Lovoversikt

Hovednummer 44 - RÅDSFORORDNING (EØF) nr. 1612/68 av 15. oktober 1968 om fri bevegelighet for arbeidstakere innen Fellesskapet

DOKNUM: 31968R1612 368R1612
TYPE: Rådsforordning (eøf) nr. 1612/68
DATO: 1968-10-15
NUMMER: EØF nr 1612/68
TITTEL: RÅDSFORORDNING (EØF) nr. 1612/68 av 15. oktober 1968 om fri bevegelighet for arbeidstakere innen Fellesskapet
TITLE: Regulation (EEC) No 1612/68 of the Council of 15 October 1968 on freedom of movements for workers within the Community
AJOUR:
MERKNAD: EØS-avtalens vedlegg V (Fri bevegelighet for arbeidstagere)
PUBLISERT: Særskilt vedlegg nr 2 bind 11 s 5 (St.prp.nr 100 1991-92)
ENDRET: 31976R0312 31992R2434 32004L0038
ENDRER:

Skriv merknad Henvisninger Jf. EØS-avtalen

RÅDET FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HAR -

under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 49,
under henvisning til forslag fra Kommisjonen,
under henvisning til uttalelse fra Europaparlamentet [EFT nr. 268 av 6.11.1967, s. 9.],
under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité [EFT nr. 298 av 7.12.1967, s. 10.], og
ut fra følgende betraktninger:
       Den frie bevegelighet for arbeidstakere innen Fellesskapet må være gjennomført senest ved utløpet av overgangsperioden. Dette innebærer at all forskjellsbehandling av arbeidstakere fra medlemsstatene på grunnlag av statsborgerskap skal avskaffes når det gjelder sysselsetting, lønn og andre arbeidsvilkår, og at arbeidstakere skal ha rett til å flytte fritt innen Fellesskapet for å utøve lønnet virksomhet, med forbehold for de begrensninge r som er begrunnet med hensynet til offentlig orden og sikkerhet samt folkehelsen.
       Særlig fordi innføringen av tollunionen er fremskyndet, og fordi Fellesskapets viktigste grunnlag skal sikres gjennomført samtidig, må det vedtas bestemmelser for å nå de mål for fri bevegelighet som er fastsatt i traktatens artikkel 48 og 49 og for å utfylle de tiltak som etter hvert vedtas innen rammen av forordning nr. 15 om de første tiltak for å gjennomføre fri bevegelighet for arbeidstakere innen Fellesskapet [EFT nr. 57 av 26.8.1961, s. 1073/61.] og rådsforordning nr. 38/64/EØF av 25. mars 1964 om fri bevegelighet for arbeidstakere innen Fellesskapet [EFT nr. 62 av 17.4.1964, s. 965/64.] .
       Fri bevegelighet er en grunnleggende rettighet for arbeidstakere og deres familie. Arbeidskraftens mobilitet innen Fellesskapet skal være ett av midlene til å sikre arbeidstakere mulighet til å bedre sine leve- og arbeidsvilkår og dermed også lette sin sosiale fremgang, samtidig som medlemsstatenes økonomiske behov blir ivaretatt. Retten til å utøve virksomhet etter eget valg innen Fellesskapet må anerkjennes for alle arbeidstakere i medlemsstatene.
       Denne retten må uten forskjell anerkjennes for vanlige arbeidstakere, sesongarbeidere, grensearbeidere og arbeidstakere som utøver virksomhet som ledd i en tjenesteytelse.
       For at retten til fri bevegelighet skal kunne utøves på objektive vilkår i frihet og verdighet, må den faktiske og rettslige likebehandlingen gjelde alle forhold med tilknytning til den egentlige utøvelsen av lønnet virksomhet og anskaffelse av bolig, og i tillegg må alle hindringer for arbeidstakernes mobilitet fjernes, særlig når det gjelder arbeidstakernes rett til å bli forenet med sin familie og vilkårene for at familien skal kunne integreres i vertsstatens miljø.
       Prinsippet om lik behandling av alle arbeidstakere innen Fellesskapet innebærer at alle statsborgere i medlemsstatene gis samme prioritet til arbeid som innenlandske arbeidstakere.
       Arbeidsformidlingen må utbygges, særlig ved å utvikle et direkte samarbeid mellom både sentrale og regionale arbeidskontorer, og ved å forsterke og samordne informasjonsvirksomheten, for generelt å skape bedre oversikt over arbeidsmarkedet. De arbeidstakere som ønsker å flytte, må informeres regelmessig om leve- og arbeidsvilkår. Dessuten må det fastsettes tiltak som skal iverksettes dersom en medlemsstat har eller forutser forstyrrelser på sitt arbeidsmarked som vil kunne medføre alvorlig fare for levestandarden og sysselsettingsnivået i et område eller i en næring. I slike tilfeller må det i første rekke gjennomføres informasjonstiltak slik at arbeidstakere ikke søker arbeid i dette område eller i denne næring, men slike tiltak må likevel eventuelt kunne forsterkes ved å utsette formidlingsvirks omheten midlertidig; dette må eventuelt vedtas på fellesskapsplan.
       Det er en nær sammenheng mellom fri bevegelighet for arbeidstakere, sysselsetting og yrkesrettet opplæring, i den utstrekning yrkesrettet opplæring har til formål å sette arbeidstakerne i stand til å ta i mot konkret tilbudt arbeid i andre områder innen Fellesskapet. Derfor må de problemer som reiser seg i den forbindelse, ikke lenger behandles isolert, men i lys av den innbyrdes sammenheng og også ut fra hensynet til de regionale sysselsettingsproblemene, og det er derfor nødvendig at medlemsstatene bestreber seg på å samordne sin sysselsettingspolitikk på fellesskapsplan.
       Ved beslutning av 15. oktober 1968 ^¹⁾ EFT nr. L 257 av 19.10.1968, s. 1.] har Rådet utvidet anvendelsesområdet for traktatens artikkel 48 og 49 og bestemmelsene til gjennomføring av disse artikler til de oversjøiske franske departementer -

VEDTATT DENNE FORORDNING:

FØRSTE DEL.
SYSSELSETTING OG ARBEIDSTAKERENS FAMILIE

AVDELING I. Adgang til arbeid

Artikkel 1

1.	Enhver statsborger i en medlemsstat skal, uten hensyn til bosted, ha rett til å ta og utøve lønnet arbeid på en annen medlemsstat territorium i samsvar med de lover og forskrifter som gjelder for denne statens arbeidstakere.

2.	Han skal særlig ha samme prioritet til ledige stillinger på en annen medlemsstats territorium som statsborgere i denne staten.

Artikkel 2

Enhver statsborger i en medlemsstat og enhver arbeidsgiver som utøver virksomhet på en medlemsstats territorium, kan utveksle søknader og tilbud om arbeid samt inngå og oppfylle arbeidsavtaler i samsvar med gjeldende lover og forskrifter, forutsatt at det ikke medfører forskjellsbehandling.

Artikkel 3

1.	Innen rammen av denne forordning får lover, forskrifter eller administrativ praksis i en medlemsstat ikke anvendelse når de

-	for utlendinger begrenser eller setter vilkår som ikke gjelder for innenlandske statsborgere, for tilbud og søknad om arbeid og adgang til og utøvelse av arbeid,

-	eller, uten å stille vilkår om statsborgerskap, utelukkende eller hovedsakelig har til formål eller virkning å utelukke statsborgere i andre medlemsstater fra ledige stillinger.

Denne bestemmelse gjelder ikke for vilkår om språkkunnskaper som er nødvendige på grunn av arbeidets art.

2.	Til bestemmelser og praksis som nevnt i nr. 1 første ledd hører særlig slike som i en medlemsstat

a)	fastsetter en særlig og ufravikelig fremgangsmåte ved ansettelse av utenlandsk arbeidskraft,

b)	begrenser kunngjøring av ledige stillinger gjennom pressen eller på annen måte, eller setter andre vilkår for kunngjøri ngen enn dem som kommer til anvendelse for arbeidsgivere som utøver virksomhet på vedkommende stats territorium,

c)	setter vilkår om registrering på arbeidskontor for adgangen til arbeid eller hindrer ansettelser som lyder på navn når det gjelder personer som ikke bor på vedkommende stats territorium.

Artikkel 4

1.	Lover og forskrifter i medlemsstatene som begrenser sysselsettingen av utenlandske arbeidstakere tallmessig eller forholdsmessig i det enkelte foretak, i den enkelte næring eller på regionalt eller nasjonalt plan, får ikke anvendelse på andre medlemsstaters statsborgere.

Når det i en medlemsstat settes vilkår om sysselsetting av en viss prosentandel innenlandske arbeidstakere for støtte til foretak, skal statsborger i de andre medlemsstatene anses som innenlandske arbeidstakere, med forbehold for bestemmelsene i rådsdirekt iv av 15. oktober 1963 [EFT nr. 159 av 2.11.1963, s. 2661/63.]

Artikkel 5

En statsborger i en medlemsstat som søker arbeid på en annen medlemsstats territorium, skal der få samme bistand som arbeidskontorene i denne staten yter egne statsborgere som søker arbeid.

Artikkel 6

Ansettelse av en medlemsstats statsborger i en stilling i en annen medlemsstat kan på grunnlag av statsborgerskap ikke gjøres betinget av helbredsmessige, yrkesmessige eller andre krav som er forskjellige fra dem som får anvendelse på de statsborgere i den annen medlemsstat som ønsker å utøve samme virksomhet.

2.	En statsborgere i en medlemsstat som har fått tilbud om arbeid som lyder på navn fra en arbeidsgiver i en annen medlemsstat enn den han er statsborger i, kan likevel underkastes en prøve på yrkeskunnskaper dersom arbeidsgiveren uttrykkelig har forlangt en slik prøve da han gav tilbudet.

AVDELING II. Utøvelse av arbeid og lik behandling

Artikkel 7

En arbeidstaker som er statsborger i en medlemsstat, kan ikke behandles annerledes enn innenlandske arbeidstakere på grunn av sitt statsborgerskap på de andre medlemsstaters territorium når det gjelder ansettelses- og arbeidsvilkår, særlig med hensyn til lønn, oppsigelse samt gjeninntagelse eller ny ansettelse dersom han er blitt arbeidsløs.

2.	Han skal på nevnte territorium ha samme sosiale og skattemessige fordeler som innenlandske arbeidstakere.

3.	Han skal også ha adgang til faglige utdanningsinstitusjoner og omskoleringssentra med samme rett og på samme vilkår som innenlandske arbeidstakere.

Alle bestemmelser i tariffavtaler og andre kollektive avtaler og i individuelle arbeidskontrakter om adgang til arbeid, arbeid, lønn og andre arbeids- og oppsigelsesvilkår skal være ugyldige i den utstrekning de fastsetter eller tillater vilkår som forskjellsbehandler arbeidstakere som er statsborgere i andre medlemsstater.

Artikkel 8

En arbeidstaker som er statsborger i en medlemsstat, og som arbeider på en annen medlemsstats territorium, skal ha krav på lik behandling når det gjelder medlemskap i fagforeninger og utøvelse av fagforeningsrettigheter, herunder stemmerett; han kan utelukkes fra å delta i ledelsen av offentlige organer og fra å utøve et offentlig verv. Han skal videre være valgbar til organer som representerer arbeidstakerne i foretakene.

Disse bestemmelser berører ikke de lover og forskrifter som i visse medlemsstater gir arbeidstakere fra andre medlemsstater mer omfattende rettigheter.

2.	Denne artikkel skal vurderes på nytt av Rådet på grunnlag av et forslag fra Kommisjonen som skal fremlegges innen høyst to år.

Artikkel 9

1.	Arbeidstakere som er statsborgere i en medlemsstat, og som arbeider på en annen medlemsstats territorium, skal ha samme rettigheter og fordeler som innenlandske arbeidstakere når det gjelder bolig, herunder eiendomsrett til nødvendig bolig.

2.	I det området der de arbeider, kan disse arbeidstakere med samme rett som innenlandske arbeidstakere skrive seg på liste over boligsøkere der slike lister blir ført, og på den måten oppnå samme fordeler og ansiennitet.

Deres familie i hjemstaten skal i denne forbindelse anses som bosatt i vedkommende område, i den utstrekning en tilsvarende formodning gjelder for innenlandske arbeidstakere.

AVDELING III. Arbeidstakerens familie

Artikkel 10

1.	Følgende personer skal, uten hensyn til statsborgerskap, ha rett til å bosette seg sammen med en arbeidstaker som er statsborger i en medlemsstat og som arbeider på en annen medlemsstats territorium:

a)	arbeidstakerens ektefelle og deres slektninger i nedstigende linje som ikke har fylt 21 år, eller som blir forsørget,

b)	hans og ektefellens slektninger i oppstigende linje som blir forsørget av arbeidstakeren.

2.	Medlemsstatene skal lette adgangen for alle familiemedlemmer som ikke omfattes av bestemmelsene i nr. 1, når de forsørges av vedkommende arbeidstaker eller tilhører hans husstand i hjemstaten.

Det er en forutsetning for anvendelsen av nr. 1 og 2 at arbeidstakere n disponerer bolig for familien av en standard som er normal for innenlandske arbeidstakere i det området der han arbeider, men denne bestemmelsen må ikke føre til forskjellsbehandling mellom innenlandske arbeidstakere og arbeidstakere fra andre medlemsstater.

Artikkel 11

Ektefellen til en statsborger i en medlemsstat som på en annen medlemsstats territorium utøver lønnet eller selvstendig virksomhet, samt denne statsborgers barn som er under 21 år, eller som blir forsørget av ham, skal ha rett til å utøve lønnet virksomhet på hele territoriet til denne medlemsstat, selv om de ikke er statsborgere i en medlemsstat.

Artikkel 12

Når en statsborger i en medlemsstat arbeider eller har arbeidet på en annen medlemsstats territorium, skal vedkommendes barn ha adgang til allmennutdanning og lærling- og yrkesutdanning på samme vilkår som statsborgere i denne stat, når barna er bosatt på denne stats territorium.
Medlemsstatene skal stimulere til tiltak som tar sikte på at disse barna skal kunne delta i undervisningen på gunstigst mulige vilkår.

ANNEN DEL.
ARBEIDSFORMIDLING

AVDELING I. Samarbeid mellom medlemsstatene og med Kommisjonen

Artikkel 13

1.	Medlemsstatene eller Kommisjonen skal igangsette eller i fellesskap foreta de undersøkelser om sysselsetting og arbeidsløshet som de anser nødvendige innen rammen av gjennomføringen av fri bevegelighet for arbeidstakere innen Fellesskapet.

De sentrale arbeidskontorer i medlemsstatene skal ha et nært samarbeid med hverandre og med Kommisjonen med sikte på felles tiltak ved arbeidsformidling innen Fellesskapet og den plassering av arbeidstakere som følger av dette.

2.	For dette formål skal medlemsstatene utpeke spesielle kontorer som skal ha til oppgave å organisere arbeidet på nevnte områder og å samarbeide med hverandre og med Kommisjonen.

Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen om enhver endring når det gjelder utpeking av disse kontorene, og Kommisjonen skal til orientering offentliggjøre endringene i De Europeiske Fellesskaps Tidende.

Artikkel 14

1.	Medlemsstatene skal oversende Kommisjonen alle opplysninger om problemer som oppstår i forbindelse med fri bevegelighet for og sysselsetting av arbeidstakere samt opplysninger om situasjonen og utviklingen i sysselsettingen i de forskjellige geografiske områder og næringer.

Kommisjonen skal i samarbeid med Den faglige komité fastsette i hvilken form opplysningene nevnt i nr. 1 skal utarbeides og hvor ofte de skal sendes inn. For å vurdere situasjonen på sitt arbeidsmarked skal medlemsstatene legge ensartede kriterier til grunn, som skal fastsettes av Kommisjonen i samsvar med resultatene av det arbeid Den faglige komité har utført i henhold til artikkel 33 bokstav d) og etter uttalelse fra Den rådgivende komité.

I samsvar med regler utarbeidet av Kommisjonen i samarbeid med Den faglige komité skal det spesielle kontor i hver medlemsstat oversende til de spesielle kontorer i de andre medlemsstatene og til Det europeiske samordningskontor opplysninger om leve- og arbeidsvilkå r og situasjonen på arbeidsmarkedet med sikte på informasjon til arbeidstakerne i de andre medlemsstatene. Disse opplysningene skal ajourføres regelmessig.

De spesielle kontorene i de andre medlemsstatene skal sørge for at disse opplysningene får en omfattende distribusjon, særlig ved å sende dem til berørte arbeidskontorer og ved å bruke alle kommunikasjonsmidler som egner seg for informasjon til interesserte arbeidstakere.

AVDELING II. Formidlingsvirksomhet

Artikkel 15

1.	Det spesielle kontoret i hver medlemsstat skal minst en gang i måneden sende de spesielle kontorer i de andre medlemsstatene og Det europeiske samordningskontor en oppgave som for yrker og områder viser

a)	ledige stillinger som ikke er blitt besatt eller sannsynligvis ikke vil bli besatt med arbeidskraft fra det innenlandske marked,

b)	arbeidssøkere som har erklært seg faktisk villige til å ta arbeid i en annen stat.

Det spesielle kontoret i hver medlemsstat skal oversende disse opplysningene til berørte arbeidskontorer og arbeidskraftetater.

2.	De oppgaver som er nevnt i nr. 1, skal fordeles etter en ensartet fremgangsmåte som skal utarbeides av Det europeiske samordningskontor i samarbeid med Den faglige komité innen 18 måneder etter at denne forordning har trådt i kraft.

Artikkel 16

Alle ledige stillinger som er meldt til arbeidskontorene i en medlemsstat, som ikke kan besettes på det innenlandske arbeidsmarked, og som kan være aktuelle for fellesskapsformidling på grunnlag av de oppgaver som er nevnt i artikkel 15, skal meddeles vedkommende arbeidskontorer i den medlemsstat som har oppgitt å ha ledig arbeidskraft innen samme yrke.

Disse arbeidskontorene skal sende nøyaktige og egnede søknader til arbeidskontorene i førstnevnte medlemsstat. Disse søknadene skal innen en frist på 18 dager fra tilbudet er mottatt av arbeidskontorene i den annen medlemsstat, fremlegges for arbeidsgiverne med samme prioritet som innenlandsk arbeidskraft har overfor statsborgere i ikke-medlemsstater.

I løpet av nevnte frist skal tilbudene om arbeid sendes til ikke-medlems stater bare dersom den medlemsstaten der tilbudene er fremsatt, er av den oppfatning at det ikke finnes tilstrekkelig ledig arbeidskraft innen vedkommende yrke blant statsborgere i medlemsstatene.

3.	Bestemmelsene i nr. 1 kommer ikke til anvendelse på tilbud om arbeid som sendes til arbeidstakere som er statsborgere i en ikke-medlems stat

a)	når tilbudene lyder på navn og er av en særlig art

i)	på grunn av yrkesmessige krav til spesialisering, arbeidets fortrolige karakter eller tidligere yrkesmessig tilknytning,

ii)	slektskap mellom arbeidsgiveren og vedkommende arbeidstaker eller mellom arbeidsgiveren og en arbeidstaker som har vært ansatt i foretaket i minst ett år på vanlig måte.

Ved anvendelse av i) og ii) gjelder bestemmelsene i vedlegget,

b)	når tilbudene gjelder ansettelse av ensartede sesongarbeidsgruppe r og minst en av disse sesongarbeiderne gis et tilbud som lyder på navn,

c)	når tilbudene gis av arbeidsgivere og gjelder arbeidstakere som bor i grenseområder på hver side av den felles grense mellom en medlemsstat og en ikke-medlemsstat,

når arbeidsgiveren opprettholder tilbud som uttrykkelig er gitt arbeidstakere fra ikke-medlemsstater av grunner som har sammenheng med driften av foretaket, etter at arbeidskontorene har undersøkt om en innenlandsk arbeidstaker eller en arbeidstaker fra en annen medlemsstat kan ansettes, og er av den oppfatning at de grunner arbeidsgiver en har gitt, er berettiget.

Artikkel 17

1.	De tiltak som er nevnt i artikkel 16, skal gjennomføres av de spesielle kontorer. I den utstrekning det foreligger fullmakt fra de sentrale arbeidskontorer, og i den utstrekning organiseringen av arbeidskontorene i en medlemsstat og fremgangsmåten ved formidling gjør det mulig, skal likevel

a)	de regionale arbeidskontorer i medlemsstatene

i)	drive direkte arbeidsformidling på grunnlag av de oppgaver som er nevnt i artikkel 15 med etterfølgende egnede tiltak,

ii)	opprette direkte forbindelser for formidling ved

-	arbeidstilbud som lyder på navn,

-	enkeltpersoners søknader om arbeid rettet til et bestemt arbeidskontor eller til en arbeidsgiver innen dette kontors område,

-	formidlingstiltak for sesongarbeidere, når ansettelsen må skje så raskt som mulig,

b)	vedkommende arbeidskontorer i grenseområdene i to eller flere medlemsstater regelmessig utveksle opplysninger om tilbud og søknader om arbeid som ikke er imøtekommet i sine områder, og formidle direkte seg i mellom på samme måte som med andre arbeidskontorer i egen stat,

c)	formidlingsavdelingene for bestemte yrker eller persongrupper samarbeide direkte med hverandre.

2.	Vedkommende medlemsstater skal sende Kommisjonen en liste, utarbeidet ved felles overenskomst, over arbeidskontorer som nevnt i nr. 1, og Kommisjonen skal offentliggjøre listen og alle endringer i den til orientering i De Europeiske Fellesskaps Tidende.

Artikkel 18

Anvendelse av de fremgangsmåter ved ansettelse som blir benyttet av de organer som er opprettet til gjennomføring av avtaler som er inngått mellom to eller flere medlemsstater, skal ikke være obligatorisk.

AVDELING III. Regulerende tiltak for å fremme likevekten på arbeidsmarkedet

Artikkel 19

1.	På grunnlag av en rapport som Kommisjonen skal utarbeide med utgangspunkt i opplysninger fra medlemsstatene, skal medlemsstatene og Kommisjonen to ganger i året i fellesskap analysere

-	resultatene av arbeidsformidlingsvirksomheten i Fellesskapet,

-	antall stillinger besatt med statsborgere fra ikke-medlemsstater,

-	forventet utvikling på arbeidsmarkedet og, så langt det er mulig, arbeidskraftens flytting innen Fellesskapet.

2.	Medlemsstatene og Kommisjonen skal undersøke alle muligheter for å gi statsborgere i medlemsstatene prioritet ved ansettelse i ledige stillinger for å skape likevekt mellom tilbud og søknad om arbeid i Fellesskapet. De skal vedta alle nødvendige tiltak for å oppnå dette.

Artikkel 20

1.	Dersom en medlemsstat har eller regner med å få forstyrrelser på arbeidsmarkedet som vil kunne føre til alvorlig fare for levestandarden og sysselsettingsnivået i et område eller i et yrke, skal den underrette Kommisjonen og de andre medlemsstatene om dette og oversende alle relevante opplysninger.

2.	Medlemsstatene og Kommisjonen skal treffe alle egnede informasjonstil tak for at arbeidstakere fra Fellesskapet ikke skal søke arbeid i nevnte område eller yrke.

Med forbehold for anvendelsen av bestemmelsene i traktaten og i de protokoller som er vedlagt traktaten, kan den medlemsstat som er nevnt i nr. 1, anmode Kommisjonen om å fastslå at den formidlingsvirksomhet som er fastsatt i artikkel 15, 16 og 17, helt eller delvis skal opphøre midlertidig med sikte på å gjenopprette situasjonen i nevnte område eller yrke.

Kommisjonen skal gjøre vedtak om det midlertidige opphøret og om varigheten av det senest to uker etter at den har mottatt anmodningen. Innen en frist på to uker, som ikke kan forlenges, kan enhver medlemsstat anmode Rådet om å oppheve eller endre dette vedtaket. Rådet skal ta standpunkt til anmodningen innen to uker.

4.	Dersom det midlertidige opphøret blir vedtatt, skal de arbeidskontorer i de andre medlemsstatene som har meldt om ledig arbeidskraft, ikke besette ledige stillinger som de har fått melding om direkte fra arbeidsgivere i den medlemsstat som er nevnt i nr. 1.

AVDELING IV. Det europeiske samordningskontor

Artikkel 21

Det europeiske samordningskontor for arbeidsformidling, opprettet ved Kommisjonen og i denne forordning kalt Det europeiske samordningskontor, skal ha som generell oppgave å fremme arbeidsformidling på fellesskapsplan. Det skal særlig ha ansvar for alle faglige oppgaver som etter denne forordning påhviler Kommisjonen på dette området, blant annet å bistå nasjonale arbeidskontorer.
Det europeiske samordningskontor skal utarbeide en oversikt over opplysningene nevnt i artikkel 14 og 15 samt de opplysninger som har fremkommet ved de undersøkelser og studier som er gjennomført etter artikkel 13, slik at alle hensiktsmessige detaljer om forventet utvikling på arbeidsmarkedet i Fellesskapet blir klarlagt; disse opplysningene skal meddeles de spesielle kontorer i medlemsstatene samt Den rådgivende komité og Den faglige komité.

Artikkel 22

1.	Det europeiske samordningskontor skal særlig ha til oppgave

a)	å samordne de praktiske tiltak som er nødvendige for arbeidsformidling innen Fellesskapet og analysere arbeidstakernes flytting som følge av arbeidsformidlingen,

b)	i samarbeid med Den faglige komité å bidra til disse mål ved å muliggjøre felles tiltak på det forvaltningsmessig e og faglige plan,

c)	i samarbeid med de spesielle kontorer å utføre arbeidsformidl ing når det foreligger et særskilt behov, men disse kontorer skal likevel gjennomføre endelig formidling.

2.	Det europeiske samordningskontor skal oversende til de spesielle kontorer de tilbud og søknader om arbeid som er sendt direkte til Kommisjonen, og skal underrettes om den videre behandling av dem.

Artikkel 23

I samarbeid med vedkommende myndighet i hver medlemsstat og i samsvar med de vilkår og regler som Kommisjonen fastsetter etter uttalelse fra Den faglige komité, kan Kommisjonen organisere besøk og tjenesteopphold for tjenestemenn fra andre medlemsstater og videreutdanni ng for faglig personale.

TREDJE DEL.
ORGANER SOM SKAL SIKRE ET NÆRT SAMARBEID MELLOM MEDLEMSSTATENE NÅR DET GJELDER FRI BEVEGELIGHET FOR OG SYSSELSETTING AV ARBEIDSTAKERE

AVDELING I. Den rådgivende komité

Artikkel 24

Den rådgivende komité skal ha til oppgave å bistå Kommisjonen i behandlingen av de spørsmål som reiser seg ved anvendelsen av traktaten og tiltakene til gjennomføring av den når det gjelder fri bevegelighet for og sysselsetting av arbeidstakere.

Artikkel 25

Den rådgivende komité skal særlig ha til oppgave

å behandle problemer i forbindelse med fri bevegelighet og sysselsetting innen rammen av de enkelte staters arbeidsmarkedspolitikk med sikte på samordning av medlemsstatenes sysselsettingspolitikk på fellesskapsplan, noe som vil bidra til å utvikle statenes økonomi og bedre likevekten på arbeidsmarkedet,

b)	å undersøke generelt virkningene av gjennomføringen av denne forordning og eventuelle tilleggsbestemmelser,

c)	eventuelt fremlegge for Kommisjonen grunngitte forslag til endringer av denne forordning,

på anmodning fra Kommisjonen eller av eget tiltak å avgi grunngitte uttalelser om generelle eller prinsipielle spørsmål, særlig om utveksling av opplysninger om utviklingen på arbeidsmarke det, om arbeidstakernes flytting mellom medlemsstatene, om programmer eller tiltak som fremmer yrkesveiledning og yrkesrettet opplæring, og som kan øke mulighetene for fri bevegelighet og sysselsetting, samt om enhver form for bistand til arbeidstakere og deres familie, herunder sosialhjelp og bolig.

Artikkel 26

1.	Den rådgivende komité skal bestå av seks medlemmer fra hver medlemsstat, og av disse skal to representere regjeringen, to arbeidstakerorganisasjonene og to arbeidsgiverorganisasjonene.

2.	For hver gruppe nevnt i nr. 1 skal det oppnevnes et varamedlem fra hver medlemsstat.

3.	Medlemmene og varamedlemmene skal ha en funksjonstid på to år. De kan gjenoppnevnes.

Når funksjonstiden er utløpt, skal medlemmene og varamedlemmene fortsette i tjenesten inntil de blir avløst eller gjenoppnevnt.

Artikkel 27
Medlemmene av Den rådgivende komité og deres varamedlemmer skal oppnevnes av Rådet, som ved utvelgelsen av representanter for arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene skal bestrebe seg på å oppnå en rettferdig representasjon for de forskjellige sektorer i næringslivet.
Rådet skal offentliggjøre listen over medlemmer og varamedlemmer til orientering i De Europeiske Fellesskaps Tidende.

Artikkel 28

Et medlem av Kommisjonen eller hans stedfortreder skal være formann i Den rådgivende komité. Formannen skal ikke delta i avstemninger. Komiteen skal møte minst to ganger i året. Den skal innkalles av formannen enten av eget tiltak eller på anmodning fra minst en tredjedel av medlemmene.
Kommisjonens kontorer skal ivareta sekretariatsfunksjonene.

Artikkel 29

Formannen kan som observatører eller sakkyndige innby til møtene personer eller representanter for organer med bred erfaring når det gjelder sysselsettingsspørsmål og arbeidstakeres flytting. Formannen kan bistås av faglige rådgivere.

Artikkel 30

1.	Den rådgivende komité skal være beslutningsdyktig når to tredjedeler av medlemmene er til stede.

2.	Uttalelser skal være begrunnet og skal vedtas med absolutt flertall av de stemmer som er avgitt på gyldig måte; de skal tilføyes en merknad om mindretallets oppfatning når mindretallet anmoder om det.

Artikkel 31

Det rådgivende komité skal fastsette sin arbeidsmåte i en forretningsorden som trer i kraft når Rådet har godtatt den etter uttalelse fra Kommisjonen. Endringer som Den rådgivende komité eventuelt vedtar, skal tre i kraft etter samme fremgangsmåte.

AVDELING II. Den faglige komité

Artikkel 32

Den faglige komité skal ha til oppgave å bistå Kommisjonen med å forberede, fremme og følge opp resultatene av alle faglige arbeider og tiltak til gjennomføring av denne forordning og eventuelle tilleggsbestemmelser.

Artikkel 33

Den faglige komité skal særlig ha til oppgave å

a)	fremme og forbedre samarbeidet mellom berørte myndigheter i medlemsstatene i alle faglige spørsmål i forbindelse med fri bevegelighet for og sysselsetting av arbeidstakere,

b)	utarbeide fremgangsmåter for organiseringen av berørte myndigheters felles virksomhet,

c)	lette innsamling av formålstjenlige opplysninger for Kommisjonen og gjennomføring av de undersøkelser og studier som er fastsatt i denne forordning, samt å fremme utveksling av opplysninger og erfaringer mellom berørte myndigheter,

d)	undersøke på faglig plan hvordan medlemsstatenes kriterier for vurdering av situasjonen på arbeidsmarkedet kan harmoniseres.

Artikkel 34

1.	Den faglige komité skal bestå av representanter for medlemsstatenes regjeringer. Hver regjering skal oppnevne som medlem av Den faglige komité ett av de medlemmer som representerer den i Den rådgivende komité.

2.	Hver regjering skal oppnevne som varamedlem en av sine øvrige representanter i Den rådgivende komité, enten et medlem eller et varamedlem.

Artikkel 35

Et medlem av Kommisjonen eller hans stedfortreder skal være formann i Den faglige komité. Formannen skal ikke delta i avstemninger. Formannen og medlemmene av komiteen kan bistås av faglige rådgivere.
Kommisjonens kontorer skal ivareta sekretariatsfunksjonene.

Artikkel 36

Den faglige komités forslag og uttalelser skal fremlegges for Kommisjonen og gjøres kjent for Den rådgivende komité. Forslagene og uttalelsene kan tilføyes en merknad om synspunktene til de enkelte medlemmer i Den faglige komité når de anmoder om det.

Artikkel 37

Den faglige komité skal fastsette sin arbeidsmåte i en forretningsor den som skal tre i kraft når Rådet har godtatt den etter uttalelse fra Kommisjonen. Endringer som Den faglige komité eventuelt vedtar, skal tre i kraft etter samme fremgangsmåte.

FJERDE DEL.
OVERGANGSBESTEMMELSER OG SLUTTBESTEMMELSER

AVDELING I. Overgangsbestemmelser

Artikkel 38

Inntil Kommisjonen har vedtatt den ensartede fremgangsmåte som er nevnt i artikkel 15 nr. 2, skal Det europeiske samordningskontor foreslå hensiktsmessige tiltak for utarbeiding og fordeling av de oppgaver som er nevnt i artikkel 15 nr. 1.

Artikkel 39

Den forretningsorden som gjelder for Den rådgivende komité og Den faglige komité når denne forordning trer i kraft, skal fortsatt anvendes.

Artikkel 40

Inntil de tiltak trer i kraft som medlemsstatene skal treffe i henhold til rådsdirektiv av 15. oktober 1968 [EFT nr. L 257 av 19.10.1968, s. 13.], og i den utstrekning den arbeidstillatelse som er fastsatt i artikkel 22 i forordning nr. 38/64/EØF er nødvendig for fastsettelse av gyldighetstid for og forlengelse av oppholdsbevis etter de bestemmelser som medlemsstatene har truffet i henhold til rådsdirektiv av 25. mars 1964 [EFT nr. 62 av 17.4.1964, s. 981/64.] , skal medlemsstatene i stedet anvende en ansettelseserklæring fra arbeidsgiveren eller et arbeidsbevis, som angir arbeidsforholdets varighet. Alle arbeidsgivererklæringer og arbeidsbevis som viser at arbeidstakeren er ansatt for en ubestemt tidsperiode, skal ha samme rettsvirkning som en permanent arbeidstillatelse.

Artikkel 41

Dersom en medlemsstat som følge av at arbeidstillate sener avskaffet ikke lenger kan videreføre bestemte statistikker over sysselsetting av utenlandske arbeidstakere, kan den for statistiske formål opprettholde arbeidstillatelsen for statsborgere fra andre medlemsstater inntil nye statistiske metoder er innført, men ikke lenger enn til 31. desember 1969. Arbeidstillatelsen skal innvilges uten videre og være gyldig inntil arbeidstillatelsen faktisk blir avskaffet i medlemsstaten.

AVDELING II. Sluttbestemmelser

Artikkel 42

Denne forordning berører ikke bestemmelsene i traktaten om opprettelse av Det europeiske kull- og stålfellesskap om anerkjente kull- og stålfagarbeidere, bestemmelsene i traktaten om opprettelse av Det europeiske atomenergifellesskap om adgang til fagarbeid innen det kjernefysiske område, og bestemmelsene til gjennomføring av disse traktatene.

Denne forordning kommer likevel til anvendelse på de arbeidstakerkategor ier som er nevnt i første ledd og deres familiemedlemmer i den utstrekning deres rettslige stilling ikke er regulert i ovennevnte traktater eller bestemmelser.

2.	Denne forordning berører ikke de bestemmelser som vedtas i samsvar med traktatens artikkel 51.

3.	Denne forordning berører ikke forpliktelser som påhviler medlemsstatene

-	som følge av særlige forbindelser eller av fremtidige avtaler med enkelte ikke-europeiske stater og territorier på grunnlag av institusjonelle bånd, som består når denne forordning trer i kraft, eller

-	som følge av avtaler med enkelte ikke-europeiske stater og territorier på grunnlag av institusjonelle bånd, som består når denne forordning trer i kraft.

Arbeidstakere fra disse stater og territorier som i samsvar med denne bestemmelse utøver lønnet virksomhet på territoriet til en av disse medlemsstater, kan ikke påberope seg bestemmelsene i denne forordning på de andre medlemsstaters territorium.

Artikkel 43

Medlemsstatene skal, i perioden mellom dagen for undertegning og dagen for ikrafttreden, til orientering oversende Kommisjonen teksten til de avtaler, konvensjoner og overenskomster som de inngår med hverandre på arbeidskraftområdet.

Artikkel 44

Kommisjonen skal vedta de gjennomføringstiltak som er nødvendige for å iverksette denne forordning. I denne forbindelse skal den ha et nært samarbeid med medlemsstatenes sentrale myndigheter.

Artikkel 45

Kommisjonen skal fremlegge forslag for Rådet med sikte på å oppheve, på de vilkår som er fastsatt i traktaten, restriksjoner på adgangen til arbeid for medlemsstatenes statsborgere i den utstrekning fri bevegelighet for arbeidstakere kan hindres av at diplomer, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis ikke er gjensidig godkjent.

Artikkel 46

Administrasjonsutgiftene for de komiteer som er nevnt i tredje del, skal føres opp på budsjettet for De europeiske fellesskap i kapitlet for Kommisjonen.

Artikkel 47

Denne forordning får anvendelse på medlemsstatenes territorier og statsborgere, med forbehold for bestemmelsene i artikkel 2, 3, 10 og 11.

Artikkel 48

       Bestemmelsene i forordning nr. 38/64/EØF opphører å gjelde fra det tidspunkt denne forordning trer i kraft.
       Denne forordning er i alle deler bindende og og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.
       Utferdiget i Luxembourg, 15. oktober 1968.
For Rådet
G. SEDATI
Formann

VEDLEGG

For gjennomføring av artikkel 16 nr. 3 bokstav a) gjelder følgende:

1.	Ordet «spesialisering» betegner høye eller lite utbredte kvalifikasjoner i forbindelse med et arbeid eller et yrke som forutsetter spesielle faglige kunnskaper; det gjelder særlig arbeidsledere for sesongarbeidere som ansettes gruppevis.

2.	Uttrykket « arbeidets fortrolige karakter » betegner virksomhet der utøve senetter skikk og bruk i vertsstaten forutsetter et særlig tillitsforhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.

3.	«Tidligere yrkesmessig tilknytning» består når en arbeidsgiver vil ansette en arbeidstaker på en medlemsstats territorium og har sysselsatt vedkommende arbeidstaker på samme territorium i minst 12 måneder i løpet av de siste fire år.

4.	Med «slektskap» menes slektskap eller svogerskap i første eller annen grad mellom en arbeidsgiver og en arbeidstaker og slektskap i første grad mellom to arbeidstakere.

Sist oppdatert 10. desember 2009