Rundskriv

§ 10-8 Bortfall av rett til ytelser etter folketrygdloven kapittel 10

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Arbeids- og rehabiliteringsavdelingen 04.11.2005

Sist endret 02.06.2010 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Tiltak og virkemidler

F01.06.2004 nr. 797 Forskrift om retten til ytelser etter folketrygdloven kapittel 10 faller bort i den utstrekning ytelsene kommer inn under ansvarsområdet til annen lovgivning er opphevet. Hele rundskrivet er gjennomgått og oppdatert i samsvar med gjeldende praksis og regelverk.

§ 10-17 ble opphevet ved lov 19. desember 2008 nr. 106 (i kraft 1. mars 2010) og erstattet av endret § 10-8. Ordlyden i § 10-8 er den samme som i tidligere § 10-17. Rettstilstanden er derfor ikke endret.

Generell del

Innledning

I henhold til folketrygdloven § 10-8 avgrenses trygdeetatens ansvar for blant annet hjelpemidler mot rettigheter som følger av annen lovgivning. Rett til hjelpemidler og andre tiltak fra folketrygden faller bort dersom behovet for bistand i all hovedsak dekkes av ansvarsområdet i annen lovgivning.

Årsaken til slike gråsoner kan forklares med at senere lovgivning enn folketrygdloven har etablert rettigheter på samme område, uten at det har skjedd tilstrekkelig ansvarsavgrensning.

På grunn av folketrygdens overslagbevilgninger, i motsetning til annen lovgivnings rammebevilgninger, er det viktig at Arbeids- og velferdsetaten ikke medvirker til at utgifter blir belastet folketrygden i tilfeller der utgiftene skulle vært dekket etter annen lovgivning. At kommuner, fylkeskommuner eller institusjoner påberoper seg dårlig økonomi må ikke føre til at Arbeids- og velferdsetaten påtar seg utgiftene.

Forskrift av 01.06.2004 nr 797 utdypet og presiserte innholdet i folketrygdloven § 10-17, senere § 10-8, men selve forskriften bortfalt 30. juni 2006. Opphevelsen av forskriften innebærer imidlertid ikke en endring av rettstilstanden på området. Dette betyr at saker skal løses etter de samme retningslinjer og vilkår som tidligere. Dette fremgår blant annet av trygderettskjennelse nr. 07/ 02416 hvor det blant annet uttales følgende om betydningen av den opphevede forskriften:

” Selv om denne forskriften nå er opphevet, antar retten at tilsvarende prinsipp bør legges til grunn dersom NAV vil avslå et stønadskrav under henvisning til folketrygdloven § 10-17.”

Under den spesielle delen i dette rundskrivet er det gitt avklaringer i forhold til noen aktuelle tilgrensende lover. Problemstillinger knyttet til andre ytelser enn de som er omtalt i den spesielle delen i dette rundskrivet, må søkes løst ved bruk av den generelle delen.

Vilkårene for anvendelse av folketrygdloven § 10-8

Det kan ofte være vanskelig å avgjøre om et hjelpemiddel skal dekkes etter folketrygdloven eller om behovet dekkes etter annen lovgivning. Nedenfor presenteres en arbeidsmetode der tre nødvendige vurderinger fremholdes ved anvendelse av folketrygdloven § 10-8.

Øvrige vilkår i kapittel 10 er innfridd

Det er en forutsetning for å vurdere et krav etter folketrygdloven § 10-8 at medlemmet fyller vilkårene for rett til hjelpemidler etter folketrygdloven kapittel 10. Dersom ett eller flere vilkår i folketrygdloven §§ 10-2, 10-5 og/eller 10-6, samt 10-7 ikke er innfridd, må avslag hjemles i disse bestemmelsene og ikke i folketrygdloven § 10-8. Dette fordi § 10-8 regulerer bortfall av rettighet.

Dersom det er tvil om hvorvidt vilkårene i folketrygdloven kapittel 10 er innfridd, samtidig som det er overveiende sannsynlig at ansvaret uansett faller inn under annen lovgivning, bør tvilen fremkomme i vedtaket selv om avslagsgrunnen er folketrygdloven § 10-8.

Overveiende sannsynlig at annen lovgivning dekker samme behov

Videre må det anføres og begrunnes at ansvaret ligger til annen lovgivning. Dette gjøres ved å vise til at det er overveiende sannsynlig at ytelsen i annen lovgivning dekker det samme behov som ytelsen etter folketrygdeloven kapittel 10.

Med overveiende sannsynlig, menes at det må være en rimelig klar lovhjemmel og andre rettskildefaktorer som støtter den lovforståelsen som legges til grunn. Med rettskildefaktorer menes blant annet lov, med tilhørende forskrift, rundskriv, forarbeider og forvaltningspraksis, herunder kjennelser fra Trygderetten. De rettskildefaktorene som er avgjørende må siteres/gjengis i begrunnelsen av vedtak/oversendelsesbrev.

Eksempel: I henhold til sosialtjenesteloven § 4-2 bokstav a er kommunen ansvarlig for ”praktisk bistand”. I juridisk litteratur er det uttalt at ”innkjøp av varer, snømåking, vedhugging m.v.” må anses for å være praktisk bistand slik begrepet her er å forstå.

Med ytelse etter annen lovgivning, menes for eksempel en tjeneste, utstyr eller annen praktisk tilrettelegging som i all hovedsak dekker det samme behov som hjelpemidler eller andre tiltak.

Eksempel: Hjemmesykepleien har ansvaret for medisinering i oppholdskommunen for den som har behov for slik helsehjelp – lovgrunnlaget er kommunehelsetjenesteloven § 1-3 første ledd punkt 2, jf. § 1-3 annet ledd, jf. § 2. Dette betyr at spesialtilpassede medisindosetter vil være et kommunalt ansvar.

Overveiende sannsynlig at medlemmet har rett til ytelse etter annen lovgivning

Når det er tilstrekkelig sannsynliggjort at ytelsen omfattes av annen lovgivning, må det også sannsynliggjøres at medlemmet har rett til ytelsen. Dette blir en konkret vurdering i forhold til inngangsvilkårene i tilstøtende lov.

Eksempel: Snømåking er en ytelse som faller inn under begrepet praktisk bistand i § 4-2 i sosialtjenesteloven og er derfor et kommunalt ansvar. For å vurdere om et medlem har rett til en slik ytelse må det videre vurderes om vedkommende innfrir inngangsvilkårene, som her fremkommer i sosialtjenesteloven § 4-3.

Det understrekes at selv om ytelsen kommer inn under ansvarsområdet til annen lovgivning og det er tilstrekkelig sannsynliggjort at medlemmet innfrir inngangsvilkårene, er det ikke avgjørende om medlemmet faktisk mottar denne ytelsen. Videre vil et eventuelt bortfall av rettigheter etter annen lovgivning på grunn av behovsprøving ikke endre på denne ansvarsfordelingen. Vi viser i denne sammenheng til Trygderettens kjennelse 03/01152:

”Retten vil i denne sammenheng fremheve at størrelsen på et hus eller husstandens samlede inntekter vil kunne utelukke lån eller tilskudd fra Husbanken. Retten vil imidlertid påpeke at manglende tilskudd fra Husbanken ikke vil medføre noen endring knyttet til gjeldende ansvarsfordeling mellom folketrygden og Husbanken.”

For å kunne avgjøre om det er overveiende sannsynlig at medlemmet har rett til ytelsen etter annen lovgiving, må man ta utgangspunkt i forvalters tolkning av eget lovverk. Der det allerede foreligger sikker lovforståelse av tilstøtende lovverk, i form av trygderettskjennesler, uttalelser, forvaltningspraksis eller annet kan dette legges til grunn.

Der slikt ikke forefinnes må en i den enkelte sak innhente en positiv uttalelse fra det forvaltningsorgan som er delegert myndighet til å gi generelle uttalelser om lovforståelsen i angjeldende lovverk. Jf. Trygderettskjennelse 06/02517.

Opplæringslova

Lov om grunnskole og den vidaregående opplæringa (opplæringslova) av 17. juli 1998 nr. 61. Aktuelle bestemmelser finnes i kapittel 2 til 4, samt kapittel 5 og §§ 9-3 og 9A-2.b.

Innledning

Fra 1. januar 1997 overtok hjelpemiddelsentralene finansieringsansvaret for tekniske hjelpemidler til funksjonshemmede skoleelever og barnehagebarn. Bakgrunnen for dette var at en mente at en oppsplitting av hjelpemidler på flere forvaltningsnivåer skapte uheldige gråsoner, lite rasjonell utnyttelse av de samlede ressurser til hjelpemidler og ulik behandling av funksjonshemmede skoleelever.

Når det gjelder søknader om tilrettelegging av skoleplass og tekniske hjelpemidler, blir det viktig å skille mellom det ansvaret kommunene og fylkeskommunene har på vegne av skolene og det ansvaret som påhviler folketrygden ved hjelpemiddelsentralene.

Ansvarsområdet opplæringslova

Det fremgår av opplæringslova kapittel 2 til og med kapittel 5 at loven gjelder elever i:

• grunnskolen, (Kapittel 2)
• videregående skole (Kapittel 3)
• lærlingordningen (Kapittel 4)
• voksenopplæring (Kapittel 4A)
• spesialundervisning, også i barnehage (Kapittel 5)                   

Krav til spesialundervisning

Opplæringsloven kapittel 5 omhandler bestemmelser om spesialundervisning. Elever som ikke har eller som ikke kan få tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet, har rett til spesialundervisning. Før vedtak om spesialundervisning fattes, skal den pedagogisk-psykologiske tjenesten i kommunen (PPT) sørge for at det blir utarbeidet en sakkyndig vurdering. For elever som mottar spesialundervisning skal det utarbeides en individuell oppfølgningsplan (IOP), som skal fremvise mål for og innholdet i opplæringen. 

Krav til spesialpedagogisk hjelp før opplæringspliktig alder

Barn under opplæringspliktig alder (for eksempel barn i barnehage), kan ha rett på spesialpedagogisk hjelp, jf. § 5-7. Retten til spesialpedagogisk hjelp omfatter et videre spekter av hjelpetiltak enn spesialundervisning, jf. Ot.prp. nr. 46 (1997-1998). Før vedtak om spesialpedagogisk hjelp fattes, skal det utarbeides en sakkyndig vurdering, tilsvarende den ved vurdering av skolepliktige barn. Den sakkyndige vurderingen skal utrede og ta standpunkt til om barnet har behov for, og dermed rett til, spesialpedagogisk hjelp, og den skal tilrå hvilket tilbud som skal gis. Det skal også angis hvordan tilbudet konkret skal være, herunder omfanget.

Barnehager - fysisk miljø og tilskudd til barnehager

Barnehageloven angir bestemmelser om barnehagenes fysiske miljø. Med hjemmel i barnehageloven § 2 gir Forskrift om rammeplan og barnehagens innhold og oppgaver anvisning til at barnehagene skal ha et fysisk miljø som fremmer alle barns utvikling. 

I følge Kunnskapsdepartementets rundskriv F-02/2006 ”Statstilskudd til drift av barnehager” kan barn med nedsatt funksjonsevne ha behov for særskilt tilrettelegging av fysiske og personalmessige forhold i barnehagen. For å dekke ekstrautgiftene ved en slik tilrettelegging, gis det derfor ekstra tilskudd som er øremerket tiltak for barn med nedsatt funksjonsevne i barnehagen. Tilskuddet kan blant annet benyttes til styrket bemanning, mindre barnegrupper, særlige skyssordninger, friplass, innkjøp av særskilt materiell, utbedring av barnehagens lokaler og uteområdet. Tilskuddet blir delt på kommunene etter antall barn i kommunen i alderen ett til fem år. Ved søknad om tilskudd må barnehageeier gjøre rede for og begrunne hvilke behov barnehagen har for ekstra ressurser, tilknyttet ett eller flere barn med plass i barnehagen. Kommunen har det overordnede ansvaret, og må i tillegg yte det som er nødvendig av egne midler for å gi disse barna et godt og forsvarlig tilbud. Kommunen er ikke forpliktet til å yte mer enn de ekstra ressursene som kan anses nødvendig.

Skolemiljø

Når det gjelder skolenes plikt til tilrettelegging av det fysiske miljøet til elevene, angis hovedregelen i opplæringslova § 9-3 sammenholdt med § 9A-2, 3. ledd: ”Alle elevar har rett til ein arbeidsplass som er tilpassa behova deira. Skolen skal innreias slik at det blir teke omsyn til dei elevane ved skolen som har funksjonshemmingar.”  

Veilederen til opplæringslova § 9a fremhever at skolen har ansvar for å tilrettelegge skoleforholdene både med utstyr, inventar og læremiddel, slik at enhver, også funksjonshemmede, skal kunne ta imot og ta del i undervisningen. Elevenes arbeidsplass skal være slik at den ikke gir eleven skader eller plager i skjelettet, muskler eller sanseapparat, og at den ikke hindrer elevens læring. Aktuelle forhold her kan være den ergonomiske utformingen og tilpasningen av stolen og lesepulten. 

Ansvaret for at skolebygninger og miljøet for øvrig er tilpasset de funksjonshemmede skal hvile på henholdsvis kommuner og fylkeskommuner. Lærestedet skal være tilgjengelig. Her må skolen besørge god atkomst ved å montere for eksempel dørterskler, døråpnere, handikaptoalett og lignende. I denne sammenheng er det naturlig å henvise til plan- og bygningsloven, der skolebygg regnes som publikumsbygg med tilhørende bygningsmessige krav.

Læremidler

Opplæringsloven § 5-9 omhandler statens plikt til å sørge for læremidler, det vil si lærebøker og andre læremidler for spesialundervisning. Skolen er også ansvarlig for læremidler til bruk i skolesituasjonen hjemme.

Ansvarsområde i folketrygdloven  

Folketrygden har ikke ansvar for tilrettelegging som innebærer enklere tilpasning for eleven, selv om dette er utstyr som skolen ikke har tilgjengelig for sine elever. Slikt utstyr anses som en del av skolens generelle tilretteleggingsansvar.

Folketrygden har ansvar for individuelt tilpasset utstyr for å avhjelpe en bestemt funksjonssvikt. Ansvaret omfatter hjelpemidler som er spesifikt tilpasset den enkeltes funksjonsnedsettelse. Her vil funksjonssviktens art og omfang, sammenholdt med de faktiske oppgaver som skal løses, gjøre det nødvendig med annet og individuelt tilpasset hjelpemiddel enn det skolen står ansvarlig for i henhold til opplæringsloven.

I avgjørelsen av om ansvaret faller inn under skolen eller folketrygden er det viktig å foreta en sondring mellom ulike nivå av tilrettelegging eller tilpasninger. Tre nivåer av tilrettelegging kan synliggjøres slik;

• Ordinært utstyr – skolens ansvar (eksempelvis vanlige bord og stoler).
• Standard utstyr med tilpasningsmuligheter – skolens ansvar (eksempelvis enkle kontorstoler med armlener og reguleringsmuligheter for sete og rygg, høyderegulerbart bord og lignende).
• Spesialutstyr/ ergonomiske tilpasninger av noe mer omfattende karakter og som det er urimelig at skolen har ansvar for – folketrygdens ansvar (eksempelvis der utstyret er tilpasset i en slik grad at det ikke kan brukes av andre elever eller at tilpasningene må anses overflødige ut fra øvrige elevers behov).

Læremiddel anses ikke som en individuell tilrettelegging og er skolens ansvar. Med læremiddel forstås ting eller utstyr som skal anvendes i pedagogiske tiltak, herunder datautstyr. Hensikten med bruken avgjør om dette er et pedagogisk tiltak eller et praktisk hjelpemiddel. Er formålet med hjelpemidlet at eleven skal tilegne seg kunnskap eller ferdigheter, herunder læring eller tilsvarende, vil dette være å anse som læremiddel og skolens ansvar, jf. Trygderettskjennelse 99/03251.

Skolen er ansvarlig for læremidler til bruk i skolesituasjonen hjemme.

Når det gjelder datautstyr, og dette ikke er å anse som et læremiddel, kan folketrygden yte stønad til medlemmer som har spesifikke lese- og skrivevansker, store finmotoriske vansker eller kognitivt svikt. Der det foreligger tilsvarende funksjonsnedsettelser som har medisinske årsaker, kan folketrygden yte stønad også her. Elevens behov for hjelpemidler må være av en vesentlig art og omfang for at vilkårene i folketrygdloven kan anses oppfylt, jf. Trygderettskjennelsene 06/01205 og 05/00506. Se mer om datautstyr under § 10-7.

Når det gjelder utstyr til trening, stimulering og aktivisering til bruk i skole og barnehage så er dette et kommunalt eller fylkeskommunalt ansvar etter opplæringslova §§ 9-3 og 5-7, da dette defineres som utstyr til bruk i spesialpedagogisk tiltak. I henhold til folketrygdloven § 10-8 vil det da ikke kunne gis stønad til hjelpemidler til dette formålet. Det kan likevel gis utstyr i skole eller barnehage som kun skal brukes utenom det pedagogiske tilbudet, f. eks. i friminutter i skolen, og skal da vurderes etter retningslinjer som nevnt under hjelpemidler til leke- og sportsaktiviteter, jf.§ 10-7 med tilhørende rundskriv punkt 3.3.3.

Dersom en skulle komme frem til at det er folketrygden som har ansvaret for skolehjelpemidlene, så innebærer dette også et ansvar for hjelpemidler som skal benyttes i hjemmet for at den funksjonshemmede skal kunne gjøre lekser (Ot.prp. nr. 4 1996-97). Dette innebærer at det kan gis stønad til to sett hjelpemidler, ett på skolen og ett i hjemmet, forutsatt at det ikke anses praktisk mulig å frakte hjelpemidlet med seg. Slike hjelpemidler er til personlig bruk og tas med i videre skolegang.

Ved skade på hjelpemidlene i skolen, vil folketrygden være ansvarlig etter samme regler som for andre hjelpemidler, det vil si at Arbeids- og velferdsetaten er selvassurandør.

Henvisninger

Opplæringslova

 Forskrift til opplæringslova

Rundskriv f-02/2006 Statstilskudd til drift av barnehager

Rundskriv UDir-1-2007. Dato 12.02.2007 ”Hovedprinsippene ved spesialundervisning og spesialpedagogisk hjelp – presisering av enkelte bestemmelser i opplæringsloven”

”Veileder til opplæringsloven kapittel 9a- elevenes skolemiljø”

Trygderetten

Husbankloven

Lov om husbanken (husbankloven) av 1. mars 1946 nr. 3. Aktuell bestemmelse er loven § 1.

Innledning

Med virkning fra 1. januar 1978 ble stønad til bygningsmessige og sanitærtekniske endringer i bolig og bygging av bolig for funksjonshemmede overført fra folketrygden til Husbanken.

Støtte til bygningsmessige endringer

Funksjonshemmede med behov for tilrettelegging av bolig kan søke om støtte til bygningsmessige endringer fra Husbanken. Medlemmer som fyller inngangsvilkårene i folketrygdloven § 10-6 faller også inn under ansvarsområdet for tilrettelegging i husbankloven.

I forbindelse med at nevnte finansieringsordning ble overført, sendte Husbanken 8. februar 1978 ut rundskriv HB-1056, hvor de trakk opp grensen mellom folketrygden og Husbankens ansvar for prosjektering og finansiering av boliger for funksjonshemmede. Om dette er det uttalt følgende i det tidligere rundskrivet;

”Finansiering av boliger, herunder bygningsmessige innredninger av bad, kjøkken, utskifting av dører, innbygging av heis m.v., skal vanligvis finansieres via de ordinære ordninger som administreres av Husbanken og kommunene. Spesielle tiltak som rettnok har en viss tilknytning til boligen, men som er slik at de sosialmedisinske sidene er fremtredende og som har karakter av utstyr/hjelpemidler (løsøre) vil fortsatt bli finansiert av folketrygden. Som eksempler kan nevnes løfteplate, stolheis, trappeheis, varslingsutstyr o.l.

Husbankens retningslinjer er mangelfulle som redskap for en grensedragning mellom folketrygden og Husbankens ansvar. For best mulig å overvinne disse avgrensningsproblemene, har Rikstrygdeverket i samråd med Husbanken på visse områder utarbeidet detaljerte retningslinjer om ansvarsfordelingen.

Ved vurdering av spørsmålet om utgiftene i det enkelte tilfelle skal dekkes av folketrygden eller hører inn under Husbankens ansvarsområde, må det legges vekt på hvorvidt tiltaket anses som ledd i en boligendring eller oppføringen av ny bolig/tilbygg eller om det gjelder anskaffelse/installasjon av utstyr (løsøre) med henblikk på å avhjelpe en funksjonshemning.”

Husbankens ansvarsområde

I tillegg til det som er nevnt ovenfor er det utarbeidet en mer detaljert liste over ansvarsfordelingen mellom Husbanken og folketrygden. Listen er veiledende og ikke uttømmende. Husbanken har ansvar for utgifter til:

• nybygging/tilbygg/endringer eller ombygginger av bygg
• utvidelser av døråpninger/rom/korridorer m.m.
• bytte av dører, inkludert branndører
• installering av klossett
• kjøkkeninnredninger
• tilrettelegging av utearealet, som omlegging av vei, asfaltering, varmekabler eller lyssetting av veg eller gårdsplass
• rullestolrampe i nybygg
• trappegelender i nybygg
• fjerning av terskler og terskelplater

Folketrygdens ansvarsområde

• varslingsutstyr for døve og døvblinde
• personløftere
• trappeheiser/rullestolheiser/løfteplater
• prefabrikkerte rullestolramper
• støtteanordninger montert på vegg/gulv
• montering av ekstra håndlist for boliger bygd før 1. april 1970
• heismekanisme for kjøkkeninnredning
• terskeleliminator

Det er viktig å presisere at for eksempel økonomiske forhold eller andre omstendigheter kan medføre redusert lån eller bortfall av lån eller tilskudd fra Husbanken. Dette vil derimot ikke medføre noen endring i forhold til ansvarsfordelingen så lenge ytelsen faller inn ansvarsområdet til Husbanken. Vi viser til Trygderettskjennelse 03/01152, som er sitert under den generelle delen.

Tilskudd til omsorgsbolig med tilhørende krav

Uttrykket ”omsorgsbolig” ble innført i 1994 i forbindelse med en ny statlig låne- og tilskuddsordning i regi av Husbanken. Etter denne ordningen kan Husbanken gi tilskudd til kommunen slik at kommunen skal kunne bygge, kjøpe eller utbedre omsorgsboliger. Kommunen kan velge og benytte tilskuddet selv, eller gi tilskuddet til andre som vil eie omsorgsboliger. I de tilfellene boligene eies av andre enn kommunen, skal brukergruppen være den samme og kommunen skal kunne tildele boligene i minst 20 år. De aktuelle eierformene er borettslag og selveide boliger (eierseksjoner, utleieboliger). Omsorgsboliger må ikke forveksles med lovregulerte botilbud som sykehjem etter kommunehelsetjenesteloven og institusjon etter sosialtjenesteloven.

En omsorgsbolig er en bolig som er tilpasset orienterings- og bevegelseshemmede og fysisk tilrettelagt slik at beboere etter behov skal kunne motta heldøgns pleie og omsorg. Omsorgsboliger skal være utformet slik at de egner seg for eldre, funksjonshemmede og andre med behov for pleie og omsorg. Boligene må derfor planlegges for beboere som er eller kan bli sterkt bevegelseshemmede og har eller vil få et stort behov for daglig pleie.

For nybygg skal alle kravene oppfylles i alle typer omsorgsboliger og sykehjem. Ved utbedring av eksisterende bygning som er/skal tas i bruk som omsorgsbolig/sykehjem, forutsettes anvisningene fulgt så langt som mulig innenfor tekniske begrensninger og fornuftige rammer. Dette gjelder også for omsorgsboliger under opptrappingsplan for psykisk helse.

Husbanken, gjennom tildeling av tilskudd, stiller krav til boligenes utforming. Det er spesielt krav til tilgjengelighet som fremmes. I ”Omsorgsboliger og sykehjem. En veileder for lokalisering, organisering og utforming” viser Husbanken til et dimensjoneringsgrunnlag, der det kreves at omsorgsboligene er tilrettelagt for rullestolbrukere, bruk av hjelpemidler og plass til hjelpepersonale.  Når det gjelder krav til dørfunksjon står det ”Dører bør kunne åpnes med en´ hånd. Dører som beboere bruker og som er tunge å åpne må utstyres med døråpner.”

Folketrygdens ansvar i omsorgsboliger avgrenses mot de kravene som stilles til byggeier etter Husbankens krav til omsorgsboliger. Se mer om dette under avsnittet om komunehelsetjenesteloven/sosialtjenesteloven. Når det gjelder omsorgsboliger må man også se til plan- og bygningsloven og bestemmelsen om byggets forutsatte bruk. 

Henvisninger

Husbankloven:

”Omsorgsboliger. Praktisk veiledning i valg av eierformer og bruk av Husbankes retningslinjer” 

”Retningslinjer for tilskudd fra Husbanken til omsorgsboliger og sykehjemsplasser, oppstartingstilskudd…..)"

”Omsorgsboliger og sykehjem. En veileder for lokalisering, organisering og utforming”

Plan- og bygningsloven

Lov om plan- og bygning (plan- og bygningsloven) av 14. juni 1985 nr. 77

Innledning

Denne loven er fra 1985 og regulerer derfor forhold rundt bygninger oppført etter denne dato, jf. § 121. En bygning skal være bygd, utstyrt, og vedlikeholdt i henhold til det lov og regelverk som gjaldt på tidspunkt for oppførselen. For eldre bygninger må det avklares hvilket regelverk som gjaldt når bygningen ble oppført. 

Ansvarsområde for plan- og bygningsloven

Generelt ansvar

Plan- og bygningsloven med tilhørende forskrifter setter krav til bygninger som kan medføre begrensninger i folketrygdens ansvar. Dette kan være krav til rampe, heis, samt annen generell tilrettelegging for funksjonshemmede.

Særlig aktuell her er forskrift om krav til byggverk og produkter til byggverk (Teknisk forskrift) gitt av Kommunal- og regionaldepartementet med hjemmel i blant annet plan- og bygningsloven § 6. Forskriften gjelder fra 1. juli 1997. Sentrale bestemmelser finnes i kapittel 10 i ovennevnte forskrift, som omhandler brukbarhet. Bestemmelsene om brukbarhet skal sikre at enhver bygning kan benyttes til sitt forutsatte formål og at utformingen av bygningen gir gode bruksmuligheter for orienterings- og bevegelseshemmede jf. § 10‑1.

Det er uansett bygning nødvendig å få klarhet i hvilke bygningsmessige krav som ble stilt, samt en oversikt over hvilken støtte med lån og tilskudd som er gitt fra Husbanken. Dette for å unngå at folketrygden tar større ansvar for tekniske hjelpemidler eller andre tiltak enn avklart i henhold til ansvarsområdene.

Atkomst til bygget

Det følger av teknisk forskrift § 10-21 at:

”Atkomst fra kjørbar vei til hovedinngang, inklusive inngangen, skal være lett å finne, lett å bruke, være uten hindre og tilrettelagt for orienterings- og bevegelseshemmede for:

• boligbygning med felles inngang til flere enn 4 boliger
• arbeidsbygning
• byggverk der publikum har adgang

Har byggverk flere likeverdige innganger, er det tilstrekkelig at kravene oppfylles for atkomst til én av dem. Atkomst som er brukbar for orienterings- og bevegelseshemmede skal i så fall være tydelig og spesielt merket.

Der det er nødvendig av hensyn til byggverkets forutsette bruk skal kommunen kreve at atkomsten tilrettelegges for orienterings- og bevegelseshemmede.”

Planløsning

Teknisk forskrift stiller krav til byggets planløsning og størrelse, jf. § 10-31. Generelt sett stilles det krav til at ethvert byggverk og ethvert rom skal ha planløsning og størrelse som er egnet til formålet.

I byggverk med atkomst fra kjørbar vei til hovedinngang etter § 10-21 skal atkomst videre fra hovedinngang helt frem til, og inklusive, inngangsdøren være brukbar for orienterings- og bevegelseshemmede til følgende deler av byggverket:

• bolig på inngangsplanet
• bolig i bygning der det er krevd heis
• arbeidsplass, herunder pauserom og sanitærrom
• del av byggverk der publikum har adgang

Atkomst som er brukbar for orienterings- og bevegelseshemmede skal være utformet slik at den er lett å finne og lett bruke, jf.TEK § 10-31.

Forskriftens § 10-37 regulerer bygningers bevegelige bygningsdeler. Vinduer, dør, heis, rulletrapp m.v. skal være lette å se og lett å bruke. Dører til og i arbeidsbygning, publikumsbygning og i de deler av bolig som er tilrettelagt for orienterings- og bevegelseshemmede skal ha slik passasjebredde at vanlig rullestol kan passere. Slike dører skal være ”lette å bruke og lett å se, og skal kunne brukes av orienteringshemmede”. Når det gjelder konkret krav til dører, viser REN § 10-21, veiledning til teknisk forskrift, at ”manuell åpning av dører bør kunne skje med minst mulig kraft, maksimum 20 N” (2 kg drakraft).

Mer om arbeidsbygg og publikumsbygg

Når det gjelder arbeidsbygg og byggverk for publikum stilles det spesielle krav til byggeier når det gjelder planløsning, størrelse og fordeling av rom. Kravene går ut på at bygget skal utformes etter byggets forutsatte bruk, og således være tilgjengelig for dets brukere. Bygget skal her utformes slik at det er tilgjengelig for alle, også orienterings- og bevegelseshemmede.

Arbeidsbygning skal ha planløsning, størrelse og fordeling av rom tilpasset arbeidsplassenes behov. Den skal utformes slik at det er mulig for orienterings- og bevegelseshemmede å arbeide i virksomhetene i bygningen, med mindre bygningen bare kan gi arbeidsplasser som er helt uegnet for orienterings- og bevegelseshemmede, jf. § 10-31 nr. 2. Det vises her også til arbeidsmiljøloven bestemmelser i forhold til tilrettelegging på arbeidsplassen, jf. Trygderettskjennelse 06/02517.

Heis

Arbeids- og publikumsbygninger med mer enn tre etasjer, samt boligbygning med felles inngang til flere enn 12 boliger og flere enn fire etasjer skal ha heis. I bygning som har heis, skal minst en heis være tilgjengelig og brukbar for orienterings- og bevegelseshemmede, jf. TEK § 10-41. I arbeids- og publikumsbygg der det ikke er krav om heis, kan byggeier allikevel være ansvarlig for stolheis eller lignende, jf. TEK § 10-31.

Kommunikasjonsveier i bygg m.m.

Det er et generelt krav om kommunikasjonsveier i bygg m.m. for orienterings- og bevegelseshemmede for de tre grupper bygninger som nevnt under atkomst til byggverk.

Bestemmelsene i §§ 10-5, 10-51 og 10-52 skal sikre gode og trygge kommunikasjonsveier ved nivåforskjeller for inngang til byggverk og inne i byggverk. Bestemmelsene gjelder tilsvarende for andre byggverk.

Ved nivåforskjeller skal kommunikasjonssvei ha forsvarlig stigningsforhold og ha solid håndlist på begge sider. Slik håndlist skal gi godt grep. Der nivåforskjell skal være tilrettelagt for bevegelseshemmede må den være utformet slik at person i rullestol kan benytte begge håndlistene. Jf. TEK § 10-5.

Trapp skal være lett å gå i, ha jevn stigning og ha god håndlist på begge sider, jf. TEK § 10-51. For bygninger bygd før 1970 er det krav om håndlist på en side. Etter 1970 er det krav om håndlist på hver side av trappen.

Rampe skal utformes slik at den er hensiktsmessig i forhold til den ferdsel og transport som vil forekomme der, jf.TEK § 10-52. Rampe som skal nyttes av bevegelseshemmede skal ikke ha større stigning enn at den er lett å bruke for person i rullestol. Veiledningen anbefaler stigning på 1:20, med maksimum stigning 1:12. Slik rampe skal utføres med tilstrekkelige hvileplan tilpasset bevegelseshemmedes behov og ha god håndlist i to høyder på begge sider.

Folketrygdens ansvarsområde

Brukbarhetsbegrepet i teknisk forskrift (TEK) har ingen legaldefinisjon, men relaterer sitt innhold til ”bruksmuligheter”, jf. § 10-1. I Ot.prp. nr. 25 (1995-96) side 8, heter det om begrepet:

”Begrepet "brukbarhet" omfatter bl.a det at byggverket faktisk kan brukes av personer som skal bruke bygningen, f. eks. at en heis som skal være brukbar for funksjonshemmede faktisk er det. Samtidig vil "brukbarhet" inkludere at utførelsen og materialene er slik at kravene til byggverket, eller del av det, overholdes i en økonomisk sett rimelig levetid.”

Ved vurdering av hvorvidt Plan- og bygningsloven kommer til anvendelse, vil det ut fra beskrivelsen av brukbarhet være viktig å ta bygningens forutsette bruk med i vurderingen. Kravene som stilles til boligens brukbarhet vil avhenge av byggets forutsatte bruk. I en bolig bygget for orienterings- og bevegelseshemmede vil man ut fra byggets brukbarhet kunne forvente en annen tilrettelegging av atkomst og kommunikasjonsveiene, enn man ville forvente i et ordinært boligkompleks.

Dersom ansvaret for tilrettelegging av bolig ikke faller inn under ansvaret til byggeier etter plan- og bygningsloven, og eventuelt etter husbankloven, er folketrygden ansvarlig for utstyr som er løsørepreget. Det vil si at som hovedregel faller utstyr som er inkorporert i bygningsmassen utenfor folketrygdens ansvar, herunder bygningsmessige endringer. Når det gjelder hjelpemidler til bruk i arbeidslivet, suppleres dette også av arbeidsmiljøloven avgrensninger, se retningslinjer til arbeidsmiljøloven.

Henvisninger

Plan og bygningsloven: 

Forskrift om krav til byggverk og produkter til byggverk (TEK)

(Forskrift 1997-01-22-33 KRD og MD) 

Statens bygningsteknisk etat: Ren veiledning til teknisk forskrift til plan og bygningsloven

Brann- og eksplosjonsvernsloven

Lov om Brann- og eksplosjonsvern av 14. juni 2002 nr. 20.

Innledning

Brannvernlovgivningen har til formål å verne liv, helse, miljø og materielle verdier mot brann og eksplosjon, mot ulykker med farlig stoff og farlig gods og andre ulykker. Den pålegger som hovedregel eier av en bygning (brannobjekt ), samt virksomhet eller bruker, plikter i forhold til for eksempel forebygging av brann eller rømning av personer, jf. brann- og eksplosjonsvernloven § 6.

Ansvarsområdet brann- og eksplosjonsvern

Generelt ansvar

I brann- og eksplosjonsvernloven § 5 pålegges det enhver alminnelige plikter for å forebygge og begrense skadevirkningene av brann. Videre følger det av forskrift om brannforebyggende tiltak og tilsyn, § 2-2;

”At bruker av brannobjekt skal innrette seg slik at brann ikke lett skal oppstå.”

Det følger av brann- og eksplosjonsvernloven § 6 at eier av byggverk plikter å sørge for nødvendige sikringstiltak for å forebygge og begrense brann. Videre følger det av forskrift om brannforebyggende tiltak og tilsyn § 2-1;

”Eier av ethvert brannobjekt skal sørge for at dette er bygget, utstyrt, og vedlikeholdt i samsvar med gjeldende lover og forskrifter om forebygging av brann.

Kravene til brannteknisk utforming og utstyr er ivaretatt når tekniske krav gitt i eller i medhold av gjeldende plan- og bygningslov er oppfylt.”

Rømningsveier

I medhold til plan- og bygningsloven, blant annet § 77, er det fastsatt nærmere krav til sikkerhet ved brann i forskrift om krav til byggverk og produkter (TEK) kapittel 7.

Det er videre omtalt en plikt til utbedring av eldre bygninger i den grad dette kan gjennomføres innenfor en praktisk og økonomisk ramme. Det følger videre av samme forskrift § 2-3:

” Eier av ethvert brannobjekt skal sørge for at rømningsveiene til enhver tid dekker behovet for rask og sikker rømning.”

Eksempel: Rampe, løfteplattform, døråpner og ledesystem for å sikre forsvarlig rømning fra bygning er huseiers ansvar etter brannvernlovgivningen.

Folketrygdens ansvarsområde

Utgangspunktet og hovedregel er at folketrygden kun yter stønad til hjelpemidler som har en direkte avhjelpsfunksjon vis à vis funksjonshemningen jf. Trygderettskjennelse 03/01772 .

På dette området er det imidlertid gjort unntak for utstyr som forebygger faren for vesentlig skade ved brann og disse ikke kan sies å være ledd i de alminnelige plikter som følger av brannvernlovgivingen. Eksempler på dette kan være komfyrvakt, røykeforkle, samt varslingsutstyr til hørselshemmede.

I de tilfeller folketrygden måtte ha ansvar for dørautomatikk på branndører kan en merke seg at det er et krav at døren har en standard som tåler denne monteringen. Døren må også være forskriftsmessig godkjent. Dersom aktuell dør ikke har den påkrevde standard, dekker ikke folketrygden ny dør med nødvendig standard. Dette vil da bli byggeiers ansvar.

Henvisninger

Brann- og eksplosjonsvernloven

Forskrift om brannforebyggende tiltak og tilsyn

Veiledning til forskrift om brannforebyggende tiltak og tilsyn

 

Arbeidsmiljøloven

Arbeidsmiljølov av 4. februar 1977 nr 4 er erstattet av arbeidsmiljølov av 17. juni 2005 nr. 62. Den nye loven innebærer i forhold til arbeidsmiljø, helse og sikkerhet i hovedsak en redigering, stadfestelse og til dels presisering av gjeldende regler og praksis. Det er ikke fortatt nevneverdige realitetsendringer som vil medføre en annen praksis enn det som har vært fulgt på dette området tidligere. De utdypende forskrifter som er gitt til tilsvarende regulering i gammel lov gjelder fortsatt.  Ot.prp. 49 (2004-2005).

Sett i forhold til § 10-8 fremgår det som hovedregel at arbeidsgiver har et vesentlig finansieringsansvar når det gjelder fysisk og teknisk tilrettelegging for arbeidstakere med redusert arbeidsevne eller funksjonshemming. De enkelte relevante bestemmelser vil bli nærmere kommentert nedenfor.

Arbeidsgivers ansvar

Loven kapittel 2 regulerer arbeidsgivers og arbeidstakers plikter. Kun de bestemmelsene som omhandler arbeidsgivers ansvar vil ha betydning i denne sammenheng.

Arbeidsgivers plikter etter § 2-1

” Arbeidsgiver skal sørge for at bestemmelsene gitt i medhold av denne lov blir overholdt. ”

Arbeidsmiljøloven fastslår her at det er arbeidsgiver som har plikt til å sikre at arbeidet skjer i samsvar med gjeldende krav og at nødvendige tiltak blir gjennomført. Dette gjelder både de plikter som fremgår av selve arbeidsmiljøloven, men også de plikter som fremgår av de mange forskrifter på området.

Det området som både kan gi ansvar etter folketrygdloven § 10-5 og arbeidsmiljøloven er i hovedsak knyttet til de situasjoner der det foreligger et fysisk og teknisk tilretteleggingsbehov for arbeidstaker ved varig redusert arbeidsevne. I tillegg har arbeidsgiver ansvar når det gjelder tiltak i forbindelse med å avhjelpe midlertidig redusert arbeidsevne.

Arbeidsmiljøloven kap. 4 Krav til arbeidsmiljøet

Arbeidsgivers ansvar for generell tilrettelegging fremgår av §§ 4-1, 4-4 og 4-5. I dette ligger blant annet at virksomheten selv må anskaffe og bringe til veie det som er nødvendig for at arbeidstakerne som sådan skal kunne utføre de arbeidsoppgaver som naturlig hører inn under deres arbeidsområde.

Ansvaret er grunnet ut fra virksomhetens karakter og er uavhengig av om bedriften har arbeidstakere som har redusert arbeidsevne eller ikke. Inn under dette går også ordinære driftsmidler, dvs gjenstander som det er rimelig at virksomheten går til anskaffelse av for å kunne utøve normal drift.

Generelle krav til arbeidsmiljøet

I arbeidsmiljøloven § 4-1 fremgår det at arbeidsmiljøet i virksomheten skal være ” fullt forsvarlig ”. Det loven vil kreve, er først og fremst at virksomheten skal innrettes, og arbeidet organiseres på en slik måte, at arbeidstakerne er sikret mot skader på liv og helse så langt dette rent praktisk lar seg gjennomføre. (Ot.prp. nr. 3 (1975-76)). Selv om de enkelte arbeidsmiljøfaktorer hver for seg er forsvarlig, kan det tenkes at den samlede belastning likevel er uakseptabel. Det presiseres derfor at de forskjellige faktorer også må vurderes samlet.

Etter arbeidsmiljøloven § 4-1 skal også atkomstveier, sanitæranlegg, arbeidsutstyr m.v. så langt det er mulig og rimelig være utformet og innrettet slik at arbeidstakere med funksjonshemming kan arbeide i virksomheten.

Krav til det fysiske arbeidsmiljøet

Arbeidsgivers omfattende ansvar for tilrettelegging fastlegges i arbeidsmiljøloven § 4-4.

Det fremgår blant annet  at ” nødvendige hjelpemidler skal stilles til arbeidstakers disposisjon. Det skal legges til rette for variasjon i arbeidet og for å unngå tunge løft og ensformig gjentakelsesarbeid. Ved…bruk av maskiner og annet arbeidsutstyr skal det sørges for at arbeidstaker ikke blir utsatt for uheldige belastninger….eller ubekvem arbeidsstilling og lignende.” Se også forskrift 20.01.1995 nr. 156 om tungt og ensformig arbeid.

Særlig om tilrettelegging for arbeidstakere med redusert arbeidsevne

Arbeidsmiljøloven § 4-6 tar særlig sikte på tiltak for tilbakeføring av sykmeldte arbeidstakere og gir arbeidsgiver en spesiell tilretteleggingsplikt for sine arbeidstakere. Det er i prinsippet uten betydning om arbeidsevnereduksjonen er oppstått på grunn av arbeidet eller ikke.

Arbeidsgivers plikter er imidlertid særlig vidtgående hvis yrkeshemmingen har sammenheng med arbeidsforholdene eller forsømmelse fra arbeidsgivers side. Ikke minst gjelder dette dersom de aktuelle tiltak er ønskelig for å hindre eller begrense risikoen for tilsvarende yrkeshemminger hos andre arbeidstakere.

Arbeidsgiver skal så langt det er mulig iverksette nødvendige tiltak for at arbeidstakeren skal kunne beholde eller få et passende arbeid. Forarbeidene (Ot.prp. nr 49, (2004-2005)) nevner som eksempler på tiltak fra arbeidsgiver;

• Anskaffelse eller endringer av teknisk utstyr som arbeidstakeren bruker i sitt daglige arbeid, for eksempel verktøy, maskiner osv. Teknisk utstyr som arbeidstaker er avhengig av også utenom arbeidssituasjonen, omfattes imidlertid ikke av arbeidsgivers plikter etter bestemmelsen.
• Endringer av arbeidsplassen: døråpninger, terskler, installering av heis, anskaffelse av rullestolrampe, flytting av dørhåndtak, lysbrytere, tilpasset skrivebord, stol osv.
• Endringer i rutiner, endringer av arbeidstid, endringer av arbeidsoppgaver, aktiv medvirkning fra andre arbeidstakere (innlesning til diktafon, avskriving etter diktafon osv).
• Tiltak i forbindelse med trening, opplæring, omskolering osv.

Spesielle verneregler i forhold til funksjonshemmede arbeidstakere

Det særskilte vern som tidligere var regulert i arbeidsmiljølovens er flyttet til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 20. juni 2008 som nå gir spesielle regler til vern mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne i § 12. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett etter arbeidsmiljølovens § 13-5. ( Ot.prp. 44 (2007-2008)).

I lovens § 12 første og femte ledd heter det:  

”Arbeidsgiver skal foreta rimelig individuell tilrettelegging av arbeidsplass og arbeidsoppgaver for å sikre at en arbeidstaker eller arbeidssøker med nedsatt funksjonsevne kan få eller beholde arbeid, ha tilgang til opplæring og annen kompetanseutvikling samt utføre eller ha mulighet til fremgang i arbeidet på lik linje med andre. ”…… 

” Plikten etter første til fjerde ledd omfatter ikke tilrettelegging som innebærer en uforholdsmessig byrde. Ved vurderingen av om tilretteleggingen medfører en uforholdsmessig byrde skal det særlig legges vekt på tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen og virksomhetens ressurser.”

Regelen supplerer kravet til generell tilrettelegging som fremgår av lovens § 9 og arbeidsmiljølovens kapitel 4. Til grunn for vurderingen ligger det at plikten til generell tilrettelegging ikke kan ta høyde for alle individuelle forskjeller. (Ot.prp. 44, (2007 – 2008))

Plikten etter § 12 første ledd gjelder så langt det er rimelig, men denne ordlyden er ikke ment som noen begrensning i forhold til arbeidsmiljølovens § 13-5 som gjelder; ”…så langt det er mulig  ” ( Ot.prp. 44, 2007 – 2008 ) Kravet til tilrettelegging forstås tilsvarende som i aml. § 4-6. (Se egen omtale av § 4-6, spesielt avsnittet om vilkårene ” mulig og rimelig ”.)

Bestemmelsen omfatter både arbeidssøkere med funksjonshemming og arbeidstakere som får nedsatt funksjonsevne mens de er ansatt. Arbeidsgiver skal tilrettelegge for at disse arbeidstakerne skal kunne fungere på lik linje med øvrige arbeidstakere. Bestemmelsen favner imidlertid ikke så langt at arbeidsgiver plikter å tilrettelegge for arbeidstakere med funksjonshemming som ikke har tilstrekkelig kompetanse eller ikke på andre måter er egnet til å inneha den aktuelle stillingen. Det er kun i den grad en arbeidstaker med funksjonshemming er kvalifisert til å inneha en bestemt stilling at tilretteleggingsplikten blir aktualisert, jf. Ot.prp. 49 (2004-2005).

Spesielle krav - personalrom m.m.

Forskrift 16.02.1995 nr. 170 om arbeidsplasser og arbeidslokaler, med kommentarer.

Forskriften retter seg mot arbeidsgiver og gjelder for faste og midlertidige arbeidsplasser og for nye og eksisterende arbeidslokaler. Forskriften gjelder også for utleiere av arbeidslokaler.

Forskriften stiller blant annet. krav til utforming og innredning, lys, klima, ventilasjon, støy, atkomstveier, dører og porter, dagslys, utsyn og rømningsveier. Den omhandler også krav til personalrom, garderober, vaskerom, toalett og spiserom, samt arbeidsplasser utendørs.

Spesielle krav - dataarbeidsplass

Forskrift 15.12.1994 nr. 1259 om arbeid ved dataskjerm, med veiledning gitt av Arbeidstilsynet.

Forskriften retter seg mot arbeidsgiver og gjelder for arbeidstakere, som jevnlig og under en betydelig del av sitt arbeid, utfører arbeid ved en dataskjerm.

Forskriften stiller krav til arbeidsgiver om god tilrettelegging av dataarbeidsplassen, herunder valg av utstyr, tid til hvile og restituering, synsundersøkelser og synshjelpemidler. Videre at det ved utforming av arbeidsplassen tas ergonomiske hensyn i vid forstand og at arbeidsgiver stiller egnede hjelpemidler til rådighet der det er nødvendig.

Forskriften § 9 angir generelle krav til dataskjermarbeidsplassen og mer spesifikke krav til skjerm, tastatur, arbeidsbord – eller underlag og arbeidsstol.

Forskriften § 11 beskriver hvordan arbeidstakerens syn skal følges opp, eventuelt med påfølgende behov for synskorrigerende hjelpemidler. Kostnadene til slike synskorrigerende hjelpemidler skal dekkes av arbeidsgiver.

Veiledning nr. 540 fra Arbeidstilsynet om arbeid ved dataskjerm beskriver i detalj innholdet i regelverket om hjelpemidler i tilknytning til arbeid ved dataskjerm, og arbeidsgivers ansvar.

Spesielle krav - tungt og ensformig arbeid

Forskrift 20.01.1995 nr. 156 om tungt og ensformig arbeid, med veiledning gitt av Arbeidstilsynet.

De vanligste årsakene til muskel- og skjelettlidelser er uheldige ergonomiske forhold på arbeidsplassen. Fysiske forhold kan være at arbeidet er for tungt, for ensformig og/eller foregår i uheldige arbeidsstillinger, eller varer for lenge. Flere enkeltoperasjoner som hver for seg ikke betraktes som tunge, kan også til sammen, og over tid, forårsake for høy totalbelastning. Summen av de enkelte belastninger kan da føre til helseskade.

Forskriften § 1 om virkeområde sier: ”Denne forskrift gjelder arbeid som utføres manuelt, herunder tungt arbeid og ensformig gjentakelsesarbeid, som på kort eller lang sikt kan medføre risiko for at arbeidstaker pådrar seg skade eller sykdom i muskel- skjelettsystemet.”

Nærmere om vilkåret ”mulig og rimelig”

Det ansvar som pålegges arbeidsgiver må ut fra en konkret helhetsvurdering være mulig og rimelig å bære. Art og omfang av ansvar må vurderes ut fra en rekke hensyn, blant annet;

Arbeidstakers behov for tilrettelegging
Der arbeidets art utgjør en stor risiko for skade eller negativ helsemessig påvirkning skal det mye til for at arbeidsgiver ikke må ta ansvaret. Desto mer alvorlig eller omfangsrik risikoen er desto klarere er arbeidsgivers ansvar. Der arbeidstaker har fått skade eller negativ helsemessig påvirkning og det er tilstrekkelig årsakssammenheng til arbeidsmiljøet taler dette for at arbeidsgiver tar et særlig ansvar.

Arbeidsgivers behov for lønnsomhet
Arbeidsgiver kan som hovedregel ikke fraskrive seg ansvar under henvisning til at tiltaket reduserer inntjeningen eller at bedriften har svak økonomi. Unntak kan likevel foreligge i de tilfeller der økonomiske forhold gjør ansvar for arbeidsgiver umulig eller urimelig. Dette kan for eksempel være der:  

• tiltaket blir uforholdmessig kostbart pga. at bygget eller innretningen der tilpasningen skal gjøres har en alder, konstruksjon, beliggenhet m.v. som gjør tilretteleggingen svært krevende, omfattende, m.v.
• arbeidsgiver tidligere har utført kostbare tilrettelegginger for egen regning
• tiltaket gjør videre ordinær drift økonomisk umulig

Arbeidstakers ansettelsesforhold
I arbeidsmiljøloven § 1-6 nr. 1 bokstav f og g tas det utgangspunkt i at personer under attføring og arbeidsmarkedstiltak omfattes av loven regler om helse, miljø og sikkerhet. Et ordinært bidrag i produksjonen tilsier vanligvis at arbeidsgiver tillegges ansvar som for andre arbeidstakere. Tiltakets lengde og omfanget av tilretteleggingen er andre momenter som kan ha betydning. Se for øvrig kommentaren til § Diskriminering – og tilgjengelighetsloven § 12 når det gjelder individuell tilrettelegging for personer med varig funksjonsnedsettelse.

For personer i et ansettelsesforhold og der det er nødvendig med opprettelse av hensiktsmessig stilling med nytt funksjonsinnhold vil det kunne være urimelig å pålegge arbeidsgiver et ordinært ansvar. 

Folketrygdens ansvarsområde

For at folketrygden skal ha ansvar for tilrettelegging i arbeidslivet må de ordinære vilkår i folketrygdloven § 10-5 være oppfylt. Dersom arbeidsgiver ikke er ansvarlig for utstyr etter arbeidsmiljøloven og det ikke er rimelig å forvente at arbeidsgiver har ansvaret, dekker folketrygden hjelpemidler og tilrettelegging av det fysiske miljø samt ombygginger av maskiner og motorkjøretøy. Utenfor folketrygdens ansvarsområde faller oppføring av bygg og bygningsmessige endringer. Bygningsmessige endringer dekkes ikke av folketrygdloven, jmf retningslinjer til § 10-7, punkt 2.3.3 Tilrettelegging.

Henvisninger

Arbeidsmiljøloven

Ot.prp. nr. 49 (2004-2005)

Trygderetten

Arbeidstilsynet

I forhold til bedriftens økonomi og regnskap se eks. nettstedene proff.no/proff/index.c eller purehelp.no.

Kommunehelsetjenesteloven

Lov om kommunehelsetjeneste av 19.11.1982 nr. 66. Aktuelle bestemmelse her fremgår av kap. 1 og forskrift om habilitering og rehabilitering av 28.06.2001 nr. 0765.

Innledning

Etter Kommunehelsetjenesteloven § 1-1 skal kommunen som generell regel sørge for nødvendige helsetjenester for alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen.

Etter Kommunehelsetjenesteloven § 2-1 første avsnitt har enhver rett til nødvendig helsehjelp. Begrepet ”nødvendig helsehjelp” er en rettslig standard. I hvilken grad ønsket hjelp er ”nødvendig” må baseres på et medisinskfaglig skjønn, med utgangspunkt i den enkeltes behov. Det fremgår imidlertid av loven forarbeider at også forhold som kommunens økonomi, tilgang på helsepersonell og utstyr kan være relevante vurderingskriterier. Kommunen er imidlertid forpliktet til å sørge for en helsetjeneste av en viss minstestandard.  NOU 2004:18.

Ansvarsområdet kommunehelsetjenesteloven

Generelt ansvar

I kommunehelsetjenesteloven § 1-3 første ledd pkt. 3 er kommunens basisansvar for habilitering og rehabilitering hjemlet og lyder:

”Kommunens helsetjeneste skal omfatte […] habilitering og rehabilitering.”

I forskriften § 7 fremgår det at kommunen skal tilby enhver som oppholder seg i kommunen nødvendig utredning og oppfølging ved behov for habilitering og rehabilitering. Dette må forstås slik at kommunen har ansvaret også for den som bare oppholder seg midlertidig i kommunen som studenter og andre, jf. kommunehelsetjenesteloven § 1‑1.

I forskriften §§ 10 og 11 vises det til at kommunen er ansvarlig for å undersøke, utrede og vurdere hjelpemidler som et av flere alternative tiltak rundt medlemmet, samt sørge for formidling av nødvendige hjelpemidler.

Når det gjelder hjelpemidler omfatter ansvaret til kommunen alle ledd i prosessen: 

• avdekking og utredning av behovet for hjelpemidler
• nødvendig utprøving av hjelpemidler
• bistand til brukerens søknad om hjelpemidler
• tilpasning, montering og enklere service og reparasjon
• motivasjon og opplæring av bruker i hjelpemidlets funksjon

Kommunenes ansvar for å samarbeide med Arbeids- og velferdsetaten er hjemlet i kommunehelsetjenesteloven § 1-4, jf. forskriften 8. 3. ledd, hvor det fremgår at "Kommunen skal ved behov samarbeide med […] andre samarbeidende etater”.

I tillegg har kommunen finansieringsansvar for hjelpemidler der behovet utløses av en sykdom/funksjonsnedsettelse med varighet kortere enn 2 år, jf. varighetsvilkåret i folketrygdloven § 10‑5 og § 10‑6.

Kommunens ansvar for institusjoner m.m.

I henhold til kommunehelsetjenesteloven § 1-3 andre ledd pkt. 6 er kommunen ansvarlig for sykehjem eller boform for heldøgns omsorg og pleie.

Det fremkommer av forarbeidene til denne bestemmelsen at dette regulerer ansvaret for sykehjem (institusjoner) hvor det helsefaglige element inngår som en del av basistjenestene.   I disse enhetene vil kommunen være ansvarlig for de fleste hjelpemidler som er nødvendig for å kunne yte den forpleining og pleie som normalt ytes. For nærmere beskrivelse av kommunens ansvar se avgrensningen nedenfor om folketrygdens ansvar.

Disse boligtilbudene må holdes atskilt fra såkalte omsorgsboliger, som ikke er lovregulerte, Se nærmere Rundskriv I-29/97, H-24/97B fra Sosial- og helsedirektoratet. Når det gjelder slike omsorgsboliger har som hovedregel folketrygden ansvar for hjelpemidler.

Bakgrunnen for forskjellen mellom boligtypene er at etter kommunehelsetjenesteloven kan kommunen kreve vederlag for institusjonsplassen og således finansiere det som er nødvendig for å yte tjenesten, noe som det ikke er hjemmel for ved omsorgsbaserte boform, hvor medlemmet betaler vanlig husleie. Det avgjørende i en vurdering av om et medlem bor på institusjon, eller har rettigheter tilsvarende en hjemmeboende, vil derfor være om det blir krevd vederlag som ved institusjonsopphold eller ikke. Ved tvil om det er omsorgsbolig eller ikke kan man be om kopi av gyldig leieavtale fra kommunen. 

Det er viktig å merke seg at når det gjelder omsorgboliger avgrenses folketrygden ansvar for hjelpemidler på flere områder av rettigheter i annen lovgivning. Dette gjelder blant annet;

• tilrettelegginger som det gis tilskudd eller lån til fra Husbanken
• byggeiers ansvar etter plan- og bygningsloven
• kommunens ansvar for tilsyn og pleie etter kommunehelsetjensteloven (jf. avsnittet om varsling)

Hjelpemidler som anskaffes under opphold i institusjon og som er et ledd i den behandling, trening og oppøving av funksjoner eller i den forpleining og service som helseinstitusjonen normalt bør yte, anses som ordinært institusjonsutstyr. Dette gjelder også hjelpemidler som kan brukes av flere beboere i institusjonen og som ikke er individuelt tilpasset. Utgiftene til dette forutsettes dekket over institusjonens driftsbudsjett.

Folketrygdens ansvar for hjelpemidler i institusjon

Hovedregelen for institusjonsbeboere er at kommunen har ansvaret for hjelpemidler til bruk på institusjonen. Folketrygden har ansvar for hjelpemidler som er individuelt tilpasset for et mer permanent behov, slik som:

• individuelt tilpasset rullestol til personlig bruk (inkl. tilleggsutstyr)
• enkle ganghjelpemidler/rullator til personlig bruk
• kommunikasjonshjelpemidler til personlig bruk
• personlige syns- eller hørselshjelpemidler
• hjelpemidler som er beregnet til bruk etter utskriving. Dette gjelder når tidspunktet for utskrivelse er fastsatt, men hvor hjelpemidlene må anskaffes under oppholdet i institusjonen på grunn av opplæring i bruken av hjelpemidlene.

Dette er ikke en uttømmende liste.

Der barn bor i institusjon/barnebolig etter kommunehelsetjenesteloven § 1-3, eller Sosialtjenesteloven § 4-2 d, vil folketrygdloven kunne dekke noen typer hjelpemidler. I henhold til fast og etablert forvaltningspraksis kan folketrygden i tillegg til de hjelpemidler som er nevnt ovenfor også yte stønad til individuelt tilpassede hjelpemidler for trening, stimulering og aktivisering.

Ansvar for utstyr til andre tjenester etter kommunehelsetjenesteloven

I kommunehelsetjenesteloven § 1-3 hjemles ulike tjenester, og ansvaret for utstyr til bruk i disse tjenestene er kommunens ansvar. Hjemmesykepleien har, eksempelvis, ansvaret for medisinering i oppholdskommunen for den som har behov for slik helsehjelp. Lovgrunnlaget er kommunehelsetjenesteloven § 1-3 første ledd punkt 2, jf. § 1-3 annet ledd, jf. § 2. Dette innebærer blant annet at ordinære og spesialtilpassede medisindosetter vil være et kommunalt ansvar.

Særlig om ansvar for trygghetsalarm m.m.

Etter gjeldende forvaltningspraksis er kommunen ansvarlig for trygghetsalarmer og spesialtilpasning av slike alarmer. Hjemmelsgrunnlaget er kommunehelsetjenesteloven § 1-3 første ledd pkt 3 om at kommunen er ansvarlig for habilitering og rehabilitering i kommune, der tjenestetilbudet i omfang og innhold er forsvarlig.

Hva gjelder varslingsutstyr har departementet gjort unntak for epilepsialarmer, hvor det kan ytes stønad etter folketrygdloven til slike alarmer selv om disse skal tilkoples en kommunal vaktsentral. Se mer om dette i Vedlegg 7.

Ansvar for opplæring i bruk av hjelpemidler

Hovedregelen er at kommunen har ansvar for opplæring i bruk av hjelpemidlet. Folketrygden  har unntaksvis ansvaret for opplæring, og da i de tilfeller hvor opplæring må gis av personell med spesiell kompetanse som det ikke kan forventes at kommunen har. Det vises i denne sammenheng til hjelpemiddelforskriften med rundskriv.

Henvisninger

Kommunehelsetjenesteloven

FOR 2001-06-28 nr 765: Forskrift om habilitering og rehabilitering

FOR 1995-04-26 nr 392: Forskrift om vederlag for opphold i institusjon m.v

FOR 1988-11-14 nr 932 Forskrift for sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie

Trygderetten

Helsetilsynet

Sosialtjenesteloven

Lov om sosiale tjenester av 13.12.1991 nr. 81 (sosialtjenesteloven).

Innledning

Sosialtjenesteloven regulerer ansvaret for blant annet tjenester og praktiske tiltak for de som ikke kan dra omsorg for seg selv eller som er avhengig av praktisk og/eller personlig hjelp. Loven har til formål å fremme økonomisk og sosial trygghet, å bedre levevilkårene for vanskeligstilte, å bidra til økt likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer. Videre skal loven bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre, jf. formålsbestemmelsen i § 1‑1.

Ansvarsområdet sosialtjenesteloven

Generelt ansvar

På linje med kommunehelsetjenesteloven har sosialtjenesteloven bestemmelser om rettskrav på tjenester når visse vilkår er oppfylt. Sosialtjenesteloven § 4-3 fastslår at den som ikke kan dra omsorg for seg selv, eller som er helt avhengig av praktisk eller personlig hjelp for å greie dagliglivets gjøremål, har krav på hjelp etter § 4-2 bokstav a-d.

Dersom søkeren fyller de ovenfor nevnte vilkårene i sosialtjenesteloven, utløses en kommunal plikt til å bistå. Den som oppfyller loven vilkår, har et rettskrav på nødvendig hjelp fra kommunen. Med rettskrav menes i denne sammenheng at kommunen har rettslige plikt til å gi den tjeneste søkeren har krav på, og å stille de nødvendige ressurser til rådighet for at så kan skje. Kommunen kan organisere tjenestene slik at de er best mulig tilpasset lokale forhold, prioriteringer og behov. Kommunen står imidlertid ikke helt fritt i sin skjønnsutøvelse, der hjelpen skal være på et forsvarlig minstenivå.  (NOU 2004:18., kap 3 og 8.) 

Det skal legges til grunn at som hovedregel vil de som innfrir de medisinske inngangsvilkårene i folketrygdloven § 10-6 også innfri vilkårene for ytelser etter sosialtjenesteloven § 4‑3.

Praktisk bistand og opplæring

De tiltak som reguleres i sosialtjenesteloven og som er aktuelle i denne sammenheng er i all hovedsak nevnt i sosialtjenesteloven § 4-2 som lyder:

 ”De sosiale tjenester skal omfatte 

a)	praktisk bistand og opplæring, herunder brukerstyrt personlig assistanse, til dem som har et særlig hjelpebehov på grunn av sykdom, funksjonshemming, alder eller av andre årsaker,
b)	avlastningstiltak for personer og familier som har et særlig tyngende omsorgsarbeid,
c)	støttekontakt for personer og familier som har behov for dette på grunn av funksjonshemming, alder eller sosiale problemer,
d)	plass i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester til dem som har behov for det på grunn av funksjonshemming, alder eller av andre årsaker,
e)	lønn til personer som har et særlig tyngende omsorgsarbeid.”

Når det gjelder praktisk bistand og opplæring vises det til kommentarutgave til sosialtjenesteloven, hvor følgende er uttalt:

”Praktisk bistand er en fellesbetegnelse for hjemmehjelps- og husmorvikartjenester og annen hjelpevirksomhet for eldre, funksjonshemmede, barnefamilier og andre personer som trenger slik hjelp. Formålet er først og fremst å yte hjelp til alle dagliglivets gjøremål i hjemmet og i tilknytning til husholdningen, herunder for eksempel innkjøp av varer, snømåking, vedhugging m.v. Hjemmehjelpstjenesten utgjør en helt sentral del av det sosiale tjenestetilbudet. Bestemmelsen omfatter videre hjelp til egenomsorg og personlig stell, men omfatter ikke hjemmesykepleie som hører under kommunehelsetjenesteloven. I mange tilfelle vil imidlertid praktisk hjelp i hjemmet måtte kombineres med helsetjenester i hjemmet. I den senere tid er det også lagt vekt på hjemmetjenestens mulighet og ansvar for å gi sosial støtte og rehabilitering.

Med opplæring menes opplæring i dagliglivets gjøremål. Slik opplæring skiller seg fra den opplæring som hører under skolemyndighetene. Formålet med opplæring skal være å gjøre den enkelte mest mulig selvhjulpen i dagliglivet. Noen vil trenge praktisk opplæring i husarbeid og matstell, andre i personlig hygiene, påkledning og i forbindelse med måltider. Det er viktig at det er tid til at vedkommende får trening i å gjøre mest mulig selv. Praktisk hjelp og opplæring vil ofte kunne kombineres. Dette stiller store krav til de ansatte som må vurdere når det er riktig å gjøre arbeidet for den enkelte, når det er riktig å gjøre arbeidet sammen med den enkelte eller når vedkommende selv er i stand til å gjøre arbeidet under tilsyn eller med litt hjelp.”

Snømåking som eksempel på praktisk bistand

Snømåking er som hovedregel et kommunalt ansvar jf. Sosialtjenesteloven § 4-2. Det kan likevel unntaksvis gis stønad til utstyr for snømåking dersom kommunens tilbud om snømåking ikke er tilstrekkelig for at et medlem skal kunne komme seg til skolen, arbeidsplassen eller utdanningsinstitusjonen.

Før en kan fastslå om ovennevnte unntak skal komme til anvendelse må det foretas en konkret vurdering av om kommunen faktisk har ansvar for å gi bruker et tilbud slik at han kan komme til skole, utdanningssted eller arbeidsplass. I denne vurderingen må det utvises skjønn hvor flere momenter bør drøftes blant annet;

• Tidspunkt for nødvendig snømåking: I henhold til gjeldende praksis kan kommunen ikke pålegges ansvar for snømåking der dette skal utføres på tidspunkt som faller utenfor kommunens ordinære drift.
• Boligens geografisk beliggenhet: På samme måte gjelder dette der geografisk beliggenhet i vesentlig grad vanskeliggjør tiltaket og dermed faller utenfor det en kan forvente at kommunen skal utføre. Det må altså gjøres en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle hvor langt kommunens ansvar strekker seg i disse tilfellene.
• Areal som krever snømåking: Selv om tilbudet fra kommunen ikke skulle være tilstrekkelig er det likevel ikke avgjørende eller sikkert at ansvaret faktisk tilfaller folketrygden. I vurderingen av folketrygdloven §§ 10-6 eller 10-5 kan ansvaret for snømåkingen tilfalle medlemmet selv. Der området som krever snømåking er av en slik størrelse at enhver ville hatt behov for å sette bort arbeidet med snømåking, eller skaffe egen snøfreser, uavhengig av nedsatt funksjon, vil ikke folketrygden stå ansvarlig for nødvendig utstyr til snømåking  jf. Trygderettskjennelse 93/05207.

Inn under praktisk bistand og opplæring faller aktivitetstilbud til funksjonshemmede på dagsenter og lignende. Dette innebærer at kommunen har ansvaret for å anskaffe utstyr som skal til for å drive aktuell type tjeneste og det som må til for at den enkelte skal kunne delta i aktiviteten forøvrig. Det er likevel ikke slik at dagsenter eller annet aktivitetssenter i kommunal regi har et absolutt ansvar for hjelpemidler. Der folketrygdloven § 10-6 ellers er oppfylt vil man etter folketrygdloven kunne ha rett til personlige hjelpmidler som skal kompensere for grunnleggende behov som å kunne gå, se, høre og kommunisere.

For å kunne avgjøre hvorvidt ansvaret for hjelpemidler ligger til sosialtjenesteloven eller folketrygdloven, må man gjøre en vurdering av hjelpemiddeltes art og formål. Kommunens ansvar her må også dokumenteres, jf. generell del og Trygderettskjennelse 04/02648 som omhandler personløfter i dagsenter, der henvisning til kommunens ansvar ikke var tilstrekkelig dokumentert i saken.

Når det gjelder barnebolig med hjemmel i sosialtjenesteloven § 4-2 bokstav d så henvises det til behandlingen av kommunehelsetjenesteloven hvor det blant annet fremgår at barnebolig skal anses som institusjon og de bestemmelser som gjelder for dette området.

Fylkesmannen plikter å føre tilsyn med kommunens virksomhet etter kapitlene 4, 4A, 6 og 7. Statens helsetilsyn har imidlertid det overordnede faglige tilsyn med sosialtjenesten.

Henvisninger

Sosialtjenesteloven.

FOR 1992-12-04 nr. 915: Forskrift til lov om sosiale tjenester m.v.

Trygderetten 

 Fylkesmannen  

Helsetilsynet

 

Spesialisthelsetjenesteloven

Lov om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven) av 2. juli 1999 nr. 61, erstattet tidligere lov om sykehus og de organisatoriske bestemmelsene i lov om psykisk helsevern. Spesialisthelsetjenesteloven må ses i sammenheng med psykisk helsevernloven, pasientrettighetsloven og helsepersonelloven.

Ansvar etter spesialisthelsetjenesteloven – behandlingshjelpemidler

Stønad til behandlingshjelpemidler er fra 1. januar 2003 lagt inn under spesialisthelsetjenesteloven for behandling ved de statlige helseforetakene. Det rettslige grunnlaget for ordningen med behandlingshjelpemidler fremgår av spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a) om de regionale helseforetakenes «sørge for ansvar» og av pasientrettighetsloven § 2-1 om rett til nødvendig helsehjelp.

Behandlingshjelpemidler er utstyr som benyttes for å bedre pasientens medisinske tilstand og er en del av behandlingskjeden innenfor spesialisthelsetjenesten. Behandling skjer ved bruk at utstyret utenfor sykehuset, blant annet i pasientens hjem, på arbeidsplassen eller i skole og barnehage. Søknad om lån av behandlingshjelpemidler gjøres via legespesialist, etter individuell og konkret vurdering. Ekstra utstyr som kun omhandler komfort, fritidsaktiviteter eller hobbyer vil ikke bli dekket.

Kommunehelsetjenesteloven vs spesialisthelsetjenesteloven

Spesialisthelsetjenestens oppgaver er, som prinsipp, negativt avgrenset i forhold til oppgaver som påhviler det kommunale tjenestenivået. Det følger av dette at oppgaver som ikke berører spesialisthelsetjenesten tilhører det kommunale ansvaret.

Helseforetakene er ikke ansvarlig for fysisk tilrettelegging i bopel til pasienter som bruker behandlingshjelpemidler og som selv eier eller leier bolig. Eksempler på dette er installasjon av klimaanlegg, utbedring av det elektriske anlegget, bygningsmessige endringer og lignende.

Pasienter som mottar tjenester fra kommunehelsetjenesten vurderes på to måter i forhold til bruk av behandlingshjelpemidler. Hvis en pasient som bruker et behandlingshjelpemiddel bor hjemme og benytter hjemmesykepleie, er ansvaret delt mellom kommune og helseforetak. Helseforetaket har ansvaret for alt forbruksmateriell som brukes i direkte tilknytning til behandlingshjelpemidler, mens kommunen fortsatt skal dekke forbruksmateriellet som benyttes til stell av pasienten. Dersom pasienten bor i kommunal institusjon foreligger ingen rett til behandlingshjelpemidler etter disse retningslinjene.

Ansvar etter folketrygdloven

Behandlingshjelpemidler faller som utgangspunkt utenfor folketrygdens ansvarsområde fordi vilkåret i folketrygdloven § 10-6 om direkte avhjelpsfunksjon ikke er oppfylt. Noen hjelpemidler skal imidlertid fremdeles kunne gis etter hjelpemiddelsforskriften 2. ledd. Se uttømmende liste i vedlegg 7.

For at folketrygdloven § 10-8 skal komme til anvendelse kreves at ytelsen både omfattes av folketrygdloven og at den også faller inn under ansvarsområdet i annen lovgiving. Da behandlingshjelpemidler som hovedregel ikke oppfyller folketrygdloven inngangvilkår betyr dette at § 10-8 derfor ikke kommer til anvendelse. Ansvaret må på denne bakgrunn plasseres direkte i henhold til den aktuelle lovgiving – eksempelvis folketrygdloven jf. vedlegg 7, kommunehelsetjenesteloven eller spesialisthelsetjenesteloven.

Der det søkes om behandlingshjelpemidler som ikke omfattes av folketrygdens uttømmende liste, vil disse måtte avslås med at de faller utenfor de hjelpemidler som omfattes av folketrygdloven § 10-6. 

Henvisninger

Spesialisthelsetjenesteloven

”Retningslinjer for behandlingshjelpemidler og tilhørende forbruksmateriell for spesialisthelsetjenesten”.