Rundskriv

§ 6-3 Grunnstønad

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Hjelpemiddelkontoret.

Sist endret 13.02.2012 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Fagstab Ytelser, Kontor for inntektssikring ved sykdom og arbeidsledighet, jf. overskriften:

§ 6-3 Første ledd bokstav e - Bruk av proteser, støttebandasje o.l. - Støttebandasjer ved lymfødem og senskade etter polio

 

Kort om saksbehandling ved krav om grunnstønad

[Endret 10/02, 1/05, 10/07, 3/11]

For at NAV skal kunne ta stilling til et krav om grunnstønad, må det dokumenteres at vilkårene i §§ 6‑2 og 6‑3 er oppfylt. Det minnes om opplysningsplikten (medlemmets plikt til å gi opplysninger) som fremgår av folketrygdlovens § 21‑3 og undersøkelsesplikten (NAV sin plikt til å undersøke saken tilstrekkelig) som fremgår av folketrygdlovens § 21‑4. Det vises til retningslinjer til kapittel 21.

Det minnes også om at forholdet til andre lovbestemmelser må undersøkes. Det vises til avsnittet om dette bak under avsnittet ” Forholdet til andre lovbestemmelser.”.

Med virkning fra 1. februar 2005 er praksis ved beregning av ekstrautgifter endret. Dette har kun betydning for saker med søknad etter 1. februar 2005.

Hvor kan dokumentasjon innhentes?

[Endret 10/07, 3/11]

• Søknadsskjema. Av søknadsskjemaet skal søkers personalia fremgå. Navnet på behandlende lege skal oppgis. Det samme gjelder årsaken til søkers ekstrautgifter og omfanget. Søknadsskjemaet må være undertegnet av søker eller søkers verge. Ved tvil om medlemsskapsvilkåret er oppfylt, kan UDI kontaktes.
• Legeerklæring. Det er behandlende lege som skal kontaktes i første omgang. Søkers diagnose skal fremgå av legeerklæringen. Det skal gis opplysninger om prognose og varighet. Legeerklæringen skal videre gi opplysninger om behandlingsoppleggets art og omfang. Legeerklæringen bør også ta stilling til om oppgitte ekstrautgifter er nødvendige. Spesialisterklæring kan innhentes når dette anses nødvendig. Dette kan f.eks. være tilfelle ved sjeldne lidelser og ved kompliserte tilfeller. Diagnose skal alltid stilles av lege.
• Sosialrapport eller trygderapport. Slike rapporter kan være nødvendige for å belyse nødvendigheten av ekstrautgiftene, for eksempel til transport. Opplysningene bør være så detaljerte som mulig.
• Uttalelse fra PPT, skole, barnehave eller andre (f. eks. annet helsepersonell m.v.). Slike uttalelser kan være nyttige for å belyse årsakssammenheng og nødvendigheten ved ekstrautgiftene.
• Rådgivende lege kan vurdere om de medisinske vilkår og varighetsvilkåret kan anses oppfylt. Rådgivende lege kan også vurdere om det er årsakssammenheng mellom den medisinske tilstanden og ekstrautgiftene. Rådgivende lege kan vurdere om det eventuelt er nødvendig å innhente spesialisterklæring. Det skal imidlertid understrekes at en uttalelse fra rådgivende lege ikke i seg selv avgjør et krav, men den skal tas med ved en sannsynlighetsberegning. Der det søkes om grunnstønad på grunn av matvareallergi/intoleranse skal saken forelegges rådgivende lege.

Medlem/verge bør inviteres til en samtale på NAV hvor det orienteres om saksbehandlingen og klargjøres hvilken dokumentasjon som må innhentes og hvor den kan innhentes.

Det er ikke nødvendig å benytte alle disse informasjonskildene i alle saker. De ulike kildene viser hvor informasjon kan hentes. Det bør vurderes om det foreligger legeerklæring i andre saker som kan benyttes. Dersom det er tvil om det er nødvendig å innhente ny legeerklæring, kan rådgivende lege vurdere om saken allerede er tilstrekkelig medisinsk belyst.

Ekstrautgiftene må søkes dokumentert så godt som mulig. Som hovedregel skal ekstrautgiftene dokumenteres ved kvitteringer eller lignende. Dette lar seg ikke alltid gjøre og ekstrautgiftene må derfor ofte vurderes skjønnsmessig. Vurderingen vil være bestemmende både for om grunnstønad skal ytes, og etter hvilken sats. For at det skal kunne ytes grunnstønad, må nødvendige ekstrautgifter være sannsynliggjort. Det vil si at det må være en sannsynlighetsovervekt for at utgiftene er reelle og nødvendige. Enkelte utgiftstyper er relativt enkle å dokumentere. I slike tilfeller må dokumentasjonskravet være tilsvarende strengt. Andre utgiftstyper er vanskelige å dokumentere. Det må da foretas en sannsynlighetsvurdering.

I en prinsippkjennelse, distribusjonsnr. 4/94, uttaler Trygderetten at det faktum at andre personer med samme diagnose har fått grunnstønad ikke i seg selv er tilstrekkelig, men at hver sak må vurderes konkret ut fra de faktiske forhold i den enkelte sak.

§ 6-3 Første ledd - Generelt

Bestemmelsen inneholder hovedvilkårene for rett til grunnstønad. Den som har nødvendige ekstrautgifter på grunn av varig sykdom, skade eller lyte, kan få grunnstønad. Det kan bare gis grunnstønad for de utgiftstyper som er nevnt under bokstav a ‑ g.

I motsetning til reglene i tidligere lovs § 8‑2 og tidligere Forskrift om ytelse av grunnstønad og hjelpestønad fastsatt av Sosialdepartementet den 21. oktober 1966 med hjemmel i tidligere lovs § 8‑2 siste ledd (senere kalt grunn- og hjelpestønadsforskriften), beskriver ny lovs første ledd uttømmende hvilke formål ekstrautgiftene må være knyttet til for å gi grunnlag for grunnstønad. Bestemmelsens innhold svarer likevel i hovedtrekk til tidligere grunn- og hjelpestønadsforskrift og praksis. Det er gitt retningslinjer for de forskjellige utgiftstyper som er nevnt under bokstav a - g. Videre er det presisert i loven at bare nødvendige utgifter gir rett til grunnstønad. Presiseringen er i samsvar med tidligere langvarig praksis.

Krav til medlemskap

[Endret 3/11]

Det er et vilkår for rett til grunnstønad at vedkommende er medlem i folketrygden. Dersom medlemskapet opphører, opphører retten til grunnstønad. Reglene om medlemskap står i lovens kapittel 2.

I EØS-tilfeller skal vilkåret om medlemskap i noen tilfeller fravikes. Se rundskriv Hovednummer 40 - Kapittel 6 - Grunn- og hjelpestønad. 

Aldersgrense

Det er ikke fastsatt noen nedre aldersgrense for rett til grunnstønad. Hvilken alder et barn - som har en medisinsk lidelse - må ha nådd før det eventuelt kan ytes grunnstønad, må avgjøres konkret. For noen diagnoser er det gitt nærmere retningslinjer når det gjelder alderen. Bortsett fra når det gjelder grunnstønad til dekning av ekstrautgifter til transport, er det ikke fastsatt noen øvre aldersgrense for rett til grunnstønad.

Begrepet "ekstrautgifter"

[Endret 10/02, 12/04, 1/05]

Med ekstrautgifter menes løpende utgifter som er påført medlemmet etter inntrådt sykdom eller skade, og som medlemmet ikke hadde tidligere. Dersom det ikke er mulig å sammenlikne med hvilke utgifter medlemmet hadde tidligere, for eksempel fordi sykdom eller lyte er medfødt, må det sammenliknes med hvilke utgifter friske personer har til samme formål.

Enkeltstående anskaffelsesutgifter kan ikke dekkes ved grunnstønad. Slike utgifter kan det være aktuelt å dekke etter kapittel 5, 10 eller 11 alt etter formålet.

Vurderingen vil være slik:

1. Hvilke utgifter hadde medlemmet til samme formål før inntrådt sykdom, skade eller lyte?
2. Dersom det ikke lar seg gjøre å dokumentere tidligere utgifter, må det sammenliknes med ”friske personer” i samme situasjon. Til hjelp ved denne vurderingen kan en benytte opplysninger som fremgår i SIFO`s ” Standardbudsjett for forbruksutgifter”.

I enkelte tilfelle kan en få ekstrautgifter fordi en oppholder seg i institusjon. Lovens § 6‑8 , regulerer retten til løpende stønad under institusjonsopphold når medlemmet oppebar løpende stønad før innleggelsen. Disse bestemmelsene gjelder derfor ikke utgifter som nettopp skyldes institusjonsoppholdet, og som normalt bare vil vare så lenge en er i institusjonen. Spørsmålet om grunnstønad for slike utgifter må derfor avgjøres etter de vanlige regler og når institusjonsoppholdet opphører, må saken tas opp til ny behandling.

Utgiftene må være nødvendige

For at grunnstønad skal kunne ytes, må ekstrautgiftene i det enkelte tilfelle betraktes som nødvendige. Nødvendighetsvilkåret er nå nedfelt i loven. Det representerer imidlertid ingen innskjerping i forhold til tidligere retningslinjer og praksis. Det betyr at rene ønskemål utover det som antas nødvendig ikke kan komme i betraktning. På den annen side settes det ikke noe krav om at utgiftene skal dekke et livsviktig behov. Det kan ellers vanskelig stilles opp generelle retningslinjer for når en ekstrautgift skal betraktes som nødvendig. Dette må vurderes skjønnsmessig i hvert enkelt tilfelle på bakgrunn av de foreliggende opplysninger.

Varighetskravet

[Endret 10/02, 1/05]

Etter sitt formål skal grunnstønad dekke utgifter av varig karakter. Selv om varighetskravet i lovbestemmelsen formelt er knyttet til den medisinske tilstanden, kreves det i praksis at også ekstrautgiftene skal være av en viss varighet. Som utgangspunkt må ekstrautgiftene vare i 2‑3 år eller mer for å kunne betraktes som varige. Periodevise ekstrautgifter regnes som varige dersom de er stadig tilbakevendende over lengre tid.

Varighetskravet regnes fra det tidspunkt skaden eller lidelsen oppstod, jf Trygderettens kjennelse nr 04/03035, 91/04142 og 94/01743.

I enkelte tilfelle vil det være usikkert om ekstrautgiftene vil vare så lenge som nevnt ovenfor. Da bør man i rimelig grad la tvilen komme medlemmet til gode.

Dersom særlige grunner tilsier det, kan det lempes på kravet til ekstrautgiftenes varighet. Slike særlige grunner foreligger f.eks. når ekstrautgiftene er spesielt økonomisk tyngende for medlemmet. Det er imidlertid en forutsetning at denne unntaksregel anvendes restriktivt.

Ekstrautgifter betraktes alltid som varige selv om medlemmets lidelse medfører at han sannsynligvis vil dø før to år er gått.

Krav til årsakssammenheng

[Endret 10/02]

Grunnstønad ytes som kompensasjon for nødvendige ekstrautgifter som medlemmets medisinske lidelser medfører. Det må med andre ord være årsakssammenheng mellom den lidelsen og de utgiftene som det kreves grunnstønad for. Kravet til årsakssammenheng anses oppfylt dersom lidelsen mest sannsynlig eller mest nærliggende er årsak til utgiftene. Det er tilstrekkelig med en alminnelig sannsynlighetsovervekt.

§ 6-3 Første ledd bokstav a - Drift av tekniske hjelpemidler

[Endret 10/02, 3/09]

Drift av tekniske hjelpemidler vil som oftest være strømutgifter til drift av elektriske hjelpemidler som seng, rullestol eller annet. Utgifter til internett - abonnement kan medregnes i ekstrautgiftene som kan danne grunnlag for grunnstønad, dersom medlemmet har fått stønad til datamaskin med internettoppkopling etter folketrygdlovens §10‑7. Disse ekstrautgiftene vil imidlertid ikke alene kunne nå opp i grunnstønad sats 1, men kan altså sammen med andre ekstrautgifter gi grunnlag for grunnstønad.

Tilsvarende for batterier til høreapparater for sterkt tunghørte. Utgifter til batterier vil alene ikke nå opp i grunnstønad sats 1, men kan sammen med andre ekstrautgifter danne grunnlag for grunnstønad.

Årsavgift for Terrengen med hastighet høyere enn 6 km/t kan inngå i grunnlaget for grunnstønad som en del av utgiftene til drift av hjelpemiddelet.

Det foregående er ment som eksempler på hvilke utgifter som kan påløpe ved drift av tekniske hjelpemidler. Det fremgår ikke av lov eller forarbeider at det bare dreier seg om spesielle typer tekniske hjelpemidler og det har her ikke vært hensikten å endre tidligere praksis.

§ 6-3 Første ledd bokstav b - Transport, herunder drift av medlemmets bil

Generelt

[Endret 10/02, 1/05]

Når en skal vurdere om det foreligger ekstrautgifter til transport, må det først klarlegges om medlemmet har behov for annen type transport enn tidligere og om dette medfører ekstrautgifter. Dette er tilfelle f.eks. når medlemmet på grunn av sykdom, skade eller lyte må bruke transportmiddel hvor han tidligere gikk eller syklet eller han må reise på en dyrere måte enn tidligere. Unntaksvis vil også økte utgifter medlemmet har til offentlig transport som følge av et økt transportbehov på grunn av sin sykdom, være grunnstønadsbetingende ekstrautgifter. Dersom en ikke kan sammenlikne medlemmets tilstand før og nå, må det sammenliknes med hva ”friske personer” vanligvis benytter til samme formål.

Det er løpende ekstrautgifter til transport som kan danne grunnlag for grunnstønad. (Det gis ikke grunnstønad til anskaffelse av bil og andre transportmidler. Når det gjelder slik stønad vises til kapittel 10. Ekstrautgiftene kan være i form av utgifter til drosje, privat kjøring som for eksempel familie og venner forestår , drift av egen bil eller unntaksvis økt bruk av offentlig kommunikasjon.

Ekstrautgiftene må være nødvendige. Dette innebærer at medlemmet må ha et reelt behov for å reise, og at det - eventuelt - må være nødvendig for ham å benytte særskilt transport til reisen. Ekstrautgiftenes omfang vil være avhengig av reisebehovets omfang og hva slags særskilt transport som må benyttes.

Det er en øvre aldersgrense for rett til grunnstønad for transportutgifter. Det vises til kommentarene til § 6‑3 fjerde ledd.

Særskilt transport

[Endret 1/05]

Ved vurderingen av om det foreligger et nødvendig behov for særskilt transport, må det foretas en sammenligning mellom hvilken reisemåte det er nødvendig at medlemmet benytter for å dekke sitt reisebehov nå, sammenliknet med hva medlemmet gjorde tidligere. Dersom dette ikke lar seg gjøre må det sammenliknes med den billigste reisemåten som det er rimelig å vente at en frisk person benytter for å dekke det samme reisebehovet. I den utstrekning medlemmet må reise på en dyrere måte enn tidligere, eventuelt dyrere enn den billigste reisemåten en frisk person med rimelighet kan benytte, legges forskjellen i transportomkostninger til grunn, for eksempel hvor medlemmet i dag må benytte drosje der vedkommende tidligere ville benyttet buss. Hvis medlemmet ellers kunne ha gått, legges hele omkostningen til grunn.

Det er imidlertid ikke ubegrenset hvor langt det er rimelig å regne med at friske går for å utføre dagligdagse gjøremål. Det kan neppe forventes at friske går mer enn 2 km hver vei for slike vanlige gjøremål .

Spørsmålet om hvilken reisemåte som er nødvendig, må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Ved vurderingen tas hensyn til både medlemmets lidelser og kommunikasjonsmessige forhold som har betydning for hans transportmuligheter. Det presiseres at bruk av en dyrere reisemåte bare kan gi grunnlag for grunnstønad dersom det er nødvendig å reise på denne måten.

Drift av medlemmets bil

[Endret 10/02, 1/05]

Privat bil er i dag det vanligste transportmiddelet i Norge, og det må derfor vurderes om bruk av egen bil faktisk medfører en ekstrautgift for medlemmet .

Grunnstønad til drift av egen bil ytes bare dersom det i dag faktisk er en ekstrautgift, sammenliknet med tidligere eller friske i samme situasjon og kun der lidelsen medfører at det ikke er rimelig å vente at han kan gå den aktuelle strekningen, bruke offentlige transportmidler (der slike finnes) eller bruke andre transportmidler. Selv om medlemmet bruker egen bil, kan utgiftene til drift av bilen bare legges til grunn dersom bil faktisk er det billigste aktuelle transportalternativet. Dersom det f.eks. viser seg at drosje er et billigere - og samtidig hensiktsmessig - transportalternativ, skal man se bort fra bilutgiftene og legge til grunn de utgiftene medlemmet ville ha hatt ved bruk av drosje.

Grunnstønad til drift av egen bil kan ytes både til reiser knyttet til arbeid, opplæring, eget erverv og til bedring av den alminnelige funksjonsevne .

Der medlemmet er tilstått stønad til egen bil etter folketrygdloven § 10‑7 bokstav h, jf tilhørende forskrift om stønad til motorkjøretøy eller annet transportmiddel, skal det som hovedregel, foretas en konkret vurdering av ekstrautgiftene som beskrevet over. Der medlemmet før stønad etter § 10‑7, jf §§ 10‑5 eller 10‑6, hadde egen bil må det konkret vurderes hvilke ekstrautgifter som nå foreligger. Se nærmere om dette under avsnittet om grunnstønadssatsen.

Reiser knyttet til arbeid, opplæring , eget erverv og bedring av den alminnelige funksjonsevne

[Endret 10/02, 1/05]

Ekstrautgifter ved reiser til og fra arbeidssted eller opplæringssted og reiser i forbindelse med utøvelse av eget erverv kan alltid danne grunnlag for grunnstønad. Har medlemmet behov for å reise i forbindelse med eller under selve arbeidet eller opplæringen, godtas også dette unntaksvis som grunnlag for grunnstønad. Det er imidlertid en forutsetning at det er sammenheng mellom medlemmets sykdom og behovet for transport, for eksempel ved at en må bruke egen bil der en ellers ville benyttet annet transportmiddel eller gått. Det presiseres at “arbeid” også omfatter en hjemmearbeidende husmor eller husfars gjøremål.

Grunnstønad kan ytes dersom medlemmet i dag må bruke særskilt transport sammenlignet tidligere eller med hva friske personer kan bruke til samme arbeidssted. Dette innebærer at en bevegelseshemmet som f.eks. må bruke bil til og fra arbeidsstedet, som hovedregel, ikke fyller vilkårene for grunnstønad til slik transport, hvis han tidligere valgte å benytte egen bil for å komme til arbeidsstedet. Tilsvarende der også friske personer som bor samme sted, er klart avhengige av å bruke slik transport for å komme til det samme arbeidsstedet.

Dersom medlemmet på grunn av lidelsen må ha en kortere arbeidstid enn normalt, og derfor ikke kan benytte eksisterende transporttilbud (f.eks. arbeidsbuss), kan de ekstrautgiftene dette medfører dekkes ved grunnstønad. Forutsetningen er at medlemmet ikke tidligere har valgt å benytte egen bil i stedet for transporttilbudet.

Reisebehov som medlemmet ville hatt krav på å få dekket av arbeidsgiveren som frisk, gir bare rett til grunnstønad i den utstrekning lidelsen medfører at han må benytte særskilt transport i forhold til det transportmidlet arbeidsgiveren ellers stiller til disposisjon.

Det presiseres at rett til grunnstønad ikke foreligger hvis utgiftene til transport dekkes ved kjøregodtgjørelse eller lignende fra arbeidsgiver - enten i sin helhet eller i et slikt omfang at medlemmets reelle ekstrautgifter blir mindre enn grunnstønadssats 1.

Også medlemmer som har vesentlig innskrenket alminnelig funksjonsevne kan ha behov for særskilt transport.. En slik nytteeffekt kan f.eks. oppnås dersom transporten bringer medlemmet i rimelig kontakt med omgivelsene eller setter ham i stand til å leve et selvstendig liv, f.eks. ha til formål å øke trivselen. Aktiviteten kan også stå i forbindelse med behandling, som f.eks. trening i svømmehall mv. Om forholdet til Sosialtjenesteloven, se kommentarer til denne paragrafs tredje ledd under Utgifter som dekkes pliktmessig etter bestemmelsene i denne loven eller andre lover”.

Forholdet til fylkeskommunale/kommunale transportordninger

[Endret 10/02, 10/07]

Grunnstønad skal ligge i bunnen i forhold til fylkeskommunale og kommunale transportordninger for funksjonshemmede. Det skilles i denne sammenheng ikke mellom personer med psykisk utviklingshemming og personer med andre funksjonshemminger. Dette betyr at utilstrekkelig tildeling av transporttjenester av fylkeskommunen/kommunen, kan utløse rett til grunnstønad. Trygdeetaten kan heller ikke kreve at medlemmet søker om fylkeskommunal/kommunal transporttjeneste før en tar stilling til et krav om grunnstønad.

Dersom medlemmet faktisk mottar en fylkeskommunal eller kommunal transporttjeneste, skal det likevel tas hensyn til dette. For å få eller beholde rett til grunnstønad i disse tilfellene, må de resterende ekstrautgiftene til transport utgjøre minst sats1. Det skal også presiseres at de alminnelige vilkårene for rett til grunnstønad til transport gjelder også i disse tilfellene. Det betyr at medlemmet må ha behov for særskilt transport eller ha et øket transportbehov på grunn av sin sykdom.

Dersom medlemmet må betale egenandel for fylkeskommunale/kommunale transporttjenester, regnes dette IKKE som en grunnstønadsbetingende ekstrautgift.

Utgifter til ledsager/støttekontakt som medlemmet måtte ha behov for å ha med seg, er ikke en grunnstønadsbetingende ekstrautgift. Dette anses om en del av den omsorg som kommunene er pliktige til å gi etter sosialtjenestelovens § 4‑2.

Det skal bemerkes at for medlem som oppebærer full uførepensjon og som for eksempel arbeider i vernet industri eller annen spesiell sysselsetting, skal krav om grunnstønad vurderes opp mot reglene for grunnstønad til bedring av funksjonsevnen. Det er imidlertid slik at denne form for tiltak anses som viktige for å bedre funksjonsevnen.

Ifølge Samferdselsdepartementet har fylkeskommunen ansvaret for den fylkeskommunale transporttjenesten for funksjonshemmede. Kommunene har ikke plikt til å etablere kommunale transportordninger for funksjonshemmede. En del kommuner bidrar til tjenesten for å gi et bedre tilbud. Det er store variasjoner i utforming og organisering av transporttjenesten både mellom fylkeskommunene og mellom kommuner i det enkelte fylke. Personer med psykisk utviklingshemming kan bli godtatt som brukere av transporttjenesten på lik linje med andre funksjonshemmede, men har ingen rett til utvidet tildeling av tjenester i forhold til andre brukere.

Etter departementets syn gir vilkåret i § 6‑3 første ledd - at det skal foreligge nødvendige ekstrautgifter - også adgang til å ta grunnstønad til transport opp til revurdering når medlemmet senere får tildelt fylkeskommunale/kommunale eller spesielt tilrettelagt transporttjenester fra kommunen. Departementet forutsetter at et medlem i en slik situasjon har opplysningsplikt etter § 21‑3(endrede forhold).

Arbeids- og velferdsdirektoratet legger til grunn at det bare foreligger meldeplikt om tildelte transporttjenester for funksjonshemmede som oppebærer grunnstønad til transport i de tilfellene der medlemmet har fått skriftlig melding om at det foreligger opplysningsplikt til NAV lokalt ved tildeling av slike tjenester.

Revurdering etter § 6‑7 første ledd av grunnstønad til transport, er bare aktuell når medlemmet har fått skriftlig informasjon om meldeplikt ved tildeling av transporttjeneste, og grunnstønaden er innvilget etter 23. september 1998. Departementet har i sitt brev presisert at endringen av praksis skal gjelde for krav som avgjøres etter dette tidspunkt.

Grunnstønadssatsen

Generelt

[Endret 10/02, 1/05, 2/11]

Ekstrautgiftene skal så langt det er mulig dokumenteres ved kvitteringer. Dersom dette ikke er mulig må ekstrautgiftene sannsynliggjøre ved nærmere spesifikasjon. Grunnstønad skal kompensere for ekstrautgiftene medlemmet har på grunn av sykdom, skade eller lyte. Det må derfor sammenliknes med hvilke utgifter medlemmet hadde tidligere.

Dersom dette ikke lar seg gjøre må det sammenliknes med hvilke utgifter det forventes at alle har til transport. Slike opplysninger kan blant annet innhentes fra SIFO`s Standardbudsjett for forbruksutgifter. Unntak fra dette gjøres der hvor friske personer i samme situasjon ville hatt mindre eller ingen transportutgifter til samme formål. Det må da foretas en konkret beregning, hvor det gjøres fradrag for bussbilletter eller tilsvarende. I denne forbindelse nevnes Trygderettens kjennelse nr. 02/01405 hvor Trygderetten foretar en konkret beregning hvor det gjøres fradrag for utgifter til buss som medlemmet ellers ville hatt.

Ved beregning av ekstrautgifter ved bruk av privat bil, egen eller andres, vil 2,- kr pr km være grunnstønadsbetingende ekstrautgift (tilsvarende kompensasjon ved syketransport) . Ved bruk av egen bil kan andre utgifter komme i tillegg, se nedenfor

Grunnstønad til drift av egen bil

[Endret 11/98, 1/05]

Når grunnstønad til drift av egen bil skal vurderes må det innledningsvis undersøkes hvilke utgifter medlemmet hadde til transport tidligere. Dersom medlemmet hadde egen bil, vil det allerede foreligge utgifter til årsavgift, forsikring, drift og vedlikehold. Grunnlaget for grunnstønaden vil være de ekstrautgiftene som nå har påløpt, det være seg i form av økte driftutgifter, økte forsikringsutgifter eller annet. Årsaken kan være at medlemmet nå har behov for en større bil enn tidligere, eller at medlemmet nå må benytte bilen til alle transportformål, hvor han tidligere har gått eller benyttet offentlig kommunikasjon. Det presiseres at dette kun er nevnt som eksempler. Vurderingen må bero på en sannsynliggjøring av medlemmet og gjelder uavhengig av om det er tilstått stønad til bil etter § 10‑7, eller det er en privatfinansiert bil.

Ovennevnte medfører en annen vurderingsnorm enn tidligere, og medfører IKKE at saker hvor det tidligere uten vurdering er tilstått sats 3, skal tas opp til revisjon. Det gjelder for nye tilfeller der vedtak ikke er fattet før 1. februar 2005.

Dersom medlemmet ikke hadde egen bil tidligere, må det foretas en vurdering etter gammel praksis, og det skal da innledningsvis bemerkes at f ør endringen av den tidligere grunn- og hjelpestønadsforskriftens § 6 nr. 2 med virkning fra 1.1.96, kunne det ikke gis høyere sats enn sats 3 for en enkelt utgiftstype. Da nevnte begrensningsregel falt bort, var det behov for å fastsette nye retningslinjer for fastsettelse av grunnstønadssatsen når det gjaldt utgifter til drift av bil. Opplysningsrådet for Veitrafikken beregner hvert år kostnader ved bilhold.

Når det gjelder anskaffelsesutgifter, er det langvarig praksis for at slike utgifter ikke dekkes gjennom grunnstønadsordningen. Når det gjelder anskaffelsesutgifter til bil kan slike utgifter få et preg av løpende utgifter avhengig av finansieringsmåte. I tillegg kan en beregne rentetap av bundet kapital og avskrivning. Slike faktiske og/eller mer regnskapsmessige utgifter må knyttes til selve anskaffelsen og således ikke komme inn under grunnstønadsordningen.

Ved vurderingen er det lagt til grunn forsikring (ansvar og kasko) med 40 % bonus, årsavgift, vedlikehold, bensin, olje, dekk, service og reparasjoner basert på oppgitte løpende driftsutgifter for bil med ny pris tilsvarende kostnadsrammen ved anskaffelse av bil.

Når en har vurdert utgiftene ved bruk av egen bil og trukket fra transportutgifter som alle har, står det igjen et reellt ekstra gjennomsnittlig utgiftsbehov som beløpsmessig plasserer seg mellom sats 3 og sats 4. Hovedregelen vil derfor som tidligere være sats 3 for ekstrautgifter ved drift av bil.

Hovedregelen kan imidlertid innebære en fare for underdekning av særlig de aller hardest rammede. Dersom vedkommende har fått stønad til bil og faktisk kan dokumentere et høyere utgiftsnivå, f.eks. fordi forsikringsutgiftene er høyere, kan høyere sats gis.

Dersom det, i tilfeller som nevnt foran, blir dekket en del av utgiftene til transport fra annet hold (men ikke så mye at retten til grunnstønad faller bort) i form av kjøregodtgjørelse eller lignende fra arbeidsgiver, skal det tas hensyn til dette, og grunnstønadssatsen skal fastsettes ut fra en konkret vurdering av de foreliggende faktiske ekstrautgifter. En lavere grunnstønadssats kan - etter en konkret vurdering - også benyttes når det er på det rene at bilen som det er gitt stønad til anskaffelse av i vesentlig grad nyttes til andre formål enn til transport av den bevegelseshemmede, det vil si at bilen dekker et kombinert behov, se nedenfor om dette begrepet. Det vil først og fremst kunne være aktuelt når den stønadsberettigede på grunn av alder eller andre grunner ikke kan kjøre bilen selv, men også i andre tilfeller når pårørende eller andre bruker bilen til egne formål.

Med kombinert transportbehov menes: I tillegg til transport av den som fremmer krav om grunnstønad, brukes bilen i vesentlig grad til transport av andre til og fra arbeid, skole eller i forbindelse med arbeid, transport av andre i forbindelse med fritidsaktiviteter, turkjøring mv. Spørsmålet om det er tale om dekning av et kombinert transportbehov, må avgjøres etter konkret vurdering. Det forhold at den som fremmer krav om grunnstønad ikke selv kan kjøre bilen, vil likevel ofte indikere at det er tale om et kombinert transportbehov.

Kommer en til at det foreligger et kombinert behov, må grunnstønadssatsen vurderes konkret og fastsettes skjønnsmessig. Som regel vil det være tale om sats 1 eller sats 2 alt etter hvor stort det faktiske transportbehovet er. Forutsatt at vedkommende trenger særskilt transport på grunn av bevegelsesvansker - og det er på det rene at slik transport faktisk utføres med privatbil, bør det minst gis sats 1.

Grunnstønad til drift av egen bil når flere i et boligkompleks fyller vilkårene for stønad til motorkjøretøy

[Endret 11/98]

Når det gjelder krav om grunnstønad til drift av bil i boligkompleks der en eller flere av beboerne fyller vilkårene for stønad til bil eller eventuelt grunnstønad til transport, er det gitt spesielle retningslinjer både for stønad til bil og grunnstønad, satsfastsettelse mv.

Det vises til retningslinjene i rundskriv til kapittel 10, kommentarer til § 10‑7 bokstav h, - Stønad til anskaffelse av motorkjøretøy eller annet transportmiddel, avsnitt - Motorkjøretøy til personer med psykisk utviklingshemning.

Fastsettelse av virkningstidspunkt - Grunnstønad til drift av bil som det er innvilget stønad til fra folketrygden

[Endret 11/98]

I disse tilfellene gjør vi særlig oppmerksom på at virkningstidspunktet for grunnstønaden følger bilen, dvs. i de tilfellene der bilen blir innvilget fra et tidligere tidspunkt enn 23. september 1998 skal grunnstønad til drift av bilen innvilges på vanlig måte, jf. § 22‑12 første ledd og tredje ledd.

Retningslinjene ovenfor for fastsettelse av virkningstidspunkt gjelder ikke der medlemmet fyller vilkårene for sats 3 til drift av bil fordi bil er rimeligste alternativ, se nedenfor.

§ 6-3 Første ledd bokstav c - Hold av førerhund

[Endret 10/02]

Synshemmede kan ha behov for å holde førerhund enten for å komme til og fra arbeid mv. eller for å kunne bedre den alminnelige funksjonsevne (eventuelt begge deler). Dersom det er gitt stønad til førerhund etter reglene i lovens § 10‑7 bokstav c, ytes grunnstønad til hold av førerhunden.

Utgifter til nødvendig hold av førerhund overstiger normalt et beløp svarende til grunnstønadssats 3. Det ytes derfor grunnstønad etter sats 3. Stønad til hold av førerhund ytes tidligst fra den måned ekvipasjen (bruker og hund) er blitt godkjent av det faglige utvalg for førerhundspørsmål.

Det presiseres at utgifter til hold av førerhund ikke regnes som transportutgifter. At en trygdet har utgifter til slik hund er derfor ikke til hinder for at det også kan gis grunnstønad til transport, jf. punkt b.

§ 6-3 Første ledd bokstav d - Teksttelefon og i særlige tilfeller til vanlig telefon

Teksttelefon

Teksttelefon kan være et hjelpemiddel for døve eller sterkt tunghørte. Det er en forutsetning for å yte grunnstønad til bruk av teksttelefon at det godtgjøres at vedkommende ikke kan nyttiggjøre seg vanlig telefon. Det må videre foretas en konkret vurdering av om teksttelefon er et nødvendig og hensiktsmessig hjelpemiddel for å bedre den døves eller sterkt tunghørtes funksjonsevne.

Dersom det er tilstått tilskudd til anskaffelse av teksttelefon etter folketrygdlovens § 10‑7 , jf. § § 10‑5 og 10‑6, er det i utgangspunktet grunnlag for å yte grunnstønad til bruk av teksttelefon.

Utgiftene til drift av teksttelefon antas minst å svare til grunnstønadssats 1.

Når det gjelder medlemmer som har fått installert teksttelefon i hjemmet, men av ulike årsaker er borte fra hjemmet i perioder (f.eks. som elev ved en internatskole) og derfor bare benytter egen teksttelefon deler av året, vil det kunne tilstås grunnstønad til drift av teksttelefon også i disse tilfellene. For elever ved internatskoler kan grunnstønad til drift av teksttelefon bare tilstås i de tilfeller vedkommende er så mye hjemme at vedkommende fyller vilkårene for stønad til teksttelefon. For øvrige må det foretas en tilsvarende individuell prøving, hvor bl.a. behovet for og utnyttelsesgraden av teksttelefonen vil være av betydning for størrelsen på den funksjonshemmedes ekstrautgifter.

Vanlig telefon

[Endret 10/02]

Fra 1. januar 2000 ble reglene for grunnstønad til telefon endret.

Det betyr at grunnstønad til telefonhold skal kunne ytes i særlige tilfeller. Dette vil blant annet gjelde for personer som er helt avhengige av telefon for å kunne kommunisere med omverdenen, og som i tillegg har dårlig økonomi.

Med dårlig økonomi menes i dette tilfellet

a.       For enslige: inntekt (inkludert kapitalinntekt) svarende til folketrygdens minstepensjon (pr. 1.1.2000, kr 84 204)

b.      For familier: inntekt (inkludert kapitalinntekt) svarende til minstepensjon for ektepar (pr. 1.1.2000, kr 144 912)

Personer som anses å være helt avhengig av telefon for å kunne kommunisere med omverdenen, kan være personer med store bevegelseshemninger, blindhet, angst eller lignende psykiske lidelser og som er så isolert i hjemmet at telefon må anses som et nødvendig teknisk hjelpemiddel til bedring av funksjonsevnen.

For at ekstrautgifter til telefonhold alene skal komme opp i et årlig beløp tilsvarende grunnstønadssats 1, må lidelsen medføre en ikke helt ubetydelig ekstra bruk av telefonen. Ved vurdering av hva som er ekstrautgifter til nødvendig telefon, må det legges til grunn at de fleste i dag som etablerer egen husholdning anskaffer telefon som frisk. Den løpende abonnementsavgiften kan derfor ikke legges til grunn med mindre vedkommende ikke ville hatt telefon som frisk. En må også regne med at friske mennesker har et gjennomsnittlig forbruk av telefonen som medfører samtalekostnader, som ikke kan medregnes som ekstrautgift på grunn av sykdommer mv. Det legges til grunn at friske mennesker har et gjennomsnittlig antall telefonsamtaler som utgjør kr 70 pr. måned. For flerpersonhusholdninger legges det til grunn en gjennomsnittlig samtalekostnad på kr 100 pr. måned.

Når det gjelder mobiltelefon sluttet Stortinget seg til Sosial- og Helsedepartementetsforslag om at grunnstønad til mobiltelefon skal avvikles fra 2001. Dette skal bare gjelde nye tilfeller.

Melding nr 1/00 og 1/01 utgår.

§ 6-3 Første ledd bokstav e - Bruk av proteser, støttebandasje o.l.

[Endret 10/02]

Grunnstønad skal ikke dekke utgifter til anskaffelse av proteser, støttebandasjer (ortoser) eller støttekorsett. Slike utgifter ble dekket etter tidligere lovs § 2‑5, ny lovs § 10‑7 bokstav i. Det kan derimot ytes grunnstønad til dekning av ekstrautgifter som bruken av disse hjelpemidlene medfører.

Arm- og benproteser og ortoser

[Endret 10/07]

Et medlem som er avhengig av arm- eller benproteser etter amputasjon i eller ovenfor ankelledd eller håndledd, antas å ha ekstrautgifter på minst svarende til grunnstønadssats 1 på grunn av klesslitasje. Det ytes derfor grunnstønad etter sats 1 uten nærmere vurdering av utgiftene. Som hovedregel gjelder det samme en som er avhengig av ortoser, dersom det er dokumentert at ortosene medfører klesslitasje. Grunnstønad etter høyere sats kan i disse tilfellene ytes dersom så store ekstrautgifter er tilstrekkelig sannsynliggjort.

En del barn som lider av scoliose - skjev rygg - behandles med støttekorsett. Som viktige hjelpemidler benyttes støttekorsetter av ulike typer. Behandlingen, herunder bruk av korsett, kan vare lenge - fra tidlige barneår til skjelettet på det nærmeste er utvokst. Korsettet kan også benyttes i en kortere periode, som innledende eller avsluttende behandling i forbindelse med andre korreksjonsmetoder. Bruk av korsett kan medføre klesslitasje. Dette har blant annet sammenheng med hva korsettet er laget av og hvordan det festes. Det må imidlertid ved behandling av krav om grunnstønad i disse tilfellene dokumenteres hva slags korsett/ortose det er og det må dokumenteres /sannsynliggjøres at bruken medfører ekstrautgifter som minst utgjør et beløp tilsvarende sats 1. En eventuell grunnstønad løper så lenge barnet bruker korsettet. I vedtaket må vergen få beskjed om straks å melde fra til NAV lokalt når bruken av korsettet opphører. Saken skal senest tas opp til ny behandling ved fylte 15 år.

I noen tilfelle benyttes tekstil spilekorsett. Disse ligner mest på ordinære konfeksjonskorsett med innsydde spiler og medfører ikke ekstra klesslitasje. Disse gir derfor ikke rett til grunnstønad.

Pynteproteser og støttekorsett

Pynteproteser vil vanligvis ikke medføre slitasje av betydning på klær og utstyr. Det samme gjelder ved bruk av vanlig støttekorsett (tekstilkorsett med eller uten metallspiler) og spesialkorsett (spile- korsett som ved utførelsen er forsterket og gjort “mer omfattende”). Normalt vil derfor bruk av slike hjelpemidler alene ikke gi rett til grunnstønad.

Støttebandasjer ved lymfødem og senskade etter polio

[Endret 8/11, 9/11, 11/11, 2/12]

Pasienter med lymfødem og senskade etter polio vil være avhengig av elastiske strømper som et ledd i behandlingen.  Dette gjelder også personer med diagnosen posttrombotisk syndrom. Slike elastiske strømper anses ikke som et ortopedisk hjelpemiddel. Utgiftene til elastiske strømper varierer sterkt. 

Som hovedregel er ikke utgiftene tilstrekkelige til å nå opp til sats 1, men dersom det er medisinsk nødvendig med spesialsydde strømper kan utgiftene likevel nå opp i sats 1. Dette må som ellers vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle.

Det vises til brev fra Helse- og omsorgsdepartementet datert 07.04.11 til Norsk Fysioterapeutforening (ligger på nettstedet Behandlingshjelpemidler.no). Av brevet fremgår det at kompresjonsstrømper og evt. støttebandasjer er nødvendig for å få gjennomført lymfødembehandling og anses som behandlingshjelpemidler. Disse forutsettes dekket av de regionale helseforetakene.

Dette gjelder alle som har behov for denne type spesialisert lymfødembehandling, ikke bare brystkreftopererte.
Det kan derfor ikke lenger tilstås grunnstønad til dette formål da de ikke lenger har disse ekstrautgiftene.

Folketrygdloven er en rettighetslov som ligger i bunnen i forhold til andre lover med samme formål, men med mindre rettighetspreg. Dette gjelder likevel ikke dersom medlemmet får dekket sine ekstrautgifter som følge av pliktmessige tiltak fra det offentlige i medhold av lov eller forskrift. Ved vurderingen av ekstrautgiftenes størrelse er det derfor nødvendig å vurdere om medlemmets ekstrautgifter kan dekkes pliktmessig etter andre bestemmelser. Dersom medlemmet har rett til å få dekket ekstrautgiftene etter annen lov eller forskrift,, ligger disse bestemmelsene ” i bunnen”  i forhold til grunnstønad.

Nye krav kan avslås med den begrunnelse at medlemmet kan få dekket utgiftene fra helseforetakene, jf. brev fra Helse- og omsorgsdepartementet. Det er ikke et krav at de har fått dekning. Det er tilstrekkelig at det kan dekkes. Det er derfor ikke nødvendig å undersøke nærmere om medlemmet  faktisk har fått dekket utgiftene.

Når det gjelder pasienter med lymfødem, som har løpende grunnstønad til kompresjonsstrømper evt. støttebandasjer, har stønadsmottakere som faktisk får dekket sine utgifter på annen måte, plikt til å melde fra til NAV om endringen. Ved revurdering av grunnstønad gjelder som ellers § 6-7. Dersom stønadsmottakeren skal beholde grunnstønaden, må vedkommende dokumentere at han eller hun fortsatt dekker disse utgiftene selv, og at de nødvendige ekstrautgiftene fortsatt overstiger laveste sats. Dersom stønadsmottakeren ikke kan dokumentere dette, må det innhentes opplysninger fra det regionale helseforetaket om vedkommende har fått dekket sine utgifter til kompresjonsstrømper evt. støttebandasjer derfra, og i tilfelle fra hvilket tidspunkt, slik at opphørsvedtak får korrekt virkningstidspunkt.

§ 6-3 Første ledd bokstav f - Fordyret kosthold ved diett

Det har i senere år vært en stor fokusering på ulike næringsstoffer og matvarers betydning for helsen, og ulike dietter til behandling av diverse lidelser dukker stadig opp. Felles for de fleste diettene er at de er relativt kostbare, og det søkes derfor ofte om grunnstønad til dette formålet. I tillegg til dette kan en del kliniske sykdommer også medføre ekstrautgifter til fordyret kosthold, for eksempel Morbus Chron.

Hovedregel er at alle slike krav skal underlegges en individuell behandling. Det må sannsynliggjøres at den omsøkte diett er alminnelig anerkjent i medisinsk praksis og at den faktisk avhjelper den aktuelle lidelse. Det er tilstrekkelig med alminnelig sannsynlighetsovervekt..

Dette er i tråd med Trygderettens uttalelse i sak nr. 99/0581, hvor Trygderetten ble satt med 5 dommere. Trygderetten uttaler : ” Når det gjelder bevisbedømmelsen har Trygderetten i praksis også om grunnstønad for ekstrautgifter ved diett lagt til grunn at det er tilstrekkelig med så vidt overvekt av sannsynlighet.

Spørsmålet er hva som nærmere ligger i lovens krav om at det må gjelde ”nødvendige ekstrautgifter.”

Nærmere om diagnostisering:

[Endret 11/04]

I alle saker som gjelder et fordyret kosthold på grunn av diett, er det et absolutt krav at diagnosen er fastsatt av relevant spesialist.

I saker som gjelder matvareintoleranse/allergi er det et absolutt vilkår at diagnosen er fastsatt av spesialavdeling/poliklinikk eller av praktiserende spesialist med allergologisk kompetanse. Det betyr ikke at legeerklæringen nødvendigvis skal innhentes fra spesialist, men dersom erklæringen skrives av allmennpraktiserende lege må det komme frem hvor diagnosen er stillet. Hvem som har allergologisk kompetanse har sammenheng med bruk av spesialisttakstene, 176 og 177 g. Dette vil i hovedsak omfatte spesialister i barnesykdommer, venerologi, hudsykdommer, indremedisin, lungesykdommer eller øre-nese-hals sykdommer. En begrunnelse for å opprettholde dette kravet, som er en videreføring av tidligere retningslinjer når det gjelder ”fødemiddelallergi/intoleranse”, er at det anses som særdeles viktig å utrede pasienten bredest mulig, også for annen klinisk sykdom når det er mistanke om matvareallergi eller matvareintoleranse. Legen må selv kunne dokumentere nødvendig kompetanse, ved tvil.

Dersom kravet er begrunnet med matvareallergi eller matvareintoleranse kan det på bakgrunn av nøyaktig sykehistorie, undersøkelser og tilleggsprøver inkludert prikktest, RAST og forsøk med eliminering av mistenkt matvare fra kosten være sannsynliggjort at det dreier seg om matvareallergi/matvareintoleranse. Det skal understrekes at det fortsatt er et krav at diagnosen er fastsatt av slik spesialist som angitt over.

Dersom det etter dette ikke er sannsynliggjort at det foreligger en matvareallergi/intoleranse vil ytterligere diagnostikk ved dobbeltblinde matprovokasjoner, i noen tilfelle likevel kunne sannsynliggjøre matvareintoleranse/allergi.

Saker som gjelder matvareallergi- intoleranse skal forelegges rådgivende lege til uttalelse på grunn av de kompliserte medisinske uttalelsene. Rådgivende lege må ta stilling til om diagnostiseringen er foretatt på foreskrevne måte, og om det således foreligger en ”godkjent” diagnose.

En blodprøve (RAST, IgA eller IgE)med påvisning av allergenspesifikke antistoffer kan brukes til å styrke mistanken om matvareallergi, og positiv anti-transglutaminase styrker mistanke om cøliaki. Positiv prikktest eller s‑IgE betyr at et individ er sensibilisert med allergenet, dvs. har en immunologisk reaksjon.

Dersom det foreligger en matvareallergi vil provokasjon med den aktuelle matvaren vanligvis gi en umiddelbar eller rask reaksjon. Ved annen overfølsomhet (matvareintoleranse) vil reaksjonen som regel komme senere, men likevel være påvisbar.

Matvareallergi og matvareintoleranse:

Ca 1-2 % av befolkningen har reaksjoner på mat som ikke har sammenheng med pollenallergi. 5 % av alle barn mellom 0‑3 år har reaksjoner på mat.

Matvareallergi er en immunologisk reaksjon, dvs. at kroppens immunsystem er involvert i reaksjonen. Matvareallergi er primært er problem i barneårene, som de fleste vokser av seg. Noen har imidlertid matallergier som vedvarer opp i voksen alder. Matvareallergi kan føre til livstruende situasjoner; allergisk sjokk. Prinsipielt kan alle matvarer som inneholder proteiner føre til allergi, men egg, melk, fisk, nøtter, peanøtter, erter, kornprodukter, skalldyr og soya er ansvarlige for nesten alle alvorlige reaksjoner, selv i svært små doser. Kiwi og selleri kan også gi alvorlige reaksjoner, selv i små doser.

Matvareintoleranse/overfølsomhet er uavhengig av immunsystemet, og årsakene kan være mange og er ikke alltid lette å påvise. Reaksjonene er som oftest doseavhengige og sjelden livstruende. Symptomer på overfølsomhet kan være mage og tarm symptomer, i form av diare, kvalme og oppblåsthet, kløe, elveblest, eksem, hevelser i ansiktet, snue/øyeplager og i svært sjeldne tilfelle; astma. Ikke allergisk overfølsomhet mot mat (matvareintoleranse) kan forekomme i alle aldre. Prinsipielt kan det oppstå overfølsomhetsreaksjoner mot alle matvarer som inngår i kostholdet.

Laktoseintoleranse

[Tilføyd 11/11]  

I henhold til Statens råd for ernæring og helse, anses ikke melk som en nødvendig del av kostholdet. (Unntak fra dette må gjelde for spedbarn og småbarn.) Melkefri kosthold anses kun å medføre et næringsmessig behov for økt tilførsel av kalsium i form av kalsiumtabletter eller gjennom noe økt inntak av kalsiumholdig kost. Nødvendige ekstrautgifter som følge av laktoseintoleranse vil derfor være utgifter til produkter som går til erstatning for manglende kalsium som melkefritt kosthold medfører. Disse utgiftene anses å være lave.

  Det er lang praksis i tilsvarende saker på at krav om grunnstønad til diett uten melk og egg avslås, da slik diett ikke medfører ekstrautgifter av ens tørrelse som gir rett til grunnstønad. Denne praksis er også stadfestet av trygdretten i en rekke kjennelser jfr. Trygderettskjennelser, 06/02431, 07/02360, 08/00784.

For spedbarn og små barn er melk normalt en stor del av den daglige næringstilførsel. Det kan søkes om dekning av melkeerstatningsdrikker fra HELFO, etter forskrift til folketrygdloven § 5-14 – forskriftens § 6.

Nødvendige utgifter til diett

Ekstrautgifter ved fordyret kosthold på grunn av diett gir i likhet med andre utgifter kun rett til grunnstønad dersom de er nødvendige. Ved vurderingen av hvilke ekstrautgifter som er nødvendige legges det avgjørende vekt på om dietten er alminnelig anerkjent i medisinsk praksis. Dersom det er vanskelig å fastslå hvorvidt dietten er alminnelig anerkjent i medisinsk praksis, må det foretas en vurdering der det tas hensyn til alvorlighetsgraden av den aktuelle sykdommen, risikoen for komplikasjoner som svekker ernæringen, sammen med sannsynligheten for at dietten lindrer plagene. Vurderingen må baseres på uttalelse fra spesialavdeling/poliklinikk eller praktiserende spesialist med allergologisk kompetanse.

Det vises i denne sammenheng til Trygderettens kjennelse nr. 00/03422 hvor Trygderetten presiserer:

” Retten vil for ordens skyld presisere at for enkelte diagnoser, for eksempel MBD, autisme m.v., har man så vidt retten kjenner til, så langt ikke funnet grunnlag for å se bort fra manglende vitenskapelig anerkjennelse av at diett kan avhjelpe tilstanden.”

Det er et krav at alle elementer i dietten må anbefales og det må kunne dokumenteres at de er nødvendige. Dette gjelder kanskje særlig tilskudd av vitaminer og mineraler. Se også Trygderettens kjennelse nr.00/04067, hvor Trygderetten setter spørsmålstegn ved nødvendigheten av blant annet ”aloe vera, grønn te, og kamille”.

For enkelte diagnoser er det gitt retningslinjer for hvilken grunnstønadssats ekstrautgiftene til den aktuelle diett medfører:

Grunnstønad på grunn av cystisk fibrose, fenylketonuri (PKU/Føllings sykdom) og cøliaki.

Matutgifter for friske personer

[Endret 11/11]

Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet (tidligere Statens ernæringsråd) har innhentet opplysninger fra Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) og utarbeidet en tabell over matutgifter pr måned for friske personer. Tabellen er oppdatert pr februar 2011.

Kostnadsintervallene som tabellen opererer med er ikke absolutte. Medlemmer kan ha høyere eller lavere matutgifter pr mnd enn det som framkommer av tabellen. Tabellen er et hjelpemiddel som skal lette beregningen av ekstrautgifter til fordyret kosthold ved diett.

Tabellen nedenfor viser matutgifter pr mnd for friske personer ved ulike aldersintervall pr februar 2011.

Alder/ Personer	Voksne kr pr mnd	14 - 18 år kr pr mnd	13 - 10 år kr pr mnd	6 - 9 år kr pr mnd	2 - 5 år kr pr mnd	1 år           kr pr mnd	6-11 mnd kr pr mnd
Friske	2020- 2520	2050 — 2540	1820 — 2020	1630	1130	880	600

Cystisk fibrose (cf)

Sykdommen

Cystisk fibrose er en arvelig, medfødt og progredierende sykdom som ikke kan helbredes. Evnen til å danne lettflytende sekret er nedsatt i kjertlene, i luftveiene, i tarmkanalen (inkl. bukspyttkjertelen) og i svettekjertlene.

Sykdommen er bl.a. karakterisert av kronisk lungesykdom og feilaktig/utilstrekkelig opptak av føde i tarmkanalen (malabsorpsjon). Sykdommen innebærer blant annet at kroppens slimkjertler utskiller et unormalt seigt slim.

Ved Cystisk fibrose er de ernæringsmessige problemene først og fremst knyttet til energiunderskudd, men mangel på næringsstoffer kan også forekomme. Pasientene trenger betydelig mer energi enn friske personer. Målet med den energirike dietten er at pasienten skal ha en normal ernæringsstatus, normal vekst og utvikling.

Sykdommen forekommer i de fleste tilfeller både som mageaffeksjon og lungeaffeksjon. I enkelte tilfeller forekommer det affeksjon kun av lunger. I takt med progresjonen øker omfanget av slimdannelsen og alle med Cystisk fibrose vil normalt få affeksjon av både mage og lunger.

Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet har beregnet ekstrautgifter ved diett for personer med Cystisk fibrose og mageaffeksjon. Medlemmer som har Cystisk fibrose innvilges grunnstønad uten individuell prøving til dekning av ekstrautgifter ved diett etter følgende tabell:

Alder	19 år og over	15-18 år	14-11 år	7-10 år	4-6 år	1-3 år
Sats	4	4	3	3	3	3

Vi presiserer at ovennevnte tabell kun refererer til satser som skal dekke ekstrautgifter ved diett. Andre grunnstønadsbetingende ekstrautgifter kommer i tillegg.

Fenylketonuri (PKU-diett, tidligere Føllings sykdom)

Sykdommen

Ved Fenylketonuri må mesteparten av det naturlige proteinet i kosten erstattes av syntetiske proteiner uten fenylalanin. Den lille mengde fenylalanin som kosten må inneholde kommer i hovedsak fra grønnsaker og frukt. All mat må veies for å kontrollere mengdene fenylalanin. For å dekke energibehovet og få nok mat, må proteinfrie spesialprodukter brukes i tillegg, dette er for eksempel proteinfritt spesialmel til brød, pasta- og riserstatninger.

Fenylketonuri er en medfødt arvelig tilstand, ubehandlet fører dette til en alvorlig psykisk og fysisk utviklingshemning. Barn med PKU får i dag kostbehandling fra de er 10‑20 dager gamle og utvikler seg normalt. Behandlingen er livslang. Når kvinner med PKU blir gravide, må de ha ekstra streng kostbehandling for at ikke fosteret skal ta skade. Dette gjelder også for kvinner med lett forhøyet fenylalanin i blodet (mild PKU). Voksne med PKU som fikk avsluttet sin kostbehandling ved ca. 10 års alderen anbefales å gjenoppta denne for å unngå eventuelle senere skader. Personer med PKU født på 1960‑tallet eller før, har ofte ikke fått kostbehandling, når den gjenopptas eller startes ser man mental og fysisk fremgang og fremfor alt bedre trivsel.

Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet har beregnet ekstrautgifter ved diett for personer med Fenylketonuri. Medlemmer med Fenylketonuri innvilges uten individuell prøving grunnstønad til dekning av ekstrautgifter ved diett etter følgende tabell:

Alder	19 år og over	15-18 år	14-11 år	7-10 år	4-6 år	1-3 år
Sats	3	3	2	2	2	2

Vi presiserer at ovennevnte tabell kun refererer til satser som skal dekke ekstrautgifter ved diett. Andre grunnstønadsbetingende ekstrautgifter kommer i tillegg.

Cøliaki

[Endret 10/02, 3/04, 07/10, 11/11]

Sykdommen

[Endret 11/11]

Cøliaki er en tarmsykdom hos personer som er overfølsomme for gluten i hvete, rug, bygg og havre (på grunn av forurensing av hvete). Kostbehandling er den eneste form for behandling av sykdommen, og behandlingen varer livet ut. Hovedprinsippet for kosten er at den må være fri for visse proteiner som finnes i de nevnte matvarene. Det er helt avgjørende at dietten/spesialkosten følges nøye, dette stiller store krav til nøyaktighet hos den enkelte pasient eller hos foresatte.

Sykdommen diagnostiseres ved hjelp av sykehistorie, serologi (blodprøver) med påvisning av IgA antistoffer mot gliadin og gluten og anti-transglutaminase, eventuelt positiv endomyciumtest, og tynntarmsbiopsi med påvisning av karakteristiske forandringer i tarmslimhinnen er sentralt i diagnostikken av cøliaki.

Diagnose basert på serologi alene er kun aktuelt dersom det er tungtveiende medisinske grunner som tilsier at pasienten ikke kan gjennomføre gastroskopi for å få tatt tynntarmsbiopsi. Slike grunner må begrunnes med en medisinskfaglig vurdering og attesteres av relevant spesialist (indremedisiner) som har pasienten til utredning og oppfølging.

Betydelig bedring av diagnostisk presisjon i blodprøver på cøliaki og utmerket overensstemmelse med funn ved tynntarmsbiopsi medfører at biopsi i en del tilfeller blir unødvendig. ESPGHAN ( European Society of Paediatric Gastroenterologi, Hepatology and Nutrition) som har vært ansvarlig for internasjonale retningslinjer siden 1972 har nå kommet med nye diagnostiske kriterier for cøliaki hos barn som også tas i  bruk i fagmiljøene  i Norge.

I de nye retningslinjene fremgår det at forhøyede antistoffnivåer mot vevstransglutaminase ( > 10 x øvre normalgrense) eller tilsvarende test sammenholdt med disponerende vevstype ( HLA-DQ2 eller HLA-DQ8) gjør diagnosen cøliaki mulig uten tynntarmsbiopsi. Fortsatt vil man imidlertid ønske biopsi ved lavere antistoffnivåer og grenseverdier for antitransglutaminase. Dette innebærer at diagnosen cøliaki hos mange barn kan stilles ut i fra sykehistorie og serologi alene. I de tilfeller hvor dette er aktuelt må det framlegges sykehistorie, eksakte blodprøvesvar og en begrunnelse for hvorfor biopsi ikke er nødvendig. Diagnosen skal i disse tilfelle stilles av en spesialist i barnesykdommer. Saken bør forelegges rådgivende overlege.

Hos barn kan man i enkelte tilfeller ha en positiv serologi, kliniske symptomer på cøliaki og en normal tynntarmsbiopsi. Det vil da kunne være aktuelt å stille diagnosen cøliaki for så å revurdere diagnosen på nytt ved 6-7 års alder. I slike tilfeller kreves uttalelse fra spesialist i barnesykdommer, og saken bør i tillegg forelegges rådgivende overlege for vurdering. Grunnstønadssaken må da også revurderes ved 6-7 års alder.

Dermatitis herpetiformis er i likhet med cøliaki en sykdom som skal behandles med glutenfri kost hele livet.  

 Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet har beregnet ekstrautgifter ved diett for personer med Cøliaki. Medlemmer med Cøliaki innvilges uten individuell prøving grunnstønad til dekning av ekstrautgifter ved diett etter følgende tabell:

Alder	19 år og over	15-18 år	14-11 år	7-10 år	4-6 år	1-3 år
Sats	4	4	4	4	4	2

Vi presiserer at ovennevnte tabell kun refererer til satser som skal dekke ekstrautgifter ved diett. Andre grunnstønadsbetingende ekstrautgifter kommer i tillegg.

Informasjon om grunnstønad til tyrosinemi, hveteallergi og non-cøliaki glutenintoleranse

Tyrosinemi

Medlemmer som lider av tyrosinemi har et overskudd av en spesiell aminosyre i blodet. Dette medfører vekstforstyrrelser med symptomer fra lever, nyrer og nervesystem. Sykdommen behandles med ulike typer spesialpreparater og diett. Ved grunnstønadsvurderingen følges de samme retningslinjene som ved Fenylketonuri (PKU-diett), jf punkt 3 i denne meldingen.

Hveteallergi

[Endret 11/04]

Personer med hveteallergi reagerer også på de andre ”nordiske” kornsortene som rug, bygg og havre (hvis den er forurenset av hvete), slik at hveteallergi kan være en misvisende diagnose. Hveteallergi diagnostiseres ved hjelp av blodprøver eller prikktest og provokasjonsforsøk. Se ovenfor når det gjelder krav til diagnostisering. Lidelsen behandles med samme diett som ved cøliaki og tilsvarende sats som ved cøliaki tilstås uten nærmere dokumentasjon av ekstrautgiftene. Hveteallergi er ikkenødvendigvis en livsvarig lidelse, slik at disse sakene må revideres relativt ofte.

Non-cøliaki glutenintoleranse

[Endret 11/04]

Det skal bemerkes at det i det medisinske miljø brukes ulike betegnelser, som blant annet non-cøliaki glutenintoleranse. Dette er en sykdom hvor medlemmet har intoleranse for gluten, men ikke får den samme reaksjonen i tarmen som ved cøliaki .En får heller ikke den samme reaksjonen som ved hveteallergi, se beskrivelse av de ulike begrepene over. Det følger av hovedregelen hvilke krav som stilles til fastsettelse av disse diagnosene.

Dersom det er fastslått at det foreligger non-cøliaki eller glutenintoleranse vil behandlingen være den samme som ved cøliaki, en glutenfri diett. Det vil kunne tilstås grunnstønad etter satser som ved cøliaki uten nærmere dokumentasjon av ekstrautgiftene. Ved non-cøliaki eller glutenintoleranse skal sakene revideres med jevne intervaller, da dette ikke nødvendigvis er livsvarige lidelser.

Familiær hyperkolestrolomi (FH)

[Endret 04/10, 07/10]

Arbeids- og velferdsdirektoratet har på bakgrunn av ny  konklusjon fra medisinsk hold, vedrørende vurderingen av fordyret kosthold ved Familiær Hyperkolesterolemi,  funnet at diagnosen kan være stønadsberettiget. Kostholdskravene som følge av diagnosen vil kunne være å anse som en diett. I forhold til tidligere brev fra 2008 går altså direktoratet tilbake på at diagnosen i seg selv ikke kan være stønadsberettiget.

FH er en arvelig tilstand som forekommer hos 1 av 300 personer og som medfører økt risiko for hjerte- og karsykdommer. Den viser seg ved markert forhøyet nivå av LDL-kolesterol i blodet.

Tilstanden arves vanligvis fra en av foreldrene (50 % risiko for arvelig overføring). I sjeldne tilfeller arves genfeilen fra begge foreldrene (homozygot FH). Hos disse er kolesterolnivået særdeles høyt og risikoen for hjertesykdom enda høyere.

Formålet med behandlingen ved FH er å redusere risikoen for fremtidig sykdom. Behandlingen består i å følge kostholdsråd, redusere evt. andre risikofaktorer for hjerte-og karsykdom og bruk av kolesterolreduserende medikamenter.

Det gis nå en åpning for at disse personene kan få grunnstønad på grunn av fordyret kosthold, men hver sak må vurderes individuelt mht om deres diett er så vidt kostbar at vilkårene for grunnstønad er oppfylt. I denne vurderingen kommer det inn helt individuelle forhold. Ved fremsettelse av krav om grunnstønad til diett første gang må det foreligge erklæring fra relevant spesialist som bekrefter diagnosen, og opplyser om bruk og virkning av kolesterolreduserende medikamenter. Det må av erklæringen fremgå at de må følge en spesielt streng diett slik  at de må spise mer for å opprettholde energiinntaket. Det vil bare i disse tilfellene kunne være aktuelt å tilstå grunnstønad til diett ved denne diagnosen.

Spesielt i følgende tilfeller må en anta at det er nødvendig med mer omfattende kostholdsomlegginger:

-          Homozygot FH

-          FH-personer som ikke kan bruke kolesterolreduserende medikamenter, for eksempel pga bivirkninger

-          FH-personer som oppnår ingen eller liten reduksjon i kolesterolnivået i blod ved hjelp av medikamenter

-          FH-personer med særlig forhøyet sykdomsrisiko, ut fra familiær historie eller andre forhold

Diagnosen er livsvarig, men ved eventuelle betydelige medisinske fremskritt , spesielt hva gjelder medikamentell behandling, kan det åpnes for revurdering av saken.  

Epilepsi og ketogen diett 

[Tilføyd 11/11]

Arbeids- og velferdsdirektoratet har på bakgrunn av informasjon fra spesialister innenfor epilepsibehandling kommet til at personer med behandlingsresistent epilepsi kan ha rett til grunnstønad i forbindelse med fordyret kosthold. 

Enkelte epilepsipasienter responderer ikke på medikamentell behandling, men får tilfredsstillende anfallskontroll med ketogen diett, noe som vil være dyrere enn normalkostholdet.

Behandling av behandlingsresistent epilepsi med ketogen diett (dvs. en spesiell fettrik diett) anses som en anerkjent behandlingsform ved internasjonale epilepsisentre og også i det norske spesialistmiljø.  Behandlingen varer vanligvis i 2-3 år, men kan ha lengre varighet.

Behandlingen benyttes både hos barn og voksne, men man har hatt best utbygget tilbud for barn ved norske sykehus.

I en del tilfeller fører streng gjennomføring av denne dietten til betydelig reduksjon av epileptiske anfall og bidrar slik til at pasienten får en vesentlig bedre helse og livskvalitet. Utredning og behandling er krevende, og kontroll må utføres i spesialavdeling. Pasientene må kontrolleres regelmessig også etter at dietten er igangsatt. Dietten er tid- og ressurskrevende. Det skal være et bestemt forhold mellom fett og karbohydrat/protein (fett: karbohydrat/protein skal ha ratio 2-4:1), og de forskjellige bestanddelene må veies nøyaktig. Pasientene ikke kan benytte ferdige produkter, men må lage maten selv av rene råvarer, dyre oljer etc..

Det må foreligge dokumentasjon og beskrivelse fra spesialist om følgende:

-    medikamentell behandling har vært grundig utprøvd uten tilstrekkelig effekt eller at medikamentell behandling ikke kan benyttes pga bivirkninger

-    ketogen diett har gitt betydelig reduksjon av anfallsfrekvens

-   utredning og behandlingsutprøving er gjennomført i spesialsykehus/spesialavdeling

-   regelmessig kontroll/oppfølging skjer ved hjelp av personell med spesialkompetanse.

Det må også foreligge beskrivelse av dietten fra ernæringsfysiolog.

Ved søknad om grunnstønad må utgifter til mat dokumenteres. Utgifter til nødvendige kosttilskudd medregnes.

Hver sak vurderes individuelt med hensyn til om brukers diett er så vidt kostbar at vilkårene for grunnstønad er oppfylt. Bruker har ikke lenger krav på grunnstønad dersom diettbehandlingen avsluttes. Vedtaket tas opp til ny vurdering etter
2-3 år.

 

Dokumentasjon av ekstrautgiftene

For personer som faller inn under utmålingsreglene i retningslinjene for personer med cystisk fibrose, fenylketonuri, eller cøliaki er det ikke nødvendig med dokumentasjon av ekstrautgiftene.

I alle andre tilfeller gjelder den generelle hovedregel, om at dietten må være alminnelig anerkjent i medisinsk praksis og det må kunne sannsynliggjøres at den avhjelper den aktuelle lidelse. Den aktuelle diett må beskrives og kostnadene beregnes. Det skal igjen understrekes at det kun er nødvendige ekstrautgifter som utløser rett til grunnstønad. Det må i denne sammenheng også undersøkes om elementer i dietten dekkes etter §§ 5‑14 eller 5‑22. Dette kan for eksempel gjelde næringsdrikker eller andre næringsmidler slik dette fremkommer på Statens Næringsmiddelstilsyns liste over ” Næringsmidler til spesielle medisinske formål.”

Når man har fastslått utgiftene til medlemmets kosthold, må det gjøres fradrag for matutgifter som alle har.

Ekstrautgifter til forsøksvirksomhet gir generelt ikke rett til grunnstønad, selv om det angis bedring hos enkelte etter subjektiv vurdering og/eller dette støttes fra medisinsk hold.

Utgifter til legemiddel gir ikke rett til grunnstønad. Med legemiddel menes “bruksferdig tilberedning av stoff eller droge som bare kan utleveres fra apotek, og som brukes til å forebygge, lege eller lindre sykdom eller smerte”. Elementer i dietter som kommer inn under begrepet “legemiddel” kan derfor ikke gi grunnlag for grunnstønad. Slike utgifter må eventuelt søkes dekket pliktmessig etter § 5‑14 eller bidrag etter § 5‑22 .

§ 6-3 Første ledd bokstav g - Slitasje på klær og sengetøy

[Endret 10/02, 1/05, 10/07]

Det dreier seg om utgifter til ekstraordinær slitasje på klær eller sengetøy enten som følge av uvanlig ofte vasking eller at selve bruken medfører ekstra slitasje.

I forbindelse med innføring av ny folketrygdlov av 28. februar 1997 uttalte Sosial og helsedepartementet at intensjonen med § 6‑3 var stort sett å videreføre gjeldende bestemmelser og praksis, men at lovutkastet medførte en ubetydelig innskjerping. Innskjerpingen besto i at det ikke lenger kan tas hensyn til ekstrautgifter som ikke inngår i lovens oppregning. Når det gjelder klesslitasje og slitasje på sengetøy, ble dette tolket slik at det ikke lenger var adgang til å ta med ekstrautgifter til ødeleggelse av klær, sengetøy og sko eller ekstrautgifter strøm ved bruk av vaskemaskin eller til spesielle vaskemidler.

Trygderetten uttalte i kjennelse nr 99/02009 og 00/02212 at dette var en innskjerpelse som var i strid med forarbeidende til loven. Trygderetten la til grunn at det etter gammel lov var adgang til å ta hensyn til slike utgifter, og at det ikke var ment å innskjerpe dette.

Sosial- og helsedepartementet sluttet seg til Trygderettens synspunkt ved brev av 26. mars 2001.

Det skal etter dette presiseres at det kan foreligge grunnstønadsbetingende ekstrautgifter ved slitasje og ødeleggelse av klær og sko, samt til drift av vaskemaskin og tørketrommel, i form av strømutgifter og utgifter til vaskemidler. Det understrekes at utgifter som følge av ødeleggelse av annet enn klær og sengetøy, som for eksempel innbo som stoler, bord, fjernsyn, fjernkontroll, leker og annet ikke faller inn under begrepet ”klær og sengetøy.”

Arbeids- og velferdsdirektoratet legger til grunn at sengetøy omfatter dynetrekk, putetrekk og laken, og ikke dyner, puter og madrasser. Det vises i denne sammenheng til uttalelsen i Trygderettens kjennelse 2003/04021: ” Siden ikke enkeltstående anskaffelsesutgifter kan dekkes ved grunnstønad, ytes heller ikke stønad til dyner, puter, madrasser, overmadrasser (.....) Dette selv om det skulle være nødvendig med hyppigere gjenkjøp av disse tingene.”

Dokumentasjon av ekstrautgiftene

Som hovedregel bør slike ekstrautgifter dokumenteres ved hjelp av kvitteringer, sammen med en sannsynliggjøring i form av en spesifikasjon av utgiftene. En slik spesifikasjon bør være i form av en oversikt over behovet for gjenanskaffelser og vaskehyppighet. Det må tas hensyn til utgifter som også friske har. Se SIFO`s Standardbudsjett for forbruksutgifter.

§ 6-3 Annet ledd - Satsene

Grunnstønad ytes etter satser som fastsettes av Stortinget. Det er fastsatt seks satser - satsene 1 - 6. Stortinget fastsetter som hovedregel nye satser hvert år med virkning fra 1. januar.

§ 6-3 Tredje ledd - Beregning av satsen

Tredje ledd er i samsvar med endringen fra 1.1.96 i den tidligere grunn- og hjelpestønadsforskriften. Før endringen var minstegrensen for rett til grunnstønad 2/3 av sats 1. I særlige tilfeller kunne det dessuten gis grunnstønad selv om ekstrautgiftene var mindre. Etter endringen fra 1.1.96 og som er videreført i ny lov, har medlemmet ikke krav på grunnstønad dersom utgiftene utgjør et mindre beløp enn sats 1 og dispensasjonsadgangen er falt bort. Ved den samme forskriftsendringen fra 1.1.96 falt dessuten begrensningsregelen for de to høyeste satsene bort. Endringene medførte en vridning av ytelsen mot de med de høyeste utgiftene samtidig som den ble lettere å administrere.

Det innebærer at en legger sammen godkjente ekstrautgifter for hver av de formål som er nevnt under bokstav a ‑ g. Dersom utgiftene er høyere enn sats 1, har vedkommende rett til grunnstønad. Dersom utgiftene er høyere enn sats 2, har vedkommende rett til sats 2 osv. Ved sammenslåing av ekstrautgifter for flere formål, er det viktig å skille mellom utgifter som er fastsatt som følge av en “firkantregel” og andre dokumenterte utgifter, det vises til retningslinjer nedenfor under avsnittet Sammenslåingsregler”.

Unntak fra minstegrensen

I saker hvor flere familiemedlemmer har ekstrautgifter på grunn av sykdom som nevnt § 6‑3 første ledd under punktene a ‑ g kan familieenheten ses som en søkerenhet og tilstås grunnstønad dersom de godkjente ekstrautgiftene for familieenheten samlet overstiger satsen. Det er uheldig og ikke tilsiktet at bortfallet av dispensasjonsadgangen skulle ramme denne gruppen familier som samlet kan ha høye ekstrautgifter og begrunner unntaket ut fra tidligere praksis og Trygderettskjennelse:

Trygderetten har avsagt en kjennelse (ankenr. 0590/91) om grunnstønad der flere familiemedlemmer hadde ekstrautgifter som følge av allergier og hudsykdommer. I kjennelsen uttaler Trygderetten:

“I saker hvor flere familiemedlemmer har ekstrautgifter på grunn av sykdom, kan retten vurdere familiesituasjonen under ett. Retten har gjort det i denne saken og er etter en samlet vurdering kommet til at de tre familiemedlemmene må antas å ha så høye ekstrautgifter at de samlet fyller vilkårene for grunnstønad med sats 2.”

Selv om Trygderetten har vurdert saken etter grunn- og hjelpestønadsforskriften slik den lød før endringen, kan vi ikke se at dispensasjonsadgangen kan ha vært avgjørende i det den gjaldt kun for sats 1. I dette tilfellet har Trygderetten sett familien som en enhet og tilstått grunnstønad etter de samlede utgifter. Rikstrygdeverket er enig i Trygderettens vurdering, og er av den oppfatning at dagens regler også gir adgang til å se familieenheten som en søkerenhet i disse tilfeller. Spørsmålet har vært forelagt Sosial- og helsedepartementet som er enig i Rikstrygdeverkets fortolkning.”

Når det gjelder hjelpestønad, har vi hatt en slik regel selv om det ikke er noen dispensasjonsadgang.

Utgifter som dekkes pliktmessig etter bestemmelsene i denne loven eller andre lover
Forhold til annen lovgivning

[Endret 10/02]

Folketrygdloven er en rettighetslov som ligger i bunnen i forhold til andre lover med samme formål men med mindre rettighetspreg. Dette gjelder ikke dersom medlemmet får dekket sine ekstrautgifter som følge av pliktmessige tiltak fra det offentlige i medhold av lov eller forskrift. Ved vurderingen av ekstrautgiftenes størrelse er det derfor nødvendig å vurdere om medlemmets ekstrautgifter kan dekkes pliktmessig etter andre bestemmelser. Dersom medlemmet har rett til å få dekket ekstrautgiftene etter andre bestemmelser, anses disse bestemmelsene å ligge ”i bunnen” i forhold til grunnstønad.

Grunnstønad har til dels sammenfallende formål med andre lover. Etter den tidligere folketrygdloven førte dette til en del avgrensningsproblemer. Etter den nye folketrygdloven kan det bare gis grunnstønad til bestemte formål, og avgrensingsproblemene har derfor blitt mindre. Det følger dessuten av forarbeidene til den nye folketrygdloven at egenandeler etter andre lover med samme formål ikke gir rett til grunnstønad.

I det følgende vil vi gi en oversikt over andre lover som har sammenfallende formål med grunnstønadsordningen, og vise hovedtrekk ved avgrensningen. Oversikten er ikke ment å være uttømmende .

Forholdet til andre bestemmelser i folketrygdloven

[Endret 10/02]

Folketrygdlovens kapittel 5

Når det gjelder folketrygdloven, er det først og fremst utgifter som kan dekkes etter kapittel 5 som er aktuelt. Men i og med at verken egenandeler til helsetjenester eller legemidler nå kan gi rett til grunnstønad, blir forholdet mer ryddig enn etter tidligere lov. Det medfører imidlertid at det først må undersøkes om en utgift kan dekkes pliktmessig etter kapittel 5 før det kan være aktuelt å vurdere grunnstønad.

Etter tidligere praksis skulle grunnstønad benyttes før bidrag etter tidligere lovs § 2‑13 dersom det var hjemmel til å dekke utgiftene både etter § 2‑13 og § 8‑2. Dette gjaldt særlig for enkelte medisinutgifter, men kunne også være tilfelle for andre løpende utgifter i forbindelse med behandlingen av en lidelse. Det var en uheldig løsning med overlappende regelverk. Det var dessuten lite hensiktsmessig å benytte grunnstønad i disse tilfeller fordi grunnstønad i utgangspunktet er en varig ytelse som lett ville kunne bestå selv om situasjonen er endret og utgiftene falt bort. En uttømmende opplisting av de formål som kan gi rett til grunnstønad i fjerde ledd, innebærer at bidragsordningen vil overta en del utgifter som etter tidligere lov ble dekket av grunnstønad.

Folketrygdlovens kapittel 6

Utgifter som etter sin art kan gi rett til hjelpestønad etter lovens § § 6‑4 og 6‑5 kan ikke gi rett til grunnstønad.

Folketrygdlovens kapitler 10 og 11

I enkelte tilfeller har en trygdet ekstrautgifter som kan dekkes så vel med attføringsstønad etter § § 10‑7 og 11‑7 som grunnstønad. Når vilkårene for grunnstønad ellers er oppfylt, skal denne stønadsformen anvendes før attføringsstønad etter kapitlene 10 og 11.

Folketrygdloven §§ 9-10 til 9-12, pleiepenger

[Endret 10/02]

Formålet med pleiepenger etter folketrygdloven §§ 9‑10 til 9‑12 er å kompensere for bortfall av arbeidsinntekt for yrkesaktive i forbindelse med barns eller barnepassers sykdom, barns funksjonshemming eller pleie av nære pårørende i livets sluttfase. Pleiepenger har ikke sammenfallende formål med grunnstønad, og grunnstønad kan derfor ytes uavhengig av om det ytes pleiepenger til pårørende.

Forholdet til bestemmelser i andre lover

[Endret 10/02]

Forholdet til bestemmelser i andre lover er avhengig av i hvilken grad annen lovgivning kan sies å være pliktmessige ytelser eller ha et rettighetspreg.

HVPU-reformen - Avviklingsloven av 10. juni 1988

[Endret 10/02]

Kommunene har et særskilt ansvar for psykisk utviklingshemmede etter HVPU-reformen med virkning fra 1. januar 1991, jf. ovennevnte lov § 1. Psykisk utviklingshemmede skal så langt som mulig leve og behandles likt med andre mennesker. Psykisk utviklingshemmede har derfor krav på grunnstønad på lik linje med andre personer dersom vilkårene for stønaden er oppfylt. Kommentarene nedenfor angående forholdet mellom grunnstønad og andre lover gjelder derfor også for psykisk utviklingshemmede .

Kort historikk om avgrensningsproblematikken:

Ved midlertidig lov om avvikling av institusjoner og kontrakter om privat pleie under det fylkeskommunale helsevern for psykisk utviklingshemmede av 10. juni 1988 nr. 48 ble det bestemt at fra 1. januar 1991 skulle kommunene overta ansvaret for tiltak og tjenester for personer innskrevet i helsevernet for psykisk utviklingshemmede. Dette innbar oppløsning av mange institusjoner, og mange tidligere institusjonsbeboere flyttet til sine hjemkommuner i egne leiligheter. Intensjonen var å bedre og normalisere levekårene for personer med psykisk utviklingshemming og å legge forholdene til rett for at denne gruppen kan leve og bo selvstendig og å ha en aktiv og meningsfullt tilværelse sammen med andre. Egne boliger for personer med psykisk utviklingshemming er organisert på ulike måter. Departementet har uttalt at uansett løsning så er beboeren eier eller leier av sin bolig etter vanlige rettsregler som gjelder for borettslag, boligsameier, utleieboliger m.m. Boligen er beboerens private hjem. Dette gjelder også for personer som mottar heldøgns pleie- og omsorg i hjemmet etter sosialtjenesteloven og/eller kommunehelsetjenesteloven.

Rikstrygdeverket la tidligere til grunn at kommunen hadde et særlig ansvar for å sørge for transport til trivselstiltak for personer med psykisk utviklingshemming.

Ved brev av 18. juni 1998 og 23. september 1998 fra Sosial- og helsedepartementet, ble det slått fast at det ikke var hjemmel for å tillegge kommunen et slikt utvidet ansvar for denne gruppen, samt at grunnstønaden skal ligge i bunnen, med mindre medlemmet faktisk mottar et slikt tilbud. Departementet sa videre at det ikke var grunn til å skille mellom personer med psykisk utviklingshemming og andre funksjonshemmede

Opplæringsloven (lov av 17. juni 1998 nr. 61)

[Endret 10/02]

Elever som ikke har eller kan få tilfredstillende utbytte av det ordinære undervisnings­tilbudet, har rett til spesialundervisning , jf. lovens § 5‑1 første ledd. Det skal alltid foreligge en sakkyndig vurdering av elevens særlige behov før det fattes vedtak om spesialundervisning, jf. lovens § 5‑3. Slik spesialundervisning skal ytes pliktmessig av kommunen. Barn under opplæringspliktig alder kan også ha rett til spesialpedagogisk hjelp, jf. lovens § 5‑7. Slik hjelp kan være knyttet til barnehage, skole, sosiale- eller medisinske institusjoner el., eller være organisert som eget tiltak. Det følger av opplæringslovens kap. 7 at nødvendig transport i forbindelse med slik spesialpedagogisk skal dekkes av kommunen. Transport til slike tiltak gir derfor ikke rett til grunnstønad.

Lov om barneverntjenester av 17. juli 1992

[Endret 10/02, 12/10]

Etter barnevernlovens § 4‑8 annet og tredje ledd og § 4‑12 kan barneverntjenesten etter visse vilkår fatte vedtak om omsorgsovertagelse. Nedenstående retningslinjer gjelder kun for slike tilfelle. I henhold til § 4‑14 foreligger i slike tilfelle følgende plasseringsalternativer.

a.       i fosterhjem jf. § 4‑22

b.      i institusjon som er med i fylkeskommunens plan etter § 5‑1, jf. § 5‑2 eller

c.       i opplærings- eller behandlingsinstitusjon når dette er nødvendig når barnet er funksjonshemmet.

Retten til grunnstønad faller som hovedregel ikke bort på grunn av omsorgsovertagelse. Ekstrautgifter til særskilt kosthold og klesslitasje som barnet har på grunn av sykdom mv. er grunnstønadsbetingende utgift uansett hvilke av de ovennevnte plasseringsformene som er nyttet. Grunnstønad på grunn av ekstrautgifter til telefon og transport som barnet oppebærer før omsorgsovertagelsen, må prøves på nytt med henblikk på om det foreligger vesentlig endring, jf. folketrygdlovens § 6‑7 revurdering.

Se også rundskriv til § 22-3 b.

Kommunehelsetjenesteloven

[Endret 10/02]

Kommunen har plikt til å sørge for nødvendig helsehjelp for alle som bor og oppholder seg midlertidig i kommunen, jf. lovens § 1‑1. For å oppnå målene for helsetjenesten i kommunen skal helsetjenesten i kommunen utføre en del nærmere bestemte oppgaver, og i den forbindelse må kommunen ha visse deltjenester, jf. lovens §§ 1‑2 og 1‑3. Ytelser etter kommunehelsetjenesteloven er ”pliktmessige”, men den enkeltes rettigheter har klare begrensninger. Det er bare nødvendig helsehjelp som kan kreves, og den enkelte har ingen rett til en bestemt deltjeneste etter loven. Kommunen kan kreve vederlag når dette følger av lov eller forskrift. Det redegjøres for forskrift om vederlag for tjenester utenfor institusjon nedenfor. Det vil imidlertid som hovedregel ikke oppstå spesielle avgrensningsproblemer i forhold til grunnstønad. Faktiske ytelser som den enkelte oppebærer etter kommune­helse­tjeneste­loven, ligger uansett i bunnen i forhold til grunnstønad, selv om den enkelte må betale vederlag (egenandel) for tjenesten.

Sosialtjenesteloven

[Endret 10/02]

Kommunen er etter sosialtjenesteloven ansvarlig for å utføre oppgaver etter loven som ikke er lagt til fylkeskommunen eller til et statlig organ. Kommunen har plikt til å ha en sosialtjeneste med de deltjenester som er omhandlet i sosialtjenesteloven § 4‑2 bokstav a til e. Det er bare personer som fyller vilkårene etter loven § 4‑3 som har krav på slike tjenester. Den berettigede etter loven har bare en generell rett til nødvendig hjelp og ikke på en bestemt tjeneste. Videre kan det etter sosial­tjeneste­lovens kap. 5, ytes økonomisk stønad til person som ikke kan ”sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter”. Trygdeytelser regnes som en slik ”økonomisk rettighet”. I praksis er det kommunens økonomi og egne prioriteringer som er bestemmende for omfanget av den hjelp den enkelte får. Det kan være forskjeller kommunene i mellom når det gjelder omfanget av hjelp i tilnærmet samme situasjoner.

Sosial- og helsedepartementet uttalte i september 1993 at tilbud etter sosia­ltjeneste­loven skal anses som subsidiære i forhold til rettigheter etter folketrygdloven. Dette prinsippet medfører at krav om grunnstønad ikke kan avslås med den begrunnelse at vedkommende kan søke om hjelp etter sosialtjenesteloven. Det kan imidlertid tas hensyn til allerede tilståtte sosialtjenester dersom disse ytelsene helt eller delvis dekker det samme behovet som grunnstønad er ment å dekke.

I de tilfeller sosialtjenesteloven har gitt klare bestemmelser om rett til en bestemt ytelse/tjeneste med samme formål som grunnstønad, ligger denne ytelsen i bunnen i forhold til grunnstønad. Det gjelder sosialtjenestelovens § 4‑3 “De som ikke kan dra omsorg for seg selv, eller som er helt avhengig av praktisk eller personlig hjelp for å greie dagliglivets gjøremål, har krav på hjelp etter § 4‑2 bokstav a‑d.”

Utgifter til støttekontakt gir ikke rett til grunnstønad. Enkelte kommuner betaler ikke transportutgifter når foreldrene må transportere barnet til støttekontakten, mens de betaler reiseutgift for støttekontakten når denne henter barnet i hjemmet. Trygderetten har i en rekke saker slått fast at utgifter til støttekontakt er kommunens ansvar. Det vises bl.a. til en kjennelse i prinsippkjennelsesarkivet, distr.nr. 43/94.Transportutgifter for den trygdede til støttekontakt anses ikke som grunnstønadsbetingende utgift. Når kommunen skal dekke reiseutgiftene for støttekontakten til den trygdede må den også kunne dekke reiseutgiftene for den trygdede - når dette er mest hensiktsmessig.

Vederlag for tjenester etter sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven

[Endret 10/02]

Med hjemmel i sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven er det gitt forskrifter om vederlag for tjenester utenfor institusjon og for tjenester i institusjon. Kommunen kan kreve vederlag for opphold i sykehjem, institusjoner for rusmiddelmisbrukere og bolig med heldøgns omsorgtjenester. Som bolig med heldøgns omsorgstjeneste regnes aldershjem, bolig for barn og unge under 18 år som har behov for særlig omsorg og som bor utenfor foreldrehjemmet og privat forpleining (private institusjoner). Kommunen kan ikke kreve vederlag for hjemmesykepleie og for praktisk bistand og opplæring etter sosialtjenesteloven § 4‑2 bokstav a til personlig stell og egenomsorg .

Utgifter som skal dekkes av vederlaget til kommunen, ligger i bunnen i forhold til grunnstønad. Ekstrautgifter f.eks. til klesslitasje, særskilt kosthold, ekstra transportutgifter skal avgjøres etter en konkret vurdering. Når det gjelder øvrige ekstrautgifter på grunn av uførhet kommer denne gruppen ikke i noen særstilling.

Om forholdet til fylkeskommunale/kommunale transportordninger, se kommentarer i dette rundskrivet under § 6‑3 første ledd bokstav b.

Pasientrettighetsloven, helsepersonelloven og spesialisthelsetjenesteloven

[Endret 10/02]

Den 1. januar 2001 trådte pasientrettighetsloven (lov av 2. juli 1999 nr. 63), helsepersonelloven (lov av 2. juli 1999 nr. 64) og spesialisthelsetjenesteloven (lov av 2. juli 1999 nr. 61) i kraft. Det fremgår av disse lovene at pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp, nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten og til nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten.

Forholdet til folketrygdloven reguleres stort sett av folketrygdloven § 6‑8. Ekstrautgifter til diett mv. under opphold på helseinstitusjon antas å gå inn i kostholdet som dekkes av institusjonen. Ekstrautgifter til klesslitasje mv. kan være en grunnstønadsberettigende ekstrautgift. Rettigheter til foreldre som oppholder seg på sykehus på grunn av sykt barn reguleres i en egen forskrift gitt med hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven. Det kan ikke tilstås grunnstønad til dekning av ekstrautgifter som dekkes av institusjonen etter nevnte forskrift. Dersom det foreligger ekstrautgifter som ikke dekkes etter denne forskriften, kan grunnstønad tilstås dersom vilkårene er oppfylt.

Sammenslåingsregler

Dersom det foreligger flere utgiftstyper som kan gi rett til grunnstønad, skal utgiftene legges sammen før satsen fastsettes. De årlige ekstrautgiftene må samlet minst svare til den aktuelle stønadssatsen.

Hovedregel - Summering av konkret legitimerte ekstrautgifter

Har medlemmet flere utgiftstyper på grunn av sine lidelser, skal ekstrautgiftene som utgangspunkt summeres og en fastsetter deretter grunnstønadssatsen på grunnlag av de samlede ekstrautgiftene.

Ved enkelte typer utgifter/lidelser er det gitt nærmere retningslinjer for hvilken grunnstønadssats som skal benyttes. Summen av de fastsatte utgiftsbeløpene legges til grunn ved fastsettelsen av grunnstønadssatsen.

NB: Kan medlemmet sannsynliggjøre høyere faktiske utgifter enn satsen tilsier, legges disse utgiftene til grunn, jf. hovedregelen ovenfor.

Overgangsbestemmelser

Etter lovens § 26‑2 skal den - som når denne lov trer i kraft - mottar en løpende ytelse etter tidligere folketrygdlov, beholde denne ytelsen dersom den er større enn den ytelsen vedkommende har rett til etter den nye loven.

Det betyr at et medlem som tidligere er tilstått sats 1 enten fordi utgiftene var høyere enn 2/3 av sats én eller etter den tidligere dispensasjonsbestemmelsen i grunn- og hjelpestønadsforskriftens § 6 nr. 2 beholder grunnstønaden selv om vedkommende ikke lenger fyller vilkårene for rett til grunnstønad etter de nye reglene. Dersom vedkommende søker om forhøyet grunnstønad på grunn av utgifter til et annet formål som kan godkjennes etter ny lov eller økte utgifter til samme formål som tidligere og formålet omfattes av bokstav a ‑ g, må alle utgiftene ses på på nytt. Ved sammenslåing skal den “gamle” sats 1 regnes med med et beløp tilsvarende 2/3 av sats 1. Dersom utgiftene kan dokumenteres å være høyere, legges faktisk utgift til grunn. Tilsvarende gjelder dersom det dreier seg om høyere “gammel sats”.

Eksempel:

Et medlem er tidligere tilstått sats 1 til telefon for å bryte en isolert tilværelse etter dispensasjonsbestemmelsene. Etter ny folketrygds ikrafttreden blir vedkommende tilstått sats 1 til transport. Regnestykke blir da slik: 2/3 av sats 1 + sats 1= sats 2.

Eksempel:

Et medlem oppebærer sats 1 på grunn av medisinutgifter. Utgiftene utgjorde den gang grunnstønadsvedtaket ble fattet et beløp mellom sats 1 og sats 2. Utgiftene er nå økt og det søkes om bidrag. Utgifter som overstiger sats 1 må anses for samlet økning.

§ 6-3 Fjerde ledd - 70-årsgrensen

Det kan ytes grunnstønad til transport selv om kravet settes frem etter fylte 70 år. Forutsetningen er at medlemmet faktisk fylte vilkårene ved fylte 70 år.

Det er således ikke nok at vedkommende blir ufør før fylte 70 år. Også de øvrige vilkårene for rett til grunnstønad må ha vært oppfylt før dette tidspunkt. Det må følgelig ha oppstått et varig transportbehov som medførte ekstrautgifter av betydning før fylte 70 år.

Følgende eksempel belyser et aktuelt grenseproblem når det gjelder øvre aldersgrense:

Et medlem blir skadet i en ulykke før fylte 70 år. Han blir straks innlagt i sykehus. Han blir utskrevet etter fylte 70 år. Det er på det rene at vedkommende på grunn av skaden har et varig behov for transport som medfører ekstrautgifter av betydning. Selv om det ikke forelå noe aktuelt behov for transport før fylte 70 år er lovens ordlyd ikke til hinder for å tilstå grunnstønad i et slikt tilfelle. Det presumeres altså at vedkommende ville ha hatt behov for transport dersom han ikke var blitt innlagt i sykehus.

Tilstått grunnstønad fortsetter å løpe etter at medlemmet er fylt 70 år, så lenge vilkårene for rett til denne stønaden er oppfylt. Vedtak om opphør eller reduksjon av grunnstønaden kan - som ellers - bare treffes hvis vilkårene i lovens § 6‑8 er oppfylt.

Dersom transportbehov og -/utgifter øker etter fylte 70 år, kan de ikke legges til grunn for å opprettholde eller øke tidligere fastsatt grunnstønadssats.

Unntak:

To ektefeller eller andre som bor sammen har hver for seg før fylte 70 år oppebåret grunnstønad til transport, men satsen for hver av dem er satt lavere enn sats 3 på grunn av kombinert bilbruk. Selv om den ene parten dør etter at den gjenlevende har fylt 70 år, skal gjenlevende få oppregulert sin sats til den sats vedkommende ville ha hatt krav på før fylte 70 år dersom grunnstønaden ikke var blitt delt. Det dreier seg altså om tilfeller hvor det ikke har skjedd en endring i transportutgiftene eller transportbehovet, men at det ikke lenger finnes to parter å dele grunnstønaden på.