Rundskriv

Hovednr. 55 Nr. 2 - § 71 - § 11 i forskrift om fastsetjing og endring av fostringstilskot

Utarbeidet av Rikstrygdeverket Familiekontoret 01.10.2002

Sist endret 11.01.2011 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, seksjon for fag og regelverksutvikling, jf. overskriftene:
Definisjon
Grensesnitt mellon NAV Forvaltning og NAV Internasjonalt

 

Skjønnsfastsetjing av tilskot

Forskriften § 11 regulerer når bidraget skal fastsettes etter skjønn. I Ot.prp. nr. 43 (2000—2001) er det uttrykt at man skal ta utgangspunkt i kostnadsmodellen når bidrag skal fastsettes etter skjønn.

§ 11 første ledd bokstav a - Midlertidige vedtak

[Endret 3/04]

Barneloven § 76 regulerer når NAV kan treffe et midlertidig vedtak, og i disse tilfellene skal bidraget fastsettes etter skjønn. Se kommentarene til denne bestemmelsen.

§ 11 første ledd bokstav b - En av partene bor eller arbeider i utlandet

[Endret 12/08, 3/10, 5/10]

Bidraget skal fastsettes etter skjønn dersom en av partene er bosatt eller arbeider og betaler skatt i utlandet. 

Definisjon

[Endret 1/11]

En part anses som bosatt i utlandet dersom en av følgende betingelser er oppfylt:

• en av partene eller barnet er ikke registrert i folkeregisteret i Norge, eller har ikke norsk personnummer
• en av partene eller barnet er registrert i folkeregisteret som utvandret og har faktisk bosted i utlandet    
• en av partene eller barnet er ikke registrert utvandret i folkeregisteret, men har faktisk bosted i utlandet
• begge partene er bosatt i Norge, men en av partene har utenlandsk arbeidsgiver

Følgende saker skal ikke overføres til NAV Internasjonalt:

• den bidragspliktige i utlandet er død, men det utbetales eller søkes om bidragsforskudd fordi vilkårene for å      innvilge barnepensjon ikke er oppfylt

Grensesnitt mellom NAV Forvaltning og NAV Internasjonalt

[Tilføyd 1/11]

Det er NAV Internasjonalt som har ansvaret for å behandle sakene der bidraget skal fastsettes etter forskriften § 11 bokstav b. Dette gjelder uavhengig av hvor partene er bosatt på krav- eller vedtakstidspunktet. Oppstår det tvil om en sak skal behandles etter forskriften § 11 første ledd bokstav b eller etter de vanlige hovedreglene, skal spørsmålet avgjøres av NAV Internasjonalt.

Dersom en part som har vært bosatt i utlandet, tar faktisk opphold i Norge, skal saken overføres fra NAV Internasjonalt til NAV Forvaltning. Eventuelle ubehandlede krav etter forskriften § 11 første ledd bokstav b skal ferdigbehandles av NAV Internasjonalt før saken overføres.

En sak skal overføres fra NAV Forvaltning til NAV Internasjonalt dersom en av partene er bosatt eller bosetter seg i utlandet. Det kan imidlertid forekomme tilfeller der en part har meldt utvandring til folkeregisteret, men likevel faktisk fortsatt bor i Norge. Dersom NAV Forvaltning får opplysninger om at parten fortsatt bor i Norge, eller det er andre forhold som indikerer dette, må NAV Forvaltning foreta nærmere undersøkelser for å få fastslått om parten fortsatt bor her i landet, Når NAV Forvaltning har undersøkt saken og det ikke er noe som tyder på at parten fortsatt bor i Norge, kan saken overføres til NAV Internasjonalt.

Historikk

Når en av partene bodde i utlandet, ble det etter gjeldende rett fram til 31. desember 2008 ved fastsettelse av underholdsbidrag til barn gjort et skille mellom land som hadde et sammenlignbart kostnadsnivå med Norge, og land som ikke hadde det. Etter daværende forvaltningspraksis ble land som hadde et kostnadsnivå som var opptil 25 % lavere eller høyere enn Norge, ansett som sammenlignbare. Fastsettelse i disse sakene ble i all hovedsak gjort på samme måte som i saker der begge partene er bosatt i Norge. I land med levekostnader som avvek mer enn 25 % fra norske forhold, ble bidraget fastsatt etter skjønn.

Barne- og likestillingsdepartementet uttalte følgende i punkt 7.7.3.3 i St.meld. nr. 19 (2006-2007), ”Evaluering av nytt regelverk for barnebidrag”:

" En alternativ løsning er at bidraget fastsettes etter en skjønnsmessig vurdering i alle sakene der en av partene bor i utlandet, dvs. uavhengig av om det er tale om et sammenlignbart land eller ikke. Sondringen mellom sammenlignbare og ikke sammenlignbare land vil da ikke lenger være nødvendig, og en vil slippe usikkerheten og tilfeldighetene som skyldes manglende og utilstrekkelig statistikk. Den skjønnsmessige vurderingen vil kunne gjøres etter mønster av dagens, dvs. med utgangspunkt i kostnadsmodellen og tilgjengelig statistikk. Etter departementets vurdering er en slik løsning bedre og enklere for både partene og arbeids- og velferdsetaten. Samtidig blir kostnadsmodellens prinsipper ivaretatt, og arbeids- og velferdsetaten får større spillerom for å kunne ta hensyn til forholdene i det enkelte land, og tilpasse bidragsfastsettelsen til det.”

Stortinget behandlet meldingen 15. mai 2007, og Stortingets flertall sluttet seg til departementets drøftelser og forslag, jf. Innst. S. nr. 185 (2006–2007).

I forbindelse med oppfølgingen av Stortingsmeldingen foreslo Barne- og likestillingsdepartementet i høringsnotat av 15. februar 2008, ”Forslag om endringer i barnelova, forskotteringsloven mv.”, at bidrag skal fastsettes skjønnsmessig i alle saker der en av partene bor i utlandet. Fastsettelsesforskriften § 11 første ledd bokstav b er endret i tråd med dette, og endringen trådte i kraft 1. januar 2009.

Generelt

Forskriftsendringen innebærer at bidraget skal fastsettes etter skjønn når en av partene er bosatt eller arbeider og betaler skatt i utlandet.

Den skjønnsmessige vurderingen baserer seg på foreldrenes innbyrdes plikt til å forsørge barnet etter deres økonomiske kår og evne, jf. barneloven § 66. Fastsettelsen gjøres med utgangspunkt i barneloven § 71 første ledd første punktum der det går fram at det skal fastsettes en underholdskostnad for barnet som fordeles mellom foreldrene etter størrelsen på inntektene deres.

Bestemmelsene i fastsettelsesforskriften §§ 2 – 10 danner grunnlaget for de faktorene som vurderes ved fastsettelse av bidrag etter skjønn. Bidraget fastsettes som et månedlig enkeltbeløp der fradrag eller tillegg som følger av fastsettelsesforskriften §§ 3, 6, 9 og 10 inngår i den helhetlige vurderingen av størrelsen av bidraget.

Fastsettelse av bidrag etter forskriften § 11 bokstav b skal i størst mulig grad bygge på et objektivt grunnlag der tilgjengelig nasjonal og internasjonal statistikk om de økonomiske forholdene i de ulike landene danner rammene for skjønnsutøvelsen. Foreldrenes innbyrdes inntekt i deres bostedsland og barnets underholdskostnad sammenholdes med statistikk over skattenivå, forbruks- og boutgifter mv.

Underholdskostnaden

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet fastsetter satsene som utgjør underholdskostnaden, jf. fastsettelsesforskriften § 3. Disse gjenspeiler utgiftene til et gjennomsnittlig faktisk forbruk for barn bosatt i Norge. Ved skjønnsvurderingen utgjør disse satsene og oppbyggingen ved de tilhørende enkeltkomponentene grunnlaget for fastsettelse av underholdskostnaden. For barn bosatt i Norge vil underholdskostnaden bli satt lik de norske satsene.

Utgiftene til forsørging av barn i utlandet vil i mange tilfeller være lavere enn i Norge. Underholdskostnaden vil som hovedregel bli redusert tilsvarende forskjellen i kostnadsnivået mellom landene slik denne framkommer i internasjonal tilgjengelig statistikk.

Eksempel:

Underholdskostnaden for et barn som er født i 2005 og bosatt i Norge, utgjør pr. 1. januar 2010 NOK 3 940. I henhold til statistikk fra OECD er kostnadsnivået i Sverige og Storbritannia henholdsvis 78 % og 63 % av kostnadsnivået i Norge. Dersom barnet er bosatt i Sverige, utgjør underholdskostnaden dermed NOK 3 073, og dersom barnet er bosatt i Storbritannia, utgjør underholdskostnaden NOK 2 482.

Når barnet er bosatt i et lavkostland, vil underholdskostnaden gjenspeile landets generelle kostnadsnivå, men det skal i tillegg legges vekt på at den fastsatte underholdskostnaden gir barnet mulighet til å opprettholde en levestandard tilnærmet lik den som forutsettes for et barn bosatt i Norge.

I noen tilfeller kan særegne kostnader ut over de kostnadene som inngår i den norske underholdskostnaden, tas med ved fastsettelsen av underholdskostnaden for et barn bosatt i utlandet. For eksempel kan utgifter til skolepenger/skoleavgift og helseforsikring inngå i underholdskostnaden. Det må imidlertid vurderes om bostedslandet har et tilstrekkelig offentlig tilbud av disse tjenestene. Særegne kostnader vurderes konkret i hver enkelt sak.

Fordeling av underholdskostnaden mellom foreldrene

Underholdskostnaden fordeles mellom foreldrene. Den bidragspliktiges andel av underholdskostnaden skal reflektere forholdet mellom inntektene til foreldrene og barnet. For å sikre forholdsmessighet mellom foreldrenes innbyrdes inntekter og den bidragspliktiges andel av underholdskostnaden skal det tas hensyn til de særskilte økonomiske forholdene i foreldrenes bostedsland.

Når foreldrenes innbyrdes evne til å forsørge barnet skal vurderes, vil det i de fleste tilfellene ikke være hensiktsmessig å vurdere inntekten til forelderen i Norge opp mot inntekten til forelderen i utlandet uten at det tas hensyn til de økonomiske ulikhetene mellom landene. Dette skyldes at Norge har et høyt inntekts- og kostnadsnivå sammenlignet med de fleste andre land. Hvis det ikke tas hensyn til disse ulikhetene, vil forelderen som er bosatt i Norge, uavhengig av om denne er bidragsmottaker eller bidragspliktig, måtte bære en større andel av forsørgingsbyrden enn det foreldrenes innbyrdes forsørgingsevne skulle tilsi.

En sammenligning basert på kjøpekraft tar hensyn til ulikheter mellom inntekts- og kostnadsnivå mellom land. I stedet for å måle verdien av en utenlandsk inntekt i norske kroner gjennom en valutaomregning, måles verdien av foreldrenes inntekter i tilgang på varer og tjenester i deres respektive bostedsland. Internasjonale prisindeksstatistikker og det enkelte lands gjennomsnittlige skattenivå danner sammen med forelderens inntekt grunnlaget for kjøpekraftsammenligningen.

Eksempel:

Bidragsmottakerens årlige bruttoinntekt i Sverige utgjør SEK 280 500, den bidragspliktiges bruttoinntekt i Norge NOK 360 000. Mengden av varer og tjenester som kan kjøpes for disse inntektene i deres respektive bostedsland, angir kjøpekraften. Internasjonal kjøpekraftstatistikk sammenlikner priser for tilsvarende varer og tjenester i en rekke lands lokale valutaer og måler disse opp mot en standardenhet slik at man kan angi en realkurs for hvert land. Realkursen benyttes til å angi mengden av varer eller tjenester som kan kjøpes for en gitt lokal valuta.

Realkursen per 1. januar 2010 er i Norge 9,41, mens den i Sverige er 9,16. (Kilde: OECD 1.12 Purchasing power parities in national currencies per USD.)

Grunnlaget for sammenligningen skal i størst mulig grad uttrykke den individuelle forsørgingsevnen til hver av foreldrene. Forskjellen i det gjennomsnittlige skattenivået mellom Norge og andre land kan være betydelig. Forholdet mellom foreldrenes innbyrdes bruttoinntekt og disponible nettoinntekt vil kunne variere tilsvarende. Foruten foreldrenes kjøpekraft tas derfor også den økonomiske forskjellen i form av det gjennomsnittlige skattenivået i bostedslandet med i vurderingen.

Formelen for å beregne kjøpekraften til en part blir dermed: (Inntekt – skatt) / realkurs

Den bidragspliktiges kjøpekraft (BPk): (NOK 360 000 – 35 % skatt) / 9,41 = 24 867

Bidragsmottakerens kjøpekraft (BMk): (SEK 280 500 – 31 % skatt) / 9,16 = 21 129

Forelderens inntekt og bostedslandets kostnadsnivå utgjør forelderens kjøpekraft. Forholdet mellom den bidragspliktiges andel av partenes samlede kjøpekraft – kjøpekraftforholdet – gir et grunnlag for å vurdere deres innbyrdes forsørgingsevne.

Fordeling av underholdskostnaden når barnet er bosatt i utlandet

I tilfeller der barnet er bosatt i utlandet, vil den prosentvise andelen av underholdskostnaden som den bidragspliktige skal dekke, tilsvare forholdet mellom den prosentvise andelen av den bidragspliktiges og foreldrenes samlede kjøpekraft. Fordelingen av underholdskostnaden følger prinsippene i kostnadsmodellen: BPk / (BPk + BMk + BBk)

BPk = Den bidragspliktiges kjøpekraft

BMk = Bidragsmottakerens kjøpekraft

BBk = Den bidragsberettigedes (barnets) kjøpekraft  

 Eksempel:

Barnet og bidragsmottakeren er bosatt i Sverige. Med grunnlag i eksempelet ovenfor blir fordelingen av den bidragspliktiges andel av foreldrenes samlede kjøpekraft slik: BPk 24 867 / (BPk 24 867 + BMk 21 129) = 54,1 %. Kjøpekraftforholdet mellom foreldrene tilsvarer den bidragspliktiges andel av underholdskostnaden.

Fordeling av underholdskostnaden når barnet er bosatt i Norge

Når barnet er bosatt i Norge, vil en prosentvis fordeling av underholdskostnaden, basert på det prosentvise kjøpekraftforholdet alene, i mange tilfeller ikke sikre tilstrekkelig forholdsmessighet mellom den bidragspliktiges andel av underholdskostnaden og foreldrenes innbyrdes forsørgingsevne. Årsaken er at bidraget fastsettes i norske kroner, mens den bidragspliktige betaler bidraget i hans/hennes bostedslands valuta. Siden inntekts- og kostnadsnivået i Norge er høyere enn i de fleste andre land, vil den bidragspliktiges andel i norske kroner i mange tilfeller utgjøre en uforholdsmessig større andel av hans/hennes kjøpekraft enn bidragsmottakerens kjøpekraft.

Ved fordelingen av underholdskostnaden vil foreldrenes innbyrdes andel av foreldrenes samlede andel i norske kroner – inntektsforholdet – bli vektet mot kjøpekraftforholdet.

Eksempel:

Fire typetilfeller der bidragsmottakerens inntekt utgjør NOK 321 622 brutto, og kjøpekraften tilsvarer BMk 22 216. Den bidragspliktige mottar en gjennomsnittlig industriarbeiderinntekt i bostedslandet. (Kilde: UBS Prices and Earnings ed. 2009.)        

                                                                                                                        

Land	Inntekt lokal valuta		Kjøpekraft BPk	Andel av kjøpekraft (prosent)	Andel av inntekt i NOK (prosent)	Vektet andel av underholds-kostnaden (prosent)
Polen	PLN	38 869	15 293	40,8	19,7	20,0
Sverige	SEK	362 393	27 298	55,1	48,2	50,1
Sveits	CHF	88 466	35 584	61,6	61,5	61,5
Danmark	DKK	369 714	22 817	50,7	57,5	54,1

 I Polen er tilgangen til norske kroner betydelig lavere enn andelen av foreldrenes samlede kjøpekraft, og forskjellen mellom andelene er stor. I Sverige er differansen mellom andelene mindre, men tilgangen til norske kroner er markant lavere enn kjøpekraftforholdet. I Sveits er kjøpekraftforholdet og inntektsforholdet nær sagt identisk, mens andelen av inntektsforholdet i Danmark er markant høyere enn kjøpekraftandelen.

  I dette tilfellet vil den relativt høyere andelen av kjøpekraftforholdet for en bidragspliktig bosatt i Polen i stor grad oppveies av en lav andel av inntektsforholdet. Også for Sverige vil forskjellen i form av lavere andel av inntektsforholdet i forhold til kjøpekraftforholdet gjøre seg gjeldende selv om differansen er mindre. Differensen i inntektsforholdet i Danmark vil på sin side i mindre grad oppveies av kjøpekraftforholdet. For Sveits skiller ingen av andelene seg ut.

Særlige utfordringer knyttet til fordeling av underholdskostnaden

I tilfeller der det ikke finnes statistikk for kjøpekraft, eller der andre økonomiske forhold gjør at en kjøpekraftsammenligning ikke vil reflektere foreldrenes innbyrdes forsørgingsevne, vil inntektsforholdet mellom partene bestemme fordelingen av underholdskostnaden.

Et eksempel på slike tilfeller er saker der en forelder bor i et lavkostland, men mottar sin inntekt fra et høykostland. Kjøpekraftsammenligning gjøres ved hjelp av internasjonale prisindeksstatistikker som baserer seg på landets lokale valuta og landets generelle kostnadsnivå. En omregning av inntekten fra et høykostland til landets lokale valuta vil, uavhengig om denne er bidragsmottaker eller bidragspliktig, medføre at den reelle forsørgingsevnen overvurderes i forhold til forelderen som er bosatt i Norge. I disse tilfellene vil inntektsforholdet gi et bedre bilde av foreldrenes innbyrdes forsørgingsevne og vil bli lagt til grunn for vurderingen av fordelingen av underholdskostnaden.

Inntekt

Foreldrenes inntekter danner grunnlaget for fordelingen av underholdskostnaden.

Det er til dels store forskjeller i inntektstyper, stønadsformer og skatteregler mellom Norge og andre land. Ved vurderingen av hvilke inntekter som skal legges til grunn for fordelingen, tilsier hensynet til likebehandling mellom foreldre bosatt i Norge og foreldre bosatt i utlandet at inntektsbegrepet tolkes vidt. Dette fordi foreldrenes inntekter sammenholdt med de økonomiske forholdene i bostedslandet utgjør grunnlaget for vurderingen av deres økonomiske evne og kår som bidragsfastsettelsen bygger på, jf. barneloven § 66. For å oppnå en høyest mulig grad av forholdsmessighet mellom ulike sammenligningsgrunnlag vil foreldrenes bruttoinntekter, uavhengig av bostedslandets skatteregler, utgjøre utgangspunktet for vurderingen av hvilke inntekter som skal legges til grunn for fordelingen.

Foreldrenes inntekt fra arbeid, overtidsarbeid og ekstraarbeid, frynsegoder, pensjoner, offentlige eller private ytelser og stønader samt nærings- og kapitalinntekter legges til grunn for fordelingen av underholdskostnaden. Inntektene utgjør et brutto årsbeløp.

Familiebaserte ytelser eller skattefordel som tilstås foreldrene som følge av forsørging av barnet, kan legges til grunn for fordelingen så framt disse ikke er å anse som barnetrygd eller støtte til faktiske tilsynsutgifter.

Når inntekten til en forelder ikke er dokumentert eller inntekten er lavere enn inntektsevnen skulle tilsi, vil inntekten som legges til grunn, bli fastsatt etter en skjønnsmessig vurdering basert på foreliggende opplysninger og/eller internasjonal lønnsstatistikk.

Barnets inntekt

Dersom barnet har en inntekt som gjør at det er delvis i stand til å forsørge seg selv, skal denne inntekten tas med ved vurderingen av det skjønnsfastsatte bidraget. Når barnet anses som selvforsørget, skal det ikke fastsettes bidrag.

Bidragsevne

Bidragsevnevurderingen inngår i den generelle skjønnsvurderingen av bidraget. Ved vurderingen av bidragsevnen tas det utgangspunkt i inntekten til den bidragspliktige. Deretter tas det hensyn til utgifter i form av satser fastsatt av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet til skatt, eventuell trygdeavgift, midler til eget underhold, boutgifter og midler til underhold av egne barn i egen husstand, samt fordel av å dele husstand med en annen voksen person. For bidragspliktige som er bosatt i utlandet, vil denne vurderingen i hovedsak bli gjort på grunnlag av opplysninger om det generelle kostnads- og skattenivået i bostedslandet.

I noen tilfeller vil det generelle kostnads- og skattenivået i bostedslandet ikke være uttømmende for vurderingen av den bidragspliktiges bidragsevne. Dette gjelder i saker der den bidragspliktige er bosatt i et lavkostland, men mottar en gjennomsnittlig eller lav inntekt fra et høykostland.

Et lands kostnadsnivå baserer seg på tilgangen til varer og tjenester med utgangspunkt i landets gjennomsnittlige inntektsnivå og nasjonale valuta. Dersom kostnadsnivået i bostedslandet legges til grunn for evnevurderingen, vil den bidragspliktiges evne i de fleste tilfellene utgjøre en uforholdsmessig høy andel av hans/hennes inntekt og bare unntaksvis være under 25 % av bruttoinntekten. Dersom kostnadsnivået i landet inntekten mottas fra, legges til grunn for evnevurderingen, vil derimot den økte tilgangen på varer og tjenester, som følger av en i lokal sammenheng høy inntekt og lave lokale utgifter, ikke bli reflektert i vurderingen.

Kostnadsnivået som legges til grunn for evnevurderingen, vil i slike tilfeller utgjøre en kombinasjon av lavkostlandets og høykostlandets kostnadsnivå. Kostnadsnivået som legges til grunn for evnevurderingen, vil kunne overstige bostedslandets kostnadsnivå, men samtidig settes lavere enn høykostlandets kostnadsnivå.

Samvær

Som hovedregel skal det ved skjønnsfastsettelsen tas hensyn til utgifter den bidragspliktige har i forbindelse med samvær med barnet. Dersom partene er uenige om omfanget av samværet, gjelder kravet til dokumentasjon og bevisbyrde som er beskrevet i retningslinjene til fastsettelsesforskriften § 9. Gjennomsnittlig antall samværsnetter/samværsdager pr. måned med tilhørende satser fastsatt av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet samt kostnadsnivået i det landet samværet gjennomføres, inngår i vurderingen. Vurderingen av kostnadsnivået i landet samværet gjennomføres i, foretas etter de samme prinsippene som kostnadsvurderingen ved fastsettelse av underholdskostnaden.

§ 11 første ledd bokstav c - Barnet blir forsørget av andre eller gifter seg

Bidraget skal fastsettes etter skjønn der barnet blir forsørget av andre eller gifter seg. Bakgrunnen for dette er at andre dekker hele eller deler av barnets underhold.

Barnet blir forsørget av andre

[Endret 3/04]

Forskriften § 11 c regulerer ikke tilfeller der barnevernet overtar omsorgen for barnet. Disse tilfellene reguleres i barneloven § 69 . Se kommentarene til denne bestemmelsen.

Barnet er innlagt i institusjon (skole, sykehus)

Barne- og familiedepartementet har uttalt følgende i punkt 8.7 i Ot.prp. nr. 43 (2000-2001):

”I de tilfeller hvor barnet bor på institusjon (skole, sykehus) som ikke har refusjonskrav i bidraget, bør bidraget fastsettes skjønnsmessig med utgangspunkt i kostnadsmodellens prinsipper. Den verdi forpleiningen medfører, bør komme til fradrag i underholdskostnaden. Dersom alle utgifter dekkes av det offentlige, vil barnet kunne anses selvforsørget.”

NAV Forvaltning må prøve å komme fram til hva verdien av forpleiningen utgjør, og trekke beløpet fra underholdskostnaden som er fastsatt etter forskriften § 3.

Dersom institusjonen ikke i det vesentlige dekker underholdskostnaden for barnet, må det tas hensyn til at bidragsmottakeren fortsatt kan ha en del utgifter i forbindelse med forsørgingen av barnet. Dette kan for eksempel gjelde utgifter til klær, sko og lignende. Noen ganger bor barnet hjemme hos bidragsmottakeren i deler av året, for eksempel i ferier, og bidragsmottakeren vil da i dette tidsrommet også ha utgifter til mat og lignende for barnet.

NAV Forvaltning må foreta en konkret vurdering i hver sak.

Tilfeller som ikke faller inn under forskriften § 11 c

[Endret 3/04]

Barne- og familiedepartementet har uttalt følgende i punkt 8.7 i Ot.prp. nr. 43 (2000-2001):

”Der barnet er plassert hos andre private enn foreldrene, kan den barnet bor fast hos kreve bidraget fastsatt etter barnelovens regler. Dette gjelder de tilfellene der bidrag ikke skal fastsettes etter barnevernlovens regler. Begge foreldrene kan her bli pålagt å betale bidrag. Dersom en av foreldrene fortsatt mottar offentlige overføringer, må dette vektlegges.”

NAV Forvaltning må undersøke med barnevernet om dette er et tilfelle som faller inn under barneloven §  69 . Se kommentarene til denne bestemmelsen.

Dersom barnet bor hos besteforeldre, tante eller lignende, kan begge foreldrene bli pålagt å betale barnebidrag. Bidraget skal fastsettes etter kostnadsmodellen. Det betyr at NAV Forvaltning må opprette to bidragssaker og foreta to separate bidragsfastsettelser. Foreldrene vil være bidragspliktig i den ene saken og bidragsmottaker i den andre saken ved utregningen av forholdstallet, mens den personen som barnet bor hos, vil stå som mottaker av utbetalingene i begge sakene.

Barnet gifter seg

To personer som inngår ekteskap, har gjensidig underholdsplikt overfor hverandre etter ekteskapsloven (lov om ekteskap av 4. juli 1991). Det at barnet gifter seg, kan gi grunnlag for å endre størrelsen på det bidraget som tidligere er fastsatt, fordi ektefellen i mange tilfeller overtar den faktiske forsørgingen av barnet. Det må foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Det avgjørende vil være om det gifte barnet faktisk blir helt eller delvis forsørget av ektefellen. Forsørger ektefellen ”barnet” fullt ut, fastsettes bidraget til kr 0,-. Ved delvis forsørging vil størrelsen på bidraget kunne variere. I Ot.prp. nr. 43 (2000—2001) har Barne- og familiedepartementet uttalt at kostnadsmodellen ikke skal brukes, og at bidraget skal fastsettes etter skjønn i disse tilfellene.