De stater som har undertegnet denne konvensjon, i Ønsket om å få i stand felles regler om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om underholdsbidrag til barn, har besluttet å inngå en konvensjon i dette øyemed og er blitt enige om følgende bestemmelser:
Denne konvensjon har til formål å sikre gjensidig anerkjennelse og fullbyrding i de kontraherende stater av avgjørelser i saker av internasjonal eller indre karakter som gjelder krav på underholdsbidrag til barn i eller utafor ekteskap eller adoptivbarn, når barnet er ugift og under fylte 21 år.
Dersom avgjørelsen inneholder bestemmelse om andre forhold enn underholdsbidrag, har konvensjonen bare virkning for dette siste.
Konvensjonen gjelder ikke avgjørelser om bidrag i forholdet mellom slektninger i sidelinje.
1. Avgjørelser om underholdsbidrag som er truffet i en av de kontraherende stater, skal uten realitetprøving anerkjennes og erklæres tvangskraftige i de andre kontraherende stater, såframt
2. den myndighet som har truffet avgjørelsen var kompetent etter denne konvensjon;
3. saksøkte har vært riktig stevnet (innkalt) eller representert i samsvar med loven i den stat hvor avgjørelsen er truffet;
dog kan fullbyrdingsmyndigheten nekte anerkjennelse og fullbyrding av uteblivelsesavgjørelser når den under hensyn til de
foreliggende omstende finner at den uteblitte part er uten skyld i at han ikke har hatt kjennskap til sakens behandling eller
ikke har kunnet ta til gjenmæle ved denne;
4. avgjørelsen er rettskraftig i den stat hvor den er truffet; dog skal avgjørelser med foregrepet tvangskraft og midlertidige forføyninger, trass i at overprøving kan finne sted, erklæres tvangskraftige av fullbyrdingsmyndigheten, dersom tilsvarende avgjørelser kan treffes og fullbyrdes i den stat som den nevnte myndighet hører under;
5. avgjørelsen ikke strider mot en avgjørelse som er truffet i samme sak og mellom de samme parter i den stat hvor den
påberopes; anerkjennelse og fullbyrding kan nektes, dersom det før avgjørelsen ble truffet var reist sak om samme forhold
i den stat hvor avgjørelsen påropes;
avgjørelsen ikke er åpenbart uforenlig med rettsordenen (ordre public) i den stat hvor den påropes.
Følgende myndigheter er kompetente til å treffe avgjørelser om underholdsbidrag etter denne konvensjon:
1. myndighetene i den stat hvor den bidragpliktige hadde sin bopel på det tidspunkt da sak ble reist;
2. myndighetene i den stat hvor den bidragberettigede hadde sin bopel på det tidspunkt da sak ble reist;
3. den myndighet som den bidragspliktige, har godtatt enten uttrykkelig eller ved å innlate seg på sakens realitet uten å ta forbehold for kompetansen.
Den part som gjør gjeldende eller krever fullbyrdet en avgjørelse, skal legge fram:
1. en utskrift av avgjørelsen som oppfyller de nødvendige vilkår for ekthet;
2. dokumenter som viser at avgjørelsen er tvangskraftig;
3. ved uteblivelsesavgjørelser, en autentisk gjenpart av det dokument hvorved saken ble reist og dokumenter som viser at skriftet er forkynt på behørig måte.
Den fullbyrdende myndighet skal begrense sin undersøkelse til vilkåra etter artikkel 2 og dokumenter som nevnt i artikkel 4.
For behandlingen av fullbyrdingssaken gjelder loven i den stat som fullbyrdingsmyndigheten tilhører, såframt ikke denne konvensjon bestemmer noe annet.
Enhver avgjørelse som blir erklært tvangskraftig har samme gyldighet og medfører de samme rettsvirkninger som om den var truffet av en kompetent myndighet i den stat hvor fullbyrdingen kreves.
Dersom den avgjørelse som kreves fullbyrdet, pålegger betaling av periodiske bidrag, skal fullbyrding tilstås så vel for allerede forfalte bidrag som for bidrag som forfaller senere.
Vilkåra i de foranstående artikler for å anerkjenne og fullbyrde avgjørelser etter denne konvensjon gjelder tilsvarende ved avgjørelser som treffes av myndighet som nevnt i artikkel 3 og som endrer en fastsatt bidragplikt.
En part som er blitt tilstått fri rettshjelp i den stat hvor avgjørelsen er truffet, skal ha fortsatt rett til slik hjelp ved behandlingen av fullbyrdingssaken.
I saker etter denne konvensjon kreves ikke sikkerhetsstillelse (cautio judicatum solvi).
Dokumenter som legges fram i saker etter denne konvensjon, er fritatt for visering og legalisering.
De kontraherende stater forplikter seg til. å lette overføringer av pengebeløp som gjelder betaling av skyldig underholdsbidrag til barn.
Bestemmelsene i denne konvensjon er ikke til hinder for at den bidragsberettigede gjør gjeldende enhver annen bestemmelse som gjelder fullbyrding av avgjørelser om underholdsbidrag, enten i medhold av den indre lov i det land hvor fullbyrdingsmyndigheten har sitt sete eller i medhold av bestemmelser i en annen konvensjon mellom de kontraherende stater.
Denne konvensjon får ikke anvendelse på avgjørelser som er truffet før konvensjonen trådte i kraft.
Enhver kontraherende stat skal meddele den nederlandske regjering hvilke myndigheter som er kompetente til å treffe avgjørelser om underholdsbidrag og til å erklære utlandske avgjørelser tvangskraftige.
Den nederlandske regjering skal underrette de andre kontraherende stater om slike meddelelser.
Denne konvensjon gjelder uten videre for de kontraherende staters egentlige territorier (territoires métropolitains).
Ønsker en kontraherende stat at den skal settes i kraft for alle dens andre territorier eller for slike andre territorier hvis utlandske forbindelser den varetar, skal den notifisere dette ved et dokument som deponeres i det nederlandske utriksdepartement. Dette sender på diplomatisk veg en bekreftet gjenpart av dokumentet til hver av de kontraherende stater.
Erklæring som nevnt i annet ledd får bare virkning i forholdet mellom den stat som har avgitt erklæringen og de stater som har erklært at de godtar den.
Erklæring av sistnevnte art skal deponeres i det nederlandske utriksdepartement. Dette sender på diplomatisk veg en bekreftet gjenpart til hver av de kontraherende stater.
Denne konvensjon kan undertegnes av stater representert på Haag-konferansen for Internasjonal Privatrett under den åttende sesjon.
Den skal ratifiseres, og ratifikasjonsdokumentene skal deponeres i det nederlandske utriksdepartement.
Om hver deponering av ratifikasjonsdokument skal det settes opp en protokoll, og en bekreftet gjenpart av protokollen skal sendes på diplomatisk veg til enhver stat som har undertegnet konvensjonen.
Denne konvensjon trer i kraft den sekstiende dag etter at det fjerde ratifikasjonsdokument er deponert som bestemt i artikkel 15.
For enhver signatarstat som ratifiserer senere, trer konvensjonen i kraft den sekstiende dag etter deponeringen av ratifikasjonsdokumentet.
I tilfelle som er nevnt i artikkel 14 annet ledd får konvensjonen virkning den sekstiende dag etter at erklæringen om godkjenning er deponert.
Enhver stat som ikke har vært representert på Haag-konferansen for Internasjonal Privatrett under den åttende seksjon, kan tiltre konvensjonen. En stat som ønsker å tiltre, skal notifisere dette ved et dokument som deponeres i det nederlandske utriksdepartement. Dette sender på diplomatisk veg en bekreftet gjenpart av notifikasjonen til hver av de kontraherende stater.
Konvensjonen trer i kraft mellom den tiltredende stat og den stat som har erklært at den godtar tiltredelsen den sekstiende dag etter deponeringen av tiltredelsesdokumentet.
Tiltredelsen får bare virkning i forholdet mellom den tiltredende stat og de kontraherende stater som har erklært at de godtar tiltredelsen. Slik erklæring skal deponeres i det nederlandske utriksdepartement. Dette sender på diplomatisk veg en bekreftet gjenpart til hver av de kontraherende stater.
Deponering av tiltredelsesdokumentet kan ikke finne sted før konvensjonen er trådt i kraft etter artikkel 16.
Ved undertegning, ratifikasjon eller tiltredelse av denne konvensjon kan enhver kontraherende stat ta forbehold for så vidt angår anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser truffet av en myndighet i en annen kontraherende stat, når dennes kompetanse byger på den bidragsberettigedes bopel.
Den stat som har tatt slikt forbehold, kan ikke kreve at konvensjonen blir gjort gjeldende for avgjørelser truffet av dens egne myndigheter, når disse grunner sin kompetanse på den bidragsberettigedes bopel.
Denne konvensjon skal gjelde i fem år reknet fra den dag som er nevnt i artikkel 16 første ledd. Tiden løper fra denne dag også for stater som har ratifisert eller tiltrådt konvensjonen senere.
Konvensjonen forlenges stilltiende for fem år om gangen, såframt den ikke blir sagt opp.
Oppsiing må senest seks måneder før tiden utløper notifiseres til det nederlandske utriksdepartement, som gir alle andre kontraherende stater underretning om oppsiingen.
Oppsiingen kan begrenses til de territorier eller enkelte av de territorier som er angitt i en notifikasjon avgitt i henhold til artikkel 14 annet ledd.
Oppsiingen får bare virkning for den stat som har notifisert den. Konvensjonen forblir i kraft mellom de andre kontraherende stater.
Til bekreftelse herav har de undertegnete med behørig fullmakt undertegnet denne konvensjon.
Utferdiget i Haag den 15. april 1958 i et eneste eksemplar 'som skal deponeres i den nederlandske regjerings arkiv, og hvorav en bekreftet gjenpart skal sendes på diplomatisk veg til enhver stat som har vært representert på Haag‑konferansen for Internasjonal Privatrett under den åttende sesjon, og likeså til de stater som senere tiltrer.