Rundskriv

Lov om barnetrygd - Hovednr. 33 Kap. 9 - Forskjellige bestemmelser

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Familiekontoret 01.12.2002

Endret av NAV Drift og utvikling, Fag drift og utvikling, Pensjon og ytelser 01.01.2007 jf overskriftene:

"Bosettingsbegrepet" i Nordisk konvensjon

§ 22 - Avtaler med andre land

Generell kommentar

Det vises til kommentarene i følgende rundskriv, som berører trygdeavtaler med andre land og som kan ha betydning for barnetrygd:

•        Folketrygdloven kapittel 1, § 1-3, hvor det bl.a. er listet opp hvilke land Norge har inngått trygdeavtaler (konvensjoner) med

•        Hovednr. 40 EØS-rundskrivet:

40-00 Generell del

40-02 Medlemskap / lovvalg

40-33 Barnetrygd

•        Hovednr. 41 Nordisk konvensjon

•        Hovednr. 42 Bilaterale trygdeavtaler

Avtaler med enkeltland (bilaterale avtaler)

De fleste trygdeavtaler som er inngått med andre land om sosiale trygder omfatter også barnetrygd. Dette gjelder trygdeavtalene mellom Norge og

 

-	Frankrike	(av 30. september 1954)	(Se artikkel 24)
-	Storbritannia	(av 25. februar 1958)	(Se artikkel 27)
-	Italia	(av 12. juni 1959)	(Se artikkel 13)
-	Tyrkia	(av 20. juli 1978)	(Se artikkel 8)
-	Portugal	(av 5. juni 1980)	(Se artikkel 28)
-	Hellas	(av 12. juni 1980)	(Se artikkel 11)
-	Østerrike	(av 27. august 1985)	(Se artikkel 28,29,30)
-	Nederland	(av 13. april 1989)	(Se artikkel 42)
-	Luxemburg	(av 19. februar 1991)	(Se artikkel 47)
-	Slovenia	(av 6. mars 1997)	(*)
-	Chile	(av 3. april 1997)	(Se artikkel 6)
-	Kroatia	(av 4. juni 1999)	(*)

 

(*) Når det gjelder Slovenia og Kroatia, er det avtalt at den tidligere konvensjonen mellom Norge og Jugoslavia av 22. november 1974 (se artikkel 13) foreløpig skal gjelde for disse to landene fra det tidspunktet de ble selvstendige. Konvensjonen med Jugoslavia anses som bortfalt i forhold til de øvrige landområdene som utgjorde Jugoslavia.

Noen av trygdeavtalene inngått med andre land om sosiale trygder, omfatter ikke barnetrygd. Dette gjelder trygdeavtalene mellom Norge og

 

-	USA	(av 13. januar 1983
-	Canada	(av 12. november 1985)
-	Quebec	(av 29. oktober 1987)

 

Avtaler med flere land (multilaterale avtaler)

Nordisk konvensjon om trygd, som omfatter

•        Danmark

•        Finland

•        Island

•        Norge

•        Sverige

EØS-avtalen forordning 1408/71, som omfatter

•        EU landene

•        Island

•        Liechtenstein

•        Norge

Trygdeavtalene (med unntak av EØS-avtalen) mellom Norge og de fleste av de ovennevnte land har i liten grad noen praktisk betydning for Norge, da de fleste avtalene sier at statsborgere i ett av landene har i det andre land rett til barnetrygd for barn som er bosatt i sistnevnte land etter samme regler som for statsborgere i dette landet. Dette betyr i praksis at det som oftest er barnetrygdlovens nasjonale regler som kommer til anvendelse.

Et unntak her er trygdeavtalen med Chile: Avtalen har bestemmelser om utsending som omfatter utsendte arbeidstakere i inntil 5 år. For utsendte gjelder bestemmelsene om lovvalg for alle trygdeområder, inklusiv barnetrygd. Det vil si at utsendte fra foretak i Chile til Norge er unntatt både fra folketrygden og fra barnetrygden i inntil 5 år. Utsendte fra foretak i Norge til Chile er omfattet av norsk trygdelovgivning og har rett til barnetrygd i inntil 5 år som om de bodde i Norge.

Vi gjør oppmerksom på at for de landene som omfattes av EØS-avtalen, vil det være denne avtalen (EØS-forordning 1408/71) som kommer til anvendelse (foran trygdeavtalene og nasjonale regler) i de tilfeller det dreier seg om personer som er omfattet av EØS-avtalen, dvs. arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer. Se mer om dette i EØS-rundskrivet.

Når det gjelder forholdet til Sveits vises det til Melding Nr. 1/ 02 til Hovednr. 42 — Sveits.

Forholdet mellom Nordisk konvensjon om trygd og EØS-avtalen

Et av formålene med nordisk konvensjon er at den skal fange opp de persongruppene som bor i Norden og som ikke er omfattet av EØS-forordningen. For disse gruppene har man ønsket å regulere trygdeforholdet tilsvarende forordningens regler. Den nordiske konvensjo­nen gjelder derfor først og fremst personer som ikke er omfattet av forordningen, dvs. statsborgere i land utenfor EØS, "tredjelands" statsbor­gere, samt ikke-yrkesaktive EØS-borgere.

EØS-avtalen, forordning 1408/71, gjelder for EØS-borgere som er eller har vært yrkesaktive, det vi si for arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende, tidligere yrkesaktive pensjonister og deres familiemedlemmer. Vi viser i denne forbindelse til EØS-rundskrivet.

"Bosettingsbegrepet" i Nordisk konvensjon

[Endret 1/07]

I Nordisk konvensjon om trygd, artikkel 1 bokstav i) heter det:

I denne konvensjonen betyr uttrykkene

i) "bosatt"

at en person er bosatt i et land i henhold til landets folkeregistrering dersom ikke særlige grunner tilsier noe annet,"

Bosettingsbestemmelsene i Nordisk konvensjon går foran bosettingsbestem­melsene i barnetrygdlovens nasjonale regler ved flytting mellom de nordiske land, og medfører fravik fra hovedregelen om at barnet må oppholde seg i Norge i minst 12 måneder for å bli ansett som bosatt. Barnet anses som bosatt her fra det tidspunkt det kom til Norge i henhold til meldingen til folkeregisteret. Dette gjelder selv om oppholdet her blir av kortere varighet enn 12 måneder.

Eksempel:

•        En enslig mor med ett barn flytter fra Sverige til Norge for å bo her i 7 måneder. De blir folkeregisterført i Norge i januar. Mor er ikke i arbeid.

Barnet anses som bosatt i Norge fra januar (på grunnlag av Nordisk konvensjon artikkel 1 bokstav i) og rett til barnetrygd fra Norge foreligger dermed fra februar måned.

Under midlertidig opphold i utlandet anses barnet etter barnetrygdlovens nasjonale regler som hovedregel fortsatt som bosatt her når det er på det rene at utenlandsoppholdet ikke vil strekke seg utover seks måneder.

Den nordiske konvensjonen medfører fravik fra denne hovedregelen. Hvis vedkommende blir folke­register­ført i annet nordisk land, anses han som bosatt der selv om oppholdet blir av kortere varighet enn seks måneder, jf. artikkel 1 bokstav i) i den Nordiske konvensjonen.

Utover forholdet til bosettingsbegrepet inneholder imidlertid Nordisk kon­ven­sjon ingen særskilte regler om barnetrygd. Det vil si at konvensjonen kun får betydning for hvor en anses bosatt . Når dette er fastslått vil stønadsspørsmålet for øvrig (NB! ikke i EØS-tilfeller) i sin helhet bli avgjort i henhold til nasjonal lovgivning i bosettingslandet.

§ 23 - Straff for å gi uriktige opplysninger og for ikke å gi nødvendige opplysninger

Bestemmelsen i barnetrygdloven § 23 er tilnærmet lik folketrygdloven § 25-12. Barnetrygdloven, som kontantstøtteloven, forutsetter imidlertid en generell aktsomhetsplikt, dvs. at mottakeren kan straffes selv om trygdekontoret ikke konkret har pålagt vedkommende å gi nødvendige meldinger og opplysninger til trygdekontoret. Folketrygdloven § 25-12 har derimot med som et vilkår at stønadsmottakeren må være pålagt å gi slike meldinger og opplysninger.

For øvrig viser Rikstrygdeverket til kommentarene til folketrygdloven § 25-12, samt vedlegg nr. 1 til § 25-12 — Behandling av straffesaker.

Fra 1. september 2000 har Rikstrygdeverket gitt Fylkestrygdekontorene fullmakt til å begjære påtale.

§ 24 - Forskrifter

Det er foreløpig ikke gitt forskrifter til denne lov.