrenses til den tid medlemmet faktisk har vært ute av stand til å ivareta sine interesser.

Dersom medlemmet har verge er det kun medlemmet som må oppfylle vilkårene i syvende ledd. Det er ikke et krav om at også vergen må ha vært «åpenbart ute av stand» til å sette fram krav tidligere for at syvende ledd skal komme til anvendelse. Medlemmet og vergen skal altså ikke identifiseres med hverandre i syvende ledd. Dette presiseres da verge skal identifiseres med medlemmet i første ledd, da en verge har mulighet til å sette fram et krav om en ytelse på vegne av medlemmet etter første ledd.

Oppsummert: Verge og bruker identifiseres i ftrl. § 22-13 første ledd

Verge og bruker identifiseres ikke i ftrl. § 22-13 syvende ledd

Særlig om krav om sykepenger mv.

Som det fremgår av § 22-13 første ledd må man sette frem et krav for å få rett til en ytelse. Krav om sykepenger settes frem ved å levere Krav om sykepenger, del D av «vurdering av arbeidsmulighet / sykmelding».

Særlig om krav om ytelser til ugifte, skilte og separerte forsørgere

Etterbetaling av ytelser til denne gruppen skal også som hovedregel bare skje for et tidsrom på tre måneder før kravet er satt frem. Det gjelder både overgangsstønad, stønad til barnetilsyn, utdanningsstønad og nedkomststønad.

Overgangsstønad kan som nevnt under kommentarene til tredje ledd utbetales for to måneder før fødselen dersom kravet blir fremsatt innen tre måneder etter barnets fødsel.

Misvisende opplysninger fra NAV

[Endret 6/23]

Dispensasjon fra tremånedersregelen kan også gis hvis forsinkelsen med å sette frem krav skyldes misvisende opplysninger fra trygdens organer, og dette har medført at vedkommende har unnlatt å kreve ytelser.

Det må i tilfelle godtgjøres at medlemmet har fremlagt, skriftlig eller muntlig, konkrete spørsmål og selv har gitt de opplysningene som var nødvendige. Et mer eller mindre tilfeldig spørsmål fra medlemmets side kan ikke tillegges vekt for så vidt gjelder krav om etterbetaling etter denne bestemmelsen.

Inn under begrepet misvisende opplysninger hører også «manglende» opplysninger. Det er i praksis ofte svært vanskelig å imøtegå påstander fra medlemmer om at de ikke har fått den informasjon de har krav på eller at informasjonen har vært feil, jf. også § 21-1 og forvaltningsloven § 11. Saksbehandler og medlem kan bruke ord forskjellig, og saksbehandleren kan legge et annet innhold i det som formidles enn det medlemmet oppfatter det som.

Dersom medlemmet skal kunne vinne frem med at NAV har gitt misvisende opplysninger, bør dette som en hovedregel bekreftes av den NAV-ansatte som har snakket med vedkommende for at påstanden uten videre skal føre frem. Alternativt kan samtalens forløp og innhold fremgå av notat eller av annet skriftlig materiale som brev o.l.

Særlig om alderspensjon

Etter innføring av ny fleksibel alderspensjon har tidspunktet for når krav om pensjon blir fremsatt fått større betydning for pensjonisten enn før pensjonsreformen, se kommentarene til fjerde ledd ovenfor. Trygderetten har i flere kjennelser belyst betydningen av NAV sin informasjonsplikt (inkludert «Informasjonsbrev til deg som fyller 67 år»):

Sak 13/02704 [TRR-2013-2704]: «Retten vil peke på at det ikke er bestemt i lov, forskrift eller rundskriv at NAV er pliktig til å sende ut dette brevet, men det blir gjort som en service. Den enkelte har selv et ansvar for å sette frem krav om det en mener en har krav på, jf. folketrygdloven § 22-13 første ledd. Dette gjelder også for alderspensjon. Med dagens fleksible pensjonssystem kan ikke NAV lenger betale ut full alderspensjon til alle som har fylt 67 år.»

Sak 13/02845 [TRR-2013-2845]: «Retten viser videre til at man forutsettes å sette seg inn i reglene på det enkelte trygdeområde som er aktuelt. Dap måtte derfor forutsettes å sette seg inn i reglene for rett til alderspensjon etter folketrygdloven. Det er ikke NAV som er forpliktet til å informere ham om hans rett til alderspensjon. Det er således ikke av betydning om han har mottatt orienteringsbrev fra NAV.»

Sak 13/02710 [TRR-2013-2710]: «Etter folketrygdloven § 22-13 sjette ledd andre punktum kan ytelsen gis med inntil tre års tilbakekreving «dersom vedkommende ikke har satt fram krav tidligere fordi trygdens organer har gitt misvisende opplysninger». Det må være en sammenheng mellom NAVs misvisende opplysninger og forsinkelsen med å sette frem krav. Når den ankende part har fått annen informasjon som klart gir utrykk for at det må settes frem krav om alderspensjon, er det etter rettens vurdering ikke naturlig å anse at bestemmelsen i § 22-13 sjette ledd gis anvendelse.»

Særlig om foreldrepenger

[Tilføyd 11/16 (2). Endret 7/19]

I rundskrivet § 14-5 er det inntatt en utvidet informasjonsplikt for NAV, i de tilfeller hvor det mottas inntektsopplysninger uten at arbeidstakeren har satt frem krav om foreldrepenger. I slike tilfeller skal NAV sende et brev til arbeidstakeren med anmodning om at krav om foreldrepenger må settes frem. Hvis det ikke er sendt et slikt brev til arbeidstakeren, vil han eller hun kunne påberope seg å ha fått «manglende» opplysninger.

Dersom arbeidsgiver har forskuttert foreldrepenger, er arbeidstakerens krav på stønad fra NAV og arbeidsgiverens refusjonskrav to ulike krav.

I tilfeller hvor arbeidstakeren har levert sitt krav om foreldrepenger for sent og det konkluderes med at unntaksvilkårene er oppfylt for arbeidstakeren, skal det foretas etterbetaling uavhengig av om foreldrepengene er forskuttert av arbeidsgiveren eller om utbetalingen skal skje direkte til arbeidstakeren. I saker hvor arbeidsgiver har fremsatt krav om refusjon for sent, vil ikke bestemmelsen komme til anvendelse, jf. syvende ledd siste punktum og dens merknader.

Særlig om arbeidsavklaringspenger og forholdet til sykepenger

[Tilføyd 11/16 (2). Endret 7/19]

Som det fremgår av § 22-13, femte ledd i folketrygdloven, kan arbeidsavklaringspenger først gis fra dagen det er fremsatt krav.

NAV skal informere medlemmet om muligheten for å søke arbeidsavklaringspenger før retten til sykepenger utløper. NAV må spesielt informere om at etter § 22-13 femte ledd settes ikke virkningstidspunktet til arbeidsavklaringspengene tilbake i tid. Informasjonsplikten er som hovedregel ivaretatt ved utsendelse av brevet «Orientering om utløpet av sykepengeperioden» (39-ukersbrevet). Her informeres det om at sykepengene er i ferd med å løpe ut og hvilke muligheter medlemmet har hvis han/hun fortsatt er syk.

Det kan oppstå forhold i forbindelse med overgangen fra sykepenger til arbeidsavklaringspenger som medfører at NAV bør gjøre nærmere undersøkelser om når virkningstidspunktet for arbeidsavklaringspengene bør settes. Hvis dette medfører at medlemmet kan få en periode uten lønn eller stønad til livsopphold, bør NAV gjøre en vurdering om det er korrekt å benytte § 22-13 femte ledd eller unntaksbestemmelsen etter syvende ledd for å bestemme virkningstidspunktet. I en slik situasjon må NAV vurdere hvilken informasjon NAV faktisk har gitt medlemmet og i hvilken grad han/hun har kontaktet NAV om den aktuelle arbeidsuførheten. Spesielt må det legges vekt på om NAV har sendt medlemmet brevet som orienterer om utløpet av sykepengeperioden. Hvis NAV ikke har sendt dette brevet til medlemmet, er dette et forhold som taler for at NAV ikke har oppfylt sin veiledningsplikt. Hvis NAV ikke har sendt brevet, men medlemmet har blitt informert om hvilke muligheter han/han hun har i en samtale med NAV, er det et forhold som taler for at NAV likevel har oppfylt sin veiledningsplikt. Det kan være situasjoner hvor medlemmet har vært i samtale med NAV og burde ha blitt veiledet til å søke om arbeidsavklaringspenger, men han/hun ble ikke det. Virkningstidspunktet skal da kunne settes tilbake til denne samtalen.

NAV må gjøre tilsvarende vurdering dersom NAV ikke har gitt riktig informasjon om fra hvilket tidspunkt retten til sykepenger fra NAV opphører. Hvis medlemmet har fremmet et nytt krav om sykepenger, skal det legges vekt på om sykepengekravet ble avgjort innen rimelig tid.

Medlemmet har selv en individuell undersøkelsesplikt ut fra sine forutsetninger. Samtidig har NAV en veiledningsplikt, jf. forvaltningslovens § 11, forvaltningslovsforskriften og tilhørende rundskriv.

Unntak for refusjonskrav etter § 22-3

[Endret 6/19, 7/19, 9/20]

At bestemmelsen i sjuende ledd ikke gjelder for arbeidsgivers refusjonskrav etter § 22-3 er absolutt. Dersom bruker selv setter fram krav om, og får innvilget etterbetaling i medhold av § 22-13 sjuende ledd, kan imidlertid arbeidsgiver kreve å få etterbetalingen utbetalt til seg i medhold av § 22-3.

Tolking av enkelte ord og formuleringer

I enkelte tilfeller kan det være riktig å tolke enkelte formuleringer i fjerde ledd utvidende.

«Krav fremsatt»

Etter ordlyden forutsettes det at krav skal være fremsatt og at dette kravet skal være avslått.

«Helt eller delvis har fått avslått»

Dersom et formelt krav er fremsatt, men ikke er blitt behandlet av trygdens organer, likestilles dette med at kravet er «helt eller delvis avslått».

Det samme må kunne sies dersom trygdekontoret for så vidt ikke delvis har avslått kravet, men beregningen av ytelsen har vært feil slik at medlemmet ikke har fått full eller korrekt ytelse.

«Feil fra trygdens organer»

Det antas å foreligge en «feil» i lovens forstand uten at medlemmet må godtgjøre at noen i trygdens organer har opptrådt subjektivt klanderverdig ved behandlingen av saken. Det antas å foreligge en feil fra trygdeetaten når lov eller forskrifter utvilsomt er tolket feil, og dette har ført til helt eller delvis avslag.

«Ufullstendige eller misvisende opplysninger fra andre enn den som har rett til ytelsen»

Under dette alternativet faller først og fremst opplysninger som innhentes av trygdens organer, f.eks. sosialrapport, legeerklæring, inntektsopplysninger eller andre nødvendige opplysninger. Dette alternativet kommer også til anvendelse på de opplysninger som trygdekontoret legger frem for fylkestrygdekontoret eller Rikstrygdeverket.

Når det spesielt gjelder legeerklæringer, vil forholdet kunne være at det først er etter en viss utvikling av en lidelse at det kan konstateres med sikkerhet om den virkelig foreligger og at tilstanden allerede på et tidligere tidspunkt var slik at den ga rett til ytelser.

Hvis det etter avslag kommer et nytt krav med ny legeerklæring som godtgjør at det har foreligget, og fortsatt foreligger en varig og alvorlig sykdom som har medført uførhet i pensjonsbetingende grad, skal pensjon gis etter reglene i denne bestemmelsen.

Bestemmelser om tilbakekreving av feilutbetalte ytelser etter andre lover:

[Endret 7/20, 10/20]

• Lov om barnetrygd § 13
• Lov om arbeidsmarkedstjenester § 22
• Lov om kontantstøtte til småbarnsforeldre § 11
• Lov om bidragsforskott § 8
• Lov om krigspensjonering for militærpersoner § 24
• Lov om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner § 33
• Lov om pensjonstrygd for skogsarbeidere § 25
• Lov om pensjonstrygd for fiskere § 13
• Lov om yrkesskadetrygd § 38
• Lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser § 29
• Lov om supplerande stønad til personar med kort butid i Noreg § 13
• Lov om statstilskott til arbeidstakere som tar ut avtalefestet pensjon i privat sektor § 27
• Lov om avtalefestet pensjon for medlemmer av Statens pensjonskasse § 3 første ledd bokstav g

Noen av disse lovbestemmelsene viser direkte til ftrl. § 22-15 og gir den tilsvarende anvendelse. Andre har spesielle tilbakekrevingsbestemmelser med egne vilkår.

Historikk

[Endret 7/20]

§ 22-15 ble endret med virkning fra 16. januar 2009. Paragrafen ble endret slik at lovteksten regulerer flere problemstillinger som tidligere har vært løst blant annet etter ulovfestede regler om condictio indebiti, etter trygderettspraksis og forvaltningspraksis. Det ble gitt hjemmel for tilbakekreving overfor andre enn den som direkte har mottatt feilutbetalingen. Lovteksten ble også omdisponert i forbindelse med endringene. Bestemmelsen gjelder i saker der vedtak om tilbakekreving fattes etter 16. januar 2009, også når feilutbetalingen skjedde før dette tidspunktet.

Det går fram av Ot. Prp. nr. 76 (2007-2008) s. 15 at reglene om tilbakekreving i folketrygdloven er ment å skulle være selvstendige og så langt som mulig komplette regler om tilbakekreving av ytelser på trygdeområdet.

De viktigste endringene med virkning fra 16. januar 2009:

[Endret 7/20]

• § 22-15 kan brukes mot andre enn stønadsmottakeren, som dødsbo, arbeidsgivere, kommuner og andre som tilfeldig har fått utbetalinger til seg.
• Uaktsomhet hos en representant for mottakeren av feilutbetalingen, som verge eller daglig leder i en bedrift, kan gi grunnlag for krav om tilbakekreving.
• Feilutbetalinger til en arbeidsgiver som har forskuttert sykepenger mv. kan kreves tilbakebetalt fra arbeidstaker som har vært uaktsom.
• Krav om tilbakekreving skal som hovedregel rettes mot den som har fått utbetalingen, men kan eventuelt også rettes mot en representant som har vært uaktsom.
• Vedtak om tilbakekreving når mottakeren var i aktsom god tro, etter § 22-15 femte ledd, er tvangsgrunnlag direkte, slik at det ikke lenger er behov for å få dom for kravet før det kan inndrives.
• Praksis med delvis tilbakekreving når både etaten og mottakeren har gjort feil (skylddeling) er lovfestet. Det er åpnet for at tilbakekrevingsbeløpet kan settes ned med en større eller mindre del av beløpet enn 50 prosent.

Lovteksten i § 22-15 er bygd opp etter denne disposisjonen:

[Endret 10/20]

Første ledd gir vilkår for tilbakekreving.

Andre ledd regulerer hvem krav om tilbakebetaling skal rettes mot.

Tredje ledd gir særregler for visse særtilfeller.

Fjerde ledd gir regler om når man skal bruke den hjemmelen for tilbakekreving som er etablert i første ledd.

Femte ledd gir vilkår for tilbakekreving når mottakeren har vært i aktsom god tro.

Sjette ledd inneholder en regel om nedre beløpsgrense.

Sjuende ledd bestemmer at Helseklage er klageinstans for vedtak etter § 22-15 som er fattet av Helfo.

Åttende ledd bestemmer at vedtaket er tvangsgrunnlag for utlegg og gir regler for innkrevingen.

Niende ledd viser til § 22-15 a når det gjelder feilutbetalinger etter direkte oppgjørsordning.

Kort om begrepsbruk og saksbehandling i feilutbetalingssaker

[Endret 10/13. Helt omarbeidet 7/20]

Det er et vilkår i § 22-15 at NAV har foretatt en «utbetaling [...] til noen som ikke hadde krav på den». Ved vurderingen av om det foreligger en feilutbetaling, må NAV gjøre en ny vurdering av vilkårene for retten til ytelsen i det aktuelle stønadskapitlet og for fastsetting av virkningstidspunkt folketrygdloven § 22-12. Dette blir ofte kalt «det objektive vilkåret for tilbakekreving».

Folketrygdloven § 21-6 hjemler ikke endring av en ytelse med tilbakevirkende kraft. Trygderetten har presisert dette i en rekke kjennelser. Se for eksempel Trygderettens kjennelser av 24. september 2019 (TRR-2019-341), 30. september 2019 (TRR-2019-1559) og 7. januar 2020 (TRR-2019-2844). I sistnevnte kjennelse uttaler retten:

«Når det gjelder et eventuelt spørsmål om tilbakekreving av en ytelse som allerede er utbetalt og som reguleres av folketrygdloven § 22-15, bemerker retten at loven ikke stiller som vilkår at det må foreligge i forkant et vedtak om at vilkårene for stønaden ikke var oppfylt. Det er kun et vilkår om at det foreligger en utbetaling til noen som ikke hadde krav på den, med andre ord at det ble foretatt en utbetaling av en ytelse til tross for at vilkårene for den aktuelle ytelsen ikke var oppfylt. Dette altså helt uavhengig av om det foreligger et forutgående opphørsvedtak hvor opprinnelig vedtak er omgjort til ugunst for medlemmet. Det vises igjen til Trygderettens kjennelse i ankesak nr. 19/00341 [TRR-2019-341] og 19/01559 [TRR-2019-1559]».

Det er etter dette ikke et krav om forutgående vedtak om opphør eller reduksjon av ytelsen før sak om tilbakekreving blir behandlet. Det er tilstrekkelig å slå fast at vilkårene for ytelsen som er utbetalt helt eller delvis ikke har vært oppfylt i en periode i vedtaket om tilbakekreving.

Subjektiv skyld vil si at mottaker forsto eller burde ha forstått at utbetalingen var feil, eller at mottakeren forårsaket utbetalingen ved forsettlig eller uaktsomt å gi feilaktige eller mangelfulle opplysninger. Dette blir ofte kalt «det subjektive vilkåret for tilbakekreving».

Aktsomhetskravet er som utgangspunkt objektivt, slik at det blir stilt de samme forventningene til alle stønadsmottakere. Helt ubetinget kan dette imidlertid ikke gjelde. Unntaksvis har stønadsmottakeren evnemessige begrensninger eller sykdom eller skade som er av en slik karakter at dette må bli tillagt vekt ved vurderingen av om vedkommende burde forstått at han eller hun måtte melde fra om for eksempel en inntektsendring til NAV, eller om vedkommende burde forstått at en utbetaling skyldtes en feil. NAV må gjøre en konkret vurdering.

Opplysning av feilutbetalingssaken er svært viktig. NAV må innhente opplysninger om alle forhold som kan ha betydning for vurdering av om vilkårene for tilbakekreving er oppfylt. Både de objektive og de subjektive vilkårene for tilbakekreving må belyses grundig før vedtak kan fattes i feilutbetalingssaken.

Når det gjelder bevisbedømmelsen, er utgangspunktet at det i trygdesaker gjelder et krav til sannsynlighetsovervekt. Se for eksempel Høyesteretts dom av 10. desember 2018 (HR-2018-2344-A) avsnitt 34 hvor retten legger dette til grunn. Det samme gjelder i saker om tilbakekreving. Se for eksempel Gulating lagmannsretts dom av 6. februar 2009 (LG-2008-108808), der retten uttaler at det «i forhold til spørsmålet om hvorvidt vilkårene for tilbakebetaling er oppfylt gjelder det vanlige beviskrav basert på sannsynliggjøring og ikke noe skjerpet beviskrav slik saksøker har anført».

• Feilutbetalingsperiode = perioden en ytelse er feilutbetalt
• Feilutbetalt beløp = utbetaling mottakeren ikke hadde krav på
• Tilbakekrevingsperiode = perioden vilkårene for tilbakekreving er oppfylt
• Tilbakrevingsbeløp = den delen av feilutbetalt beløp som kreves tilbakebetalt

Ved vurderingen av hvorvidt og for hvilken periode vilkårene for tilbakekreving har vært oppfylt, må følgende vurderes:

• når forsto eller burde mottakeren forstått at utbetalingen han eller hun mottok var feil og hvorfor forsto eller burde vedkommende forstått at utbetalingen var feil, eller
• når hadde stønadsmottakeren en endring å melde fra om, når ble det uaktsomt av vedkommende å ikke melde fra og hvorfor var det uaktsomt av vedkommende å ikke melde fra?

Det er svaret på disse spørsmålene som eventuelt kan gi grunnlag for tilbakekreving, og som det bør vises til i begrunnelsen for et vedtak om tilbakekreving.

Ved vurderingen av størrelsen på det beløpet som skal kreves tilbake, må følgende vurderes:

• foreligger det grunnlag for å kreve tilbake etter ordlyden i §22-15 første ledd?
• er hele eller deler av kravet foreldet?
• foreligger det særlige grunner for å unnlate å kreve tilbake, eller grunnlag for skylddeling etter ordlyden i § 22-15 fjerde ledd?

Fra 1. januar 2020 endret skatteetaten regelverket slik at mottakerne kan få endret ligningen før feilutbetalingen er tilbakebetalt. For å imøtekomme hensikten med denne regelverksendringen innfører NAV nettoprinsippet i alle saker fra 1. januar 2020, slik at de som må betale tilbake en ytelse slipper å tilbakebetale skatten på ytelsen. Vedtakene om tilbakebetaling fattes på brutto feilutbetalt beløp, med fradrag for skatten. Brutto beløp med fradrag for skatten sendes NAV Innkreving i skatteetaten som krever inn beløpet. Endringen gjelder for alle vedtak som fattes fra og med 1. januar 2020. Endringen omfatter ikke løpende feilutbetalingssaker.

Når det gjelder den praktiske saksbehandlingen av feilutbetalingssaker, spørsmålet om avgjørelsesmyndighet, gjennomføringen av vedtak, foreldelse og spørsmål om ettergivelse, se Vedlegg 7 til kapittel 22.

§ 22-15 første ledd første punktum – tilbakekreving av utbetaling dersom mottakeren eller noen som opptrådte på vegne av mottakeren «forsto eller burde forstått at utbetalingen skyldtes en feil»

[Endret 6/13, 07/20]

Departementet uttaler i Ot.prp.nr.76 (2007-2008) s. 15 at uttrykket «forsto eller burde forstått» er ment å ha det samme innholdet som «forsettlig eller uaktsomt». For å kunne kreve en feilaktig utbetaling tilbakebetalt, er det nok å fastslå at mottakeren burde forstått at utbetalingen var feil. Det er et strengt aktsomhetskrav som stilles overfor de som mottar utbetalinger fra NAV. Se for eksempel Borgarting lagmannsretts dom av 9. april 2018 (LB–2018-45745) der retten uttaler:

«Lagmannsretten legger til grunn at det på dette området som angår velferdsgodene i samfunnet, må gjelde en forholdsvis streng aktsomhetsnorm. Det må blant annet kreves at vedkommende setter seg inn i grunnleggende informasjon som blir gitt i forbindelse med søknaden, jf. LB-2016-203204 med videre henvisning til LA-2010-44888.» Retten skriver videre: «Systemet er i stor grad basert på tillitt, og er avhengig av at de som søker om stønad setter seg inn i den informasjonen om regelverket som er tilgjengelig og gir riktige og tilstrekkelige opplysninger».

Dersom mottakeren har mottatt utbetalingen vedkommende ikke hadde krav på i aktsom god tro, kan utbetalingen ikke kreves tilbakebetalt med hjemmel i § 22-15 første ledd første punktum. Her er det imidlertid viktig å være oppmerksom på bestemmelsens femte ledd, og foreta en vurdering av om vilkårene for tilbakekreving kan være oppfylt etter dette leddet.

Sondringen mellom uaktsomhet på den ene side og grov uaktsomhet på den andre kan ha betydning for om det kan foretas reduksjon av det feilutbetalte beløp (skylddeling) og avgjørende betydning for om vilkårene for å ilegge rentetillegg etter § 22-17a er oppfylt. Om det foreligger uaktsomhet eller grov uaktsomhet avhenger av hvor mye mottakeren er å bebreide for sin handling eller mangel på handling.

Ved uaktsomhet har mottakeren ikke vært i aktsom god tro. Han burde forstått at utbetalingen skyldtes en feil. En unnlatelse av å gi opplysninger er alminnelig uaktsom hvis det kan legges til grunn at han burde forstått at han skulle melde fra til NAV om en endring eller at de opplysningene han ga var feilaktige eller mangelfulle, se andre punktum.

Mottakeren har vært grovt uaktsom hvis det kan legges til grunn at han klart måtte forstå at utbetalingen skyldtes en feil.

Ved vurderingen av hva som ligger i grov uaktsomhet, se for eksempel dom i Borgarting lagmannsrett av 26. mars 2012 (LB-2010-188918). Lagmannsretten ser der hen til Høyesteretts uttalelse i dom av 19. mars 2004 (HR-2004-568-A). Uttalelsen knytter seg til finansavtaleloven § 35, men lagmannsretten uttaler at det, slik de ser det, ikke er naturlig å forstå uttrykket på noen annen måte i folketrygdlovens bestemmelser om tilbakekreving av feilutbetalinger. Høyesterett uttaler at uttrykket «grov uaktsomhet» innebærer at det må være utvist en kvalifisert form for uaktsomhet. Det uttales videre at grov uaktsom oppførsel må representere «et markert avvik fra vanlig forsvarlig handlemåte», og at det må dreie seg om «en opptreden som er sterkt klanderverdig», hvor vedkommende er «vesentlig mer å klandre enn hvor det er tale om alminnelig uaktsomhet».

Forsett kan defineres som med vitende og vilje. Mottakeren har handlet forsettlig hvis det kan legges til grunn at han forsto at utbetalingen skyldtes en feil. En unnlatelse av å gi opplysninger er forsettlig hvis det kan legges til grunn at han forsto at han skulle melde fra til NAV om en endring eller at de opplysningene han ga var feilaktige eller mangelfulle.

Ved vurderingen av om og når mottakeren forsto eller burde forstått at utbetalingen han eller hun har mottatt skyldtes en feil, er det avgjørende hvor åpenbar eller synlig feilen er. Sentralt i denne vurderingen er hvilken informasjon mottakeren har fått for eksempel i vedtak, i orientering om rettigheter og plikter, på utbetalingskort eller i samtaler med NAV, og kvaliteten på denne informasjonen. NAV har plikt til å gjøre stønadsmottakerne kjent med de forhold som er avgjørende for retten til ytelser, og å gi dem veiledning om deres rettigheter og plikter etter folketrygdloven og de øvrige lover etaten foretar utbetalinger etter. Vurderingen av hva brukeren burde ha forstått må gjøres ut fra en konkret vurdering av det aktuelle informasjonsmateriell, slik det lød på det tidspunkt stønaden ble tilstått. Her er det viktig å være oppmerksom på at informasjon, som for eksempel er gitt på nav.no, kan ha blitt endret i ettertid.

Det er forventet at en stønadsmottaker setter seg inn i den informasjonen vedkommende får fra NAV, herunder at vedkommende leser de dokumentene han eller hun får tilsendt. Dersom en unnlater å sette seg inn i den informasjonen en mottar, er det i seg selv uaktsomt. Dersom en ikke kan lese eller av andre årsaker ikke forstår innholdet i dokumentene en mottar, er det forventet at en tar kontakt med NAV for å få innholdet forklart. Dersom en forholder seg passiv, og derfor er uvitende om sine rettigheter og plikter, anses det som uaktsomt. Det avgjørende er hva mottakeren burde ha forstått med hensyn til feilutbetalingen, dersom han eller hun hadde holdt seg rimelig godt orientert. Det forekommer selvfølgelig at mottakeren ikke har fått fullstendig informasjon om alle forhold som har betydning for hans eller hennes rett til utbetaling fra NAV. Det vurderes naturligvis ikke som uaktsomt å ikke ha full oversikt over trygdereglene. Det kan imidlertid være uaktsomt å slå seg til ro med sin egen oppfatning av reglene. Rettsvillfarelse fritar ikke for ansvar. Det kan være uaktsomt å ikke forelegge spørsmål en har for NAV.

Mottakeren argumenterer ofte med at feilutbetalingen har gått direkte inn på bankkonto, og at vedkommende ikke har fulgt med på hva som har gått inn og ut, hvor beløpet kommer fra og hvor stort det har vært. Trygderetten har slått fast at mottakerne forventes å holde seg orientert om bevegelser på egen konto, og at vedkommende selv må bære risikoen dersom hun eller han ikke holder seg slik orientert. Det kan derfor legges til grunn at mottaker er kjent med bevegelser på egen konto. Det anses uaktsomt å bruke penger en får inn på konto uten å undersøke om dette er penger en faktisk har krav på.

§ 22-15 første ledd andre punktum – tilbakekreving når mottakeren eller noen som opptrådte på vegne av mottakeren «har forårsaket utbetalingen ved forsettlig eller uaktsomt å gi feilaktige eller mangelfulle opplysninger»

[Endret 07/20]

§ 22-15 første ledd andre punktum kommer til anvendelse når noen som har mottatt en utbetaling han eller hun ikke hadde krav på, eller noen som har opptrådt på mottakerens vegne, har forårsaket en utbetaling han eller hun ikke hadde krav på fra NAV. Se kommentaren til § 22-15 – vilkår for tilbakekreving angående hvem som omfattes av begrepene «mottakeren» og «noen som har opptrådt på vegne av mottakeren».

Kravet om subjektiv skyld er det samme i bestemmelsens første ledd første og andre punktum. Mottakeren må ha handlet forsettlig eller uaktsomt da han eller hun ga feilaktige eller mangelfulle opplysninger til NAV eller unnlot å gi nødvendige opplysninger. Det følger av klar trygderettspraksis at bestemmelsen også rammer den som forsettlig eller uaktsomt unnlater å gi opplysninger.

Tilbakebetaling kan skje der den som har mottatt feilutbetalingen, eller som har opptrådt på mottakerens vegne forårsaket feilutbetalingen ved forsettlig eller uaktsomt å gi feilaktige eller mangelfulle opplysninger. Noe krav om at vedkommende i tillegg har forstått at det dreide seg om en feilutbetaling, eller burde ha forstått det, gjelder da ikke. Departementet uttrykker dette slik i Ot.prp.nr.76 (2007-2008) s. 83: «Etter andre punktumet kan ein krevje pengane attende når utbetalinga er framkalla ved å gi feilaktige eller mangelfulle opplysningar. Dette gjeld sjølv om ein eventuelt ikkje kan påvise aktløyse ved mottaket av utbetalinga».

En stønadsmottaker plikter å gi NAV melding om enhver endring av de forhold som er avgjørende for hans eller hennes rett til utbetalinger fra etaten. Meldeplikten følger av § 21-3 første ledd andre punktum. Stønadsmottakeren har en selvstendig meldeplikt og kan ikke regne med at NAV automatisk får opplysninger om endrede forhold som har betydning for stønadsforholdet. Mottakerens meldeplikt og vurderingen av vedkommendes subjektive skyld, må ses i sammenheng med den informasjonen han eller hun har fått og kvaliteten av denne. Se kommentaren til § 22-15 første ledd første punktum.

Det avgjørende for om for mye utbetalt stønad kan kreves tilbakebetalt etter § 22-15 første ledd andre punktum, er altså om mottakeren har forårsaket utbetalingen vedkommende ikke hadde krav på, ved forsettlig eller uaktsomt å gi feilaktige eller mangelfulle opplysninger eller ved forsettlig eller uaktsomt unnlate å gi opplysninger.

Bestemmelsen vil alltid kunne brukes overfor den som er klar over at han eller hun gir feil eller mangelfulle opplysninger eller som med vilje unnlater å gi opplysninger vedkommende vet han eller hun plikter å gi. Mottakeren har da handlet forsettlig.

Videre kan bestemmelsen brukes overfor den som burde forstått at han eller hun gir feilaktige eller mangelfulle opplysninger, eller som burde forstått at han eller hun måtte melde fra om et forhold, men likevel lar være å gi slik melding. Det avgjørende er ikke hva stønadsmottakeren faktisk visste om sine plikter, men hva vedkommende burde ha visst dersom han eller hun hadde holdt seg rimelig godt orientert. Se for eksempel Trygderettens kjennelse av 8. februar 2013 (TRR-2012-2149), der rettens flertall uttaler at det å unnlate å gi opplysninger måtte stilles i samme kategori som det å gi uriktige opplysninger. Det anses som uaktsomt dersom mottakeren er i tvil om melding skal gis, men selv feilaktig vurderer det slik at dette ikke er nødvendig. Mottakeren bærer selv risikoen for at hans vurdering er riktig. Den aktsomme stønadsmottaker vil spørre NAV om melding er nødvendig.

Generell kommentar

Bestemmelsen er ny og regulerer hvem tilbakebetalingskravet skal rettes mot.

§ 22-15 andre ledd første punktum – kravet skal rettes mot «mottakeren»

Bestemmelsen slår fast at tilbakebetalingskravet skal rettes mot den som har mottatt det feilutbetalte beløpet. Som mottaker regnes den som faktisk har fått pengene utbetalt til seg. Hvis feilutbetalingen har skjedd til en konto, vil det være eieren av kontoen som regnes som mottaker.

Departementet uttaler i Ot.prp.nr.76 (2007-2008) s. 16 at penger på kontoen til en umyndig skal kreves tilbake fra den umyndige, selv om det er vergen som har vært uaktsom. Videre uttales det at feilutbetaling til et aksjeselskap eller et dødsbo på tilsvarende måte skal kreves tilbake fra selskapet eller dødsboet, selv om det er en representant som har vært uaktsom.

§ 22-15 andre ledd andre punktum – krav mot noen som har opptrådt «på vegne av mottakeren»

Hvorvidt noen har opptrådt «på vegne» av mottakeren må vurderes konkret ut fra situasjonen i hvert enkelt tilfelle. Det vises til kommentarene til § 22-15 første ledd første punktum.

Forutsetningen for å rette kravet mot noen som har opptrådt på vegne av mottakeren er for det første at kravet «ikke dekkes» hos mottakeren. Dette betyr at det må konstateres hel eller delvis insolvens hos mottakeren. Insolvens betyr at man ikke er i stand til å dekke sine forpliktelser, verken ved sine inntekter eller ved salg av eiendeler. Det legges til grunn at begrepet insolvens skal forstås på samme måte som i konkursloven § 61.

Dersom mottakeren er et selskap, og dette har gått konkurs, vil man umiddelbart kunne konstatere insolvens hos mottakeren. Dette fordi konkurs bare kan åpnes når det foreligger insolvens. Dersom mottakeren er en privatperson vil man som hovedregel ikke kunne konstatere insolvens før relevante innfordringsskritt har vært forsøkt uten hell. Privatpersoner kan imidlertid også slås konkurs etter konkursloven.

Den andre forutseningen for å rette kravet mot noen som har opptrådt på vegne av mottakeren er at vedkommende «har utvist forsett eller uaktsomhet som angitt i første ledd». For en vurdering av hva som ligger i dette, vises det til kommentarene til første ledd.

Hvis kravet skal rettes mot en som har opptrådt på vegne av mottakeren, må det treffes et eget vedtak om dette hvor vilkårene for tilbakekreving etter andre ledd vurderes og begrunnes.

Ftrl. § 22-15 andre ledd tredje punktum – krav mot en arbeidstaker for feilutbetaling til arbeidsgiver

Her gis hjemmel for å kreve tilbake fra arbeidstakeren beløp som er utbetalt til en arbeidsgiver som har forskuttert en trygdeytelse og som i utgangspunktet skal ha ytelsen utbetalt til seg, enten etter § 22-3 eller etter særskilt avtale om dette. Dersom det viser seg at arbeidstakeren likevel ikke har krav på ytelsen, har det skjedd en feilutbetaling.

Som oftest vil arbeidsgiveren ha mottatt pengene i god tro, slik at det ikke er grunnlag for tilbakekreving hos arbeidsgiveren etter første ledd. Kravet kan da rettes mot arbeidstakeren dersom han eller hun ikke har vært i aktsom god tro.

Dersom arbeidsgiveren har vært uaktsom i forbindelse med mottak av utbetalingen skal kravet primært rettes mot ham. For å kunne rette kravet mot arbeidstakeren i slike tilfeller, må det konstateres at kravet ikke kan dekkes inn hos arbeidsgiveren, altså at arbeidsgiveren er insolvent. Se nærmere om dette under kommentaren til andre punktum ovenfor. Forutsetningen for å kunne rette kravet mot arbeidstakeren er at vilkårene i første ledd er oppfylt. Han eller hun må altså minst ha opptrådt uaktsomt.

Generell kommentar

[Endret 07/20]

Bestemmelsen gir nærmere regler om når en skal benytte muligheten til tilbakekreving som blir etablert i første til tredje ledd. Departementet uttaler følgende i Ot.prp.nr.76 (2007-2008) s. 15 om bakgrunnen for regelen:

«Høyringsrunden viser òg at det kan vere behov for å få klarare fram kva slag tilhøve ein skal leggje vekt på ved vurderinga av om tilbakekrevjing skal skje. Reglane om tilbakekrevjing har vore «kan-reglar» med lite konkret rettleiing med omsyn til når krav skal fremjast.»

Det er lovfestet at det skal gjøres en bred skjønnsmessig vurdering av om tilbakekreving skal skje, etter at man har konstatert at vilkårene i første, andre eller tredje ledd er oppfylt. Utfallet av den skjønnsmessige vurderingen kan bli at man ikke krever tilbake, at man krever delvis tilbake eller at man krever fullt tilbake.

Det er kun når den kravet retter seg mot har opptrådt forsettlig at kravet alltid skal fremmes og beløpet ikke settes ned, jf. § 22-15 fjerde ledd fjerde punktum. Når mottakeren har vært uaktsom eller grovt uaktsom, skal NAV vurdere om det foreligger særlige grunner som kan føre til at kravet kan falle bort eller reduseres. Se Høyesteretts dom av 8. juni 2020 (HR-2020-1194-A), som gjelder tilbakekreving etter samordningsloven § 29, men der Høyesterett viser til § 22-15 fjerde ledd og uttaler at

«Bestemmelsen inneholder retningslinjer både for når det kan gjøres unntak fra hovedregelen om å fremme tilbakebetalingskrav, og for når det kan fremmes krav om delvis tilbakebetaling. Verdt å merke seg i vår sammenheng er at delvis tilbakebetaling bare avgrenses mot de tilfellene der mottakeren har handlet forsettlig.»

§ 22-15 fjerde ledd første punktum – tilbakekreving skal skje med mindre «særlige grunner» taler mot det

[Endret 07/20]

Her slås det fast at tilbakekreving skal skje med mindre «særlige grunner» taler mot det. «Særlige grunner» er rent språklig et forholdsvis sterkt uttrykk som innebærer at det skal vektige grunner til for å unnlate å kreve tilbake.

I Trygderettens kjennelse av 15. mai 2015 (TRR-2014-3111) la retten til grunn at den ankende part forstod at utbetalingen fra NAV skyldtes en feil. Hun meldte ifra til NAV. Hun hadde ikke forårsaket feilutbetalingen ved å gi feilaktige eller mangelfulle opplysninger til NAV. Spørsmålet i saken var om det var grunnlag for skylddeling. Retten fant at vedkommende ikke hadde handlet forsettlig etter § 22-15. Det måtte således vurderes om det forelå særlige grunner til å redusere tilbakebetalingskravet. Etter rettens syn har et medlem anledning til å sette det feilutbetalte beløpet til side i de tilfeller vedkommende forstår at en utbetaling skyldtes en feil. Retten kunne ikke se at det forelå særlige grunner i den ankende parts sak som talte for å redusere tilbakebetalingsbeløpet. Trygderetten har i denne saken vist til Trygderettens kjennelser av 24. april 2015 (TRR-2014-3448), 1. august 2014 (TRR-2014-836), 13. juni 2014 (TRR-2014-822), 28. mars 2014 (TRR-2013-2039), 28. februar 2014 (TRR-2013-1975), 1. november 2013 (TRR-2013-1203), 25. januar 2013 (TRR-2012-2129), 30. november 2012 (TRR-2012-1818) og 7. desember 2012 (TRR-2012-1258).

Det vises for øvrig til kommentarene til andre og tredje punktum.

§ 22-15 fjerde ledd andre punktum – momenter i vurderingen av «særlige grunner»

[Endret 07/20]

Her framgår hvilke momenter en skal legge vekt på i vurderingen av «særlige grunner». Opplistingen er ikke uttømmende, jf. formuleringen «blant annet». De momenter som skal vektlegges er:

• graden av uaktsomhet hos den som kravet retter seg mot (se imidlertid kommentarene til fjerde punktum nedenfor). Jo mer uaktsom vedkommende har vært, jo større grunn er det til å kreve tilbake.
• størrelsen på det feilutbetalte beløpet. Det vil være større grunn til å kreve tilbake store beløp enn små beløp.
• hvor lang tid det er gått siden utbetalingen fant sted. Dersom det har gått lang tid, kan dette vektlegges ved vurderingen. Jo lengre tid som har gått, jo mer forsiktig bør en være med å kreve tilbake.
• om feilen helt eller delvis kan tilskrives NAV eller de organ som for øvrig er nevnt. Hvis NAV er mye å bebreide, er det mindre grunn til å kreve tilbake hele det feilutbetalte beløpet.

I kjennelse av 17. januar 2019 (TRR-2018-2167) gjør retten en grundig vurdering av både om det forelå særlige grunner som talte mot å sette fram kravet om tilbakebetaling og om det i saken forelå særlige grunner til å redusere kravet. Saken omhandler tilbakekreving av dagpenger. I vurderingen av om det forelå «særlige grunner» for å redusere kravet, vektla retten at den ankende part jevnt over i feilutbetalingsperioden hadde rapportert inn timer. I samme retning trakk det forholdet at ankemotparten hadde lagt til grunn at det kun forelå en mildere grad av skyld hos den ankende part. Retten var enig i denne vurderingen. Det ble også vist til at den ankende part hadde vært i en vanskelig periode med samlivsbrudd, barnefordeling og innleggelse på grunn av psykisk sykdom. Retten fant imidlertid ikke at særlige grunner talte imot å sette frem krav om tilbakebetaling.

I den konkrete sak kan det ut fra alminnelige rimelighetsbetraktninger virke hardt å fatte vedtak om tilbakekreving. En slik oppfatning vil i større eller mindre grad gjøre seg gjeldende i de fleste feilutbetalingssaker, særlig når mottakeren, eller den som har opptrådt på hans vegne, bare er å bebreide for uaktsomhet. På den annen side har mottakeren hatt en økonomisk fordel av uaktsomheten. Han bør ikke, totalt sett, stilles bedre enn den som har overholdt sin meldeplikt overfor NAV, og som altså har oppebåret en mindre stønad.

En bør derfor bare unnlate å kreve tilbake i tilfeller hvor tilbakekreving vil framstå som klart urimelig overfor mottakeren eller den som har handlet på hans eller hennes vegne.

Dårlig økonomi hos parten skal ikke føre til at man unnlater å kreve tilbake. Mange stønadsmottakere vil kunne anføre at økonomien er anstrengt. Dersom stønadsmottakeren anfører dårlig økonomi som grunnlag for å slippe å betale tilbake kan det være hensiktsmessig at man i vedtaket viser til at vedkommende kan kontakte NAV Innkreving med spørsmål om en betalingsordning tilpasset sin økonomiske situasjon.

Se for øvrig om forholdet til søknader om ettergivelse av tilbakebetalingskrav nedenfor.

§ 22-15 fjerde ledd tredje punktum – utfallet av totalvurderingen, herunder delvis tilbakekreving

[Endret 10/13, 07/20]

Det følger av § 22-15 fjerde ledd tredje punktum at utfallet av totalvurderingen i andre punktum kan bli at tilbakebetalingskravet «settes til en del av» det feilutbetalte beløpet.

Bestemmelsen innebærer en mer fleksibel løsning enn halvering ved at nedsettelsen av beløpet kan skje med en større eller mindre del av beløpet enn 50 prosent. Hjemmelen er heller ikke knyttet spesifikt til at etaten har gjort feil, selv om dette nok vil være hovedtilfellet. Meningen er at en skal kunne velge å kreve tilbake for eksempel 30 prosent av feilutbetalingen.

Se for eksempel Trygderettens kjennelse av 4. mars 2016 (TRR-2015-2559). Her var det kun spørsmålet om hvilken skylddeling som var aktuelt oppe til ankebehandling. NAV Klageinstans la til grunn at brukeren klart måtte forstå at utbetalingen var feil – inntekten hun faktisk hadde hatt var vesentlig mye høyere enn den pensjonen var redusert etter, hun hadde ikke oppfylt meldeplikten. Likevel gikk det lang tid fra NAV mottok inntektsopplysninger fra den ankende part til NAV fattet vedtak om å redusere pensjonen. Retten kom til at en reduksjon på 30 prosent av tilbakebetalingskravet synes å være rimelig, særlig på grunn av graden av uaktsomhet.

Trygderettens kjennelse av 9. august 2013 (TRR-2013-370) gjaldt tilbakekreving av feilutbetalte arbeidsavklaringspenger (AAP). Den ankende part meldte inn arbeidede timer, men ikke det høyere timeantall hun fikk betalt for. Retten fant at det derved hadde oppstått en feilutbetaling. Hun skulle meldt inn alle lønnede timer, og hun burde forstått at de høyere utbetalingene skyldtes en feil. Ved spørsmålet om skylddeling og renter delte retten seg i et flertall og et mindretall. Rettens flertall fant at hun ikke hadde vært grovt uaktsom, og renter kunne derfor ikke ilegges. NAV kunne også ha begrenset utbetalingene ut fra kjennskap etaten hadde til hennes lønnsforhold. Kravet ble redusert med en tredel, all den tid den ankende part var mer enn lite å laste. Mindretallet fant i likhet med NAV at hun hadde handlet grovt uaktsomt fra og med et møte med saksbehandleren, og stemte for å stadfeste det påankede vedtaket.

Andre tilfeller der NAV er vesentlig mer å bebreide enn brukeren kan være der NAV har begått flere feil i saken og i tillegg brukt lang tid på å behandle saken.

I kjennelse av 17. april 2015 (TRR-2014-2866) var Trygderetten enig med NAV i tilbakekreving med 30 prosent av beløpet i en sak der NAV hadde ansvaret for feilutbetalingen. Retten la til grunn at NAV var vesentlig mer å bebreide enn den ankende part når inntektsopplysninger vedkommende hadde sendt inn ikke ble fulgt opp med en revisjon av pensjonsutbetalingene.

Dersom NAV er skyld i eller burde ha forhindret eller begrenset feilutbetalingen ved bedre kontrollrutiner og grundigere saksbehandling, kan det være grunnlag for reduksjon. Reduksjon skal foretas selv om NAV har fulgt gjeldende saksbehandlingsrutiner og slik sett ikke kan bebreides for at feilutbetalingen kunne finne sted. Det legges vekt på om NAV objektivt sett (sett fra allmennhetens side) burde ha foretatt seg noe for å unngå feilutbetalingen. Dette gjelder både i de tilfellene hvor NAV har foranlediget feilutbetalingen og i de tilfellene mottakerens forhold har ført til feilutbetalt stønad, for eksempel der svikt i intern kommunikasjon fører til at en stønad blir regulert mens en annen løper uendret, eller der NAV burde oppdaget forhold som påvirker størrelsen på en ytelse.

Dette gjelder også til dels områder hvor NAV ikke er pålagt bestemte rutiner, dersom man objektivt sett med rimelighet kunne ha vært pålagt å ha slike rutiner. Hvis muligheten som foreligger for kontroll og oppfølging ikke benyttes innen rimelig tid etter at muligheten forelå, kan hele feilutbetalingen ikke uten videre kreves tilbake fra mottakeren. Hva som regnes som rimelig tid vil kunne variere mellom ulike stønadsområder. Man vil for eksempel forvente at NAV straks tar tak i en melding fra en mottaker. For eksempel melding fra en mottaker av barnetrygd om at barnet har flyttet. Man må kanskje godta noe lengre saksbehandlingstid ved oppfølging av mer omfattende inntektskontrollister for mottakere av pensjon.

Det skal ikke skje noen reduksjon av tilbakebetaingskravet etter ovennevnte prinsipp for den perioden NAV objektivt sett ikke hadde praktisk mulighet til å avsløre og forhindre feilutbetalingen. I den enkelte feilutbetalingssak blir det derfor viktig å vurdere fra hvilket tidspunkt muligheten til å forhindre eller redusere feilutbetalingen forelå. I kjennelse av 6. mars 2019 (TRR-2018-1986) ble det lagt til grunn at NAV må kunne påregne en saksbehandlingstid på tre til fire måneder for å behandle saker som er oppdaget gjennom inntektskontroll. Kravet ble i den aktuelle saken redusert med en halvpart.

Selv om feilutbetalingen skyldes en feil fra NAV sin side, skal ikke tilbakebetalingskravet reduseres dersom det er holdepunkter for at den som kravet retter seg mot forsto (forsett) at utbetalingen var feil. Som hovedregel bør kravet heller ikke reduseres når den kravet retter seg mot klart måtte forstå (grov uaktsomhet) at utbetalingen var feil.

§ 22-15 fjerde ledd fjerde punktum – beløpet skal ikke settes ned ved forsett

[Endret 07/20]

Dersom den som kravet retter seg mot har opptrådt forsettlig skal det alltid fremmes krav med fullt beløp. Det vises til retningslinjene til § 22-15 første ledd andre punktum om hva som menes med begrepet forsettlig.

Dette innebærer at det ikke skal gjøres en slik skjønnsmessig vurdering som følger av første, andre og tredje punktum.

Når vilkårene for tilbakekreving i § 22-15 første til femte ledd er oppfylt, skal tilbakekreving som hovedregel skje.

Det er gitt et unntak i § 22-15 sjette ledd, der det går fram at tilbakekreving kan unnlates når det feilutbetalte beløpet utgjør mindre enn fire ganger rettsgebyret. Rettsgebyret fremgår av forskrift 15. februar 1983 nr. 86 etter rettsgebyrloven m.m, § 2-1. Per 1. januar 2024 er fire ganger rettsgebyr 5 108 kroner

Unntaket i § 22-15 sjette ledd gjelder de fleste feilutbetalinger fra Arbeids- og velferdsetaten, herunder feilutbetalt barnetrygd og kontantstøtte.

§ 22-15 sjette ledd første punktum er formulert slik at det er adgang til å unnlate tilbakekreving av beløp som er mindre enn fire ganger rettsgebyret. Tilbakekreving «kan unnlates», og det gjelder bare når den som har fått betalingen (mottakeren) eller noen som har opptrådt på vegne av mottakeren, har opptrådt uaktsomt (burde forstått). I slike saker vil den store hovedregel være at tilbakekreving unnlates. For å unngå uheldige tilpasninger i praksis, kan tilbakekreving helt unntaksvis likevel skje etter en konkret vurdering i den enkelte tilbakekrevingssak.

Dersom den som har fått utbetalingen (mottakeren) eller noen som har opptrådt på vegne av mottakeren (se rundskrivet til § 22-15 første ledd første punktum), har opptrådt forsettlig (forsto) eller grovt uaktsomt (klart måtte forstå), skal tilbakekreving alltid skje. Det følger av § 22-15 sjette ledd andre punktum, at det ikke er adgang til å unnlate tilbakekreving ved disse skyldgradene, selv om det feilutbetalte beløpet er mindre enn 4 ganger rettsgebyret.

Endringen gjelder for saker der vedtak om tilbakekreving fattes etter 31. desember 2021, også når feilutbetalingen skjedde før dette tidspunktet.

Ikrafttreden

Det nye lovbestemmelsen ble sanksjonert den 16. januar 2009. § 22-15a gis bare virkning i saker der vedtak om tilbakekreving blir gjort etter 16. januar 2009, med følgende reservasjon:

Beslutning om tilbakekreving som etter de tidligere reglene bare kunne bli tvangsgrunnlag etter behandling ved domstolene, skal behandles ved domstolene dersom sak er tatt opp der før loven tok til å gjelde. Arbeids- og velferdsetaten, Helsedirektoratet eller organ underlagt Helsedirektoratet, og den private parten kan likevel gjøre avtale om at saken skal behandles etter reglene i folketrygdloven § 22-15a.

Mottakers inntekt har vært høyere enn det som var forutsatt ved fastsettingen av ytelsen

Tidligere gikk det fram av lovteksten i § 22-16 at bestemmelsen kun kunne benyttes dersom inntekten på årsbasis var minst 10 prosent høyere enn forutsatt ved fastsettelsen av ytelsens størrelse. Denne passusen er tatt ut av lovteksten ved lovendringen fra 16. januar 2009. Begrunnelsen for det var at den ikke er nødvendig å ha med i tilbakekrevingsbestemmelsen i § 22-16. Vilkårene for revurdering av de ulike ytelsene innebærer at det må dreie seg om en inntektsoverskridelse av et visst omfang. Revurderingsreglene innebærer normalt at det må foreligge en økning i inntekt av samme nivå som gikk fram av § 22-16. Det ble derfor ansett unødvendig å videreføre minstekravet i § 22-16 . Stønadsforholdet må vurderes først, og det må fattes vedtak om reduksjon av ytelsen, før en vurderer om vilkårene for avregning av for mye utbetalt ytelse er oppfylt.

Det går fram av lovteksten i § 22-16 første ledd, at det som er utbetalt for mye etter reglene om inntektsprøving, meldeplikt og nedsetting av ytelser på grunn av endrede forhold, skal avregnes ved trekk i framtidige ytelser. Dette er en presisering av at det må foretas en vurdering av stønadsforholdet etter de reglene som regulerer når det er grunnlag for revurdering av den enkelte stønadsform som følge av endringer i inntekt. Dersom det er grunnlag for reduksjon av ytelsens størrelse for en periode den er utbetalt med for høyt beløp, foreligger det en feilutbetaling som skal avregnes med trekk i framtidige ytelser, forutsatt at feilutbetalingen skyldes manglende melding fra stønadsmottaker.

Mottaker har ikke overholdt meldeplikten

Avregningen skjer på objektivt grunnlag. Det er altså ikke noe vilkår at mottakeren kan bebreides for å ha unnlatt å gi melding om inntektsøkningen. Etter § 22-15 første ledd kan en feilutbetaling bare kreves tilbake dersom mottakeren uaktsomt har unnlatt å gi melding. § 22-16 gir således en utvidet adgang til avregning i forhold til § 22-15.

Grunnlaget for å kunne avregne er allikevel at mottakeren har unnlatt å overholde meldeplikten i lovens § 21-3. En forutsetning for avregning er altså at mottakeren objektivt sett har hatt noe å melde fra om. Ved lovendringen fra 16. januar 2009, er formuleringen «det er utbetalt for mye fordi mottakeren ikke har gitt trygden melding om inntektsøkningen» tatt ut av lovteksten. Det er etter den nye ordlyden bare brukt ordet «meldeplikt». Denne endringen i bestemmelsens ordlyd medfører ingen realitetsendring.

Avregning på objektivt grunnlag ville være meget urimelig dersom mottakeren objektivt sett ikke har hatt mulighet til å kjenne til at inntekt er et forhold som har betydning for stønadsretten og om hvilke endringer i sitt inntektsforhold vedkommende må melde fra om. Det blir orientert om inntektens betydning, avregningsadgangen og meldeplikten i all standardinformasjon i forbindelse med de aktuelle stønadene. Vi legger derfor til grunn at alle har fått informasjon slik at bestemmelsen i § 22-16 kan brukes, og det er normalt ikke nødvendig å undersøke nærmere hva slags informasjon den enkelte mottaker har fått.

Avregning kan altså bare skje når mottakeren ikke har meldt fra om inntektsøkning som har betydning for størrelsen på vedkommendes ytelse. Det må foretas en konkret vurdering av om meldeplikten er overholdt i det enkelte tilfellet. Det er en forutsetning at mottakeren objektivt sett hadde noe å melde fra om. Det er først når det foreligger en endring som har betydning for stønaden, at denne forutsetningen foreligger. Det må derfor også tas stilling til når vedkommende rent objektivt hadde noe å melde fra om. Det er først fra dette tidspunktet avregning kan skje.

Vi ser i praksis at det fattes vedtak om reduksjon og at avregning blir foretatt, for hele inntektsåret, uten at det blir tatt stilling til spørsmålet om når inntektsendringen skjedde og meldeplikten oppsto. Det er viktig å være klar over at det verken er grunnlag for å redusere stønad eller avregne for perioder der det ikke foreligger noen inntektsoverskridelse. Mottakeren hadde da rett til ytelsen han fikk utbetalt og det foreligger ingen feilutbetaling.

Folketrygdloven hjemler ikke at det foretas rutinemessig avregning fra 1. januar i inntektsåret. Det må derfor undersøkes når i året inntekten oversteg den inntekten stønadsmottakeren lovlig kunne ha ved siden av sin ytelse. Først da har stønadsmottakeren faktisk fått utbetalt for mye ytelse, og først da har han en endring å melde fra om til Arbeids- og velferdsetaten. Ytelsen kan først endres med virkning for perioden hvor den økte inntekten gir grunnlag for dette. Først fra dette tidspunktet kan vilkårene for avregning etter § 22-16 være oppfylt. Det vises i den forbindelse også til bestemmelsene om virkningstidspunkt i § 22-12 femte ledd, hvor det fastslås at månedsytelser blir satt ned fra og med måneden etter den måneden vilkårene for dette er oppfylt.

Når det gjelder selvstendig næringsdrivende, oppstår det noen særlige problemstillinger. For disse kan det være slik at inntektsøkningen ikke framkommer før regnskapene foreligger og at det først er på dette tidspunktet vedkommende har noe å melde fra om. Dette kan likevel være annerledes hvis det har vært endringer i driften, eller foreligger andre forhold, som gjorde at stønadsmottaker ble kjent med inntektsøkningen på et tidligere tidspunkt. Han må melde fra straks han har noe å melde fra om. Spørsmålet må vurderes konkret i den enkelte sak. I noen tilfeller blir pensjonsgivende inntekt forhøyet i ettertid på grunn av endrede avskrivningsregler eller av andre skattetekniske grunner. Stønadsmottakeren får da først plikt til å melde fra når har er orientert om endringen.

Dersom en stønadsmottaker får et lønnstillegg med tilbakevirkning, legger vi til grunn at han eller hun først hadde noe å melde fra om på det tidspunktet da vedkommende ble orientert om tillegget, selv om inntektsøkningen formelt sett kan ha medført en feilutbetaling også for en periode før dette tidspunktet. Da § 22-16 kun hjemler tilbakekreving av feilutbetalinger som skyldes at meldeplikten ikke er overholdt, kan bestemmelsene ikke benyttes på feilutbetaling som har oppstått i tidsrom før mottaker hadde noe å melde fra om.

Eksempler hvor § 22-16 kan komme til anvendelse

Tvil om hvorvidt meldeplikten er overholdt

Dersom melding er gitt, men Arbeids- og velferdsetaten ikke har tatt hensyn til dette, kan § 22-16 ikke anvendes. Saken må da vurderes etter § 22-15 første ledd første punktum.

I noen saker oppstår det usikkerhet rundt om melding er gitt eller ikke. Det forekommer at stønadsmottakeren hevder at vedkommende har gitt melding om den endrede inntekten, mens Arbeids- og velferdsetaten hevder at melding ikke er mottatt, verken skriftlig eller muntlig. Generelt legger vi til grunn at det har formodningen mot seg at det er gitt melding om inntektsendringer fra en stønadsmottaker som mottar en inntektsavhengig eller behovsprøve ytelse, uten at Arbeids- og velferdsetaten har tatt notat eller registrert meldingen på annen måte, og uten at det er foretatt en vurdering av hvilken betydning inntekten har for stønadsretten. Det legges da normalt til grunn at melding ikke er gitt og at § 22-16 kan anvendes. En del av vurderingen her er selvsagt om en kan legge til grunn at den enheten mottaker hevder å ha gitt melding til, har gode rutiner for å registrere meldinger fra stønadsmottakere. Det vises for øvrig til kommentarene til § 22-15 første ledd andre punktum

I tilfeller der det er grunnlag for å fastslå at melding er gitt, kommer § 22-16 ikke til anvendelse. Feilutbetalingssaken må da vurderes etter § 22-15. Det vises til rundskrivet til denne bestemmelsen.

Nedsettelse av kravet når feilutbetalingen kan tilskrives Arbeids- og velferdsetaten

Før lovendringen med virkning fra 16. januar 2009, var det ikke hjemmel for å redusere kravet dersom vilkårene for avregning etter § 22-16 var oppfylt. Ved lovendringen ble det etablert en hjemmel i § 22-16 første ledd andre punktum for å kunne sette kravet ned dersom feilutbetalingen helt eller delvis kan tilskrives Arbeids- og velferdsetaten.

Departementet uttaler i Ot.prp.nr.76 (2007-2008) s. 24 at hjemmelen er ment å ha samme innhold som § 22-15 fjerde ledd tredje punktum, som er en lovfesting av den tidligere praksisen med halvering av tilbakekrevingsbeløpet når etaten har gjort feil. Departementet presiserer imidlertid at en ikke er tvunget til å velge halvering av avregningsbeløpet i de tilfellene en kommer til at kravet kan settes ned. Det kan etter en konkret vurdering i den enkelte sak være mer nærliggende for eksempel å kreve tilbake 70 prosent av det feilutbetalte.

Se rundskrivet til § 22-15 fjerde ledd tredje punktum for ytterligere kommentarer om hvilke forhold som kan føre til reduksjon av avregningsbeløpet. Fordi det ikke er et krav om subjektiv skyld på stønadsmottakers side, vil ikke dette være et relevant moment i vurderingen av om beløpet skal settes ned.

Merskatt

Den tidligere ftrl. § 22-16, tredje ledd andre punktum viste til den tidligere § 22-15 femte ledd om fradrag for skatt og ga den tilsvarende anvendelse.

Den tidligere § 22-15, femte ledd er opphevet i forbindelse med lovendringene med virkning fra 16. januar 2009. Det vises til kommentarene i siste avsnitt i rundskrivet til § 22-15, som gjelder tilsvarende for saker som behandles etter § 22-16.

Etterbetaling i medhold av § 22-13 sjuende ledd

[Endret 03/21]

Renter skal for det første ytes når etterbetalingen skjer i medhold av § 22-13 sjuende ledd.

Renteplikten omfatter alle tilfeller der det foretas etterbetaling med hjemmel i § 22-13 sjuende ledd, det vil si både ved etterbetaling i medhold av leddets første punktum og ved etterbetaling i medhold av leddets andre punktum. Renter skal gis enten etterbetalingen skyldes at den som har rett til ytelsen åpenbart ikke har vært i stand til å sette fram krav tidligere eller at vedkommende ikke har satt fram krav tidligere fordi etatens organer har gitt misvisende opplysninger.

Etterbetaling i medhold av § 22-14 fjerde ledd

[Omarbeidet i sin helhet 03/21. Endret 6/22]

Henvisningen til § 22-14 fjerde ledd innebærer at det skal gis renter i alle saker der virkningstidspunktet for etterbetaling blir fastsatt med hjemmel i denne bestemmelsen.

Etterbetaling når Arbeids- og velferdsetaten av eget tiltak retter en ytelse som er gitt med for lavt beløp

[Tilføyd 6/22]

Når det gjelder tolkningen av «av eget tiltak» er det i Trygderettspraksis lagt til grunn at det ikke er grunnlag for å tolke dette snevrere enn den betydningen begrepet har i alminnelig forvaltningspraksis, se TRR-2017-3269 og TRR-2021-826. Etter alminnelig forvaltningspraksis betegnes det som en omgjøring av eget tiltak når forvaltningen foretar en omgjøring av et vedtak etter forvaltningsloven § 35. Det må altså avgrenses mot tilfeller der rettelsen skjer i ordinær klage- og ankebehandling. Omgjøring av eget tiltak etter forvaltningsloven § 35 kan finne sted utelukkende av eget tiltak fra NAV sin side, eller det kan finne sted etter større eller mindre påtrykk fra vedkommende som krever etterbetaling.

Kravet «gitt med for lavt beløp» innebærer at renter i disse tilfellene kun skal utbetales hvor NAV retter en for lavt beregnet ytelse, og ikke i tilfeller hvor det skjer en etterbetaling av selve ytelsen som sådan.

Det har vært ulik praksis i Trygderetten når det gjelder spørsmålet om det må foreligge en feil fra NAVs side for at det kan gis renter på etterbetaling etter § 22-17 første ledd, tredje alternativ. På bakgrunn av sprikende praksis var Trygderetten satt med fem medlemmer da de behandlet spørsmålet og avsa to kjennelser 13. januar 2021 (TRR-2019-1635 og TRR-2019-1901). I begge sakene kom retten enstemmig til at folketrygdloven § 22-17 første ledd første punktum siste alternativ ikke krever at NAV må ha forårsaket noen subjektiv feil, eller at NAV må kunne klandres for at vedtaket er feil. Etter dette er det ikke grunnlag for å tolke alternativet innskrenkende. Bestemmelsen forutsetter at det har skjedd en feil i form av for lav utbetaling. Det må legges til grunn at «retter» knytter seg til tilfeller der NAV foretar en etterbetaling fordi den tidligere utbetalingen var gitt med for lavt beløp. Bestemmelsen forutsetter altså at vedkommende tidligere har fått innvilget en ytelse.

Eksempel 1: Stønadsmottaker har mottatt arbeidsavklaringspenger. I forbindelse med søknad om uføretrygd, setter vedkommende fram krav om å få ytelsen beregnet etter særregelen for ung ufør, og får dette innvilget etter klage. NAV fatter da også vedtak om at arbeidsavklaringspengene skal beregnes etter ung ufør-særregelen, og etterbetaler det overskytende beløpet, på bakgrunn av de nye opplysningene. I dette tilfellet er det ikke krav om at NAV tidligere har gjort en feil ved ikke å beregne arbeidsavklaringspengene etter minstesatsen for unge uføre. Det må her anses som at NAV har «rettet» en ytelse ved at arbeidsavklaringspengene tidligere er gitt med et for lavt beløp, og etterbetalingen er gjort av NAVs eget tiltak etter forvaltningsloven § 35. Merk at selv om etterbetalingen kommer som en konsekvens av klage i uføresaken, så er det en etterbetaling av NAVs eget tiltak med tanke på arbeidsavklaringspengene. Det må derfor gis renter på etterbetalingen.

Dersom etterbetalingen hadde kommet som en konsekvens av omgjøring i ordinær klage- og ankesaksbehandling i sak om arbeidsavklaringspenger, er det en forutsetning for å innvilge renter på etterbetalingen at vilkårene i folketrygdloven §§ 22-13 sjuende ledd eller 22-14 fjerde ledd er oppfylt. Dette fordi NAV da ikke har foretatt etterbetalingen «av eget tiltak».

Eksempel 2: Stønadsmottaker fikk innvilget AAP i 2019 med beregningstidspunkt i 2018. Inntektene fra årene 2017, 2016 og 2015 blir lagt til grunn. Etter en periode kommer skattemyndighetene fram til at det har skjedd en feil og at stønadsmottakers inntekt skulle vært høyere i de aktuelle årene, slik at differansen mellom tidligere og ny dagsats etterbetales for den perioden vedkommende allerede har mottatt AAP. Heller ikke i dette tilfellet er det et krav om at NAV tidligere har gjort en feil ved å utbetale for lav dagsats. Dette da NAV har «rettet» en ytelse ved at arbeidsavklaringspengene tidligere er gitt med et for lavt beløp, og etterbetalingen gjøres av NAVs eget tiltak i henhold til forvaltningsloven § 35. Bruker har da krav på renter, med mindre bruker selv har skyld i at inntekten ikke ble lignet riktig i første omgang, jf. unntaket i § 22-17 fjerde ledd.

Ikrafttreden

Den nye lovbestemmelsen ble sanksjonert den 16. januar 2009. § 22-17a om renter ved etterbetaling gis bare virkning i saker der vedtak om tilbakekreving blir gjort etter 16. januar 2009.

Ikrafttredelse

Den nye lovbestemmelsen ble sanksjonert den 16. januar 2009. Bestemmelsen skal ikke gjelde for krav om erstatning som grunner seg på hendelser før 16. januar 2009.