Rundskriv til ftrl kap 6: Grunnstønad og hjelpestønad

1.2.3.1 Utvidelse av ordningen med grunnstønad til transport fra 1971

Før 1. juli 1971 ble spesielle transportutgifter bare regnet som ekstrautgifter dersom det dreide seg om transport i forbindelse med arbeid eller opplæring. Fra 1. juli 1971 ble loven endret slik at grunnstønaden kunne økes til 30 eller 40% av grunnbeløpet dersom ekstrautgiftene innbefattet betydelige ekstrautgifter til transport. Samtidig ble vilkårene for rett til grunnstønad utvidet. Vilkåret om at transportbehovet måtte ha direkte tilknytning til arbeid eller utdanning opphørte. – Ot.prp.nr.6 (1970-1971).

Det kunne fra da av også tilstås grunnstønad til transport dersom det bidro til å bedre vedkommendes funksjonsevne.Samtidig ble det adgang til å yte grunnstønad til drift av tekniske hjelpemidler. Denne utvidelsen av ordningen må sees i sammenheng med innføringen av § 5-8 som omhandler stønad til å bedre en varig innskrenket alminnelig funksjonsevne. Stønaden omfattet bl.a. utlån/tilskott til hjelpemidler eller tilskott/lån til anskaffelse av bil og hjemlet dessuten adgang til å tilstå grunnstønad til transportutgifter og til drift av tekniske hjelpemidler dersom det medførte en bedring av funksjonsevnen.

1.2.3.2 Delvis opphevelse av 70-årsgrensen i 1979

Helt siden lov om uføretrygd av 1960, har grunn- og hjelpestønad vært forbeholdt personer som ble uføre og fylte vilkårene for den aktuelle ytelsen før fylte 70 år. Grunn- og hjelpestønad ble først og fremst sett på som ytelser til uførepensjonister som hadde ekstra utgifter eller som trengte særskilt hjelp eller pleie på grunn av uførheten. Begrunnelsen for 70-årsgrensen var bl.a. å holde utenfor den generelle svekkelse og det behov for pleie som naturlig fulgte med alderen. Ved innføringen av den nye § 5-8 i 1971 om stønad til bedring av den alminnelige funksjonsevne, ble 70- årsgrensen opprettholdt også for disse ytelsene. Dette må sees i sammenheng med at retten til alderspensjon den gang inntrådte ved fylte 70 år. Da pensjonsalderen i folketrygden ble satt ned til 67 år fra 1973, ble 70 årsgrensen opprettholdt. Det ble den gang uttalt at formålet med 70-årsgrensen var å holde de rene aldersforandringer utenfor folketrygden, og at en nedsettelse av pensjonsalderen derfor ikke var noe grunnlag i seg selv for å oppheve 70-årsgrensen – Ot.prp.nr.13 (1979-1980).

Opprinnelig var flere ytelser i folketrygden omfattet av 70-årsregelen, foruten grunn- og hjelpestønad flere stønader til bedring av den alminnelige funksjonsevnen. Det ble hevdet at regelen virket tilfeldig og urimelig, særlig fordi den som fylte vilkårene for stønaden før fylte 70 år opprettholdt stønaden resten av livet. Det ble derfor nedsatt en arbeidsgruppe som utredet «tiltak for eldre og uføre». Gruppen fremla Delinnstilling I om 70-årsregelen i folketrygdlovens §§ 5-8 og 8-9 i 1977/78.

Så lenge det ikke ble etablert egne ordninger for eldreomsorg, ble det ansett for urimelig at en gruppe med antatt dårligst betalingsevne, særlig minstepensjonistene, ikke skulle få dekket sine ekstrautgifter på grunn av sykdom på lik linje med yngre personer i tilsvarende situasjon. Videre talte rent sosialpolitiske betraktninger for at de eldre hjemmeboende uføre burde styrkes økonomisk og at det måtte være en viktig målsetting at de eldre i størst mulig utstrekning burde få bli boende i sitt hjem.

Ved lovendring av desember 1979 falt 70-årsregelen bort når det gjaldt grunnstønad bortsett fra til transportutgifter. Begrunnelsen for å opprettholde 70-årsgrensen for dette formål var at en heller ville prioritere utbygging av kommunale transportordninger for funksjonshemmede. Det ble også oppfattet som urimelig at det kunne gis både sterkt subsidiert kommunal transport og kontantoverføring til dekning av det samme transportbehovet.

For hjelpestønad til tilsyn og pleie falt 70-årsregelen bort. Når det gjaldt hjelpestønad til hjelp i huset ble den opprettholdt fordi det ble vist til utbyggingen av de kommunale hjemmehjelpsordninger. En anså det uhensiktsmessig med en naturalstønad og en kontantstønad som i praksis overlappet hverandre.

1.2.3.3 Endring i beregning av satser – løsrivelse fra grunnbeløpet fra 1981

Som nevnt ovenfor fikk en ved innføringen av folketrygden også et system for automatisk regulering av ytelsene gjennom tilknytning til grunnbeløpet. Grunn- og hjelpestønad ble fastsatt til visse prosenter av G. Ordningen hadde klare administrative fordeler. Prinsippene for regulering av G var imidlertid lagt opp med sikte på pensjonsytelsene. I perioden etter at folketrygden ble innført, ble G regulert høyere enn det den generelle lønn- og prisstigning skulle tilsi. For pensjonsytelsene var det et trygdepolitisk mål å øke realverdien. Når det gjaldt stønadsformer som skulle dekke bestemte utgifter, ble den økte realverdien en utilsiktet bivirkning. Med virkning fra 1.5.81 er satsene blitt fastsatt av Stortinget og endret en gang pr. år – Ot.prp.nr.42 (1980-1981).

1.2.3.4 Endring i hjelpestønadsvilkår – pleietyngde avgjørende vilkår fra 1982

Hjelpestønad ble opprinnelig gitt bare til den som måtte ha lønnet hjelp eller så omfattende hjelp fra familiemedlemmer at deres ervervsmuligheter ble redusert. Fra 1971 var det mulig også å tilstå forhøyet hjelpestønad til barn under 18 år dersom de «faktiske og nødvendige utgifter» på grunn av pleien oversteg 50% av grunnbeløpet. Forhøyet hjelpestønad kunne gis etter fem satser fra 50 % til 140% av grunnbeløpet. Ved fastsettelsen av satsen ble lagt til grunn dokumenterte eller sannsynliggjorte ekstrautgifter. Reduserte ervervsmuligheter for familiemedlemmer ble ansett for slike ekstra utgifter, men det måtte dokumenteres et ervervstap på grunn av pleien på minst 50% av grunnbeløpet.

Etterhvert kom signaler om at kravet til dokumenterte utgifter/inntektstap lett kunne gi urimelige resultater og medførte sosiale og geografiske skjevheter idet det var lettere for foreldre med høy utdannelse i sentrale strøk å kunne dokumentere inntektstap enn foreldre med lav utdannelse i grisgrendte strøk. Krav kunne derfor ofte bli avslått selv om barnet var sterkt pleietrengende. Det ble nedsatt et utvalg som konkluderte med at selve pleiebehovet/pleiebelastningen burde legges til grunn for retten til og utmålingen av stønaden.

Forskriften ble endret med virkning fra 1.4.82. Etter de nye reglene skal det tas hensyn til arbeidsinnsatsen, herunder:

• graden av nedsatt fysisk og psykisk funksjonsevne
• pleieoppgavens art
• behovet for tilsyn
• behovet for nødvendig behandling, trening, opplæring
• arbeidsoppgavenes antall og hyppighet og den bundethet disse medfører

Samtidig ble antall satser av forhøyet hjelpestønad redusert til tre, tilsvarende 2, 4 og 5,6 ganger ordinær hjelpestønad.

Ovennevnte regler gjelder fortsatt ved overgang til Ny folketrygdlov.

1.2.3.5 Særsats for diabetikere – fra 1983 til 1989, endringer i forskrift

Fordyret kosthold er nevnt i forskriften som stønadsbetingende utgiftstype. Når det gjelder diabetikere var hovedregelen at de som fikk diabetes før fylte 18 år ble ansett for å ha en mer alvorlig diabetes og derfor høyere kostholdsutgifter enn de som fikk diabetes i voksen alder. Stønaden var til en viss grad behovsprøvet i det inntektsnivået og forsørgelsesbyrde også ble tillagt vekt ved vurderingen av hvorvidt/i hvilken grad det forelå ekstrautgifter av betydning. Dette bygget på en antakelse om at personer/familier med relativt romslig økonomi, hadde et kosthold med en høy andel av de fordyrende «diabetesvarene» som frukt og grønnsaker. Grunnstønad for diabetes ble vanligvis gitt etter laveste og nest laveste sats.

Med virkning fra 1.januar 1983 fastsatte Stortinget to særskilte satser som utelukkende skulle benyttes til dekning av ekstra kostholdsutgifter ved diabetes. Bakgrunnen var en undersøkelse gjort av Statens ernæringsråd. Denne viste at ekstrautgiftene ved et hensiktsmessig kosthold ved sukkersyke varierte etter hvor hardt angrepet en var og hvor stort energibehov en hadde. Ekstrautgiftene syntes likevel å være noe lavere enn det Rikstrygdeverket hadde lagt til grunn i sine retningslinjer. Personer med diabetes ble ansett for å ha ekstrautgifter til kosthold. Insulinbehandlet diabetes medførte høyere ekstrautgifter enn ikke-insulinbehandlet. Det var en forutsetning at diabeteslidelsen medførte kostholdsomlegging. På denne bakgrunn ble den laveste særsats 6 satt lavere enn den ordinære sats 1, mens særsats 7 tilsvarte ordinær sats 1.

Etter at satsene hadde vært anvendt i en del år, ble spørsmålet om utgiftsnivået tatt opp på nytt. En antok at det ikke lenger var grunnlag for å opprettholde laveste særsats som hovedsakelig var brukt ved ikke-insulinbehandlet diabetes. Med virkning fra 1.1.89 bestemte Stortinget at laveste særsats skulle avvikles uten overgangsordninger. Det medførte at de som allerede var tilstått laveste særsats mistet denne med virkning fra samme dato. Samtidig forutsattes at høyeste særsats skulle falle inn under ordinær sats 1, slik at begge særsatser bortfalt fra dette tidspunkt. Endringen gjaldt også de som oppebar stønaden.

Denne innstramningen ser ut til å markere et vendepunkt. Frem til 1989 har endringer i hovedsak utvidet tilbudet etter folketrygdloven. Fra nå har endringer som hovedregel bestått i innstramninger i trygdedes rettigheter. Dog har senere innstramninger ikke fått tilsvarende virkning for de som oppebar ytelsen, jf. innføringen av diverse garantiordninger i forbindelse med regelendringer.

1.2.3.6 Utviklingen av uførebegrepet – skjerpelse av reglene fra 1991 når det gjelder uførepensjon – men ikke for grunn- og hjelpestønad

Helt fra midlertidig lov om trygd for blinde og vanføre, i lov om uføretrygd og i lov om folketrygd var det det samme sykdoms- og uførebegrep som lå til grunn ved tilståelse av uførepensjon og grunn- og hjelpestønad.

I perioden 1973-1990 kunne det imidlertid tilstås uførepensjon til personer mellom 64 og 67 år på grunn av alderssvekkelse, dvs. uten at det ble krevet at sykdom var årsak til ervervstapet. Endringen fikk ingen virkning på reglene om grunn og hjelpestønad for denne gruppen.

Av flere grunner ble det etterhvert nødvendig å innskjerpe reglene for rett til uførepensjon. Dette skjedde ved lovendring av juni 1991. Det vises til det som er skrevet i kapittelet om uførepensjon. Den innstramning som skjedde gjaldt imidlertid ikke for grunn- og hjelpestønad – Ot.prp.nr.60 (1990-1991).

Likeledes var varighetskravet i utgangspunktet det samme for alle stønadstyper.

1.2.3.7 Bortfall av hjelpestønad til hjelp i huset for nye tilfeller fra 1992

Med virkning fra 1.1.92 falt retten til hjelpestønad til hjelp i huset bort for krav som ikke var fremmet før denne dato. De som tidligere er tilstått hjelpestønad til dette formål har beholdt sin ytelse. Bakgrunnen for endringen var større overføringer til kommunene til dekning av kommunale hjemmehjelpsordninger i stedet for to ulike ordninger med samme formål – Ot.prp.nr.5 (1991-1992).

1.2.3.8 Heving av minstegrensen for rett til grunnstønad og bortfall av begrensningsregelen for de to høyeste satsene fra 1.1.96

Med virkning fra 1.1.96 ble minstegrensen for rett til grunnstønad hevet til sats 1. (Tidligere 2/3 av sats 1.) Samtidig ble begrensningsregelen for de to høyeste satsene opphevet. Tidligere kunne satsene 4 og 5 tilstås bare dersom utgiftene innbefattet utgifter til transport og minst en annen utgiftstype. Fra 1.1.96 kunne de to høyeste satsene anvendes uavhengig av utgiftstype.

1.2.3.9 Grunnstønadsordningen utvidet til seks satser. Satsene for hjelpestønad til tilsyn og pleie øket

Med virkning fra 1.1.97 ble satsene for grunnstønad utvidet fra fem til seks satser. Samtidig ble de gamle satsene 4 og 5 øket noe. Satsene for hjelpestønad ble også endret idet hjelpestønad til hjelp i huset nå ble satt til sats 0 – tilsvarende sats 1 pr. 31.12.96. Satsen vil bli oppjustert i takt med prisstigningen.

Hjelpestønad til tilsyn og pleie har fortsatt fire satser – satsene 1 – 4. Sats 1 ble imidlertid hevet samtidig som høyeste hjelpestønadssats (sats 4) ble hevet fra 5,6 ganger sats 1 til 6 ganger sats 1. Endringen i både grunnstønads- og hjelpestønadsordningen har ivaretatt Velferdsmodellens målsetting om en sterkere prioritering av stønadsmottakere med de høyeste utgiftene.

Generelt

Vi viser til rundskrivet § 6-3 første ledd – generelt.

Utgiftene som personer kan få dekket må gjelde transportutgiftene som hen selv har. Utgifter til transport som andre har dekkes ikke av grunnstønad, selv om det dekker personens behov. Dette betyr at det blant annet ikke gis grunnstønad til ledsager ved transport.

Transportbehov kan også helt eller delvis dekkes ved ulike spesialkjøretøy som er innvilget av NAV. Utgifter til drift av slike kjøretøy, som for eksempel elektrisk rullestol, elektrisk scooter, Permobil og lignende vil normalt vurderes opp mot folketrygdloven § 6-3 første ledd bokstav a som gjelder drift av tekniske hjelpemidler.

Det er en øvre aldersgrense for rett til grunnstønad for transportutgifter. Det vises til kommentarene til § 6-3 fjerde ledd.

Krav til dokumentasjon

Når det gjelder kravet til dokumentasjon vises det til retningslinjenes generelle del.

I transportsaker må det innhentes medisinske opplysninger. Det må foreligge opplysninger om medisinsk tilstand og varighet, jf. § 6-2, i tillegg bør det foreligge en beskrivelse av funksjonsnivået og forflytningsevnen. Det må også gis en medisinsk vurdering av hvorvidt personen har et nødvendig behov for det aktuelle transportmiddelet. Dersom det er aktuelt, må det også innhentes opplysninger fra spesialist i klinisk psykologi eller psykiater. Se nærmere om eksponeringsterapi under «Varig sykdom og årsakssammenheng».

For å kunne vurdere om det foreligger ekstrautgifter, og om utgiftene er nødvendige, må NAV ha et sammenligningsgrunnlag.

NAV må blant annet undersøke hvor store utgifter personen hadde til transport før den medisinske tilstanden og hvor store utgifter hen har til transport i dag, skjæringstidspunktet.

Ved utgifter til drosje vil hovedregelen være at utgifter må kunne dokumenteres i form av kvitteringer for en periode på minimum tre måneder. Dette er utgifter som vil være særlig lette å dokumentere. Det vises til rundskrivets generelle del.

For noen transportformer er kostnader lette å klarlegge. For offentlig transport legger vi som hovedregel til grunn beregningene som følger av Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) sitt referansebudsjett for forbruksutgifter for ulike aldersgrupper. Se også Trygderettens kjennelse TRR-2016-2281.

Ved drift av bil kan det legges til grunn mer standardiserte betraktninger om drift av bil. Som hovedregel benytter vi SIFOs beregninger for kostnader til drift av bil. Ved utgifter til egen bil kan det også være aktuelt å kreve dokumentasjon i form av forsikringskostnader og andre forhold som enkelt lar seg dokumentere. Dette gjelder særlig der det er aktuelt å vurdere en høyere grunnstønadssats.

Annen relevant dokumentasjon kan være opplysninger fra motorvognregisteret og det historiske motorvognregisteret.

Hovedvilkår

Nærmere om diagnostisering:

[Endret 6/04, 11/04, 8/14, 5/15, 9/19, 1/24]

I alle saker som gjelder et fordyret kosthold på grunn av diett, er det et absolutt krav at diagnosen er fastsatt av relevant spesialist.

I saker som gjelder matvareintoleranse/allergi er det et absolutt vilkår at diagnosen er fastsatt av spesialavdeling/poliklinikk eller av praktiserende spesialist med allergologisk kompetanse. Det betyr ikke at legeerklæringen nødvendigvis skal innhentes fra spesialist, men dersom erklæringen skrives av allmennpraktiserende lege må det komme frem hvor diagnosen er stillet. Hvem som er relevant spesialist og har allergologisk kompetanse har sammenheng med bruk av spesialisttakstene, 176 og 177 g. Dette vil i hovedsak omfatte spesialister i barnesykdommer, venerologi, hudsykdommer, indremedisin (herunder gastroenerolog), lungesykdommer eller øre-nese-hals sykdommer. En begrunnelse for å opprettholde dette kravet, som er en videreføring av tidligere retningslinjer når det gjelder «fødemiddelallergi/intoleranse», er at det anses som særdeles viktig å utrede pasienten bredest mulig, også for annen klinisk sykdom når det er mistanke om matvareallergi eller matvareintoleranse. Legen må selv kunne dokumentere nødvendig kompetanse, ved tvil.

Dersom kravet er begrunnet med matvareallergi eller matvareintoleranse kan det på bakgrunn av nøyaktig sykehistorie, undersøkelser og tilleggsprøver inkludert prikktest, RAST og forsøk med eliminering av mistenkt matvare fra kosten være sannsynliggjort at det dreier seg om matvareallergi/matvareintoleranse. Det skal understrekes at det fortsatt er et krav at diagnosen er fastsatt av slik spesialist som angitt over.

Saker som gjelder matvareallergi – intoleranse bør ofte forelegges rådgivende lege til uttalelse på grunn av de kompliserte medisinske problemstillingene. Rådgivende lege må ta stilling til om diagnostiseringen er foretatt på foreskrevne måte.

En blodprøve (RAST, IgA eller IgE)med påvisning av allergenspesifikke antistoffer kan brukes til å styrke mistanken om matvareallergi, og positiv anti-transglutaminase styrker mistanke om cøliaki. Positiv prikktest eller s-IgE betyr at et individ er sensibilisert med allergenet, dvs. har en immunolgisk reaksjon.

Dersom det foreligger en IgE mediert matvareallergi vil provokasjon med den aktuelle matvaren vanligvis gi en umiddelbar eller rask reaksjon. Matvareallergier som antas og skyldes cellemediert reaksjon, gir ingen umiddelbare symptomer ved provokasjon. Dette er en vanligvis mekanisme bak melke- og eggeallergi. Ved annen overfølsomhet (matvareintoleranse) vil reaksjonen som regel komme senere, men likevel være påvisbar.

Nærmere om fastsetting av virkningstidspunkt ved glutenfritt kosthold

[Tilføyd 7/17]

Dersom diagnosen er fastsatt i henhold til retningslinjene kan virkningstidspunktet settes forut for diagnosefastsettelsen, avhengig av når kravet er mottatt hos NAV. Det må i disse tilfellene undersøkes om vedkommende faktisk var på glutenfritt kosthold i denne perioden. Se Trygderettens prinsippkjennelse TRR-2016-171.

Matvareallergi og matvareintoleranse:

[Endret 11/04, 8/14, 1/15, 9/19, 3/20]

Ca 1-2% av befolkningen har reaksjoner på mat som ikke har sammenheng med pollenallergi. 5% av alle barn mellom 0-3 år har reaksjoner på mat. Disse tilstandene krever vurdering av spesialist med allergologisk kompetanse.

Matvareallergi er en immunologisk reaksjon, dvs. at kroppens immunsystem er involvert i reaksjonen. Matvareallergi er primært er problem i barneårene, som de fleste vokser av seg. Noen har imidlertid matallergier som vedvarer opp i voksen alder. Matvareallergi kan føre til livstruende situasjoner; allergisk sjokk. Prinsipielt kan alle matvarer som inneholder proteiner føre til allergi, men egg, melk, fisk, nøtter, peanøtter, erter, kornprodukter, skalldyr og soya er ansvarlige for nesten alle alvorlige reaksjoner, selv i svært små doser. Kiwi og selleri kan også gi alvorlige reaksjoner, selv i små doser.

Matvareintoleranse/overfølsomhet er uavhengig av immunsystemet, og årsakene kan være mange og er ikke alltid lette å påvise. Reaksjonene er som oftest doseavhengige og sjelden livstruende. Symptomer på overfølsomhet kan være mage og tarm symptomer, i form av diare, kvalme og oppblåsthet, kløe, elveblest, eksem, hevelser i ansiktet, snue/øyeplager og i svært sjeldne tilfelle; astma. Ikke allergisk overfølsomhet mot mat (matvareintoleranse) kan forekomme i alle aldre. Prinsipielt kan det oppstå overfølsomhetsreaksjoner mot alle matvarer som inngår i kostholdet.

Ved matvareintoleranse kan man etter noen år tåle den maten man tidligere reagerte på. Da tilstanden ikke nødvendigvis er varig, må behovet for grunnstønad revurderes hvert 3. år. Ved denne revurderingen skal det foreligge uttalelse fra relevant spesialist. Det skal det ikke rutinemessig kreves provokasjon men spesialisten skal gi en begrunnelse for at både tilstanden fortsatt er tilstede og for hvorfor provokasjon ikke utføres.

Cøliaki

Omarbeidet i sin helhet 05.10.2021

Sist endret 26.01.2024, se overskrifter med endringsmarkering 1/24.

Hveteallergi

[Endret 11/04, 8/14]

Personer med hveteallergi reagerer også på de andre «nordiske» kornsortene som rug, bygg og havre (hvis den er forurenset av hvete), slik at hveteallergi kan være en misvisende diagnose. Hveteallergi diagnostiseres ved hjelp av blodprøver eller prikktest og provokasjonsforsøk. Pasienter med livstruende anafylaktisk reaksjoner skal ikke provoseres, men dette må i så fall begrunnes særskilt. Lidelsen behandles med samme diett som ved cøliaki og tilsvarende sats som ved cøliaki tilstås uten nærmere dokumentasjon av ekstrautgiftene. Hveteallergi er ikke nødvendigvis en livsvarig lidelse. Over halvparten av barna har vokst av seg allergien ved 8 års alder. Disse sakene må derfor revideres av relevant spesialist med regelmessighet hvert 3. år frem til voksen alder (18 år). Dersom provokasjon ikke utføres ved revurdering, skal spesialisten redegjøre for hvorfor dette ikke er utført. Voksne skal revurderes hvert 3. år. Det kreves ikke provokasjonstest da dette hos voksne ofte er forbundet med fare for alvorlig allergisk reaksjon. Det kreves da en erklæring fra fastlegen om at pasienten fortsatt lever på glutenfri diett.

Laktoseintoleranse

[Tilføyd 11/11. Endret 8/14]

I henhold til Statens råd for ernæring og helse, anses ikke melk som en nødvendig del av kostholdet. (Unntak fra dette må gjelde for spedbarn og småbarn.) Melkefri kosthold anses kun å medføre et næringsmessig behov for økt tilførsel av kalsium i form av kalsiumtabletter eller gjennom noe økt inntak av kalsiumholdig kost. Nødvendige ekstrautgifter som følge av laktoseintoleranse vil derfor være utgifter til produkter som går til erstatning for manglende kalsium som melkefritt kosthold medfører. Disse utgiftene anses å være lave.

Det er lang praksis i tilsvarende saker på at krav om grunnstønad til diett uten melk og egg avslås, da slik diett ikke medfører ekstrautgifter av en størrelse som gir rett til grunnstønad. Denne praksis er også stadfestet av trygdretten i en rekke kjennelser jfr. Trygderettskjennelser, TRR-2006-2431, TRR-2007-2360, TRR-2008-784.

For spedbarn og små barn er melk normalt en stor del av den daglige næringstilførsel. Det kan søkes om dekning av melkeerstatningsdrikker fra HELFO, etter forskrift til folketrygdloven § 5-14 – forskriftens § 6.

Kumelkallergi (melkeproteinallergi)

[Tilføyd 8/14]

Laktoseintoleranse og kumelkallergi er forskjellige sykdommer og kan ikke sidestilles. Melkeprotein kan forårsake alvorlige allergiske reaksjoner. Det vanligste er at barnet ikke tolererer noen produkter med melkeprotein. Melkeprotein allergi forekommer hos 2-3 % av småbarn. Symptomene debuterer ofte etter første gangs inntak av melk og kan også gi anafylaktisk reaksjon.

Allergi mot melkeprotein krever nøye diett. En norsk undersøkelse tyder på at små barn på melkefri kost kan ha et et lavere energiinntak og får i seg mindre fett, protein, kalsium, riboflavin og niacin enn andre barn. Melkeprotein allergi har derfor konsekvenser for kosthold og innebærer ekstrautgifter inntil barnet vokser allergien av seg.

De fleste småbarn med kumelkallergi blir tolerante innen sitt tredje leveår. 85-90 % vokser allergien av seg før skolealder.

Det er lang praksis i tilsvarende saker på at krav om grunnstønad til diett uten melk og egg avslås, da slik diett ikke medfører ekstrautgifter av en størrelse som gir rett til grunnstønad. Denne praksis er også stadfestet av trygdretten i en rekke kjennelser jfr. Trygderettskjennelser, TRR-2006-2431, TRR-2007-2360, TRR-2008-784

Det kan etter forskrift til folketrygdloven § 5-14-forskriftens § 6, søkes om dekning av melkeerstatningsprodukter fra HELFO (hydrolysater som Nutramigen, Althera e.l.) som kan brukes for fullt i stedet for melk.

Melk finnes i mange hel- og halvfabrikata. Dette kan ved melkeproteinallegi føre til ekstra tid til matlaging og mindre muligheter til å bruke ferdige produkter. Trygderetten har påpekt at utgifter ved å lage mat fra bunnen av ikke nødvendigvis medfører store ekstrautgifter, men at det tar lengre tid, jf. TRR 2009-131 og TRR 2009-1031.

Cystisk fibrose (cf)

Sykdommen

Cystisk fibrose er en arvelig, medfødt og progredierende sykdom som ikke kan helbredes. Evnen til å danne lettflytende sekret er nedsatt i kjertlene, i luftveiene, i tarmkanalen (inkl. bukspyttkjertelen) og i svettekjertlene.

Sykdommen er bl.a karakterisert av kronisk lungesykdom og feilaktig/utilstrekkelig opptak av føde i tarmkanalen (malabsorpsjon). Sykdommen innebærer blant annet at kroppens slimkjertler utskiller et unormalt seigt slim.

Ved Cystisk fibrose er de ernæringsmessige problemene først og fremst knyttet til energiunderskudd, men mangel på næringsstoffer kan også forekomme. Pasientene trenger betydelig mer energi enn friske personer. Målet med den energirike dietten er at pasienten skal ha en normal ernæringsstatus, normal vekst og utvikling.

Sykdommen forekommer i de fleste tilfeller både som mageaffeksjon og lungeaffeksjon. I enkelte tilfeller forekommer det affeksjon kun av lunger. I takt med progresjonen øker omfanget av slimdannelsen og alle med Cystisk fibrose vil normalt få affeksjon av både mage og lunger.

Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet har beregnet ekstrautgifter ved diett for personer med Cystisk fibrose og mageaffeksjon. Medlemmer som har Cystisk fibrose innvilges grunnstønad uten individuell prøving til dekning av ekstrautgifter ved diett etter følgende tabell:

Vi presiserer at ovennevnte tabell kun refererer til satser som skal dekke ekstrautgifter ved diett. Andre grunnstønadsbetingende ekstrautgifter kommer i tillegg.

Medfødte stoffskiftesykdommer som behandles med proteinreduserte dietter

[Tilføyd 2/16]

Medfødte stoffskiftesykdommer som skyldes feil i omsetningen av aminosyrer, behandles med dietter der mengden protein fra mat er begrenset. I diettene som brukes må det meste av naturlig protein i kosten erstattes med syntetiske proteinerstatninger der aktuelle aminosyrer er fjernet. Proteinerstatningene er tilpasset den enkelte diagnose og gis på blå resept.

I tillegg til proteinerstatninger må de fleste med disse sykdommene leve på diett. Den lille mengde naturlig protein som tåles kommer i hovedsak fra grønnsaker, frukt og annen proteinfattig mat. Dietten tilpasses hver enkelt. All mat må veies for å kontrollere mengdene protein. For å dekke energibehovet og få nok mat, må proteinfrie spesialprodukter brukes i tillegg, dette er for eksempel proteinfritt spesialmel til brød, pasta- og riserstatninger.

Fenylketonuri eller PKU er vanligst av disse tilstandene. Fenylketonuri er en medfødt arvelig tilstand som ubehandlet fører til alvorlig psykisk og fysisk utviklingshemning. Nye tilfeller oppdages på screeningprøver av nyfødte, og diettbehandlingen starter før barnet blir skadet. Behandlingen er livslang.

Tyrosinemi type 1 behandles med tilsvarende diett som Fenylketonuri.

Andre diagnoser med tilsvarende behov for proteinreduserte dietter.

Det foretas i dag en utvidet nyfødtscreening, og det oppdages flere tilstander hvor det er behov for proteinredusert diett tilsvarende den man har ved fenylketonuri og tyrosinemi for å forebygge/forhinde kognitive og fysiske skader. Aktuelle tilstander som oppdages under screening i dag er:

• Propionsyreemi (PA)
• Metylmalonsyreemi (MMA)
• Isovaleriansyreemi (IVA)
• Glutarsyreuri type 1 (GA1)
• Maple syrup urin disease (MSUD)
• Homocystinuri (HCU
• Lysinurisk proteinintoleranse
• OCT
• 3 MCC-defekt
• Gamt-defekt

Alle disse tilstandene er sjeldne, og følges vanligvis av lege og klinisk ernæringsfysiolog ved universitetssykehus.

Enkelte får sin ernæring via ernæringssonde (peg) direkte inn i magesekken. Dette da deres nevrologiske tilstand gjør at de ikke kan spise eller fordi det er behov for et svært jevnt tilskudd av energi gjennom døgnet. Ernæringssonde kan også være nødvendig fordi de har så mye ubehag og kvalme at de ikke klarer å få i seg nok næring. Ved sondeernæring fås næringstilskuddet på blå resept, og disse har da vanligvis ikke så store ekstrautgifter til diett. Nasjonalt råd for ernæring har beregnet ekstrautgifter ved diett for personer med Fenylketonuri. Medlemmer med Fenylketonuri og Tyrosinemi type 1 innvilges uten individuell prøving grunnstønad til dekning av ekstrautgifter ved diett etter følgende tabell:

Vi presiserer at ovennevnte tabell kun refererer til satser som skal dekke ekstrautgifter ved diett. Andre grunnstønadsbetingende ekstrautgifter kommer i tillegg.

For de andre diagnosene med tilsvarende behov for proteinredusert diett vil følgende gjelde:

• For dem som ikke bruker sondeernæring (peg) vil deres ekstrautgifter ved diett tilsvare utgiftene ved Fenylketonuri og Tyrosinemi 1. Disse innvilges grunnstønad uten individuell prøving etter samme tabell som Fenylketonuri/Tyrosinemi 1
• De som får sondeernæring(peg) har vanligvis ikke så store ekstrautgifter ved diett at det er aktuelt med grunnstønad. Dersom det likevel søkes om grunnstønad må den medisinske tilstanden begrunnes særskilt og ekstrautgiftene må dokumenteres på vanlig måte.

Familiær hyperkolestrolomi (FH)

[Endret 09/09, 4/10, 7/10, 9/13, 3/14]

Arbeids- og velferdsdirektoratet har på bakgrunn av den nye konklusjonen fra medisinsk hold vedrørende vurderingen av fordyret kosthold ved Familiær Hyperkolesterolemi funnet at diagnosen kan være stønadsberettiget. Kostholdskravene som følge av diagnosen vil kunne være å anse som en diett. I forhold til tidligere brev fra 2008 går altså direktoratet tilbake på at diagnosen i seg selv ikke kan være stønadsberettiget.

FH er en arvelig tilstand som forekommer hos 1 av 300 personer og som medfører økt risiko for hjerte- og karsykdommer. Den viser seg ved markert forhøyet nivå av LDL-kolesterol i blodet.

Tilstanden arves vanligvis fra en av foreldrene (50 % risiko for arvelig overføring). I sjeldne tilfeller arves genfeilen fra begge foreldrene (homozygot FH). Hos disse er kolesterolnivået særdeles høyt og risikoen for hjertesykdom enda høyere.

Formålet med behandlingen ved FH er å redusere risikoen for fremtidig sykdom. Behandlingen består i å følge kostholdsråd, redusere evt. andre risikofaktorer for hjerte- og karsykdom og bruk av kolesterolreduserende medikamenter.

Personer med FH kan i noen tilfeller få grunnstønad på grunn av fordyret kosthold, men hvert tilfelle må vurderes individuelt med hensyn til om dietten er så vidt kostbar at vilkårene for grunnstønad er oppfylt. I denne vurderingen kommer det inn helt individuelle forhold. Ved fremsettelse av krav om grunnstønad til diett første gang må det foreligge erklæring fra relevant spesialist som bekrefter diagnosen, og opplyser om bruk og virkning av kolesterolreduserende medikamenter. Det må av erklæringen fremgå at det er viktig at en streng diett følges på grunn av tilstandens alvorlighetsgrad. Enkelte vil også måtte spise mer for å opprettholde energinntaket for å unngå uønsket vektreduksjon. Dette må i så fall dokumenteres.

Det vil på bakgrunn av opplysningene over, og etter en samlet vurdering, kunne være aktuelt å tilstå grunnstønad til diett ved denne diagnosen.

Spesielt i følgende tilfeller må en anta at det er nødvendig med mer omfattende kostholdsomlegginger:

• Homozygot FH
• FH-personer som ikke kan bruke kolesterolreduserende medikamenter, for eksempel på grunn av bivirkninger
• FH-personer som oppnår ingen eller liten reduksjon i kolesterolnivået i blod ved hjelp av medikamenter
• FH-personer med særlig forhøyet sykdomsrisiko, ut fra familiær historie eller andre forhold

Det presiseres at ovennevnte tilfeller er ment som eksempler der det er mer sannsynlig at kostomleggelsen er særlig viktig. Hvert tilfelle, også øvrige tilfelle av FH, må imidlertid vurderes individuelt hvor det foretas en vurdering av om de nødvendige ekstrautgiftene kan anses å overstige sats 1. Dette fremkommer også i trygderettskjennelse av 21. des. 2012, ankesak 12/01624 [TRR-2012-1624].

Diagnosen er livsvarig, men ved eventuelle betydelige medisinske fremskritt, spesielt hva gjelder medikamentell behandling, kan det åpnes for revurdering av saken.

Epilepsi og ketogen diett

[Tilføyd 11/11]

Arbeids- og velferdsdirektoratet har på bakgrunn av informasjon fra spesialister innenfor epilepsibehandling kommet til at personer med behandlingsresistent epilepsi kan ha rett til grunnstønad i forbindelse med fordyret kosthold.

Enkelte epilepsipasienter responderer ikke på medikamentell behandling, men får tilfredsstillende anfallskontroll med ketogen diett, noe som vil være dyrere enn normalkostholdet.

Behandlingen benyttes både hos barn og voksne, men man har hatt best utbygget tilbud for barn ved norske sykehus.

I en del tilfeller fører streng gjennomføring av denne dietten til betydelig reduksjon av epileptiske anfall og bidrar slik til at pasienten får en vesentlig bedre helse og livskvalitet. Utredning og behandling er krevende, og kontroll må utføres i spesialavdeling. Pasientene må kontrolleres regelmessig også etter at dietten er igangsatt. Dietten er tid- og ressurskrevende. Det skal være et bestemt forhold mellom fett og karbohydrat/protein (fett: karbohydrat/protein skal ha ratio 2-4:1), og de forskjellige bestanddelene må veies nøyaktig. Pasientene ikke kan benytte ferdige produkter, men må lage maten selv av rene råvarer, dyre oljer etc.

Det må foreligge dokumentasjon og beskrivelse fra spesialist om følgende:

• medikamentell behandling har vært grundig utprøvd uten tilstrekkelig effekt eller at medikamentell behandling ikke kan benyttes pga bivirkninger
• ketogen diett har gitt betydelig reduksjon av anfallsfrekvens
• utredning og behandlingsutprøving er gjennomført i spesialsykehus/spesialavdeling
• regelmessig kontroll/oppfølging skjer ved hjelp av personell med spesialkompetanse.

Det må også foreligge beskrivelse av dietten fra ernæringsfysiolog.

Ved søknad om grunnstønad må utgifter til mat dokumenteres. Utgifter til nødvendige kosttilskudd medregnes.

Hver sak vurderes individuelt med hensyn til om brukers diett er så vidt kostbar at vilkårene for grunnstønad er oppfylt. Bruker har ikke lenger krav på grunnstønad dersom diettbehandlingen avsluttes. Vedtaket tas opp til ny vurdering etter 2-3 år.

Nødvendige utgifter til diett

[Endret 6/13, 2/19, 5/21]

Ekstrautgifter ved fordyret kosthold på grunn av diett gir i likhet med andre utgifter kun rett til grunnstønad dersom de er nødvendige. Ved vurderingen av hvilke ekstrautgifter som er nødvendige legges det avgjørende vekt på om dietten er vitenskapelig dokumentert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis. Dersom det er vanskelig å fastslå hvorvidt dietten er alminnelig anerkjent i medisinsk praksis, må det foretas en vurdering der det tas hensyn til alvorlighetsgraden av den aktuelle sykdommen, risikoen for komplikasjoner som svekker ernæringen, sammen med sannsynligheten for at dietten lindrer plagene. Vurderingen må baseres på uttalelse fra spesialavdeling/poliklinikk eller praktiserende spesialist med allergologisk kompetanse.

Det vises i denne sammenheng til Trygderettens kjennelse nr. 00/03422 [TRR-2000-3422] hvor Trygderetten presiserer:

«Retten vil for ordens skyld presisere at for enkelte diagnoser, for eksempel MBD, autisme mv., har man så vidt retten kjenner til, så langt ikke funnet grunnlag for å se bort fra manglende vitenskapelig anerkjennelse av at diett kan avhjelpe tilstanden.»

Det er et krav at alle elementer i dietten må anbefales og det må kunne dokumenteres at de er nødvendige. Dette gjelder kanskje særlig tilskudd av vitaminer og mineraler. Se også Trygderettens kjennelse nr. 00/04067 [TRR-2000-4067], hvor Trygderetten setter spørsmålstegn ved nødvendigheten av blant annet «aloe vera, grønn te, og kamille».

For enkelte diagnoser er det gitt retningslinjer for hvilken grunnstønadssats ekstrautgiftene til den aktuelle diett medfører. Dette gjelder grunnstønad på grunn av cystisk fibrose, fenylketonuri (PKU/Føllings sykdom), tyrosinemi og cøliaki.

Matutgifter for friske personer

[Endret 11/11, 6/13, 2/19, 11/22]

Se også ovenfor under «Begrepet ekstrautgifter».

Det var for visse diagnoser i flere år en fast praksis for at fradraget ved fastsettelsen av ekstrautgiftene ved «fordyret kosthold ved diett» skulle sammenliknes med Helsedirektoratets anbefalte sunne kosthold. I 2002 ble det imidlertid inntatt i rundskrivet at en ved vurderingen av kostholdsutgifter til friske personer i samme situasjon kunne benytte opplysninger fra SIFOs Standardbudsjett(i dag SIFOs Referansebudsjett). I praksis fortsatte Trygderetten og deler av etaten å benytte Helsedirektoratets anbefalte sunne kosthold som standardfradrag.

Ved kjennelse av 8. juni 2012, i ankesak 11/02011 [TRR-2011-2011] har Trygderetten uttalt følgende om hvordan fradraget ved fastsettelse av ekstrautgifter til fordyret kosthold skal fastsettes:

«Det er et utpreget skjønnsspørsmål hvordan et standardfradrag i forbindelse med grunnstønad til ekstrautgifter til kost skal beregnes. Retten legger for sin del til grunn at det ligger innenfor NAVs frie skjønn å avgjøre hvordan fradraget skal fastsettes, og har ut fra dette ikke noe grunnlag for å si at NAVs standpunkt her er i strid med loven, selv om det er et annet enn det Trygderetten har inntatt. Retten skal likevel bemerke at den oppfatter det som en standpunktendring, eller i det minste en presisering».

Trygderetten uttalte i tillegg at denne tolkningen også er til brukerens fordel, og la derfor dette til grunn.

På bakgrunn av kjennelsen og en vurdering av SIFOs Referansebudsjett sammenliknet med Helsedirektoratets anbefalte sunne kosthold, har direktoratet kommet til at etaten skal endre praksis. Rundskrivet endres fra «kan» til «skal». Det vil si at man fra rundskrivsendringen 1. juni 2013 skal benytte SIFOs Referansebudsjett til hjelp ved sammenlikningen med friske personer i samme situasjon (fradragsfastsettelsen). Dette da SIFOs Referansebudsjett i større grad gjenspeiler det gjennomsnittet av befolkningen har i kostholdsutgifter.

SIFOs Referansebudsjett for forbruksutgifter har tabell som viser utgifter til mat og drikke i kroner pr. måned for friske personer ved ulike aldersintervall og kjønn. Tabellen oppdateres normalt en gang i året. Referansebudsjettet – kalkulator - OsloMet

Kostnadsintervallene som tabellen fremviser er ikke absolutte for vurderingen av hvilke matutgifter vedkommende hadde som frisk. Medlemmer kan ha høyere eller lavere matutgifter pr. måned enn det som framkommer av tabellen. Tabellen er et hjelpemiddel som skal lette beregningen av ekstrautgifter til fordyret kosthold ved diett, når det ikke lar seg gjøre å dokumentere tidligere utgifter.

Dokumentasjon av ekstrautgiftene

[Endret 2/19, 5/21]

For personer som faller inn under utmålingsreglene i retningslinjene for personer med cystisk fibrose, fenylketonuri, eller cøliaki er det ikke nødvendig med dokumentasjon av ekstrautgiftene.

I alle andre tilfeller gjelder den generelle hovedregel, om at dietten må være alminnelig anerkjent i medisinsk praksis og det må kunne sannsynliggjøres at den avhjelper den aktuelle lidelse. Den aktuelle diett må beskrives og kostnadene beregnes. Det skal igjen understrekes at det kun er nødvendige ekstrautgifter som utløser rett til grunnstønad. Det må i denne sammenheng også undersøkes om elementer i dietten dekkes etter § 5-14 eller § 5-22. Dette kan for eksempel gjelde næringsdrikker eller andre næringsmidler slik dette fremkommer på Statens Næringsmiddelstilsyns liste over. «Næringsmidler til spesielle medisinske formål.»

Når man har fastslått utgiftene til medlemmets kosthold, må det gjøres fradrag for matutgifter som alle har.

Ekstrautgifter til forsøksvirksomhet gir generelt ikke rett til grunnstønad, selv om det angis bedring hos enkelte etter subjektiv vurdering og/eller dette støttes fra medisinsk hold.

Utgifter til legemiddel gir ikke rett til grunnstønad. Med legemiddel menes «bruksferdig tilberedning av stoff eller droge som bare kan utleveres fra apotek, og som brukes til å forebygge, lege eller lindre sykdom eller smerte». Elementer i dietter som kommer inn under begrepet «legemiddel» kan derfor ikke gi grunnlag for grunnstønad. Slike utgifter må eventuelt søkes dekket pliktmessig etter § 5-14 eller bidrag etter § 5-22.

Dokumentasjon av ekstrautgiftene

[Endret 4/14]

Som hovedregel bør slike ekstrautgifter dokumenteres ved hjelp av kvitteringer for en periode på minimum tre måneder, sammen med en sannsynliggjøring i form av en spesifikasjon av utgiftene. En slik spesifikasjon bør være i form av en oversikt over behovet for gjenanskaffelser og vaskehyppighet. Det må tas hensyn til utgifter som også friske har. Se SIFO's Standardbudsjett for forbruksutgifter.

Hyperkinetiske forstyrrelser

[Tilføyd 2/19, endret 10/20, 1/23, 5/23]

Det innvilges grunnstønad sats 1 til barn under 18 år med hyperkinetiske forstyrrelser (ADHD, hyperaktivitet m.v.) til dekning av ekstrautgifter ved klesslitasje uten individuell prøving. For denne diagnosegruppen er ekstrautgiftene beregnet av Statens institutt for forbruksforskning (SIFO). Derfor vil individuell dokumentasjon være overflødig. Vi viser til dette rundskrivet § 6-3 første ledd – Generelt, Dokumentasjon av ekstrautgiftene.

I ICD-10 inndeles hyperkinetiske forstyrrelser i følgende undergrupper:

F90.0 Forstyrrelser av aktivitet og oppmerksomhet

F90.1 Hyperkinetisk atferdsforstyrrelse

F90.8 Andre spesifiserte hyperkinetiske forstyrrelser

F90.9 Andre uspesifiserte hyperkinetiske forstyrrelser

Diagnoselistene omfatter forstyrrelser både med og uten hyperaktiv atferd. Ordningen gjelder kun barn med hyperaktiv atferd. Derfor er det en forutsetning at det fremgår av de medisinske opplysningene at barnet har hyperaktiv adferd. Det er ikke tilstrekkelig at det bare oppgis diagnosekode eller diagnose.

Psoriasis og eksem

[Tilføyd 2/19, endret 3/20]

Frem til mars 2019 ble grunnstønad til klesslitasje som følge av psoriasis og atopisk eksem svært sjelden tilstått, jf. TRR 2006-99, TRR 2011-325, TRR 2011-2016.

Ved statsbudsjettet 2019 ble det besluttet å foreta en oppmyking av gjeldende stønadspraksis. Bakgrunnen for praksisendringen er beregninger foretatt av Statens institutt for forbruksforskning (SIFO), som ble foretatt i juni 2018. Oppmykingen av praksis fra 1. mars 2019 vil innebære at flere vil kunne få grunnstønad. Personer med iktyose vil også omfattes av praksisendringen. Sykdommen varierer mye fra person til person, både i intensitet, utbredelse på kroppen og behandling. Det må derfor gjøres en konkret vurdering i hver sak ut fra dokumenterte ekstrautgifter og medisinske opplysninger fra lege.

NAV må i tillegg innhente opplysninger fra legen om:

• Hvordan hudlidelsen karakteriseres
• Hvor store områder av kroppen som er affisert og hvor på kroppen
• Hvordan hudlidelsen behandles
• Om det er sesongvariasjoner

Folketrygdlovens kapittel 5

Når det gjelder folketrygdloven, er det først og fremst utgifter som kan dekkes etter kapittel 5 som er aktuelt. Men i og med at verken egenandeler til helsetjenester eller legemidler nå kan gi rett til grunnstønad, blir forholdet mer ryddig enn etter tidligere lov. Det medfører imidlertid at det først må undersøkes om en utgift kan dekkes pliktmessig eller etter bidragsordningen i kapittel 5 før det kan være aktuelt å vurdere grunnstønad.

Folketrygdlovens kapittel 6

Utgifter som etter sin art kan gi rett til hjelpestønad etter lovens § 6-4 og § 6-5 kan ikke gi rett til grunnstønad.

Folketrygdlovens kapitler 10 og 11

I enkelte tilfeller har et medlem ekstrautgifter som kan dekkes § 10-7 og § 11-7 som grunnstønad. Når vilkårene for grunnstønad ellers er oppfylt, skal denne stønadsformen anvendes før stønad etter kapitlene 10 og 11.

Folketrygdloven § 9-10 til § 9-12, pleiepenger

[Endret 10/02]

Formålet med pleiepenger etter folketrygdloven § 9-10 til § 9-12 er å kompensere for bortfall av arbeidsinntekt for yrkesaktive i forbindelse med barns eller barnepassers sykdom, barns funksjonshemming eller pleie av nære pårørende i livets sluttfase. Pleiepenger har ikke sammenfallende formål med grunnstønad, og grunnstønad kan derfor ytes uavhengig av om det ytes pleiepenger til pårørende.

HVPU-reformen – Avviklingsloven av 10. juni 1988

[Endret 10/02]

Kommunene har et særskilt ansvar for psykisk utviklingshemmede etter HVPU-reformen med virkning fra 1. januar 1991, jf. ovennevnte lov § 1. Psykisk utviklingshemmede skal så langt som mulig leve og behandles likt med andre mennesker. Psykisk utviklingshemmede har derfor krav på grunnstønad på lik linje med andre personer dersom vilkårene for stønaden er oppfylt. Kommentarene nedenfor angående forholdet mellom grunnstønad og andre lover gjelder derfor også for psykisk utviklingshemmede.

Opplæringsloven (lov av 17. juni 1998 nr. 61)

[Endret 10/02]

Elever som ikke har eller kan få tilfredstillende utbytte av det ordinære undervisningstilbudet, har rett til spesialundervisning, jf. lovens § 5-1 første ledd. Det skal alltid foreligge en sakkyndig vurdering av elevens særlige behov før det fattes vedtak om spesialundervisning, jf. lovens § 5-3. Slik spesialundervisning skal ytes pliktmessig av kommunen. Barn under opplæringspliktig alder kan også ha rett til spesialpedagogisk hjelp, jf. lovens § 5-7. Slik hjelp kan være knyttet til barnehage, skole, sosiale- eller medisinske institusjoner el., eller være organisert som eget tiltak. Det følger av opplæringslovens kap. 7 at nødvendig transport i forbindelse med slik spesialpedagogisk skal dekkes av kommunen. Transport til slike tiltak gir derfor ikke rett til grunnstønad.

Lov om barneverntjenester av 17. juli 1992

[Endret 10/02, 12/10. Helt omarbeidet 4/14]

Etter barnevernlovens § 4-8 annet og tredje ledd og § 4-12 kan barneverntjenesten etter visse vilkår fatte vedtak om omsorgsovertagelse. Nedenstående retningslinjer gjelder kun for slike tilfelle. I henhold til § 4-14 foreligger i slike tilfelle følgende plasseringsalternativer.

1. i fosterhjem jf. § 4-22
2. i institusjon som er med i fylkeskommunens plan etter § 5-1, jf. § 5-2 eller
3. i opplærings- eller behandlingsinstitusjon når dette er nødvendig når barnet er funksjonshemmet.

Retten til grunnstønad faller som hovedregel ikke bort på grunn av omsorgsovertagelse. Ekstrautgifter til særskilt kosthold og klesslitasje som barnet har på grunn av sykdom mv. er grunnstønadsbetingende utgift uansett hvilke av de ovennevnte plasseringsformene som er nyttet. Grunnstønad på grunn av ekstrautgifter til telefon og transport som barnet oppebærer før omsorgsovertagelsen, må prøves på nytt med henblikk på om det foreligger vesentlig endring, jf. folketrygdlovens § 6-7 revurdering.

Grunn- og hjelpestønad skal gå til de som har den daglige omsorgen for barnet. Det følger derfor av ftrl. § 22-3 b at grunn- og hjelpestønad til barn som er plassert i fosterhjem, skal utbetales til fosterforeldrene. Ved plassering i statlige og kommunale beredskapshjem eller foreløpige hjem før et endelig fosterhjem, skjer utbetaling av stønaden til det kommunale barnevernet.

Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m.(helse- og omsorgstjenesteloven)

Bestemmelsene i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 viderefører i all hovedsak gjeldende rett etter kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven.

Kommunen har plikt til å sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester, jf. lovens § 3-1. Kommunens ansvar omfatter offentlig organiserte helse- og omsorgstjenester som ikke hører under stat eller fylkeskommune. For å oppfylle ansvaret etter § 3-1 skal kommunen blant annet tilby de tjenester som fremgår av § 3-2, og herunder de helse- og omsorgstjenester som fremgår av pkt. 6 bokstav a til d.

I praksis er det kommunens økonomi og egne prioriteringer som er bestemmende for omfanget av den hjelp den enkelte får. Det kan være forskjeller kommunene i mellom når det gjelder omfanget av hjelp i tilnærmet samme situasjoner.

Sosial- og helsedepartementet uttalte i september 1993 at tilbud etter sosia.ltjeneste.loven skal anses som subsidiære i forhold til rettigheter etter folketrygdloven. Dette prinsippet medfører at krav om grunnstønad ikke kan avslås med den begrunnelse at vedkommende kan søke om hjelp etter sosialtjenesteloven. Det kan imidlertid tas hensyn til allerede tilståtte sosialtjenester dersom disse ytelsene helt eller delvis dekker det samme behovet som grunnstønad er ment å dekke.

Det følger av bestemmelsen i helse- og omsorgstjenesteloven § 11-2 at den som mottar helse- og omsorgstjenester fra kommunen har plikt til å betale vederlag, dersom det er fastsatt i lov eller forskrift.

Utgifter som skal dekkes av vederlaget til kommunen, ligger i bunnen i forhold til grunnstønad. Ekstrautgifter f.eks. til klesslitasje, særskilt kosthold, ekstra transportutgifter skal avgjøres etter en konkret vurdering. Når det gjelder øvrige ekstrautgifter på grunn av uførhet kommer denne gruppen ikke i noen særstilling.

Om forholdet til fylkeskommunale/kommunale transportordninger, se kommentarer i dette rundskrivet under § 6-3 første ledd bokstav b.

Lov om pasient- og brukerrettigheter, helsepersonelloven og spesialisthelsetjenesteloven

[Endret 10/02, 4/14]

Den 1. januar 2001 trådte pasientrettighetsloven (lov av 2. juli 1999 nr. 63), helsepersonelloven ( lov av 2. juli 1999 nr. 64) og spesialisthelsetjenesteloven (lov av 2. juli 1999 nr. 61) i kraft. Det fremgår av disse lovene at pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp, nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten og til nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten.

Forholdet til folketrygdloven reguleres stort sett av folketrygdloven § 6-8. Ekstrautgifter til diett mv. under opphold på helseinstitusjon antas å gå inn i kostholdet som dekkes av institusjonen. Ekstrautgifter til klesslitasje mv. kan være en grunnstønadsberettigende ekstrautgift. Rettigheter til foreldre som oppholder seg på sykehus på grunn av sykt barn reguleres i en egen forskrift gitt med hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven. Det kan ikke tilstås grunnstønad til dekning av ekstrautgifter som dekkes av institusjonen etter nevnte forskrift. Dersom det foreligger ekstrautgifter som ikke dekkes etter denne forskriften, kan grunnstønad tilstås dersom vilkårene er oppfylt.

Overgangsbestemmelser

Etter lovens § 26-2 skal den – som når denne lov trer i kraft – mottar en løpende ytelse etter tidligere folketrygdlov, beholde denne ytelsen dersom den er større enn den ytelsen vedkommende har rett til etter den nye loven.

Det betyr at et medlem som tidligere er tilstått sats 1 enten fordi utgiftene var høyere enn 2/3 av sats én eller etter den tidligere dispensasjonsbestemmelsen i grunn- og hjelpestønadsforskriftens § 6 nr. 2 beholder grunnstønaden selv om vedkommende ikke lenger fyller vilkårene for rett til grunnstønad etter de nye reglene. Dersom vedkommende søker om forhøyet grunnstønad på grunn av utgifter til et annet formål som kan godkjennes etter ny lov eller økte utgifter til samme formål som tidligere og formålet omfattes av bokstav a – g, må alle utgiftene ses på på nytt. Ved sammenslåing skal den "gamle" sats 1 regnes med med et beløp tilsvarende 2/3 av sats 1. Dersom utgiftene kan dokumenteres å være høyere, legges faktisk utgift til grunn. Tilsvarende gjelder dersom det dreier seg om høyere «gammel sats».

Eksempel:

Et medlem er tidligere tilstått sats 1 til telefon for å bryte en isolert tilværelse etter dispensasjonsbestemmelsene. Etter ny folketrygds ikrafttreden blir vedkommende tilstått sats 1 til transport. Regnestykke blir da slik: 2/3 av sats 1 + sats 1= sats 2.

Eksempel:

Et medlem oppebærer sats 1 på grunn av medisinutgifter. Utgiftene utgjorde den gang grunnstønadsvedtaket ble fattet et beløp mellom sats 1 og sats 2. Utgiftene er nå økt og det søkes om bidrag. Utgifter som overstiger sats 1 må anses for samlet økning.

Sykdomsbegrep og pleiebehov

Innholdet svarer til hovedinnholdet i den tidligere bestemmelsen i lovens § 8-2 første ledd bokstav b. Begrepene varig og sykdom, skade eller lyte er nærmere omtalt ovenfor i kommetaren til § 6-2 første ledd. Særskilt tilsyn og pleie er ikke nærmere definert, men innholdet svarer til det som mennesker i sin alminnelighet legger i begrepene, dvs. tilsyn eller hjelp til personlige gjøremål som andre mennesker ikke trenger.

Det er ikke fastsatt noen nedre eller øvre aldersgrense for rett til hjelpestønad, verken i folketrygdloven eller i forarbeidene. Hjelpestønad til særskilt tilsyn og pleie kan derfor også ytes til små barn. Det vises nærmere til kommentarer til paragrafens fjerde ledd. Det samme gjelder eldre mennesker. Det er størrelsen på det private hjelpebehovet som avgjør om hjelpestønad kan tilstås også i disse tilfellene.

For visse typer lidelser er det gitt nærmere retningslinjer når det gjelder alderen, se «Rikstrygdeverkets retningslinjer om hjelpestønad/forhøyet hjelpestønad for visse typer lidelser» etter kommentarene til § 6-4.

Krav til årsakssammenheng

[Endret 11/01]

Det må være årsakssammenheng mellom medlemmets lidelser og hjelpebehovet. For å belyse medlemmets hjelpebehov, er det nødvendig å innhente medisinske og sosiale opplysninger.

Nødvendig hjelp

For at hjelpestønad skal kunne ytes, må det anses som nødvendig for medlemmet med særskilt tilsyn og pleie utover det som dekkes av offentlig hjelpeordning. Det kan vanskelig stilles opp generelle retningslinjer for hva som skal betraktes som nødvendig. Dette må vurderes skjønnsmessig i hvert enkelt tilfelle.

Krav til hjelpebehovets varighet

Behovet for hjelp kan i visse tilfelle vare kortere tid enn selve lidelsen. Dette skyldes at andre forhold av betydning enn de medisinske endrer seg, f.eks. at medlemmets (den hjelpetrengendes) ektefelle vil bli pensjonist innen en viss tid, slik at det kan ventes noe mer vederlagsfri hjelp. Etter sitt formål skal imidlertid hjelpestønad dekke hjelpebehov av varig karakter. Selv om varighetskravet i lovbestemmelsen formelt er knyttet til den medisinske tilstanden, kreves det i praksis at også hjelpebehovet skal være av en viss varighet. Som utgangspunkt må hjelpebehovet vare i 2 – 3 år eller mer for å kunne betraktes som langvarig.

Varighet når hjelpebehovet veksler i intensitet/opptrer periodevis

[Endret 11/01]

Når hjelpebehovet opptrer periodevis, betraktes det som varig hvis det er stadig tilbakevendende over lengre tid. F.eks. gjelder dette ved en del kroniske eller varige sykdommer som veksler mellom gode og dårlige perioder. Dette kan gjelde både somatiske og psykiske sykdommer.

Andre langvarige sykdommer krever periodevis intensiv behandling der hjelpebehovet øker. F.eks. gjelder dette systemsykdommer som Leukemi. Vedrørende slike sykdommer hos barn og ungdommer under 18 år, kan dette også gjelde forholdet til ulike hjelpestønadssatser, se kommentarer til § 6-5 forhøyet hjelpestønad.

Dersom særlige grunner tilsier det, kan det lempes noe på kravet til hjelpebehovets varighet. Slike særlige grunner foreligger f. eks. når medlemmets hjelpebehov er særskilt stort. Dette kan f. eks være tilfelle for barn som behandles for klumpfot. Det kreves i disse tilfellene betydelig innsats fra foreldrene i den første tiden for å følge opp behandlingen (skinnebehandling). Tilstanden anses imidlertid ikke å være av en slik art at hjelpebehovet vil være like stort etter hvert som tilstanden bedres.

Ved tvil om hjelpebehovets varighet

I enkelte tilfelle vil det være usikkert om hjelpebehovet vil vare så lenge som nevnt ovenfor. Da bør man i rimelig grad la tvilen komme medlemmet til gode, jf. eksempelet ovenfor om at medlemmets ektefelle sannsynligvis vil gå av med pensjon før det ordinære varighetskravet er nådd.

Et livsvarig hjelpebehov betraktes alltid som varig selv om medlemmets lidelse medfører at han dør – eller sannsynligvis vil dø – før to år er gått.

Privat pleieforhold

[Endret 11/01]

Det må foreligge et privat pleieforhold for rett til hjelpestønad. Uttrykket «privat» innebærer en presisering av gjeldende rett. Dette innebærer at pleie som utføres av f. eks. hjemmesykepleien eller hjemmebaserte tjenester ikke gir rett til hjelpestønad.

Et privat pleieforhold foreligger når noen – f.eks. foreldre, ekte-felle, barn, naboer eller andre – utfører arbeidet med tilsy-net/pleien.

Dersom den hjelpetrengende ikke er i stand til å etablere et privat pleieforhold før krav om hjelpestønad fremmes, f.eks. fordi vedkommende ikke har økonomi til å leie hjelp, er det tilstrekkelig at det er på det rene at et pleie- og tilsynsforhold etableres når hjelpestønad tilstås.

Avgrensning mot andre ytelser etter folketrygdloven og andre lover

Det er hverken i forarbeidene eller i loven nevnt noe generelt om forholdet mellom hjelpestønad og andre bestemmelser i folketrygdloven eller andre lover med helt eller delvis samme formål. I enkelte tilfeller er forholdet mellom hjelpestønad og ytelse etter annen lov regulert direkte i folketrygdloven. Som eksempel vises det til paragrafens første ledd siste punktum der det fremgår at barn som er plassert i fosterhjem etter barnevernlovens § 4-14 skal likestilles med privat pleieforhold og sjette ledd som klargjør at omsorgslønn etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6 er subsidiær i forhold til hjelpestønaden.

Forholdet mellom hjelpestønad og andre ytelser eller tjenester med samme formål etter denne eller andre lover, har stor betydning for om vilkårene for rett til hjelpestønad er oppfylt. Utgangspunktet for vurderingen av hvilken lov eller ytelse som er primær i forhold til den andre, er hvilken av dem som er mest rettighetspreget.

I dette avsnittet redegjøres det for de prinsipper og den praksis på dette området som har etablert seg.

Forholdet til andre bestemmelser i folketrygdloven

Bidrag til spesielle formål etter § 5-22

Trygden kan yte bidrag til dekning av helsetjenester når utgiftene ikke ellers dekkes etter denne lov eller andre lover. Når vilkårene for rett til hjelpestønad er oppfylt, skal denne ytelsen anvendes før det kan bli aktuelt å yte bidrag etter § 5-22.

Pleiepenger etter § 9-10 til § 9-12

[Endret 11/01]

Pleiepenger etter § 9-10 og § 9-11 ytes så lenge det er nødvendig for behandlingen og rehabiliteringen av det enkelte barn. Pleiepenger etter § 9-12 ytes i opptil 20 dager for hver pasient. Formålet med pleiepenger er å kompensere for bortfall av arbeidsinntekt for yrkesaktive i forbindelse med barns eller barnepassers sykdom, barns funksjonshemming og pleie av nære pårørende i livets sluttfase.

Pleiepenger har delvis sammenfallende formål med hjelpestønad. Pleiepenger skal imidlertid kompensere for tapt arbeidsinntekt for foreldrene, mens hjelpestønad ytes som kompensasjon for utgifter til et privat pleieforhold på grunn av barnets behov for særskilt tilsyn og pleie på grunn av varig sykdom, skade eller lyte. I de tilfellene hvor det tilstås pleiepenger til en av foreldrene, antas det at barnet vil ha et omfattende behov for særskilt tilsyn og pleie på grunn av den medisinske tilstanden. Rikstrygdeverket finner derfor at hjelpestønad kan tilstås uavhengig av om en av foreldrene er tilstått pleiepenger.

Forholdet til andre lover

Generelt

[Endret 4/14]

Folketrygdloven er en rettighetslov og ligger «i bunnen» i forhold til andre lover som har ytelser med samme formål, men med mindre rettighetspreg. Det er særlig vilkåret om privat pleieforhold som gjør at det er viktig å vite i hvilken grad ytelse med samme formål er en rettighet/ytes pliktmessig etter den andre loven. Av den grunn må man ha kunnskap om andre lover av denne kategori. Dette fordi hjelpestønaden ikke ligger «i bunnen» der medlemmet får dekket sitt ekstraordinære hjelpebehov som følge av pliktmessige tiltak fra det offentlige i medhold av lov eller forskrift. Det samme gjelder i en del tilfeller der offentlig hjelp faktisk blir gitt.

Kort om HVPU-reformen

[Endret 11/01, 4/14]

Psykisk utviklingshemmede har som hovedregel krav på hjelpestønad til tilsyn og pleie som alle andre som fyller vilkårene for rett til hjelpestønad. Dersom vedkommende får dekket sitt totale behov for tilsyn og pleie av det kommunale hjelpeapparatet, foreligger det ikke rett til hjelpestønad. Det må i hvert enkelt tilfelle vurderes om det foreligger et udekket hjelpebehov. Det kan ytes hjelpestønad dersom det er etablert et privat pleieforhold av et visst omfang. Det antas imidlertid at vanlig besøksordning ikke er tilstrekkelig. Det må vurderes om omfanget av den hjelp familien/pårørende gir er nødvendig og tilstrekkelig stor til at vilkårene for rett til hjelpestønad er oppfylt.

I det følgende skal det redegjøres for forholdet mellom hjelpestønad og andre lover. Kommentarene under de følgende punkter gjelder også for psykisk utviklingshemmede.

Helse- og omsorgstjenesteloven

Ifølge Helse- og omsorgstjenestelovens § 3-1 skal kommunen «sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendig helse- og omsorgstjenester.» Ytelser etter denne loven er «pliktmessige». Den enkeltes rett har imidlertid klare begrensninger. Det er bare nødvendige helse- og omsorgstjenester som kan kreves, og den enkelte har ingen rett til en bestemt deltjeneste etter loven. Etter lovens § 11-2 kan kommunen ta vederlag når dette følger av lov eller forskrift. Faktiske ytelser som den enkelte oppebærer etter denne loven ligger uansett «i bunnen» i forhold til hjelpestønad, selv om det ytes vederlag (egenandel) for tjenesten. NAV kan ikke kreve at den enkelte søker om ytelser etter denne loven. Dersom vedkommende imidlertid mottar en ytelse etter denne loven, må det dokumenteres hvor mye av hjelpe- og pleiebehovet som dekkes av kommunen. Et eventuelt udekket hjelpe- og pleiebehov vil kunne danne grunnlag for hjelpestønad dersom vilkårene ellers er oppfylt.

Lovens § 3-2 første ledd punkt 6 bokstav a. – Helsetjenester i hjemmet.

Med «helsetjenester i hjemmet» siktes det til ulike helsetjenester som ytes hjemme hos pasienten. Dette vil blant annet omfatte det som omtales som hjemmesykepleie. I tillegg kan ergoterapi, fysioterapi og fotterapi være aktuelle tjenester. Helsetjenester i hjemmet har til dels sammenfallende formål med hjelpestønad. Den hjelpen som faktisk blir gitt av hjemmesykepleien, tas ikke med ved beregningen av omfanget av det hjelpebehovet som kan gi rett til hjelpestønad idet slik hjelp ikke anses som privat hjelp. Dette gjelder også for tjenester som kommunene har adgang til å kreve vederlag for dersom slik hjelp faktisk blir gitt.

Lovens § 3-2 første ledd punkt 6 bokstav b. – praktisk bistand og opplæring og støttekontakt

Bestemmelsen omfatter hjelp til egenomsorg og personlig stell og det som i dag omtales som personrettet praktisk bistand. Videre omfattes hjemmehjelp og annen hjelp til alle dagliglivets praktiske gjøremål i hjemmet og i tilknytning til husholdningen, for eksempel innkjøp av varer, matlaging og vask av klær og bolig m.v. Tjenesten kan også innebære opplæring i dagliglivets praktiske gjøremål. Støttekontakt er nevnt i lovteksten som et eksempel på en måte å gi personlig assistanse på til deltagelse i fritidsaktiviteter.

Det presiseres at hjelp til rent praktiske gjøremål ikke kan danne rett til hjelpestønad. Hjelpestønad til hjelp i huset opphørte for nye tilfeller fra 1. januar 1992. Dersom det ytes tjenester etter lovens § 3-2 første ledd punkt 6 bokstav b, vil den hjelpen som faktisk ytes av det offentlige ikke gi rett til hjelpestønad da det ikke foreligger et privat pleieforhold. Et eventuelt resterende hjelpe- og pleiebehov kan dekkes av hjelpestønad dersom de øvrige vilkårene er oppfylt.

Lovens § 3-2 første ledd punkt 6 bokstav c. – plass i institusjon, herunder sykehjem.

Forholdet reguleres direkte i folketrygdlovens § 6-8 . Det vises til nærmere kommentarer til paragrafen.

Lovens § 3-2 første ledd punkt 6 bokstav d. – avlastningstiltak

Avlastningstiltak for personer og familier med særlig tyngende omsorgsarbeid. Bestemmelsen er ikke begrenset til omsorg for familiemedlemmer og omfatter både frivillige omsorgsytere og foreldre med omsorgsplikt for mindreårige barn. Formålet med avlastningstiltak er å hindre utmattelse hos omsorgsutøverne. En stor del omsorgsarbeid ytes frivillig av personer som ikke har plikt til det, og at dette arbeidet er av stor verdi ikke bare for den omsorgstrengende men også kommunene, som har ansvaret for å yte tjenestene. Avlastning ytes av disse grunner i tillegg til og ikke i stedet for andre del tjenester etter loven.

Avlastning kan gis i ulike former tilpasset de ulike behov f.eks. opphold for den pleietrengende i private hjem eller offentlige boliger. Det kan også være ferieopphold for omsorgspersonen. I enkelte tilfelle kan en annen deltjeneste som hjemmesykepleie eller hjemmehjelp være et avlastningstiltak. Når det gjelder forholdet til hjelpestønad er det særlig avlastning av jevnlig, tilbakevendende art som kan skape avgrensningsproblemer, for eksempel jevnlige opphold i institusjon for den pleietrengende. Som hovedregel ser man imidlertid også når det gjelder hjelpestønad avlastning som et nødvendig og hensiktsmessig tiltak for at den funksjonshemmede skal kunne forpleies i sitt hjem med andre ord som et tillegg til hjelpestønaden.

De tilfelle der omfattende og/eller langvarige avlastningstiltak i institusjon mv. kan influere på retten til hjelpestønaden eller størrelsen på den forhøyede hjelpestønadssatsen, jf. § 6-5 , er regulert i § 6-8 femte og sjette ledd. Det vises til kommentarene til paragrafen.

Lovens § 3-6 – omsorgslønn

Lønn fra kommunen kan ytes til personer som har særlig tyngende omsorgsarbeid. Det er ikke et vilkår at vedkommende som utfører arbeidet må være i slekt med den hjelpetrengende, men ordningen er utvilsomt mest brukt blant familiemedlemmer. Omsorgslønn har samme formål som hjelpestønad men gis til den som utøver omsorgen. Omsorgslønn er skattepliktig inntekt. Forholdet mellom hjelpestønad og omsorgslønn er regulert direkte i lovens § 6-4 sjette ledd, der det fremgår at hjelpestønad fra folketrygden ligger i «bunnen» i forhold til omsorgslønn. Det vises nærmere til kommentaren til § 6-4 sjette ledd.

Opplæringsloven

[Endret 11/01]

Det fremgår av opplæringslovens § 2-1 at barn har rett til offentlig grunnskoleopplæring i samsvar med opplæringsloven med tilhørende forskrifter. Det er kommunen som skal oppfylle retten til grunnskoleopplæring og spesialpedagogisk hjelp etter denne loven for alle som er bosatt i kommunen, jf. lovens § 13-1. Elever som ikke har eller ikke kan få tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet, har rett til spesialundervisning, jf. lovens § 5-1 første ledd. Det skal alltid foreligge en sakkyndig vurdering av de særlige behovene til eleven før det fattes vedtak om spesialundervisning, jf. lovens § 5-3. Slik spesialundervisning ytes pliktmessig av kommunen. Den offentlige grunnskolen er gratis, jf. lovens § 15. Det foreligger derfor ikke et privat pleieforhold, og de utgiftene skolen har i forbindelse med spesialundervisning gir ikke rett til hjelpestønad.

Barnevernloven

[Endret 11/01, 12/02, 4/14]

Det fremgår av § 6-4 første ledd tredje punktum at tilsyn og pleie av barn plassert i fosterhjem, jf barnevernlovens § 4-14, likestilles med et privat pleieforhold. Det kan derfor tilstås hjelpestønad til barn plassert i fosterhjem dersom vilkårene for rett til hjelpestønad er oppfylt. Hjelpestønaden utbetales til fosterforeldrene, jf folketrygdloven § 22-3 b. Ved plassering i statlige og kommunale beredsskapshjem eller foreløpige hjem før et endelig forsterhjem, skjer utbetaling av stønaden til det kommunale barnevernet.

Se også rundskriv til § 22-3 b.

Pasient- og brukerrettighetsloven, helsepersonelloven og spesialisthelsetjenesteloven

[Endret 7/01]

Den 1. januar 2001 trådte pasient- og brukerrettighetsloven (lov av 2. juli 1999 nr. 63), helsepersonelloven (lov av 2. juli 1999 nr. 64) og spesialisthelsetjenesteloven (lov av 2. juli 1999 nr. 61) i kraft. Det fremgår av disse lovene at pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp, nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten og til nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten. Forholdet til folketrygdloven reguleres stort sett av folketrygdlovens § 6-8.

Hvem skal regnes som familiemedlem

[Endret 11/01]

Det settes strenge krav til hvem som kan regnes som familiemedlem. Avgrensningen er til fordel for medlemmene. Kretsen av dem det kan forventes vederlagsfri hjelp fra (jf. det følgende) blir derfor mindre. Av andre enn familiemedlemmer kan det ikke forutsettes hjelp uten vederlag.

Som familiemedlemmer etter folketrygdloven § 6-4 regnes:

1. Ektefeller i forhold til hverandre, partnere og samboere.
2. Foreldre i forhold til barn under 20 år.
3. Barn under 20 år i forhold til foreldre.
4. Søsken under 20 år i forhold til hverandre.

Som familiemedlem regnes bare den som bor i samme bolig som medlemmet (den hjelpetrengende) og i vesentlig grad har felles husholdning med ham.

Nærmere om den vederlagsfrie hjelp som kan ventes

[Endret 11/01]

Ved fastsettelsen av hjelpebehovet som kan gi rett til hjelpestønad, skal det ses bort fra «rimelig familiehjelp». Med dette menes den hjelp som familiemedlemmer bør kunne yte vederlagsfritt. Den hjelpen familiemedlemmene faktisk yter er ikke avgjørende. Det sistnevnte prinsippet gjelder imidlertid ikke for barn og unge.

Vurderingen av den vederlagsfrie hjelpen

[Endret 4/14]

Hvor stor hjelp som familiemedlemmer med rimelighet bør yte vederlagsfritt, må avgjøres konkret under hensyn til følgende retningslinjer:

Det kan ikke ventes så omfattende vederlagsfri hjelp fra familiemedlemmer at det går ut over muligheten til å til å være i arbeid og skaffe seg inntekt eller ta seg utdanning. Videre har familiemedlemmene rett til fritid og ferier. Familiemedlemmer kan også være forhindret fra å yte noen særlig hjelp, f.eks. når de er mye borte fra hjemmet på grunn av pendling, eller arbeid som sjømann, fisker mv. Familiemedlemmet kan også ha reduserte muligheter til å hjelpe på grunn av egen uførhet.

Det kan heller ikke normalt ventes særlig hjelp fra barn/ungdommer vedrørende tilsyn/pleie av egne foreldre eller søsken. Hvorvidt dette kan ventes, må avgjøres konkret ut i fra omsorgsbehovets art og ungdommens alder og motivasjon. Som hovedregel skal slik hjelp bare tas hensyn til i den utstrekning den faktisk blir gitt.Man kan heller ikke vente for stor hjelp av voksne familiemedlemmer som er i fullt arbeid, jf. det som er sagt ovenfor om rett til fritid og ferier.

Hvis et familiemedlem er hjemmeværende, f.eks. som pensjonist, må det kunne forventes en viss grad av hjelp. Dette er f.eks ofte tilfelle eldre ektefeller i mellom, og gjelder særlig der det dreier seg om tilsyn. Ved tyngre pleieoppgaver vil grensen for hva som regnes for «rimelig familiehjelp» som ikke betinger vederlag raskt være nådd. Dette kan også avhenge av hvor mye offentlig hjelp som blir gitt etter andre lover, for eksempel hjemmesykepleie etter helse- og omsorgstjenesteloven, jf. kommentarer ovenfor vedrørende «andre lover», avgrensning mot pliktmessig hjelp fra det offentlige.

Det kan ikke settes krav til familiehjelp av pensjonist når uførhet eller alderssvekkelse begrenser vedkommendes evne til å hjelpe.

Hvis familiemedlemmer yter mer hjelp enn hva man med rimelighet kan forutsette, skal denne hjelpen anses å betinge vederlag.

Når hver enkelt har tilstrekkelig hjelpebehov

[Endret 11/01]

Dersom to familiemedlemmer fra samme husstand fyller vilkårene for hjelpestønad hver for seg, skal begge tilstås hjelpestønad. I slike tilfeller skal ikke sakene vurderes samlet.

Når familiemedlemmene vurdert samlet anses for å ha tilstrekkelig hjelpebehov

[Endret 7/01, 11/01]

Det kan tenkes tilfeller der to familiemedlemmer hver for seg har behov for særskilt tilsyn og pleie på grunn av varig sykdom, skade eller lyte, men hvor ingen av dem har et hjelpebehov som minst tilsvarer hjelpestønad sats 1. I slike tilfeller kan det tilstås hjelpestønad sats 1 til ett av familiemedlemmene. Vilkåret er at familiemedlemmene samlet sett har et hjelpebehov som minst tilsvarer hjelpestønad sats 1. Ved vurderingen av hjelpebehovets størrelse skal det gjøres fradrag for rimelig familiehjelp for begge familiemedlemmene. De øvrige vilkårene for rett til hjelpestønad må være oppfylt for begge familiemedlemmene.

Når fravik gjøres i slike tilfeller, gis hjelpestønaden normalt den eldste av medlemmene. Saken må vurderes på ny dersom en av de berettigede ikke lenger fyller de øvrige vilkårene for rett til hjelpestønad og/eller hjelpebehovet endres eller opphører, f.eks. ved opphør av samboerskapet.

Bakgrunnen for bestemmelsen

Ovennevnte bestemmelse er en følge av endring av 1. juli 1992 i den tidligere grunn- og hjelpestønadsforskriften § 7 nr. 1 første ledd, der det ble presisert at det måtte foreligge et faktisk privat pleieforhold for rett til hjelpestønad. Dette skapte noe tvil om allerede tilstått omsorgslønn skulle tas hensyn til ved vurdering av rett til hjelpestønad. Departementet bestemte etter høringsuttalelser at hjelpestønaden skulle «ligge i bunnen» i forhold til omsorgslønn, og bestemmelsen kom inn i forskriften ved endring fra 1. juli 1994. Bestemmelsen avklarer forholdet mellom hjelpestønad og omsorgslønn, men bryter med den praksis som ble lagt til grunn før sist nevnte endring, der omsorgslønn ble ansett for å «ligge i bunnen» når denne faktisk var innvilget.

«Gamle tilfeller»

Med gamle tilfeller menes de som f.eks. har fått opphørt hjelpestønaden eller fått forhøyet hjelpestønad redusert til en lavere sats før 1.7.94 på grunn av omsorgslønn. Disse har rett til å få «omvurdert» ytelsene med virkning fra 1.7.1994.

Øvre aldersgrense

[Endret 11/01, 11/11]

Øvre aldersgrense for rett til forhøyet hjelpestønad er 18 år.

Ved opphør av forhøyet hjelpestønad ved fylte 18 år, skal ordinær hjelpestønad (sats 1) løpe uendret inntil saken blir revurdert etter § 6-7.

«Vesentlig større»

[Endret 11/01, 4/14]

For rett til forhøyet hjelpestønaden kreves det at medlemmet må ha et vesentlig større behov for tilsyn og pleie enn det som gir rett til ordinær hjelpestønad. De medisinske vilkårene som skal være oppfylt er de samme som for hjelpestønad og grunnstønad jf. kommentarene til § 6-2. Det er imidlertid den samlede pleiebelastningen på grunn av uførheten, og den faktiske arbeidsinnsatsen denne medfører,som må være av et vesentlig større omfang enn ved ordinær hjelpestønad.

Den ekstra tid de ulike tilsyns- og/eller pleiefunksjonene tar, kan legges til grunn som en veiledende norm ved vurderingen av pleiebehovets størrelse. Arbeids- og velferdsdirektoratet har lagt til grunn at behovet for tilsyn og pleie omregnet til ekstra tidsforbruk, dvs. den tid som brukes utover det vanlig omsorg for friske barn på samme alder krever, må svare til minst 7 timer pr. uke for at det skal kunne anses for å være vesentlig større enn det som gir rett til ordinær hjelpestønad. Når det ekstra tidsforbruket, med fradrag for rimelig hjelp fra familiemedlemmer, er av en slik størrelse, anses vilkårene for rett til forhøyet hjelpestønad oppfylt. Når det ekstra tidsforbruket skal fastsettes, må det ikke bare tas hensyn til det oppgitte tidsforbruket. Det er bare den ekstra tid som er nødvendig og hensiktsmessig på grunn av funksjonshemningen som skal legges til grunn jf. kommentarer til § 6-4. Det oppgitte tidsforbruket må derfor sammenholdes med det som fremkommer som et rimelig ekstraforbruk ut fra de medisinske og sosiale opplysningene – og eventuelt korrigeres i samsvar med dette.

Ved vurderingen av pleietyngden, må det i likhet med hva som gjelder for ordinær hjelpestønad, ses bort fra den hjelp som det er rimelig å vente fra familiemedlemmer, jf. kommentarer til § 6-4 tredje ledd.

Ved krav om forhøyet hjelpestønad må det foreligge utfyllende og grundig medisinsk dokumentasjon. Det kan eventuelt være aktuelt å innhente legeerklæring fra spesialist. De medisinske opplysningene må si noe om det behandlingsopplegget som anses som medisinsk nødvendig i det enkelte tilfelle.

«Bedre mulighet»

[Endret 11/01]

For å ha rett til hjelpestønad må det foreligge et "privat pleieforhold", jf. § 6-4 første ledd. Det foreligger et privat pleieforhold når barnet forpleies i familiehjemmet. I noen tilfeller oppholder barnet seg delvis i institusjon/offentlig bolig med heldøgnsomsorgstjeneste. Dersom hjelpebehovets omfang er av en slik størrelse at vilkårene for rett til forhøyet hjelpestønad etter en viss sats er oppfylt i den tiden barnet oppholder seg i familiehjemmet, anses vilkårene for rett til forhøyet hjelpestønad oppfylt. Det vises for øvrig til kommentarene til § 6-6 femte og sjette ledd vedrørende rett til ytelsen under deltidsopphold, avlastning mv.

Den nedsatte funksjonsevnen

I praksis vil ofte arten og graden av den nedsatte funksjonsevnen ha en klar sammenheng med pleieoppgavene. Alvorlige medisinske tilstander som for eksempel anoreksi, barneautisme og kreft vil være eksempler på medisinske tilstander som i seg selv kan gi rett til forhøyet hjelpestønad, på grunn av det den nedsatte funksjonsevnen disse diagnosene gir uttrykk for.

Tilstander med atferdsforstyrrelser som gir store samhandlingsproblemer med andre personer, for eksempel ved hyperaktivitet og psykisk utviklingshemning, kan ofte gi rett til forhøyet hjelpestønad.

Omfanget av tilsyn og pleie

Hva som er ekstra pleie og tilsyn må vurderes ut fra det behovet som er vanlig blant jevnaldrende barn, jf. kommentarene til § 6-4 fjerde ledd. Se nærmere nedenfor.

Etter fast forvaltningspraksis er det lagt til grunn at «særskilt tilsyn og pleie» omfatter blant annet behov for hjelp til personlig stell og hygiene, spising og av- og påkledning. I tillegg kommer rent tilsyn. Eksempler på dette kan være manglende evne til å klare seg alene for å unngå for eksempel fall eller skader, anfall eller sykdomsutbrudd, blant annet ved epilepsi eller diabetes. Det må også regnes med stimulering, opplæring og trening som utføres i hjemmet på grunn av sykdommen.

Det oppgitte ekstra tidsforbruket kan ikke alene legges til grunn når pleiebehovets omfang skal avgjøres. Det må tas hensyn til oppgavenes art og i hvilken grad omsorgspersonen er bundet av oppgaven, i tillegg til den psykiske belastningen som kan foreligge på grunn av barnets funksjonshemning. Den endelige avgjørelsen må derfor tas ut fra en samlet vurdering av forholdene i det enkelte tilfelle.

Praktiske gjøremål som blant annet matlaging, handling, husarbeid og klesvask omfattes ikke av begrepet tilsyn og pleie. Det tas ikke hensyn til følge og kjøring til lege, tannlege og skole i vurderingen av retten til hjelpestønad. Hjelp til kontakt med helsetjenesten, som for eksempel deltakelse i møter og telefonsamtaler, regnes heller ikke som tilsyn og pleie.

Stimulering, opplæring og trening

I en del tilfeller vil omsorgen for barnet bestå av opplæring, treningsopplegg, og/eller behandlingsopplegg, som skal utføres en eller flere ganger daglig i hjemmet. Det er en forutsetning for å vektlegge treningen at denne er alminnelig vitenskapelig anerkjent for den medisinske tilstanden.

Ved medisinske tilstander der trening, stimulering og opplæring har stor betydning for å bedre funksjonsevnen, vil dette momentet kunne tillegges betydelig vekt i en totalvurdering. Eksempler kan være cerebral parese, hørselshemming og psykisk utviklingshemming.

Det er ikke den faktiske tiden omsorgspersonen bruker på stimulering, opplæring og trening, som er avgjørende for hvilken sats som skal innvilges. I TRR-2022-822 gjennomførte foreldrene et omfattende treningsopplegg for blant annet språklige og sosiale ferdigheter. Dette medførte positiv utvikling for barnets funksjon. Trygderetten la avgjørende vekt på funksjonen til barnet slik den ble beskrevet i medisinske opplysninger og stadfestet hjelpestønad sats 2.

Hvor mye pleie- og tilsynsoppgavene binder omsorgspersonen

I hvilken grad omsorgspersonen er bundet av pleie- og tilsynsoppgaven, avhenger ofte av den medisinske tilstandens art og grad.

I enkelte tilfeller kan graden av bundethet være større enn det den medisinske tilstanden skulle tilsi. Dette gjelder for eksempel diabetes, epilepsi og andre tilstander der anfall eller rask forverring kan inntreffe, og rask inngripen eller behandling er nødvendig. Omsorgspersonen blir ofte svært bundet fordi det er vanskelig å få avlastning fra andre.

Når barnets hjelpebehov er til hinder for at omsorgspersonen kan utføre andre nødvendige oppgaver kan det tilsi rett til forhøyet hjelpestønad. Hjelpebehovet må sammenlignes med jevnaldrende barn. Det samme gjelder hvis barnets behov går ut over familiens gjøremål.

Når hjelpebehovet i stor grad dominerer hverdagen for omsorgspersonen, kan høyeste sats vurderes.

Der omsorgspersonen er alene om omsorgen, vil dette kunne føre til økt bundethet. Det kan også gjelde tilfeller der omsorgspersonen på grunn av egen medisinsk tilstand har begrenset mulighet til å hjelpe og dermed er mer bundet. I tilfeller hvor det er tvil om hvilken sats som skal innvilges, kan disse momentene ha avgjørende betydning i helhetsvurderingen.

Barnehage og grunnskole

Dersom barnet går på skole eller er i barnehage skal dette ikke få betydning ved fastsettelsen av hjelpestønadssatsen.

Avlastningstiltak

Avlastningstiltak som besøkshjem og ferieopphold i institusjon eller lignende er ikke til hinder for at forhøyet hjelpestønad kan innvilges. Som hovedregel bør forhold som nevnt heller ikke tas i betraktning ved fastsettelsen av hjelpestønadssatsen.

Avlastning i form av besøk hos private personer, for eksempel slektninger, skal heller ikke tas i betraktning.

Regelmessig avlastning

For betydningen av avlastning i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester som kommer inn under virkeområdet til § 6-8, vises det til kommentarene til paragrafen i sin helhet, men særlig til første, femte og sjuende ledd.

Det foreligger flere trygderettskjennelser der retten har godtatt omfattende avlastning i institusjon/omsorgsbolig under virkeområdet til § 6-8. Det er kun i tilfellene der det er innvilget et svært omfattende avlastningstilbud, at det vil være aktuelt å redusere satsen.

Det vises til Trygderettskjennelse i ankesak TRR-2007-1019. Saken omhandlet en gutt 11-12 år, uten språk, med ukjent type nevromuskulær sykdom av alvorlig grad og total hjelpeavhengighet hele døgnet. Tidligere var det truffet vedtak om reduksjon til sats 3 grunngitt i at det var gitt 50 % avlastning i barnebolig. Dette vedtaket ble omgjort i tidligere sak i Trygderetten. Avlastningen hadde deretter økt til 64 %. Retten ga uttrykk for forståelse for familiens situasjon, men pekte på sats 4 som norm for de mest omfattende private pleieforhold – også der det ikke forelå særskilt avlastning. Videre gjaldt at § 6-8 forutsatte at avlastning skulle ha betydning for vurderingen av stønadssats. I denne saken var det ikke grunnlag for å se bort fra den omfattende avlastningen som var gitt. Vedtaket om reduksjon til sats 3 ble stadfestet.

Avlastning kan også gis i form av hjelp i hjemmet, ved bruk av for eksempel brukerstyrt personlig assistent (BPA). Det vises til TRR-2014-1505 der Trygderetten kom til at barnet hadde rett til forhøyet hjelpestønad sats 4. Barnet hadde fått innvilget BPA inntil 233 timer per måned utenom skoletid. Avlastningen hadde ikke betydning ved fastsettelse av satsen.

Normalomsorg

Det er det ekstra nødvendige hjelpebehovet, sammenlignet med aldersgruppen, som kan gi rett til hjelpestønad. Når man skal vurdere omfanget av det ekstra hjelpebehovet må man sammenligne med det som er vanlig for andre jevnaldrende barn. I utgangspunktet har alle små barn et stort tilsyns- og pleiebehov. Når barna blir eldre, vil tilsyns- og pleiebehovet avta. Et eldre barn med samme behov som et yngre barn kan derfor ha krav på en høyere sats.

For hver aldersgruppe er det først gitt en kort beskrivelse av normalomsorg for denne gruppen. Vi tar utgangspunkt i beskrivelsen av normalomsorg for barn publisert av Handikappede barns foreldreforening (hbf.no/normalomsorg). Oversikten over normalomsorg er udatert og kommer fra en ukjent kilde. Den benyttes av flere ulike organer og organisasjoner.

Når det henvises til jevnaldrende eller andre barn i teksten under, menes det andre barn uten en medisinsk tilstand. Det må foretas en konkret individuell vurdering av hjelpebehovet opp mot barnets alder i det enkelte tilfellet.

Spedbarn

Normalomsorg: Spedbarn under ett år har behov for tilstedeværelse fra en voksen hele døgnet. Nattevåk og avbrudd i nattesøvn er normalt. Dersom barnet har behov for en våken voksen til stede 24 timer i døgnet er dette mer enn normalomsorg.

Spedbarn kan ha en medisinsk tilstand som medfører at det er behov for vesentlig mer tilsyn og pleie enn for andre spedbarn.

Vi viser til TRR-2012-1107. Her skriver retten at barn med en medisinsk tilstand ofte vil ha vedvarende ekstra pleie- og tilsynsbehov, mens barn uten en medisinsk tilstand sitt pleie og omsorgsbehov normalt vil avta med økende alder.

Retten skriver at alder i seg selv ikke er til hinder for at forhøyet hjelpestønad innvilges ut over sats 2.

I TRR-2014-2977 hadde barnet blant annet encefalopati, forsinket psykomotorisk utvikling og synsforstyrrelse. Forhøyet hjelpestønad sats 2 var gitt fra åtte måneders alder. Retten fant at vedtaket om å gi forhøyet hjelpestønad sats 2 var basert på opplysninger som ga en for optimistisk vurdering, og at den svært alvorlige psykomotoriske utviklingshemningen først ble tydeligere etter hvert. Retten kom til at sats 3 og ikke sats 2 skulle vært gitt fra starten av og at sats 4 kunne gis fra tre år og ti måneders alder.

Spedbarn kan ha medisinske tilstander som gir betydelig nedsatt fungering og ha behov for tilsyn utover det som er normalt for andre jevnaldrende. Dette innebærer at spedbarn kan innvilges forhøyet hjelpestønad opp til høyeste sats i meget alvorlige tilfeller der det er omfattende pleieoppgaver eller stort behov for stimulering, opplæring og trening.

Småbarn

Normalomsorg: Småbarn under skolealder har behov for en voksens tilstedeværelse og nattevåk/avbrudd i nattesøvn er normalt. Barn kan leke noe selvstendig i perioder, men må ha en voksen i nærheten. De kan spise selv, men trenger tilrettelegging og veiledning. Barn begynner i denne perioden å gå på toalettet selv, og bader med tilsyn. De kan i økende grad kle av og på seg, men trenger tilrettelegging og veiledning. Småbarn trenger i avtagende grad hjelp til stell.

Småbarn kan ha medisinske tilstander som gir nedsatt fungering og ha behov for tilsyn utover det som er normalt for andre jevnaldrende. De vil i varierende grad ha behov for hjelp, oppfølging og veiledning av omsorgspersonene sine. Småbarn blir mer selvstendige i perioden frem mot skolealder. Det er avgjørende at hjelpebehovet må skille seg fra det som gjelder for barn på samme alder uten en medisinsk tilstand.

Forhøyet hjelpestønad kan være aktuelt i de tilfeller der barnet har forsinket utvikling av ferdigheter eller har bevegelsesvansker. Det kan også være aktuelt dersom de trenger hjelp i forbindelse med spisesituasjoner, daglige gjøremål, ved forflytning og lignende. Det samme gjelder dersom barnet har vansker med kommunikasjon, sosialisering eller ikke har språk, etter perioden det er normalt å utvikle språklige- og sosiale ferdigheter. Dersom avstanden til andre barn er stort, kan det også være aktuelt å innvilge forhøyet hjelpestønad sats 3 eller sats 4.

Andre momenter som taler for forhøyet hjelpestønad for småbarn kan være dersom det dreier seg om betydelig tilsyn eller store adferdsproblemer som kan føre til uheldige eller farlige situasjoner.

I TRR-2010-159 var en gutt på to år og fem måneder innvilget forhøyet hjelpestønad sats 2 fra fylte ett år på grunn av en alvorlig kromosomfeil som medførte behov for kontinuerlig oppfølging hjemme. Han hadde betydelig forsinket motorisk utvikling samt betydelig forsinket psykisk utvikling. Retten stadfestet avslag på høyere sats og bemerket at selv om det var åpenbart at den ankende part krevde mer tilsyn og pleie og annen hjelp enn friske barn på samme alder, var også disse avhengig av omsorg og oppfølging 24 timer i døgnet.

I TRR-2021-4339 hadde barnet en medisinsk tilstand som medførte nedsatt motorisk og psykisk funksjonsevne. Barnet var på søknadstidspunktet sju måneder, men på tidspunktet for kjennelsen nærmet han seg tre og et halvt år. Retten skriver at alle småbarn trenger stor grad av tilsyn, men vurderte at barnet i dette tilfelle hadde vesentlig større behov for tilsyn. Fra barnet ble ett år hadde han økt behov for fysioterapi og oppfølging av ulike offentlige instanser. Det ble vurdert at barnet fylte vilkårene for forhøyet hjelpestønad sats 2 fra fylte ett år. Det ble lagt særlig vekt på behovet for stimulering, opplæring og trening. Barnet fikk innvilget hjelpestønad sats 3 fra fylte to år.

Skolebarn

Normalomsorg: Skolebarn opp til ungdomsskole vil vanligvis klare å kle på seg selv, tilberede enkel mat og leke selvstendig med venner. Barna trenger en voksen for å strukturere og tilrettelegge dagen. De trenger at det er en voksen til stede mesteparten av tiden. De kan bidra stadig mer til husarbeid og i større grad dra på besøk eller aktiviteter uten følge. Nattevåk er sjeldnere.

Skolebarn er i større grad enn små barn selvstendige i stell, påkledning og matsituasjoner. Derfor vil hjelpebehovet kunne øke med alderen når man sammenligner med jevnaldrende barn.

Dersom barnet på grunn av den medisinske tilstanden ikke kan gjennomføre stell, påkledning eller måltider uten hjelp, vil dette kunne trekke i retning av at barnet fyller vilkårene for rett til forhøyet hjelpestønad. Det samme gjelder for tilfeller der det er omfattende behov for veiledning og tilsyn for at barnet skal gjennomføre aktiviteter i dagliglivet (ADL).

Skolebarn kan vanligvis være noe alene på dagtid og gjennomføre noen aktiviteter uten omsorgspersoner til stede. De må kunne få tak i en voksen ved behov. Skolebarn med en medisinsk tilstand kan i større grad være avhengig av å ha omsorgspersoner i nærheten. Det kan gjøre at omsorgspersonene blir mer bundet.

Økt behov for stimulering, opplæring og trening kan også gi rett på forhøyet hjelpestønad. Dette kan for eksempel gjelde for barn med behov for opplæring i daglige gjøremål eller kommunikasjon.

Momenter som kan trekke i retning av at barnet kan fylle vilkårene for forhøyet hjelpestønad sats 3 eller sats 4 er blant annet betydelig risiko for skade på seg selv eller andre. Dersom barnet må ha tilsyn på natt, vil dette også være et hjelpebehov utover det som er normalt for barn på denne alderen. I vurderingen av hvilken sats som skal innvilges må det likevel foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle.

Trygderetten uttalte i TRR-2021-1183 at barnet på ti år mestret flere aktiviteter i dagliglivet, men ikke på nivå med det som kunne forventes på barnets alder. Det er blant annet vist til at barnet dusjer selv, men trenger hjelp til hårvask. Hun kunne også kle seg, men trengte veiledning. Hun trengte også hjelp til å knyte skolisser. Da hun fylte tolv år trengte hun fremdeles hjelp til hygiene og egenomsorg. Avviket fra jevnaldrende tilsa forhøyet hjelpestønad sats 2, men var ikke stort nok til å få en høyere sats.

Ungdom

Normalomsorg: Ungdom klarer seg selv i lengre og lengre perioder av dagen ettersom de blir eldre. De trenger oppfølging når det gjelder grenser, råd og veiledning i å ta egne valg. De gjennomfører de fleste aktiviteter uten hjelp fra voksne, men kan ha behov for transport og en voksen på sidelinjen. Normalomsorg for ungdommen varierer mye i forhold til modenhet. Noen har større behov for planlegging og tilrettelegging enn andre. Til en viss grad må bistand til dette regnes som normal og rimelig oppfølging av ungdom

Etter hvert som tiden går vil avstanden til jevnaldrende sitt omsorgsbehov ofte øke, da disse blir stadig mer selvhjulpne, mens dette ofte ikke er tilfellet for barn med en medisinsk tilstand. Hjelpebehovet kan derfor gi rett til en høyere sats enn tilsvarende hjelpebehov hos yngre barn.

Praktisk hjelp ved måltidsituasjoner, stell og personlig hygiene vil være eksempler på hjelpebehov som andre ungdommer ikke har. Det samme gjelder dersom barnet må ha jevnlig tilsyn på dagtid.

For en del tilstander forventes det at ungdommer i større grad tar selvstendig ansvar for medisinering og annen behandling. Dette gjelder blant annet for ungdommer med astma, eksem eller diabetes. Disse tilstandene vil sjelden alene gi rett til forhøyet hjelpestønad til ungdom.

Ungdommer med visse medisinske tilstander kan ha vanskeligheter med å delta på aktiviteter med andre på samme alder. Omsorgspersonene kan bli mer bundet fordi de må planlegge eller arrangere fritidsaktiviteter i større grad enn det som er vanlig. Dette skal tas med i vurderingen av hjelpebehovet.

Det må gjøres en konkret vurdering, der det også tas hensyn til at andre ungdommer har varierende behov for hjelp fra omsorgspersoner.

Relevante kjennelser

Ved fastsettelse av sats, må hver sak vurderes konkret. For noen typer medisinske tilstander vil hjelpebehovet være ulikt, for andre tilstander vil mye være likt.

I sammenlignbare saker bør satsen være lik. Det er gjennom trygderettspraksis utviklet seg noen utgangspunkter for visse medisinske tilstander. Det understrekes at saker alltid skal behandles individuelt.

I TRR-2015-614 går Trygderetten gjennom saker der de har tatt stilling til forhøyet hjelpestønad til barn med cochleaimplantat. I saker der barnet har fått implantat tidlig er den språklige utviklingen mindre forsinket. I saken der barnet var ett år når implantatet ble innsatt, vurderte retten at hjelpestønad sats 1 var riktig ytelse.

I TRR-2002-4755 blir det vurdert om et barn med astma og eksem har rett på høyere sats enn forhøyet hjelpestønad sats 2. Retten uttaler at atopisk eksem alene kan gi grunnlag for tilståelse av hjelpestønad, også til små barn. Kun unntaksvis vil det gi rett til forhøyet hjelpestønad.

I TRR-2016-1563 vurderes sats for et barn med Downs syndrom. Retten uttaler at det tidligere i slike saker er lagt til grunn at pleiebehovet tilsier forhøyet hjelpestønad sats 2. Dette medfører likevel ikke at barn med denne diagnosen er avskåret fra å innvilges en høyere sats.

For yngre barn med denne diagnosen må det vurderes om de fyller vilkårene for forhøyet sats.

Trygderetten har i flere saker vurdert at barn med fenylketonuri har rett på forhøyet hjelpestønad sats 2 som følge av hjelpebehovet knyttet til tilberedning av dietten, mating og tilsyn av hva barnet spiser. Se blant annet TRR-2000-3633.

I TRR-2021-1824 gjennomgår Trygderetten egen praksis for barn med diabetes. De kommer til at forhøyet hjelpestønad sats 2 er riktig sats for det 10 år gamle barnet. De viser også til at barn ved økende alder normalt kan håndtere sykdommen i større grad selv. Det vil dermed ofte være grunn til å redusere satsen med økende alder.

For barn med kreft har Trygderetten vist til at de vanligvis vil ha rett på forhøyet hjelpestønad sats 3 mens barnet er under behandling. Det vises blant annet til TRR-2014-2709.

I TRR-2010-652 uttaler Trygderetten at hovedtyngden av praksis fra Trygderetten tilsier at hjelpestønad sats 2 skal innvilges til små barn som ikke har nådd skolealder med lidelsen infantil autisme. I de tilfellene Trygderetten har tilkjent forhøyet hjelpestønad sats 3, har retten lagt særlig vekt på at barnet har hatt tilleggslidelser utover autismeforstyrrelsen.

I TRR-2010-2144 fremgår det at barn med ADHD og Tourettes syndrom som er yngre enn ti år, ikke har blitt ansett å fylle vilkårene for forhøyet hjelpestønad sats 3. I de tilfellene der forhøyet hjelpestønad sats 3 er gitt til barn med ADHD og Tourettes syndrom, har barnet vært ti år eller eldre, se eksempelvis ankesakene TRR-2003-3991 og TRR-2006-3033

I TRR-2006-3033 går det frem at det, gjennom Trygderettens kjennelser, har dannet seg en praksis for at diagnosen hyperkinetisk atferdsforstyrrelse hovedsakelig gir rett til forhøyet hjelpestønad etter sats 2. Dersom det er et eldre barn og det foreligger tilleggsmomenter som eksempelvis andre medisinske tilstander, kan høyere sats tilstås. I denne saken ble det tilstått forhøyet hjelpestønad sats 3 til gutt 11 år med ADHD og Tourettes.

Dersom medlemmet fortsatt fyller vilkårene for rett til stønad

[Endret 11/98, 2/13]

Selv om ytelsen bare er stoppet utbetalt, innebærer leddets andre punktum en ny undersøkelsesplikt for NAV til å kontrollere at vilkårene for retten til selve ytelsen er oppfylt, før ytelsen blir igangsatt utbetalt.

Ved utskriving til hjemmet vil det normalt ikke være inntrådt slike endringer at vilkårene for rett til ytelsen ikke lenger er oppfylt. Slike endringer kan ha inntrådt f.eks. vedrørende hjelpestønad i tilfeller der kommunen setter inn så store hjelpetiltak at vilkåret om et privat pleieforhold av tilstrekkelig omfang ikke er oppfylt. I andre tilfeller, kanskje mest vanlig, vil ytelsen ikke komme til utbetaling fordi medlemmet flytter til annen bolig som kommer inn under bestemmelsen, f.eks. fra sykehus til somatisk sykehjem, se nedenfor kommentarer til sjette ledd. For tidligere HVPU-klienter vil overføringen til egen bolig der kommunen yter all nødvendig hjelp til beboerne også medføre at retten til hjelpestønad ikke lenger er oppfylt.

De ovennevnte tilfelle omhandler medlemmer som oppebar ytelsen før innleggelsen i institusjon.

Medlemmet fylte de materielle vilkårene før innleggelsen, men det var ikke fremsatt krav

[Endret 11/98, 2/13]

Innleggelsen har i seg selv ikke betydning for retten til grunnstønad eller hjelpestønad. Krav om disse ytelsene skal derfor behandles på vanlig måte, selv om medlemmet er innlagt i institusjon. Dersom alle vilkårene for rett til aktuelle ytelse var oppfylt før innleggelsen, byr ikke saksbehandlingen på spesielle problemer. Ytelsen tilstås med et virkningstidspunkt fastsatt på vanlig måte etter § 22-12 første ledd, jf. § 22-13 tredje ledd.

Omregningstidspunktet avgjørende for utbetaling under oppholdet

[Endret 11/98]

Under forutsetning av at ytelsen blir tilstått under institusjonsoppholdet, er det tidspunktet for innleggelse, dvs. hvor lenge medlemmet har oppholdt seg på institusjonen, som avgjør om ytelsen skal utbetales i en periode. Dersom omregningstidspunktet er passert, vil ytelsen ikke komme til utbetaling under oppholdet. Følgende eksempler viser dette:

Medlemmet blir innlagt i institusjon 15. juni 1998 og friperioden utløper 1. juli 1998.

Eksempel 1.

Ytelsen tilstås fra 1. juli 1998. Tidspunktet faller sammen med omregningstidspunktet og ytelsen kommer ikke til utbetaling.

Eksempel 2.

Ytelsen tilstås fra 1. juni 1998 og utbetales for en måned, dvs. til omregningstidspunktet 1. juli 1998.

Medlemmet hadde ikke rett til ytelsen før innleggelsen

[Endret 2/13]

Dersom medlemmet blir innlagt i institusjon så kort tid etter en ulykke eller akutt sykdom at vedkommende hverken har hatt ekstrautgifter eller hjelpebehov før innleggelsen, må man ved avgjørelsen av kravet vurdere om vilkårene for rett til ytelsen(e) ville ha vært oppfylt dersom vedkommende ikke hadde vært innlagt i institusjon. Virkningstidspunktet fastsettes til det første fravær hvorunder medlemmet var berettiget til utbetaling, jf. kommentarer til paragrafens sjette ledd eller til den måned vedkommende blir utskrevet. I sist nevnte tilfelle vil utbetalingstidspunktet følge hovedregelen for utskriving fra institusjon, dvs. fra den første i måneden etter utskrivingsmåneden.

Overføring fra en institusjon til en annen – Omregningstidspunkt

[Endret 2/13]

Tilfeller der ytelsen bare delvis er blitt omregnet

[Endret 11/98]

F.eks. vil forhøyet hjelpestønad på grunn av deltidsinnleggelse ofte bli utbetalt under institusjonsoppholdet med lavere sats. Paragrafen inneholder ikke noen spesiell bestemmelse for disse tilfellene m.h.t. utbetalingstidspunktet. I forarbeidene nevnes heller ikke den tidligere § 15-3 nr. 1 (nå § 22-12 tredje og fjerde ledd) i forbindelse med institusjonsopphold og utbetaling. Paragrafen omhandler utbetaling i forhold til når vilkårene er oppfylt ved tilståelse og senere endringer i ytelsesnivået. Av § 22-12 tredje ledd første punktum fremgår at når ytelsen settes opp gjøres dette fra og med den måneden vilkårene er oppfylt (og ikke som hovedregelen måneden etter). Bestemmelsen får ikke anvendelse på utbetaling ved opphør av institusjonsopphold, idet paragrafen har egne bestemmelser for utbetaling der denne regelen ikke er nevnt.

Under tre måneder – Som forventet

Institusjonsoppholdet oppgis å skulle vare under tre måneder og varer under tre måneder. Ytelsen utbetales uendret.

Forventet å vare under tre måneder – Varer lenger

[Endret 11/98]

Ikke rent sjelden oppgis oppholdet til å skulle vare under tre måneder, men blir lengre eller varig. Når dette blir klart før omregningstidspunktet, stoppes ytelsen som ved varig innleggelse. Oftere blir dette klart først etter at ytelsen skulle ha vært stoppet på grunn av varig innleggelse. I slike tilfeller skal ytelsen stoppes snarest mulig, dvs. fra måneden etter at det er klarlagt at oppholdet vil gå ut over tre måneder. Det er i henhold til forarbeidene ikke anledning til å stoppe ytelsen med tilbakevirkning til det «riktige» omregningstidspunktet, og deretter kreve for meget utbetalt ytelse tilbakebetalt. Følgende eksempel viser dette:

Medlemmet blir innlagt i institusjon 15. januar 1998. Oppholdet skal etter medlemmets utsagn vare til 1. mars 1998, dvs. 2 1/2 måned og ytelsen skal ikke stoppes. Allerede 4. februar 1998 er det på det rene at oppholdet iallfall vil vare mer enn tre måneder, mest sannsynlig varig. Det «riktige» omregningstidspunktet ville ha vært 1. februar 1998. Første mulige stopp tidspunkt er 1. mars 1998. Ytelsen stoppes fra dette tidspunkt, og det kreves følgelig ikke tilbakebetalt fra 1. februar samme år.

Forventet å vare lenger enn tre måneder – Varer kortere

[Endret 11/98]

Av og til blir medlemmet innlagt for et lengere tidsrom enn tre måneder/varig men oppholdet avbrytes før tre måneder er gått, f.eks. fordi medlemmet likevel heller vil bo hjemme. I mellomtiden er ytelsen stoppet fra måneden etter innleggelsesmåneden, hvilket den ikke skulle ha vært.

I slike tilfeller skal ytelsen etterbetales til medlemmet for det tidsrommet den har vært «urettmessig» stoppet. Følgende eksempel viser dette:

Medlemmet ble innlagt 3. januar 1998 med henblikk på varig innleggelse. Ytelsen ble stoppet etter hovedregelen fra 1. februar 1998. Allerede 15. mars 1998 reiser medlemmet hjem og blir utskrevet fra institusjonen. Utbetaling av ytelsen iverksettes snarest og med virkning fra 1. februar 1998, idet den ikke skulle ha vært stoppet.

Utbetaling når ytelsen har vært stoppet

Ved utskriving etter korttidsopphold av lengre varighet enn tre måneder, dvs. når ytelsen er stoppet, utbetales den igjen etter hovedregelen i paragrafens andre ledd, fra måneden etter utskrivingsmåneden.

I forhold til den årlige avlastningen

[Endret 2/13]

I praksis avhenger kommunens avlastningstilbud ofte av kommunens økonomi. Omfanget av avlastning i institusjon mv. kan derfor variere i løpet av et år. I slike tilfeller kan det være hensiktsmessig å endre satsen mer enn en gang i året, men flere mindre svingninger i tilbudet i løpet av et år vil som hovedregel ikke gi grunnlag for endring av satsen. Dette må vurderes skjønnsmessig og avhenger også av meldingsrutinene fra kommunen til NAV-kontoret.

Fastsettelse av satsen

[Endret 2/13]

Det foreligger lang praksis for å bruke en lavere sats der en stor del av avlastningen foregår regelmessig i institusjon. Hvor stor andel av tiden vedkommende er i institusjon, er i utgangspunktet en veiledende norm for hvilken sats man skal bruke. Grovt sagt, med et utgangspunkt i høyeste sats (4) med ca. halvparten av tiden i heldøgns institusjon, ytes sats 2. Slike ideelle tilfeller er ikke så vanlige. Dersom medlemmet f.eks. er et uvanlig tungt pleietilfelle vil pleietyngden kunne svare til sats 3 på tross av avlastningen i institusjon. I andre tilfelle vil annen form for avlastning som ytes av det offentlige komme i tillegg til institusjonsavlastningen og kunne påvirke fastsettelsen av satsen, se avsnittet nedenfor.

Annen form for avlastning – Betydning for satsen

Kommunen yter også i en del tilfeller annen form for avlastning. Som utgangspunkt skal ikke «normal» avlastning påvirke fastsettelsen av satsen. Med normal avlastning menes her tilbud i skoletiden etter skolelovgivningen, helgavlastning en til to helger i måneden, støttekontakt samt ferieopphold. Med andre ord tenker man her på den form for avlastning som er helt nødvendig for at forpleierne, som oftest foreldrene, skal kunne forpleie barnet i hjemmet. Rent unntaksvis kan denne formen for avlastning sammen med ovennevnte form for avlastning i institusjon, gjøre det rimelig at den forhøyede hjelpestønadssatsen settes f.eks. en sats lavere enn avlastningen i institusjon mv. som kommer inn under denne regelen isolert sett skulle tilsi. Jf. kommentarene til § 6-5 tredje ledd.

Utbetalingstidspunkt for stønad med lavere sats/høyere sats

[Endret 11/98]

Forhøyet hjelpestønad med lavere sats ytes fra og med måneden etter at ordningen med institusjonsavlastning ble etablert. Stønaden ytes med høyere sats fra og med måneden etter at ordningen opphører/blir redusert. Tidspunktene for endring av utbetalingen følger med andre ord hovedregelen i paragrafens andre ledd. Eventuelle endringer i satsen på grunn av andre forhold enn nevnte avlastningsopphold, følger hovedreglene i § 22-12.

Avgrensning mot sjuende ledd

[Endret 11/98, 2/13, 7/21]

Aktuelle bestemmelse brukes der avlastningstilbudet avtales for en viss periode av gangen, f.eks. tre måneders perioder. Etter en periode vil avlastningen f.eks. kunne minskes på grunn av kommunens økonomi eller at det er andre med stort avlastningsbehov som «konkurrerer» om tilbudet i institusjon. I andre tilfeller vil avlastningstilbudet kunne økes. Når medlemmet derimot får en fast plass om deltid i en institusjon, anvendes paragrafens sjuende ledd.