Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til § 1

Det overordnede formålet med veiledet tjeneste er å styrke pasientsikkerheten og heve kvaliteten på arbeidet som utføres av allmennleger. Gjennom veiledet tjeneste skal legen skaffe seg praktiske tilleggskunnskaper for å kunne utøve virksomhet som allmennlege. Tjenesten skal gi leger opplæring i blant annet trygdemedisin, takstbruk, rekvirering av legemidler og drift av egen praksis.

Beskrivelsen av kravene til veiledet tjeneste følger av dette rundskrivet. Annen særlig målbeskrivelse foreligger ikke.

Til § 2

Bestemmelsen angir virkeområdet for forskriften.

Første ledd – allmennleger med rett til trygderefusjon

Forskriften gjelder de som ønsker å praktisere som allmennlege med refusjon fra folketrygden. Alle leger med norsk autorisasjon, dvs. autorisasjon etter helsepersonelloven §§ 48 flg., har adgang til å praktisere som allmennlege. Dersom de praktiserer uten trygderefusjon gjelder ikke forskriften, se merknadene til § 3.

Andre ledd – veileder og kommunen

Forskriften gjelder for veiledere og kommuner der veiledet tjeneste utføres. Dette omfatter tjeneste i fastlegestilling og stilling ved kommunal legevakt.

Tredje ledd – veiledet tjeneste i helseforetak

Enkelte av forskriftens bestemmelser gjelder også for veiledet tjeneste som utføres i helseforetak, dvs. mens legen er under spesialisering i sykehus (LIS). Dette gjelder:

Etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-5 skal de regionale helseforetakene sørge for å dekke behovet for undervisning og opplæring av blant annet spesialister innen helseregionen. Forhold knyttet til gjennomføring, omfang, innhold, individuell godkjenning mv. av spesialistutdanningen, er regulert i forskrift om spesialistgodkjenning av helsepersonell.

Til § 3

Bestemmelsen regulerer vilkårene for å kunne praktisere som allmennlege med rett til trygderefusjon. Bestemmelsen regulerer både retten til å praktisere selvstendig og til å praktisere under veiledning. Disse reglene gjennomfører EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv artikkel 29 andre ledd, som sier at for å kunne få trygderefusjon må legen enten oppfylle de norske kravene til allmennleger, ha allmennlegebevis fra et annet EØS-land eller være under utdanning som allmennlege.

Det er et grunnvilkår at legen er autorisert i Norge, dvs. etter helsepersonelloven § 48 flg.

Hovedregelen er at en lege må ha gjennomført tre års veiledet tjeneste for å få godkjenning som allmennlege og kunne praktisere selvstendig med rett til trygderefusjon. Dette følger av § 3 første ledd bokstav a. Nærmere regler om gjennomføring, innhold, omfang og organisering av den veiledete tjenesten følger av § 4, § 5 og § 6.

En lege kan også få rett til trygderefusjon mens legen praktiserer under veiledning i den kommunale allmennlegetjenesten. Vilkårene for dette følger av § 3 første ledd bokstav b, c og d.

Hvilke leger gjelder vilkårene i § 3 for?

Det er leger som arbeider i den kommunale allmennlegetjenesten som må oppfylle vilkårene i § 3. Dette er leger som utøver kurativ, pasientrettet virksomhet innenfor kommunal allmennlegetjeneste som helt eller delvis finansieres gjennom stykkprisrefusjon fra folketrygden. Trygderefusjonen ytes etter reglene i forskrift om trygderefusjon, som i § 1 nr. 1 viser til forskrift om veiledet tjeneste § 3 flg.

I hovedsak gjelder vilkårene for leger i tre typer legetjenester:

Dette omfatter også leger som vikarierer i slike stillinger.

Vilkårene i § 3 gjelder ikke ved etablering av privat legevirksomhet uten offentlig finansiering. Allmennleger som utfører pasientbehandling i rent privat virksomhet uten fastlegeavtale med kommunen og trygdefinansiering, må derfor ikke oppfylle vilkårene. Vilkårene gjelder heller ikke for leger som er ansatt i kommunale stillinger hvor offentlig legearbeid og annen virksomhet som det ikke ytes trygderefusjon for, utgjør hoveddelen av det daglige arbeidet. Dette kan for eksempel være leger som er ansatt ved sykehjem. Leger som har sitt daglige arbeid i bedriftshelsetjeneste, fengsel, forsvaret, legemiddelindustri, offentlig forvaltning, i forsknings- og undervisningsstillinger mv., omfattes heller ikke.

Første ledd bokstav a – selvstendig

Bestemmelsen regulerer legers adgang til å praktisere selvstendig som allmennlege med rett til trygderefusjon. Med «selvstendig» menes at legen kan praktisere uten å være under veiledning.

Følgende leger har godkjenning som allmennlege og har dermed adgang til å praktisere selvstendig med rett til trygderefusjon: leger som har gjennomført tre års veiledet tjeneste, leger som arbeidet som allmennlege med trygderefusjon da forskriften trådte i kraft, spesialister i allmennmedisin og leger som er godkjente allmennleger i andre EØS-land.

Minst seks måneder av den veiledete tjenesten skal være gjennomført i godkjent sykehus og minst seks måneder skal være gjennomført i allmennlegepraksis. Leger som har gjennomført norsk turnus har gjennom det oppfylt disse kravene. Med godkjent sykehus menes sykehusavdeling som er godkjent for å ha turnusleger eller godkjent utdanningsinstitusjon for leger i spesialisering.

Alle skal gjennomføre obligatorisk opplæring som del av den veiledete tjenesten, jf. § 5.

Tjenesten skal som hovedregel gjennomføres på heltid. Legen kan likevel gjennomføre tjenesten med redusert arbeidstid, men ikke mindre enn 60 prosent av ukentlig normalarbeidstid. Hvis legen har arbeidet deltid, må dette regnes om til heltid. Det vises til merknadene til § 5 første ledd, som må gjelde tilsvarende for alle typer veiledet tjeneste. I tillegg kreves det at en tjenesteperiode må være minst to måneder sammenhengende for at tjenesten skal kunne godkjennes som veiledet tjeneste.

Nærmere regler om gjennomføring, innhold, omfang og organisering av den veiledete tjenesten følger av § 4, § 5 og § 6.

Det er Helsedirektoratet som vurderer og avgjør om kravet om tre års veiledet tjeneste er oppfylt, jf. forskriften § 8 første ledd første punktum. Direktoratets avgjørelse er samtidig et vedtak om at legen er godkjent allmennlege.

I tillegg har leger som deltar mer sporadisk i kommunalt legevaktarbeid utenom sitt ordinære arbeid og leger som arbeider i kortidsvikariater av inntil to måneders varighet, adgang til å praktisere selvstendig som allmennlege med rett til trygderefusjon (jf. § 3 tredje ledd).

Første ledd bokstav b, c og d – under veiledning

Bestemmelsene regulerer legers adgang til å praktisere med rett til trygderefusjon mens de er under veiledning. Grensen i tid for hvor lenge de kan motta trygderefusjon under veiledning følger ikke direkte av forskriftens bestemmelser, men av merknadene til § 6 andre ledd.

Følgende leger har adgang til å praktisere med rett til trygderefusjon mens de er under veiledning: leger som har gjennomført norsk turnustjeneste, leger som har gjennomført den grunnleggende legeutdanningen i andre EØS-land og leger som før 1. mai 2014 hadde søkt om registrering av veiledningsavtale.

Kravet om turnus gjelder likevel ikke leger med grunnleggende legeutdanning fra land utenfor EØS, såfremt de har godkjenning som lege fra et EØS-land og har praktisert som lege i minst tre år i et EØS-land. Dette er en konsekvens av at det følger av EØS-forskriften § 23 første ledd og forskrift om veiledet tjeneste § 3 første ledd bokstav c at disse legene skal ha samme rettigheter som EØS-utdannede og derfor ikke må ta turnus.

Adgangen til å praktisere under veiledning med trygderefusjon, gjelder når legen arbeider som allmennlege i den kommunale allmennlegetjenesten, dvs. der legen tiltrer en stilling som fastlege, en fastlegehjemmel eller en stilling ved kommunal legevakt. Dette gjelder også vikariater.

Det er videre et vilkår for å få rett til trygderefusjon at legen arbeider under veiledning. Legen må inngå en veiledningsavtale med kommunen og få denne registrert i Helsepersonellregisteret av Helsedirektoratet, se merknadene til § 6. Innholdet og omfanget av den veiledete tjenesten i kommunene er regulert i § 5. Kommunens ansvar for organisering av tjenesten er regulert i § 6. Se nærmere om veiledet tjeneste i kommunen under punkt 4.

I forskriften § 3 første ledd bokstav b står det at også leger med praktisk tjeneste i et annet land som i det vesentlige tilsvarer norsk turnustjeneste, kan praktisere under veiledning. Alternativet har ikke lenger praktisk betydning. Leger med grunnleggende utdanning fra andre EØS-land har siden 2014 kunnet få trygderefusjon under veiledning etter § 3 første ledd bokstav c. Helsedirektoratet gjennomfører ikke jevngodhetsvurdering av tjeneste gjennomført i land utenfor EØS.

Tredje ledd – korttidsvikariater mv.

Leger som deltar mer sporadisk i kommunalt legevaktarbeid utenom sitt ordinære arbeid og leger som arbeider i kortidsvikariater, kan også praktisere som allmennleger med trygderefusjon uten å være under veiledning. Dette har sammenheng med hensynet til rekrutteringen av fastleger til rekrutteringssvake kommuner samt rekruttering til legevakttjeneste. I motsetning til leger som på dagtid er ansatt ved kommunale legevakter, vil sporadisk deltagelse i legevaktarbeid utenom legens ordinære arbeid ikke regnes som veiledet tjeneste, jf. § 4.

Dette unntaket fra kravet om veiledning gjelder leger som tiltrer et vikariat av inntil to måneders varighet i fastlegehjemmel eller i stilling i kommunal legevakt og leger som deltar i kommunalt organisert legevakt utenom sitt ordinære arbeid. Leger med grunnleggende legeutdanning fra Norge, må ha gjennomført norsk turnus. Et slikt vilkår gjelder ikke leger som har grunnleggende legeutdanning fra et annet EØS-land. Det samme gjelder ifølge bestemmelsen også leger som har søkt om godkjenning av veiledningsavtale før 1. mai 2014.

Unntaket for kortere vikariater gjelder uavhengig av om fastlegehjemmelen er tilknyttet en privat praksis eller en kommunal stilling.

Fjerde ledd – turnusleger

Reglene om trygderefusjon i § 3 er ikke til hinder for at en turnuslege som har gjennomført turnustjeneste i sykehus kan delta i kommunal legevakt eller arbeide hos en fastlege. Turnuslegen skal være underlagt veiledning.

Se forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos lege § 2 nr. 3, for refusjon utløst av turnusleger og andre som mottar lønn fra kommunen.

Til § 4

Tre års veiledet tjeneste er ett av flere alternative vilkår for å kunne få godkjenning som allmennlege etter § 3 første ledd bokstav a, jf. § 8 første ledd. Hva slags praksis som er tellende veiledet tjeneste er uttømmende oppregnet i forskriften § 4. I dette rundskrivet punkt 3 beskrives de vanligste måtene å gjennomføre veiledet tjeneste på.

Hva slags praksis er tellende?

Den veiledete tjenesten kan settes sammen med ulike kombinasjoner av disse typene praksis:

Praksis etter den grunnleggende legeutdanningen

Den veiledete tjenesten skal gjennomføres i etterkant av fullført grunnleggende legeutdanning. Klinisk praksis under den grunnleggende legeutdanningen skal derfor ikke regnes som tellende veiledet tjeneste. Dette er i samsvar med forskriftens ordlyd, siden slik praksis ikke følger av oppregningen i § 4 om hva slags praksis som skal være tellende.

Med grunnleggende legeutdanning menes legeutdanningen som må være gjennomført for å kunne få norsk autorisasjon. I Norge er dette cand. med.-utdanningen. Turnustjenesten ble tatt ut av den norske cand. med.-utdanningen 1. desember 2012. Dette ble notifisert til ESA med virkning fra 17. juni 2014. Det betyr at norsk turnustjeneste er tellende som en del av den veiledete tjenesten for leger med grunnleggende utdanning fra Norge. Det samme gjelder i utgangspunktet også for leger som er utdannet i andre land, se imidlertid avsnittet nedenfor.

For leger utdannet i andre EØS-land vil den grunnleggende legeutdanningen følge av kvalifikasjonsbevis og bevis for eventuell obligatorisk praksis etter direktivets vedlegg V.1 (EØS-forskriften vedlegg II 5.1.1). Disse bevisene må fremlegges for at legen kan få autorisasjon i Norge.

Noen land har altså en obligatorisk praksisperiode som skal gjennomføres etter eksamen og eventuelt etter autorisasjonen, men som likevel er en del av den grunnleggende legeutdanningen ifølge direktivet. I Sverige og Danmark gjelder dette henholdsvis AT-tjenesten og klinisk basisutdanning. Denne praksisen skal ikke telle som veiledet tjeneste. Dette betyr at heller ikke leger som gjennomfører den obligatoriske praksisperioden som en del av den grunnleggende legeutdanningen (for eksempel leger fra Polen eller Danmark) gjennom å ta norsk turnus, får denne godkjent som veiledet tjeneste. Disse legene må gjennomføre tre års veiledet tjeneste etter dette.

Overgangsordninger

Tidligere kunne deler av praksis under den grunnleggende legeutdanningen telle med som veiledet tjeneste. For å sikre forutberegnelighet for legene som har påbegynt veiledet tjeneste og som kan ha innrettet seg etter dette, gjelder det en overgangsordning.

For leger som fikk autorisasjon før 1. desember 2012 teller norsk turnustjeneste med som veiledet tjeneste, selv om turnus ble gjennomført før legen fikk autorisasjon (dvs. da turnus var en del av den grunnleggende legeutdanningen). For å være omfattet av overgangsordningen må disse legene innen 1. januar 2017 ha søkt om å få godkjenning som allmennlege. Søker de senere må de gjennomføre tre års veiledet tjeneste i tillegg til turnusen de allerede har gjennomført.

For leger med grunnleggende legeutdanning fra Norge som søker om registrering av veiledningsavtale før 1. september 2016, teller et halvt år fra cand. med.-utdanningen som veiledet tjeneste. Det samme gjelder for leger som før samme tidspunkt blir ansatt i LIS eller påbegynner verneplikt som militærlege.

Det gjelder også en overgangsordning for leger som har grunnleggende legeutdanning fra et annet EØS-land, men som har gjennomført norsk turnustjeneste som den praktiske delen av den grunnleggende legeutdanningen fra dette landet (turnuslisens). Søker disse legene om registrering av første veiledningsavtale før 1. september 2015, teller den norske turnustjenesten som 1 ½ års veiledet tjeneste. Dette forutsetter at veiledningsavtalen var reell og at legen faktisk gjennomførte veiledet tjeneste i samsvar med denne avtalen. Leger som søker om registrering av første veiledningsavtale etter 1. september 2015, må derimot gjennomføre tre års veiledet tjeneste etter autorisasjonstidspunktet for å få godkjenning som allmennlege.

Den veiledete tjenesten skal som hovedregel gjennomføres i Norge

Den veiledete tjenesten skal som hovedregel gjennomføres i Norge. Leger som ikke har noe veiledet tjeneste fra Norge, kan derfor ikke få godkjenning som allmennlege på bakgrunn av tre års veiledet tjeneste.

Forskriften regulerer ikke spørsmålet om praktisk tjeneste i andre land skal være tellende. Det har likevel blitt lagt til grunn at leger kan få godkjent noe tjeneste som er gjennomført i andre EØS-land som del av veiledet tjeneste etter forskriften. Noen leger har noe klinisk praksis før de kommer til Norge og kan etter nærmere vilkår få godkjent deler av denne tjenesten, se nedenfor.

Inntil 18 måneder av den veiledete tjenesten kan gjennomføres i andre EØS-land

Bare klinisk praksis gjennomført i et annet EØS-land kan telle med som veiledet tjeneste. Praksis gjennomført i land utenfor EØS kan ikke telle med.

EØS-avtalen og EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv gjelder bare reelt grensekryssende aktiviteter. Direktivet skal ikke benyttes til å gi leger bedre rettigheter i sitt eget land, med mindre legen kvalifiserer seg ytterligere i Norge, jf. direktivets fortale punkt 12. Et allmennlegebevis utstedt i Norge skal være en dokumentasjon på at legen har gjennomført og oppfyller norske kompetansekrav til allmennleger. For å hindre at leger som aldri, eller bare en kort periode, har arbeidet i Norge får utstedt allmennlegebevis her, er det satt en grense for hvor stor del av den veiledete tjenesten som kan gjennomføres i andre EØS-land. Med en slik grense unngår vi for eksempel at en lege som har hele sin utdanning og tre års praksis fra Sverige, får utstedt allmennlegebevis i Norge og deretter forsøker å konvertere dette til en svensk allmennlegegodkjenning (som krever mer enn tre års praksis).

Inntil 18 måneder av den veiledete tjenesten kan gjennomføres i andre EØS-land. Resten av tjenesten må gjennomføres i Norge.

Den siste halvdelen av den veiledete tjenesten må gjennomføres i Norge. Dette sikrer at leger fra andre EØS-land ikke får utstedt allmennlegebevis i Norge uten å ha praktisert her i en lengre periode i siste del av sin praksisperiode.

For leger som påbegynte veiledet tjeneste i Norge før 1. april 2015 (da dette rundskrivet begynte å gjelde) og som mangler sykehuspraksis, er det likevel ikke noe krav om at denne praksisen må gjennomføres i Norge. En streng praktisering av rekkefølgekravet i disse tilfellene kan gjøre det vanskelig for legene å få gjennomført sykehuspraksisen. Det er også slik at disse legene påbegynte veiledet tjeneste i Norge uten kjennskap til rekkefølgekravet. Dersom ikke helt spesielle grunner tilsier noe annet, skal derfor sykehuspraksis under veiledning i andre EØS-land være tellende for disse legene selv om praksisen gjennomføres i den siste halvdelen av den veiledete tjenesten.

Helsedirektoratet kan godkjenne hele eller deler av veiledet praksis i sykehus eller allmennlegetjeneste/primærhelsetjeneste i andre EØS-land. Det må være tale om praksis hvor legen deltar i reelle arbeidssituasjoner for sin profesjon med veiledning fra en erfaren kvalifisert lege. Det som vil være mest aktuelt å få godkjent vil være praksis i stilling som er gjennomført som del av spesialistutdanningen. Flere land har en klinisk basisutdannelse i allmennpraksis som første del av spesialiseringen. Dette gjelder derimot ikke for eksempel ordinære stillinger ved sykehus, i privat virksomhet eller i kommuner, inkludert vikariater, sommerjobber eller hospitering.

Det er bare praksis etter den grunnleggende legeutdanningen som kan telle med. Det betyr at for eksempel svensk AT-tjeneste eller dansk klinisk basisutdanning ikke kan telle med som veiledet tjeneste.

En praksisperiode må ha vært på minst to måneder. Tjenesten må være gjennomført i minimum 60 prosent stilling, og må ha tilsvarende lengre varighet dersom den er gjennomført på deltid. Hele eller deler av praksisen kan telle med.

Søkeren må dokumentere praksisen. Søkeren skal fremlegge attest undertegnet av medisinsk faglig ansvarlig og avdelingsleder ved tjenestestedet. Det skal fremgå av attesten hvor tjenesten har funnet sted, at legen har gjennomført tjeneste under veiledning, navnet på veileder og om tjenesten har blitt gjennomført på tilfredsstillende måte. Helst bør standardattest fra landets godkjennende myndigheter benyttes.

Til § 5

Bestemmelsen regulerer innhold og omfang av den delen av den veiledete tjenesten som gjennomføres i den kommunale allmennlegetjenesten, jf. § 4 bokstav b eller c. Se nærmere om gjennomføring av veiledet tjeneste i kommunen under punkt 4.

Første ledd – heltidsopplæring

Bestemmelsen fastsetter prinsippet om heltidsopplæring. Den veiledete tjenesten skal som hovedregel gjennomføres på heltid.

Det er likevel anledning til å gjennomføre den veiledete tjenesten på deltid. Den totale veiledningstiden må imidlertid ikke avkortes. Legen kan ha redusert arbeidstid, men legen kan ikke arbeide mindre enn 60 prosent av ukentlig normalarbeidstid. Hvis legen arbeider deltid, skal praksisperioden forlenges forholdsmessig. Leger som arbeider under veiledning i en fastlegehjemmel med fastlegeavtale kan ha avkortet listelengde. Dette må i tilfelle avtales med kommunen, jf. fastlegeforskriften § 34.

Andre ledd – veiledning

Legen skal få veiledning i minimum to timer per uke i gjennomsnitt. Dette må justeres forholdsmessig for leger som arbeider deltid.

Kommunen har ansvaret for å organisere opplæringen, oppnevne veileder, inngå avtale med veileder osv., jf. forskriften § 6.

Veilederen skal være tilstrekkelig tilgjengelig for legen som er under veiledning. Veiledningen må ta utgangspunkt i den enkelte leges behov for veiledning. Elementer fra det obligatoriske kurset skal vektlegges i veiledningen. Dersom veiledningen stopper som følge av sykdom, svangerskap, permisjon eller lignende, stopper også veileders forpliktelser til å veilede. Veilederen skal etter fullført veiledet tjeneste utstede attest, jf. § 6 tredje ledd. Kommunen kan søke refusjon for utgifter til veileder, se merknadene til § 7.

Andre ledd – obligatorisk opplæring

I tillegg til løpende veiledning skal den veiledete tjenesten omfatte obligatorisk opplæring i «utvalgte emner». Kravet om obligatorisk opplæring gjelder alle leger som skal få godkjenning som allmennlege. Dette gjelder ikke bare de som gjennomfører veiledet tjeneste i den kommunale allmennlegetjenesten, men også de som gjennomfører veiledet tjeneste i stilling som lege under spesialisering (LIS) eller på andre måter etter § 4. Kravet gjelder likevel ikke leger som har gjennomført en allmennlegeutdanning i et annet EØS-land og allerede har et allmennlegebevis.

Kommunen (eller helseforetaket) skal sørge for at det utstedes bevis for gjennomført obligatorisk opplæring, jf. forskriften § 6 tredje ledd.

Se nærmere om opplæringen i punkt 5.

Til § 6

Bestemmelsen gjelder kommunens ansvar for organiseringen av den delen av den veiledete tjenesten som gjennomføres i den kommunale allmennlegetjenesten, jf. § 4 bokstav b eller c. Kommunen har ansvar for å organisere veiledning når legen som tilbys stilling i den kommunale allmennlegetjenesten ikke har godkjenning som allmennlege. Bestemmelsen regulerer også kommunenes og helseforetakenes plikt til å gi attester på gjennomført veiledet tjeneste. Se også punkt 6.4 om kommunens oppgaver og punkt 4 om veiledet tjeneste i kommunen.

Første ledd – kommunens ansvar for å sørge for veiledning

Kommunen har plikt til å skaffe veileder. Kommunen må sørge for at det ved utlysning av fastlegehjemmel, vikariat mv., legges til rette for veiledning. Kommunen skal sørge for at det gis veiledning også for vikariater av mer enn to måneders varighet. Dersom veiledet lege skal arbeide deltid må det tilbys veiledning i tilsvarende lengre periode.

Andre ledd – veiledningsavtaler

Kommunen skal sørge for at det inngås avtale mellom kommunen, veiledet lege og veileder om veiledningsforholdet. Se nærmere om veiledningsavtaler under punkt 4.5.

Registrering i Helsepersonellregisteret er i praksis en forutsetning for å få trygderefusjon under veiledning etter § 3 første ledd bokstav b, c eller d. Bare de legene som har fått registrert sin veiledningsavtale får utbetalt trygderefusjon fra HELFO.

Legen har ansvaret for å sende veiledningsavtalen til Helsedirektoratet for registrering. Når veiledningsavtalen registreres skal det spesifiseres når veiledningen starter/startet. Dette tidspunktet er avgjørende for retten til å utløse trygderefusjon.

Det er satt en grense for hvor lenge en lege kan være under veiledning med rett til å utløse trygderefusjon og dekning av utgifter til veiledning:

Tredje ledd – veiledningsattest

Kommunen skal sørge for at veilederen etter endt tjeneste utsteder attest. Kommunen skal påtegne attesten, som dokumentasjon på at den veiledete tjenesten helt eller delvis er gjennomført. Tjenestens varighet må framgå av attesten. Den faktiske veiledningsperioden føres på veiledningsattesten, dvs. med fradrag for eksempel for sykdom og foreldrepermisjon. Dersom den veiledete tjenesten, på bakgrunn av en skriftlig begrunnelse fra veilederen ikke anbefales godkjent, har kommunen plikt til umiddelbart å varsle Helsedirektoratet. Søknad om godkjenning som allmennlege skal da avslås.

Kommunen har også en plikt til å utstede bevis for gjennomført obligatorisk opplæring etter § 5.

Fjerde ledd – helseforetakenes plikt

Helseforetak har samme plikt som kommunen til å utstede attester og bevis for leger som er under spesialisering. Se merknadene til § 6 tredje ledd og rundskrivet punkt 6.5 og 4.6.

Til § 7

Utgiftene til veiledningen dekkes av kommunen. Kommunen kan imidlertid etterskuddsvis søke om tilskudd til å dekke utgifter i forbindelse med godtgjøring av veileder. Søknaden sendes til Helsedirektoratet.

Kommuner kan søke tilskudd for inntil 30 måneder (2 ½ år) veiledning per lege. For leger utdannet i Norge vil grensen være 18 måneder (1 ½ år). Som hovedregel gis det tilskudd til kommunen for utgiftene til veiledning per lege tilsvarende to timer i uken i 40 uker per år. Tilskuddet til kommunen beregnes ut fra timesats avtalt i forhandlinger mellom Legeforeningen og KS. For å få en større forutsigbarhet for kommunene utbetales tilskuddet med bakgrunn i antall måneder legen har vært under veiledning i kommunen. Utbetaling per måned er summen av 80 veiledningstimer delt på 12. Når legen har deltidsarbeid må perioden forlenges og veiledningstimene fordeles i forhold til stillingsbrøken. Kommunene får ikke refusjon av utgifter til veiledet tjeneste for tjenesteperioder som er under to måneder.

Dersom veiledningsperioden har vært lenger enn 30 måneder (2 ½ år), får kommunen ikke refundert utgifter til veiledning for de siste månedene. Dette kan være aktuelt for leger utdannet i et EØS-land som praktiserer under veiledning uten å ha tatt turnus og som derfor ennå ikke har hatt nødvendig sykehuspraksis for å kunne godkjennes som allmennlege.

Se også punkt 4.7 om tilskuddordningen.

Til § 8

Bestemmelsen regulerer retten til å få godkjenning som allmennlege og til å få utstedt allmennlegebevis. Systemet er tosporet. Leger som helt eller delvis gjennomfører veiledet tjeneste i Norge skal godkjennes etter denne forskriften, mens leger som har fullført allmennlegeutdanningen og fått utstedt allmennlegebevis (EU-legebevis/EØS-legebevis) i et annet EØS-land før de kommer til Norge, skal godkjennes etter EØS-forskriften.

Første ledd – godkjenning som allmennlege og utstedelse av allmennlegebevis

Bestemmelsen gir lege som har gjennomført tre års veiledet tjeneste i samsvar med forskriften, rett til å få godkjenning som allmennlege.

Bestemmelsen regulerer også retten til å få utstedt allmennlegebevis, jf. første ledd andre punktum. Dette beviset gir legen rett til å arbeide som allmennlege i andre EØS-land etter de samme vilkårene som allmennlegene i det aktuelle landet. EØS-forskriften § 29 første ledd regulerer også retten til å få utstedt allmennlegebevis i Norge.

I forskriften omtales godkjenning som allmennlege som «godkjent veiledet tjeneste». Vilkåret for å få godkjenning er ifølge § 8 første ledd første punktum at legen godtgjør ved veiledningsattest og kursbevis, at tjenesten er fullført i tråd med gjeldende regelverk. Dette innebærer at legen må ha gjennomført veiledet tjeneste i samsvar med kravene til utdanningens lengde, innhold og veiledning i § 3 første ledd bokstav a, jf. § 4 og § 5. I § 8 første ledd andre punktum vises det til at den veiledete tjenesten skal være utført i samsvar med EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv. Selv om det ikke fremgår uttrykkelig av ordlyden, er vilkårene og vurderingen her de samme som etter forskrift om veiledet tjeneste, siden denne forskriften gjennomfører kravene i direktivet.

Vilkårene for godkjenning som allmennlege og vilkårene for å få utstedt allmennlegebevis er de samme. I praksis gis det vedtak om begge deler samtidig. Vedtaket skjer ved at Helsedirektoratet fører legen inn i Helsepersonellregisteret. Denne registreringen utgjør dokumentasjon på godkjenning som allmennlege, som gir legen adgang til å praktisere selvstendig som allmennlege med trygderefusjon. Registreringen er samtidig dokumentasjon på at legen har allmennlegebevis.

Godkjenningen som allmennlege er tidsubegrenset og kan ikke gjøres midlertidig. Frem til 31. desember 2014 ble det utstedt midlertidige tillatelser til leger som ikke hadde gjennomført de obligatoriske kursene i forbindelse med den veiledete tjenesten, blant annet på grunn av venteliste på kursene. Forlengelse av disse midlertidige godkjenningene vil ikke bli gitt ut over 1. januar 2016.

Andre ledd – godkjenning av leger med allmennlegebevis fra andre EØS-land

Bestemmelsen viser til EØS-forskriftens bestemmelser om godkjenning som allmennlege for leger med utdanning fra andre EØS-land. Det er et vilkår at legen har norsk autorisasjon og fremlegger et allmennlegebevis, jf. EØS-forskriften § 10. Med allmennlegebevis menes et kvalifikasjonsbevis etter EØS-forskriften vedlegg II 5.1.4. Allmennlegebeviset er dokumentasjon på at legen har gjennomført allmennlegeutdanningen. Dersom vilkårene er oppfylt kan legen utøve selvstendig virksomhet som allmennlege i Norge med refusjon fra folketrygden.

Myndigheten til å avgjøre søknader om godkjenning som allmennlege for søkere med allmennlegebevis fra andre EØS-land, er lagt til Helsedirektoratet. Klageinstans er Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten.

Til § 9

Retningslinjene for praktiseringen av reglene i forskriften, er forankret i denne bestemmelsen.

Bestemmelsen gir også direktoratet en hjemmel til å gjøre unntak fra bestemmelsene i forskriften. Dette er en meget snever unntaksbestemmelse som er ment som en sikkerhetsventil i særlige tilfeller. Bestemmelsen ble tatt inn særlig med sikte på eventuelle uforutsette utfordringer da reglene var nye. Krav til forutberegnelighet og likebehandling tilsier at bestemmelsen bør anvendes med stor varsomhet.

Til § 10

Avslag på søknad om godkjenning av allmennlege eller om utstedelse av allmennlegebevis, kan påklages til Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten. Det samme gjelder vedtak som gjelder registrering av veiledningsavtaler og veiledningsperioder.

Til § 11

Bestemmelsen gir overgangsregler.

Første ledd andre punktum må ses i sammenheng med ny forskrift om kompetansekrav til leger i den kommunale helse- og omsorgstjenesten fastsatt i kgl.res. 17. februar 2017 nr. 192. Kravet om veiledet tjeneste for å utløse refusjoner fra folketrygden vil bli erstattet av et krav om å være spesialist i allmennmedisin eller under spesialisering. Leger som har inngått avtale om veiledet tjeneste med kommunen før 1. mars 2017 får mulighet til å gjennomføre avtalt tjeneste innenfor rammene denne forskriften setter. § 9 – § 10 videreføres fordi det er hjemmelen for norske myndigheter til å bekrefte at den veiledete tjenesten er gjennomført i samsvar med bestemmelsene i direktiv 2005/36/EF. Leger som gjennomfører spesialiteten i allmennmedisin gis slikt bevis med hjemmel i denne bestemmelsen. § 11 fjerde ledd er en særskilt overgangsregel for en gruppe leger. Disse rettighetene videreføres i ny ordning.

Tredje ledd – leger i fastlegehjemmel e.l. per 31. desember 2005

Bestemmelsen sier at forskriftens krav om tre års veiledet tjeneste gjelder for leger som etter 31. desember 2005 tiltrer en fastlegehjemmel eller stilling ved kommunal legevakt for første gang. Dette vil særlig gjelde nyutdannede leger.

Det følger av dette at retten til å utøve virksomhet som allmennlege med trygderefusjon i Norge med mindre enn tre års veiledet tjeneste, anses ervervet av leger som per 31. desember 2005 arbeidet i en fastlegehjemmel. For disse legene er det tilstrekkelig at de oppfyller kravet om minst to års veiledet tjeneste. Reglene gjelder tilsvarende for leger i stilling ved kommunal legevakt. Bestemmelsen implementerer artikkel 30 i yrkeskvalifikasjonsdirektivet som krever at hver medlemsstat spesifiserer de ervervede rettigheter den anerkjenner.

Fjerde ledd – leger som tiltrer ny fastlegehjemmel e.l.

For leger som per 31. desember 2005 utøvet virksomhet som allmennlege med trygderefusjon i Norge er det tilstrekkelig med to års veiledet tjeneste for å beholde retten til trygderefusjon. Det samme gjelder dersom legen på et senere tidspunkt skifter jobb ved å begynne i en ny fastlegehjemmel/legevaktstilling. Leger som var fastleger per 31. desember 2005 trenger dermed ikke søke direktoratet om godkjenning når de på et senere tidspunkt tiltrer en annen fastlegehjemmel. Dette gjelder tilsvarende for leger i stilling ved kommunal legevakt.

Leger som ikke utøvet virksomhet som allmennlege med rett til trygderefusjon per 31. desember 2005, men som utøvet slik virksomhet over kortere eller lengre tid før dette tidspunktet og som på nytt tiltrer en fastlegehjemmel e.l. etter 1. januar 2006, omfattes derimot av kravet til tre års veiledet tjeneste.

Lover, forskrifter og direktiv