Rundskriv

§ 13-3 Yrkesskade

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Yrkesskadekontoret

Endret 27.07.2010 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Arbeid og aktivitet, Inntektssikring jf. overskriften:

Annet ledd - Begrepet arbeidsulykke

Annet ledd - Smitte

§ 13-3 Første ledd - Begrepet yrkesskadedekket

For at en personskade, en sykdom eller et dødsfall skal kunne godkjennes som forårsaket av en arbeidsulykke, må medlemmet være yrkesskadedekket når arbeidsulykken skjer. For å være yrkesskadedekket må vedkommende - i tillegg til å være medlem av folketrygden i henhold til bestemmelsene i kapittel 2 - være omfattet av den persongruppe som er omtalt i § § 13‑6 til 13‑13. Se nærmere under punkt 2 i rundskrivets generelle del og kommentarene til §§ 13‑6 til 13‑13 nedenfor.

Personskade, sykdom eller dødsfall

For at en skade skal kunne godkjennes som yrkesskade, må det foreligge en personskade eller sykdom (eventuelt dødsfall). Det er i loven ingen definisjon av uttrykkene personskade eller sykdom (med unntak av bestemmelsen om yrkessykdommer som likestilles med yrkesskade, jf. § 13‑4 ). I praksis forstås imidlertid med personskade eller sykdom en slik forstyrrelse av den fysiske eller psykiske helsetilstand at legehjelp er anses nødvendig.

Kravet til årsakssammenheng

Kravet om at personskaden eller sykdommen skal skyldes en arbeidsulykke innebærer at det må være årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og skaden/sykdommen. En slik årsakssammenheng må fremstå som mest sannsynlig eller mest nærliggende. Det er ikke tilstrekkelig at årsakssammenheng er mulig eller ikke kan utelukkes.

Uttrykket “mest sannsynlig” må forstås slik at det skal foreligge en sannsynlighetsovervekt for at kravet til årsakssammenheng kan anses for å være oppfylt. Det stilles imidlertid ikke noe krav til hvor stor denne sannsynlighetsovervekten skal være. Det kan tenkes tilfeller hvor vi ikke har nok holdepunkter for å kunne si at den yrkesbetingede årsaksfaktor er mer sannsynlig enn andre ikke yrkesbetingede faktorer. I slike tilfeller må vi ta et administrativt standpunkt og velge det alternativ som ut fra en samlet vurdering av sakens opplysninger fremtrer som mest nærliggende. En yrkesskade/sykdom kan derfor godkjennes på dette grunnlag, selv om noen eksakt sannsynlighetsvurdering ikke er mulig.

Når det er flere årsaker til skaden/sykdommen

[Endret 11/00, 10/04]

Arbeidsulykken må etter loven være årsak til skaden/sykdommen, men det kreves ikke at den er eneste årsak. Det er tilstrekkelig at arbeidsulykken er en medvirkende årsak til skaden/sykdommen. Med sykdom menes i denne sammenheng følgetilstand etter en arbeidsulykke og ikke yrkessykdommer, jf. § 13‑4. Det kan f.eks. være psykiske plager etter overfall, brann e.l., eller epilepsi som følge av fall. Spørsmålet om en ansvarsdeling mellom den yrkesbetingede årsaksfaktor og de øvrige årsaksfaktorer kan bli aktuelt i et slikt tilfelle. Så vidt mulig må det derfor vurderes hvor stor del av ansvaret de ulike faktorer antas å ha.

Hvis det f.eks. er to årsaksfaktorer hvorav den ene er yrkesbetinget, og de to antas å ha like stort ansvar for skaden/sykdommen, godkjennes bare halvdelen av den foreliggende invaliditet og/eller ervervsuførhet som yrkesbetinget. (Om kravene til årsakssammenheng når det foreligger en yrkessykdom se kommentarene til § 13‑4.) På den annen side godtas hele ervervsuførheten som yrkesbetinget dersom yrkesfaktoren har ansvaret for mer enn 70 % av den foreliggende ervervsuførhet. Se nærmere under kommentarene til 12‑18 andre ledd i rundskrivet som kommenterer bestemmelsene i kapittel 12.

At det foreligger sykdom eller lyte før ulykken forhindrer ikke at det kan være årsakssammenheng mellom ulykken og den forverrede situasjon. De følger som den tidligere sykdom/lyte ville ha medført etter sitt naturlige forløp, uavhengig av arbeidsulykken - kan ikke godkjennes. Det kan også være aktuelt bare å godkjenne en forbigående forverrelse.

Kjennelse av 28. november 2003. Ankesak nr. 03/00451 . ftrl. § 13-3. Vurdering av årsaksammenheng mellom arbeidsulykke — trafikkulykke — og nakkeplager mv.

Vedkommende hadde rygget på en lav murkant med bil. Fylkestrygdekontoret fant at uhellet hadde skjedd i arbeid mv. og var å anse som en arbeidsulykke. Årsaksammenheng mellom ulykken og hennes nakkeplager, hodepine o.a. var samtidig ikke ansett å foreligge. Nevrologer pg nevropsykolog mente at det var en slik sammenheng, først og fremst ut fra at de ikke fant noen annen forklaring på disse plagene. Rettens flertall, to juridisk kyndige medlemmer, fant det tilstrekkelig sannsynlig at den ankende parts plager delvis måtte tilskrives uhellet. Mindretallet, den medisinsk kyndige dommer, fant det — ut fra den som var opplyst om uhellets karakter og om de medisinske plagene ikke tilstrekkelig sannsynlighet for at det var en slik årsakssammenheng. Det påankede vedtak ble omgjort slik at 40% av plagene ble godkjent som yrkesbetinget.

Følgeskader

[Tilføyd 9/04]

Vi gjør oppmerksom på at følgeskader til en godkjent yrkesskade (såkalt avledet eller sekundær skadefølge) også kan godkjennes som yrkesskade. Eksempelvis hvis medlemmet som følge av en bruddskade utvikler arthrose. Arthrosen kan da godkjennes som yrkesskade forutsatt at den mest sannsynlig har årsakssammenheng med bruddskaden.

Spesielt om årsakssammenheng ved ryggskader

[Endret 1/07]

Vurdering av ryggskader som følge av arbeidsulykker adskiller seg i utgangspunktet ikke fra vurderingen ved andre skadefølger.

Ved mer “dramatiske” arbeidsulykker/ryggtraumer vil godkjennelsesspørsmålet vanligvis ikke volde tvil og NAV forvaltning kan godkjenne rygglidelsen uten å forelegge saken for rådgivende lege. Godkjennelse uten rådgivende leges mellomkomst kaller vi i det følgende “administrativ” godkjenning.

Ved mer “trivielle” arbeidsulykker/ryggtraumer vil imidlertid godkjennelsesspørsmålet ved påberopte ryggplager ofte være mer problematisk å behandle.

Med “trivielle” ryggtraumer forstås hendelser i arbeidssituasjonen som ikke har ført til objektivt registrerbare funn.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har funnet det nødvendig å fastsette visse normer for de forutsetninger som må være til stede for at en “administrativ” godkjennelse av ryggplager etter trivielle ryggtraumer kan foretas. se punktet nedenfor. Se også i saksbehandlingsrundskrivet som følger som vedlegg til kommentarrundskrivet til kapittel 21.

Trivielle ryggtraumer - Forutsetninger for "administrativ" godkjennelse

Forutsetningen for at slike ryggplager skal kunne godkjennes administrativt som yrkesskade uten rådgivende leges mellomkomst, er:

a.       Ryggplagene oppstod umiddelbart i forbindelse med en godkjent arbeidsulykke. (Dette er spesielt viktig ved skader som er for sent meldt, se kommentarene til § 13‑14 fjerde ledd.)

b.      Ryggplagene er av et slikt omfang at lege oppsøkes/trygdede sykmeldes i løpet av tre dager etter ulykken (jf. tidsrammen for egenmelding).

c.       Skademekanismen, dvs. måten traumet ble påført, må kunne forklare de aktuelle ryggplagene.

Dersom de nevnte forutsetninger er til stede, godkjennes den umiddelbare sykmeldingen (eventuelt bare utgifter til medisinsk behandling) i utgangspunktet fullt ut som yrkesskadebetinget, uansett hvilke ryggplager trygdede har hatt tidligere.

Hvis foranstående forutsetninger ikke er oppfylt, skal rygglidelsen ikke godkjennes administrativt som yrkesskade. Slike saker skal da alltid vurderes av rådgivende lege, med spørsmål om det foreligger medisinske forhold som tilsier at årsakssammenheng allikevel bør anses å foreligge. Vedvarer ryggplagene, oppstår spørsmålet om i hvilken grad og fra hvilket tidspunkt det bør tas hensyn til medlemmets tidligere “rygghistorie” ved den videre behandling av saken, se punktet nedenfor.

Betydningen av degenerative eller medfødte rygglidelser ved trivielle traumer

De vanligste diagnosene ved rygglidelser etter trivielle traumer er:

Dorsalgia, Lumbago, ischialgia, lumbago/ischias osv.

I denne sammenheng har det ingen avgjørende betydning for godkjennelsesspørsmålet om det hos medlemmet er påvist degenerative (alders-/slitasje-)forandringer i hvirvelsøylen, såfremt det ikke samtidig har foreligget klare ryggplager også før ulykken.

Vanlige diagnoser ved degenerative forandringer er spondylose, osteochondrose, spondylarthrose, osteoporose, m.m.

Slike degenerative forandringer kan i stor utstrekning påvises også hos personer uten ryggplager, og det er tvilsomt om det foreligger noen statistisk overvekt av ryggplager hos personer med degenerative forandringer i forhold til personer uten slike.

Det samme vil gjelde for visse medfødte tilstander som overgangshvirvel, blokkhvirvel og andre, og for visse lidelser som vanligvis utvikles i vekstperioden som f.eks. Scheuermannforandringer, lette scolioser, moderate spondylolistheser m.m.

Det er hensiktsmessig ved vurderingen av godkjennelsesspørsmålet å dele medlemmene inn i to grupper ut fra om vedkommende har hatt tidligere ryggplager eller ikke, se punktene nedenfor.

Medlemmer uten tidligere ryggplager

[Endret 1/07]

Et medlem som ikke har hatt dokumenterte ryggplager av betydning de siste to år før arbeidsulykken.

Dette er den minst problematiske gruppen, hvor ryggplagene “administrativt” kan godkjennes som yrkesskade under den umiddelbare sykmeldingen og/eller for den tid nødvendig fysikalsk behandling blir gitt. Det er viktig at det av NAV forvaltnings vedtak fremgår at det er foretatt en tidsbegrenset godkjennelse.

I de aller fleste tilfellene med ryggplager etter slike trivielle ryggtraumer vil medlemmet kunne bli friskmeldt etter relativt kort tid, og skaden vil vanligvis ikke etterlate varig mén.

Ved senere tilbakefall etter friskmelding skal det ikke skje noen automatisk godkjennelse av den nye lidelsen, med mindre denne er forårsaket av en ny arbeidsulykke, og vilkårene for “administrativ” godkjennelse for øvrig er oppfylt, se foran. Saken skal da forelegges rådgivende lege, og bare når det er sterke medisinske holdepunkter for at det er mest sannsynlig eller mest nærliggende at tilbakefallet er en følge av den tidligere ulykkeshendelsen, vil ryggplagene kunne godkjennes som en følge av den tidligere yrkesskaden.

Sannsynligheten for en slik årsakssammenheng vil bli svakere, dess lengre tid det går fra friskmelding til tilbakefall.

Medlemmer med tidligere ryggplager

Et medlem som har hatt dokumenterte ryggplager i tiden før arbeidsulykken.

Denne gruppen omfatter bare dem som har vært langvarig sykmeldt - eventuelt har oppsøkt lege for betydelige ryggplager i løpet av de siste to år før ulykkeshendelsen.

En kortvarig episode med ryggplager i noen få dager, vil ikke være tilstrekkelig for at vedkommende skal falle inn under denne gruppen. Slike kortvarige episoder må vi se som normale i en ellers ryggfrisk gjennomsnittsbefolkning.

Tilfeller med slike dokumenterte betydelige tidligere ryggplager som nevnt ovenfor, vil også kunne godkjennes administrativt som yrkesskade, når forutsetningene nevnt foran er oppfylt.

I utgangspunktet gjelder da godkjennelsen for den umiddelbare sykmeldingsperioden, og/eller for den tid nødvendig fysikalsk behandling blir gitt.

Det kan imidlertid være riktig med unntak fra denne regel, når det aktuelle traumet bare antas å være en utløsende faktor for ryggplager som skyldes andre forhold. Dette må vurderes konkret i samråd med rådgivende lege i hvert enkelt tilfelle på bakgrunn av den angitte skademekanisme.

Den bakenforliggende årsak til langvarige ryggplager vil i slike tilfeller oftest være en på forhånd svekket ryggfunksjon, som da har vært årsak til de tidligere dokumenterte ryggplager.

Hvilket tidsrom eller hvor lang tid sykmeldingen skal tilskrives arbeidsulykken, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Denne vurderingen må gjøres av rådgivende lege, eventuelt etter vurdering hos spesialist (ortoped, nevrolog eller fysikalsk medisiner).

Ved senere tilbakefall vises til det som er anført ovenfor.

Spesielt om årsakssammenheng ved nakkeslengskader, de såkalte "whiplashskader"

Innledning

Traumer mot nakken kan føre til mange forskjellige typer skade. Avhengig av traumets art og intensitet kan det oppstå skade av bløtdeler, virvler, mellomhvirvelskiver, blodkar, samt skade på det sentrale og perifere nervesystem. Redegjørelsen nedenfor er i det alt vesentligste hentet fra en artikkel i Tidsskrift for Den norske lægeforening nr. 24-90, skrevet av prof. dr. med. Rolf Nyberg Hansen ved nevrologisk avd., Rikshospitalet.

Nakkeslengskader er også spesielt omtalt i saksbehandlingsrundskrivet som følger som vedlegg til kommentarrundskrivet til kapittel 21.

Hva er "whiplash"?

I massemediene har det vært fokusert en del på såkalte “whiplash-skader”, på norsk gjerne kalt piskesnert- eller nakkeslengskader. Det gis undertiden inntrykk av at dette er et syndrom med et spesifikt og ensartet sykdomsbilde som ses ved ethvert traume mot nakken og hodet. “Whiplash” er imidlertid ingen diagnose, men en skademekanisme hvor hurtige akselerasjons- og deselerasjonskrefter virker på nakken. Vanligvis dreier det seg om en bløtdelskade, eventuelt med ligamentskade, dvs. en nakkedistorsjon (nakkevrikking).

Når kan "whiplash"-skader oppstå?

De fleste nakkedistorsjoner skjer ved trafikkulykker og skyldes påkjørsel av bil bakfra som forårsaker hurtige akselerasjons- og deselerasjonskrefter, dvs. gir en piskesnerteffekt. Nakken hyperekstenderes først (strekkes ut over det normale), og flekteres (bøyes) deretter. Graden av skade avhenger spesielt av størrelsen på den relative bevegelse av hodet og nakken i forhold til kroppen for øvrig, og av bevegelsens hastighet.

En mindre hyppig årsak til nakkedistorsjon er front-til-front-kollisjon, eventuelt kollisjon fra siden.

Den akutte fasen

Ved nakkedistorsjoner inntrer akutte symptomer med nakkesmerter, men dette kan også komme etter en viss latenstid, dog sjelden mer enn 1-2 døgn etter ulykken. Det er viktig å fastslå omfanget av skaden i den akutte fase, spesielt eventuelle nevrologiske utfall.

Senere kroniske plager

Hos en del personer med akutte nakkedistorsjoner vedvarer smertene og går over i en langvarig eller kronisk fase. Tilleggsplager i form av bl.a. hodepine, konsentrasjons- og hukommelsesproblemer, svimmelhet o.l. kan være symptomer på hjerneorganisk skade, men kan også være en psykisk reaksjon på ulykken og dens følger. Hos slike personer er det viktig å undersøke hvorvidt det foreligger tegn til posttraumatisk encephalopati (hjerneskade).

Hjerneorganisk skade?

I dyreeksperimentelle forsøk er det vist at kraftige nakketraumer med “whiplash-mekanisme” kan forårsake hjerneorganisk skade med bl.a. overflatiske kontusjoner (knusningsskade) i storhjernen. Slike undersøkelser kan ikke uten videre overføres til mennesket. En kan imidlertid ikke utelukke at enkelte som er utsatt for nakke- og hodetraumer med kraftige akselerasjons- og deselerasjonskrefter, kan få slik skade. Som regel vil det bli en lett til moderat encephalopati. Det er viktig å påvise denne, ikke bare for behandlingen av vedkommende, men også for utmåling av invaliditet og erstatning som følge av skaden. Dette er en viktig nevrologisk oppgave. Hos langt de fleste er skaden begrenset til bløtdelene.

Senere plager etter friskmelding

Noen trygdede med akutte nakkedistorsjoner blir først bra, men får senere på ny nakkesmerter etter måneder og år. Det kan hos disse være vanskelig å fastslå årsakssammenheng mellom den opprinnelige skade og slike senplager. Jo lengre tid det går før nakkesmertene igjen melder seg etter opprinnelig bedring, desto vanskeligere blir det på faglig grunnlag å sannsynliggjøre en slik sammenheng. Degenerative aldersforandringer og holdningsforandringer i cervicalcolumna (nakken) kan vanskeliggjøre vurderingen. Til en viss grad kan en støtte seg til sammenlikning med eventuell røntgenundersøkelse foretatt umiddelbart etter ulykken.

Senere plager uten umiddelbare symptomer

Enkelte med nakketraumer uten nevneverdige akutte plager eller brosymptomer med overgang i kronisk fase, kan etter måneder og år klage over nakke-, hode- og armsmerter, hukommelses- og konsentrasjonssvikt, svimmelhet o.l. Det er på faglig grunnlag vanskelig å sannsynliggjøre en årsakssammenheng mellom det opprinnelige nakketraume og slike senplager.

§ 13-3 Annet ledd - Begrepet arbeidsulykke

[Endret 07/10]

Som arbeidsulykke regnes en plutselig eller uventet ytre påkjenning eller belastning som medlemmet har vært utsatt for i forbindelse med arbeidet. Dette følger av andre ledd første punktum. I slike tilfeller sier vi at det foreligger en markert ulykkeshendelse. Som arbeidsulykke regnes også en konkret tidsbegrenset ytre påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommendes arbeid. Dette følger av andre ledd andre punktum. Kriteriene i andre punktum utgjør det som gjerne kalles det avdempede ulykkesbegrepet.

Det nærmere innholdet i arbeidsulykkebegrepet er avklart gjennom en rekke avgjørelse fra Høyesterett de siste årene. Disse avgjørelsene er på grunn av sin generelle betydning for rettsanvendelsen vanskelig å rubrisere i fremstillingen nedenfor. Avgjørelsene fremstilles derfor samlet under overskriften "Rettspraksis" til slutt i dette kapittelet.

Det markerte ulykkesmoment

Hvis en arbeidstaker kommer til skade ved en eksplosjon, slag eller fallende gjenstand, er ulykkesmomentet klart til stede. Videre anses ulykke for å foreligge når en arbeidstaker får akutt skade av verktøy eller maskiner (f.eks. fingeramputasjon eller slag mot brystkasse e.l.). Ulykkesmomentet anses også for å være til stede hvis skadede glir på is, glatt gulv o.l., snubler eller faller/kommer i en forkjært stilling fordi taket glipper. Det markerte ulykkesmoment behøver imidlertid ikke alltid å være til stede for at en skade skal kunne godkjennes som en yrkesskade. Se nærmere om dette nedenfor under strekpunktet “Påkjenninger eller belastninger som er usedvanlige i forhold til det som er normalt i vedkommendes arbeid”. Vær oppmerksom på at det ikke stilles noe krav om ulykkesmoment for at vernepliktige militærpersoner o.a. skal få godkjent en sykdom/skade som yrkesskade, se kommentarene til § 13‑8 nedenfor.

Eksempler på spesielle typer hendelsesforløp:

Lynnedslag, insektstikk, hundebitt o.l.

Selv om slike hendelser ikke er vanlige bedriftsulykker, vil de kunne anses som arbeidsulykker i lovens forstand dersom de inntreffer i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden.

Sveiseblink

[Endret 3/10]

Sveiseblink anses som arbeidsulykke dersom dette blir påført i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden. Alminnelige tilfeller av sveiseblink vil som regel ikke gjøre legehjelp eller medisiner nødvendig og heller ikke medføre sykmelding utover tre dager. Av praktiske grunner behøver derfor ikke arbeidsgiver sende skademelding til NAV-kontoret i slike tilfeller.

Ran, overfall, katastrofer o.l. - psykiske skadefølger

Fysiske skader som en trygdet blir påført som følge av ran, overfall, katastrofer mv. på sitt arbeidssted vil bli godkjent som yrkesskade. Det er imidlertid ingen betingelse at vedkommende selv blir påført fysisk skade. En person, f.eks. en bank/postfunksjonær, som på sin arbeidsplass er vitne til at en kollega blir truet av en ransmann med våpen eller annet farlig redskap til å utlevere penger, og senere får psykiske problemer, vil kunne få lidelsen godkjent som yrkesskade dersom kravene til årsakssammenheng er oppfylt.

Smitte

[Tilføyd 07/10]

Høyesterett har i dom av 20.11. 2009 lagt til grunn at smitte påført ved for eksempel inntak av infisert mat ikke omfattes av ulykkesmomentet i § 13-3 annet ledd første punktum. Det henvises til at § 13-4 med tilhørende forskrift har regler om smitte, og at sakene må vurderes etter disse bestemmelsene. Videre fremgår det av dommen: "Jeg understreker at smittetilfeller unntaksvis vil kunne omfattes av reglene om arbeidsulykke dersom påføringen av smitte skyldes en ulykkesartet hendelse, for eksempel et sprøytestikk."

Påkjenninger eller belastninger som er usedvanlige i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid

Det antas å foreligge en arbeidsulykke dersom den trygdede kommer til skade på grunn av en konkret ytre tidsbegrenset påkjenning eller belastning som er usedvanlig og som ligger utenfor rammen av hva vedkommende kan eller bør kunne regne med i en normal arbeidsprestasjon i sitt yrke. Ulykkesmomentet ligger da i den usedvanlige påkjenningen - dvs. en påkjenning som den trygdede ikke er forberedt på eller ikke kan unngå. Vi vil nedenfor - med eksempler og henvisninger til Trygderettskjennelser - prøve å gjøre nærmere rede for hva slags hendelsesforløp som vi godtar som ekstraordinær påkjenning eller belastning og hva som menes med spesielt vanskelige/risikofylte arbeidsforhold.

Posttraumatiske stresslidelser (PTSD)

[Tilføyd 5/03, endret 1/07]

Posttraumatiske stresslidelser (PTSD) må ikke forveksles med akutte stressreaksjoner eller tilpasningsforstyrrelser. Diagnosen PTSD skal stilles av spesialist i psykiatri eller klinisk psykolog ved nøyaktig bruk av diagnosekriteriene i ICD-10. Hendelsen som har utløst PTSD må være usedvanlig skremmende eller katastrofal (traumekriteriet) ved siden av kriterier på intrusjon (påtrengende gjenopplevelse) unnvikelse og aktivering. Om fastsettelse av medisinsk invaliditet ved diagnostisert PTSD, se pkt. 1.10.1 i invaliditetstabellen inntatt som del II i forskrift om menerstatning, fastsatt av Sosial- og helsedepartementet med hjemmel i § 13‑17 andre ledd og Arbeids- og velferdsdirektoratets veiledning til denne (Vedlegg 1 og 2 til rundskrivet om menerstatning).

Vi vil under strekpunktene nedenfor gi noen eksempler fra kjennelser fra Trygderetten og en lagmannsrettssak.

Alvorlige trusler/trakasseringer

[Tilføyd 5/03]

Trygderetten har i kjennelse av 6. juli 2001 i ankesak nr. 01/00224 godkjent posttraumatisk stresslidelse som yrkesskade. Retten var satt med fem dommere. Saksforholdet var følgende:

En 31 år gammel anleggsarbeider bidro til å avdekke omfattende tyverier blant de ansatte ved bedriften der han arbeidet. Etter oppfordring fra bedriften vitnet han om dette i en etterfølgende rettssak som førte til oppsigelse av tre arbeidstakere. Han ble etter dette — i perioden vinteren 1992 til høsten 1995 — utsatt for trusler, mobbing og trakassering både i arbeidstiden og på fritiden. Det ble truet med bruk av alvorlig vold og ”avretting”. Påkjenningene var så store at han utviklet en posttraumatisk stresslidelse som førte til at han ble uføretrygdet med en uføregrad på 100% fra april 1996.

Trygderetten la i sin kjennelse vekt på to episoder med trusler som fant sted vinteren 1992 med få dagers mellomrom. Overgrepene skjedde i arbeidstiden og var av begrenset varighet. De skjedde uventet og fra personer som han viste var i stand til å sette makt bak truslene. Han ble derved etter Trygderettens mening, utsatt for en påkjenning som klart var usedvanlig i forhold til en normal arbeidssituasjon, jf. folketrygdlovens § 13‑3 andre ledd, siste setning. Etter denne bestemmelsen regnes som arbeidsulykke også en konkret tidsbegrenset hending som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommendes arbeid.

Trygderetten uttalte også bl. a. følgende:

”Retten skal tilføye at det må skje en avgrensning mot ”lidelser som har utviklet seg som følge av psykiske påkjenninger eller belastninger over tid” jf. folketrygdlovens § 13‑3 tredje ledd. I det foreliggende tilfelle har de episodene retten har fremhevet vært av en slik alvorlighetsgrad og har inntruffet i slik tidsmessig nær sammenheng at lidelsen etter rettens syn ikke har utviklet seg over tid i lovens forstand”. Se våre kommentarer til § 13‑3 tredje ledd.

Seksuelle trakasseringer/overgrep

[Tilføyd 5/03]

Trygderetten har i en kjennelse av 12. april 2002 opphevet et vedtak fra et fylkestrygdekontor om ikke å godkjenne en posttraumatisk stresslidelse som en hjelpepleier pådro seg etter seksuelle overgrep fra sin avdelingsleder. Hendelsesforløpet som ble lagt til grunn av Trygderetten var at hjelpepleieren og to kvinnelige kollegaer ble utsatt for seksuelle tilnærminger og befølinger m.v. fra sin arbeidsleder. I den ankende parts tilfelle gikk det ikke lenger enn gjentatte befølinger av overkroppen. Selv om det ikke var fremlagt noen dokumentasjon for det har Trygderetten også lagt til grunn at overgriperen senere ble domfelt for forholdet og at kommunen ble idømt erstatningsansvar for sin håndtering av saken.

Trygderetten kom i sin kjennelse med bl.a. følgende bemerkninger:

”Psykiske belastninger kan oppstå på mange vis i et arbeidsforhold, for eksempel ved stort arbeidspress, tyngende ansvar, omorganisering eller konflikter. Slike belastninger faller i seg selv utenfor folketrygdens ulykkesbegrep. Det er i Trygderettens praksis også lagt til grunn at mobbing og trakassering i utgangspunktet faller utenfor. Retten vil imidlertid vise til kjennelse av 6. juli 2002 i ankesak nr. 01/00224 hvor psykiske påkjenninger etter svært alvorlige trusler ble godkjent som yrkesskade. Retten sa i denne kjennelsen at vedkommende hadde vært utsatt for traumatiske opplevelser som ga psykiske symptomer med en alvorlighetsgrad på linje med senfølger etter ran. Det ble konkludert med at det ved avgrensningen mot ”psykiske påkjenninger eller belastninger over tid” som nevnt i folketrygdlovens § 13‑3 tredje ledd, må legges vekt på hendelsenes alvorlighetsgrad”. Kjennelsen Trygderetten her viser til har Rikstrygdeverket kommentert under strekpunktet ovenfor. Trygderetten påpekte, slik den også gjorde i nevnte kjennelse, at det at skaden er påført ved flere etterfølgende, likeartede hendelser ikke er til hinder for godkjennelse som yrkesskade. Trygderetten uttalte videre at:

”Retten vil også bemerke at et angrep eller overgrep kan omfattes av folketrygdens ulykkesbegrep uten at det dreier seg om voldsbruk av en slik art at man faktisk kommer fysisk til skade. Til sammenlikning vil et ransvitne vanligvis ikke komme fysisk til skade. Det er likevel ikke tvil om hendelsens dramatiske karakter. Retten vil også peke på at det seksuelle aspektet gjør overgrepet svært integritetskrenkende og skremmende for den som rammes”.

Etter Trygderettens mening var imidlertid de faktiske forhold i saken for dårlig belyst og de aktuelle hendelser for svakt dokumentert til at retten kunne ta endelig stilling til om hendelsene omfattes av folketrygdlovens ulykkesbegrep. Retten anbefalte at rettsdokumentene fra straffesaken og fra erstatningssaken mot kommunen ble fremskaffet slik at hendelsesforløpet og overgrepenes art og alvorlighetsgrad ble nærmere belyst.

Rettsdokumentene ble innhentet, og etter ny behandling av saken fant trygdekontoret i samråd med Rikstrygdeverket å kunne godkjenne den ankende parts posttraumatiske stresslidelse som yrkesskade. Det ble bl. a. lagt vekt på at overgriperen i herreds- og lagmannsretten ble straffedømt for overtredelsen av straffelovens § 212 første ledd. Det ble i begge rettssakene lagt til grunn at hjelpepleieren av sin avdelingsleder i løpet av en femmåneders periode, ved i alt 15 — 20 anledninger hadde befølt brystene til hjelpepleieren under klærne uten at det var gitt samtykke til dette. Slik faktum er redegjort for i straffesakene er det klarlagt at det her ikke dreier seg om en ”seksuell trakassering” i betydningen mer uspesifikk psykisk påkjenning over tid på linje med blant annet mobbing, men umiddelbare og klare fysiske psykiske integritetskrenkelser/overgrep av seksuell karakter.

Oppsigelser/avskjed

[Tilføyd 5/03]

Agder lagmannsrett har i en dom av 23.12.2002 (sak LA-2002-885 A) slått fast at psykiske belastninger ved det å bli sagt opp av arbeidsgiver ikke kan anses som en arbeidsulykke i lovens forstand. Retten uttalte bl.a.:

”Selv om det å miste arbeidet for noen er en så betydelig påkjenning at det kan gi opphav til varige psykiske skadevirkninger, ser lagmannsretten det slik at slike følger er utenfor hva folketrygdlovens regler om dekning for yrkesskader tar sikte. Det er ikke holdepunkter i lovens forarbeider eller i retts- eller forvaltningspraksis, så langt den er kjent for lagmannsretten, som taler for at belastning ved å avvikle et arbeidsforhold kan godkjennes som yrkesskade. I og for seg stenger ikke lovens ordlyd for at slike skader kunne omfattes. En meddelelse av oppsigelse eller avskjed vil gjerne skje ved en konkret tidsbegrenset hending, og for den enkelte kan hendelsen komme uventet og fremstå som usedvanlig. Lovteksten må imidlertid undergis en viss presiserende fortolkning i lys av hva en naturlig forståelse av begrepet arbeidsulykke tilsier, noe som også er i samsvar med den omfattende praksis som knytter seg til dette kriteriet i folketrygdloven.”

Retten uttalte videre:

”Størst skadepotensiale vil det knytte seg til uberettiget oppsigelse eller avskjed. For slike begivenheter inneholder imidlertid arbeidsmiljøloven et særskilt sanksjonssystem med rett til erstatning for økonomisk og ikke-økonomisk tap etter § 62 annet ledd og § 66 nr. 5. Ellers er det årlig et meget betydelig antall arbeidstakere som mister arbeidet på grunn av virksomhetsnedleggelser eller omstillinger. Ikke minst gjør dette seg gjeldende i det private arbeidsliv. Selv om det fra den enkelte arbeidstakers ståsted vil kunne fortone seg som en sterkt uønsket begivenhet og noe av en personlig ulykke, er dette i mer overordnet perspektiv ikke et slikt negativt avvik fra hva som må forventes i et arbeidsforhold at det bør betegnes som en arbeidsulykke. Det er en annen type risiko som har materialisert seg enn i yrkesskadetilfellene. Lovens vilkår om ”usedvanlig belastning” er derfor ikke oppfylt i slike tilfelle.”

Skader som oppstår i forbindelse med løft, bæring o.l.

Skader oppstått i forbindelse med løft, bæring, o.l. vil i alminnelighet ikke godkjennes som yrkesskade med mindre det har inntruffet noe ulykkesartet eller trygdede må anses å ha blitt utsatt for en usedvanlig påkjenning som ligger utenfor arbeidets vanlige ramme. I tilfeller hvor små avvik fra den normale arbeidsrutine lett medfører skade eller ulykke har vi imidlertid en mer liberal godkjennelsespraksis idet det stilles mindre krav til ulykkesmomentet/det ekstraordinære for at hendelsen skal kunne godkjennes. Dette gjelder for:

•        løft av hjelpeløse og/eller urolige personer,

•        løft av spesielt tunge gjenstander,

•        løft eller arbeid i vanskelig/forkjært stilling hvor arbeidet utføres under forhold som ligger nær fare/skadegrensen.

I disse sakene er det tilstrekkelig med et mindre avvik fra den daglige arbeidssituasjon før det anses å foreligge ekstraordinære forhold, og den skadevoldende hendelsen må bare inneholde et ganske lite uventet tilleggselement for at et ulykkesmoment anses å foreligge.

Trygderetten har i flere kjennelser benyttet følgende begrunnelse når den har godtatt at den trygdede har vært utsatt for en påkjenning eller belastning som må likestilles med en arbeidsulykke:

“Arbeidet på de forskjellige arbeidsplasser vil skje under ulike grader av risiko for hendinger av ulykkeskarakter. Der hvor arbeidet skjer marginalt under forhold nær faregrensen vil små avvik fra normal arbeidsrutine kunne føre til ulykke. Disse avvik kan i handlingsøyeblikket ha virket ubetydelige og vil i ettertid være vanskelig å fastslå. Så fremt et arbeid er utført under forhold nær faregrensen, bør det ut fra en totalvurdering bedømmes om det mest nærliggende er å godta hendingen som arbeidsulykke, dvs. hending av plutselig eller uventet art. Utgangspunktet for vurderingen må være at det er naturlig å se hendingen som utslag av en farerisiko ved utførelsen av arbeidet.”

Kjennelsene dette gjelder har for det meste vært ankesaker hvor en person har skadet seg ved løft, og da spesielt sykepleiere/hjelpepleiere.

Nedenfor vil vi gi noen eksempler på skader ved løft av personer som trygderetten har godkjent:

Trygderettens ankesak nr. 276/86. (ikke publisert)

Hjelpepleier var alene med en hjertepasient som plutselig ség bevisstløs sammen på en stol. Hun forsøkte å få vedkommende til å sitte bedre på stolen mens hun tilkalte hjelp slik at de kunne få pasienten løftet opp i sengen og starte hjertemassasje. I forbindelse med dette løftet fikk hun akutte ryggsmerter. Trygderetten fant at den plutselige og uberegnelige situasjon som oppstod medførte en ekstraordinær påkjenning for den ankende part, i og med at hun måtte handle raskt uten forberedende manøver for løft av “passiv” pasient. På denne bakgrunn fant retten at tilfellet måtte godkjennes som arbeidsulykke.

Trygderettens ankesak nr. 2005/84. (ikke publisert)

Miljøterapeut ved barnepsykiatrisk avdeling fikk ryggsmerter mens hun løftet og holdt en 11 år gammel urolig og psykotisk gutt for å hindre han i å ødelegge seg selv eller inventaret. Trygderetten la til grunn at hendelsen oppstod med en viss plutselighet og at gutten måtte stoppes øyeblikkelig. Den fant at hendelsesforløpet representerte en ekstraordinær og uforutsett hendelse for den ankende part, og at dette medførte en usedvanlig påkjenning eller belastning for henne. Tilfellet ble godkjent som yrkesskade.

Et annet hjelpepleierløft som er godkjent er publisert i Årbok for Trygderetten 1986, kjennelse nr. 14.

Eksempel på godkjent skade ved spesielt tungt løft:

Trygderettens ankesak nr. 1633/86. publisert i årbok for trygderetten 1986, kjennelse nr. 39

Bussjåfør hjalp politiet med å løfte til siden en feilparkert bil som sperret veien. Rikstrygdeverket fant at det ikke forelå noe ulykkesmoment. Trygderetten fant under tvil å kunne godkjenne ryggskade som yrkesskade fordi han i den foreliggende situasjonen ble utsatt for en belastning utover det vanlige i sitt yrke som bussjåfør.

Gulating lagmannsretts dom av 14.september 1999 i sak nr.98-01465

[Tilføyd 11/00]

Det faktiske forhold slik det er beskrevet i trygdedokumentene:

Industrimaler/sandblåser ved verft skulle sandblåse og male noen store stålpater (35 mm x 1,5 m x 2,5 m). Vekten på platene var 1012 kg. Vanligvis kom platene ferdig behandlet. Platene skulle flyttes inn i et telt ved bruk av truck, men tårnet på trucken var for høyt slik at den ikke kom helt inn i teltet. På grunn av pendling var en del av arbeidsstokken ikke kommet, slik at han var alene om å utføre arbeidet. Det var et visst tidspress i arbeidssituasjonen. Han kjørte trucken så langt den gikk inn i teltet og løftet tårnet opp. Så gikk han ut for å vippe platen mot en støtte. Han greide først ikke å rikke platen som sto i oppreist stilling, men brukte mer kraft og fikk bevegelse på platen. Han prøvde flere ganger og platen holdt på å skli på pallen som den sto på. Han gjorde et forsøk til der han brukte all sin kraft og vippet platen mot støtten. Herved fikk han akutte ryggsmerter. Tilfellet ble av trygdekontoret avslått godkjent som yrkesskade på grunn av manglende ulykkesmoment. Etter anke stadfestet fylkestrygdekontoret trygdekontorets vedtak. Fylkestrygdekontorets avgjørelse ble påanket til Trygderetten som stadfestet avslaget i kjennelse av 11. juni 1998 i sak 97/02330.

Trygderettens kjennelse ble påanket til Gulating Lagmannsrett som 14. september 1999 avsa dom i sak nr. 98-01465. Retten fant at den påberopte hendelsen var omfattet av begrepet “arbeidsulykke” og opphevde Trygderettens foran nevnte kjennelse. I sin merknad til domen anfør Lagmannsretten bl.a.:

“Ser man så til den aktuelle sak, og saksforholdet som her er lagt til grunn, er det uomtvistet at skaden skjedde under arbeid, i arbeidstiden og på arbeidsplassen. Det bemerkes her at selve hendelsesforløpet, tiden fra NN- etter at det ble klart at trucken ikke kom inn i arbeidsteltet som planlagt, og etter at han hadde fått manøvrert platen i skråstilling slik at den hvilte mot truckgaffelen — og han begynte å forsøke å vippe den på plass manuelt, gikk det ca 20 sekunder til skaden inntraff. Dvs fra han første gang prøvde å vippe platen på plass, herunder at platen gled litt, slik at han bestemte seg til å gjøre en siste kraftanstrengelse, og til skaden inntraff. Dette er ikke særskilt omtalt i faktagrunnlag som er lagt til grunn av Trygderetten, men oppfattes ikke heller å være i strid med dette slik det er bedømt. Poenget er at det gikk relativt kort tid fra NN gjorde sitt første forsøk på å vippe platen over til skaden skjedde, og dette må kunne falle inn under hva som i teorien er uttrykt som en “hendelse”. Imidlertid, når lagmannsretten finner at skaden går inn som yrkesskade er ikke dette så sentralt.

For lagmannsretten er det sentrale at etter omstendighetene anses hans arbeidsprestasjon og det som forårsaket ulykken, å falle utenfor det som betegnes som arbeidets alminnelige ramme. NN’s oppgave angjeldende dag var å sandblåse og male plater som var kommet til XXXX anleggplass på XXXX. Han hadde fått beskjed om at arbeidet hastet, og han satte i gang om morgenen før andre arbeidskollegaer var ankommet. Den normale måte å håndtere arbeidet på var å bruke truck. Platen, som viste seg å veie 1012 kilo, var av ham anslått til å veie flere hundre kilo. En normal arbeidsoperasjon ville være å kjøre trucken inn i arbeidsteltet, og plassere platen opp mot en arbeidsbukk ved hjelp av trucken. Det normale ville være å få platen i en slik posisjon uten bruk av håndkraft. På grunn av at trucken ikke kom tilstrekkelig inn i arbeidsteltet, fant NN det nødvendig å gjennomføre arbeidsoperasjonen slik det fremgår av hans senere skadeforklaring gjengitt ovenfor. Når NN i denne situasjon prøvde å vippe platen på plass manuelt, var dette etter lagmannsrettens vurdering utenfor arbeidets alminnelige ramme i den situasjon han der var i. Det forhold at platen i denne forbindelse gled litt, utgjorde ikke i seg selv noen risiko for skade på personell eller materiell. Men det førte til at han der og da bestemte seg for å gjøre en siste kraftanstrengelse for å få platen på plass; jf skadebeskrivelsen som her lyder: “Derfor fant jeg ut at jeg skulle gjøre et forsøk til”. Når NN her gjorde en kraftanstrengelse som påførte ham akutte ryggsmerter, og som siden har vist seg å være så alvorlige at han i dag er100 % ervervsmessig ufør, finner lagmannsretten at dette er skjedd ved en slik hendelse som ligger utenfor arbeidets normale ramme og at det kan henføres som arbeidsulykke etter folketrygdlovens § 11‑4 nr 1 første ledd.”

Begrepet “arbeidsulykke” var ikke definert i den gamle folketrygdloven, se § 11‑4 nr. 1 første ledd i lov 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd. Den definisjon av begrepet som er tatt inn i den gjeldende lov, se § 13‑3 andre ledd, er ment å være en kodifisering av en praksis som har utviklet seg over tid. Selv om lagmannsrettens avgjørelse i den aktuelle sak gjelder et vedtak etter den gamle folketrygdloven, vil den således også ha relevans i forhold til vurdering av begrepet “arbeidsulykke” i gjelde lovs § 13‑3 andre ledd.

Lagmannsretten hevder ikke at medlemmet ved forsøket på å flytte stålplaten ble utsatt for en markert ulykkeshendelse av slik art som omfattes av loven § 13 andre ledd, første setning, se lovens ordlyd; “som arbeidsulykke regnes en plutselig eller uventet ytre hending som medlemmet har vært utsatt for i arbeidet”. Medlemmet var klar over at stålplaten var svært tung og hvilken form den hadde. Han vurderte selv og bestemte hvordan han skulle utføre forsøket med å flytte platen opp mot arbeidsbukken. Det forhold at platen ved forsøket på å forflytte den ved håndkraft gled litt, representerte ikke noe ulykkesmoment, jf. lagmannsrettens uttalelse om at dette forholdet “utgjorde ikke i seg selv noen risiko for skade på personell eller materiell”.

Etter loven § 13‑3 andre ledd, andre setning, regnes som arbeidsulykke også en “konkret tidsbegrenset ytre hending som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommendes arbeid.”. Kravet om at det må ha skjedd en hending bør sees i forhold til loven § 13‑3 siste ledd, første setning hvor det slås fast at “Belastningslidelser som over tid har utviklet seg i muskel-/skjellett-systemet, regnes ikke som yrkesskade.”.

Retten finner at det gikk ca. 20 sekunder fra da medlemmet begynte å forsøke å vippe platen på plass manuelt inntil skaden inntraff. Retten mener at dette tidsforløp må omfattes av det hva som i teorien er uttrykt som en “hendelse” (dvs. “hendig), men finner likevel at dette ikke er sentralt for retten når man finner at skaden skal betraktes som yrkesskade. Retten mener at det sentrale for å akseptere hendelsen som arbeidsulykke er at den aktuelle arbeidsprestasjonen faller utenfor det som betegnes som arbeidets alminnelige ramme.

Retten synes i den forbindelse å legge vekt på:

• stålplatens tyngde
• fordi trucken ikke kom inn i arbeidsteltet måtte en arbeidsoperasjon som normalt utføres ved hjelp av maskin, isteden utføres ved bruk av håndkraft.
• at medlemmet hadde fått beskjed om at arbeidet hastet, og han satte i gang om morgenen før andre arbeidskamerater var ankommet.

[Tilføyd 10/04]

Frostating lagmannsretts dom 13.12.1999. LF-1999-00464. TRs saksnr. 97/01080. Grunngitt. kjennelse. Trygdefunksjonær pådro seg ryggskade ved løfting av et skrivebord. Situasjonen var ikke uforutsigbar/ulykkesartet. Flytting av skrivebord var innenfor arbeidets alminnelige ramme for en kontorfunksjonær. Staten frifunnet.

Borgarting lagmannsretts dom 19.04.2002. LB-2001-01935. TRs saksnr. 01/01239. Ikke-grunngitt kjennelse. Renholder pådro seg prolaps etter å ha løftet sekk med returpapir. Etter lagmannsrettens oppfatning var det ”bare vekten i seg selv som anføres å være det uforutsigbare element. Det har ellers ikke inntruffet noe ulykkesartet eller uventet i hendelsesforløpet[...] Etter lagmannsrettens oppfatning ligger ikke løft av tunge sekker utenfor arbeidets alminnelige ramme. Å måtte være forberedt på at sekker med avfallspapir kunne ha forskjellig vekt og ta forholdsregler i forhold til dette.” Staten frifunnet. Anke til HR nektet fremmet.

Skader oppstått under spesielt vanskelige/risikofylte arbeidsforhold:

Som arbeidsulykke regnes også uventede eller plutselige skadevoldende hendelser eller påkjenninger som oppstår i en spesielt vanskelig arbeidssituasjon eller arbeidsstilling. Trygderetten har i en rekke kjennelser godkjent hendelser som arbeidsulykker selv om det markerte ulykkesmoment mangler eller hvor det er noe uklart om det foreligger en ekstraordinær påkjenning.

Nedenfor vil vi gi noen eksempler som er hentet fra slike kjennelser:

Ankesak nr. 136/68. publ.nr. 11a/40

En mann som var i ferd med å reise en lysstolpe fikk slitt av muskler i armen fordi han sto i en uheldig arbeidsstilling da han favnet rundt stolpen for å vri den på plass. Mannen sto i et trangt hull, med skrånende vegger i en bøyd, vridd stilling da han skulle vri stolpen på plass. På grunn av den uheldige arbeidsstillingen ble kroppen uventet utsatt for en sterk og usedvanlig belastning som skadede ikke var forberedt på.

Ankesak nr. 290/84. (ikke publisert)

Platearbeider pådro seg rygg- og bensmerter under løft av en ca. 100 kg. tung rist. Han arbeidet i en meget vanskelig arbeidsstilling idet han måtte balansere på 5 cm. brede skinner som var montert med 70 cm. mellomrom. Takhøyden var svært lav (150 cm.). Under løftet hang risten seg fast. For å få den løs måtte han stå fremoverbøyd, noe som medførte en større belastning på ryggen. Han fikk da smerter i ryggen og bena, men kunne ikke slippe risten fordi det gikk folk tre meter under, før en kollega klatret opp og tok over. Trygderetten la vekt på at arbeidet skjedde under forhold nær faregrensen, og at små avvik fra normal arbeidsrutine ville kunne føre til ulykke. Skaden ble ansett som et utslag av en farerisiko ved utførelsen av arbeidet, og tilfellet ble godkjent.

Ankesak nr. 1179/84. publisert i årbok for trygderetten 1986, kjennelse nr. 28

Servicemannen pådro seg en muskelstrekk i ryggen under reparasjon av en traktor. Skaden skjedde ved løft av en stålplate som var montert under traktoren og veide 50-60 kg. Platen var hengslet på sidene, og det ble angitt at dette var sjelden. Trygderetten la vekt på at den ankende part på grunn av den spesielle hengslingen og trange arbeidsforhold måtte stå i en for kroppen unaturlig stilling, og fant at han ved dette løftet ble utsatt for en usedvanlig påkjenning som lå utenfor arbeidets alminnelige ramme. Tilfellet ble godkjent.

Eksempel på løftskade som ikke ble godkjent:

En arbeider som sammen med en annen bar en kasse på 50 kilo fikk plutselig smerter i ryggen under bæringen. Han kunne ikke oppgi noen spesiell ytre hendelse eller belastning som årsak til skaden. Tilfellet ble ikke godkjent som yrkesskade. Hvis derimot arbeidskameraten hadde sluppet taket i kassen slik at den skadede plutselig fikk hele vekten over seg, ville skaden blitt ansett som forårsaket av ulykke (plutselig ytre påkjenning osv.).

Forfrysninger

Forfrysninger blir i visse tilfeller ansett som følge av arbeidsulykker. Det kan være aktuelt hvis kulden har inntruffet plutselig og har vært særlig sterk. Når det gjelder vurderingen av hva som er ekstraordinær sterk kulde, er det verd å merke seg at temperaturen alene ikke avgjør risikoen for forfrysning. Luftfuktigheten og vindstyrkeforholdet er i så måte av betydning. Det legges videre vekt på om vedkommende i sitt arbeide hadde mulighet for å beskytte seg mot kulden, f.eks. i form av hansker e.l. Klare eksempler på hva som må godtas er skogsarbeideren som tråkker gjennom isen en kald vinterdag og forfryser bena. Påvirkning som varer utover en dag anses imidlertid ikke som ulykkesmoment, idet en legger til grunn at ulykkesbegrepet innebærer et moment av plutselig realisert risiko. Forfrysning kan i visse tilfeller godkjennes som yrkessykdom som likestilles med yrkesskade, jf. kommentarene nedenfor til § 13‑4.

Profesjonelle idrettsutøvere

[Tilføyd 12/04, endret 1/07]

Høyesteretts dom av 15.12.2006 (sak nr. 2006/1135) gjaldt ulykkesskade hos en profesjonell fotballspiller. Sakens sentrale spørsmål gjaldt terskelen for arbeidsulykke.

Av dommens premiss 36 fremgår følgende:

”Hva som må anses plutselig og uventet vil måtte bedømmes ut fra i hvilken sammenheng hendelsen finner sted. Mens det å skli, falle eller bli dyttet overende, i en rekke sammenhenger har vært tilstrekkelig til å tilfredsstille lovens krav, vil slike hendelser klart nok ligge innenfor rammen for arbeidet til en profesjonell fotballspiller. Dette innebærer en form for relativisering av kravet til ulykkeshendelse. Den ordinære utførelse av arbeidet, herunder sammenstøt med motspillere, vil selv om de fører til skade, normalt ikke kunne anses som yrkesskade. Spørsmålet er hvor vesentlig avviket fra det ordinære må være for at en arbeidsulykke foreligger”.

Av dette kan man slutte at de fleste skader som påføres profesjonelle idrettsutøvere under spillets normale gang og formål, vil ikke være forårsaket av en arbeidsulykke. For at det skal foreligge en arbeidsulykke, må det være et avvik fra det normale. Hvor stort avviket fra spillets normale gang og formål må være for at det skal foreligge en ulykke sa ikke Høyesterett noe generelt om men uttalte (premiss 37) at det ikke var grunnlag for å oppstille et krav om betydelig avvik fra det ordinære. I samme premiss ble det uttalt at risikoen for skade som profesjonell fotballspiller er betydelig og at den vesentlige del av denne risikoen faller utenfor yrkesskadedekningen fordi den er et resultat av den ordinære utførelsen av arbeidet. Dette må tolkes dithen at profesjonelle fotballspillere må akseptere en egenrisiko.

Etter anvendelse av denne normen på det konkrete hendelsesforløpet i saken konkluderte Høyesterett med at den hendelsen NN ”ble utsatt for, atskiller seg markert fra spillets ordinære gang, og at den hadde et betydelig skadepotensiale”.

Under premiss 38 gir Høyesterett en ”dekkende beskrivelse av de hovedelementer som normalt vil inngå ved avgjørelsen av om det foreligger en arbeidsulykke”. Det framgår her følgende:

”Det er framlagt tre nyere avgjørelser av Trygderetten i tillegg til den påankede som gjelder spørsmål om godkjenning av personskader som yrkesskade under profesjonell utøvelse av lagidrett. Den første er en summarisk kjennelse 25. april 2003 i sak 03/01931 etter trygderettloven § 21 tredje ledd om en fotballkeeper som ble skadet under fall ved redning, hvor Trygderetten stadfestet et avslag på krav om å få skaden godkjent som yrkesskade. I kjennelse 20. februar 2004 i sak 03/01737 (TRR-2003-01737) ble en profesjonell håndballspiller skadet i kneet etter en takling. Etter anke godkjente Trygderetten kneskaden som yrkesskade da den ble ansett for å ha vært usedvanlig i forhold til hva en profesjonell håndballspiller må akseptere og regne med under normal utøvelse av sin yrkesaktivitet. I kjennelse 4. november 2005 i sak 05/01326 (TRR-2005-01326) gjennomgikk Trygderetten en rekke avgjørelser fra senere år om idrettsskader. Denne praksis oppsummeres slik:

”Slik denne rett oppfatter ovennevnte saker, og den praksis som er etablert, legges det vekt på hvilken risiko det er ved den skadeutløsende aktivitet, i hvilken grad aktiviteten inngår i den skadedes vanlige arbeidsoppgaver, hvilken kontroll vedkommende hadde med situasjonen, involvert hastighet og kraft, om vedkommende faller, og hva skadens art kan fortelle om hendelsesforløpet.”

Skader som skjer uten noen påviselig ytre påvirkning og/eller belastning

Skader som skjer i forbindelse med trimaktiviteter, ballspill mv.

Det hender at skader skjer uten at det kan påvises noen ytre påkjenning/belastning som årsak. Slike skader skjer ofte under utførelse av trimaktiviteter, f.eks. ballspill. Som et eksempel kan vi vise til en kjennelse av Trygderetten 14. mai 1992 (ankesak nr. 1677/89 - ikke publisert) som gjaldt en gymnastikklærer som under fotballspill sammen med en del andre lærere på skolen fikk en skade så den ene achillessenen røk. Da det ikke forelå noen opplysninger i saken om at læreren hadde vært utsatt for noen ytre påkjenning eller belastning - avslo trygdekontoret å godkjenne hendelsen som arbeidsulykke. Trygderetten stadfestet vedtaket med bl.a. denne begrunnelse:

“...... slik hendelsesforløpet er beskrevet, kan ikke retten se at ballspillet ble foretatt under så spesielle omstendigheter at det medførte en usedvanlig påkjenning eller belastning som lå utenfor rammen for det som er vanlig under slikt spill. Retten kan heller ikke se at det under spillet inntraff noen hendelse av mer markert ulykkesartet karakter. Retten vil også tilføye at spillet var et ledd i en frivillig lek- og treningsaktivitet uten press av noen art.”

Vi gjør oppmerksom på at en skade som nevnt ville kunne blitt godkjent dersom den rammet en skoleelev under utførelse av trimaktiviteter i en gymnastikktime, jf. det som er sitert fra en Trygderettskjennelse under punktet elevulykker nedenfor.

Fallskader

[Endret 4/03]

Rikstrygdeverkets tidligere praksis ved fallskader innebar at fall på samme plan ikke ble godkjent som arbeidsulykke med mindre det skyldtes en ytre påkjenning - f.eks. at trygdede gled eller snublet i noe. Trygderetten har senere godkjent en rekke tilfeller hvor skaden skyldtes fall på samme plan, uten noen påviselig ytre påkjenning. I samsvar med dette er praksis omlagt slik at et hvert fall skal anses som en arbeidsulykke. Dette gjelder også fall som skyldes sykdom eller et illebefinnende. Sykdommen som var årsaken til fallet kan naturligvis ikke godkjennes. Denne praksis er lagt til grunn i bl.a. følgende trygderettskjennelser: ankesak nr.1628/86, ankesak nr.1302/86 og ankesak nr. 1738/85.

"Sammenstøt" med gjenstander og lignende

[Endret 11/05]

Etter praksis godkjennes skader i forbindelse med fall i samme plan som yrkesskade, til tross for at fallet ikke er forårsaket av noen ”ytre” påkjenning, se avsnittet foran. I tråd med denne praksis, er kravet til ”ytre” påkjenning også lempet på i visse andre tilfeller.

Det gjelder der medlemmet skader seg på grunn av en ”indre” årsak, som eksempelvis sykdom eller uaktsomhet, forutsatt at den ”indre” årsaken medfører at skaden oppstår som følge av ”sammenstøt” mot en gjenstand eller lignende.

Eksempler på slike tilfeller:

1) Der medlemmet på grunn av uoppmerksomhet slår hodet i et skap når han/hun reiser seg, dunker hodet i dørkarmen når han/hun går inn i en bil, eller der sjåføren kjører av veien og skader fordi han/hun slår på bilradioen. Vi minner om at forsettelig (bevisst) påført skade, ikke kan godkjennes.

2) Der medlemmet slår hodet i skrivebordet i forbindelse med sykdom, eksempelvis hjerneslag eller epileptisk anfall. I likhet med hva som gjelder for fall i samme plan, vil den bakenforliggende sykdommen ikke godkjennes som yrkesskade.

Skader på grunn av hopp, overtråkking mv.

Som utgangspunkt kan skader ved frivillig hopp ikke godkjennes med mindre skaden er forårsaket av noe uforutsett dvs. når det foreligger et ulykkkesmoment. Trygderetten fant i ankesak nr. 832/73 (ikke publisert) - som gjaldt en snekker som fikk kink i ryggen da han foretok et frivillig hopp ned fra en ca. 90 cm's høyde - at det ikke forelå noe ulykkesmoment. Trygderetten sluttet seg til Rikstrygdeverkets begrunnelse for å avslå kinket som forårsaket av en arbeidsulykke. Rikstrygdeverkets begrunnelse var blant annet denne:

“Den ankende part var “herre over situasjonen”, slik at han selv må ha bedømt hoppets høyde, og bestemt i hvilket øyeblikk det skulle foretas. Den situasjonen som den ankende part befant seg i umiddelbart før angjeldende hendelse inntraff er forskjellig fra eksempelvis den da en arbeidstaker på arbeidsplassen er nødt til å hoppe for ikke å bli truffet av fallende gjenstander etc.”

Vi må imidlertid godta at det foreligger et ulykkesmoment når det i forbindelse med hoppet inntreffer noe uforutsett, f.eks. at vedkommende faller, snubler, tråkker forkjært på en sten eller i et hull i bakken o.l. Se egne regler for hoppskader blant skoleelever under punktet elevulykker.

Grensetilfeller/avvik fra de tilfellene av hendelsforløp som er beskrevet ovenfor

[Endret 1/07]

En del hendelsesforløp lar seg vanskelig plassere i en av de foran nevnte kategorier, fordi de ligger i et grenseområde eller inneholder elementer fra flere typetilfeller. I slike tilfeller må det vurderes om det foreligger flere samvirkende forhold som til sammen gjør det rimelig å godkjenne hendelsen som arbeidsulykke. Eksemplene nevnt under punktene ovenfor er derfor ikke uttømmende. Ved vurderingen av om en hendelse kan godkjennes som en arbeidsulykke, må det foretas et konkret skjønn hvor en sammenligner med liknende tilfeller som er løst gjennom praksis. Vi viser for øvrig til saksbehandlingsrundskrivet hvor det gjøres rede for hvordan NAV forvaltning skal gå frem dersom de er i tvil om godkjennelsesspørsmålet.

Elevulykker

Ved skoleskader kan det ofte være vanskelig å avgjøre om det foreligger et ulykkesmoment eller ikke. Dette gjelder særlig for skader som skjer i skolegården. I praksis godkjennes derfor skader som oppstår i skolegården uansett om eleven påberoper seg et markert ulykkesmoment eller ikke. Når det gjelder yngre skoleelever vil en således godkjenne skader inntruffet under “slåssing” eller “knubbing” i skolegården.

Vi har i praksis vært liberale ved godkjennelse av yrkesskade når det gjelder svært unge elever. En elev som drev og sugde på et stykke tørris og uforvarende kom til å svelge denne, fikk skaden godkjent som yrkesskade. Derimot mente Rikstrygdeverket ikke at det forelå ulykkesmoment da en ungdomsskoleelev skadet tennene ved å bruke dem til å åpne en brusflaske med. Det kan altså være aktuelt å legge en viss vekt på alder i vurderingen av om det kan sies å foreligge ulykke.

Gymnastikkskader

[Endret 10/04]

Ofte kan det være vanskelig å avgjøre om en elev i kroppsøvingstimen har vært utsatt for en påkjenning eller belastning som ligger utenfor rammen av det ordinære. Tidligere har det vært en forutsetning for å godkjenne en hendelse som arbeidsulykke at det har foreligget et markert ulykkesmoment som f.eks. fall, glidning, sammenstøt e.l., eller at eleven har vært satt til å utføre en øvelse som ligger klart utenfor det som kan ventes i en ordinær kroppsøvingstime. I den senere tid har imidlertid Trygderetten godkjent en rekke gymnastikkskader selv om det ikke har foreligget en ytre påkjenning eller en ekstraordinær situasjon. I flere av disse tilfellene er følgende begrunnelse benyttet:

“Når det gjelder skoleskader av denne art må det ses hen til at gymnastikk er obligatorisk og at elevene føler plikt til å delta i øvelsene uansett hvilken form de til enhver tid befinner seg i. Da det gis karakter i faget, vil enkelte elever føle seg presset til å gjøre øvelser de har problemer med eller å presse sin yteevne maksimalt i fellesøvelser. Det er også meget stor forskjell på elevers fysiske forutsetninger for å utføre de forskjellige øvelser og måten de klarer det på. Med det press som enkelte føler, vil faren for skade - særlig for elever med svakere fysikk - være nærliggende. Retten antar derfor at skader som oppstår i gymnastikktimer under ledelse av lærer må ses i lys av dette. Forholdene her skiller seg etter rettens mening vesentlig fra skader som oppstår ved trening og idrettsarrangementer som er frivillige og hvor deltakelse er opp til den enkelte.”

Under henvisning til at faget er obligatorisk og karaktergivende vil således de aller fleste skader som oppstår under øvelse/ballspill i kroppsøvingstimen til og med videregående skole, bli godkjent som yrkesskade. Unntak vil f.eks. være selvforskyldt skade ved slåssing e.l.

For elever ved læreanstalter utover videregående skole vil det imidlertid fortsatt være en forutsetning for å godkjenne en skade som yrkesskade at det har foreligget en ulykkespreget hendelse eller at øvelsen som har forvoldt skaden, har hatt en vanskelighetsgrad over det normale for den type utdanning/undervisning eleven følger.

Kjennelse av 5. mars 2004. Ankesak nr. 03/02646. ftrl §§ 13‑3, jfr. § 13‑10. Yrkesskade - kravet til ”arbeidsulykke”.

Elev ved idrettslinjen i videregående skole hadde et uhell i forbindelse med et hopp. Elevene skulle hoppe ned i en elv fra stor høyde. Vedkommende, som hadde trent særskilt på ulike former for hopping og stuping, gjorde en baklengs salto, men slo over og landet på ryggen. Trygdeetaten avslo godkjenning av yrkesskade idet hendelsen ikke ble ansett som en arbeidsulykke. Det var lagt vekt på at hoppet var frivillig og at han selv var herre over situasjonen, samt at ingen andre elever utførte et slikt hopp. Trygdeetaten fant ikke at de særlige hensyn som gjør seg gjeldende for elever i en skolesituasjon, var til stede her. Retten viste til at hoppingen var del av et undervisningsopplegg i skolens regi. Den inngikk i et karaktergivende fag, og dristighet ble i noen grad sett som en del av den faglige utviklingen. Også det hoppet saken gjaldt, skjedde under tilsyn av lærer og instruktør, og eleven ble ikke rådet fra å utføre hoppet. Retten fant at hendelsen hadde skjedd i skolesituasjonen og at den måtte anses som en arbeidsulykke, jf. folketrygdloven § 13‑10 og § 13‑3. Trygdeetaten hadde ikke vurdert spørsmålet om årsakssammenheng mellom påberopte plager og arbeidsulykken, og det påankede vedtak ble opphevet og saken hjemvist til ny behandling.

Betydningen av uaktsomhet eller forsettlig medvirkning, og/eller manglende bruk av sikkerhetsutstyr

Uaktsomhet og manglende bruk av sikkerhetsutstyr

Det er ikke avgjørende for godkjennelse om vedkommende har medvirket til skaden ved å opptre uaktsomt eller overtre sikkerhetsbestemmelsene. Skader som skjer på grunn av at sikkerhetsutstyr som verneutstyr, øreklokker e.l. ikke blir brukt, godkjennes derfor. Se imidlertid kommentarene til § 13‑6 annet ledd under strekpunktet - i arbeid - som omhandler bl.a. handlinger som er av en slik art at de ikke kan sies å være foretatt i arbeid.

Forsettlig påført skade. Selvmord/selvmordsforsøk

Skader som en person forsettlig påfører seg selv kan vanligvis ikke godkjennes som yrkesskade fordi ulykkesmomentet mangler. F.eks. vil selvmord eller selvmordsforsøk som hovedregel ikke godkjennes. Se ankesak nr. 25/1971, Publ.nr. 11a/55 hvor Rikstrygdeverkets vedtak om avslag ble stadfestet av Trygderetten. Saken gjaldt en sjømann som hadde forsøkt å begå selvmord ved å ta en overdose sovetabletter. Da skadede hadde brakt tablettene med seg om bord og hadde skrevet et brev hvor det klart fremgikk at han ville ta sitt eget liv, fant Trygderetten at hendelsen ikke kunne karakteriseres som ulykke i lovens forstand.

Det vil imidlertid kunne forekomme tilfeller hvor den forsettlig påført skade - slik som f.eks. selvmord - er utført under et anfall av akutt sinnsforvirring slik at hendelsen må kunne godtas som et ulykkestilfelle. Vi tenker her spesielt på personer som lever og arbeider i en relativt isolert tilværelse, f.eks. sjømenn om bord på skip i utenriks fart. Dersom en sjømann blir borte fra skipet i åpen sjø, vil tilfellet kunne godkjennes. Vi må da kunne anta at vedkommende har falt over bord ved et ulykkestilfelle - med mindre det foreligger opplysninger om noe annet. F.eks. ved at den omkomne har etterlatt seg brev e.l. som tilsier forsettlig vilje, jf. det som er sagt om trygderettskjennelsen ovenfor.

Unntatt fra hovedregelen er også militærpersoner under tjenestegjøring. Dersom selvmord/selvmordsforsøket gjelder militærperson som omfattes av “24-timers-trygden” eller yrkesbefal i hans/hennes arbeidstid, vil tilfellet kunne godkjennes som yrkesskade. Kravet om at det må foreligge ulykkesmoment er fraveket for disse gruppene.

Rettspraksis

Det nærmere innholdet i arbeidsulykkebegrepet er avklart gjennom en rekke avgjørelser fra Høyesterett. Særlig viktig er Skyggekjennelsen (Rt. 2005 s. 1757), Fotballdommen (Rf. 2006 s. 1642) og Pallekjennelsen (Rt. 2007 s. 882).

I Skyggekjennelsen, som gjelder det avdempede ulykkesbegrepet er det i avsnitt 51 slått fast at det

"i tilfeller hvor arbeidstakeren på grunn av en vanskelig arbeidsstilling eller av andre grunner er blitt utsatt for ekstraordinær belastning eller påkjenning, ikke stilles noe tilleggskrav om ytre hending. I slike tilfeller vil den vanskelige arbeidssituasjonen eller det forhold som har ført til den ekstraordinære påkjenning eller belastning, i seg selv kunne utgjøre tilstrekkelig ulykkesmoment."

I Fotballdommen fastslår Høyesterett i avsnitt 29 at vilkårene "plutselig" og "uventet" i § 13-3 andre ledd første punktum er kumulative.

I avsnitt 30 og 31 uttaler Høyesterett at en rekke yrkesrelaterte skader faller utenfor folketrygdens yrkesskadedekning, og at vilkåret om arbeidsulykke innebærer en selvstendig begrensning av yrkesskadedekningen. Denne begrensningen kommer altså i tillegg til begrensning mot belastningslidelsene, smlgn § 13-3 tredje ledd.

Videre påpeker Høyesterett i avsnitt 31 at begrensningen av dekningen til bare å omfatte arbeidsulykke, skyldes et bevisst valg fra lovgivers side.

I avsnitt 36 legger Høyesterett til grunn at arbeidsulykkebegrepet til en viss grad er relativt:

"Hva som må anses plutselig og uventet må bedømmes ut i fra hvilken sammenheng hendelsen finner sted. Mens det å skli, falle eller bli dyttet overende, i en rekke sammenhenger har vært ansett tilstrekkelig til å tilfredsstille lovens krav, vil slike hendelser klart nok ligge innenfor rammen for arbeidet til en profesjonell fotballspiller. Dette innebærer en form for relativisering av kravet til ulykkeshendelse. Den ordinære utførelse av arbeidet, herunder sammenstøt med motspillere, vil selv om de fører til skade, normalt ikke kunne anses som yrkesskade. Spørsmålet er hvor vesentlig avviket fra det ordinære må være for at en arbeidsulykke foreligger."

I avsnitt 38 viser Høyesterett til Trygderettens kjennelse av 4.11. 2005 i sak 05/01326 (Kanonballkjennelsen). Her gjennomgår Trygderetten en rekke kjennelser angående idrettsskader og oppsummerer slik:

"Slik denne rett oppfatter ovennevnte saker, og den praksis som har blitt etablert, legges det vekt på hvilken risiko det er ved den skadeutløsende aktivitet, i hvilken grad aktiviteten inngår i den skadedes vanlige arbeidsoppgaver, hvilken kontroll vedkommende hadde i situasjonen, involvert hastighet og kraft, om vedkommende faller, og hva skadens art kan fortelle om hendelsesforløpet."

Deretter (i avsnitt 39) uttaler førstvoterende:

"Etter min mening er dette en dekkende beskrivelse av de hovedelementer som normalt vil inngå ved avgjørelsen om det foreligger en arbeidsulykke." 

I Pallekjennelsen som gjelder det avdempede ulykkesbegrepet, uttaler Høyesterett i avsnitt 40 at det ikke er noe avgjørende moment at den aktuelle arbeidsoppgaven inngår i hovedarbeidsoppgavene til arbeidstakeren. Det sentrale spørsmålet er i følge Høyesterett om oppgaven er en del av vedkommendes normale arbeidsoppgaver.

I avsnitt 41 uttalte Høyesterett at heller ikke et "lite avvik fra ordinær arbeidsprosedyre vil kunne bevirke at hendelsen må betraktes som arbeidsulykke".

Den 21.12. 2009 avsa Høyesterett på ny dom i sak som gjaldt det avdempede arbeidsulykkebegrepet, se Rt. 2009 s. 1626. Saken gjaldt en lærer i ungdomsskolen som pådro seg en bruskskade i kneet da hun instruerte i dans i en musikktime.

I avsnitt 30 gjentok Høyesterett det som er uttalt i Fotballdommen om at ulykkesvilkåret er en selvstendig begrensning av yrkesskadedekningen, og at dette skyldes et bevisst valg fra lovgivers side.

I avsnitt 35 fastslår Høyesterett, med henvisning til Pallekjennelsen, at det ikke er avgjørende at den aktuelle arbeidsoppgaven ligger innenfor vedkommendes hovedoppgaver så lenge arbeidet ligger innenfor vedkommendes normale arbeidsoppgaver. Det avgjørende er i følge Høyesterett om det ligger noe ekstraordinært i at den aktuelle oppgaven blir utført.

I avsnitt 36 uttaler Høyesterett at

"vurderingen av om en påkjenning eller belastning er usedvanlig må ta utgangspunkt i hendelses art og omstendighetene rundt denne - ikke skadens art og omfang. Riktignok kan skaden være et bevismoment dersom hendelsesløpet er uklart, men det er ikke tilfelle i vår sak."

I Fotballdommen, men henvisning til Kanonballkjennelsen, er "skadens art og omfang" fremholdt som et relevant moment i vurderingen av om det foreligger en arbeidsulykke. Høyesterett foretar i avsnitt 36 en viktig presisering av dette momentes betydning, gjennom uttalelsen om at skaden bare kommer inn som et bevismoment dersom hendelsesforløpet er uklart. I saker der hendelsesforløpet er klarlagt vil "skadens art og omfang" altså være uten betydning for vurderingen av om det foreligger en arbeidsulykke.

 

§ 13-3 Tredje ledd - Belastningslidelser i muskel/skjelettsystemet og psykiske lidelser som har utviklet seg som følge av belastninger over tid

Bestemmelsen er ny i forhold til tidligere lov om folketrygd, men er en lovfesting av tidligere praksis som er stadfestet av Trygderetten.

Begrunnelsen for bestemmelsen er at de sykdommer/lidelser dette gjelder er alminnelig utbredte og kan skyldes påvirkninger og belastninger som gjør seg gjeldende såvel utenfor som innenfor arbeidsmiljøet. De har dessuten ofte uklare og sammensatte årsaksforhold.

Muskel/skjelettsystemet

Etter bestemmelsen kan belastningslidelser som over tid har utviklet seg i muskel/skjelettsystemet ikke godkjennes som yrkesskade. Det er en kjent sak at tungt og ensidig arbeid over tid kan forårsake belastningsskader i f.eks. nakke, skuldre, rygg, hofter, knær o.l. Disse lidelsene kan heller ikke godkjennes som yrkessykdom i henhold til forskriftene fastsatt i henhold til § 13‑4 første ledd. Vi har imidlertid et unntak for sykdommer i armer og hender som er forårsaket av vibrasjoner fra arbeidsmaskiner og verktøy. Se nærmere under kommentarene til forskriftenes del I bokstav F.

Psykiske lidelser

[Endret 5/03]

Selv om det er medisinsk akseptert at påkjenninger og belastninger over tid på en arbeidsplass kan medføre psykiske lidelser, f.eks. sterkt arbeidspress og/eller mobbing. kan slike lidelser ikke godkjennes som yrkesskade. Slike lidelser kan heller ikke godkjennes som yrkessykdom etter forskriftene fastsatt i henhold til § 13‑4 første ledd. Se nærmere under de generelle kommentarene til disse forskriftene.

Vær oppmerksom på at posttraumatiske stresslidelser (PTSD) som følge av alvorlig trusler, trakasseringer og seksuelle overgrep kan godkjennes som yrkesskade, se eget punkt om dette under kommentarene foran til § 13‑3 andre ledd.

§ 13-3 Fjerde ledd - Skade på protese og støttebandasje

Etter denne bestemmelsen likestilles skade på protese, støttebandasje o.l. med legemsskade. Det er uten betydning om protesen mv. er anskaffet på grunn av medfødt eller ervervet legemsfeil. Også ved protese mv. er godkjennelse av skaden betinget av at den er forårsaket av arbeidsulykke og at vilkåret om årsakssammenheng er oppfylt. Protese er definert slik at det gjelder ethvert utstyr som erstatter manglende eller defekte legemsdeler f.eks. armprotese, benprotese, tannprotese og øyeprotese. Som protese regnes dog ikke høreapparat, hørebrille eller vanlige briller.

Arbeidsulykker som medfører skade på ting alene medfører ikke rett til erstatning som yrkesskade, med mindre den går inn under protesebegrepet, jf. ovenfor.