Rundskriv

§ 15-5 Enslig mor eller far

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Familiekontoret 01.02.98
Sist endret 29.11.2011 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Fagstab ytelser, Kontor familieytelser jf overskriftene:
"varig har klart mer av den daglige omsorgen"
§ 15-5 Første ledd - "mor eller far"

Aktuelle forskrifter

Med hjemmel i paragrafens siste ledd kan departementet gi forskrifter om anvendelsen av bestemmelsene i § 15-5. Sosial- og helsedepartementet har den 11. mars 1997 gitt "Forskrift om rett til stønad når barnets far ikke er kjent".

§ 15-5 Første ledd - "sannsynliggjøre at vedkommende er enslig mor eller far med aleneomsorg for barn"

[Tilføyd 2/09]

Lovteksten sier at forsørgeren må sannsynliggjøre at vedkommende fyller vilkårene om å være enslig mor eller far med aleneomsorg for barn. Dette betyr at det er forsørgeren som må sannsynliggjøre at vedkommende fyller vilkåret om ikke å leve sammen med den andre av foreldrene og vilkåret om å være alene om omsorgen for barn. Det er ikke NAV som skal ”bevise” at disse vilkårene for stønad ikke er oppfylte.

I Ot.prp.nr 76 2007/2008 sies det at det er ved krav om overgangsstønad at forsørgeren skal sannsynliggjøre at vedkommende er enslig forsørger. De nevnte inngangsvilkårene gjelder imidlertid for alle ytelser som gis til enslige forsørgere. Bestemmelsen gjelder derfor også eksempelvis for utdanningsstønad og stønad til barnetilsyn.

I utgangspunktet anses forsørgeren for å ha sannsynliggjort at vedkommende er enslig forsørger ved å fylle ut kravblanketten og gi den dokumentasjonen som er nødvendig i henhold til denne.

I Ot.prp.nr 76 for 2007/2008 står det følgende:

”Dersom det er mistanke om eller konkrete haldepunkt for at opplysninga ikkje er riktig, for eksempel ved at ein ved ein utlendingskontroll (av andre personar) har funne ut at den andre forelderen ikkje bur på oppgitt adresse, blir det eit spørsmål om stønadstakaren i tilstrekkeleg grad har sannsynleggjort at vilkåret er oppfylt.”

Med andre ord er det i de tilfellene der NAV har mistanke om eller konkrete holdepunkter for at opplysningene fra forsørgeren ikke stemmer med de faktiske forhold at det blir aktuelt å vurdere om forsørgeren i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort at vedkommende er enslig forsørger.

I Ot.prp.nr 76 for 2007/2008 står det videre:

”I praksis vil regelen om kven som skal føre bevis innebere at desto fleire indikasjonar ein har på at han eller ho ikkje er einsleg forelder med eineomsorg, desto større krav til dokumentasjon må ein stille til stønadsmottakaren for at han eller ho skal kunne reknast å ha sannsynleggjort kravet”.

Det må individuell vurdering til i hvert enkelt tilfelle om brukeren har sannsynliggjort tilstrekkelig. Det må settes større krav til dokumentasjon jo flere holdepunkter NAV har for at de faktiske forhold ikke stemmer med opplysninger gitt av forsørgeren. Forholdene må legges frem for forsørgeren som må komme med dokumentasjon som kan sannsynliggjøre retten til stønad. Ofte vil det være slik at forholdene hver for seg ikke er tilstrekkelig til å avslå, men sammen vil de kunne peke i retning av at det er mer sannsynlig at vedkommende ikke er enslig forsørger.

Når en skal vurdere sannsynliggjøringen, må en legge det alminnelige overvektsprinsippet i sivilprosessen til grunn. Det vil si at når alle forhold er tatt i betrakting, fremstår det ene som mer sannsynlig enn det andre( dvs mer enn 50 prosent). Det er derfor tilstrekkelig at det er mer sannsynlig at retten er tilstede enn at den ikke er tilstede.

Ot.prp. nr 76 for 2007/2007 omtaler tre typer tilfeller som det kan være vanskelige å avgjøre om vilkårene om aleneomsorg og samliv er oppfylte:

”Departementet vil peike på at dersom det er konkrete haldepunkt for at opplysninga om bustad ikkje er riktig, vil etaten kunne kome til at stønadstakaren ikkje i tilstrekkeleg grad har sannsynleggjort retten sin, dersom ho eller han ikkje har gitt ei fullgod forklaring om tilhøvet.”

På bakgrunn av de konkrete holdepunktene Nav har, må Nav be forsørgeren forklare/dokumentere forholdene. Ut i fra forsørgerens forklaring, må Nav vurdere om vedkommende har i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort at vedkommende er enslig forsørger med aleneomsorg for barn.

Videre omtaler Ot.prp. nr 76 for 2007/2008 følgende tilfelle:

”Eit eksempel som ikkje er uvanleg er at foreldra melder om at dei ikkje lever saman og den eine av foreldra oppgir ny bustad, men at foreldra får barn saman i løpet av den tida da den som pretenderer å ha eineomsorg for felles barn får overgangsstønad. Departementet meiner at det i desse tilfella er vanskeleg å leggje til grunn at stønadstakaren er einsleg forelder og/eller har eineomsorg.

I slike tilfelle kan det vere avgjerande kven som må føre bevis. Dersom det er forvaltninga som skal sannsynleggjere at stønadstakaren ikkje er einsleg eller ikkje har eineomsorg, vil det antakeleg ikkje vere godt nok å vise til at foreldra igjen har fått barn saman. Dersom stønadstakaren må føre bevis for at han eller ho er einsleg forelder med eineomsorg, meiner departementet at det i desse sakene i praksis normalt ikkje vil vere aktuelt å leggje til grunn at kravet om eineomsorg er oppfylt. Departementet legg til grunn at når foreldra – trass i at dei har meldt frå om brot på samlivet – igjen har fått barn saman, vil ei eventuell ny erklæring om at den eine forelderen nå igjen har flytta ut få lita eller inga sjølvstendig vekt.

Departementet har vurdert om ein like gjerne kunne ha ein avskjeringsregel i dei tilfella der foreldra igjen får barn saman, men har kome til at dette ikkje er nødvendig når reglane om kven som skal føre bevis vert praktisert som lagt til grunn ovanfor, samtidig som ein held det opent at vilkåra kan vere oppfylte i heilt spesielle tilfelle.”

Det gjøres spesielt oppmerksom på at det at foreldrene får nytt barn sammen ikke er selvstendig avslagsgrunn. Folkeregistret oversender ajourførte lister til NAV som blant annet viser nyfødte. Dersom denne informasjonen fra Folkeregistret viser at foreldrene har fått nytt barn, skal NAV sende varsel til forsørgeren og be om at vedkommende må forklare forholdet. Deretter må NAV vurdere om forsøkeren har sannsynliggjort at vedkommende er enslig forsørger med aleneomsorg for barn.

Det tredje tilfellet Ot.prp.nr 76 for 2007/2008 omtaler er:

”Arbeids- og velferdsetaten har gitt tilbakmelding om at foreldra, i det som etaten mistenkjer er misbruktilfelle, ikkje sjeldan hevdar at årsaka til at dei ser ut til å bu saman berre er praktiske tilhøve i samband med utøving av samværsretten og ikkje at dei har teke oppatt samlivet eller deler omsorga i større grad enn det som tidlegare var føresetnaden. Departementet legg til grunn at der den forelderen som angjeveleg ikkje til dagleg bor saman med barnet likevel stadig overnattar eller har samvær med barnet heime hos den andre forelderen, vil ein kunne kome til at tilhøva talar for at stønadstakaren ikkje har eineomsorg. Sjølv om det i sølv er positivt at foreldra har samvær, og samvær ikkje teller i høve til retten til utvida barnetrygd, talar formålet med overgangsstønad for at samvær verkar inn på retten til stønad dersom samværet inneber at stønadstakaren i røynda ikkje har eineomsorg.”

Disse tilfellene er vanskelige å vurdere i forhold til aleneomsorg og samliv. NAV må derfor be forsørgeren forklar forholdet og dokumentere at vilkårene er oppfylt. På denne bakgrunn skal NAV vurdere om forsørgeren i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort at vedkommende er enslig forsørger med aleneomsorg for barn.

Dersom NAV finner at forsørgeren ikke har sannsynliggjort at vedkommende er enslig mor eller far, skal det fattes vedtak om stans av/avslag på stønad med begrunnelsen om at vedkommende ikke har sannsynliggjort dette.

§ 15-5 Første ledd - "mor eller far"

[Endret 11/09, 11/11]

Lovens uttrykk "mor eller far" medfører at det først og fremst er omsorg for egne (herunder adopterte) barn som gir rett til stønad etter dette kapitlet.

Fra 1. januar 2009 ble barneloven endret og det kan på nærmere vilkår fastsettes medmor til barnet. I henhold til barneloven § 4a tredje ledd skal regler i lov eller forskrift som gjelder om eller for en far, gjelde tilsvarende for en medmor. Dette medfører at en medmor vil være anse som forelder dersom vedkommende får aleneomsorg for barnet. Det medfører også at forholdet mellom barnets mor og barnets medmor får tilsvarende konsekvens som forholdet mellom barnets mor og barnets far i relasjon til bestemmelsene i folketrygdloven kapittel 15.

I henhold til barnelovens § 38 kan en person ved dom få foreldreansvar dersom en eller begge av barnas foreldre er døde. Vedkommende regnes da som mor eller far i henhold til denne bestemmelsen. Barnet kan ha rett til barnepensjon etter lovens kapittel 18. Hvis den som har fått foreldreansvaret mottar overgangsstønad etter § 15-7, får dette betydning for barnets rett til barnepensjon. Se lovens § 18-6.

Regelen om at personer som har fått foreldreansvar etter barnelovens § 38 skal regnes som mor eller far har hatt virkning fra 1. januar 1990. Begrunnelsen var at disse påtar seg en varig forpliktelse for barna på samme måte som foreldrene har. Det ble i forarbeidene til denne endringen (Ot.prp. nr. 19 (1989-90)) lagt til grunn at fosterforeldre ikke lenger skulle anses som mor eller far, heller ikke andre omsorgsforhold hvor omsorgspersonen ikke har påtatt seg de samme forpliktelser som nevnt ovenfor.

Bestemmelsen er uttømmende. En "sosial" mor eller far (eks. fosterforeldre, besteforeldre, steforeldre mv.) regnes ikke som mor eller far.

§ 15-5 Andre ledd - "aleneomsorg"

Generelt

[Endret 2/09]

Det er et vilkår for rett til stønad at søkeren har aleneomsorg for barn. Bestemmelsen gir en nærmere presisering av begrepet “aleneomsorg”. Presiseringen ble inntatt i loven i 1993.

Hvorvidt forsørgeren har aleneomsorg, vurderes bare i forhold til den andre av barnets foreldre. Det er den faktiske og daglige omsorgen som gir grunnlag for ytelser. Foreldrene kan dele den “juridiske omsorgen” - foreldreansvaret, jf. barnelovens kapittel 5 - uten at dette har betydning for stønadsretten. Det er videre uten betydning hvordan de deler utgiftene til barnet mellom seg. Det vises til at begge har plikt til å underholde barnet etter evne, jf. barnelovens kapittel 8.

Dersom det er mistanke om eller konkrete holdepunkt for at opplysninger som forsørgeren har gitt, ikke stemmer med de faktiske forhold, må NAV vurdere om forsørgeren i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort at vedkommende er enslig forsørger med aleneomsorg for barn.. Det vises til kommentarene til §15-5 Første ledd – ”Sannsynliggjøre at vedkommende er enslig mor eller far med aleneomsorg for barn”.

"varig har klart mer av den daglige omsorgen"

[Endret 2/05, 11/11]

Aleneomsorg foreligger der den ene av foreldrene varig har klart mer av den daglige omsorgen enn den andre. I de fleste tilfeller bor barnet fast hos den ene av foreldrene, mens den andre har samvær med barnet. Etter barnelovens § 43utgjør "vanlig samværsrett" en ettermiddag i uken med overnatting, annenhver helg, til sammen tre uker i sommerferien og annenhver høst-, jule-, vinter- og påskeferie. Dersom samværsforelderen har samvær utover dette, er det nødvendig med konkrete opplysninger for å kunne vurdere om lovens vilkår er oppfylt. Hvorvidt den ene har klart mer omsorg, vurderes i forhold til hele døgnet. Til samværsforelderens tid regnes både samvær vedkommende utøver alene med barnet og eventuelt samvær mor, far og barn sammen.

I tilfeller hvor foreldrene bor i nærheten av hverandre uten at boforholdet rammes av bevisregelen i § 15-5 andre ledd siste punktum, se nedenfor, må det stilles ekstra krav til nøyaktige opplysninger om hvordan samvær/besøk/samarbeid fungere i det daglige. Det kan også være nyttig å klarlegge forhold som er av betydning for om samvær kan utøves, for eksempel den andre av foreldrenes fravær fra hjemmet på grunn av arbeid. Det må stilles krav om utførlige svar, idet det som utgangspunkt har formodningen mot seg at foreldre som bor i nærheten av hverandre ikke samarbeider i det daglige. Opplysningene skal i tillegg til avtalt samvær omfatte tilfeldig samvær/besøk/samarbeid som naturlig følger av boforholdet. Dersom barna er store skal det opplyses i hvilken grad de går fritt mellom foreldrene. Opplysningene skal gis skriftlig eller nedtegnes og underskrives av søker. Det bør stilles spesielt store krav til utførlige opplysninger om de faktiske forhold i tilfeller hvor foreldrene deler barneflokken mellom seg. Dersom det opplyses at barna går fritt mellom foreldrene uten at dette kan konkretiseres eller dersom samvær/besøk/samarbeid ellers ikke kan konkretiseres, er det ikke godtgjort at søkeren har klart mer omsorg og stønad kan ikke gis.

Dersom barnet bor vekselsvis hos foreldrene i like lange eller tilnærmet like lange perioder, anses ingen av foreldrene for å ha aleneomsorg, selv om begge i den enkelte periode har klart mer omsorg. Tilnærmet like lange perioder vil foreligge der hvor barnet skifter på å bo hos foreldrene på en slik måte at den ene forelderen ikke har klart mer av den daglige omsorgen. Det er i tilfeller hvor barnet bor vekselsvis hos foreldrene at lovens uttrykk "varig" får betydning. I forarbeidene til lovpresiseringen (Ot.prp. nr. 6 (1992-93)) uttales følgende:

"Det foreslåtte vilkåret om at forsørgeren varig må ha klart mer av den daglige omsorgen, tar sikte på å gjøre det klart at det ikke er tilstrekkelig å ha hele omsorgen i kortere eller lengre perioder, slik man har ved delt omsorg. Man bør imidlertid ikke avskjære andre enn de tilfelle hvor det er avtalt mellom foreldrene at omsorgen skal deles. Dersom omsorgen skifter av andre grunner, bør den nye omsorgsyteren kunne få ytelser..........."

Dersom barnet bor vekselsvis hos foreldrene i perioder på seks måneder eller mer, har det vært lagt til grunn at foreldrene skiftesvis fyller vilkåret om aleneomsorg dersom den aktuelle forelderen har klart mer omsorg enn den andre innenfor den enkelte periode.

Spesielt om delt bosted etter barneloven § 36

[Tilføyd 2/04]

Foreldrene kan i henhold til barneloven inngå avtale om at barnet skal ha delt bosted, dvs bo fast sammen med begge foreldrene. En avtale om delt bosted har først og fremst den betydning at foreldrene i fellesskap må ta de beslutninger i forhold til barnet som ellers tas av den av foreldrene som barnet bor fast sammen med. Delt bosted for barnet forutsetter således et nært samarbeid mellom foreldrene og domstolen eller fylkesmannen kan derfor ikke pålegge at barnet skal ha delt bosted. Selv om det som oftest vil være slik, er det ikke noe formelt krav at barnet faktisk skal bo like mye hos hver av foreldrene. Det vil derfor kunne forekomme tilfeller hvor det foreligger en avtale om delt bosted, men hvor det samtidig opplyses at barnet oppholder seg noe mer hos den ene enn hos den andre av foreldrene.

Barnetrygdloven og kontantstøtteloven regulerer retten til stønad i tilfeller hvor partene fremlegger en avtale om delt bosted og en slik avtale får også betydning for underholdsbidrag og bidragsforskudd. Felles for alle områdene er at foreldrene i slike tilfeller uten videre likestilles.

Med utgangspunkt i ovennevnte legges det til grunn at en avtale om delt bosted også må få betydning for retten til stønad som enslig mor eller far. Det må i slike tilfeller legges til grunn at ingen av foreldrene anses å ha aleneomsorgen for det aktuelle barnet. Dette må bli å behandle som en ren bevisregel slik at man på samme måte som ved nære boforhold, jf nedenfor, uten videre legger til grunn at ingen av foreldrene fyller vilkåret om å ha aleneomsorg. Eventuelle opplysninger om at den daglige omsorgen fordeles på en slik måte at den ene av foreldrene har klart mer omsorg enn den andre får dermed ingen betydning.

Nære boforhold

[Endret 2/05]

Det forekommer tilfeller hvor barnet i hovedsak bor hos en av foreldrene, men hvor foreldrene bor så nær hverandre at det ikke er mulig å konstatere om søkeren kan anses for å være alene om omsorgen. Som oftest har også foreldrene bosatt seg slik nettopp fordi de skal ha mulighet til å dele omsorgen for barnet. Barna “går fritt” mellom foreldrene eller oppholder seg hos foreldrene uten nærmere avtale om samvær. Det er derfor inntatt en bestemmelse i paragrafens andre ledd som slår fast at ingen av foreldrene anses for å være alene om omsorgen ved nære boforhold. Bestemmelsen viser for det første til boforhold som nevnt i § 1-5. Dette gjelder hus, og § 1-5 gir en definisjon av hva som regnes som hus. Bestemmelsen viser dessuten til andre nære boforhold. Dette kan f.eks. omfatte tilfeller hvor foreldrene bor på samme gårdstun i, samme boligblokk eller i hus svært nær hverandre. I slike tilfeller er det lagt til grunn at begge foreldrene bidrar med avlastning mv. på samme måte som i en vanlig familiesituasjon, og at eventuelle avtaler om samvær ikke lar seg gjennomføre i praksis.

I forarbeidene til bestemmelsen, Ot prp nr 8 (1996-97) er ”andre nære boforhold” beskrevet slik:

”Det kan også være hensiktsmessig å lovfeste gjeldende praksis om at ingen av foreldrene regnes for å ha aleneomsorgen ved andre nære boforhold som svarer til å bo i samme hus. Det praktiske tilfellet er at det på en tomt eller gårdsbruk i tillegg til hovedhuset finnes et mindre hus som kan benyttes til bolig.”

Bestemmelsen som regulerer nære boforhold er en ren bevisregel. Dersom det konstateres nære boforhold skal det ikke foretas ytterligere vurderinger. Dette gjelder både med hensyn til i hvilken grad den andre av foreldrene faktisk oppholder seg i boligen sin eller i hvilken utstrekning vedkommende tar del i omsorgen for barnet. Det understrekes at bevisregelen kommer til anvendelse uavhengig av barnets alder og ikke bare når barna er store nok til å ferdes fritt mellom foreldrene. Saken avgjøres på bakgrunn av opplysninger om partenes bosted og folkeregisteradressen legges til grunn med mindre det godtgjøres at vedkommende faktisk ikke bor der.

Praksis om at ingen av foreldrene har aleneomsorgen for barnet ved nære boforhold gjaldt også før tilføyelsen i § 15-5 andre ledd. Før lovendringen var imidlertid praksis slik at stønad unntaksvis ble gitt dersom objektivt konstaterbare forhold viste at søkeren hadde klart mer omsorg.

I forarbeidene til bestemmelsen om nære boforhold kan det se ut som om tidligere praksis hvor det unntaksvis ble gitt stønad, skulle videreføres. Dette er å anse som en upresis formulering, idet hele forutsetningen for lovendringen var at selve boforholdet skulle være avgjørende.

Det er ikke fastsatt noen grense for når et boforhold er å regne som ”andre nære boforhold” i relasjon til § 15-5 andre ledd siste punktum. NAV må i hvert enkelt tilfelle innhente nødvendige opplysninger om boligsituasjonen og vurdere om det aktuelle boforholdet ”svarer til å bo i samme hus”, jf forarbeidene.

I tilfeller hvor foreldrene bor i nærheten av hverandre uten at dette kan anses som ”nære boforhold” i relasjon til § 15-5 andre ledd, må NAV på vanlig måte vurdere om søkeren har varig klart mer av den daglige omsorgen enn den andre av barnets foreldre, se kommentarene til andre ledd første punktum.

§ 15-5 Tredje ledd - Samliv

[Endret 2/09]

Det er et vilkår for rett til ytelser at forsørgeren ikke lever sammen med den andre av barnets foreldre, eller en vedkommende er skilt eller separert fra.

§ 15-5 tredje ledd må sammenholdes med lovens § 1-5 tredje og fjerde ledd. § 1-5 er en generell bestemmelse og vil også gjelde når man skal vurdere stønadsrett etter kapittel 15. § 1-5 fjerde ledd erstatter § 1 i tidligere forskrift på området, som omhandlet bortfall av stønadsrett ved visse boforhold.

Parallelt med de generelle bestemmelsene i § 1-5 er det også i § 15-5 presisert at forsørgeren ikke må leve sammen med den andre av barnets foreldre eller en vedkommende er skilt eller separert fra. Det er gjennom langvarig praksis lagt til grunn at begrepet "lever sammen" er et videre begrep enn "bo sammen". Dette medfører at også andre bo- og samlivsforhold kan føre til at forsørgeren ikke har rett til stønad, fordi partene må anses for å leve sammen.

"lever sammen med en person hun eller han har barn med"

Foreldrene bor sammen

Barnets foreldre anses å leve sammen dersom de bor i samme hus (jf. § 1-5). Det er lagt til grunn at bestemmelsen også omfatter leiligheter. Partene anses for å leve sammen selv om de bor i adskilte deler av huset eller leiligheten. Det har ikke vært tatt hensyn til om boenhetene er fysisk adskilt eller om de er registrert som forskjellige eiendommer. Årsaken til at partene har bosatt seg slik eller hvilket forhold det er mellom dem, har heller ingen betydning.

Det sondres mellom hus med flere enn fire boenheter og hus med fire eller færre boenheter (jf. § 1-5). Bestemmelsen angir at det kan gjøres unntak for personer som bor i hver sin boenhet i hus med flere enn fire boenheter. I praksis behandles slike boforhold på samme måte som om foreldrene var bosatt forskjellig sted, jf. punktene nedenfor. Det vises imidlertid til det som er sagt om aleneomsorg/nære boforhold under kommentarene til fjerde ledd.

Det er bevishensyn som ligger bak bestemmelsen om at foreldrene anses for å leve sammen uten nærmere vurdering. Regler om dette ble første gang vedtatt i 1972.

I 1984 avsa Trygderetten en prinsippkjennelse (satt med 7 medlemmer) om samliv - ankesak 1007/83. De gav her anvisning på en vid fortolkning av dagjeldende forskrift § 1 andre ledd bokstav a. Denne bestemmelsen svarer til lovens § 1-5 fjerde ledd første og andre punktum. Trygderetten uttalte at stønadsretten skal falle bort dersom den ene av foreldrene oppholder seg like mye i den annens bolig som i annen bolig. Det forhold at den ene av foreldrene sammenlagt oppholder seg minst like mye i den andre av foreldrenes bolig som i annen bolig, var således alene nok til å anse partene for å bo i samme hus og leve sammen i henhold til dagjeldende § 1 andre ledd bokstav a. Det legges til grunn at det samme må gjelde i forhold til § 1-5. Den tiden vedkommende ikke har tilknytning til noen bolig på grunn av arbeid mv., regnes ikke med ved vurdering av botilknytningen. Årsaken til at partene har tilknytning til samme bolig, er uten betydning, likeledes om det er et forhold mellom dem. Det er den faktiske botilknytningen som er avgjørende.

Foreldrene bor midlertidig adskilt

[Endret 2/01]

Barnets foreldre anses for å leve sammen dersom de vanligvis har felles bolig, jf. § 1-5 fjerde ledd siste punktum, selv om de midlertidig bor adskilt av praktiske årsaker. Årsaken til adskillelsen kan være arbeid, utdanning, sykdom, militærtjeneste og fengselsopphold. Andre årsaker omfattes også av bestemmelsen så lenge det er klart at adskillelsen i boforholdet kun er midlertidig og ikke skyldes brudd i forholdet mellom partene. Det er en forutsetning for å kunne anvende bestemmelsen at partene har etablert seg i felles bolig, enten egen bolig eller at de for eksempel har bodd sammen hos en av partenes foreldre. Det er uten betydning om partene opprettholder fellesboligen under adskillelsen, dersom de senere skal flytte sammen igjen.

Barn med forskjellige personer

Dersom forsørgeren har barn med forskjellige personer, vil retten til ytelser ikke foreligge når vedkommende har en botilknytning til en av barnas foreldre som nevnt under kommentarene ovenfor.

Andre bo- og samlivsforhold

Som nevnt ovenfor anses uttrykket "lever sammen" for å være videre enn uttrykket "bor sammen". Foreldrene kan derfor anses for å leve sammen selv om de ikke bor sammen. I tilknytning til Trygderettens prinsippkjennelse om samliv uttalte Sosialdepartementet:

"Trygderettens kjennelse i ankesak nr. 1007/83 medfører ikke en prinsippiell ny rettsoppfatning, da forskriftene av 26. september 1980 ikke er å anse som uttømmende. Også andre momenter enn bare oppholdstid i boligen til den annen av foreldrene kan trekkes inn ved avgjørelsen av en sak."

Begrepet "lever sammen" gir uttrykk for at også andre momenter enn tilknytning til samme bolig kan få betydning for hvorvidt foreldrene anses for å leve sammen. At det ikke er brudd i forholdet mellom foreldrene, slik at de har personlig tilknytning, er ikke nok til å anse dem for å leve sammen. Det har vært lagt til grunn at foreldrene anses for å leve sammen bare dersom alle følgende forhold er til stede:

Partene har et forhold tilbake i tid.
Partene har helt konkrete fremtidsplaner (skal gifte seg, bygger hus, venter på leilighet o.l.).
Partene har et aktuelt fellesskap og samvær som ligger nær opp til den botilknytning som alene fører til at de anses for å bo sammen, jf. lovens § 1-5.

Barn med forskjellige personer

Dersom forsørgeren har barn med forskjellige personer, foreligger ikke rett til ytelser dersom vedkommende har et forhold som nevnt ovenfor til den andre av foreldrene til ett av barna.

Umyndige forsørgere

I tilfeller hvor forsørgeren er umyndig, har det vært lagt til grunn at stønadsrett foreligger med mindre partene bor sammen., jf. § 1-5 tredje og fjerde ledd. Det har ikke vært lagt vekt på omfattende samvær mv. eller eventuell personlig tilknytning mellom partene. Slike saker bør revurderes når forsørgeren er blitt myndig.

Spesielt om saksbehandlingen

[Endret 7/02, 11/09]

Det vil være nødvendig med opplysninger av meget personlig karakter for å kunne ta stilling til om vilkåret om ikke å leve sammen er oppfylt.

Trygderetten uttalte i prinsippkjennelsen om samliv (ankesak 1007/83):

"Det er imidlertid klart at trygdede må finne seg i at hun eller han avkreves opplysninger som anses nødvendig for å avgjøre om lovens vilkår er oppfylt, jf. folketrygdlovens § 14-2 nr. 2 annet ledd."

Bestemmelsen i tidligere folketrygdlovs § 14-2 er nå inntatt i lovens § 21-3. Søkeren må således finne seg i at hun/han må gi opplysninger om faktiske boforhold, konkrete opplysninger om samvær med den annen part, samvær mellom barnet og den andre av foreldrene mv.

Trygderetten tilføyde i ovennevnte sak:

"...hvor det er spørsmål om grad av botilknytning til den samme bolig eller nærmere personlig tilknytning mellom barnets foreldre.......vil det kunne være hensiktsmessig at opplysningene innhentes gjennom samtale mellom trygdede og en person som har god kjennskap til hva det skal legges vekt på ved vurderingen."

I tillegg til opplysninger fra forsørgeren kan NAV med hjemmel i lovens § 21-4 innhente opplysninger/dokumentasjon direkte fra arbeidsgiver, offentlig myndighet mv. Det vises til kommentarene til denne bestemmelsen. Dersom det er nødvendig med opplysninger fra andre må disse i utgangspunktet innhentes gjennom forsørgeren.

Arbeids- og velferdsdirektoratet eller særskilt utpekte enheter (NAV kontroll og innkreving) kan i henhold til § 21-4a første ledd innhente opplysninger om stønadsmottakere hos andre enn de som er nevnt i § 21-4, samt at innhente opplysninger om andre personer enn stønadsmottakeren. Denne hjemmelen for innhenting av opplysninger kan bare anvendes dersom det foreligger rimelig grunn til mistanke om at det har skjedd elle vil skje urettmessige utbetalinger. Det vises til kommentarene til denne bestemmelsen.

Lovens § 21-4 gir også NAV rett til å innhente nødvendige opplysninger ved bevissikring etter tvisteloven eller ved politiet. Bestemmelsen bør bare anvendes i spesielle tilfeller.

Forholdet til fraseparert eller fraskilt ektefelle

Retten til ytelser faller bort dersom forsørgeren lever sammen med en person vedkommende er skilt eller separert fra. Dette gjelder uavhengig av om partene har barn sammen. Bakgrunnen for regelen er at formell separasjon/skilsmisse alene ikke skal gi rett til stønad. Stønadsrett foreligger derfor ikke dersom partene bor sammen, (§ 1-5 tredje og fjerde ledd, jf. § 15-5 tredje ledd). Det legges imidlertid ikke vekt på omfattende samvær eller personlig tilknytning.

"har levd sammen med en person i 12 av de siste 18 månedene"

[Tilføyd 2/01,12/05, 11/09]

Rett til stønad som enslig mor eller far faller bort dersom vedkommende har levd i et ekteskapslignende forhold i en felles husholdning i minst 12 av de siste 18 månedene. Dersom disse tre forholdene er tilstede foreligger det ikke rett til stønad etter folketrygdloven kapittel 15. Bestemmelsen medfører at et samboerforhold som har vart i minst 12 av de siste 18 månedene, får samme betydning som et ekteskap uten felles barn.

Varigheten av et samboerforhold skal vurderes i forhold til en og samme partner. Hvis stønadsmottakeren får ny samboer, vurderes varighetskravet på nytt i forhold til den nye samboeren.

Heterofile og homofile samboere er likestilt.

Varighetskravet knytter seg til forholdet mellom samboerne og ikke hvor lenge eventuelt barnet/barna har bodd sammen med dem. En stønadsmottaker som har vært samboende i minst 12 av de siste 18 månedene mister retten til stønad selv om barnet ikke har bodd sammen med stønadsmottakeren hele denne tiden.

Alle som setter fram krav om stønad til enslig mor/far skal gi opplysninger om samboerskap og fra hvilken dato.. Dersom vedkommende ved kravfremsettelse allerede har levd i et ekteskapslignende forhold i minst 12 av de siste 18 månedene, skal stønad avslås.

Enslige forsørgere som mottar stønad og som inngår samboerskap i løpet av stønadsperioden skal gi NAV melding om dette og fra hvilken dato.

Opplysninger om samboerskap skal følges opp av NAV. Med utgangspunkt i oppgitt dato for inngått samboerskap skal det settes framlegg om stans av stønad fra måneden etter at samboerforholdet har vart i 12 måneder. Dersom stønadsmottaker ikke har gitt beskjed om at samboerforholdet er oppløst skal NAV fatte vedtak om stans av stønad til enslig mor/far. (Se også rundskriv til H.nr. 33) Se for øvrig avsnittet om kortvarige brudd i samboerforholdet.

Stønadsmottaker skal varsles om en framtidig stans. I vedtakene for innvilgelse av stønad er det innarbeidet et eget valg til bruk overfor de som opplyser om samboerskap når de setter fram krav om ytelse. Stønadsmottakere som i løpet av stønadsperioden gir melding om samboerskaps skal ha eget informasjonsbrev om dette. Brevet er lagt inn i saksrutinen.

Ekteskapslignende forhold

Det er stønadsmottakerens egne opplysninger om hun/han lever i et ekteskapslignende forhold eller ikke som skal legges til grunn. NAV skal i utgangspunktet ikke overprøve stønadsmottakerens svar på dette spørsmålet, med mindre det foreligger klare objektive opplysninger som tilsier at svaret ikke kan være riktig.

Eksempel:

Stønadsmottakeren opplyser at hun ikke lever i et ekteskapslignende forhold med ham hun deler leilighet med. NAV skal ikke overprøve dette, med mindre det foreligger klare objektive opplysninger som tilsier at dette ikke er riktig. Dette kan for eksempel være til tilfelle der vedkommende overfor en annen offentlig etat har oppgitt å leve i et ekteskapslignende forhold med ham hun deler leilighet med.

Felles husholdning

Partene anses å ha felles husholdning så lenge partene bor under samme tak/samme boenhet. Det er i denne forbindelse uten betydning om paret har felles eller adskilt økonomi.

Eksempler:

Stønadsmottakeren har levd i et ekteskapslignende forhold i minst 12 måneder. Partene bor i samme leilighet, men har adskilt økonomi og stønadsmottakeren forsørger sitt særkullsbarn alene. Samboeren har forsørgerplikt og betaler bidrag for sine barn fra et tidligere forhold. Partene anses for å ha felles husholdning fordi de bor under samme tak.

Stønadsmottaker har levd i ekteskapslignende forhold med sin samboer i minst 12 måneder i samme leilighet. Samboeren flytter ned i adskilt kjellerleilighet i det samme huset. Partene anses ikke lenger for å ha felles husholdning.

Sammenhengen mellom "ekteskapslignende forhold" og "felles husholdning"

Retten til stønad som enslig forsørger faller bort når vedkommende lever i et ekteskapslignende forhold og har felles husholdning. Begge forholdene må være til stede. Det er ikke tilstrekkelig grunnlag for stans av stønad at vedkommende har felles husholdning hvis ikke vedkommende også lever i et ekteskapslignende forhold.

Dette innebærer at andre bofellesskap, for eksempel nære slektninger som bor sammen, bokollektiv hvor partene ikke har ekteskapslignende forhold, vennepar som ikke har ekteskapslignende forhold osv. ikke medfører tap av stønadsrett som enslig forsørger.

Hvordan de samboende i ekteskapslignende forhold ordner økonomien seg i mellom har ingen betydning i denne sammenhengen. Det antas at selv i forhold med delt økonomi, er det rimeligere for partene å ha en husholdning hvor de deler på utgiftene, enn to adskilte husholdninger.

"midlertidig adskillelse"

Det er i utgangspunktet lagt til grunn en likebehandling av samliv med den andre av barnets forelder og samboer uten felles barn når det gjelder midlertidig atskillelse. Midlertidig atskillelse på grunn av arbeid, utdanning og lignende gir således ikke rett til stønad som enslig forsørger.

Når det gjelder samliv med den andre av barnets forelder anses det for midlertidig atskillelse når partene velger å oppløse bofellesskapet uten at det er brudd i forholdet.

Det understrekes at etter § 15-5 tredje ledd bokstav c er det tilstrekkelig med brudd i boforholdet for at vilkåret om stønad til enslig mor eller far er oppfylt. Årsaken til bruddet spiller ingen rolle. Dette betyr at partene fremdeles kan ha et forhold etter at boforholdet er oppløst.

Eksempel 1

Søker har i to år levd sammen med en person hun ikke har barn med. Av praktiske grunner velger partene å oppløse bofellesskapet og de flytter hver for seg. Men det er ikke brudd i forholdet. Boforholdet er opphørt og stønad som enslig mor kan tilstås.

Eksempel 2

Søker har i to år levd sammen med en person hun ikke har barn med. Søker skal begynne på skole og flytter på hybel sammen med barnet. Hun skal flytte tilbake til samboeren når skoleåret er ferdig. Boforholdet er ikke opphørt og partene anses for å være midlertidig adskilt. Stønadsrett foreligger ikke.

Dersom samboerparet forut for den midlertidige atskillelsen ikke hadde levd sammen i ekteskapslignende forhold i en felles husholdning i minst 12 av de siste 18 månedene, opphører ikke retten til stønad som enslig forsørger så lenge partene lever midlertidig adskilt.

"kortvarige brudd i samboerforhold etter at stønad etter folketrygdloven kapittel 15 har opphørt på grunn av § 15-5 tredje ledd bokstav c"

En stønadsmottaker som har hatt samboer minst 12 av de siste 18 månedene, og som senere får et brudd i boforholdet, for så å flytte sammen igjen med samme person, kan bare få fortsatt stønad etter sammenflyttingen dersom bruddet har vart i minst seks måneder. Hvis perioden mellom bruddet og ny sammenflytting er på mindre enn seks måneder, vil vedkommende når partene flytter sammen igjen, hatt samboer i minst 12 av de siste 18 månedene.

"tidspunkt for stans av stønad"

[Endret 12/05, 12/08]

Stønad skal stanses fra måneden etter at vilkåret om samboer i minst 12 av 18 måneder er oppfylt.

Eksempel

Kari og Knut flyttet sammen 1. september. Paret har bodd sammen i 12 måneder per 1. september påfølgende år. Stønaden skal da stanses fra måneden etter vilkåret om 12 måneder samboerskap er oppfylt, det vil si fra 1. oktober.

§ 15-5 Fjerde ledd - Retten til stønad når barnets mor har samboer og det ikke er kjent hvem som er far til hennes barn

[Endret 2/01]

Generelt

Retten til ytelser etter dette kapitlet kan falle bort dersom en enslig mor har samboer og det ikke er kjent hvem som er far til hennes barn.

Med hjemmel i § 15-5 siste ledd har departementet gitt "Forskrift om rett til stønad når barnets far ikke er kjent". Lov og forskrift bruker uttrykket "lever sammen". Det har imidlertid vært lagt til grunn at bestemmelsene bare kommer til anvendelse i tilfeller hvor partene faktisk bor sammen. Trygderettens utvidede fortolkning, se ovenfor under "Foreldrene bor sammen", kommer ikke til anvendelse, og det legges ikke vekt på omfattende samvær eller personlig tilknytning.

Forskriftens § 1 første ledd - Hovedregel om bortfall av stønadsrett

Av lovteksten fremgår det at retten til ytelser kan falle bort dersom barnets far er ukjent og mor har samboer. I forskriftens § 1 første ledd fremgår det at retten skal falle bort dersom samboeren ikke kan utelukkes som far til barnet.

Sannsynliggjøring

[Endret 2/01]

Dersom morens samboer ikke er utelukket som far i medhold av § 1 andre ledd, se nedenfor, må moren selv sannsynliggjøre at han ikke er far for å få rett til stønad. Det har vært lagt til grunn at hun har sannsynliggjort dette dersom samboer er utelukket som far i en farskapssak eller frifunnet for farskapet i en nedstamningssak. Det har videre vært lagt til grunn at det samme må gjelde dersom det har vært gjennomført en farskapssak ved domstolene uten at samboer har vært trukket inn, selv om det ikke lykkes å få fastslått farskapet. Det anses ikke sannsynliggjort at samboer ikke er far til barnet dersom farskapssaken avgjøres ved henleggelse av NAV . Dersom farskapssak pågår mot en annen mann når det søkes om stønad, har ytelser vært tilstått i påvente av farskapssaken så lenge morens samboer ikke er trukket inn som mulig far til barnet.

I andre tilfeller enn nevnt ovenfor må barnets mor sannsynliggjøre at samboer ikke er far til barnet ved blodprøve og DNA-test. NAV kan sette dette som vilkår for rett til stønad, se forskriftene § 2 nedenfor. Det kan bare unntaksvis legges vekt på andre forhold. Som eksempel kan nevnes tilfeller hvor barnets utseende gjør det klart at biologisk far har en annen etnisk bakgrunn enn mor og samboer.

Forskriftens § 1 andre ledd - Utelukkelse av samboer som barnets far

[Endret 2/01]

Av § 1 andre ledd fremgår det i hvilke tilfeller morens samboer skal anses utelukket som far til barnet. Samboeren anses utelukket dersom det er fastslått ved rettskraftig dom, forelegg eller erkjennelse gitt i medhold av barneloven at en annen er far til barnet.

I henhold til barneloven § 3 blir morens ektefelle automatisk å regne som far til barnet dersom moren er gift på nedkomsttidspunktet (pater est - regelen). Regelen om ektemannens farskap gjelder ikke dersom ektefellene ved fødselen var separert ved dom eller bevilling. At barnet har far som følge av morens ekteskap er ikke tilstrekkelig til å anse samboer som utelukket i henhold til forskriftens § 1. Det vises til at farskap som følge av ekteskap ikke er medregnet i forskriftens § 1 over tilfeller hvor samboer anses utelukket fordi det er fastslått at en annen er far til barnet.

Forskriftens § 2 - Sannsynliggjøring ved blodprøver

[Tilføyd 2/01]

Forskriftens § 2 gir NAV hjemmel til å sette som vilkår for rett til stønad at den enslige moren ved blodprøver og DNA-analyser sannsynliggjør at samboer ikke er far til barnet. Det understrekes at slik sannsynliggjøring ikke skal kreves dersom det i medhold av det som er sagt under kommentarene til forskriftens § 1 kan anses sannsynliggjort at samboer ikke er far til barnet, eller at han er utelukket som far.

Det er utarbeidet et blankettsett til bruk i saksbehandlingen når NAV vurderer å kreve sannsynliggjøring ved blodprøver.

Blankett NAV 15-05.04 "stønad til enslig mor eller far" "opplysningsblankett til bruk i sannsynliggjøringssaker"

Opplysningsblanketten skal fylles ut av NAV og underskrives av NAV og den enslige moren. NAV kan uten videre fatte vedtak om avslag/opphør dersom NAV finner det nødvendig med blodprøver og den enslige moren ikke ønsker dette.

Blankett NAV 15-05.07 "blodprøve i trygdesak" - Blankett NAV 15-05.10 "stønad til enslig mor eller far" "sannsynliggjøring ved blodprøver"

Dersom NAV har besluttet at det er nødvendig med blodprøver og den enslige moren ikke har motsatt seg dette, jf. ovenfor, skal to eksemplarer av NAV 15-05.7 sendes henne sammen med NAV15-05.10. NAV skal ikke henvende seg til samboeren. Det er opp til den enslige moren å sørge for at sannsynliggjøring skjer. Dersom samboeren ikke skulle ønske å medvirke til dette, vil det medføre avslag/opphør.

Blankett NAV 15-05.13 "melding om blodprøver i trygdesak"

Denne blanketten sendes Rettsmedisinsk institutt (RMI) samtidig med henvendelsen til den enslige moren. RMI vil da være oppmerksom på at det kommer blodprøver av de aktuelle personene og at dette er en sak hvor NAV kan "kreve" blodprøver og analyser.

Oppfølging

Blodprøver skal i utgangspunktet være avgitt innen en frist på tre uker. NAV må, noe tid etter at treukersfristen er gått ut, ta kontakt med RMI for å høre om det er innkommet blodprøver i saken. Har det ikke kommet inn blodprøver, kan NAV uten videre fatte vedtak om avslag/opphør. Den enslige moren er orientert om at dette vil skje og det anses således ikke nødvendig med ytterligere varsel før vedtak fattes.

Det vil forekomme at NAV mottar henvendelse fra RMI med spørsmål om kontrollprøver. RMI henvender seg aldri direkte til partene. NAV må da henvende seg til den enslige moren på nytt. To eksemplarer av NAV15-05.7 vedlegges henvendelsen.

NAV vil få beskjed direkte fra RMI når resultatet av analysen foreligger.

Barn med forskjellige fedre

Dersom moren har barn med forskjellige menn og det ikke er kjent hvem som er far til ett av barna, vil retten til stønad også være avhengig av om samboeren kan utelukkes som far, eller om moren kan sannsynliggjøre at han ikke er barnets far.

§ 15-5 Femte ledd - Forskriftshjemmel

Med hjemmel i dette leddet kan departementet gi forskrifter om anvendelsen av bestemmelsene i § 15-5. Sosial- og helsedepartementet har den 11. mars 1997 gitt "Forskrift om rett til stønad når barnets far ikke er kjent".