Hovednr 52 § 6 - Konvensjon av 2. oktober 1973 om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om underholdsbidrag

De stater som har undertegnet denne konvensjon, og som ønsker å bringe i stand felles bestemmelser om gjensidig aner­kjennelse og fullbyrding av avgjørelser om underholdsbidrag til voksne, og Ønsker å samordne disse bestemmelser og bestemmel­sene i konvensjonen av 15 april 1958 om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelse om underholdsbidrag til barn, har besluttet å inngå en konvensjon i dette øyemed og er blitt enige om følgende bestemmelser:

Kapittel I konvensjonens virkeområde

Artikkel I

Denne konvensjon får anvendelse på avgjørelser som ' er truffet av judisiell eller administrativ myndighet i en kontraher­ende stat, og som gjelder underholdsplikt på grunn av familie‑, slektskaps‑, ekteskaps‑ eller svogerskapsforhold, herunder underholdsplikt overfor barn utenfor ekteskap, mellom:

1.      en bidragberettiget og en bidragpliktig; eller

2.      en bidragpliktig og et offentlig organ som gjør krav på refusjon av bidrag utbetalt til en bidragberettiget.

Konvensjonen får også anvendelse på forlik ("transactions") om forpliktelser som nevnt, inngått for en slik myndighet og mellom slike parter.

Artikkel 2

Konvensjonen får anvendelse på avgjørelser og forlik, uansett hvilken betegnelse de har.

Den får like ens anvendelse på avgjørelser eller forlik som går ut på endring i en tidligere avgjørelse eller et tidligere forlik, og det selv om denne avgjørelse eller dette forlik skriver seg fra en ikke-kontraherende stat.

Den er anvendelig uansett om bidragkravet er av internasjonal eller av internrettslig karakter og uten hensyn til partenes nasjonalitet eller bopel.

Artikkel 3

Angår avgjørelsen eller forliket også annet enn underholds­plikt, er konvensjonens virkning begrenset til de deler av avgjør­elsen eller forliket som gjelder underholdsplikten.

Kapittel II vilkår for anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser

Artikkel 4

En avgjørelse som er truffet i en kontraherende stat, skal anerkjennes eller fullbyrdes i en annen kontraherende stat:

1.      såframt den er truffet av en myndighet som anses kompetent etter artikkel 7 eller artikkel 8; og

2.      såframt avgjørelsen ikke lenger kan angripes ved ordinære rettsmidler i den stat hvor den er truffet.

Avgjørelser som kan fullbyrdes før de er blitt rettskraftige, så vel som midlertidige forføyninger, skal, selv om de angripes ved ordinære rettmidler, anerkjennes og fullbyrdes i den anmodete stat, såframt liknende avgjørelser kan treffes og fullbyrdes der.

Artikkel 5

Anerkjennelse eller fullbyrding av avgjørelsen kan dog nektes:

1.      såframt anerkjennelse eller fullbyrding av avgjørelsen er åpenbart uforenlig med rettsordenen (ordre public) i den anmodete stat; eller

2.      såframt avgjørelsen er oppnådd ved bruk av svikaktig framgangsmåte under rettergangen; eller

3.      såframt en sak mellom de samme parter om samme gjen­stand foreligger til behandling for en myndighet i den anmodete stat, og det var denne sak som ble reist først; eller

4.      såframt avgjørelsen er uforenlig med en avgjørelse som er truffet mellom de samme parter og angår samme gjenstand, enten i den anmodete stat, under forutsetning av at den sistnevnte avgjørelse oppfyller de vilkår som er nødvendige for at den skal kunne anerkjennes og fullbyrdes i den anmodete stat.

Artikkel 6

Med forbehold for det som er bestemt i artikkel 5, skal en avgjørelse som er truffet mot en uteblitt saksøkt, bare anerkjennes eller fullbyrdes såframt stevning, men underretning om det vesentlige innhold av saksøkerens krav, er blitt forkynt for saksøkte i samsvar med loven i den stat hvor avgjørelsen er truffet, og saksøkte, når hensyn tas til de foreliggende omstende har hatt tilstrekkelig tid til å ta til gjenmæle i saken.

Artikkel 7

En myndighet i den stat hvor avgjørelsen er truffet, skal anses å være kompetent i denne konvensjons forstand:

1.      såframt enten den bidragpliktige eller den bidragberettigte ved saksanlegget hadde sin vanlige bopel i den stat hvor avgjørelsen er truffet; eller

2.      såframt den bidragpliktige eller den bidragberettigte ved saksanlegget var statsborgere i den stat hvor avgjørelsen er truffet; eller

3.      såframt saksøkte har godtatt myndighetens kompetanse, enten uttrykkelig eller ved å innlate seg på realiteten i saken uten å reise innsigelse mot kompetansen.

Artikkel 8

Med forbehold for det som er bestemt i artikkel 7, skal en myndighet i en kontraherende stat som har truffet avgjørelse angående krav om underholdsplikt, anses som kompetent i konvensjonens forstand, såframt underholdsplikten har sin grunn i en avgjørelse om skilsmisse eller separasjon eller om at et ekteskap er kjent ugyldig eller annullert, truffet av en myndighet i samme stat, og denne myndighet har hatt kompetanse i saken etter loven i den anmodete stat.

Artikkel 9

Myndigheten i den anmodete stat er bundet av de faktiske omstende som myndigheten i opphavstaten har fastslått som grunnlag for sin kompetanse.

Artikkel 10

Dersom en avgjørelse i en sak om underholdsplikt gjelder flere spørsmål, og anerkjennelse eller fullbyrding ikke kan gis for avgjørelsen i dens helhet, skal myndigheten i den anmodete stat anvende konvensjonen på den del av avgjørelsen som kan anerkjennes eller fullbyrdes.

Artikkel 11

Er det i avgjørelsen truffet bestemmelse om at underholds­bidrag skal ytes i form av periodiske betalinger, skal fullbyrding innvilges både for beløp som er forfalt, og for beløp som forfaller i framtiden.

Artikkel 12

Myndigheten i den anmodete stat kan ikke underkaste avgjørelsen noen prøving når det gjelder dens saklige innhold, med mindre annet følger av konvensjonen.

Kapittel III Framgangsmåten for anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser

Artikkel 13

Framgangsmåten for anerkjennelse eller fullbyrding av en avgjørelse reguleres av loven i den anmodete stat, med mindre annet følger av konvensjonen.

Artikkel 14

Det kan alltid begjæres delvis anerkjennelse eller fullbyrding av en avgjørelse.

Artikkel 15

En bidragberettiget som i opphavstaten har hatt helt eller delvis fri rettshjelp eller fritak for kostnader og avgifter, skal ved enhver rettergang for å oppnå anerkjennelse eller fullbyrding nyte godt av rettshjelp eller fritak for kostnader og avgifter etter de mest fordelaktige regler som gjelder i den anmodete stat.

Artikkel 16

Kausjon, deponering eller annen sikkerhet kan ikke i noen som helst form kreves for å trygge betaling av kostnader eller avgifter ved saksbehandling som omhandles i denne konvensjon.

Artikkel 17

En part som søker om anerkjennelse eller fullbyrding av en avgjørelse, må legge fram:

1.      en fullstendig og riktig avskrift av avgjørelsen;

2.      dokumenter som trengs for å bevise at avgjørelsen i opp­havstaten ikke lenger kan angripes ved ordinære rettsmidler og ‑ om så måtte være påkrevd ‑ at den er tvangskraftig i denne stat;

3.      såframt det dreier seg om en avgjørelse truffet i tilfelle av uteblivelse, originalen til eller bekreftete avskrifter av de dokumenter som trengs for å bevise at stevning, med under­retning om det vesentlige innhold av saksøkerens krav, er blitt behørig forkynt for den uteblitte part i samsvar med loven i opphavstaten;

4.      eventuelle dokumenter som viser at parten har fått fri retts­hjelp eller fritak for kostnader og avgifter i opphavstaten;

5.      bekreftet oversetting av ovennevnte dokumenter, for så vidt ikke myndigheten i den anmodete stat gir avkall på det.

Såframt dokumenter som nevnt foran ikke blir lagt fram, eller såframt innholdet av avgjørelsen ikke gjør det mulig for myndigheten i den anmodete stat å fastslå om vilkåra etter denne konvensjon er oppfylt, skal denne myndighet gi søkeren en frist til å legge fram de nødvendige dokumenter.

Legalisering eller liknende formaliteter kan ikke kreves.

Kapittel IV Tilleggsbestemmelser når det gjelder offentlige organer

Artikkel 18

En avgjørelse som er truffet mot en bidragpliktig etter begjæring av et offentlig organ som krever refusjon av bidrag som er utbetalt til en bidragberettigt, skal anerkjennes og fyllbyrdes i samsvar med konvensjonen:

1.      såframt vedkommende offentlige organ kan kreve refusjon etter den lov det står under;

2.      såframt underholdsplikt mellom den bidragberettigte og den bidragpliktige er fastsatt i den interne lov som er anvendelig etter den internasjonale privatrett i den anmodete stat.

Artikkel 19

Et offentlig organ kan, i den utstrekning bidrag er ytt til den bidragberettigte, begjære anerkjennelse eller fullbyrding av en avgjørelse truffet i sak mellom den bidragberettigte og den bidragpliktige, såframt organet, etter den lov det står under, er berettigt til umiddelbart å begjære anerkjennelse eller fullbyrding istedenfor den bidragberettigte.

Artikkel 20

Med forbehold for det som er bestemt i artikkel 17, skal det offentlige organ som begjærer anerkjennelse eller fullbyrding av en avgjørelse, legge fram slike dokumenter som trengs for å bevise at vilkåra etter artikkel 18 punkt I eller artikkel 19 er oppfylt, og at bidrag er ytt til den bidragsberettigte.

Kapittel V Forlik

Artikkel 21

Et forlik som kan fullbyrdes i opphavstaten, skal anerkjennes og fullbyrdes under de samme vilkår som gjelder for avgjørelser, så langt disse vilkår en anvendelige.

Kapittel VI Ymse bestemmelser

Artikkel 22

De kontraherende stater hvis lovgivning begrenser overføring av pengemidler, skal gi høyeste prioritet for overføring av pengemidler til betaling av underholdsbidrag eller til dekning av kostnader og avgifter vedkommende krav som går inn under denne konvensjon.

Artikkel 23

Denne konvensjonen er ikke til hinder for at annen internasjonal avtale som gjelder mellom opphavstaten og den anmodete stat, eller lovgivningen i den anmodete stat, blir påropt for å oppnå anerkjennelse eller fullbyrding av en avgjørelse eller et forlik.

Artikkel 24

Konvensjonen er anvendelig uansett på hvilket tidspunkt avgjørelsen er truffet.

Såframt avgjørelsen er truffet før konvensjonen trådte i kraft mellom opphavstaten og den anmodete stat, skal den i den anmodete stat fullbyrdes bare for beløp som forfaller til betaling etter slik ikrafttreden.

Artikkel 25

En kontraherende stat kan når som helst erklære at i forhold til andre stater som har avgitt tilsvarende erklæringer, skal bestemmelsene i konvensjonen gjelde også for offentlig dokument (acte authentique) som er satt opp av eller overfor en myndighet eller en offentlig tjenestemann og er umiddelbart tvangskraftig i opphavstaten i den utstrekning disse bestemmelser kan anvendes på slike dokumenter.

Artikkel 26

En kontraherende stat kan, i samsvar med artikkel 34, forbeholde seg rett til ikke å anerkjenne eller fullbyrde:

1.      avgjørelser og forlik som gjelder underholdsplikt for tiden etter at en bidragberettigt har inngått ekteskap eller har fylt tjueen år, med mindre den bidragsberettigte er eller har vært den bidragpliktiges ektefelle;

2.      avgjørelser og forlik om underholdsplikt a) mellom slektninger i sidelinje; b) mellom besvogrete;

3.      avgjørelser og forlik som ikke tar sikte på periodisk betaling av underholdsbidrag.

En kontraherende stat som har gjort bruk av forbehold, kan ikke kreve konvensjonen anvendt på avgjørelser eller forlik som er utelukt ved forbeholdet.

Artikkel 27

Såframt en kontraherende stat med hensyn til underholdsplikt har to eller flere rettssystemer som er anvendelige på ulike kategorier av personer, skal enhver henvisning til loven i denne stat anses å gjelde det rettssystem loven i vedkommende stat utpeker som anvendelig på en bestemt kategori av personer.

Artikkel 28

Såframt en kontraherende stat omfatter to eller flere terri­toriale enheter med ulike rettssystemer for anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om underholdsplikt, skal

1.      henvisning til loven, rettergangsmåten eller myndigheten i opphavstaten anses å gjelde loven, rettergangsmåten eller myndigheten i det område hvor avgjørelsen er truffet;

2.      henvisning til loven, rettergangsmåten eller myndigheten i den anmodete stat anses å gjelde loven, rettergangsmåten eller myndigheten i det område hvor anerkjennelse eller fullbyrding blir begjært;

3.      henvisning som gjøres ved anvendelse av punkt 1 eller punkt 2, enten til loven eller rettergangsmåten i opphavstaten eller til loven eller rettergangsmåten i den anmodete stat, anses å omfatte alle relevante rettsregler og rettsgrunnsetninger i den kontraherende stat som er anvendelige innen de områder staten består av;

4.      henvisning til den bidragberettigtes eller den bidragpliktiges vanlige bopel i opphavstaten anses å gjelde hans bopel i det område hvor avgjørelsen er truffet.

En kontraherende stat kan når som helst erklære at den ikke vil anvende en eller flere av reglene i denne artikkel på en eller flere av bestemmelsene i konvensjonen.

Artikkel 29

Denne konvensjon skal, i forholdet mellom de stater som er parter i den, erstatte konvensjonen om anerkjennelse og fullbyrd­ing av avgjørelser om underholdsbidrag til barn, inngått i Haag den 15 april 1958.

Kapittel VII Sluttbestemmelser

Artikkel 30

Denne konvensjon er åpen for undertegning av de stater som var medlemmer av Haag‑konvensjonen for internasjonal privatrett ved tidspunktet for dens tolvte samling.

Den skal ratifiseres, vedtas eller godkjennes og dokumentene om ratifikasjon, vedtakelse eller godkjenning deponeres i det nederlandske utenriksministerium.

Artikkel 31

En stat som er blitt medlem av Haag‑konferansen for internasjonal privatrett etter dens tolvte samling, eller som medlem av De Forente Nasjoner eller noe av denne organisasjons fagorganer eller som er tilsluttet statuettene for den internasjonale domstol, kan tiltre denne konvensjon når den har trådt i kraft i samsvar med artikkel 35 første ledd.

Tiltredingsdokumentet skal deponeres i det nederlandske utenriksministerium.

Tiltredingen får bare virkning i forholdet mellom den stat som har tiltrådt og de kontraherende stater som ikke har gjort innvending mot tiltredingen innen tolv måneder etter at de har mottatt slik underretning som nevnt i artikkel 37 punkt 3. Slik innvending kan også framsettes av medlemstater når de ratifiserer, vedtar eller godkjenner konvensjonen etter en tiltreding. Innven­dingene skal meddeles det nederlandske utenriksministerium.

Artikkel 32

En stat kan i samband med at den undertegner, ratifiserer, vedtar, godkjenner eller tiltrer konvensjonen, erklære at anven­delsen av konvensjonen skal utstrekkes til å gjelde alle de territorier som staten representerer internasjonalt, eller til ett eller flere av disse. En slik erklæring får virkning fra det tidspunkt da konvensjonen trer i kraft for vedkommende stat.

Det nederlandske utenriksministerium skal underrettes om slike utvidelser som skjer senere.

Utvidelsen får virkning i forholdet mellom de kontraherende stater som ikke har gjort innvending mot den innen tolv måneder etter at de har mottatt slik underretning som nevnt i artikkel 37 punkt 4, og det eller de territorier som vedkommende stat repre­senterer internasjonalt, og for hvis vedkommende underretning blir gitt.

Slik innvending kan også framsettes av medlemstaten når de ratifiserer, vedtar eller godkjenner konvensjonen etter en utvidelse.

Det nederlandske utenriksministerium skal underrettes om slike innvendinger.

Artikkel 33

En kontraherende stat som omfatter to eller flere territoriale enheter med ulike rettssystemer for anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om underholdsplikt, kan i samband med at den undertenger, ratifiserer, vedtar, godkjenner eller tiltrer konven­sjonen, erklære at denne kan utstrekkes til å gjelde alle disse områder eller ett eller flere av dem, og kan når som helst endre sin erklæring ved å avgi ny erklæring.

Disse erklæringer skal meddeles det nederlandske utenriks­ministerium og uttrykkelig angi hvilket område konvensjonen skal anvendes for.

De andre kontraherende stater kan nekte å anerkjenne en avgjørelse om underholdsplikt såframt konvensjonen, på det tidspunkt da anerkjennelse ble begjært, ikke er anvendelig på det område hvor avgjørelsen ble truffet.

Artikkel 34

En stat kan, senest når den ratifiserer, vedtar, godkjenner eller tiltrer konvensjonen, ta ett eller flere forbehold i samsvar med artikkel 26. Andre forbehold er ikke tillatt.

En stat kan like ens, når den gir meddelelse om en utvidelse av konvensjonen i samsvar med artikkel 32, gjøre ett eller flere av disse forbehold anvendelige for samtlige eller noen av de områder utvidelsen gjelder.

En kontraherende stat kan når som helst kalle tilbake et forbehold den har tatt. Tilbakekallingen skal meddeles det nederlandske utenriksministerium.

Et slikt forbehold skal opphøre å gjelde den første dag i den tredje kalendermåned etter at meddelelse som nevnt i foregående ledd er gitt.

Artikkel 35

Denne konvensjonen trer i kraft den første dag i den tredje kalendermåned etter deponeringen av det tredje dokument om ratifikasjon, vedtakelse eller godkjenning som nevnt i artikkel 30. Deretter skal konvensjonen tre i kraft:

1.      for hver stat som senere ratifiserer, vedtar eller godkjenner konvensjonen, den første da i den tredje kalendermåned etter deponeringen av dens dokument angående ratifikasjon, vedtakelse eller godkjenning;

2.      for hver stat som tiltrer konvensjonen, den første dag i den tredje kalendermåned etter utløpet av det tidsrom som er angitt i artikkel 31;

3.      for område som konvensjonen er blitt utstrakt til i samsvar med artikkel 32, den første dag i den tredje kalendermåned etter utløpet av det tidsrom som er angitt i den nevnte artikkel.

Artikkel 36

Denne konvensjonen skal gjelde i fem år, reknet fra den dag da den* har trådt i kraft i samsvar med artikkel 35 første ledd.

Konvensjonen skal anses fornyet stilltiende for fem år om gangen, såframt den ikke blir sagt opp.

Oppsiing må minst seks måneder før utløpet av femårs­perioden notifiseres til det nederlandske utenriksministerium.

Oppsiingen kan begrenses til å gjelde visse av de områder som konvensjonen er anvendelig for.

Oppsiing får bare virkning for den stat som har notifisert dette. Konvensjonen forblir i kraft mellom de andre kontraherende stater.

Artikkel 37

Det nederlandske utenriksministerium skal underrette konferansens medlemstater og de stater som har tiltrådt konven­sjonen i samsvar med artikkel 31, om:

1.      undertegninger, ratifikasjoner, vedtakelser og godkjenninger som nevnt i artikkel 30;

2.      dagen for konvensjonens ikrafttreden i samsvar med artikkel 35;

3.      tiltredinger som nevnt i artikkel 32 og dagen for deres ikrafttreden;

4.      utvidelser som nevnt i artikkel 32 og dagen for deres ikrafttreden;

5.      innvendinger som er framsatt mot tiltredinger og utvidelser som nevnt i artiklene 31 og 32;

6.      erklæringer som nevnt i artiklene 25 og 32;

7.      oppsiinger som nevnt i ~et 36;

8.      forbehold som nevnt i artiklene 26 og 34 og tilbakekallinger som nevnt i artikkel 34.

Til bekreftelse herav har de undertegnete med behørig fullmakt undertegnet denne konvensjon.

Utferdiget i Haag den 2 oktober 1973 på engelsk og fransk, idet begge tekster er like autentiske, i ett eneste eksempler, som skal deponeres i den nederlandske regjerings arkiv, og hvorav en bekreftet gjenpart skal sendes på diplomatisk veg til hver av de stater som var medlemmer av Haag‑konferansen for internasjonal privatrett ved tidspunktet for dens tolvte samling.