Rundskriv til ftrl § 10-7 første ledd bokstavene a, c og d samt annet og tredje ledd

1.1.1 Historikk

[Endret 9/23]

Utviklingen av det norske velferdsamfunnet slik vi i dag kjenner det, startet med at det i 1945 var stor tverrpolitisk enighet om å utvikle velferd for innbyggerne. Første lovhjemmel knyttet til hjelpemidler var Vanføreloven av 5. desember 1958, og det ble gitt stønad til både tekniske og ortopediske hjelpemidler. Denne loven ble administrert av helserådene.

Da folketrygdloven trådte i kraft i 1967, inneholdt bestemmelsene adgang til å gi hjelpemidler som var nødvendige for å kunne gjennomføre yrkesmessig attføring. Først i 1971 fikk folketrygdloven en paragraf som åpnet opp for å gi stønad til tiltak for å bedre medlemmets alminnelige funksjonsevne, i tillegg til de tidligere bestemmelsene om at hjelpen utelukkende skulle ha et ervervsmessig siktemål.

I forarbeidene til denne bestemmelsen ble det slått fast et viktig prinsipp, nemlig at funksjonshemmede skulle utgjøre en naturlig del av ethvert samfunn og at samfunnet skulle tilpasse seg de funksjonshemmede og ikke de funksjonshemmede til samfunnet.

Bestemmelsen gjaldt imidlertid bare personer under 70 år. Hjelpemidler til personer over 70 år ble fortsatt omfattet av Lov om vanføre. I 1980 ble bestemmelsene forandret slik at den også gjaldt personer over 70 år og Lov om vanføre ble opphevet. (Ot.prp.nr.13 (1979-1980)).

Folketrygden var den gang i hovedsak et finansieringssystem for hjelpemidler, men det ble tatt eiendomsforbehold i hjelpemidlene. Ved reformens innføring ble det ikke diskutert spørsmål knyttet til lagring og resirkulering av hjelpemidler som egnet seg for gjenbruk. Sett fra trygdeadministrasjonens side voldte det ganske snart problemer at det ikke var etablert noe system, for å ta hånd om hjelpemidler som var folketrygdens eiendom, og som ble levert tilbake fordi medlemmene ikke lenger hadde bruk for dem.

Opprettelsen av lagre for brukte hjelpemidler tvang seg frem. Det viste seg imidlertid snart at disse lagrene hadde begrensede muligheter for å bidra til en effektiv ressursutnyttelse av investerte midler. Det ble derfor i 1979 igangsatt et forsøksprosjekt med egen hjelpemiddelsentral i Telemark, og denne skulle også bidra til en bedre koordinering av formidlingssystemet for hjelpemidler til funksjonshemmede.

I de følgende årene ble det opprettet hjelpemiddelsentraler i flere fylker. Hjelpemiddelsentralene var administrativt tilknyttet fylkeskommunene. Hjelpemiddelsentralene ble finansiert med 75 % dekning fra staten og 25 % dekning av fylkeskommunen. Hjelpemidlene ble i sin helhet finansiert av folketrygden.

Fra 1. januar 1994 ble hjelpemiddelsentralene overført til staten som en del av trygdeetaten, med Rikstrygdeverket som sentralt ansvarlig forvaltningsorgan som har det faglige og økonomiske ansvaret for hjelpemiddelsentralene. Med overføringen til staten er det bla. forventet en bedre utnyttelse av ressursene i systemet og mer likeverdig tilbud til brukerne enn det som hadde vært mulig med fylkeskommunal administrering. Fra 1. januar 1995 har alle landets fylker en hjelpemiddelsentral.

I 1992 ble det før første gang åpnet for å kunne gi stønad til hjelpemidler til barn for trening, stimulering og aktivisering av den motoriske funksjonsevnen, og i første omgang var dette en ordning for funksjonshemmede barn til og med fylte 12 år. Fra 1996 ble ordningen utvidet til å omfatte den som var under 18 år, og fra 2003 ble den utvidet til å omfatte barn og unge under 26 år. Det er også gjort en utvidelse slik at det kan gis hjelpemidler til å opprettholde eller bedre både den motoriske og den kognitive funksjonsevnen.

I forbindelse med attføringsreformen i 1994, ble alle ytelser under yrkesrettet attføring samlet hos Aetat, og bevilgninger til ordninger som tidligere ble forvaltet av trygdeetaten ble overført fra daværende Sosial- og helsedepartementet til Kommunal- og arbeidsdepartementet. Dette gjaldt også ordningen med lån til igangsetting av egen virksomhet, som ble administrert av trygdeetaten. Samtidig ble de ulike typer attføringsstønadsordningene gjennomgått med sikte på forenkling og samordning med andre tiltaksformer. Som en del av den gjennomgåelsen, ble ordningen med lån til igangsetting av egen virksomhet, som var hjemlet i folketrygdens attføringskapittel, avviklet som egen ordning fra 1. januar 1994. I stedet ble det foreslått at yrkeshemmede skulle integreres i etablererstipendordningen som ble finansiert over statsbudsjettets kap. 2425. Departementene mente at de yrkeshemmede var best tjent med en slik ordning. De ville derved få tilgang til service, opplæring og oppfølging fra samme instanser som øvrige etablere. Det ble lagt til grunn at yrkeshemmede vil bli vurdert innenfor etablererstipendordning, på lik linje med arbeidsledige, kvinner og personer bosatt i næringssvake områder. Dersom etablering av egen virksomhet blir ansett som et hensiktsmessig og nødvendig attføringstiltak for en person, har vedkommende rett til attføringspenger.

Kapittel 10 i folketrygdloven av 1997 inneholder nå også bestemmelser om en rekke andre stønadsområder enn de som er nevnt ovenfor, så som lese- og sekretærhjelp for synshemmede, førerhund, tolkehjelp for døve og tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde, opplæringstiltak og hjelpemidler til trening, stimulering og aktivisering, samt stønad til bil. Bortsett fra bil, er dette områder som tidligere har vært organisert og finansiert av funksjonshemmedes organisasjoner, men som det offentlige i utvikingen av trygdesystemet har funnet riktig å overta finansieringen av.

Fra 1997 overtok folketrygden finansieringsansvaret for skolehjelpemidler. Intensjonen med den nye ordningen var å utnytte de samlede ressursene på en bedre måte enn før, og sikre funksjonshemmede elever og barnehagebarn en lik og enklere behandling. Kommunen/fylkeskommunen skal fortsatt ha ansvar for læremidler, utstyr til bruk i undervisning, inventar og adkomst.

Det ble i 2002 innført en rekvisisjonsordning som omfattet enkle hjelpemidler til bruk i dagliglivet (folketrygdloven § 10-6), men ikke for hjelpemidler i arbeidslivet (folketrygdloven § 10-5). Ordningen går ut på at kommunen (ved godkjent rekvirent) kan bestille/rekvirere hjelpemidler, i stedet for å sende søknad med utfyllende begrunnelse/funksjonsvurdering mv. Godkjente rekvirenter i kommunen skal gjennom erfaring og opplæring ha kompetanse til å vurdere om inngangsvilkårene er oppfylt, og om hjelpemidlet anses som hensiktsmessig og nødvendig. Formålet med denne ordningen er at dette skal føre til enklere saksbehandling, raskere og mer effektiv levering av hjelpemidler – og om mulig gi rom for å sette inn ressursene i mer kompetansekrevende formidling – og mer tid til rådgivning/veiledning. Det er laget uttømmende lister for hjelpemidlene som omfattes av denne ordningen.

Sosial- og helsedepartementet innførte i 2002 en ordning for stønad til seksualtekniske hjelpemidler, og siden bruk av slike hjelpemidler har med svært personlige og intime forhold å gjøre, valgte man en rekvisisjonsordning. Godkjente rekvirenter er sykehusavdelinger med kompetanse innen gynekologi, urologi og nevrologi, samt privatpraktiserende spesialister med samme kompetanse. Medlemmene tar kontakt med disse via fastlegen.

I forbindelse med at ansvaret for sykehusene ble overført til staten, vedtok Stortinget at ansvaret for de fleste typer behandlingsmateriell fra 01.01.03 skulle overføres fra folketrygden til de nye statlige helseforetakene. Dette handlet både om utstyr som tidligere ble gitt som behandlingshjelpemidler hjemlet i kapittel 10 og behandlingsutstyr og forbruksmateriell hjemlet i kapittel 5.

Det kommer jevnlig nye hjelpemidler med stadig flere funksjoner. Departementet har tidligere gitt uttrykk for sin holdning til den type hjelpemidler slik: «så lenge det finnes enklere og rimeligere hjelpemidler som kan avhjelpe den enkeltes behov på en tilfredsstillende måte, er det ikke anledning å gi stønad til dyrere hjelpemidler med flere funksjoner selv om dette er mer hensiktsmessig for brukeren.»

1.1.2 Hjelpemiddelbegrepet

[Endret 5/12, 2/13, 1/14, 10/14, 2/18, 4/19-2]

Denne delen av rundskrivet vil omhandle tre ulike tiltak etter folketrygdloven § 10-7 som det. kan gis stønad til i henhold til folketrygdloven § 10-6 og § 10-5. Det er hjelpemidler, ombygging av maskiner og tilrettelegging av fysisk miljø. Her følger en nærmere beskrivelse av hjelpemiddelbegrepet. Se nærmere under pkt 2.3.2 og 2.3.3 nedenfor om ombygging og tilrettelegging.

Et hjelpemiddel i folketrygdlovens forstand, er i utgangspunktet et hjelpemiddel som er egnet til direkte å avhjelpe/erstatte/kompensere for en funksjonssvikt, jf. Trygderettens femmedlemskjennelse TRR-2003-1772.

Et hjelpemiddel er i utgangspunktet utstyr som er spesiallaget eller spesialtilpasset for funksjonshemmede. Det kan være lese-, tale- og hørselshjelpemidler ved sansedefekter, og redskaper, støtteanordninger, rullestoler med videre ved bevegelsesvansker. Det gis som hovedregel ikke stønad til ordinært utstyr. Momenter som kan inngå i en vurdering av om et produkt anses som ordinært, er hvorvidt produktet er rettet mot allmennheten og generelt er vanlig i befolkningen å anskaffe.

Det kan unntaksvis gis stønad til ordinært utstyr dersom dette er spesielt egnet til å avhjelpe/erstatte/kompensere for en bestemt funksjonssvikt og ikke er vanlig å anskaffe uavhengig av funksjonshemming til det aktuelle formål.

Rimelige hjelpemidler spesielt utformet for personer med funksjonsnedsettelse

Hva som til enhver tid er å anse som et hjelpemiddel i lovens forstand vil endre seg over tid. Det må derfor foretas en løpende vurdering av hvorvidt et produkt er å anse som et hjelpemiddel. I statsbudsjettet for 2012 ble det vedtatt at rimelige og universelt utformede produkter anses som utstyr som den enkelte selv bør ta ansvar for å kjøpe ved behov.

I tilleggsproposisjonen for statsbudsjettet for 2014 foreslås det å gjeninnføre stønad til rimelige hjelpemidler som er spesielt utviklet for personer med funksjonsnedsettelse. Ordningen trer i kraft fra 1. januar 2014. Stønad til disse spesialutviklede hjelpemidlene gis som tilskudd. Brukere som fyller vilkårene for stønad til rimelige, spesialutviklede hjelpemidler får utbetalt et tilskudd og den enkelte kjøper selv inn hjelpemidlene. Tilskuddet er ment å dekke de ekstrautgifter bruker har til rimelige hjelpemidler spesielt utviklet for personer med funksjonsnedsettelse som ikke er en del av hjelpemiddelsentralens sortiment. Søknaden må beskrive brukerens funksjonsproblemer og begrunne behovet. Det er ikke nødvendig å oppføre ønskede produkter i søknaden. Beslutning om tildeling av tilskudd skal skje på grunnlag av en konkret vurdering av brukers behov. Videre må de øvrige vilkårene i folketrygdloven kapittel 10 være oppfylt. Tilskuddsbeløpet fremgår av oversikten over stønadssatser på nav.no.

Bruker kan søke om nytt tilskudd etter fire år. Det skal da gjøres en ny vurdering av brukerens behov basert på de samme kriteriene som ved første gangs søknad.

Annet

Utstyr som klart faller utenfor hjelpemiddelbegrepet er vanlig utrustning i hjemmet, så som vanlige møbler, brunevarer, hvitevarer, alminnelig kjøkkenutstyr. Videre alle typer klær herunder spesialsydde klær, alle typer bøker, samt læremidler som brukes i pedagogisk sammenheng, for eksempel i barnehage, skole- og utdannelsessituasjon. Unntakene når det gjelder klær, er inkontinensbadetøy, kjørehansker, kjørepose og regnecape som tilbehør til rullestol, samt bestemte varmehjelpemidler. Se eget punkt om varmehjelpemidler. Brunevarer kan gis til medlem under 26 år som får stønad etter hjelpemiddelforskriftens § 2 tredje ledd.

1.1.3 Stønadsformer

[Endret 1/15]

Et medlem som fyller vilkårene i folketrygdloven § 10-5 eller § 10-6 kan få stønad til hjelpemidler i form av utlån eller tilskudd.

1.1.4 Årsakssammenheng

Det er en forutsetning for rett til ytelser etter folketrygdlovens bestemmelser § 10-5 og § 10-6, jf § 10-7 at medlemmet fyller de generelle medisinske vilkårene om at det må foreligge sykdom, skade eller lyte. Se mer om dette under pkt 1.2.1 i kommentarene til § 10-5 og § 10-6.

I tillegg må det omsøkte hjelpemiddel være nødvendig og hensiktsmessig. Det fremgår av både nødvendighets- og hensiktsmessighetsvilkåret at det ligger en forutsetning om at behovet for hjelpemidlet/tiltaket må ha en klar/nær sammenheng med funksjonshemmingen og må avhjelpe denne. Stønad kan bare ytes dersom alle vilkårene er innfridde.

Kravet om årsaksammenhengen mellom funksjonsvanskene og behovet for et hjelpemiddel, blir også tydeliggjort i forhold til hva som regnes som et hjelpemiddel, slik begrepet her er å forstå. Vi viser til at et hjelpemiddel er utstyr som direkte avhjelper, erstatter eller kompenserer for en funksjonssvikt. Det vil si at hjelpemidlet må ha en direkte avhjelpsfunksjon vis a vis funksjonshemmingen. Til støtte for en slik lovforståelse vises det til Trygderettens prinsippkjennelse TRR-2003-1772 og hitsettes:

«Slik flertallet ser det, er bestemmelsen i utgangspunktet begrenset til hjelpemidler egnet til direkte å avhjelpe/erstatte/kompensere for en funksjonssvikt.»

Av denne kjennelsen er det videre utledet at behandlingshjelpemidler som kun indirekte bedrer funksjonsevnen i dagliglivet i utgangspunket faller utenfor stønadsrammene. Tilsvarende gjelder for varslings- og overvåkningsutstyr som i utgangspunktet også faller utenfor stønadsrammene. Det er dog gjort unntak for varsling og overvåkningsutstyr for varsling av nærpersoner i hjemmet Se mer om dette i vedlegg nr 7. Dette støttes også av Trygderettskjennelse TRR-2005-3008:

«Retten har i likhet med Rikstrygdeverket kommet til at GPS- posisjoneringsutstyr av typen «Cognita Vandofon » ikke kan karakteriseres som et hjelpemiddel i lovens og forskriftens navn. Retten mener at GPS-posisjoneringsutstyr av typen « Cognita Vandofon » ikke har en direkte avhjelpningsfunksjon. Retten mener videre at « Cognita Vandofon » ikke kan kommer inn under unntakshjemmelen for varsling av omsorgspersoner i hjemmet.»

1.1.5 Reise- og oppholdsutgifter

[Endret 10/11]

Når et medlem reiser til hjelpemiddelsentralen for å få utredet sitt behov, prøvd ut hjelpemidler eller lignende, kan man få dekket nødvendige reiseutgifter, oppholdsutgifter og utgifter til ledsager etter hjelpmiddelforskriftens § 7.

For øvrig vises til de generelle retningslinjene for dekning av reiseutgifter i Rundskriv om refusjon av reiseutgifter ved brukers reise i henhold til folketrygdloven kap. 10.

Satser for refusjon av reiseutgifter finner du i oversikt over satser.

1.1.6 Reparasjon og montering/demontering

[Endret 12/11]

Den som får et hjelpemiddel til utlån, har plikt til å sørge for at det blir tatt godt vare på, slik at unødvendig skade ikke skjer. Utgifter til reparasjoner som er nødvendig på grunn av skjødesløs behandling dekkes ikke. Dette gjelder likevel ikke ved skader som skyldes barns normale aktiviteter som lek m.v.

Hjelpemiddelsentralene har inngått samarbeidsavtaler med kommunene. Kommuneavtalene regulerer arbeidsdelingen mellom folketrygden ved hjelpemiddelsentralen og kommunene når det gjelder reparasjoner og montering. I korthet går avtalen ut på at kommunene har ansvaret for enkle reparasjoner og monteringer som ikke krever fagfolk med spesialkompetanse f.eks. å skifte hjul på rullestoler og rollator, skifte bremsevaier på rullestoler eller montering av rekkverk o.l.

Hjelpemiddelsentralene har ansvaret for mer avanserte reparasjoner og monteringer som krever kompetanse som kommunen ikke har, og dette kan f.eks. være alle reparasjoner knyttet til elektromedisinsk utstyr. Dersom det er behov for reparasjon av hjelpemidler som er utlånt fra hjelpemiddelsentralen, skal hjelpemiddelsentralen kontaktes før reparasjon iverksettes.

Ved behov for service/reparasjon etter arbeidstid og i helgene er akuttreparasjonsordningen innført. Ordningen gjelder ettermiddag/kveld på hverdager, og i helgene dag og kveld. Medlemmer kan da ringe direkte til vakthavende serviceingeniør.

Dersom montering av hjelpemidler krever omfattende grunnarbeider, f.eks. ved montering av heis, faller grunnarbeidet utenfor stønadsordningen.

Krever monteringen fremføring av strøm til et hjelpemiddel, kan dette dekkes i form av å føre strøm fra eksisterende punkt i rommet, til stedet der nytt utstyr skal monteres. Det gis ikke stønad til elektrisk anlegg, å føre strøm inn et rom, fremføring eller installering av telefonledning/uttak, opprette ny strømkurs, åpning av vegger, tak og gulv, endring av avløp el.l.

Utgifter til demontering av hjelpemidler som er utlånt fra folketrygden og utbedringsarbeider i forbindelse med slik demontering, skal i de fleste tilfeller dekkes. Det er imidlertid viktig å merke seg at det i slike tilfeller er viktig å gjøre en samlet vurdering av hvilke utbedringsarbeider som er nødvendige. Ved demontering av trappeheiser o.l. utbedres skadene ved «flikking av sår» som har oppstått.

I tilfeller der medlemmet ønsker å få reparert utstyr, som senere er tatt ut som stønadsformål (eks. hvitevarer, mobiltelefoner m.m.), kan det gis stønad til reparasjon så lenge hjelpemiddelsentralen finner dette regningssvarende (inntil de blir utrangert/kassert).

Det kan gis stønad til reparasjon av allerede tilståtte hjelpemidler til trening, aktivisering og stimulering også etter at medlemmet har fylt 26 år, så lenge hjelpemiddelsentralen finner dette regningssvarende (inntil de blir utrangert/kassert).

Stønad til drift av hjelpemidler kan gis etter folketrygdloven § 6-3 første ledd bokstav a (grunnstønad).

1.1.7 Tilbehør/ tilleggsutstyr

[Tilføyd 10/11, endret 4/15, 3/16]

Behovet for tilbehør skal knyttes til et konkret hjelpemiddel, jf pkt 1.1.2 om hjelpemiddelbegrepet.

Det er ingen uttømmende liste over hvilket tilbehør som kan tilstås. Tilbehør kan imidlertid bare tilstås dersom utstyret er vurdert som nødvendig for at søkt/utlånt hjelpemiddel skal fungere hensiktsmessig i henhold til formålet med stønaden. Det må i denne sammenhengen foretas en individuell og konkret vurdering av den enkeltes behov, herunder bla. alminnelig aktivitet i arbeid/dagligliv, alder og funksjonstap.

Det er som hovedregel tilbehør som direkte kan knyttes til bruken/avhjelpsfunksjonen av hjelpemiddelet som kan tilstås med hjemmel i folketrygdloven § 10-5, § 10-6 og § 10-7. Tilbehør for å sikre og verne god oppbevaring av et tilstått hjelpemiddel betraktes ikke som nødvendig tilbehør. Oppbevaring av et hjelpemiddel er brukers eget ansvar. Mangel på garasje, bod eller annet medfører ikke at folketrygden får et utvidet finansieringsansvar. Det kan likevel gis presenning til rullestol kan likevel gis som tilbehør, selv om dette ikke har en direkte avhjelpsfunksjon. Dette har sammenheng med at det er en til dels langvarig praksis på å gi presenning som en del av rullestolen og at tiltaket er relativt rimelig. Unntaket for presenning medfører ikke at folketrygdloven har et finansieringsansvar for annet utstyr der presenning ikke kan benyttes av bruker. Det kan også gis stønad til spesialtilpasset transportbag til hjelpemidlet dersom transport av hjelpemidlet er nødvendig for at det skal kunne brukes etter sin hensikt. Det er en forutsetning at det ikke finnes passende transportbager i vanlig handel.

Kjørelys, retningslys og reflekser til elektrisk rullestol for utendørs bruk, inkludert elektriske rullestoler til begrenset utendørs bruk, kan gis som tilbehør selv om dette ikke direkte har en avhjelpsfunksjon. Behovet skal vurderes ut i fra brukerens individuelle behov for bruk av stolen utendørs i mørket.

2.1.1 Intensjoner

Utgangspunktet for intensjonene når det gjelder folketrygdlovens § 10-5 er å finne i NOU 2001:22 og videreformidlet bl.a. i St.meld.nr.40. Her er det tatt utgangspunkt i regjeringens visjon om at personer med nedsatt funksjonsevne skal ha muligheter til personlig utvikling, deltakelse og livsutfoldelse på linje med andre samfunnsborgere. Det tas sikte på realisering av verdier som likeverd, selvbestemmelse, aktiv deltakelse og personlig og sosialt ansvar.

Målet er et mer inkluderende samfunn hvor personer med nedsatt funksjonsevne sikres mulighetene til å leve som andre og ha et verdig liv. Det tas utgangspunktet i GAP-modellen der regjeringen vil redusere gapet mellom individets forutsetninger og samfunnets krav.

Videre tas det utgangspunkt i forholdet mellom individets funksjonsevne og de krav som både fysiske og sosiale omgivelser stiller til den enkelte for at de skal kunne gjennomføre utdanning, være i arbeid og kunne sikre inntekt.

2.1.2 Nødvendig og hensiktsmessig

Vilkårene er kumulative, det omsøkte tiltaket eller ytelsen må derfor både anses nødvendig og hensiktsmessig.

Begrepene er ikke statiske, det vil derfor være en konkret vurdering hvorvidt medlemmets behov lar seg avhjelpe på andre måter. Det er tilstrekkelig at det foreligger alminnelig sannsynlighetsovervekt ved vurderingen.

Tiltaket må ha en klar årsakssammenheng med funksjonshemmingen og må avhjelpe denne. Utgiften må være en reell ekstrautgift på grunn av funksjonshemmingen, jf. folketrygdloven § 10-1.

Det avgjørende er om tiltaket er nødvendig på grunn av medlemmets funksjonshemming eller om tiltaket uansett ville blitt igangsett uavhengig av sykdom, skade eller lyte. Her vil utviklingen i tilsvarende virksomheter være retningsgivende. Det kan i denne sammenheng vises til dom fra Frostating Lagmannsrett (LF-2002-35352), som er stadfestet av Høyesterett i HR-2006-502-U som blant annet omfattet ombygging av fjøs. Lagmannsretten legger til grunn at ombyggingen også må anses begrunnet i de krav som stilles til melkeproduksjon generelt.

I vurderingen av om et tiltak anses som nødvendig bør en også ta stilling til om bedriftsinterne tiltak eller alternative arbeidsrettede tiltak er mer hensiktsmessig. Dersom utgifter til ulike tiltak til sammen overstiger et beløp tilsvarende 10 ganger grunnbeløpet, skal det i saken alltid foreligge en vurdering av andre arbeidsrettede tiltak. Det er viktig at det samlede tilretteleggingsbehovet kartlegges og at en ser medlemmets behov i relasjon til diagnose og prognose. Ved avgjørelsen om et medlem som fyller vilkårene i folketrygdloven § 10-5 skal tilstås ytelser, skal det likevel legges særlig vekt på om vedkommende kan beholde sitt vanlige arbeid og at helsen bevares best mulig. Se også Trygderettens kjennelse nr. TRR-2002-2288:

«Bestemmelsene kan ellers ikke forstås slik at det gir noen ubetinget rett til stønad til de hjelpemidlene/og eller tilretteleggingen som er optimalt i den enkelte sak. Her gjelder det som utgangspunkt at det ikke kan ytes stønad i større utstrekning enn det som skal til for å oppnå at vedkommende skal få eller beholde høvelig arbeid».

Denne tolkningen er også lagt til grunn i senere Trygderettsavgjørelser, for eksempel Trygderettskjennelse TRR-2004-4371.

En må merke seg at det som ikke anses som nødvendig for å kunne fungere i dagliglivet kan i noen sammenhenger være nødvendig for å fungere i en jobb-/studiesituasjon. Målet med tiltaket er å utjevne gapet mellom medlemmets reduserte funksjonsevne og samfunnets krav til funksjon. Samfunnet stiller strengere krav til den enkelte innenfor studie-/arbeidslivet enn i dagliglivet. En kan tenke seg tilfeller der kun den optimale løsningen tilfredsstiller medlemmets behov i en konkret jobbsituasjon. I slike tilfeller vil ikke andre løsninger være hensiktsmessige.

Der medlemmet har eller ønsker å ha flere jobber må en foreta en konkret vurdering i forhold til hvorvidt det er nødvendig at det ytes stønad til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet på flere arbeidsplasser, eventuelt hvilken arbeidsplass som skal tilrettelegges. I vurderingen må en ta stilling til medlemmets ønsker og vurderinger, hvilken jobb som er best egnet for tilrettelegging, og hva som på sikt vil være mest hensiktsmessig.

Som eksempel kan nevnes medlemmer som har odel på en gård og forut for overtagelsen av bruket har et annet arbeid. Her vil vurderingen være om medlemmet (allerede) har høvelig arbeid. At det optimale for medlemmet vil være å ta over gården og få denne tilrettelagt er ikke avgjørende, så lenge medlemmet ikke står i fare for å miste høvelig arbeid, jf. tidligere nevnte Trygderettskjennelse TRR-2002-2288.

I tilfeller der det i saksbehandlingen avdekkes at virksomheten det søkes om tiltak til ikke er drivverdig, skal stønad avslås. Tiltaket er da ikke hensiktsmessig.

Et tiltak er ikke hensiktsmessig dersom medlemmet, uavhengig av tilretteleggingen, ikke kan få eller beholde høvelig arbeid. Her vil medisinsk prognose og NAV kontorets vurdering måtte legges til grunn.

2.2.1 Arbeid

2.2.2 Arbeidsrettede tiltak

Med medlemmer som deltar på arbeidsrettede tiltak menes medlemmer som gjennomfører tiltak i henhold til godkjent aktivitetsplan, jf. NAV-lovens § 14 a tredje ledd. Det vil i hovedsak gjelde personer som mottar arbeidsavklaringspenger, jf. § 11-13. Men det kan også gjelde personer som mottar sykepenger og deltar på arbeidsrettede tiltak, jf. § 8-4 tredje ledd bokstav c og personer som mottar uføretrygd og gjennomfører arbeidsrettede tiltak med mål om å komme i inntektsgivende arbeid, jf. § 11-6.

Medlemmer som er i et arbeidsrettet tiltak, og som mottar opplæring på grunn- og videregående skoles nivå, skal ha sin søknad om skolehjelpemidler vurdert etter bestemmelsene i § 10-5.

2.2.3 Utdanning

[Endret 4/19, kun nummerering på overskrift]

Med utdanning menes her utdanning utover videregående skole uten at det er innvilget ordinær utdanning som et arbeidsrettet tiltak i henhold til tiltaksforskriften.

Også medlemmer som gjennomfører ordinær høyere utdanning vil kunne være berettiget til stønad etter folketrygden § 10-5.

2.3.1 Hjelpemidler

[Endret 10/21]

Et hjelpemiddel i folketrygdloven § 10-7's forstand er et løsøre eller utstyr som er egnet til direkte å avhjelpe, kompensere eller erstatte en funksjonssvikt. jf. Trygderettens kjennelse TRR-2003-1772. Det vises til pkt. 1.1.1. Maskiner kan også være et hjelpemiddel i folketrygdlovens forstand, se for eksempel Trygderettens kjennelse TRR-2008-1848 og TRR-2008-2339.

Løsøre, utstyr eller forbruksvarer som er alminnelig tilgjengelig og vanlig i bruk anses ikke som hjelpemidler i lovens forstand. Begrunnelsen for dette vil være at bruken av slikt utstyr ligger nærmere til å effektivisere/modernisere driften enn til å avhjelpe en funksjonsnedsettelse. Dersom løsøre eller vanlig utstyr/driftsmidler kan benyttes er det ikke nødvendig med tilpassede hjelpemidler, se pkt. 2.1.2.

Maskiner, driftsmidler eller annet ordinært utstyr, som det må forventes skal finnes i virksomheten for å kunne ha en normal drift, kan ikke tilstås ut fra samme vurdering som nevnt over. Med ordinært utstyr menes utstyr som tilfredsstiller bransjens krav og standard.

Hva som anses å være ordinære driftsmidler vil kunne variere fra sted til sted og forandres over tid, som eksempel kan nevnes datautstyr, som nå benyttes innenfor de fleste sektorer av arbeidslivet.

I forhold til stønad til hjelpemidler på arbeidsplassen, har begrepet hjelpemiddel blitt tillagt en utvidende forståelse. For selvstendig næringsdrivende kan det være aktuelt å gi stønad til utstyr som vanligvis regnes som moderniserings-/effektiviseringstiltak på arbeidsplassen. Dette vil være i tilfeller der slike tiltak er helt nødvendige for at den funksjonshemmede skal kunne utføre arbeidsoperasjoner, og det ikke er vanlig for arbeidsstedet å ha slikt utstyr, se pkt. 2.3.2. Det er imidlertid visse skranker for i hvilken grad det kan gis stønad. Et eksempel her, er motorkjøretøy som for eksempel traktor, minilaster m.m.

Det er per i dag ikke hjemmel for å yte stønad til motorkjøretøy på arbeidsplassen, kun stønad til slikt kjøretøy for å kunne komme seg til og fra arbeidet, jf. forskrift om stønad til motorkjøretøy eller annet transportmiddel. Motorkjøretøy er heller ikke et tiltak det kan gis stønad til etter hjelpemiddelforskriften, hvilket også er direkte uttalt av det tidligere Sosialdepartementet.

Motorkjøretøy defineres i denne sammenheng som ethvert kjøretøy som er konstruert for hastigheter over 15 kilometer i timen.

I sin kjennelse av 16. desember 2005 (LF-2002-35352) har Frostating lagmannsrett lagt til grunn at kjøp av traktor til gårdsbruk og ombygging til løsdriftsfjøs med melkestall faller utenfor rammene for det som kan gis stønad til etter folketrygdloven kapt.10. I vurderingen har lagmannsretten lagt vekt på at

«anskaffelse av traktor til en etter forholdene større melkeproduksjon ganske klart må ses som utskifting av ordinært driftsmiddel, som ikke omfattes av stønadsplikten etter folketrygdloven § 10-7. Ombygging av fjøset faller utenfor hjelpemiddelbegrepet»

Denne saken ble påanket til Høyesteretts kjæremålsutvalg, HR-2006-502-U, som nektet anken fremmet.

Kort oppsummert nevnes at kostnader til driftsutstyr og til utstyr/grunnutstyr som det er normalt å ha på en arbeidsplass, ikke kan dekkes. Utgifter til vanlig mekanisering og modernisering, maskiner, motorkjøretøy, fast eiendom, bygningsmasse og innredning, er ikke folketrygdens ansvar.

2.3.2 Ombygging, forskriftens § 5

Stønad til ombygging gjelder både for arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og oppdragstakere.

Det kan gis tilskudd til ombygging av maskiner og driftsmidler.

I begrepet ombygging ligger at en etter denne bestemmelsen ikke kan innvilge selve maskinen, kun de tilpasninger eller ombygninger som er nødvendig for at medlemmet skal kunne nyttiggjøre seg maskinene. Vurderingen av om selve maskinen kan falle innunder begrepet hjelpemiddel må foretas etter folketrygdloven. § 10-7, første ledd, bokstav a, se avsnitt 2.3.1.

Med ombygning menes tilpasning av maskiner. Standardutstyr faller utenfor. Dette støttes av LF-2002-035352 der lagmannsretten uttaler at «tilpasning var uaktuelt da tilsvarende utstyr var standard på den nye maskinen». Det vises også til forskrift om stønad til motorkjøretøy eller annet transportmiddel.

Der driftsutstyret ikke lenger kan benyttes fordi det ikke lar seg tilpasse eller ombygge, kan man unntaksvis innvilge oppgradering eller utskifting av utstyret. Forutsetningen er at behovet for modernisering er utløst av funksjonsnedsettelsen, og at medlemmet-ellers ikke hadde hatt behov for tilsvarende modernisering. Det fremgå av funksjonsvurderingen at tiltaket har en klar årsakssammenheng med funksjonsedsettelsen og direkte vil avhjelpe denne. Utgiftene som søkes dekket må være en reel ekstrautgift som følge av funksjoinsnedsettelsen.

I de tilfeller der et relativt nytt driftsmiddel ikke kan ombygges, kan man vurdere om det er grunnlag for å gi stønad til å skifte ut driftsmiddelet.

Hva som er «relativt nytt» blir en konkret vurdering der maskinens forventede brukstid må legges til grunn. I Frostating Lagmannsretts kjennelse LF-2002-35352 har lagmannsretten lagt til grunn at å anskaffe en ny traktor, der den gamle hadde kjørt 10 000 timer og var 15 år, klart må anses som utskifting av ordinært driftsmiddel, som ikke omfattes av stønadsplikten etter folketrygdloven § 10-7.

I tilfeller der driftsmiddelet er så gammelt at det vil være rimelig å anta at virksomheten burde bytte ut driftsmiddelet i nær fremtid, skal stønad til ombygging ikke gis. Det anses ikke hensiktsmessig å tilpasse slike maskiner. Stønad til utskifting av driftsmidler skal heller ikke gis i slike tilfeller.

2.3.3 Tilrettelegging, jf. § 10-7 annet ledd

Stønad til tilrettelegging av det fysiske miljøet på arbeidsplassen gjelder både for arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og oppdragstakere.

Det skal alltid vurderes om stønaden omfattes av annen lovgivning før stønad gis etter folketrygdlovens § 10-7.

Alle endringer som følge av nye krav til bygg og drift, bygningsmessige endringer samt generell og individuell tilrettelegging som følger av arbeidsmiljøloven med forskrifter, eller dekkes etter annen lovgivning faller utenfor folketrygdens ansvarsområde, se folketrygdloven § 10-8. Det vises i denne sammenheng til Frostating Lagmannsretts kjennelse LF-2002-35352:

«ombygging til løsdriftsfjøs med melkestall faller utenfor rammene for det som kan gis stønad til under folketrygdloven kap 10. ( ... .) ombyggingen representerer en relativt grunnleggende driftsendring, som må antas å falle utenfor stønadsrammen i folketrygden. Driftsendringen representerer dertil en tilpasning ikke bare i forhold til medlemmets ryggproblemer, men også en tilpasning til de krav som er stilt i forbindelse med melkeproduksjonen generelt sett»

2.4.1 Utlån

Løsørepreget utstyr, herunder hjelpemidler med en verdi over 1 G, og hjelpemidler som inngår i hjelpemiddelsentralens sortiment og annet utstyr som er egnet for resirkulering/gjenbruk gis på utlån.

2.4.2 Tilskudd

Tilskudd ytes ved ombygging av maskiner og driftsmidler, og når tilrettelegging av det fysiske miljø består av løsørepreget utstyr, herunder hjelpemidler med en verdi under 1 G (som ikke er i hjelpemiddelsentralens sortiment) og moderniserings- og effektiviseringstiltak under 1 G. Tilskuddet inkluderer pris, merverdiavgift, montering og frakt. Ved stønad innhenter virksomheten to pristilbud. Tiltaket bestilles i stønadsmottakers navn og fakturaen skal være i hjelpemiddelsentralens navn. Hjelpemiddelsentralen utbetaler stønaden direkte til leverandøren etter regning.

Det må fremgå av vedtaket at tilretteleggingen ikke kan avhendes, leies ut, og at tilretteleggingen som hovedregel skal følge stønadsmottaker dersom vedkommende bytter arbeidsplass.

2.4.3 Tilskudd over 1G til moderniserings- og effektiviseringstiltak til selvstendig næringsdrivende

[Endret 11/10, 1/15]

Stønaden gis med en dekningsgrad på 60 prosent av totalkostnadene, eksklusiv merverdiavgift. Monteringskostnadene inngår i beregningen av totalkostnaden. Stønadsmottakers egenandel er 40 prosent og merverdiavgift av totalkostnaden. Selvstendig næringsdrivende har merverdiregnskap derfor må forskuttere denne selv. Ved 25 % merverdiavgift vil NAV sin del alltid utgjøre 48 % av total kostnad for tiltaket (kostnad for tiltaket x 0,48)

Eksempel:

• Faktura pålydende 125 000 kr
• Merverdiavgift i følge faktura 25 000 kr
• Dekning 60 % eksklusive merverdiavgift = 60 000 kr
• Bruker betaler 40 % + merverdiavgift. = 65 000 kr.

Medlemmet skal legge ved to pristilbud sammen med søknaden. Dersom det kun er n leverandør i markedet, eller av andre tungtveiende årsaker er nødvendig at en spesiell leverandør benyttes, er det tilstrekkelig med et tilbud, NAV Hjelpemiddelsentral innvilger stønad i stønadsmottakers navn. Stønadsmottaker eller leverandør må sende kopi av faktura til NAV Økonomitjenester, som skal benytte kopien som grunnlag for den delen av totalbeløpet som skal dekkes av folketrygden. Egeninnsats kompenseres ikke.

Tilskudd til moderniserings- og effektiviseringstiltak til selvstendig næringsdrivende på over 1G, skal sikres med gjeldsbrev. Tilskuddet utbetales direkte til leverandør når gjeldsbrevet er signert og faktura foreligger

2.5.1 Samarbeidspartnere

Kommunale landbrukskontor, statlige landbruksavdelinger hos fylkesmannen vil kunne gi uttalelse om tiltak innenfor jordbruket. Heftet «Referansebruksberegninger» vil kunne brukes som en veileder over bl.a. mekaniseringsgraden på ulike bruk, forventet levetid på ulike driftsmidler og beregning av gjennomsnittlig økonomisk resultat på de ulike referansebrukene. «Referansebruksberegninger» er en publikasjon som Budsjettnemnda for jordbruket utgir årlig. Budsjettnemnda er et statlig organ for avtalepartene i jordbruket og Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) er sekretariat for nemnda. NILF er et frittstående forsknings- og utredningsinstitutt under Landbruksdepartementet, og foruten sekretariatsfunksjon for Budsjettnemnda er deres hovedoppgaver driftsgranskning i jord- og skogbruk og forskning og utredning vedrørende økonomiske forhold i landbruket og matvareindustrien.

Det kommunale landbrukskontoret eller den statlige landbruksavdelingen hos fylkesmannen skal ta stilling til om tiltaket er et ordinært driftsmiddel. Det vil si hva som er vanlig ut fra gårdsbrukets eller fiskefartøyets størrelse og produksjonsomfang. Som veiledning kan man ta utgangspunkt i om 50 prosent av liknende gårdsbruk eller fiskefartøy har tilsvarende driftsmidler eller utstyr.– Fiskerirettleder skal uttalelse seg i saker som gjelder fiskerinæringen.

Rådgivende lege kan uttale seg i saker når det er tvil om saken er tilstrekkelig medisinsk belyst, eller om hjelpemiddelet er av stor betydning for å kunne beholde tidligere arbeid.

Kommunal nærings-/tiltakskonsulent eller bedriftsrådgivingstjenesten kan gi uttalelser i andre type næringer enn primærnæringen. Frittstående konsulent-/regnskapsfirmaer kan bl.a. vurdere virksomhetens økonomi og hvilke hjelpemidler det er normalt for virksomheten å ha dersom det fortsatt er tvil om dette etter at kommunenes nærings-/tiltakskonsulenter har gitt uttalelse i saken. Arbeidstakeren eller arbeidsgiverregisteret vil kunne gi opplysninger om arbeidsforhold. Brønnøysund-registeret vil gi opplysninger om firmaregistreringer.

2.5.2 Sikring

Når det gjelder sikring av stønaden som er gitt av folketrygden, blir dette først aktuelt når verdien av tiltaket overstiger 1 G. Når det ikke lenger er behov for stønad som er gitt ved tilskudd eller utlån skal hjelpemiddelsentralen vurdere om det er hensiktsmessig å gjenbruke tilpasningen. Er det ikke aktuelt med gjenbruk skal virksomheten få tilbud om å overta utstyret på gunstige vilkår.

2.5.3 Gjeldsoppgjør

2.5.4 Dokumentasjon

Ved oppfølging av sykmeldte bør arbeidsplasstilrettelegging ved hjelp av tekniske hjelpemidler vurderes. I den anledning er det viktig at det innhentes medisinske opplysninger og gjøres en funksjonsvurdering på arbeidsplassen. Arbeidsgiver har etter arbeidsmiljøloven et stort ansvar for tilrettelegging av arbeidsplassen for den enkelte arbeidstaker. Arbeidsgiver skal derfor være involvert i alle saker som gjelder arbeidsplasstilrettelegging. I avtalen inngått mellom partene i arbeidslivet om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) legges det opp til en tidlig oppfølging av sykmeldte. Tiltakene skal forankres på arbeidsplassen. Det legges stor vekt på funksjonsevne og aktiv dialog mellom arbeidstaker og nærmeste leder. I dette arbeidet forventes det at arbeidsgiver foretar en funksjonsvurdering i samarbeid med arbeidstaker.

Følgende opplysninger må følge søknaden:

• Medisinske opplysninger, funksjonsvurdering ved BHT, kommunal ergo/fysioterapeut, Landbrukets HMS-tjeneste, eller kjøp av arbeidsplassvurdering ved terapeut.
• Beskrivelse av omsøkte tiltak og pristilbud fra to leverandører.
• Beskrivelse av arbeidsplassen og hvilke type arbeidsoppgaver som utføres. Beskrivelsen må inneholde opplysninger om hvorvidt arbeidsoppgavene det søkes om tiltak for å løse kan fordeles annerledes. Er det f.eks. mulig å fordele arbeidsoppgaver som den funksjonshemmede ikke kan greie til andre personer på arbeidsplassen. Dersom arbeidsplassen har få arbeidstakere å dele arbeidet på, må det tas hensyn til at ikke andre personer pålegges så mye tungt arbeid at belastningen blir i strid med Arbeidsmiljølovens bestemmelser.
• Hvorvidt virksomheten er av en slik størrelse at de tiltak det søkes om er vanlig i tilsvarende virksomheter.

Når søker er selvstendig næringsdrivende bør det legges ved selvangivelse og næringsoppgave for de siste tre inntektsår og pristilbud fra minimum to leverandører.

3.1.1 Intensjoner

Intensjon med hjelpemidler i dagliglivet er å gjøre funksjonshemmede i stand til å mestre hverdagen på en bedre måte, noe som vil gi økt livskvalitet. Stønader i dagliglivet er ment å sikre at funksjonshemmede får tildelt den nødvendige hjelp som gir mulighet til å leve et normalt, integrert liv.

Lovens formål fremkommer av folketrygdloven § 10-1. Politikernes nærmere intensjoner med § 10-6 fremkommer av diverse forarbeider. Viktigst i så måte er NOU 2001:22, og St.meld.nr. 40 (2002-2003) «Nedbygging av funksjonshemmende barrierer».

3.1.2 Nødvendig og hensiktsmessig

Ved krav om stønad, må det vurderes om det omsøkte tiltaket er nødvendig og hensiktsmessig for vedkommendes funksjon i dagliglivet. Vurderingen vil da være om det aktuelle tiltaket vil bedre funksjonen, og om ikke andre tiltak som er rimeligere vil avhjelpe problemet.

Vurderingen av om stønaden eller tiltaket er nødvendig og hensiktsmessig er en rettslig standard. Det vil si at vurderingen alltid vil være avhengig av utviklingen i samfunnet. Retningsgivende i så måte vil være hva som til enhver tid er vanlig i befolkningen av utstyr. Funksjonssvikten må innebære en reell ekstrautgift utover det som er vanlig i dagliglivet, jf folketrygdloven § 10-1. En del av vurderingen er om vedkommende ville ha skaffet seg utstyret uavhengig av funksjonsproblemene.

3.2.1 Hjelpemidler

Det vises her til den utfyllende beskrivelsen av hva som er hjelpemidler i pkt 1.1.2.

3.2.2 Til § 6 Opplæringstiltak – § 10-7 tredje ledd

3.2.3 Grunnmønster, forkriftens § 3

[Endret 6/13, 1/16, 10/19]

Det kan gis stønad til utarbeidelse av grunnmønster. Det kan også gis stønad til medlem som oppholder seg i institusjon. Det er en forutsetning for å kunne gi stønad at medlemmet på grunn av sykdom, skade eller lyte har en sterkt avvikende kroppsform og derfor ikke kan bruke konfeksjonssydde klær. Den avvikende kroppsformen kan være feilstillinger i rygg, overkropp, armer eller ben, manglende armer eller ben, armer eller ben som er vesentlig kortere enn vanlig (f.eks. kortvokste) mv.

Fagkunnskap i modellering og konstruksjon er nødvendig for å utforme grunnmønster til funksjonshemmede. Det gis bare stønad når grunnmønsteret er utarbeidet av fagpersonell. Medlemmet kan fritt velge en fagperson som kan utforme grunnmønster. Fagpersonen må legge ved en beskrivelse eller en bekreftelse av egen kompetanse som viser kunnskap i å konstruere grunnmønster.

Sterkt overvektige personer som ellers må anses som funksjonsfriske, vil ikke kunne gis stønad til anskaffelse av grunnmønster.

Funksjonshemmede som kan bruke konfeksjonssydde klær – eventuelt etter visse endringer – fyller ikke vilkårene for stønad til grunnmønster, dette gjelder både vanlig konfeksjon og spesialkonfeksjon.

Spesialkonfeksjon vil si klær med spesielle løsninger som gjør det mulig eller lettere for funksjonshemmede å kle seg selv eller har bruksegenskaper som er tilpasset spesielle former for funksjonshemming.

Medlemmet kan få utgiftene til grunnmønster refundert ved å sende inn kvittering til NAV. Dersom medlemmet ikke har anledning til dette, må mønsterkonstruktør ha organisasjonsnummer og sende faktura i EHF-format sammen med en fullmakt fra bruker. Veiledende priser for utarbeidelse av grunnmønster finnes som vedlegg 2 til dette rundskrivet.

Til et medlem som fyller vilkårene for stønad til grunnmønster, kan det også gis stønad til dokumenterte utgifter til søm av klær etter grunnmønster. Se forskriftens § 3 for satser. Det gis ikke stønad til å sy om klær kjøpt i vanlig handel.

3.2.4 Førerhund

[Endret 3/11, 1/14, 4/14]

Punktet er omarbeidet i sin helhet 31.1.2014

3.3.1 Hjelpemidler i hjemmet

[Endret 6/10]

Hva som menes med «hjemmet» kan være uklart. For en bedre forståelse vises det til de generelle betraktningene om hva som inngår i begrepet «dagliglivet» under § 10-6 punkt 1.2.4. Videre vises det til departementets forsåelse av «dagliglivet» i Ot.prp.nr.10 (2003-2004). En sentral setning i proposisjonen lyder som følger: «Departementet ønsker å klargjøre at funksjonsevne i «dagliglivet» ikke skal anses å omfatte hjelpemidler i forbindelse med rekreasjon, fritidsinteresser, trening mv.»

Nedenfor følger noen generelle retningslinjer ved behov for hjelpemidler til to hjem, ved besøk, mv. Dette er ikke en utfyllende liste, men en veiledning i vurderingen av noen hjelpebehov:

3.3.2 Skole/barnehage/opplæring, forskriftens § 2 andre ledd

[Endret 6/13, 4/19-2, 12/20]

Ansvaret for dekning av utgifter til nødvendige hjelpemidler i barnehager og for å tilrettelegge undervisningssituasjonen for funksjonshemmede elever i grunnskolen, videregående skole og lærlinger ble overført fra kommunesektoren til folketrygden fra 1. januar 1997.

Folketrygden dekker stønad til hjelpemidler til bruk i barnehagen og på skolen (grunnskolen, videregående skole og lærlingeordningen), jf. folketrygdloven § 10-7 første ledd bokstav a jf. 10-6, jf. hjelpemiddelforskriften § 2 andre ledd. Retten til stønad er betinget av at øvrige vilkår i folketrygdloven kapittel 10 er oppfylt.

Med hjelpemidler i denne sammenhengen menes ethvert hjelpemiddel eller tiltak som kan bidra til å redusere den funksjonshemmedes praktiske problemer knyttet til skole-/barnehage-/lærlingesituasjonen. På skolen og i lærlingesituasjonen inngår også hjelpemidler til stell og pleie. I barnehagen er utstyr til stell og pleie barnehagens ansvar.

Utgifter til læremidler eleven trenger for å lære det enkelte faget er ikke folketrygdens ansvar, jf. folketrygdloven § 10-7 første ledd bokstav a jf. § 10-8.

Utstyr til trening, stimulering og aktivisering for å opprettholde eller bedre funksjonsevnen, som benyttes på skolen og i barnehagen, kan i noen tilfeller dekkes av folketrygden. Se nærmere beskrivelse under punkt 3.3.3

Tilrettelegging av skolebygning/barnehage eller adkomst til slike samt tilpassing av miljøet for øvrig er ikke folketrygdens ansvar.Se merknader til folketrygdloven § 10-8 i R10-00.

Tolkehjelp for hørselshemmede/døvblinde i barnehage, skole og i lærlingesituasjonen er kommunesektorens ansvar.

Utredning, formidling, opplæring og oppfølging av hjelpemidler i undervisningen er kommunesektorens ansvar. Hjelpemiddelsentralen skal imidlertid også på dette området fungere som en ressurs for kommuner/fylkeskommuner i forhold til råd og veiledning i enkeltsaker.

Hvilke opplysninger som kan være relevant å innhente fremgår av listen i kommentarene til lovteksten i folketrygdloven § 10-7.

Se for øvrig merknader til folketrygdloven § 10-8 i R10-00 hvor grensen mellom folketrygdens og kommunens/fylkeskommunens ansvarsområde beskrives nærmere.

3.3.3 Trening, stimulering og aktivisering, leke- og sportsaktiviteter, forskriftens § 2, tredje ledd

[Endret 12/11, 6/12, 7/12, 4/19-2, 12/20]

Det følger av forskriften § 2 tredje ledd første punktum at det til et medlem under 26 år kan gis stønad til hjelpemidler til trening, stimulering og aktivisering for å opprettholde eller bedre funksjonsevnen. Formålet med denne bestemmelsen er å dekke ekstrautgiftene til funksjonshemmede barn og unge ved leke- og sportsaktiviteter, trening og stimulering. Slike aktiviteter må bidra til å opprettholde og/eller bedre den motoriske og/eller kognitive funksjonsevnen. Hjelpemidlene skal være direkte involvert i aktiviteten. Hjelpemidler som barn og unge har behov for i forkant eller etterkant av aktiviteten dekkes derfor ikke av ordningen.

Det er også en forutsetning for å få stønad til dette formålet at det inngår i en målrettet plan der funksjonsnivå, målene og tiltak for å nå målene beskrives.

Det gis ikke stønad til vanlig utstyr og sportsutstyr, men kun til spesiallaget utstyr og spesialtilpasning til vanlig utstyr. Det er gjort unntak for tandemsykler, som fortsatt kan gis.

Spesiallaget utstyr betyr her utstyr som er spesielt utviklet for funksjonshemmede, og med spesialtilpasning forstås påmontering av spesialutstyr og ombygging av vanlig utstyr. Det skal alltid vurderes om nødvendig spesialtilpasning/ombygging kan gjøres på vanlig utstyr. Ved spesialtilpasning/ombygging av vanlig utstyr, må det vanlige utstyret dekkes av medlemmet selv, men anskaffelsen må skje i samråd med hjelpemiddelsentralen. Dette vil for eksempel gjelder pulker og sykkelvogner.

Kravet om nødvendig og hensiktsmessig gjelder også her, og det vil blant annet si at det ikke gis spesialutstyr dersom behovet i all hovedsak blir dekket ved bruk av vanlig utstyr og/eller vanlig utstyr som spesialtilpasses.

Det gis ikke stønad til konkurranseutstyr. Intensjonen bak denne bestemmelsen er at det ikke skal gis stønad til slikt utstyr til aktive idrettsutøvere som ofte vil ha behov for flere utgaver av samme type utstyr. Funksjonshemmede som av og til deltar i konkurranser skal imidlertid ikke utelukkes fra å få nødvendig utstyr.

Det kan gis stønad til bildetelefon til medlem under 26 år som et hjelpemiddel til trening og stimulering for å opprettholde eller bedre funksjonsevnen. SMS og bruk av Internett vil kunne avhjelpe kommunikasjonsbehovet i de fleste tilfeller. SMS og Internett krever imidlertid at medlemmet skriver og leser norsk. Norsk er andrespråket for tegnspråkbrukere. Døve barn anses ikke å ha tilegnet seg skikkelig norsk skriftspråk før i 10-11 års alder. Det vises til rundskriv til § 10-7 bokstav f (R10-7F) for nærmere beskrivelse av hva som menes med bildetelefon og hvilket utstyr det kan gis stønad til.

Det stilles strenge krav ved vurderingen av om bildetelefon er et nødvendig og hensiktsmessig hjelpemiddel. Som utgangspunkt bør det kreves at bildetelefon inngår som et hjelpemiddel i en individuell plan. Det må kunne dokumenteres at det finnes et nettverk som medlemmet kan kommunisere med gjennom bruk av bildetelefon. Nettverket skal bestå av personer som står i nær kontakt med medlemmet, og som ved bruk av bildetelefon har vesentlig betydning for medlemmets utvikling og stimulering av tegnspråk.

Utstyr til trening, stimulering og aktivisering som benyttes under opphold i barnehagen, dekkes etter folketrygdloven såfremt utstyret ikke kan defineres som spesialpedagogisk hjelp eller som en del av kommunens ansvar for et tilrettelagt barnehagetilbud for barn med nedsatt funksjonsevne, jf barnehageloven. Slikt utstyr dekkes ikke av folketrygden, jf. § 10-8.

Kommunens/fylkeskommunens ansvar overfor barn og unge på skolen følger av opplæringsloven. Utstyr til trening, stimulering og aktivisering som benyttes under opphold på skolen, dekkes etter folketrygdloven såfremt ikke utstyret er nødvendig for å motta opplæring i skolen. Dersom utstyret er spesifikt knyttet til opplæringen og nødvendig for å motta opplæring i skolen, vil det være den som har ansvaret for opplæringen som må påse at slikt utstyr er tilgjengelig for eleven. Slikt utstyr dekkes ikke av folketrygden, jf. § 10-8.

For å kunne gjøre en konkret og individuell vurdering av om hjelpemidler til trening, stimulering og aktivisering til bruk i barnehage eller skole skal dekkes, er det nødvendig med dokumentasjon som sier noe om formålet med hjelpemiddelet. Vedtak om spesialpedagogisk hjelp, individuell opplæringsplan eller individuell plan er eksempler på aktuell dokumentasjon som beskriver den enkeltes planlagte tilbud i barnehagen eller skolen.

Reparasjon:

Reparasjon av hjelpemidler gitt med hjemmel i forskriftens § 2 tredje ledd: Det kan gis stønad til reparasjon av allerede tilståtte hjelpemidler til trening, aktivisering og stimulering også etter at medlemmet har fylt 26 år, så lenge hjelpemiddelsentralen finner dette regningssvarende (inntil de blir utrangert/kassert).

Spesialtilpasset datahjelpemiddel

[Endret 3/19, 4/19-2]

Det kan gis stønad til spesialtilpassede datahjelpemidler. Det vil si at det kan gis spesialtilpasning for betjening av standard datautstyr dersom det som følge av funksjonsnedsettelsen er nødvendig for at medlemmet skal kunne nyttiggjøre seg eget/arbeidsgivers/skolens e.l datautstyr. Spesialtilpasning vil si å lage nye individuelle løsninger når vanlig tilpasning ikke er tilstrekkelig. Eksempel på spesialtilpasning kan være leselist, skjermleser/skjermstyring til syntetisk tale m.m.

Medlemmet så selv bekoste anskaffelse av ordinært datautstyr og det er medlemmets ansvar å se til at utstyret er hensiktsmessig å spesialtilpasse. Hjelpemiddelsentralen kan gi råd i forhold til hvilket datautstyr som vil egne seg for spesialtilpasning.

Tilgjengelighetsfunksjoner som finnes i operativsystemer og spesifikk programvare kan i noen tilfeller erstatte hjelpemiddelprogram. Når disse tilgjengelighetsfunksjonene dekker brukers behov, regnes det som ordinær tilpasning og det gis ikke stønad til spesialtilpasning.

Standard/ordinært datautstyr (Satt inn overskrift)

[Endret 3/19, 4/19-2]

Barn under skolepliktig alder, skoleelever og personer som har fått innvilget utdanningstiltak fra NAV (tidligere yrkesrettet attføring) kan fortsatt gis utlån av ordinært datautstyr dersom krevende tilpasninger for datautstyret og hjelpemidlene gjør det mest hensiktsmessig å tilstå en totalløsning. Tilpasning av datamaskin der det er behov for leselist, skjemleser/skjermstyring til syntetisk tale eller lignende, vil kunne være en slik totalløsning. I vurderingen kan det være hensiktsmessig å se på hva medlemmet skal benytte utstyret til – tidsramme og konsekvensene av ikke å kunne låne standardutstyr ved feil på utstyret eller behov for service, eller om det er behov for en dyrere datamaskin fordi løsningen krever det.

Standard datautstyr til bruk i arbeidslivet anses for å være en del av arbeidsgivers tilretteleggingsansvar.

Standard datautstyr som inngår i en hjelpemiddelløsning som er nødvendig for at medlemmet skal kunne kommunisere, vil kunne dekkes. Det er en forutsetning at datautstyret skal benyttes i forbindelse med alternativ supplerende kommunikasjon (ASK) – og at det erstatter et dyrere kommunikasjonshjelpemiddel.

Folketrygden kan dekke utgifter til apper/programvare som installeres på medlemmets private nettbrett eller smarttelefon. Appen/programvaren som dekkes må være særskilt utviklet for å avhjelpe funksjonsnedsettelser og ikke vanlig i befolkningen å anskaffe. Hovedregelen er at medlemmet selv kjøper nettbrett eller smarttelefon. Dette gjelder også i tilfeller hvor medlemmet fra før har anskaffet en enhet hvor appen/programvaren ikke kan installeres. Det bør tilstrebes å finne apper/programvare som kan installeres på nettbrettet og smarttelefonen som medlemmet allerede har.

For apper/programvare som det ikke er inngått rammeavtale på, kan det gis stønad i form av et fast tilskuddsbeløp pålydende 2000 kr. Apper/programvare som det er inngått rammeavtale på, skal alltid vurderes først. Søknaden skal inneholde begrunnelse på hvorfor prisforhandlet app/programvare ikke kan benyttes, og hvilke(n) app/programvare tilskuddet skal benyttes til. Tilskuddsbeløpet skal benyttes til kjøp av app/programvare og eventuelt løpende utgifter til abonnement, lisenser mm. Når tilskudd blir gitt, overtar medlemmet ansvaret for å kjøpe inn appen/programvaren og betjene eventuelle kjøp i app eller abonnementsordninger. Nytt tilskudd kan gis etter 2 år etter de samme retningslinjer nevnt i dette avsnittet.

Ved kognitive vansker, for eksempel med tidsforståelse, hukommelse, planlegging og organisering, har noen brukere behov for at appen/programvaren er installert på en egen enhet, slik at enheten kun blir brukt som et kognitivt hjelpemiddel. I disse tilfellene kan standard datautstyr dekkes i form av nettbrett eller smarttelefon. Dersom nettbrettet eller smarttelefonen hvor appen/programvaren blir installert, kan benyttes til andre formål,skal ikke telefonen eller nettbrettet dekkes. Eksempler på andre formål er telefonsamtaler, spill, surfing og sosiale medier.

Det kan unntaksvis åpnes for å dekke smarttelefon eller nettbrett med ringefunksjon dersom det er godtgjort at medlemmet på grunn av kognitive vansker ikke kan håndtere to ulike enheter. Det er en forutsetning i disse tilfellene at programvaren endrer oppsettet på telefonen slik at hele enheten er å anse som et hjelpemiddel.

Det kan gis stønad til standard datautstyr for medlemmer som har behov for dette for å benytte billedtolketjenesten i forbindelse med arbeid eller utdanning. Det vises til Rundskriv til ftrl § 10-7 bokstav f – tolkehjelp for hørselshemmede, Bildetelefontjenesten.

Tilskudd til standard datautstyr til skolearbeid

[Tilføyd 4/13. Endret 8/14, 10/14 8/15, 4/19, 4/19-2, 6/20, 9/23]

Stortinget vedtok i Revidert Nasjonalbudsjett for 2014 at tilskuddsordning for stønad til PC for skoleelever med lese- og skrivevansker skulle innføres fra og med 1.8.2014.

Tilskuddsordningen skal gjelde for elever med spesifikke lese- og skrivevansker.

Tilskudd til datautstyr kan gis til elever i grunnskolen med spesifikke lese- og skrivevansker, som dysleksi. PP-tjenesten, logoped eller lignende må dokumentere at det er et særskilt behov for PC.

Begrepene «Spesifikke lese- og skrivevansker» og «dysleksi» blir brukt om hverandre. Det er ikke et krav til at en dysleksidiagnose er eksplisitt uttalt, så lenge det er dokumentert at det foreligger spesifikke lese- og skrivevansker.

Ved spesifikke lese- og skrivevansker er det lese- og skrivevansken i seg selv som er hovedproblemet, i motsetning til generelle lese- og skrivevansker der vanskene har sitt opphav i noe annet. Det kan være konsentrasjon, atferdsvansker, forsinket språkutvikling, motorikk, redusert kognisjon/evne eller andre sykdommer.

Elever som har behov for datautstyr av andre grunner enn spesifikke lese- og skrivevansker, skal fortsatt få dekket dette av skolemyndighetene.

Det gis ikke tilskudd til datautstyr dersom behovet dekkes ved bruk av utstyr som skolen tilbyr sine elever ved personlig utlån.

Dersom elever med spesifikke lese- og skrivevansker ikke har tilstrekkelig nytte av det utstyret som skolen tilbyr alle elevene, må dette dokumenteres og begrunnes fra skolen eller PP-tjenesten. Det må deretter foretas en konkret og individuell vurdering av om tilskudd til datautstyr er nødvendig.

I henhold til opplæringslova § 3-1 niende ledd har skoleeier ansvaret for å holde elever i videregående skole med nødvendige trykte og digitale læremidler og digitalt utstyr som for eksempel PC. Det gis derfor ikke stønad etter folketrygdloven til PC til elever i videregående opplæring.

Tilskuddsordningen innebærer at elever ved innvilgelse av søknad får tildelt et fastlagt beløp til anskaffelse av standard datautstyr. Beløpet fastsettes av departementet og fremgår av oversikten over satser på www.nav.no.

Elev må selv ta ansvaret for det utstyret som blir kjøpt. Det kan søkes om nytt tilskudd etter fire år.

Digitale hjelpemidler til alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK)

[Tilføyd 12/20]

Personer med nedsatt eller manglende funksjonell tale må ofte kommunisere ved hjelp av digitale hjelpemidler.

NAV har ansvar for hjelpemidlene som tradisjonelt er en datamaskin i form av en talemaskin og programvare med symboler. Det er selve utstyret med hardware og software som her utgjør hjelpemidlene som kan gis av NAV (hjelpemiddelløsningen), jf. hjelpemiddelbegrepet i pkt. 1.1.2. Innholdet i en slik løsning omtales ofte som en individuell kommunikasjonsløsning.

NAV har ikke ansvar for å bygge opp og utvikle medlemmets språk ved bruk av hjelpemidlene. Dette faller innenfor kommunen og fylkeskommunens ansvarsområde. Dette prinsippet gjelder også i utforming analoge verktøy som for eksempel kommunikasjonsperm.

Om dette har Utdanningsdirektoratet kommet med en tolkningsuttalelse til Arbeids- og velferdsdirektoratet. Uttalelsen er offentliggjort på Utdanningsdirektoratets egne nettsider med referansenummer 2018/22804. Uttalelsen ble etterspurt og gitt etter at Trygderetten i kjennelsene 17/01136 og 18/03248 kom til et resultat i strid med praksis for denne type hjelpemidler. Her konkluderte Utdanningsdirektoratet blant annet med at:

«I opplæringsloven (oppll.) er bestemmelsene om ASK tatt inn i oppll. § 2-16 for elever i grunnskolen, oppll. § 3-13 for elever, lærlinger, praksisbrevkandidater og lærekandidater i videregående opplæring og oppll. § 4A-13 for personer som har rett til opplæring særskilt organisert for voksne. Det følger av bestemmelsenes første ledd at elever, lærlinger, praksisbrevkandidater, lærekandidater og voksne som helt eller delvis mangler funksjonell tale og har behov for ASK, skal få benytte egnede kommunikasjonsformer og nødvendige kommunikasjonsmidler i opplæringen.»

.....

«Etter opplæringsloven er det kommunen som har ansvar for å oppfylle retten til grunnskoleopplæring, jf. oppll. § 13-1. Kommunen skal også oppfyller retten til grunnskoleopplæring for voksne, jf. § 4A-1 og 4A-2. Fylkeskommunen har ansvar for å oppfylle retten til videregående opplæring, jf. oppll. § 13-3. Fylkeskommunen skal også oppfylle retten til videregående opplæring for voksne, jf. § 4 A-3.

Dersom elever, lærlinger, praksisbrevkandidater, lærekandidater og voksne har behov for ASK for å få oppfylt retten til opplæring, må kommunen/fylkeskommunen sørge for å fylle kommunikasjonsløsningen med pedagogisk innhold som er tilrettelagt den enkelte elevens evner og forutsetninger. Vi forstår det pedagogiske innholdet i kommunikasjonsløsningen som en pedagogisk ressurs knyttet til elevens læring, læringssituasjon og læringsutbytte. Dersom kommunikasjonsløsning eller annet hjelpemiddel skal brukes i opplæringen, må innholdet til enhver tid være tilpasset progresjonen til den enkelte, slik at eleven får oppfylt sine rettigheter etter opplæringsloven med forskrifter. Vi mener derfor at det er kommunen/fylkeskommunen som har ansvar for at kommunikasjonshjelpemiddelet er tilpasset ASK-brukerens språklige og kognitive nivå, og følger elevens progresjon og utvikling. For eksempel vil det være kommunen/fylkeskommunen som sørger for at innholdet følger elevens progresjon ut fra målene i læreplanen i fag og/eller målene i individuell opplæringsplan (IOP). Det vil derimot være NAV som dekker utgiftene til oppdateringer av hjelpemiddelets hardware, (selve talemaskinen) eller hjelpemiddelets software (programvare med nødvendige symboler).»

Saksbehandling

[Endret 10/14]

Det skal foreligge en begrunnet søknad. For datahjelpemidler i skole-/utdanningssammenheng skal skolen/lærebedriften/PP-tjenesten utrede elevens behov, eventuelt i samarbeid med aktuelle samarbeidspartnere i kommunehelsetjenesten, spesialpedagogiske kompetansesentra, hjelpemiddelsentralen o.a. Kontaktpersonen ved skolen må dokumentere at PC eller nettbrett skal inngå i det pedagogiske opplegget ved skolen. I begrunnelsen for søknaden skal det gis en generell beskrivelse av undervisningen, og hvorfor det er nødvendig med datautstyr/datahjelpemidler. Det skal oppgis et navn på oppfølgingsansvarlig.

Utlevering, montering

• Hjelpemiddelsentralen anskaffer datautstyr som gis som utlån med innvilget programvare og sørger for tilpasninger av spesialsutstyr.
• Ved spesialtilpasninger som må utføres på skolen/lærebedriften eller hjemme, kan hjelpemiddelsentralen forestå montering. Hjelpemiddelsentralen er ansvarlig for at spesialutstyret fungerer.
• Hjelpemiddelsentralen har ansvar for å installere administrativ- og hjelpemiddelprogramvare på maskiner sonm er gitt som utlån, mens skolen har ansvar for installasjon av pedagogisk programvare på skole- og hjemmemaskin.

Opplæring

• Oppfølgingsperson skal følge opp medlemmet i bruk av datautstyret og se til at det fungerer etter hensikten i hjem og skole.
• I følge forskriftens § 2 kan hjelpemiddelsentralen gi opplæring dersom opplæringen må gis av spesielt kompetent personell som det ikke kan forventes at kommune eller fylkeskommune har.

Reparasjon

Hjelpemiddelsentralen har ansvar for reparasjon av datahjelpemidler/ spesialtilpasninger som er gitt som utlån.

Programvare

Det gis stønad til spesielt tilrettelagt programvare (hjelpemiddelprogramvare). I de tilfellene det gis utlån av ordinært datautstyr gis det også stønad til nødvendig ordinær programvare (administrativ programvare).

En sentral problemstilling i denne sammenheng er å tydeliggjøre hva som er folketrygdens ansvar og hva som er skolens ansvar.

Programvare kan deles inn i tre grupper. Det viktigste er å være oppmerksom på at én og samme programvare kan være både et pedagogisk tiltak og et praktisk hjelpemiddel i ulike situasjoner. Det er hensikten med bruken av programvaren som avgjør om det er et pedagogisk tiltak eller et praktisk hjelpemiddel. Er hensikten å bruke en programvare til for eksempel å trene/lære begreper, er det pedagogisk. Hvis det er for å kunne kommunisere, er det et hjelpemiddel. Det er derfor viktig at det i søknaden tydeliggjøres hensikten med bruken av programvaren.

Pedagogisk programvare

Felles for denne programvaregruppen er at målet for medlemmet er læring (som kunnskapstilegnelse, ferdighetstilegnelse eller eventuelt holdningsendring). Bruken av denne type programmer er oftest tidsbegrenset og i en læringssituasjon. Det er skoleeiers ansvar å anskaffe medlemmet nødvendige læremidler. Det presiseres at elever, lærlinger og lærekandidater i videregående skole må holde seg selv med undervisningsmateriell, jf. opplæringsloven § 3-1.

Administrativ programvare

Tekstbehandlingsprogram, regneark, databaseverktøy og publisering- og presentasjonsprogrammer defineres som administrativ programvare. Her inngår også operativsystemene. Andre begreper benyttet om denne programvaretypen er «standard programvare» eller «kontorprogramvare». Programmer i denne gruppen anses sammen med operativsystemet å være en nødvendig del av maskinens grunnututrustning. Disse lisensene kommer i sin helhet inn under folketrygdens ansvarsområde ved utlån av ordinært utstyr.

Hjelpemiddelprogram

Hjelpemiddelprogram kan beskrives som programmer som skal kompensere for medlemmets manglende ferdigheter. Om denne programvaregruppen brukes også betegnelsen «proteseprogram». Hjelpemiddelprogram brukes for å bedre medlemmets funksjonsevne. Disse programmene er direkte knyttet til medlemmets funksjonsevne og er derfor innenfor folketrygdens ansvarsområde.

Det gis ikke støtte til antivirusprogram, da det er medlemmenes ansvar å sørge for vedlikehold av og sikring av hjelpemiddelet.

Vilkår for å få stønad til seksualtekniske hjelpemidler

Medlem som har dårlig eller ingen seksuell fungering som følge av sykdom, skade eller lyte, og problemet kan løses ved seksualteknisk hjelpemiddel, kan få stønad til hjelpemidlet. Den seksuelle funksjonsevnen må være varig nedsatt, dvs. anses å ha en varighet på minst 2 år.

Medlemmet må ha gjennomgått en grundig medisinsk vurdering som konkluderer med at videre medisinsk behandling ikke vil bedre funksjonsevnen. For å få stønad til seksualtekniske hjelpemidler må hjelpemidlet være vurdert av lege som nødvendig og hensiktsmessig.

Bestillingsordning

Bruk av seksualtekniske hjelpemidler har med personlige og intime forhold å gjøre. Derfor benyttes ikke vanlig saksgang med søknad og vedtak. En lege bestiller det seksualtekniske hjelpemidlet direkte fra leverandør, som sender hjelpemidlet til legen eller hjem til medlemmet.

Alle autoriserte leger i Norge har rett til å bestille seksualtekniske hjelpemidler. I en del tilfeller kan det likevel være nødvendig å oppsøke sykehusavdelinger med spesialister i gynekologi, urologi og nevrologi eller privatpraktiserende spesialister med tilsvarende kompetanse for å få tilstrekkelig veiledning og hjelp. Legen må selv vurdere om han kan gi tilstrekkelig hjelp og veiledning.

Detaljert informasjon om hvordan legen bestiller seksualtekniske hjelpemidler finnes i produkt- og priskatalogen og på søknadsskjema NAV 10-06.06.

Hjelpemidlet dekkes i sin helhet av Arbeids- og velferdsetaten.

Hva det gis stønad til

Det kan gis stønad til seksualtekniske hjelpemidler. Dette omfatter hjelpemidler som kompenserer for den nedsatte seksuelle funksjonsevnen, men det omfatter ikke hjelpemidler som har som hovedformål å helbrede en tilstand (behandlingshjelpemidler).

NAV har inngått produkt- og prisavtaler for enkelte seksualtekniske hjelpemidler, men dette er ingen uttømmende liste over produkter medlemmet kan få stønad til. Se nærmere om dette i produkt- og prisoversikt.

Hjelpemidlet må være CE-merket og bestilles fra lovlig etablert foretak.

Honorar for utfylling av blankett NAV 10-06.06 ytes etter honorartakst L25 i «Honorartakster for legeerklæringer», se forskrift gitt med hjemmel i folketrygdloven § 5-4. Det er en forutsetning at blanketten er fullstendig utfylt.

3.6.1 Aktiv brukermedvirkning

Dette innebærer at fagfolk i formidlingsprosessen må:

• Respektere medlemmet som et aktivt, handlende individ.
• Gi medlemmet handlingsrom når det rokkes ved etablerte rutiner.
• Stille sin fagkompetanse til rådighet i en veilederrolle.
• Komme med sine begrunnede synspunkter på hva som vil være riktig løsning.
• La medlemmets synspunkter og valg av hjelpemiddel være styrende innenfor gjeldende regelverk.
• Være villig til å avgi makt og kontroll.
• Åpne for fleksibel tjenesteyting – fra behov oppstår for nytt hjelpemiddel eller utskifting, og til løsningen fungerer.

Og at hjelpemiddelbrukeren må ønske å innta en aktiv rolle ved å:

• Øke sin egen kompetanse om valgmuligheter.
• Benytte seg av fagfolks kompetanse.
• Prøve ut alternative hjelpemidler.
• Gjøre seg opp en mening om riktig hjelpemiddel.
• Kvalitetssikre søknaden.
• Inngå avtale om leveringstidspunkt.
• Stille krav om nødvendig opplæring.
• Inngå avtaler som sikrer rask service og reparasjon.

Intensjonen med innføring av aktiv brukermedvirkning på hjelpemiddelområdet er at medlemmet skal ha større grad av selvbestemmelse og innflytelse på beslutninger som gjelder egen livssituasjon. Dette forutsetter at medlemmet er en aktiv part i dialogen med tjenesteyter.

I begrepet aktiv brukermedvirkning ligger en forsterket betydning av medlemmet som aktivt handlende individ. I praksis betyr dette at medlemmet skal kunne:

• Skaffe seg informasjon om ulike løsninger.
• Prøve ut ulike hjelpemidler.
• Velge rett hjelpemiddel.
• Inngå avtale om levering av produkt.
• Lære hvordan hjelpemidlet brukes og vedlikeholdes.
• Få enkel og rask tilgang til reparasjon og service.

Oppgaveløsning og aktiv brukermedvirkning på hjelpemiddelområdet dreier seg om aktiv brukermedvirkning på:

• Systemnivå – innflytelse på utforming av tjenestenes kvalitet og organisering.
• Individnivå – innflytelse på egen situasjon og egenstyrt prosess.

Aktiv brukermedvirkning på individnivå, det vil si i relasjon mellom tjenesteyter og medlemmet skal ivaretas gjennom ordningene brukerpass og kontaktperson på hjelpemiddelsentralen.

Når medlemmet kan velge produkt utfordres tjenesteyters beslutningsmyndighet. Da snakker vi om brukerstyring. I disse ordningene er det en viktig målsetting at brukerne skal ha reell innflytelse på hjelpemiddelvalget. Det rokkes ikke ved lovverket – medlemmet må fylle kriteriene i folketrygdloven for å bli godkjent som hjelpemiddelbruker, og hjelpemidlet må inngå som en del av de øvrige rammer folketrygdloven setter.

I aktiv brukermedvirkning benytter bruker fagfolks kompetanse i egenstyrte prosesser. Tjenesteyterne utfordres til å utprøve en profesjonalitet med fokus på veilederrollen og med respekt for medlemmets valg. Aktiv brukermedvirkning innebærer ikke at hele formidlingsprosessen overlates til medlemmet. Tjenesteapparatet er til for medlemmet og fagkompetansen må derfor stilles til rådighet. Det skal imidlertid legges vekt på medlemmets kompetanse om egen funksjonsnedsettelse og behov.

3.6.2 Brukerpass/kontaktperson

Brukerpass skal gi medlemmet større innflytelse i egen hjelpemiddelsak gjennom å bli tildelt en fullmakt (brukerpass) som innebærer muligheter til selv å velge samarbeidspartner ved utprøving, anskaffelse og teknisk service/akutt reparasjon på hjelpemidler. Kun medlemmet som allerede er godkjent som hjelpemiddelbrukere ved at de fyller inngangsvilkårene i folketrygdloven og har en relasjon til hjelpemiddelsentralen kan få brukerpass. Brukerpasset erstatter vedtak for de områder passet gjelder for. Passet gjelder ikke for bytte av hjelpemiddel fra en hjelpemiddelgruppe til en annen, for eksempel fra manuell til elektrisk rullestol, uten at det fattes nytt vedtak og at formidler er involvert. Medlemmet med brukerpass har mulighet for enklere formidlingsløype også ved anskaffelse innen ny hjelpemiddelgruppe vet at de for eksempel kan gå direkte til hjelpemiddelsentralen for informasjon, utprøving og valg av produkt.

Hjelpemiddelsentralen tildeler brukerpasset i dialog med det enkelte medlem. Hjelpemiddelsentralen bestiller produktet ut fra medlemmets valg innenfor rammer som brukerpasset er gitt for. Dersom sentralen har produktet på lager benyttes dette. Medlemmet kan selv bestille teknisk service/akutt reparasjon slik dette er beskrevet i passet. Medlemmet kan velge å benytte fagfolk i kommunen eller gå direkte til hjelpemiddelsentralen for å effektuere produkter fra bestillingsordningen. Hjelpemiddelsentralen skal bestille alle produkter.

Brukerpasset skal inneholde informasjon om passeiers navn, adresse, telefon samt regler for bruk av passet og hvem som kan bistå med hva.

Barn/unge og deres foreldre/foresatte kan få oppnevnt en kontaktperson ved hjelpemiddelsentralen. Kontaktpersonen skal gjennom sin rolle bidra til at barnet/ungdommen og dens foreldre/foresatte får et mest mulig koordinert tilbud. Kontaktpersonen skal gi informasjon om rettigheter, produkter/løsninger, ta seg av saksgangen og fatte vedtak om hjelpemidler. Kontaktpersonen sørger for at barnet/ungdommen og dens foreldre/foresatte får tilgang til produktene i bestillingsordningen.

For mer informasjon vises det til heftet «Aktiv brukermedvirkning på hjelpemiddelområdet».

3.6.3 Samarbeidspartnere

Det er flere instanser og etater som har ansvar for hjelpemiddelformidling og -utredning. En fullstendig liste over samarbeidspartnere er det derfor verken mulig eller hensiktsmessig å gi. Det viktigste er at brukerne blir godt ivaretatt og at de nødvendige sakkyndige kobles inn og samarbeider både i enkeltsaker og på systemnivå.

Kommunens helsetjeneste er den mest vanlige førstelinjen i saker som vedrører dagliglivet. Ergoterapeuter og fysioterapeuter, men også hjemmesykepleien vil være naturlige samarbeidspartnere når hjelpemiddelbehovet i hjemmet skal utredes.

For en del typer hjelpemidler vil flere av disse være autorisert til å bestille hjelpemidler fra Hjelpemiddelsentralen uten å søke først (Bestillingsordningen).

Kommunens førstelinjetjeneste har bred kunnskap om formidlingssystemet og utvalget av hjelpemidler. Slik kunnskap er nødvendig for å kunne være en god hjelper og veileder i utrednings- og søknadsprosessen.

For elever i grunn- og videregående skole er lærere og Pedagogisk-psykologisk tjeneste naturlige samarbeidspartnere.

Også her kan det i mange tilfeller være nødvendig å bruke kompetansen til ergo- og/eller fysioterapeuter i kommunehelsetjenesten for å kartlegge behov.

De samme fagpersoner som er nevnt over, i tillegg til førskolelærere, vil også være sakkyndige der barn i barnehage trenger tilrettelegging.

Lege er en nødvendig samarbeidspartner i saker hvor bestemte hjelpemidler kun kan gis ved spesifikke sykdommer.

I tillegg må spesialisthelsetjenesten, habiliteringstjenesten og for øvrig spesialkompetanse på 2. og 3. linje-nivå kobles inn når dette er naturlig og nødvendig. Det vil og bør som oftest være det underliggende nivå som gjør dette.

3.6.4 Dokumentasjon

For å sikre medlemmet en god hjelpemiddelløsning, er det viktig at etaten har tilstrekkelige opplysninger slik at det kan gjøres en helhetlig vurdering av hjelpemiddelbehovet.

Medisinske opplysninger:

Når det gjelder lovens krav til sykdom, skade eller lyte vises det til det som er sagt i rundskrivet under pkt. 1.2.1.

Hvilken grad av medisinsk dokumentasjon som må foreligge og hvor dette kan innhentes vil være forskjellig. Utgangspunktet må være at diagnose/funksjonsnedsettelse må være stillet av lege, evt. spesialist, mens funksjonsevnen vil kunne beskrives av andre kvalifiserte fagpersoner.

Vi vil i denne sammenheng minne om at det er viktig å bruke rådgivende lege ved behov.

Det er forskjellig krav til dokumentasjon avhengig av hvilket hjelpemiddel/tiltak som søkes.

For datahjelpemidler vil det f.eks. være helt spesielle opplysninger/dokumentasjon som kreves. Ved søknad om hjelpemidler til treningshjelp/stimulering kan det være et krav at det fremlegges en individuell plan, etc. Det vises til det som er skrevet under de forskjellige typer hjelpemidler i rundskrivet.

I søknadsskjemaet er det satt opp en sjekkliste for funksjonsbeskrivelse og hjelpemiddelbehov med følgende punkter:

• Funksjoner- ressurser og begrensninger
• Aktiviteter og deltagelse
• Miljøfaktorer/personlige faktorer
• Hensikten med hjelpemidlet/tiltaket
• Tiltak

3.6.5 Hjelpemidler og etikk

Ved søknad om enkelte type hjelpemidler settes det ekstra krav til dokumentasjon/utredning før saken tas opp til behandling. Det gjelder i saker hvor hjelpemidlet bl.a. ha et tvangsaspekt/overvåkingsaspekt.

I saker som gjelder psykisk utviklingshemmede som mottar tjenester i medhold av sosialtjenesteloven/kommunehelsetjenesteloven, er det Sosialtjenesteloven kap. 4A som regulerer bruk av tvang og makt. I slike saker må det undersøkes om det er fattet vedtak om bruk av det aktuelle hjelpemidlet. Det vises til Trygderettskjennelse nr TRR-2005-968:

«Retten vil vise til sosialtjenestelovens bestemmelser, hvor det av § 4A-2 fremkommer at « Bruk av inngripende varslingssystemer med tekniske innretninger skal alltid regnes som bruk av tvang eller makt etter reglene i dette kapitlet. » Det fremgår videre av sosialtjenesteloven at andre løsninger enn bruk av tvang eller makt skal være prøvd først, og en av de tjenester kommunen skal yte, er « personlig brukerstyrt assistanse ».

Selv om sosialtjenesteloven kun gjelder for tiltak som iverksettes av kommunen, mener retten at mye taler for å legge tilsvarende prinsipper til grunn når det offentlige skal finansiere tiltaket. Det bør for eksempel kunne dokumenteres med en uttalelse fra habiliteringstjenesten at andre tiltak, som adferdstrening, ikke har ført fram.

Retten vil i tillegg vise til at Ap er innvilget hjelpestønad sats 4 på grunn av tilsynsbehovet. Retten er enig med Rikstrygdeverket i at tilsyn er et mer hensiktsmessig tiltak enn bruk av overvåkning og alarm i dette tilfellet, og at de omsøkte hjelpemidlene derfor ikke er nødvendig i lovens forstand.»

Når det ellers søkes om hjelpemidler som har et tvangsaspekt bør det innhentes uttalelse/utredning fra andre etater, herunder spesialisthelsetjenesten. Som en del av utredningen bør fremgå om opptreningen i ferdigheter som reduserer eller fjerner behovet for hjelpemidlet er forsøkt, eller om andre hjelpemidler/løsninger kan løse eller avhjelpe problemet. Dersom det etter en helhetlig utredning ender opp med en faglig tilrådning om å søke om hjelpemidlet, må det stilles krav om at en navngitt person får ansvar for å følge opp hjelpemiddelbruken. Ansvaret for i hvilke sammenhenger hjelpemidlet skal brukes ligger hos fagspesialisten som begrunner søknaden, og som også har ansvar for å fremskaffe nødvendig uttalelse/utredning fra f.eks. barnehabiliteringsteamet i fylket. Hjelpemiddelsentralen har imidlertid et ansvar for å etterse at saken før den behandles er grundig og helhetlig utredet, samt at det er laget en plan for oppfølging av hjelpemiddelbruken.

Temaheftet «Hjelpemidler og etikk» gir en oversikt over de etiske og juridiske aspektene som er knyttet til bruk av ny teknologi som hjelpemiddel.