Enhver har rett til nødvendig helsehjelp i den kommune der han eller hun bor eller midlertidig oppholder seg.

Helsetjenesten skal gi den som søker eller trenger helsehjelp de opplysninger vedkommende trenger for å ivareta sin rett, og se til at det ikke påføres unødig utgift, tap, tidsspille eller uleilighet.

Forvaltningslovens regler gjelder ikke for vedtak etter paragrafen her.

For vedtak om hjemmesykepleie og vedtak om tildeling eller bortfall av plass i sykehjem eller boform for heldøgns omsorg og pleie gjelder likevel forvaltningslovens regler.

Er det flere som samtidig søker en tjeneste det er knapphet på, regnes de likevel ikke som parter i samme sak, og en søker som mener seg forbigått, kan ikke klage over at en annen har fått ytelsen.

 

Enhver som er bosatt i en norsk kommune, har rett til å stå på liste hos lege med fastlegeavtale etter § 1-3 annet ledd nr. 1. Det samme gjelder asylsøkere og deres familie når de er medlem av folketrygden.

Personer som står på fastleges liste har rett til å skifte fastlege inntil to ganger i året, og rett til å få en ny vurdering av sin helsetilstand hos en annen lege med fastlegeavtale.

Rettigheter i første og annet ledd gjelder ikke i de kommuner der plikten til å ha fastlegeordning er suspendert etter § 1-3 sjette ledd.

Departementet kan gi forskrift til gjennomføring og utfylling av pasientrettighetene i fastlegeordningen, herunder om barns plassering på liste og om rett til å bytte fastlege.

 

Barn har rett til nødvendig helsehjelp også i form av helsekontroll i den kommune barnet bor eller midlertidig oppholder seg.

Foreldrene plikter å medvirke til at barnet deltar i helsekontroll.

 

For hjelp fra kommunens helsetjeneste, herunder også privatpraktiserende og institusjon eller organisasjon som arbeider etter avtale med kommunen som nevnt i § 4-1, skal mottakeren betale vederlag når dette følger av lov eller forskrift.

For opphold i sykehjem og boform med heldøgns omsorg og pleie i medhold av § 6-7, kan kommunen kreve vederlag av pasienten. Vederlaget fastsettes av kommunen på grunnlag av pasientens inntekter. Av inntekter inntil folketrygdens grunnbeløp betaler pasienten inntil 75 prosent av inntekten. Av inntekter utover folketrygdens grunnbeløp betaler pasienten inntil 85 prosent. Kommunen kan ikke kreve vederlag som overstiger oppholdsutgiftene. Vederlag kan tidligst kreves etter en måned regnet fra innflyttingsdato, eller etter tilsammen 60 døgns opphold innen samme kalenderår. Pasienten kan påklage kommunens vedtak om vederlag til fylkesmannen.

Kongen kan også fastsette vederlag for korttidsopphold og dag- eller nattopphold som ikke faller inn under betalingsplikten etter foregående ledd.

For hjelp fra kommunens hjemmesykepleie kan kommunen kreve at mottaker betaler vederlag innenfor de rammer som er fastsatt i forskrift.

Kongen kan gi nærmere forskrifter om vederlag, og kan fastsette et fribeløp før vederlag beregnes.

 

Den som søker helsehjelp, kan påklage avgjørelsen etter § 2-1 til det organ kommunestyret bestemmer. Det samme gjelder avgjørelser etter § 2-1a. Under behandlingen av klagen skal klageorganet ha fra tre til fem medlemmer.

Går avgjørelsen klager imot eller avvises klagen, kan det klages til Helsetilsynet i fylket.

Fristen for klage er i alle tilfelle tre uker fra vedkommende fikk høve til å klage. En klage som kommer etter fristen, kan likevel tas under behandling når det finnes rimelig at den blir prøvd. For øvrig gjelder forvaltningslovens regler om klage.