Rundskriv

§ 10-3 Del II. Opphold i Norge eller i utlandet

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Oppfølgings- og sykestønadsavdelingen, Fagutviklingsseksjonen

Sist endret 20.08.2002, jf. overskriftene:

§ 10-3 Første ledd

[Endret 4/00, 8/02.]

Hovedregelen er at det bare kan utbetales rehabiliteringspenger til et medlem som oppholder seg i Norge. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er behovet for å kunne følge opp medlemmet i forhold til riktig ytelse og til en hver tid vite om vilkårene for rett til ytelsen er oppfylt.

Ved arbeidsuførhet som skyldes yrkesskade er det ikke noe krav om at vedkommende oppholder seg i Norge, jf. § 10-18 første ledd bokstav b.

EØS-avtalen

[Tilføyd 4/00.]

Etter EØS-avtalens regler kan det utbetales rehabiliteringspenger for EØS-borger som bor eller flytter til annet EØS-land. Forutsetningen er at vedkommende var i arbeid og hadde rett til sykepenger fra Norge på sykmeldingstidpunktet, og at vedkommende har vært sammenhengende sykmeldt fram til kravet om rehabiliteringspenger. Ved krav om rehabiliteringspenger ved tilbakefall av sykdom må vedkommende ha vært i arbeid i Norge umiddelbart før tilbakefallet skjer.

Ved reise til bostedslandet eller ved flytting til annet EØS-land må vedkommende søke om tillatelse til å beholde ytelsen. Et slikt krav kan bare avslås hvis reisen eller flyttingen kan forverre vedkommendes helsetilstand eller vanskeliggjør den medisinske behandlingen.

For tilfeller der vedkommende bor i Norge og ønsker å reise (midlertidig opphold) til et annet EØS-land gjelder de vanlige bestemmelsene i § 10-3 om opphold i Norge.

Det vises for øvrig til trygdeavtaler Norge har med andre land og egne rundskriv om dette samt til eget rundskriv om EØS-avtalens trygdedel punkt 10.2.3.

§ 10-3 Andre ledd

Etter denne bestemmelsen ytes det rehabiliteringspenger til personer som er medlem etter § § 2-5 og 2-6. Det vises her til egne kommentarer til disse bestemmelsene.

§ 10-3 Tredje ledd

Dispensasjon etter denne bestemmelsen kan bare gis unntaksvis der det er helt på det rene at utenlandsoppholdet ikke forværrer eller forlenger arbeidsuførheten og vedkommende forsatt kan gjennomføre aktiv behandling med kontroll av lege. Det bør vanligvis ikke utbetales rehabiliteringspenger utover tidsrommet for en vanlig feriereise.