Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Hjelpemiddelkontoret
Sist endret juni 2002, jf. overskrift: 2 Første ledd - Kommentar
[Endret 6/02]
Bestemmelsen svarer til § 3 i den tidligere grunn- og hjelpestønadsforskriften. Bestemmelsen - som er en saksbehandlingsregel hører egentlig hjemme i kapittel 21, men er av informasjonshensyn også tatt inn i kapittelet her. Bestemmelsen innebærer en lovfesting av et alminnelig prinsipp om at lovens vilkår må være oppfylt hele tiden. Det vises i lovteksten til § 21-6 om endrede forhold. Bestemmelsene i § 21-3 om trygdemottakerens plikter om å underrette om endringer i avgjørende forhold og ellers gi de opplysninger trygdemyndighetene finner nødvendig, gjelder også for grunn- og hjelpestønadsområdet. Det vises for øvrig til kommentarene til §§ 21-3 og 21-6.
For at en endring skal kunne få betydning for en tidligere tilstått grunnstønad eller hjelpestønad, er det et vilkår at det dreier seg om en vesentlig endring av de faktiske forholdene som var avgjørende for grunnstønads- eller hjelpestønadsvedtaket. Det er derfor ikke relevant at trygdemyndighetene senere ser annerledes på forholdene.
Endringene kan gjelde bedring av den medisinske tilstanden eller andre endringer i den trygdedes situasjon, som gjør at de nødvendige ekstrautgiftene eller pleiebehovet ikke lenger er av samme omfang som før. Som eksempel nevnes at grunnstønad til dekning av transportutgifter kan falle bort når den trygdede slutter i sitt arbeid.
Ikke enhver endring kommer i betraktning, den må være vesentlig. Dette må avgjøres etter et konkret skjønn.
Når utgiftsnivået synker under minstegrensen for rett til grunnstønad etter en viss sats eller hjelpebehovet synker under minstegrensen, skal endringen anses for vesentlig.
Når det gjelder vesentlige endringer som følge av at ekstrautgifter som tidligere var dekket ved grunnstønad nå delvis dekkes f.eks. etter lovens kapittel 5 eller bestemmelser utenfor folketrygdloven, vises det til generell del punkt 3.2.
En vesentlig endring må ha et varig preg før det kan bli tale om å ta saken opp til ny behandling. De rent forbi gående endringer er derfor ikke relevante selv om de i og for seg er vesentlige.
Resultatet av den nye behandlingen av saken kan bli at det treffes vedtak om at stønaden skal opphøre helt eller at stønadssatsen skal settes ned. Etter omstendighetene kan resultatet også bli at stønaden skal løpe uendret.
Når det treffes vedtak om en ytelse, blir det i enkelte tilfelle bestemt at saken skal tas opp til revisjon (ny behandling) innen en viss tid. En slik bestemmelse har ingen annen betydning enn at den tjener som informasjon for den trygdede og som påminnelse for trygdekontoret. En slik revisjonsklausul innebærer derfor ikke at vedtaket kan anses som midlertidig eller tidsbegrenset.
Hvis det skjer endringer i den praksis som gjelder for ytelse av grunnstønad, anses ikke dette som en vesentlig. Ved lovendringer vil det bli fastsatt ikrafttredelsesbestemmelser, eventuelt overgangsbestemmelser, som regulerer forholdet for de som allerede har løpende ytelser. Slike endringer anses heller ikke for vesentlige endringer i henhold til denne bestemmelsen.
Regelen innebærer at et vedtak om forhøyet hjelpestønad alltid må revideres hvert tredje år. Når saken vurderes på nytt skal alle sider ved saken prøves. Bestemmelsen er i samsvar med bestemmelsen i tidligere forskrifts § 7 nr. 2 siste ledd.