Ortopediske hjelpemidler omfatter proteser, ortoser og ortopedisk fottøy.
En protese er en mekanisk eller teknisk innretning som skal erstatte helt eller delvis tap av legemsdel i et bevegelsesorgan.
I praksis dreier det seg om armproteser og benproteser. Proteser som plasseres inne i kroppen ved hjelp av kirurgi regnes ikke som ortopedisk hjelpemiddel i henhold til lov om folketrygd.
En ortose skal erstatte, gjenopprette eller bedre tapt funksjon i et bevegelsesorgan. Eksempler på ortoser er ortopediske korsetter og hjelpemidler (skinner) som stabiliserer knær og/eller ankler når lammelse eller svekkelse har medført stabiliseringsproblemer. Spesiallagede fotsenger regnes som ortoser.
Ortopedisk fottøy er sko som er spesiallaget slik at de skal avhjelpe funksjonsforstyrrelser i fot- og ankelregionen.
Ortopedisk fottøy kan være individuelt laget til den enkelte bruker, eller fabrikkmessig framstilt for en diagnosegruppe/brukergruppe. Eksempler er diabetessko og revmatikersko.
For å få støtte til anskaffelse, fornyelse og vedlikehold av et ortopedisk hjelpemiddel, må du ha en varig (over to år) og vesentlig funksjonsforstyrrelse i støtte- og bevegelsesorganene. Hjelpemiddelet skal være rekvirert av godkjent spesialist, som må godtgjøre at det er nødvendig og hensiktsmessig.
Av og til kan det være vanskelig å avgjøre om det er hensiktsmessig å ta i bruk et ortopedisk hjelpemiddel, og om den som har et problem i bevegelsesapparatet, har krav på å få stønad til et ortopedisk hjelpemiddel.
Det er ikke bare diagnosen og graden av funksjonsbortfall som avgjør om det vil være hensiktsmessig å ta i bruk et ortopedisk hjelpemiddel. Brukerens allmenntilstand og hvilke bruksområder hjelpemiddelet skal dekke, spiller også inn. Det er ved problemer i rygg- og fotregionen det oftest må gis en særlig utdypende begrunnelse for krav på et hjelpemiddel. Ved problemer i disse regionene reises det ofte spørsmål om et ortopedisk hjelpemiddel er hensiktsmessig eller ikke. Den legen som i samråd med brukeren rekvirerer et ortopedisk hjelpemiddel, må vurdere behovet. NAV-kontoret avgjør så om vilkårene for stønad er til stede og om søknaden kan innvilges. Dersom NAV-kontoret avslår kravet, kan vedtaket innklages til NAV Klageinstans.
For at en skal kunne få stønad til ortopediske hjelpemidler, må funksjonsforstyrrelsen være varig og vesentlig. Hjelpemiddelet skal være nødvendig for å opprettholde et alminnelig funksjonsnivå. Hjelpemidler som bare skal brukes til idretts- eller mosjonsaktivitet, omfattes ikke av stønadsordningen. Merutgifter til anskaffelse av hjelpemidler som er dyrere enn nødvendig, blir heller ikke dekket.
Det kan gjøres unntak for barn og ungdom under 26 år. Det kan da søkes om stønad til hjelpemidler til lek og idrettsaktivitet, slik at brukeren kan følge jevnaldrende i sin utvikling.
Som oftest befinner man seg i en behandlingssituasjon når behovet for et ortopedisk hjelpemiddel oppstår. Rutinene i behandlerapparatet vil da fange opp behovet for ortopediske hjelpemidler.
I andre tilfeller kan behovet oppstå gradvis, og den som har problemet, må da selv ta et initiativ ved å søke lege. En allmennpraktiserende lege kan henvise videre til en spesialist som har rett til å rekvirere ortopediske hjelpemidler. Det gis stønad til nødvendig legeundersøkelse. Krav om stønad til ortopediske hjelpemidler må settes fram på en blankett som er fastsatt av NAV.
Leger som er spesialist i ortopedisk kirurgi og fysikalsk medisin og rehabilitering, kan rekvirere alle typer ortopediske hjelpemidler.
Spesialister i nevrologi og revmatologi kan rekvirere ortoser og ortopedisk fottøy ved funksjonsforstyrrelser av nevrologisk/ revmatologisk art. I tillegg har leger ved sykehusavdelinger med behov for å rekvirere ortopediske hjelpemidler anledning til å fremme slike søknader. Brukeren kan selv søke om ordinære fornyelser av ortopediske hjelpemidler hvis en ortopediingeniør bekrefter at det foreligger et behov og hvis legen har gitt fullmakt til slik fornyelse.
Når NAV-kontoret har gitt tilsagn om stønad, kan det ortopediske hjelpemiddelet bestilles hos et ortopedisk verksted som har avtale med NAV om å fremstille ortopediske hjelpemidler for folketrygdens regning. Brukeren kan selv velge hvilket verksted med avtale som skal benyttes. NAV-kontoret vil, hvis det er nødvendig, gi opplysninger om de nærmeste ortopediske verkstedene.
Et ortopedisk verksted skal ha en offentlig godkjent ortopediingeniør som står faglig ansvarlig for driften, og verkstedet må ha ansatt tilstrekkelig mange ortopediingeniører, slik at måltaking og tilpasning av ortopediske hjelpemidler blir utført av kvalifisert personell. Selve produksjonen av de ortopediske hjelpemidlene utføres vanligvis av ortopediteknikere.
Når et ortopedisk hjelpemiddel skal leveres, medfører det vanligvis flere frammøter ved verkstedet. Det skal tas mål og eventuelle avstøpninger til hjelpemiddelet, det skal prøves og tilpasses i halvferdig stand, og til slutt skal det ferdige hjelpemiddelet utleveres og godkjennes.
Spesielt ved førstegangs anskaffelse kan det være nødvendig å møte fram for prøving og tilpasning flere ganger, og det er ofte behov for assistanse fra fysioterapeuter og ergoterapeuter ved opptrening i bruken av hjelpemiddelet. Når hjelpemiddelet er ferdig tilpasset, skal brukeren og en ortopediingeniør underskrive en ferdigattest. Det som da bekreftes er at hjelpemiddelet er mottatt, og at det er hensiktsmessig utført.
Det oppstår gjerne behov for justeringer, korrigeringer og reparasjoner. Brukeren må ta kontakt med det ortopediske verkstedet og gjøre avtale om utføring av slikt arbeid. Ved akutte problemer er det da vanligvis mulig å få en avtale på kort varsel.
Når hjelpemiddelet er utlevert, er ikke nødvendigvis alle problemer over. Et ortopedisk hjelpemiddel er bare en kunstig erstatning for den tapte funksjonen, og vil med få unntak aldri kunne nærme seg det som er tapt med hensyn til nytteverdi og komfort. Huden blir gjerne utsatt for belastninger på områder hvor den verken er vant til - eller innrettet for - å bli belastet. Muskler og muskelkraft er ofte borte, noe det må kompenseres for av andre muskler og muskelgrupper. For noen få skaper dette uoverkommelige hindringer, som gjør at de aldri greier å mestre hjelpemiddelet, eller ønsker å ta det i bruk hele dagen. De aller fleste som får innvilget stønad til et ortopedisk hjelpemiddel, har imidlertid stor nytte av det.
Etter amputasjoner er det vanlig å ha fantomfølelser, dvs. at man føler at legemsdelen som er borte, fortsatt er der. De fleste opplever ikke noe negativt ved denne følelsen, mange mener også at det har en positiv funksjon i forhold til bruken av en protese. Noen få opplever fantomfølelsene så intense og plagsomme at det kan få karakter av smerter. Bruk av protese kan noen ganger øke ubehaget ved fantomfølelsen, for en tid eller permanent.
Det er innført egenbetaling for ortopedisk fottøy og fotsenger. Slike utgifter kan ikke føres på kvitteringskort for egenandeler.
Hvis en godkjent yrkesskade er årsak til behov for fotsenger, vil utlagt egenbetaling refunderes av NAV-kontoret når kvittering fremlegges. Hvis en godkjent yrkesskade er årsak til behov for ortopedisk fottøy, vil utlagt egenbetaling refunderes av NAV-kontoret ved første gangs anskaffelse. Ved senere anskaffelse er det ordinær egenbetaling.
NAV-kontoret kan opplyse hvor stor egenbetalingen er.
Egenbetalingen kan enten bestå av den delen av kostnaden som overskyter en fast stønadssats, eller det kan være fastlagt egne satser for egenbetaling.
Se forskrift om Satsene for egenbetaling og den faste stønadssatsen
Du får dekket nødvendige reiseutgifter til nærmeste ortopediske verksted. I praksis blir alle verksteder innenfor helseregionen regnet som nærmeste verksted. Dekningen er vanligvis begrenset til billigste reisemåte med rutegående transportmiddel. Hvis helsetilstanden gjør det nødvendig å benytte dyrere transport, kan utgifter til drosje eller liknende dekkes.
Kontakt lokalt NAV-kontor for nærmere opplysninger.
