Rundskriv

Hovednr. 55 Nr. 2 - § 67 Fostringstilskot

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Familiekontoret 01.10.2002

Sist endret 09.01.2012 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Fagstab ytelser, Kontor familieytelser jf. overskriften:

- §67 tredje ledd tredje punktum – virkningstidspunkt for fastsettelse av barnebidrag

- Forskrift om særtilskot § 2 første ledd - Krav til dokumentasjon av de faktiske utgiftene og størrelsen på utgiftene

- §67 andre ledd tredje punktum - Frist for å sette fram krav

- Særtilskudd til tannregulering

§ 67 første ledd - Barnebidrag

[Endret 3/04]

Foreldre som ikke bor sammen med barnet, skal betale barnebidrag i form av faste pengetilskudd. Også foreldre som bor sammen med barnet, kan pålegges å betale bidrag dersom de forsømmer forsørgingsplikten etter § 66 . Foreldrene kan ikke frafalle barnets rett til underhold, eller retten til å få fastsatt løpende barnebidrag etter § 67 . Første punktum i paragrafen skal forstås slik at det ikke er adgang til å avtale et engangsbidrag i stedet for et løpende bidrag. Et betalt engangsbeløp skal betraktes som forskudd på (månedlig) bidrag.

§ 67 andre ledd første punktum og forskrift om særtilskot § 1 første punktum - Særtilskudd

[Endret 6/03, 3/04, 2/08]

Foreldrene kan pålegges særtilskudd til særlige utlegg som oppstår så lenge underholdsplikten varer. Særtilskudd kan pålegges etter at barnet har fylt 18 år dersom vilkårene for å fastsette bidrag utover fylte 18 år er oppfylt. Særtilskudd kommer i tillegg til det ordinære barnebidraget. Som eksempler kan vi nevne utgifter i forbindelse med konfirmasjon, utgifter til briller og tannregulering.

I forarbeidene til innføring av nye bidragsregler har departementet uttalt at en overgang til kostnadsmodellen ikke skal utvide adgangen til særtilskudd i forhold til gjeldende praksis, jf. Ot. prp. nr. 43 (2000-2001), side 73.

På bakgrunn av en uttalelse fra Sivilombudsmannen har Barne- og likestillingsdepartementet besluttet å endre praksis med hensyn til ekstrautgifter som oppstår mer enn én gang. Dersom en ekstrautgift er ansett å være nødvendig slik at det er innvilget særtilskudd, kan det senere innvilges særtilskudd for alle etterfølgende og nødvendige utgifter. I brev til Arbeids- og velferdsdirektoratet av 11. februar 2008 skriver departementet:

”Departementet legger til grunn at ny praksis vil omfatte alle etterfølgende og nødvendige utgifter til bl.a. vedlikehold, utskiftning eller fornyelse av utgiftstyper det allerede er fastsatt særtilskudd til.”

Eksempler på typer utgifter som dette er relevant for, er utgifter til briller og kontaktlinser. Også utgifter til engangslinser vil kunne dekkes på denne måten, forutsatt at det først er dokumentert utgifter som minst er lik fullt månedlig bidragsforskudd, jf. kommentarene til forskriften § 2 første ledd nedenfor.

De nye retningslinjene for vedlikehold m.m. gjelder for alle vedtak som er gjort 25. februar 2008 og senere.

§ 67 andre ledd andre punktum og forskrift om særtilskot § 1 andre punktum - Rimelige og nødvendige utgifter

[Endret 3/04]

Utgiftene skal være rimelige og nødvendige og ikke gå inn under den typen utgifter som det løpende bidraget er ment å dekke. Det må ikke dreie seg om utgifter til forbruksvarer som for eksempel sportsutstyr.

Kravet om at utgiftene skal være rimelige og nødvendige, setter en begrensning både med hensyn til størrelsen på utgiftene og hvilke utgifter som kan danne grunnlag for å pålegge særtilskudd.

Barneloven § 67 legger opp til en nøktern standard. Likevel kan forskjellige utgiftsnivåer være akseptable, for eksempel i tilknytning til utgifter til konfirmasjon. Et nøkternt utgiftsnivå for foreldre med god økonomi kan være for høyt for foreldre med dårlig økonomi.

Forskrift om særtilskot § 2 første ledd - Krav til dokumentasjon av de faktiske utgiftene og størrelsen på utgiftene

[Endret 6/03, 11/11, 01/12]

Særtilskudd fastsettes på grunnlag av de faktiske utgiftene som blir dokumentert. Utgiftene dokumenteres i form av spesifiserte regninger/fakturarer. Et udokumentert oppsett over utgifter levert av en part er alene ikke nok som dokumentasjon. En uspesifisert kasselapp kan neppe være grunnlag for særtilskudd.

Utgiftene må være minst lik fullt månedlig bidragsforskudd dersom særtilskudd skal kunne pålegges.

Det er ikke nødvendig at utgiftene til tannregulering er betalt for at det innvilges særtilskudd.

Forskrift om særtilskot § 2 andre ledd - Fordeling av utgiftene mellom foreldrene og utregning av særtilskudd

[Endret 6/03, 3/04, 3/05, 2/08, 12/08, 1/10]

Nettoutgiftene skal fordeles forholdsmessig mellom foreldrene ut fra deres inntekter.

Dersom barnet mottar offentlige ytelser til dekning av den samme utgiften, skal dette trekkes fra slik at det er nettoutgiftene som fordeles. Som eksempel kan vi nevne tannregulering der folketrygden svært ofte dekker en viss prosentandel av utgiftene.

Utgiftene foredeles forholdsmessig mellom foreldrene etter prinsippene i kostnadsmodellen (se under § 71). Det vil si at den bidragspliktige skal betale en viss andel av utgiftene, men aldri mer enn 5/6 av utgiftene. Dersom en av foreldrene er bosatt i utlandet, skal særtilskudd fastsettes etter skjønn ut fra de samme prinsippene som for fastsettelse av barnebidrag. Dette følger av forskriften § 2 andre ledd første punktum som viser til forskrift om fastsetjing og endring av fostringstilskot. Etter sistnevnte forskrift § 11 b skal bidraget fastsettes etter skjønn når en av partene bor i utlandet. Særtilskudd skal fastsettes på samme måte.

Følgende formel brukes for å regne ut hva 5/6 utgjør

IBP / (IBP + IBM + IB)

IBP = Beregningsgrunnlaget til den bidragspliktige

IBM = Beregningsgrunnlaget til bidragsmottakeren

IB = Beregningsgrunnlaget til barnet

Andelen blir 5/6 når forholdstallet mellom inntektene blir fra og med 0,751 og høyere.

Dersom barnet har egen inntekt over 30 ganger fullt bidragsforskudd, skal NAV Forvaltning ta hensyn til den overskytende inntekten når særtilskuddet blir fastsatt. Inntekten skal medregnes i formelen som vist ovenfor.

Dersom barnet har inntekt som overstiger 100 ganger forhøyet bidragsforskudd, skal særtilskudd normalt ikke innvilges fordi barnet er å anse som selvforsørget. NAV Forvaltning må likevel vurdere konkret om det er særlige forhold som gjør det rimelig å innvilge særtilskudd i det aktuelle tilfellet.

Eksempel på utregning av særtilskudd:

Den bidragspliktige har et årlig inntektsgrunnlag på 980 000 kroner.

Bidragsmottakeren har et årlig inntektsgrunnlag på 180 000 kroner.

Barnet har ingen inntekt.

Faktiske dokumenterte og aksepterte utgifter til konfirmasjon er 5000 kroner.

Etter en forholdsmessig fordeling av utgiftene blir forholdstallet 0,845, det vil si at den bidragspliktige skal betale 84,5 prosent av utgiftene. Dette tilsvarer 4225 kroner. Den bidragspliktige skal likevel aldri skal betale mer enn 5/6 av utgiftene. Det tilsvarer 4167 kroner. Særtilskuddet settes til 4167 kroner.

Samvær

[Endret 6/03]

Særtilskuddet skal ikke reduseres for samvær.

Manglende bidragsevne

[Endret 5/03, 5/06, 2/08, 12/08]

Dersom den bidragspliktige ikke har full bidragsevne, skal det ikke fastsettes særtilskudd. Dette skal forstås slik at den bidragspliktige må ha full bidragsevne til å kunne betale det løpende barnebidraget.

Ved vurderingen av om den bidragspliktige hadde full bidragsevne til å kunne betale det løpende barnebidraget, var det tidligere avgjørende om den bidragspliktige hadde full bidragsevne i henhold til det siste bidragsvedtaket. Dersom det ikke var fastsatt bidrag i saken (partene hadde for eksempel privat avtale om bidraget), måtte bidragsevnen regnes ut, det vil si at NAV Forvaltning måtte få nok opplysninger til å kunne foreta en bidragsevnevurdering.

Ny praksis går ut på at bidragsevnen alltid skal regnes ut (fastslås om det er full eller ikke full bidragsevne) når særtilskudd skal fastsettes, uavhengig av om det er et løpende bidrag eller ei, og uavhengig av om et eventuelt løpende bidrag er beregnet etter full eller delvis bidragsevne. Det har heller ingen betydning om det er søkt om endring av det løpende bidraget. Er det ikke søkt om endring av det løpende barnebidraget, skal dette ikke endres selv om beregningen tilsier at det er grunnlag for det.

Det er bidragsevnen på kravtidspunktet som blir avgjørende for om særtilskudd kan innvilges eller ei (tidligere var det bidragsevnen på utleggstidspunktet). I tilfeller der det fastslås at det er full bidragsevne, skal det godkjente utgiftsbeløpet fordeles forholdsmessig etter de nye inntektsopplysningene som er innhentet i forbindelse med kravet. Den bidragspliktiges andel skal likevel ikke overstige 5/6 av utgiftsbeløpet. Om et løpende bidrag er beregnet etter en annen fordeling, har ikke betydning.

Den nye praksisen skal gjelde for alle vedtak som blir gjort 1. juni 2006 eller senere.

Forskrift om særtilskot § 2 tredje ledd - Klageadgang

[Endret 6/03, 2/08, 12/08]

Vedtaket til NAV Forvaltning om særtilskudd kan påklages til NAV Klageinstans. Se nærmere om dette i rundskriv 21-00, del III, forvaltningsloven §§ 28-36.

Forskrift om særtilskot § 3 - Betaling av særtilskudd

[Endret 3/05]

Særtilskudd skal som hovedregel betales i et engangsbeløp.

Særtilskudd kan betales i terminer, dersom utgiftene skal betales i terminer. Se likevel nedenfor under ”Særtilskudd til tannregulering”.

§  67 andre ledd tredje punktum - Frist for å sette fram krav

[Endret 6/03, 3/04, 11/11, 01/12]

Krav om særtilskudd må settes fram innen ett år etter at utgiftene oppsto.

Fristen på ett år starter fra det tidspunktet utgiftene påløper. Dersom utgiftene påløp etter at barnet var fylt 18 år, og vilkårene for å kunne fastsette bidrag var oppfylt, kan særtilskudd tilstås dersom kravet settes fram innen ett år etter at utgiftene påløp. Det er forfallsdatoen som er utgangspunkt for fristen. Det er dermed ikke nødvendig at fakturaen om tannregulering er betalt for at det innvilges særtilskudd.

Ved for eksempel tannregulering strekker behandlingen seg ofte over en lengre periode, og deler av utgiftene forfaller til betaling etter hvert som behandlingen foretas. I slike tilfeller må hver enkelt regning vurderes opp mot ettårsfristen. Venter bidragsmottakeren for lenge med å sette fram krav, kan det medføre at deler av utgiftene (enkelte av regningene) vil være foreldet.

Dersom en del av utgiftene er foreldet på grunn av at kravet er satt fram for sent, skal disse utgiftene ikke regnes med i vurderingen av om de samlede utgiftene overstiger fullt bidragsforskudd.

Krav settes fram på nytt

[Tilføyd 5/06]

Dersom et krav er avslått fordi den bidragspliktige ikke hadde full bidragsevne, har likevel bidragsmottakeren mulighet til å sette fram et nytt krav om særtilskudd for den samme utgiften dersom vedkommende tror at den bidragspliktige har fått full bidragsevne. Forutsetningen er at dette blir gjort innen et år etter at utgiften oppsto. Muligheten for dekning faller med andre ord ikke bort på grunn av avslaget. Utlegget er et rettsgyldig krav som først blir foreldet etter ett år dersom det ikke er søkt (på nytt) innen den tid.

Et innvilget særtilskudd kan derimot ikke endres på annen måte enn etter en klage. Dette gjelder selv om den bidragspliktige senere, men innenfor tidsrommet på ett år fra utgiften oppsto, får redusert inntekt og ikke lenger har full bidragsevne. Om særtilskuddet er betalt eller ei, har ikke betydning i denne sammenhengen.

Særtilskudd til tannregulering

[Tilføyd 3/05, endret 5/06, 2/08, 12/08, 01/12]

Særtilskudd til tannregulering skal ikke lenger (mai 2005) innvilges på grunnlag av et kostnadsoverslag (ett vedtak), men innvilges etter hvert som utgiftene oppstår. I stedet må det settes fram krav og skje en ny saksbehandling hver gang en ny regning forfaller (eventuelt flere regninger som alle er mindre enn ett år gamle). Regningen fratrukket eventuell delrefusjon fra folketrygden er dokumentasjon for utlegget.

NAV Forvaltning må påse at reglene om bidragsevne og forholdsmessig fordeling av utgiftene blir ivaretatt hver gang mottakeren får nye utlegg i forbindelse med tannreguleringen. Det betyr at i den perioden tannreguleringen pågår, kan den bidragspliktige både ha full bidragsevne og ikke full bidragsevne til å betale sin del av delregningene. Videre er det slik at selv om den bidragspliktige har full bidragsevne, kan det hende at andelen av delregningene blir forskjellig ut fra den forholdsmessige fordelingen etter inntekten.

Rent praktisk må det settes fram krav om særtilskudd hver gang en regning forfaller, men bortsett fra det første kravet kan dette gjøres veldig enkelt. Hvis vilkårene i forskriften § 1 er oppfylt første gang, behøver ikke dette vurderes på nytt. Det er også bare i forbindelse med første gangs innvilgelsesvedtak at det er et krav om at utgiftene må være minst lik forhøyet bidragsforskudd.

Ved senere søknader må det sendes et forenklet forhåndsvarsel til den andre parten hver gang, og det må innhentes inntektsopplysninger for begge parter så sant det ikke er klart at den bidragspliktige ikke har full bidragsevne. NAV Forvaltning må fatte et forenklet vedtak i tilknytning til hver søknad.

Særtilskudd til konfirmasjon

[Tilføyd 12/08, endret 5/09]

Det kan fastsettes særtilskudd til dekning av utgifter i forbindelse med barnets konfirmasjon. I de tilfellene der foreldrene har holdt hvert sitt konfirmasjonsselskap, kan begge sette fram krav mot den andre av foreldrene om dekning av utgifter for sitt selskap.

I høringsnotat til Ot.prp. nr. 69 (2007-2008) har Barne- og likestilingsdepartementet uttalt om dette:

”Departementet vil derfor åpne for at begge foreldrene kan kreve fastsettelse av særtilskudd til konfirmasjon der partene ikke enes om å holde én felles markering. Dersom bidragsmottaker søker om særtilskudd fra den bidragspliktige til dekning av konfirmasjonsutgifter, og den bidragspliktige hevder at han/hun måtte holde eget familieselskap for å markere barnets konfirmasjon, og dokumenterer utgiftene, motregnes partenes utgifter før det fastsettes et eventuelt særtilskudd. Gjeldende retningslinjer vil bli endret i tråd med dette.”

Begge foreldrene må i slike tilfeller sette fram krav om dekning av særtilskudd. Den andre parten må varsles på vanlig måte og få anledning til å uttale seg om motpartens krav. Dersom det ene kravet ikke er ferdigbehandlet når det andre kravet kommer inn, kan begge sakene behandles under ett slik at det fastsettes ett netto særtilskudd fra den som skal betale den største andelen av utgiftene.

Eksempel:

Bidragsmottakeren holder konfirmasjonsselskap for barnet på konfirmasjonsdagen den 20. mai, og setter fram krav om dekning av utgiftene den 25. mai. Den bidragspliktige holder eget selskap for barnet den 3. juni, og setter fram krav om dekning av sine utgifter den 10. juni. NAV Forvaltning starter saksbehandlingen av kravet fra bidragsmottakeren den 17. juni og ser da at det også har kommet krav fra begge partene. Begge kravene tas da under samtidig behandling, og partene varsles om kravet fra den andre. Bidragsmottakerens utgifter godtas med 15 500 kroner, og den bidragspliktiges utgifter godtas med 12 000 kroner. Inntektsforholdet mellom foreldrene viser at den bidragspliktige skal dekke 60 prosent av bidragsmottakerens godkjente utgifter, og bidragsmottakeren skal dekke 40 prosent av den bidragspliktiges godkjente utgifter. Den bidragspliktige skal da dekke 9 300 kroner av bidragsmottakerens utgifter, og bidragsmottakeren skal dekke 4 800 kroner av den bidragspliktiges utgifter.  Differansen er 4 500 kroner som den bidragspliktige skal betale til bidragsmottakeren. Det fattes vedtak om at den bidragspliktige pålegges særtilskudd med 4.500 kroner.

Dersom kravet fra den ene parten er ferdigbehandlet når kravet fra den andre kommer inn, må det foretas særskilt fastsettelse for begge kravene på vanlig måte. Det er da ikke mulig å motregne partenes andel av utgiftene. Det fastsettes fullt særtilskudd til/fra begge partene.

Utgiftstyper og størrelsen på disse

[Tilføyd 5/09, endret 6/09]

Også når det gjelder konfirmasjon, gjelder regelen om at utgiftene må være rimelige og nødvendige. Hva som er rimelige utgifter, må ses i sammenheng med foreldrenes økonomiske status, lokale forhold m.m. Det må derfor foretas et skjønn ved vurderingen av hvor store utgifter som skal godtas i den enkelte saken.

Når det gjelder kravet om at utgiftene skal være nødvendige, er dette uavhengig av foreldrenes økonomi. Det er de samme utgiftstypene som kan godtas uavhengig av forholdene ellers.

Med utgangspunkt i at utgiftene skal være rimelige, legger Arbeids- og velferdsdirektoratet til grunn at i normaltilfellene bør utgifter til klær til konfirmanten kunne godtas med opptil 3000 kroner. Utgifter til selskap for konfirmanten godtas med opptil 6000 kroner. Dette innbefatter mat, drikke (alkoholfritt), eventuelt leie av lokaler m.v. I tillegg kan det tas med nødvendige reiseutgifter etter rimeligste transportmåte for konfirmanten. Dette omfatter reiser fra hjemmet til og fra opplæringsstedet i opplæringstiden, til konfirmasjonsstedet på konfirmasjonsdagen, til eventuelt selskapslokale og hjem. Utgifter til obligatorisk konfirmasjonsleir samt eventuell konfirmasjonsavgift dekkes også. Utgiftstyper utover de som er nevnt her, godtas ikke.

Det understrekes at det ovenstående ikke er absolutte grenser, men et utgangspunkt for det skjønnet som alltid må foretas.

Særtilskudd når bidragsberettiget barn dør

[Tilføyd 9/09]

Det kan fastsettes særtilskudd til begravelse dersom barnet dør. Dette omfatter utgifter som påløper direkte i forbindelse med begravelse, så som begravelseskostnader (inkl. kiste), minnestund (bevertning, lokalleie) og gravstein/urne. Det er nettoutgiftene etter at stønad fra folketrygden og eventuelt dødsbo er trukket fra som skal fordeles mellom foreldrene. Når det gjelder den skjønnsmessige vurderingen av utgiftenes størrelse og fordelingen mellom foreldrene , vises det til de prinsipper og retningslinjer som er gitt i forbindelse med særtilskudd til konfirmasjon ovenfor. Det er ingen prinsipiell forskjell om kravet gjelder særtilskudd til konfirmasjon eller begravelse.  

§ 67 andre ledd fjerde punktum - Forskriftshjemmel

[Endret 6/03, 3/04, 12/08]

Barneloven § 67 andre ledd fjerde punktum gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift om utfyllende regler om særtilskudd.

Barne- og familiedepartementet har den 15. januar 2003 fastsatt ”Forskrift om særtilskot”. Den gjelder fra 1. oktober 2003. Forskriften er endret ved endringsforskrift av 15.12.2008.

§ 67 tredje ledd første og andre punktum - Betaling av barnebidrag

[Endret 6/03, 3/04, 2/08]

Det er barnet som har rett til bidraget, og dette betyr at bidraget skal dekke den bidragspliktiges andel av barnets behov for underhold.

Når det ikke er avtalt eller fastsatt noe annet, skal barnebidraget betales på forskudd hver måned til den barnet bor fast sammen med.

Er barnet over 18 år, utbetales bidraget til barnet. Barnet har full råderett over bidraget.

Foreldrene kan avtale at bidraget skal utbetales til barnet før det fyller 18 år, eller til en annen enn den av foreldrene som barnet bor fast sammen med.

På samme måte kan NAV Forvaltning bestemme at bidraget skal utbetales til andre enn foreldrene. Det kan for eksempel være aktuelt dersom barnet bor hos besteforeldrene. Se kommentarene til barneloven § 69 når barnevernet har overtatt omsorgen for barnet.

Dersom bidragsmottakeren ikke benytter bidraget til underhold av barnet, kan NAV Forvaltning bestemme at andre skal motta bidraget på vegne av barnet, helst i samråd med overformynderiet. Dette er et alvorlig inngrep, og det må foreligge betydelig omsorgssvikt før det tas en slik beslutning.

I tilfeller der et barn under 18 år flytter for seg selv, kan bidraget utbetales til barnet når den av foreldrene som barnet bor fast hos, samtykker. Hvis NAV Forvaltning ikke får slikt samtykke, må det foreta en vurdering av om bidraget skal utbetales til barnet. Det er et vilkår for vedtak om å utbetale bidraget til barnet at det må antas at bidraget ellers ikke vil komme barnet til gode.

Bidrag ved bortføring og urettmessig tilbakeholdelse av barnet

[Tilføyd 12/08]

Problematikken omkring bortføring og tilbakeholdelse av barn oppstår i hovedsak der en av foreldrene urettmessig tar med seg barnet til utlandet eller holder barnet igjen i utlandet. De prinsipielle spørsmålene er likevel langt på vei de samme selv om en av foreldrene urettmessig holder barnet tilbake i Norge. Selv om retningslinjene i det følgende først og fremst er skrevet med tanke på utenlandsproblematikk, gjelder de så langt de passer også når barnet oppholder seg i Norge.           

Det er fastslått i barneloven § 67 at den eller de av foreldrene som ikke bor sammen med barnet, skal betale bidrag. Selve forsørgingsplikten som påhviler foreldre, er imidlertid nedfelt i barneloven § 66 første ledd hvor det heter at:

"Foreldra skal bere utgiftene til forsyting og til utdanning av barnet etter evne og givnad og etter dei økonomiske kåra til foreldra når barnet sjølv ikkje har midlar til det. Innbyrdes har begge foreldre skyldnad til å skyte til det som trengst etter evne".

Plikten til å betale bidrag er således én måte å oppfylle forsørgingsplikten på. Den som ikke bor sammen med barnet, skal oppfylle forsørgingsplikten gjennom bidragsbetalingen. Den av foredrene som bor sammen med barnet, forutsetter å bidra til forsørgingen gjennom det daglige underholdet. Videre er det fastslått i barneloven § 67 at ingen kan gi avkall på den retten barnet har til forsørging. Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til bestemmelsens første ledd tredje punktum:

”Ingen kan gje avkall på den retten barnet har etter dette stykket.”

Barneloven selv inneholder ingen unntak eller regler om opphør av forsørgingsplikten på grunn av uenighet mellom foreldrene om hvor barnet skal bo, eller der foreldre urettmessig tilegner seg omsorgen. Utgangspunktet er at barnet har krav på forsørging fra begge foreldre, enten gjennom det daglige underholdet eller i form av bidragsbetaling Dette gjelder uavhengig av hvor barnet måtte bo eller oppholde seg. Materielt sett tilkommer bidraget barnet, det er barnet som ”eier” pengene, men vanligvis disponeres de på barnets vegne av den barnet bor sammen med fast. Dette er fastslått i barneloven § 67 tredje ledd, der det heter at:   

"Det er barnet som har rett til tilskotet. Når ikkje noko anna er fastsett, skal det betalast på forskot for kvar månad til den barnet bur saman med fast".

Selv om barneloven ikke uttrykkelig inneholder regler om opphør, kan plikten til å betale bidrag ikke være absolutt. Det må foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Det er åpenbart at bidragsplikten faller bort i kidnappingstilfeller, det vil si der tredjeperson bortfører barnet. Der det er en av foreldrene som urettmessig bortfører barnet, må det foretas en konkret vurdering. Barnets interesser og rett til forsørging må imidlertid stå sentralt. Dersom barnet ikke får den forsørgingen det har krav på, kan det være barnet som må lide på grunn av uenighet mellom foreldrene. Det behøver ikke være slik at den forelderen som bortfører barnet, eller urettmessig holder det tilbake, er uskikket til å dra omsorg for barnet. 

Det er med bakgrunn i ovenstående regler og hensyn at det må tas en konkret avgjørelse om bidrag i bortføringssaker og der barn holdes urettmessig tilbake.

I praksis kan det skilles mellom to ulike situasjoner: Der samværsforelderen (den bidragspliktige) ulovlig har tatt barnet med ut av landet, og der bostedsforelderen har tatt barnet med ut av landet uten samværsforelderens (den bidragspliktiges) samtykke.

Når det gjelder den sistnevnte situasjonen, der bostedsforelderen tar barnet ut av landet uten samtykke, vil det som regel være et løpende bidrag. Utgangspunktet er da at den løpende bidragsinnkrevingen fortsetter med mindre det er omstendigheter i saken som gir grunn til berettiget tvil om bidraget kommer barnet til gode. Dette kan for eksempel være tilfellet dersom det er ukjent hvilket land barnet oppholder seg i, eller det er andre omstendigheter som gjør det uklart om bidraget kommer barnet til gode.   

Når det gjelder den motsatte situasjonen, at det er samværsforelderen (den bidragspliktige) som tar barnet ulovlig ut av landet, blir spørsmålet om NAV i slike tilfeller skal kreve inn barnebidrag fra den forelderen som barnet i utgangspunktet hadde fast bosted hos. I et slikt tilfelle vil bidraget fortsette å løpe. Den opprinnelige omsorgsforelderen skal i en slik situasjon fortsatt få utbetalt bidragsforskudd i opptil 12 måneder, forutsatt at saken er anmeldt og etterforskes.

Den opprinnelige omsorgsforelderen kan imidlertid, når den nye omsorgssituasjonen vurderes som etablert, bli pålagt å betale bidrag. I alle tilfeller må det da settes fram krav fra en av partene. NAV kan ikke fastsette eller endre bidrag av eget tiltak i slike tilfeller. Dette gjelder generelt i alle typer saker. Dersom det kommer et slikt krav fra forelderen som har bortført barnet, må det foretas en konkret vurdering om situasjonen virker stabil og etablert og om det er tatt rettslige skritt og eventuelt dom om endring i det nye oppholdslandet. Etter Haag‑konvensjonen av 1980 om barnebortføring skal et barn automatisk tilbakeføres til opprinnelseslandet innen ett år. Dersom det er gått mer enn ett år, skal det imidlertid foretas en konkret vurdering om hva som er barnets beste. Det må da ha gått mer enn ett år før det kan blir aktuelt å pålegge en tidligere bostedsforelder å betale bidrag, og det må da gjøres en konkret vurdering. 

I tillegg til de to situasjonene som er beskrevet ovenfor, hender det at barn bortføres i forbindelse med samlivsbrudd, før det er fastsatt bidrag eller blitt tatt en avgjørelse om hvor barnet skal bo fast. Også i disse tilfellene må det foretas en konkret vurdering dersom det kommer et krav om bidrag fra den som har den faktiske omsorgen.

Fra praksis kan det vises til en klagesak fra 2002 der Rikstrygdeverket som (tidligere) klageinstans omgjorde et vedtak fattet av Folketrygdkontoret for utenlandssaker (FFU, nå NAV Internasjonalt).

Det er grunn til å sitere deler av korrespondansen i saken for å gi innblikk i de vurderingene som generelt må foretas i denne typen saker. Dett er vurderinger som er retningsgivende for NAVs praksis. 

Utgangspunktet var at FFU fattet vedtak om at faren, som bodde igjen i Norge, skulle betale bidrag for et barn som moren hadde brakt ut av landet. I klagesaken omgjorde Rikstrygdeverket vedtaket og opphevet bidragsplikten for faren. Etter at klagevedtaket var fattet, kom morens advokat tilbake til saken. I brev av 1. oktober 2002 til Rikstrygdeverket framholdt han blant annet følgende:  

”Av lovens § 52, 3 ledd 1. punktum, fremgår at det er barnet som har rett til tilskudd.

Av 1.ledd fremgår at dette er en ”skal-bestemmelse”, og da er det ikke anledning til å ”synse”. Det står i siste punktum 1. ledd at ingen kan gi avkall på den retten barnet har etter dette stykket.

Jeg noterer meg at Rikstrygdeverket ikke har vist til noen konkret hjemmel når det gjelder det fattede vedtak og dette er en stor mangel i seg selv. Det er ikke tilstrekkelig å anføre følgende: ”Å pålegge far å betale bidrag i en slik situasjon vil stride mot norsk rettsoppfatning – det vil være å gi økonomisk kompensasjon til mor for å opptre rettsstridig.

Det er ikke mor som får den økonomiske kompensasjonen, men barna. Å nekte disse 2 barna økonomisk støtte etter barnelovens § 52 er et grovt overgrep og må ikke forekomme.”

Rikstrygdeverket ga en nærmere begrunnelse for vedtaket i brev av 31. oktober 2002. I brevet framholdes det blant annet:

”Det er på det rene at barnas far er tilkjent omsorgen og at mor rettsstridig har brakt barna ut av landet. De anfører i Deres brev at det er barna som har rett til tilskuddet. Dette er ubestridt og har ikke betydning for avgjørelsen. Spørsmålet i den aktuelle saken er om mor, under de rådende omstendigheter, har rett til å motta bidrag på barnas vegne. Det er dette som har vært vurderingstemaet. Barneloven § 52 kan ikke tolkes slik at den avskjærer muligheten til å foreta en selvstendig vurdering av hvem som er i en slik posisjon i forhold til barna at vedkommende har rett til å motta og disponere bidraget på barnas vegne.

Vi viser også til Backers kommentarutgave til barneloven (s. 318), hvor det sies: 

”Situasjonen er en annen hvis B har barnet boende hos seg fordi han eller hun nekter å etterkomme en endelig avgjørelse om foreldreansvar i As favør. Her kan ikke B kreve at A betaler bidrag; det ville være å gi økonomisk kompensasjon for å opptre rettsstridig”

Backers uttalelse kan tas til inntekt for vårt syn på forståelsen av barneloven § 52, om at det skal foretas en selvstendig vurdering av hvem som har rette til å motta og disponere bidraget på barnas vegne. Den aktuelle saken kan ikke oppfattes som en mer triviell konflikt om barneforedeling. Det er rettskraftig avgjort at barna skal bo hos far i Norge. Barna holdes ikke bare tilbake fra far, men er i tillegg brakt ut av landet. Å pålegge far å betale bidrag til mor i en slik situasjon, vil kunne medvirke til at det ulovlige oppholdet vedvarer, og at det som av retten har vært ansett for å være barnas beste ikke etterkommes.”

Arbeids- og velferdsdirektoratet understreker at den korrespondansen det her siteres fra, naturligvis er utformet med grunnlag i og på bakgrunn av et konkret saksforhold. Den gir likevel uttrykk for generelle synspunkter og retningslinjer som kan danne grunnlag for vurderinger og avgjørelser i andre saker med denne problematikken.

§ 67 tredje ledd tredje punktum - Hvor lenge bidragsplikten varer

[Endret 3/04, 2/08]

Bidraget skal betales fra og med den kalendermåneden vilkårene er oppfylt, og ut den kalendermåneden vilkårene for bidrag faller bort.

Når foreldrene ikke lever sammen og heller ikke har gjort det før barnet ble født, skal det fastsettes bidrag fra og med den måneden barnet blir født. I tilfeller der foreldrene har bodd sammen, skal bidrag fastsettes fra og med den måneden samlivsbrudd fant sted.

Bidragsplikten faller bort dersom barnet eller den bidragspliktige dør. Det samme gjelder dersom foreldrene flytter sammen, eller barnet blir adoptert. Gifter barnet seg før det fyller 18 år, må det vurderes om ektefellen har evne til å forsørge ektefellen (barnet) helt eller delvis. I andre tilfeller skal bidrag betales ut den kalendermåneden barnet fyller 18 år. Dette går fram av barneloven § 68. Partene kan imidlertid avtale at bidrag skal betales også etter at barnet fyller 18 år. NAV forvaltningsenhet kan på visse vilkår fastsette bidrag utover 18 år. Se under § 68.

§ 67 tredje ledd tredje punktum – virkningstidspunkt for fastsettelse av barnebidrag

[Tilføyd 12/11]

Barnebidrag fastsettes som hovedregel første gang med virkning fra og med den kalendermåned kravet ble satt frem. Ved senere søknad om endring, skal endringen skje fra måneden etter at kravet ble satt frem.

Tidspunktet for når et krav anses for å være fremsatt vil som hovedregel være dagen:

a) kravskjemaet/søknaden er levert ved personlig fremmøte,

b) kravskjemaet/søknaden, sendt per post til NAV kontoret, når de mottas minus 2 dager for postgang,

c) kravskjemaet/søknaden, sendt til skanningssentralen, når de er skannet minus 2 dager for postgang eller

d) kravskjemaet/søknaden er sendt elektronisk til riktig elektronisk adresse.