Historie

1886	Lov om Forhyrings- Fæste- og Engagementskontorer, en lov som krevde bevilling for å drive privat arbeidsformidling.1897 Det første offentlige arbeidskontor åpner i Bergen.
1906	Lov om offentlig arbeidsformidling og lov om offentlig støtte til arbeidsledighetskassene.
1938	Lov om obligatorisk arbeidsledighetstrygd.
1947	Sysselsettingsloven, med forbud mot privat arbeidsformidling og plikt for arbeidsgiver til å melde ledige arbeidsplasser.
1956	Tillegg til sysselsettingsloven om Arbeidsdirektoratets tiltak for å bøte på arbeidsledighet.
1961-1963	Arbeidskontorene blir statlige.
1970	Tillegg til sysselsettingsloven; forbud mot utleie av arbeidskraft, men med anledning til å søke dispensasjon.
1971	Arbeidsledighetstrygden blir innlemmet i Folketrygden.
1979	De første forsøkene med edb i arbeidsmarkedsetaten.
1986-1988	Alle arbeidssøkere registrert på edb.
1995	Arbeidsmarkedsetaten etableres på internett
2006	Aetat legges ned. Aetat og trygdeetaten slås sammen til Arbeids- og velferdsetaten. NAV blir det nye merkevarenavnet.

Til Nødens bekjempelse

Ett av de viktigste argumentene for å opprette arbeidskontorer var å avverge nøden blant de arbeidsløse. I innstillingen om å opprette arbeidskontoret i Kristiania het det bl.a.:

"at skaffe de arbeidsløse sysselsættelse heller end at lade dem tvinges til at søge offentlig fattigsunderstøttelse"

Ingen mente at arbeidskontoret selv skulle opprette arbeidsplasser. Derimot var meningen at arbeidskontorene ville gi byens egne innbyggere arbeids først, og hindre tilflytting og konkurranse fra andre. Dermed kunne kommunen unngå arbeidsløshet og nød.

Trangere tider

Få år etter arbeidskontorenes start, begynte arbeidsløsheten å stige. Den første prøven på hvordan man kunne avverge nød, kom. I Kristiania presset arbeidskontoret på for å få de kommunale etatssjefene til å melde ledige jobber i arbeidskontoret. Men det var likevel ikke nok arbeid til de mange arbeidsløse. I 1900 bevilget derfor kommunen reisestøtte til arbeidere som fikk jobb utenbys, og jernbanen ga moderasjon for de som fikk arbeid lenger unna enn 15 km fra Kristiania. Slik forsøkte man å få de det ikke var jobb til å reise hjem. Men enda var det for mange som valgte å bli igjen. Mange nølte så lenge at pengene tok slutt og det å reise hjem ble umulig. 

Pukkstein og grøt

I perioder med sesongarbeidsløshet, var det ikke uvanlig at arbeidsledige ble satt til å pukke stein. Men da ledigheten steg kraftig rundt år 1900, ble det vanskelig å finne penger å betale med. Forretningsføreren ved arbeidskontoret i Kristiania skrev i en rapport; Paa grund af byens trykkede budget og de uheldige veirforhold hos os om vinteren, maatte man indskrænke sig til endel sprægningsarbeider, øgede bevilgninger til snearbeider og salg af billig middagsmad fra det kommunale skolebespisnings kjøkken.

Ved femårsjubileet for arbeidskontoret i 1903 ble det solgt 115 970 slike porsjoner billig middagsmat. I Kristiania har man anslått at det den gangen.

Ledighetskasser

De organiserte arbeiderne hadde lenge forsøkt å sikre seg mot nød ved arbeidsløshet. Den første ledighetskassen ble opprettet av Den typografiske forening i Kristiania i 1880. I 1904 hadde 16 fagforbund slike kasser og til sammen 9 300 medlemmer betalte kontingent og fikk støtte ved arbeidsløshet. Disse ledighetskassene startet også diskusjonen om også de uorganiserte arbeiderne skulle få støtte ved arbeidsledighet, da med midler fra staten. I 1906 ble loven om offentlig støtte til de uorganiserte vedtatt. Det var først i 1926 at forslaget om obligatorisk arbeidsledighet ble fremmet. 

Fortvilelsens tid

Mellomkrigstiden ble en tøff tid for arbeidskontorene rundt om. Stadig vekst i arbeidsløsheten, arbeidssøkere uten fast bopel og fortvilte appeller til myndighetene om oppstarting av nødsarbeid var daglige prøvelser. På toppen av dette opplevde mange arbeidskontor innskrenkninger i kontorpersonalet. Mye handlet om å få midler til å starte nødsarbeid. Men staten kunne ikke bidra med all verden, dermed fikk man se lønninger ned mot 40 øre per hektoliter for å pukke stein. I 1935 var arbeidsledigheten på 17,3 % og 25 500 var i nødsarbeid, viste en oversikt fra Inspektoratet for arbeidsformidling og arbeidsledighetsforsikring.

Krigsårene

Arbeidsmarkedsetaten ble av de tyske okkupantene sett på som et nyttig redskap. Gjennom etaten kunne de kontrollere arbeidslivet og sikre arbeidskraft på viktige områder. Gjennom en forordning påla tyskerne alle arbeidstakere å melde seg på arbeidskontoret. På den måten kunne okkupantene styre arbeidskraften over på områder som var viktige for okkupasjonen av Norge. Arbeidsdirektoratet var blitt nazifisert tidlig i okkupasjonstiden. Flere arbeidskontor fikk også tyskervennlige ledere. Den tyske influensen over arbeidskontorene gjorde sitt til at disse ble mål for attentater fra motstandsbevegelsen. Når krigen tok slutt sto arbeidskontorene tilbake med liten troverdighet blant befolkningen. På trettitallet sto de som symbolet på nød og fattigdom, under krigen ble de oppfattet som redskap for tyskerne.

Gjenoppbygging

Krigens ødeleggelser førte til at store deler av landet måtte bygges opp igjen, og etterspørselen etter arbeidskraft var stor. Denne tendensen holdt seg lenge og arbeidskontorene kunne konsentrere seg mer om yrkesrettledning av ungdom og å få yrkeshemmede inn i jobb. Man forlot uttrykket "å bekjempe arbeidsløsheten" til fordel for "å opprettholde full beskjeftigelse".