Enhver kommune plikter å medvirke til undervisning og praktisk opplæring av helsepersonell, herunder også videre- og etterutdanning. Departementet kan gi nærmere forskrifter om kommunens medvirkning til undervisning og praktisk opplæring.

 

Kommunen skal sørge for at dens ansatte helsepersonell får påkrevet videre- og etterutdanning.

Kommunen skal medvirke til at helsepersonell i privat virksomhet innen dens helsetjeneste får adgang til nødvendig videre- og etterutdanning.

Helsepersonell innen kommunens helsetjeneste plikter å ta del i videre- og etterutdanning som blir foreskrevet og som er nødvendig for å holde dets kvalifikasjoner vedlike.

Departementet kan gi nærmere forskrifter om videre- og etterutdanning av helsepersonell.

 

Kommunehelsetjenesten skal utarbeide en individuell plan for pasienter med behov for langvarige og koordinerte tilbud. Kommunehelsetjenesten skal samarbeide med andre tjenesteytere om planen for å bidra til et helhetlig tilbud for pasientene.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om hvilke pasientgrupper plikten omfatter, og om planens innhold.

 

Statens helsetilsyn fører medisinsk-faglig tilsyn med at kommunene fremmer helsetjenestens formål på forsvarlig og hensiktsmessig måte, og ser til at lover og forskrifter for helsetjenesten blir kjent og overholdt.

Uten hinder av taushetsplikt kan Statens helsetilsyn eller den det gir myndighet kreve opplysning om helsetjenesten i kommunen og dens pasienter som er påkrevet for oversikt, kontroll og tilsyn. Statens helsetilsyn eller den det gir myndighet kan foreta inspeksjon og undersøkelse også av journal og opptegnelser m.v. Statens helsetilsyn kan forelegge innhentede opplysninger for andre sakkyndige til uttalelse.

Hvis virksomhet innen helsetjenesten i kommunen drives på en måte som kan ha skadelige følger for pasienter eller andre, eller på annen måte er uheldig eller uforsvarlig, kan Statens helsetilsyn gi pålegg om å rette på forholdene.

 

Dersom kommuner som samarbeider om helsetjeneste, helt eller delvis, eller er pålagt å gjøre dette, ikke blir enige om rettigheter og plikter i forholdet, kan hver av dem kreve tvisten løst ved voldgift.

Hvis ikke partene er enige om annen ordning, velger hver kommune et medlem av voldgiftsretten, og departementet velger leder.

Dersom tre eller flere kommuner er parter i saken og disse ikke blir enige om oppnevning av to eller flere voldgiftsdommere, foretar departementet valget av alle medlemmene av voldgiftsretten.

For øvrig gjelder reglene i voldgiftsloven så langt de passer.

 

Hvis kommuner som samarbeider om helsetjeneste ikke blir enige om praktiske sider eller spørsmål ved samarbeidet, kan hver av dem kreve at saken blir undergitt megling. Departementet kan pålegge kommuner som skal samarbeide å underkaste seg megling når de ikke kommer til enighet.

Hvis partene ikke blir enige om annen ordning, skal meglingsnemnd velges på samme måte som voldgiftsrett, jfr. § 6-4.

Fører megling ikke til enighet, kan hver kommune eller departementet kreve at meglingsnemnda gir forslag til ordning.

Departementet kan avgjøre at forslaget helt eller delvis skal legges til grunn for samarbeidet, jfr. § 1-5.

 

Enhver som utfører tjeneste eller arbeid i kommunens helsetjeneste, har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. Overtredelse straffes etter straffeloven § 121.

 

Helsepersonell som arbeider innenfor rammen av denne lov skal samarbeide med sosialtjenesten i klientsaker. De skal i sitt arbeid være oppmerksomme på forhold som bør føre til tiltak fra sosialtjenestens side, og de skal av eget tiltak gi sosialtjenesten opplysninger om slike forhold. Av eget tiltak kan opplysninger bare gis etter samtykke fra klienten, eller så langt opplysningene ellers kan gis uten hinder av taushetsplikt.

 

(Opphevet ved lov 2 juli 1999 nr. 64 (i kraft 1 jan 2001 iflg. res. 1 des 2000 nr. 1199).)

 

(Opphevet ved lov 13 des 1991 nr. 81.)

 

1. Ledelsen for sykehjem skal ha fullmakt til å disponere kontantytelser etter lov om folketrygd for pasient som ikke er i stand til å disponere midlene selv. Midlene skal nyttes slik at de kommer pasienten personlig til gode. Oppsparte midler som overstiger 3/4 av folketrygdens grunnbeløp, forvaltes ikke av institusjonen. Reglene i loven om vergemål for umyndige får ikke anvendelse på midler som institusjonen forvalter.

2. Hvis pasienter i sykehjem ønsker opprettet felles trivselsordning finansiert av pasientene selv, skal institusjonens ledelse medvirke til å få etablert en slik ordning. Ledelsen kan også selv ta initiativet til å opprette felles trivselsordning som nevnt.

Institusjonens ledelse skal utarbeide vedtekter for trivselsordningen, herunder om størrelsen av pasientens tilskott til felles trivselskonto og om disponering av midlene. Er det ved institusjonen opprettet pasientforening eller lignende, skal utarbeidelsen av vedtekter skje i samarbeid med foreningen.

Tilskott til trivselskonto fra den enkelte pasient kan ikke settes høyere enn et beløp som på årsbasis svarer til 6,25 prosent av folketrygdens grunnbeløp.

For pasient som nevnt i nr. 1 første punktum kan institusjonens ledelse – etter å ha innhentet uttalelse fra verge eller pårørende – treffe beslutning om at vedkommende skal være med i felles trivselsordning ved institusjonen.

Vedtektene for felles trivselsordning skal godkjennes av departementet.

3. Departementet kan fastsette forskrifter om disponering av kontantytelser på vegne av pasienter, om forvaltning og regnskap m.v. og om felles trivselsordning.

 

Departementet kan gi nærmere forskrifter til utfylling og gjennomføring av loven her.

 

Når kommunen yter pleie og omsorg i hjemmesykepleie eller under opphold i sykehjem eller boform for heldøgns omsorg og pleie etter § 1-3 første ledd nr. 4, jf. annet ledd nr. 4 og nr. 6 i denne loven, gjelder kapittel 4A i lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. tilsvarende.