Modell for integrering av flyktninger i norske distriktskommuner

Forskere fra Høgskolen Innlandet (HINN) har utarbeidet forslag til en modell for tverrfaglig samarbeid som kan hjelpe norske distriktskommuner med integrering av flyktninger.

Utgangspunktet for prosjektet var at Oppland fylke hadde altfor lav overgang til arbeid eller utdanning for deltagere i introduksjonsprogrammet. Samtidig var det viktig for kommunene, med en synkende og aldrende befolkning, å finne ut hvordan man kunne få flest mulig av flyktningene til å bli boende etter endt introduksjonsprogram.

De tre delstudiene som ble utviklet skulle gi innsikt i hvordan henholdsvis flyktningene, arbeidsgiverne og ansatte i hjelpeapparatet opplevde utfordringer i integreringsprosessen og hvordan integreringsarbeidet kunne forbedres. I studiene intervjuet forskerne et utvalg flyktninger, arbeidsgivere og ansatte i hjelpeapparatet i distriktskommunene Sel, Vågå og Nordre Land. Dette innsiktsarbeidet ble deretter videreformidlet tilbake til de tre aktørene og skulle danne grunnlag for forbedrede tjenester. Det ble også utarbeidet forslag til en modell for integrering av flyktninger som skulle være nyttig for andre bygdekommuner i tilsvarende situasjon.

Her finner du Modell for integrering av flyktninger i norske distriktskommuner

Bruk av flerkulturelle i integreringsarbeidet

Erfaringer fra prosjektet viser at det er flyktninger som er godt integrert i alle de tre kommunene som deltok. Disse kan være aktive i fora som internasjonalt utvalg og lignende, men de brukes ikke aktivt i arbeidet med å integrere nyankomne.

- Godt integrerte flyktninger framstår som en uutnyttet ressurs i arbeidet med å integrere nyankomne, forteller prosjektleder Rolf Rønning ved HINN. – Tokulturell kompetanse er såpass viktig at kommunene burde opprette (del)stillinger for disse.

De integrerte flyktningene er tospråklige og kan derfor være til god hjelp som språklærere. De har erfaringer med hva som er annerledes i det nye landet og kan tilføre brobyggerkompetanse som ikke-innfødte nordmenn har. De kan i tillegg også fungere som inspirerende forbilder for andre med samme kultur.

For få kommunale arbeidsplasser

Mens man tidligere har tenkt «train-place», det vil si at en skal ha gjennomført introduksjonsprogrammet med språkopplæring før det prøves utplassering i arbeidssituasjoner, gjøres det nå oftere forsøk med å kombinere språkopplæring med utplassering på arbeidsplasser («place-train»). I noen distriktskommuner finnes det hjørnesteinsbedrifter som kan ta imot flyktninger med begrensede språkkunnskaper, men ofte er det kommunen som er største arbeidsgiver. Da bør man forvente at kommunen går i spissen for å tilrettelegge for arbeids- og praksismuligheter av ulik karakter og ulikt omfang.

- Det virker som kommunene er tilbakeholdne med å opprette arbeidsplasser hvor flyktninger kan få brukt sine ressurser og samtidig gjort nytte for seg, sier Rønning. – Det behøver nødvendigvis ikke å dreie seg bare om heltidsplasser. Noen vil også ønske og ha behov for deltidsjobber.

Økt bruk av praksisplasser i de deler av kommunen man ønsker å kvalifisere arbeidskraft til vil også være en vinn-vinn-situasjon. At personer blir plassert litt tilfeldig der det er noe ledig, ofte kun så lenge de dekkes av tilskuddsordninger, kan være svært demotiverende for den enkelte og dårlig samfunnsøkonomi. På lengre sikt også dårlig kommuneøkonomi. Det er derfor viktig at kommunen har en gjennomtenkt praksisutplasseringsplan, at det opprettes praksisplasser der en ønsker å kvalifisere arbeidskraft, samtidig som individets ønsker for en fremtidig jobb også ivaretas.

Helhetlig satsing og tverrfaglig samarbeid

Erfaringene fra prosjektet viser at det er lite samordning mellom enheter som forutsettes å samarbeide i arbeidet med integrering av flyktninger. Flyktningetjenesten, voksenopplæringen, NAV og fylkeskommunen har et begrenset samarbeid, som igjen gjør at flyktningene ikke får den helhetlige pakken med tjenester de har behov for.

- Vi møtte mange ansatte som var dedikerte og tok mer ansvar enn jobben tilsa, men ingen som hadde ansvaret for helheten, sier Rønning. – Ingen som sørget for at tilbudene hang sammen og alle ledd var på plass.

Det er i mange sammenhenger funksjonelt med «silo-tenking» i kommuneorganiseringen, det vil si enheter bygd rundt felles kompetanse og/eller oppgaver, men det blir ofte mer problematisk når oppgavene går på tvers av siloene. Det anbefales derfor å finne konstruktive og smidige arbeidsformer hvor man jobber helhetlig på tvers. Opprettelse av en egen organisasjon i organisasjonen (matriseorganisasjon) som kun jobber med integrering i en bygdekommune som skal ta imot flyktninger blir derfor anbefalt. En slik samlet organisasjon er mindre sårbar for organisasjonsendringer og personutskiftninger, samtidig som en felles ledelse vil kunne sørge for at det ikke oppstår uenigheter mellom enheter som tradisjonelt har hatt forskjellige prioriteringer. Det er viktig at flyktningene opplever felles normer i kommunen.

- Skal kommunene lykkes med integreringsarbeidet må politikere og administrasjon ville det helhjertet, det er ikke nok å være «halvhjertet hyggelig», sier Rønning avslutningsvis.

Her kan du lese hovedrapporten Integrering som samskaping i distriktskommuner og her finnes sammendraget av rapporten. Delrapportene ligger under relatert informasjon.

 

Fakta

  • Prosjektet er finansiert med FoU-midler fra NAV og har pågått fra 2017-2019.
  • Det opprinnelige prosjektet "Flyktninger som ressurs" ble satt i gang i tre distriktskommuner i Oppland i 2016 og var et samarbeid mellom NAV Oppland, Fylkesmannen Oppland, IMDi, Oppland fylkeskommune og Høgskolen i Innlandet (HINN). Høgskolen søkte, sammen med Østlandsforskning, om forskningsmidler fra Arbeids- og velferdsdirektoratet i 2017. Dette gjorde at HINN kunne ta en fasilitatorrolle ovenfor de tre kommunene og Østlandsforskning kunne dokumentere prosessen gjennom følgeforskning. 
  • Det metodiske opplegget besto av kvalitative semi-strukturerte intervjuer. 15 flyktninger ble intervjuet i de tre kommunene. Totalt ble arbeidsgivere intervjuet, 11 private og 8 kommunale. 21 personer fra NAV, flyktningetjenesten og læringssentrene ble intervjuet.