Spesielt for IA-virksomheter

BHT i Norge består av ca. 700 BHT og dekker ca 60 % av alle arbeidstakere. Det vil si at svært mange av IA–virksomhetene har BHT. ”Bransjeforskriften” beskriver nærmere hvilke bransjer som må ha BHT. Det er arbeidsgiver som er ansvarlig for et godt arbeidsmiljø. BHT skal bidra til dette gjennom forebyggende og helsefremmende arbeid for bl.a. å redusere skader og sykefravær og fremme trivselen på arbeidsplassen.

Forskrift for Verne- og helsepersonale beskriver nærmere hva arbeidsgiver skal kunne kreve av en BHT. En god BHT skal bidra til aktiv medvirkning i helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet (HMS) hos ledelse og ansatte og bidra til gode tiltak, god dokumentasjon, regel-messig evaluering og kontinuerlig forbedring. Tjenester til IA-virksomheter beskriver arbeidslivssentrenes basisoppgaver.

I Samarbeidsavtalen til Intensjonsavtale om et mer inkluderende arbeidsliv framgår det at trygdeetaten (nå NAV) skal samarbeide med IA–virksomhetenes bedriftshelsetjeneste. Videre står det i Veilederen til Samarbeidsavtalen at trygdeetaten (nå NAV) skal samarbeide med og være supplement til virksomhetenes eller bedriftshelsetjenestens arbeid der det er nødvendig og ønskelig.

Bedriftshelsetjenesten er allerede tilstede i mange virksomheter. I samhandling mellom BHT og arbeidslivssenteret må det sørges for å klare avklare hva BHT gjør og hva arbeidslivssentrene gjør. Målet må være å få til et samarbeid slik at en vet ”hvem gjør hva” i det enkelte tilfelle og dermed sikre at BHT og arbeidslivssenteret utfyller hverandre til beste for virksomhetene.

Samarbeid og kontakt mellom BHT og arbeidslivssentrene foregår ved:

Generell kontakt

Bygge gode relasjoner på generelt grunnlag ved bl.a. at arbeidslivssenteret innbyr BHT til faste samlinger, eventuelt vice versa, hvor problemstillinger og erfaringer trekkes fram og hvor det foregår informasjonsutveksling. Disse fora kan også brukes til kunnskapsoverføring.

Samhandling når det gjelder den enkelte virksomhet

• Samarbeidslinjen i forhold til den enkelte virksomhet skal ikke gå direkte mellom BHT og arbeidslivssenteret, men via den enkelte virksomhet. Arbeidsgiver og arbeidstaker er de viktige aktørene. Arbeidslivssenteret og BHT må ikke samhandle over hodet på dem, men være i direkte dialog med dem.
• BHT og arbeidslivssenteret gir informasjon til virksomheten om hverandres arbeidsområde og oppgaver.
• Arbeidslivssenteret spør, ved første kontakt med virksomheten, om de har en BHT. Dersom det er tilfelle, oppfordres de til å invitere BHT med fra første møte.
• Arbeidslivssenteret må sørge for at det skapes realistiske forventninger til hva BHT kan gjøre i virksomhetene og som ikke går på tvers av en god BHT- tilnærming.

Ved IA-avtale: Avklare hvem gjør hva i forhold til gjennomføringsplan

• Har BHT den kompetansen som virksomheten etterspør, vil det ikke være naturlig at arbeidslivssenteret tilbyr sin bistand på samme område.
• Har BHT ikke denne kompetansen, kan kontaktpersonen foreslå at de sammen med BHT kan bistå arbeidsgiver/arbeidstaker. Samtidig skjer det en kunnskapsoverføring som BHT og deres virksomheter kan dra nytte av senere.
• Dersom virksomheten ikke har en BHT, kan arbeidslivssenteret synliggjøre viktigheten av å knytte til seg en slik tjeneste og dermed være en markedsfører for BHT.